Ricoh CX2

Edmund Schilvold

9. november 2009, 10:47

Lagre artikkel

Overblikk

Fysisk

Ricoh er en veletablert japansk bedrift, og førsteinntrykket er at CX2 har alle de kvalitetene som vi tradisjonelt sett har forbundet med firmaet. Designet gir et inntrykk av seriøsitet, huset føles "passe" tungt, og konstruksjonen virker generelt solid.

Skjermen har en overraskende høy punktoppløsning, 920.000 punkter, og i godt lys gir det et bilde som er jevnt og behagelig å se på, men i svakt lys er ikke bildet så godt som overnevnte oppløsning skulle tilsi. Dette fordi det elektroniske bildet blir noe forstyrret av støy og flimmer.

I bruk

Det fysiske brukergrensesnittet kunne ha vært bedre. Grepet er noe for glatt, likeså kommandohjulet, og mye av betjeningen er basert på en liten "joystick" som krever en temmelig følsom og presis tommel hvis den skal fungere etter hensikten. Noen vil kanskje like denne "joysticken", men vi synes den er vanskelig å venne seg til.

Det positive er at menyene er ryddige og lette å lese. Videre er kameraets hurtighet stort sett meget god, selv om autofokusen ikke er noen gullvinner når man tar i bruk teledelen av objektet. Kameraet har for eksempel en utmerket seriebildefunksjon.

I tillegg har CX2 en rekke interessante funksjoner som man ikke venter å finne på et lite kompaktkamera – eksempler er digitalt vater, ”utvidelse” av dynamisk omfang ("DR"), en avansert selvutløserfunksjon og muligheter for intervallfotografering.

Bildekvalitet

Denne er dessverre under gjennomsnittet selv ved laveste ISO-verdi, og synker dramatisk etter hvert som ISO økes. Etter vår mening er det bare de laveste ISO-verdiene som gir noenlunde akseptable resultater hva detaljgjengivelse angår, og selv ved de verdiene er støynivået høyt og detaljgjengivelsen svak sett i forhold til hva de beste av konkurrentene klarer å yte. Bildekvaliteten er imidlertid noe bedre ved tele enn ved vidvinkel. Og hvis man tar i bruk den såkalte dynamisk omfang-funksjonen, takler kameraet harde kontraster relativt bra.

Oppsummering

Konklusjon

CX2 er i utgangspunktet et meget interessant kamera, det er relativt solid bygd, og er utstyrt med flere innovative funksjoner.

Det er derfor veldig synd at ikke bildekvaliteten er bedre enn den er. Et kamera er tross alt et verktøy for å ta bilder, og bildekvaliteten som leveres av CX2 er ikke særlig god. De største problemene er knyttet til detaljgjengivelsen, den er svak selv ved laveste ISO, og faller kraftig når man øker ISO til mer enn 200.

Vi kan dermed slå fast at Ricoh ikke har gjort noe særlig med problemene som CX1 slet med – bildekvaliteten er fortsatt svak sett i forhold til konkurransen.

Det dynamiske omfanget er heller ikke særlig bra, men dette kan til en viss grad omgås ved å aktivere DR-funksjonen.

De negative sidene til tross, CX2 kan kanskje være verdt en kikk for de som interesserer seg for seriebildefotografering eller intervallfotografering, som ofte tar bilder i situasjoner med høy kontrast, og som kan klare seg med lave ISO-verdier.

Klikk her for å lese hele testen
Bildegalleri

CX2 kan ikke sies å være noe veldig vakkert kamera, men det har til gjengjeld en seriøs og relativt ”proff” look. Et bredt grep, en stor objektivfront og et framtredende kommandohjul er noen av faktorene som bidrar til dette.

Huset virker solid når man holder det i hendene, og tåler nok en liten støyt, skjønt dette er ikke noe vi har testet utførlig. Dekselet gir en viss ”metallfølelse”, men hoveddelen av det er nok likevel laget av hardplast.

Det store og knudrete grepet på siden av huset er i utgangspunktet en god ide, men materialet i grepet er noe for glatt, spesielt hvis man er fuktig eller svett på fingrene. På denne delen av kameraet hadde nok gummi vært et mye bedre valg enn plast.

Kommandohjulet er preget av det samme problemet. Det er nesten slik at man må bruke neglene for å få skrudd på det, flaten på en vanlig finger har lett for å gli. Her hadde det gjort seg med en langt mer robust serratering, slik som den man finner på kommandohjulet på for eksempel Panasonic Lumix DMC-ZX1, som vi testet for noen uker siden.

Kontrollen for zooming, et hjul med en liten utstikker, fungerer bedre. Men det kunne gjerne ha vært mer serratering på utstikkeren.

Baksiden på kameraet har en litt uvanlig layout, her finner man blant annet en rad med små, rektangulære knapper, samt en liten "joystick" som minner om dem man kan finne på enkelte speilreflekskameraer. Under denne sitter en liten, rund knapp som gir tilgang til bildevisningsmodus.

Den vesle "joysticken", som kan bikkes i fire retninger eller trykkes inn som en knapp, er et element som vi stiller oss litt skeptiske til. For å få den til å gjøre det den skal, må man gjerne dytte på den fra en av sidene med tommelen, noe som vi synes det tar tid å venne seg til.

Vi ser ikke bort fra at en del kanskje vil like denne løsningen, eller i hvert fall venne seg til den, men vi synes produsenter som Casio og Panasonic har løst utfordringene knyttet til betjening bedre enn Ricoh, i hvert fall når det gjelder de sidene ved betjeningen som på CX2 er knyttet til den nevnte joysticken.

En positiv side ved CX2 er at bildevisning deaktiveres straks man trykker på utløserknappen. Det er altså ikke noe behov for å slå bildevisning av når man vil fortsette å fotografere.

Det er også positivt at en av de rektangulære knappene ("Fn") er en knapp man selv kan velge funksjon for ved å gå inn i menyen.

Lameller dekker objektivglasset så lenge kameraet er i avslått tilstand, og glasset sitter også noen millimeter forsenket i forhold til resten av fronten, så objektivet er så godt beskyttet som man kan forvente på et kompaktkamera.

Stativfestet ser imidlertid ut til å være av plast, noe vi pleier å trekke litt for.

LCD-en på baksiden er  på 3 tommer, ikke en uvanlig størrelse i dag, men oppløsningen er høy sett i forhold til det vanlige på kompaktkameraer – skjermen er faktisk utstyrt med så mye som 920.000 punkter.

Ved å gå inn i menyen kan man dessuten gjøre skjermen ganske lyssterk, for slik å få den til å fungere noenlunde selv i sollys.

Det elektroniske skjermbildet er imidlertid noe preget av støy og flimmer når man har kameraet rettet mot mørke skygger.

En av de mest interessante sidene ved CX2 er at det har en 10,7 x optisk zoom. Det svarer til et brennviddeomfang på 28 til 300 mm på et 35 mm kamera, og det er mye sett i forhold til størrelsen og vekten på huset.

Blenderåpningene er mer på det jevne – f. 3,5 er største blender ved vidvinkel, og f. 5,6 er største blender ved tele.

”Camera Shake Correction”, Ricohs navn på bildestabilisering, bidrar til å minske effekten av rystelser når man håndholder kameraet. Denne bildestabiliseringen er av den optiske, mekaniske typen (sensoren flytter på seg).

1 cm nærgrense i makromodus er også et pluss.

Kapasiteten til batteriet er gjennomsnittlig (CIPA er 290 bilder per lading), men grei nok. På batteriet står det 3,6 V, 940 mAh, 3,4 Wh.

Ved siden av batteriet sitter spalten for minnekort av SD- eller SDHC-typen.

CX2 er i det store og hele et nokså ordinært kamera, men det har også et knippe funksjoner som er temmelig uvanlige, og som fortjener nærmere omtale.

Dynamic Range

Vi velger å begynne med denne, siden ”Dynamic Range” (dynamisk omfang på norsk) er den funksjonen som synes å være mest unik. En del kameraer har imidlertid en kontrastutjevningsfunksjon som gir et sluttresultat som minner om effekten av Ricohs DR.

I forbindelse med praktisk fotografering handler dynamisk omfang veldig kort fortalt om spennet mellom det lyseste og det mørkeste i en gitt scene (for eksempel ”avstanden” i lysintensitet mellom en solbelyst vegg og en mørk skygge), og om hvilken evne kameraet har til å registrere denne spennet. Dynamisk omfang kan måles i for eksempel eksponeringstrinn (EV-trinn) og slik representeres på en skala, der hvert nye trinn representerer en fordobling av lysmengden.

Som fotograf kommer man før eller siden i situasjoner der kameraets evne til å registrere dynamisk omfang er for liten sett i forhold til det dynamiske omfanget i den scenen man ønsker å ta bilde av. Eksponerer man slik at man får et naturlig utseende på skyggene, det vil si skygger som ikke er køla svarte, men inneholder godt med detaljer, blir himmelen helt eller delvis utbrent, og eksponerer man etter himmelen, mister man detaljer i skyggene.

Ricoh CX2 representerer et skritt i retning av en "i kamera"-løsning på dette problemet. Tar man i bruk Dynamic Range-funksjonen (”DR”), tar kameraet automatisk to bilder idet man trykker ned utløseren. Dette er ikke noe man ser eller merker, det foregår i kulissene. De to bildene, som representerer to ulike eksponeringer tatt i veldig rask rekkefølge, settes så sammen til ett enkelt bilde i kameraet. Akkurat hvordan denne prosessen foregår er ikke spesifisert, men resultatet blir i hvert fall et bilde med flere detaljer i skyggene og/eller høylysene enn det hadde vært mulig å få med en enkelt eksponering (dersom scenen man tar bilde av har et høyt dynamisk omfang).

Siden CX2 bare kan ta to bilder i serie, og ikke tre eller fire eller fem, er det begrenset hva ”DR”-funksjonen kan utrette. I en del situasjoner vil selv to bilder være altfor lite som grunnlagsmateriale for et bilde som skal gjengi alt slik øyet ser det. Men, to bilder vil ofte være mye bedre enn kun ett.

Det vi kan slå fast, er at ”DR”-funksjonen til CX2 så absolutt gir en effekt, og at denne effekten ofte vil være ønskelig. Videre er det mulig å kontrollere styrken på effekten ved å velge mellom fire ulike nivåer i menyen. Og er man skeptisk, kan man velge å sette kameraet til å ta en vanlig bilde i tillegg til ”DR”-bildet ved å slå på ”Plus Normal Shooting”. Gjør man det, gir hvert trykk på utløseren opphav til to ferdige JPEG-bilder. Så kan man velge ut den versjonen man liker best når man kommer hjem.

Aller helst burde det ha vært mulig å lagre ”DR”-bildene i et såkalt HDR-format, slik at det hadde vært mulig å gjøre justeringer direkte i HDR (32-bits modus) i for eksempel Photoshop eller Photomatix. Den muligheten finnes dessverre ikke. Vi gleder oss til den dagen det kommer kameraer som kan lage fullverdige HDR-filer på direkten.

Digitalt vater

Dette er en annen uvanlig funksjon som CX2 muligens er alene om å tilby. Egentlig er det utrolig at ikke flere produsenter, ikke minst de som lager speilreflekskameraer, allerede har laget digitale vatre. Med CX2 behøver man aldri å lure på om man holder kameraet rett, siden kameraet faktisk viser et lite ”vater”, en skala med et lite ”flytende” punkt, nederst på displayet. Når man ikke holder kameraet rett, er vateret gult, men så snart man får posisjonert kamerahuset korrekt, blir vateret lysegrønt.

Vateret fungerer både når man holder kameraet på vanlig måte og når man bruker det på høykant. Den eneste begrensningen til vateret er at det ikke er i stand til å måle hvor rett kameraet er i dybde-retningen – skulle det ha vært mulig, måtte man helst ha laget to ulike skalaer, en for hver retning.

”Skritt for skritt”-zooming

De fleste kompaktkameraer lar ikke brukeren sette noen bestemt brennvidde (unntaket er selvfølgelig ytterpunktene til zoom-området), man er henvist til å zoome mer enn mindre trinnløst, og vet vanligvis ikke helt hvor man er i forhold til tradisjonelle brennvidde-tall. Det kan være en ulempe.

CX2 har imidlertid en mulighet for zooming i ”steps” eller ”skritt” som man kan slå på ved å velge ”Step Zoom” i menyen. Når ”Step Zoom” skrus på, får man opp en skala med brennviddetall på displayet, og man kan da hoppe mellom de følgende innstillingene: 28 mm, 35 mm, 50 mm, 85 mm, 105 mm, 135 mm, 200 mm og 300 mm. Dermed er det mulig å vite nøyaktig hvilken brennvidde man faktisk bruker.

Bildestabilisering

Denne er av den typen som fungerer ved at sensoren flytter seg for å kompensere for rystelser som skyldes at man skjelver på hendene. Dette er særlig aktuelt når svake lysforhold krever forholdsvis lange lukkertider. Vi har ikke gjort noen systematisk testing av bildestabiliseringen til CX2 opp mot andre kameraer, men den synes å fungere tålelig bra.

Makro

CX2 er utstyrt med en utmerket makrofunksjon som gir objektivet en nærgrense på 1 cm ved 31 mm, og 28 cm ved 300 mm. Det er bedre enn gjennomsnittet, og gir CX2 et stort smilefjes i boka.

Ansiktsgjenkjenning

Denne skal være forbedret i forhold til tidligere modeller, og tillater nå detektering av opptil åtte ansikter i ett og samme bilde. Når ansikter blir funnet, forsøker kameraet å optimalisere fokus, eksponering og hvitbalanse i forhold til disse. Som Ricoh selv innrømmer er det imidlertid ikke alltid dette fungerer hundre prosent.

Selektiv fokusering

Med CX2 er det mulig å avgjøre hvilken del av scenen kameraet fokuserer på ved å flytte på et trådkors ved hjelp av joysticken. Dette kan være veldig nyttig når man for eksempel har satt kameraet på stativ og ikke vil fokusere på det som er i midten av søkeren, men på noe i forgrunnen.

Helgardering ved lite dybdeskarphet

I visse situasjoner har man lite dybdeskarphet å jobbe med, og fokuserer man da litt feil, kan deler av motivet lett falle utenfor dybdeskarphetsområdet. Med CX2 kan man velge å ta en serie på sju bilder der fokuspunktet er på ulike steder i hvert av bildene. Så kan man velge ut det bildet der dybdeskarpheten falt mest riktig sett i forhold til motivet.

Områdetilpasset hvitbalanse

Hvitbalanse er i utgangspunktet et blålig eller gulaktig digitalt filter som er ment å kompensere for fargen til lyset som faller på motivet, og som påvirker hele bildet. Men hva når ulike deler av bildet strengt tatt krever ulike hvitbalansefiltre fordi de er belyst på ulik måte? Ett eksempel på dette kan være en scene som inneholder både dagslys og kunstlys. Vel, CX2 har en såkalt ” multi-pattern” hvitbalanse-funksjon som i hvert fall i teorien skal kunne sørge for at alle deler av bildet blir tildelt en riktig kompensasjon.

På kommandohjulet

Alternativene man kan velge ved hjelp av kommandohjulet er som følger: Vanlig automatikk, Høyt dynamisk omfang (”DR”, omtalt over), seriebildemodus, ”Easy”, Scene Mode (gir tilgang til en samling av programmer for ulike situasjoner), videomodus (vanlige formater, ikke HD) og to innstillinger som brukeren selv kan tilpasse (”MY1” og ”MY2”).

Det interessante med ”MY1” og ”MY2” er at man under hver av disse to kan lagre et sett av innstillinger beregnet på en bestemt situasjon. Senere kan disse to settene veldig raskt hentes opp igjen og aktiveres ved å dreie kommandohjulet til den ene av de to nevnte posisjonene.

Noen eksempler på hva man kan stille inn og lagre under ”MY1” og ”MY2” er zoom-faktor, bildestørrelse, ISO, hvitbalanse, eksponeringskompensasjon, blitsmodus og selvutløser. Dette er veldig interessant, særlig for krevende brukere som kan litt om tekniske begreper.

CX2 har ikke så mange ulike programmer som det en del andre kompaktkameraer har (noen har mer enn 20, CX2 har kun 12). Om dette er en ulempe eller ikke, avhenger nok litt av hvor mye erfaring man har, og av om man liker å benytte seg av slike programmer eller ikke.

Programsamlingen på CX2 inkluderer portrett, natt-portrett, landskap, diskree modus (lyder, blits og hjelpelys for AF slås av), svart-hvitt bilde med høy kontrast (som fort kan bli for høy), utretting av konvergerende linjer (dette kan man lett gjøre i Photoshop), sportsmodus og nattmodus.

Videomodusen er forholdsvis primitiv, i hvert fall sett i forhold til hva en del av konkurrentene har på markedet – CX2 kan kun ta opp video i de to tradisjonelle oppløsningene (640 og 320), ikke i HD/720p, og det er ikke mulig å zoome med optikken mens man filmer. Prøver man å gjøre det, tar kameraet bare i bruk en digitalzoom-funksjon som gir en kunstig og lite tilfredsstillende forstørrelse (dårlig bildekvalitet).

Seriebildemodusen er god sett i forhold til at vi snakker om et kompaktkamera, og gir i utgangspunktet fem bilder per sekund. Og hvis man er villig til å gå ned til VGA-oppløsning (mindre enn en megapixel) kan man få kameraet til å ta opptil 120 bilder per sekund. Det er ganske imponerende, men oppløsningen er som nevnt begrenset til VGA, og det er så lite at bildene ikke vil egne seg til stort annet enn web og epost.

Ved bruk av vidvinkel (som for CX2 er 28 mm) fungerer AF på CX2 helt utmerket. Faktisk toger den inn som nummer tre i denne sammenlikningen, bare slått av Casio EX-H10 og Panasonic Lumix DMC-ZX1.

Når moderat tele (100 mm) tas i bruk, går det ikke fullt så bra for CX2. I sammenlikningen over kommer CX2 ut som det nest svakeste kameraet.

Ved bruk av full tele (som for CX2 er 300 mm) kommer CX2 igjen ut som nest svakest. Her må vi imidlertid huske på at flere av kameraene i sammenlikningen har en mindre største tele enn CX2, og disse kameraene har derfor en liten fordel. For eksempel er største tele for Panasonic Lumix DMC-ZX1 200 mm.

CX2 er ikke noen sprinter når det det gjelder oppstartstid. Men det er heller ikke blant de aller tregeste.

Når det gjelder utløserforsinkelse, er det som normalt er i dag så godt som ingen utløserforsinkelse når blits er av. Ved bruk av blits oppstår det en liten utløserforsinkelse. For CX2 er denne helt minimal.

CX2 er en slugger på høyhastighetsfotografering. Vi ser det i sammenlikningen over, som er en test av hvor mange bilder kameraene klarer å ta når de er i enkeltbildemodus, og vi ser det i sammenlikningen under, som gjelder fotografering i enkeltbildemodus med blits påslått.

Men det er i seriebildemodus at CX2 virkelig drar fra de fleste av konkurrentene, da klarer kameraet hele 29 bilder i full oppløsning (9 megapiksler), på under seks sekunder, før det må stoppe opp for å lagre.

I tillegg til dette har CX2 flere andre seriebildemodi, der man ved å ofre noen megapiksler i oppløsning kan oppnå enda høyere hastigheter.

Samtidig kan de høye hastighetene bety at kameraet slurver med prosesseringen av sensordataene.

Alt i alt fungerer CX2 ganske bra når det gjelder betjening og brukervennlighet. Knappene er faste og vanlig solide, menyene er lettleste og oversiktlige, og det er ingen store problemer med forsinkelser.

Muligheten for lagring av to sett innstillinger ved hjelp av ”MY1” og ”MY2” bidrar også positivt til bildet av brukervennligheten. Og funksjonene er til dels overraskende sofistikerte.

Vi føler imidlertid at det er et lite stykke igjen til toppen for CX2. Etter vår mening er ikke "joysticken" noen genistrek, og grepet og kommandohjulet er litt i glatteste laget. Og video-modusen kunne ha vært bedre.

Ricoh CX2 har 12 mp, og et objektiv som går fra 28 mm vidvinkel til 300 mm tele.

Dette er noen av de sentrale spesifikasjonene til kameraene vi sammenlikner med:

Canon SX 200 IS: 12 mp, 28 til 336 mm zoom.

Casio EX-H10: 12 mp, 24 til 240 mm zoom.

Fujifilm F100fd: 12 mp, 28 til 140 mm zoom.

Panasonic Lumix DMC-ZX1: 12 mp, 25 til 200 mm zoom.

Panasonic TZ6: 10 mp, 25 til 300 mm zoom.

Alle disse er nylig blitt testet av akam, se samletest av ultrazoomer, samt test av Casio EX-H10 og Panasonic Lumix DMC-ZX1.

Vi begynner som vanlig med sinekartet, som er en plansje som blant annet viser en rekke fine og til dels hårfine horisontale og vertikale linjer. Bilder av sinekartet kan fortelle mye om et kameras evne til å skille mellom og gjengi fine detaljer. Det er også avslørende hva kvaliteten på konvertering av rådataene fra sensoren angår. Ingen av kameraene nevnt over tilbyr noen mulighet for arkivering av råfiler, men man kan ha i bakhodet at alle bilder begynner sitt liv som samlinger av rådata fra bildebrikken. I de fleste kompaktkameraer blir imidlertid disse dataene straks konvertert til JPEG-bilder i kameraet, uten at brukeren har noen særlig mulighet til å påvirke det som skjer.

Under ser vi resultatene fra fotograferingen av sinekartet med Ricoh CX2.

Alt ved ISO 80 er linjene påfallende grøtete, og klarer bare såvidt å kreke seg fordi 20-tallet. Dette lover ikke godt for ytelsen ved høye ISO-verdier. Isolert sett er imidlertid ikke resultatet verre enn at det til nød kan aksepteres.

Linjegjengivelsen i bildet tatt ved ISO 100 er synlig dårligere, og nå stopper de intakte linjene allerede før tallet 20.

ISO 200 fører til enda en forverring i kvaliteten, men det er ved ISO 400 at det blir virkelig ille. Ved ISO 400 tar havregrøten helt overhånd.

Ved ISO 800 er så godt som alt av finere detaljer maltraktert av støy og støyreduksjonseffekter, og ved ISO 1600 må vi flytte oss flere trinn oppover for å finne noe som i det hele tatt minner om linjene vi tok bilde av.

Neste punkt på programmet er sammenlikning med bilder fra de andre kameraene:

Når ISO 100-bildet fra CX2 sammenliknes med tilsvarende bilder fra andre kameraer, er det ingen tvil - bildekvaliteten som kommer ut av CX2 er ikke noen "høydare". Selv den "gamle" traveren F100FD gjør det bedre enn det splitter nye CX2. "King of the bunch" er Panasonic Lumix DMC-ZX1, som leverer et særdeles rent og klart bilde, med detaljer ned til i hvert fall 23.

Det noe kryptiske begrepet MTF står for "Modulation Transfer Function". Kort fortalt gir det en mulighet til å måle et systems evne til å gjengi detaljer - på en objektiv måte. Noen sammenlikner MTF med frekvens. De fleste av oss kjenner begrepet frekvens fra lydverdenen, og MTF kan også sies å handle om frekvens (linjepar per måleenhet). I motsetning til i lydverdenen måles altså frekvensen i forhold til avstand, ikke i forhold til tid. De som ønsker å lese mer om dette, vil finne en meget grundig forklaring (på engelsk) ved å klikke her.

Oversikten over, som er basert på analyser av sinekart-bilder tatt ved ISO 100, utført med programmet Imatest, gir et rent objektivt bilde av situasjonen.

CX2 gjør det uventet bra i denne runden - etter vår mening er det ikke tvil om at Canon SX200 IS leverer bedre resultater enn CX2. Men i denne runden er det Imatest som er dommeren. Det øvrige stemmer imidlertid godt med våre observasjoner - alle de andre kameraene oppnår bedre resultater enn CX2, og mellom CX2 og de beste er det omkring 400 "poeng".

MTF regnes for øvrig for å kunne gi en pekepinn på hvor store bilder man kan skrive ut. Derav tabellen under.

Det store spørsmålet nå blir hvorvidt resultatene fra sinekartet også gjelder andre typer fotografering der gjengivelsen av slike hårfine detaljer som på sinekartet kanskje er mindre viktig.

Utsnittene under viser hovedkortet i 100 prosent. Det første utsnittet er fra midten, det andre fra nedre venstre hjørne. Alle bilder er tatt ved ISO 100, med en zoom-innstilling et sted omtrent midt mellom vidvinkel og tele.

Ved å se på bokstavene i midtutsnittene, er det forholdsvis lett å slå fast at CX2 ikke fortjener annet enn bunnplassering når det gjelder midten av hovedkortet.

Når det gjelder nedre venstre hjørne, vil vi si at CX2 gjør det noe bedre enn Casio EX-H10, uten at det kan sies å være noe stort kompliment.

Totalt sett vil vi hevde at det er Canon som er vinneren, mens Panasonic DMC-ZX1 er vinneren om vi kun ser på hjørneutsnittene.

Så er vi kommet til sammenlikningen av hovedkortbilder ved høyere ISO-verdier:

Bildet som Ricoh CX leverer ved ISO 400 er ikke vakkert, og av alle ISO 400-bildene er Ricoh-bildet det eneste som har uleselige bokstaver. Det klareste bildet synes å komme fra Fujifilm F100FD.

Ved ISO 800 begynner flere av kameraene å slite en del, men det minst tilfredsstillende resultatet er nok en gang det som kommer fra Ricoh. Fujifilm- og Panasonic-kameraene fortsetter å høste medaljene.

Når vi kommer opp i ISO 1600 er det ingen av kameraene som klarer å produsere bilder av høy kvalitet, men Ricoh-bildet har den verste maltrakteringen av detaljer. Panasonic DMC-ZX1 kommer ut som vinneren, fulgt av Panasonic TZ6 og Fujifilm F100FD.

Her skal vi først fremst se på hvordan bildekvaliteten er i kantene. Samtlige testbilder er tatt ved ISO 100.

Bildet over ble tatt ved en zoom-innstilling tilsvarende 35 mm, og under er utsnitt fra dette sammenliknet med andre:

Panasonic TZ6 framstår som vinneren her, mens ZX1 og FX60 havner på henholdsvis andre- og tredjeplass, såvidt foran Canon og Fujifilm. Detaljgjengivelsen i Ricoh-bildet er ikke mye å skryte av, og i tillegg ser vi en kunstig mørk kant langs venstre side av bygningen. Casio EX-H10 gjør det imidlertid ikke noe særlig bedre. Delt sisteplass til Ricoh og Casio.

CX2 holder fortegningen ved vidvinkel på et moderat nivå, men så er heller ikke vidvinkelen på mer enn 28 mm.

Ved full tele, som for CX2 er 300 mm, sier Imatest at fortegningen er nesten lik null. Det er helt klart et respektabelt resultat.

Lysavfallet ved vidvinkel ligger på et middels høyt nivå, men er i hvert fall ikke større enn at det er så godt som usynlig i vanlige bilder.

Ved full tele er lysavfallet betydelig mindre, og så lite at det i de fleste situasjoner vil være uten praktisk betydning.

Hvitbalanse handler for øvrig om kameraets evne til å gjenkjenne og kompensere for fargen til det aktuelle lyset, og til å måle kameraets evne til å sette hvitbalansen riktig, bruker vi Imatest. Vi fotograferer en plansje med bestemte farger, og lar Imatest vurdere hvor riktige fargene i bildene blir, sett i forhold til de faktiske fargene på plansjen. CX2 lar brukeren sette hvitbalansen manuelt ved hjelp av et gråkort, derfor har vi latt Imatest analysere resultater fra både automatisk og manuell modus.

CX oppnår et respektabelt resultat i testen av nøyaktigheten til hvitbalansefunksjonen. Det behøver imidlertid ikke å bety at fargene i bildene fra CX2 er mer tiltalende enn dem i bildene fra konkurrentene. Ulike kameraer har ulike "stiler" når det gjelder fargegjengivelse, akkurat slik ulike filmer kunne gi ett og samme motiv vidt forskjellige uttrykk. Spørsmålet vil ofte være om man liker kameraets "stil" eller ikke. Og for å få et realistisk inntrykk av den, må man studere bildene i bildegalleriene.

Det går ikke fullt så bra med CX2 når hvitbalansen settes ved hjelp av et gråkort, selv om dette i teorien skulle ha gitt et enda mer nøyaktig resultat enn bruk av den automatiske funksjonen.

Kurvene under viser bildestøyen i de tre fargekanalene, rødt, grønt og blått, samt i luminans, ved ulike ISO-verdier.

Støynivået er basert på Imatest-målinger, og viser at det gjøres omfattende støyfjerning. Problemet er at det også fjerner detaljer, og som vi har sett tidligere, er det kameraets største problem. Så selv om Imatest her rapporterer svært gode tall for støynivå, så kommer det med en høy pris.

At man ikke kan basere vurderingen av bildekvalitet på Imatest-resultater alene, blir veldig tydelig når vi sammenlikner grafen for CX2 med den for Panasonic Lumix DMC-ZX1. Ifølge Imatest er det mer støy i bildene fra DMC-ZX1 enn i dem fra CX2. Men som vi har sett, er DMC-ZX1 et mye bedre kamera enn CX2 når det gjelder detaljgjengivelse. Det er fordi Imatest, i denne målingen, kun tar hensyn til støynivået, og ikke at dette nødvendigvis påvirker detaljgjengivelsen.

Dynamisk omfang sier noe om hvor stort omfang av kontraster som kameraet kan "se". Har et kamera lavt dynamisk omfang, vil det ha en tendens til enten å la mørke partier gå over i svart, eller å la lyse partier gå over i hvitt og bli utbrent, avhengig av situasjonen og hva man velger å måle lyset etter. I den mørke enden av konstrastskalaen vil ofte støy påvirke det dynamiske omfanget fordi støyen fra elektronikken i kameraet blir høy sett i forhold til det tilgjengelige lyset som kommer inn (signalet).

Det dynamiske omfanget til CX2 er ikke spesielt bra selv ved laveste ISO-verdi, og faller betydelig når man går opp til ISO 400. Dette henger sammen med støyen. Når kameraet genererer mye støy (selv om det fjernes med hard støyfjerning), forsvinner også detaljer i de mørke områdene, og Imatest kan ikke lenger se detaljene, og dermed blir dynamisk omfang, særlig med høye kvalitetskrav, lav.

28 mm, ISO 100:

Som et lite bilde ser vidvinkel-bildet fra CX2 helt kurant ut, selv om himmelen som vanlig er nesten utbrent på grunn av begrenset dynamisk omfang (vi holdt den tidligere omtalte DR-funksjonen avslått da vi tok de vanlige testbildene).

Men hvis vi går inn og ser nærmere på veggen, blir det åpenbart at det slett ikke står bra til med detaljgjengivelsen. Mursteinen er mer grøtete enn vi er vant til, og det samme gjelder smijernet foran glasset i døra.

Dette er lett å se når vi sammenlikner CX2-utsnittet med et utsnitt fra et bilde tatt med Panasonic Lumix DMC-ZX1 (ja, det var gråvær også den dagen Panasonic-bildet ble tatt, men himmelen kan ha vært noe lysere).

Ved bruk av en moderat tele (135 mm), kommer vi atskillig "nærmere" motivet uten å endre standpunkt:

Nå er bildekvaliteten bedre - selv når vi tar med i betraktningen at vi ikke har forstørret detaljene så veldig mye. Men legg merke til at utsnittet fra DMC-ZX1 likevel holder noe høyere kvalitet, og det selv om det kommer fra et bilde tatt ved kun 105 mm.

La oss se på hvordan bildekvaliteten blir ved 300 mm:

Igjen er kvaliteten relativt kurant, selv om vi har sett enda bedre gjengivelser av for eksempel detaljene i mursteinen.

Men DMC-ZX1 klarer fortsatt å levere bedre detaljgjengivelse, og det til tross for at DMC-ZX1-bildet er tatt ved 200 mm, mens CX2-bildet er tatt ved 300 mm!

Konklusjonen må bli at CX2 gir noe bedre bildekvalitet ved bruk av tele enn ved bruk av mer vanlige brennvidder som 28 og 35 mm. Det kan være flere faktorer som spiller inn her. Bedre kvalitet på "tele-delen" av optikken, mindre blenderåpning, mindre forvrengning og dermed mindre behov for korrigeringer av dette i kameraet, og så videre.

Likevel slås den av den ultralette DMC-ZX1.

Og vi må også huske på at bildene over er tatt ved ISO 100. Som tidligere nevnt faller kvaliteten fra CX2 betydelig når ISO økes.

Kromatisk feilbrytning (også kalt aberrasjon) skyldes ujevn brytning av lysets bølgelengder i glasset i objektivet, og lilla ofte vanskeligst å kontrollere. Slik feilbrytning er gjerne lettest å oppdage langs kanter med høy kontrast, og lyktestolpen til høyre for Stortinget har vist seg velegnet for testing av feilbrytning. Denne gangen var imidlertid kontrasten i lyshet mellom lykten og himmelen noe lav for maksimal "framprovosering" av kromatisk aberrasjon.

Det er ikke mye feilbrytning å se langs konturene av denne lykten, og himmelen er såpass utbrent at dette også kan ha påvirket eventuelle feilbrytningseffekter.

For å få et mer pålitelig bilde av feilbrytningen, lar vi Imatest analysere et vidvinkelbilde av sinekartet.

Denne gangen får vi en bekreftelse på det vi observerte over - at det er minimalt med feilbrytningseffekter i bildene fra CX2. Ja, så lite er tallet at man kan lure på om kameraet er programmert til å fjerne slike effekter ved hjelp av software.

Naturen kan som kjent være nådeløs, og det gjelder også dens evne til å avsløre hvordan det står til med et kameras evne til å gjengi fine detaljer. Spesielt skogsmiljøer inneholder et nesten uendelig antall detaljer - trekroner med blader eller nåler, steiner med ulike teksturer, bark med sprekker og porer, og så videre. Vi regner derfor med at en nærmere titt på noen av utebildene fra skogen på søndre Jeløy vil bekrefte eller avkrefte validiteten av den harde dommen vi tidligere i denne testen har felt over CX2s detaljgjengivelse.

Bildet under er tatt ved 28 mm og ISO 80.

De to utsnittene over viser at både det nære (furugrenene) og det fjerne (tangene med skog) er påfallende dårlig gjengitt hva detaljer angår. Og dette gjelder ISO 80, som er den verdien som gir "best" gjengivelse. Når man studerer utseendet til dette bildet, begynner man nesten å lure på om det er malt med maling.

Hvis man er vant til å vurdere naturmotiver, og vet hvordan de kan gjengis av virkelig gode kameraer, ser man med en gang at dette bildet har et nesten hårreisende grøtaktig utseende. Dette viser igjen at detaljgjengivelsen til Ricoh CX2 ligger et godt stykke bak det man bør kunne forvente av et moderne kompaktkamera, og milevis fra det man kan oppnå med et godt speilreflekskamera.

Strengt, men seriøst design. Virker solid, og har objektivdeksel i avslått tilstand. Men ikke helt optimale kontroller.

Vanlig, kurant kapasitet som gjerne kunne ha vært større.

Skjerm med høy oppløsning målt i punkter, men i dårlig lys blir skjermbildet noe flimrete og kornete. God mulighet for justering av lysstyrke.

Pluss for innovative funksjoner som digitalt vater og dynamisk omfang. Begrenset samling av programmer, men mulighet for lagring og rask aktivering av to brukerdefinerte sett med innstillinger.

Forholdsvis rask ved vidvinkel, ikke fullt så rask ved tele.

Generelt meget god, ingen venting av betydning, ingen forsinkelser ved navigering i menyene. God seriebildefunksjon.

Noe glatt grep, litt for lite serratering på kommandohjulet, joystick-navigering. Ellers lite å sette fingeren på.

En skuffelse hvis man sammenlikner med hva de beste av konkurrentene tilbyr. Men ikke så aller verst ved de laveste ISO-verdiene. Og bruk av tele istedenfor vidvinkel synes å resultere i noe bedre kvalitet. Alle ISO-verdier over 200 er imidlertid så godt som ubrukelige hvis man vil unngå den verste grøten. Dynamisk omfang-funksjon gir brukbart med detaljer i skyggene når scenen har høy kontrast.

På papiret framstår CX2 som et riktig så attraktivt kamera. De innovative funksjonene (herunder digitalt vater, dynamisk omfang), samt flere funksjoner som man sjelden finner på små kompaktkameraer (intervall-fotografering, mulighet for kabelutløser m.m.) er hovedårsaken til dette. I tilegg har kameraet et kraftig objektiv med et zoom-omfang som går fra en vidvinkel på 28 mm til en tele på 300 mm.

Dessverre er bildekvaliteten klart under gjennomsnittet. Detaljgjengivelsen er svak selv ved lave ISO-verdier, og elendig ved alt over ISO 200. Dette skyldes ikke at kameraet har for få megapiksler, men at støy og støyreduksjonseffekter maltrakterer detaljene. I tillegg kan det være at optikken er av tvilsom kvalitet.

Noen vil kanskje si at omtalen er for streng. Bildene ser jo tross alt relativt greie ut så lenge man ikke ser dem i hundre prosent visning. Men målet med omtaler som dette er jo å se på hvor et kamera ligger sett i forhold til konkurransen, i forhold til de beste av liknende produkter.

Hadde bildekvaliteten vært en del bedre, kunne vi nok ha anbefalt CX2, på tross av en del andre ulemper. Men når bildekvaliteten er som den er, blir vi nødt til å vende tommelen ned. Trenger du en ultrazoom, bør du heller se på modellene til Panasonic.

Den eneste virkelig gode grunnen til å se nærmere på CX2 er de sofistikerte funksjonene. Har du veldig bruk for dem, kan kanskje CX2 være verdt en utprøvning, selv om bildekvaliteten som nevnt er under pari.

Klikk her for å lese hele testen
Bildegalleri

Les også

Hva har Ricoh funnet på nå?

2. juni 2011