Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

Test

Fujfilm Finepix HS10

Fysisk

HS10 minner mye om speilrefleks og med blitssko, søker, fokusring og zoomring kan det lett forveksles med et kompakt systemkamera med en 3x zoom. Bildet under viser HS10 og Canon 550D.

Fujifilm HS10 - Canon 550D

Forskjellen til et MFT-kamera som Panasonic G2 er ennå mindre, og med standardzoomen på G2 er det faktisk mindre enn HS10.

Panasonic G2 - Fujifilm HS10

HS10 er laget i en litt ru plast som virker mer behagelig og har mer friksjon enn glatt plast som brukes i en del av konkurrentene. I tillegg er grepet stor og belagt med et gummiaktig materiale. Hele kameraet er laget med ganske avrundede former og sitter godt i hånden. Totalt sett er HS10 et av de beste superzoomkameraene når det gjelder ergonomi, og byggekvaliteten er bra.

På forsiden er det grepet og objektivet som tar nesten all plassen, men det er en mikrofon på hver side av objektivet og hjelpelys for autofokus øverst mellom grepet og objektivet. Blitsen ligger normalt nedfelt over objektivet og stikker ganske langt frem for å få plass til blitsskoen over søkeren.

På baksiden har HS10 knapper både høyre og venstre for skjermen, og HS10 har vesentlig flere funksjoner tilgjenglig direkte på knapper enn nesten alle andre superzoomkameraer. HS10 blir dermed mye raskere å jobbe med og det er først i systemkameraklassen - og på Canon G11 - at vi finner tilsvarende brukergrensesnitt.

Den oransje knappen øverst til høyre for LCD-skjermen er utøser for video slik at videofunksjonen er dirkete tilgjengelig uansett hvilken modus kameraet brukes i.

Over skjermen sitter den elektroniske søkeren med diopterinnstilling på venstre side og sensor som bytter automatisk mellom skjerm og søker på høyre side.

Vi må igjen skryte litt av Fujifilm for utformingen av HS10. Modusrattet skråner litt bakover slik at det er synlig både ovenfra og bakfra, og alle flater er vinklet litt for at kameraet skal sitte godt i hånden. Det er også en liten utvekt på baksiden av kameraet der tommelen plasseres slik at sjansen for å glippe minimeres. Dette er ikke noe revolusjonerende design. Det finnes mange kameraer med bra ergonomi, men det hever seg over mange av konkurrentene.

På undersiden er det mer normalt, selv ikke HS10 har fått stativfeste i den optiske aksen og det er ikke mulig å bytte batterier mens kameraet sitter på et stativ. Minnekortet er imidlertid plassert bak en egen luke på høyre side av HS10. HDMI og USB-kontakter er plasser bak et deksel på venstre side.

Diagrammet under viser vekten til HS10 og noen av konkurrentene. I forhold til forgjengeren S100fs er vekten redusert med rundt 20% selv om Fujifilm har byttet fra Li-Ion batteri til AA-batterier som er både større og tyngre. HS10 virker også mye mindre enn S100fs som faktisk var like stort som de minste speilreflekskameraene. HS10 er likevel ikke noen lettvekter og er det største og tyngste superzoomkameraet vi kjenner til i øyeblikket, selv om Canons modeller ikke er så mye lettere.

Objektivet til HS10 skiller seg klart fra mengden av superzoomobjektiv. Zoomring og fokusring er den mest synlige forskjellen og HS10 er enste superzoom i produksjon i dag som har dette, alle andre zoomer med en bryter på kamerahuset. Fokusringen er elektronisk koblet og gir ingen form for feedback på om nærgrensen eller uendelig er nådd. Plasseringen er heller ikke ideell, den er for nærme kamerahuset og ligger i tillegg under blitsen. Zoomringen er heldigvis mekanisk koblet fungerte veldig bra til tross for at den ikke gikk helt jevnt på testkameraet.
Objektivet har bare en del som stikker ut selv ved full tele og det var mye mindre slark en det som er vanlig på denne typen kameraer.
Objektivet har 58mm filtergjenger, Fujifilm anbefaler et tynt polarisasjonsfilter for å unngå vignettering.

Zoomområdet er det største vi har sett så langt, selv om det må dele førsteplassen med Olympus SP-800UZ.

Begge har hele 30x optisk zoom og HS10, men Fujifilm og Olympus har valgt litt forskjellig zoomområder. SP-800UZ starter på 28mm vidvinkel mens HS10 har 24mm - som er det videste vi har sett på noe superzoomkamera så langt.

Reell brennvidde er 4.2-126 mm som gir 24-720 mm omregent til 35mm ekvivalent brennvidde. Største blender varier fra F2.8 til F5.6 og det er slett ikke verst med så mye tele. Minste blender er F11, noe som er ganske uvanlig på kameraer med så liten sensor da det gir ganske kraftige reduksjon i oppløsning på grunn av diffraksjon. Det er forøvrig kun i manuell modus at HS10 kan stilles til blender F11, i andre modi (selv med blenderprioritert auto) stopper det på F8.

Bildene under illustrere zoomområdet til HS10 og to andre superzoomkameraer Akam nylig har testet - Nikon P100 og Olympus SP-800UZ med henholdsvis 26x og 30x optisk zoom. HS10 og Nikonkameraet har begge en 10MP sensor mens SP-800UZ har 14MP.

Fujifilm HS10, 24mm / Nikon P100, 26mm / Olympus SP-800UZ, 28mm

Alle bildene er tatt samtidig og HS10 har valgt en mørkere eksponering enn P100, kanskje vel mørk på vidvinkelbildet, men det har "reddet" områdene med direkte sol som er helt utbrente på Nikonbildet.

Fujifilm HS10, 720mm / Nikon P100, 678mm / Olympus SP-800UZ, 840mm

 

Vi kommer tilbake til bildekvalitet på denne siden, men under viser vi utsnitt fra senter av bildet. Bildet til høyre er tilsvarende fra SP-800UZ mens det nederste bildet er tatt med Nikon P100.

HS10 har en tretommers LCD-skjerm som kan vris opp og ned. Skjermen har 230000 punkter og det er en oppløsning som er ganske vanlig, men det finnes en god del modeller med både dobbelt og tredobbelt antall punkter. Altså OK, men ikke helt i stil til resten av kameraet som har topp spesifikasjoner på de fleste områder.

Den elektroniske søkeren er også ganske ordinær med 200000 punkter og 0.2 tommer, men den gjør nytten. HS10 har en sensor for å velge mellom søker og LCD. I teorien skal den flytte søkerbildet til søkeren når du ser inn i søkeren. I praksis fungerte den ikke bra for meg. Det tok litt for lang tid før den byttet og den byttet når den ikke skulle. Her vil bruksmåte sikket påvirke hvor bra den fungerer, men jeg ga opp etter et par dager med HS10 og valgte manuelt bytte i stedet. Dette er raskt og enkelt med en egen knapp ved siden av søkeren.

I bruk fungerte skjerm og søker rimelig bra. LCD-skjermen var av de bedre i kraftig lys, og muligheten til å justere den opp og ned er praktisk i mange situasjoner hvor det ikke er så enkelt å få sett kameraet rett bakfra. Justeringsmulighetene er også en fordel i kraftig lys for litt endring av vinkelen på skjermen kan gi mye mindre reflekser og mer kontrast i skjermbildet.

Fujifilm oppgir at både skjerm og søker dekker 97% av bildet. Vi har ikke testet dette, men så at søkerbildet ikke er helt identisk med det ferdige bildet. Forskjellen er imidlertid så liten at det sjeldent er noe problem.

HS10 bruker fire AA-batterier. Om man foretrekker AA-batterier eller oppladbare Li-Ion batterier er en smakssak. Begge typer har sine fordeler og ulemper. AA-batterier tar litt større plass, men det betyr ikke så mye hvis kameraet uansett har et grep hvor det er plass. HS10 kan bruke tre typer og det følger med ett sett vanlige alkaliske. Ønsker man oppladbare kan Ni-Mh-batterier brukes, men det er ekstrautstyr. HS10 har derimot en innebygd funksjon for å tømme batterier. Siste type Fujifilm anbefaler er Litsium-batterier. De er dyrere enn alkaliske, kan ikke lades, men har høyere kapasitet og holder seg bedre i kulde.

Fujifilm oppgir antall eksponeringer etter CIPA-standard og resultatene er 300 for alkaliske, 400 for Ni-MH (de oppgir ikke Mah for testede batterier) og 700 for Litsium-batterier. Jeg brukte først opp to sett alkaliske og synes 300 bilder på ett sett virker noe optimistisk. Et sett Litsiumbatterier holdt derimot veldig lenge. I diagrammet under har vi brukt testresultatet for oppladbare batterier som vi antar vil være det som brukes mest i HS10.