På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.
Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».
Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.
I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.
Glem mobilt bredbånd og hyttenett – vi har testet Starlink
Raskt og godt nett «overalt».
Innhold
Vi har ikke for vane å teste eller vurdere bredbåndsløsninger her i Tek.no. Men når vi takket være en av våre hyggelige lesere fikk muligheten til å kikke nærmere på Starlink fra SpaceX føltes det helt naturlig å gripe muligheten.
For de uinnvidde: Starlink er et satellittbasert nettverk som gir bredbånd til kundene. Når du først er koblet opp, fungerer internettet på samme måte som det gjør rundt i de hundre tusen hjem som får internett via kabel eller mobilnettverket.
Men i motsetning til de mer vanlige hjemmeløsningene trenger vi hverken internettkabel eller mobilnettverk for å surfe med Starlink. Her går all datatrafikk via tusenvis av satellitter i lav jordbane, nærmere bestemt rundt 550 kilometer over oss.
Til sammenligning kretser den internasjonale romstasjonen ISS rundt kloden i en høyde på bortimot 420 kilometer, mens Hubble-teleskopet befinner seg omtrent 535 kilometer over bakken.
Problemet med internett i rommet
Det er posisjonen i lav jordbane som gjør Starlink til en såpass spesiell tjeneste. Internett via satellitt er jo i seg selv ingen nyhet, men dette gjøres vanligvis med satellitter som holder en geostasjonær bane – det vil si at omløpstiden følger jordrotasjonen. Det betyr igjen at satellitten står et «fast» sted på himmelen, slik at antennen som brukes kan stå helt i ro.
Dette prinsippet brukes også for TV via satellitt, som mange trolig er kjent med.
Problemet med satellitter i geostasjonær omløpsbane er at de er plassert et godt stykke unna oss – avstanden er omtrent 36.000 kilometer. Satellittene gjør heller ikke noe annet enn å fungere som mellomledd, så disse må igjen få sine data fra en bakkestasjon her på jorden. Og selv om radiobølgene frem og tilbake går med lysets hastighet, gir denne avstanden likevel en merkbar forsinkelse – typisk på et halvt sekund eller mer.
For TV, som egentlig kun dreier seg om mottak, er forsinkelsen sjelden noe problem. Men internettrafikk går begge veier, og for visse typer trafikk – som for eksempel konkurrerende gaming, samtaler og nettsurfing – kan en slik forsinkelse fort bli irriterende eller direkte ødeleggende for opplevelsen.
Mengder av satellitter
SpaceX’ løsning på dette er altså å bruke satellitter som er nærmere jorden. Faktisk omtrent 65 ganger nærmere, noe som gjør hele nettverket og bruken langt mer responsiv.
Men det er ikke akkurat uproblematisk å ha satellitter i en høyde av 550 kilometer heller. For å holde seg i bane er de nødt til å bevege seg med en hastighet på omtrent 27.000 kilometer i timen, så de kretser rundt jordkloden mange ganger daglig. Ergo er det heller ikke mulig å sikte seg inn på én satellitt eller ett punkt for å holde forbindelsen.
Saken er at Starlink-satellittene suser såpass kjapt over himmelen at vi her på bakken må bytte til en ny satellitt etter noen få minutters kontakt. For opprettholde en kontinuerlig og stabil nettlinje krever derfor Starlink-systemet mange satellitter. Vi snakker om tusenvis av dem.
Planen er at mellom 12.000 til 42.000 Starlink-satellitter etter hvert skal på plass, men i skrivende stund er det rundt 3000 satellitter i drift. Derfor har heller ikke tjenesten global dekning riktig ennå, men en del av Sør-Norge har nå fått mulighet til å bruke Starlink. Akkurat nå inkluderer dette Oslo og Hardangervidda, men ikke Bergen.
Det skal også nevnes at dekningsgrensen gikk sør for Oslo da testen ble påbegynt, for SpaceX har virkelig fått opp dampen med satellittleveransene i år. Sånn sett er det veldig praktisk å drive sin egen rakettbutikk.
Slik virker det
Fordi SpaceX er grunnlagt av og sjefet over av Elon Musk, er det umulig å komme unna den mannens humor. Antennen som brukes fikk for eksempel kjapt kjælenavnet «Dishy McFlatface» – da SpaceX selv kalte den dette i installasjonsguiden.
Videre bestemte Musk seg en dag for at Starlinks standard nettverksnavn skulle være «Stinky». Som sagt, så gjort.
Men med unntak av dette er Starlink langt ifra noen spøk. Dishy er i seg selv et lite kommunikasjonsteknisk vidunder som rent fysisk skal tåle det meste av sol, vind og regn. Ifølge spesifikasjonene skal den også fungere i temperaturer fra minus 30 til pluss 50 grader celsius, og har dessuten et innebygd (og automatisk) varmeelement som gjør at den kan takle snøfall på opptil 40 millimeter i timen.
Men det er teknologien under den hvite overflaten som gjør Dishy såpass spesiell. Her finner vi mange hundre veldig små antenner som samarbeider i antennegrupper (array). Disse gruppene virker igjen sammen over et antennefelt som effektivt kan retningsstyre «strålen» av signaler som går til satellitten den kommuniserer med.
Rent teknisk er Dishy det vi kaller en fase-arrangert antenne (phased array), og vi kunne fort brukt resten av spalteplassen på et dypdykk i teknologien.
Men for enkelhetens skyld, tenk på det litt som en moderne trådløse ruter med «beamforming» – der flere antenner brukes samtidig for å rette Wi-Fi-signalene mot enheten den kommuniserer med. Dishys antennefelt gjør noe av det samme, men da styres signalene mot en satellitt i bane over en halv million meter unna.
At teknologi som dette i det hele tatt er tilgjengelig for menigmann er egentlig litt imponerende.
Samtidig må vi få peke på at ikke hele maskinvarepakken fra Starlink er like revolusjonerende. Den medfølgende ruteren benytter seg «bare» av Wi-Fi 5 og ikke siste trådløse standard Wi-Fi 6E. Her får du også kun Wi-Fi – Ethernet er ekstrautstyr og må kjøpes via SpaceX’ «Starlink Shop» til 761 kroner.
Ja, det koster
Starlink-tjenesten er lagt opp slik at du starter med å selv bla opp hele beløpet for maskinvaren, altså i motsetning til å betale leie for antenne og/eller ruter. Det vil si at du må ut med en del tusenlapper når du først har bestemt deg for Starlink som bredbåndsleverandør.
Dishy kommer for tiden i to versjoner: standard og high performance. Sistnevnte er fysisk større, kan koble seg til flere satellitter og tåler enda tøffere vær (IP56 mot IP54). SpaceX mener likevel at de fleste privatkunder vil klare seg fint med standardutgaven, og det er også denne vi har kikket på.
For tiden koster standard maskinvarepakke 6300 kroner. Dette inkluderer da selve antennen, en firebeint base/fot og 23 meter (75 fot) med antennekabel, samt den trådløse Starlink-ruteren og tilhørende strømledning.
Noe mer enn dette trenger du strengt tatt ikke, så lenge du altså er fornøyd med å bruke Starlinks trådløse nett.
For mer eller mindre permanent installasjon vil nok de fleste ønske å montere Dishy i høyden, ettersom kommunikasjon med satellitter i bevegelse krever en del fri sikt for 100 prosent oppetid og kjapp respons.
Nede ved bakken kommer det nemlig ofte noe i veien, som en hekk eller et tre eller naboens villa. Å få antennen opp i høyden vil også gjøre den mindre utsatt for nysgjerrige unger, grevlinger og andre dyr som lusker rundt og kan forstyrre signalene eller gjøre skade på utstyret.
Men da er den medfølgende foten til liten praktisk nytte med mindre du er velsignet med et relativt flatt tak og egnede festemuligheter for de fire beina. Om du da ikke er av den «handy» typen selv, finnes det en rekke alternative fester å få kjøpt via Starlink-shopen. Enkelt og praktisk for deg, og muligens grei butikk for SpaceX.
Til slutt har vi selve internettabonnementet, som koster 1060 kroner i måneden akkurat nå. Skal du flytte mye på deg og ha med deg Starlink-abonnementet, må du ytterligere 240 kroner opp i pris for såkalt «Portability».
Internett via Starlink er altså langt fra en rimelig løsning, men dersom du virkelig har behov for en skikkelig nettlinje er prisen likevel overkommelig. Rent økonomisk vil det dog lønne seg å satse på andre former for bredbånd dersom du har muligheten.
Enkelt å sette opp
Å sette opp selve Starlink-forbindelsen er egentlig fryktelig ukomplisert. Trinn én, som også kan være det som tar lengst tid, er å finne en egnet plass for Dishy. Den bør settes/monteres et sted den får være i fred for folk eller fe, og med god utsikt til himmelen. Busker, trær, stolper, bygninger – du vil ha så lite som mulig av ting som kan blokkere for satellittene.
Egentlig skal Starlink-appen kunne hjelpe til med dette, men under våre forsøk krasjet appen, faktisk både for Android og iOS. Så dette punktet måtte vi pent hoppe over, og i stedet forsøkte vi oss på å se opp og bruke sunn fornuft.
Vi trengte heller ikke bry oss om å peke Dishy mot noe bestemt punkt. Faktisk skal man holde fingrene helt av fatet, ettersom den har motorer og justerer seg selv. Men for tiden går de aller fleste Starlink-satellittene i bane sør for oss (se selv), så vi prioriterte å ha så klar sikt som mulig i sørlig retning.
Merk for øvrig at Dishys motorer kun brukes for å finne en god posisjon mot satellittene. Under vanlig drift står den dønn rolig og bruker fasestyring over antennefeltet for å variere retningen på signalet.
Med Dishy på en trygg plass med god utsikt til himmelen, er trinn to å koble til kabelen til ruteren. Utfordringen her er at ruteren helst bør være inne, mens antennen nødvendigvis må være utendørs. Ergo må kabelen gjennom en åpning/hull i vegg, alternativt via en dør, lufteluke eller vindu.
Det skal sies at også ruteren er oppgitt til å ha IP54 og skal tåle kuldegrader, men vi ville nok helst tatt den inn i varmen uansett.
Trinn tre er absolutt den mest artige fasen, for her setter vi det hele i gang. Plugg i strømmen. Så er det bare å vente på at ruteren og deretter antennen skal starte opp. Dishys motorer tilter den først rett opp for å få kontakt med Starlink-nettverket, og deretter finjusterer den seg når den får mer info.
Og vips, så er du ideelt sett på nett. Selvfølgelig, du må først koble deg til Starlink-ruteren med aktuelle enheter. Hvis det er første gangs oppsett vil nettverksnavnet være «Stinky». Dette kan du selvsagt endre via appen, og det vil være smart å sette et passord på ditt nye trådløse nettverk også.
Våre resultater
Når Dishy først hadde funnet seg til rette, opplevde vi internett via Starlink som, vel ... som internett pleier å være. Responsen var fin, og vi merket ingen spesielle forsinkelser eller «pauser» i tjenesten, selv når appen kunne fortelle at plasseringen av antennen kanskje ikke var helt ideell.
Men dette vil selvsagt gjøre større utslag ved visse typer nettrafikk.
Vi opplevde også egentlig hastigheten som god. En del variasjon var det riktignok, men for de fleste målingene som ble gjort med våre tilgjengelige Wi-Fi-enheter (bærbar PC, nettbrett og mobiltelefon) lå hastigheten på rundt 100 Mbit/s ned og mellom 10 og 20 Mbit/s opp.
Ping – altså forsinkelse mot nettet – lå typisk mellom 60 og 70 millisekunder. Jo, mobilnett og kablet internett er enda litt kjappere, men dette er like fullt godt nok selv til litt onlinespilling.
Sammenlignet med andre leverandører av satellittbredbånd – der ping gjerne kan ligge på 500 til 600 millisekunder – er Starlink sånn sett i en helt annen liga og oppleves som fullverdig og «vanlig» bredbånd.
Merk for øvrig at SpaceX per i dag ikke opererer med noen bestemt eller garantert hastighet, da dette vil være avhengig av antall brukere på samme satellitt samt kapasiteten hos denne og bakkestasjonen den kommuniserer med.
I tillegg til å sjekke hastigheten brukte vi en enkel måler i stikkontakten for å kikke på strømforbruket. Også her var det relativt store variasjoner, med et typisk spenn mellom 30 og 70 watt. Dette så til dels ut til å være avhengig av trafikk mot nettet, og trolig har atmosfæriske forhold også noe å si.
Celledeling
Det er viktig å merke seg at det vanlige Starlink-abonnementet egentlig er ment å brukes på kun én bestemt adresse – som oppgis ved bestilling. Siden satellittene naturligvis vil ha begrenset med kapasitet, vil man i verste fall havne i en slags «kø» i påvente av ledig plass i det bestemte geografiske området man befinner seg.
SpaceX refererer til disse forskjellige områdene for «celler», og i teorien skal ikke Starlink-forbindelsen fungere utenfor den cellen man tilhører. Dette kan man likevel komme rundt ved å betale 240 kroner ekstra i måneden for Portability – en funksjon som også lar deg bruke Starlink-abonnementet i andre celler (på samme kontinent) så lenge det er ledig kapasitet.
På spørsmålet om hvor store disse cellene er, og hvor stor kapasitet det er i hver celle, har vi egentlig ikke funnet noe godt svar. Trolig vil dette variere med sted og dekning, og dessuten stadig forandre seg ettersom det kommer flere satellitter inn i nettverket.
Det skal legges til at Starlinken vi testet hadde abonnement med Portability aktivert, noe som gjorde oss i stand til å teste løsningen både i den nordre og søndre delen av Østfold.
Konklusjon
Starlink fra SpaceX byr på bredbånd via satellitter i lav jordbane. Tjenesten har nylig blitt tilgjengelig i den sørligste delen av Norge, og selv om hverken maskinvaren eller selve abonnementet er spesielt rimelig, er Starlink nå et alternativ til mer konvensjonelle bredbåndsløsninger.
Den spesielle Starlink-antennen kan holde kontakten med satellitter som går i bane «kun» 550 kilometer over bakken – noe som betyr at vi slipper den merkbare forsinkelsen som preger tradisjonell satellitt-internett fra geostasjonær omløpsbane.
Starlink er dessuten enkelt å sette opp, vel å merke så lenge du kan plassere antennen slik at den har fri sikt mot store deler av himmelen, og da spesielt mot sør akkurat nå.
Vår opplevelse av Starlink er at dette fungerer som avertert. Appen kan fremdeles bli bedre, men selve internettopplevelsen er så å si på høyde med det vi får via kabel og mobilnett, som i Norge er nokså godt utbygd, ganske kjapt og relativt stabilt. Begge disse alternativene vil derfor normalt sett være rimeligere og ofte kunne by på høyere hastigheter enn Starlink.
Men det finnes fremdeles plasser – og sikkert en god del hytter – uten spesielt gode muligheter for internettoppkobling, og der tenker vi at det kan dukke opp en og annen Starlink-antenne. Vi skal heller ikke glemme at Starlink er lett å flytte på og enkelt kan tas med på bobilferie eller lignende – så lenge du er villig til å betale ekstra for «Portability». (Et eget bobilabonnement blir også tilgjengelig etter hvert.)
I skrivende stund er dessuten verden inne i en ustabil fase, og det pekes på at Norges infrastruktur kan være utsatt i en krisesituasjon. Sånn sett kan Starlink muligens være et sikrere alternativ. Dette ble tydelig demonstrert tidligere i år, da ustabile bredbåndstjenester under den russiske invasjonen av Ukraina ble kontret med nettopp Starlink-tilgang.
Samtidig må vi peke på at det er vanskelig å si noe sikkert rundt Starlinks fremtid. Systemet er fremdeles årevis fra å bli «ferdig», og satellittene som sendes opp kommer stadig i nye versjoner med mer teknologi innabords.
Senere satellittmodeller har for eksempel fått større kapasitet/båndbredde og blant annet utstyrt med lasere som gjør satellittene i stand til å kommunisere seg imellom. Dette skal i teorien kunne gi internett selv om satellitten ikke har en bakkestasjon innen rekkevidde.
Å si noe om endelig kapasitet og kvalitet på tjenesten er derfor veldig vanskelig.
Og selv om hele Starlink-prosjektet i seg selv ikke er uten kontroverser, er det fremdeles nesten umulig å ikke la seg imponere av teknologien.
Internett via satellitt er endelig blitt et godt alternativ.
Fordeler
- +Dishy McFlatface og teknologien
- +Gir en «normal» internettopplevelse
- +Starlink-appen er ganske praktisk (når den virker)
- +Egentlig veldig enkel og kjapp å sette opp
- +Portabel, så lenge man betaler for det
- +Både antenne og ruter tåler litt vær (IP54).
- +Starlink-shopen har mye ekstrautstyr
Ting å tenke på
- —Høy «oppstartspris»
- —Starlink-appen må fikses litt på
- —Ethernet er ekstrautstyr (761 kr)
- —Starlink-ruteren har «kun» Wi-Fi 5
- —Antennen må ha fri sikt mot himmelen