Fujfilm Finepix HS10

Svein Eriksen

25. juni 2010, 13:21

Lagre artikkel

Overblikk

Fujifilm har hatt en rekke avanserte superzoommodeller fra S602 og S7000 til S6500, S9500 og S9600. I starten manglet de bildestabilisator, men siden S8000fd kom høsten 2007 har det også vært på plass. Sist vi testet en avansert superzoom fra Fujifilm er rundt to år siden og det var S100fs. Det hadde en relativt stor (2/3") sensor og var et meget interessant kamera for den som ønsket god bildekvalitet og stort zoomområde uten å kjøpe speilrefleks. S100fs hadde dessverre to svakheter, først og fremst var det digert og veide like mye som et speilrefleks med 18-200mm objektiv. Det var også plaget med de verste feilbrytningsproblemene vi har sett hittil. I fjor kom S200 EXR, med en litt mindre brikke, men omtrent like stort og tungt. Akam rakk dessverre ikke å teste det, men nå har vi fått inn og testet Fujifilms nye toppmodell HS10.

Med HS10 trår Fujifilm igjen til med et superavansert kamera med en imponerende spesifikasjonsliste. Denne gangen bruker de en sensor som er like liten som konkurrentene, noe som har gjort at størrelse og vekt kan reduseres betraktelig i forhold til S100fs/S200EXR til tross for at zoomområdet er øket fra 14x til 30x og lysstyrken er nesten like bra.

HS10 er likevel et av de største superzoomene på markedet, til dels på grunn av zoomområdet, men også fordi det er et av de få kameraene i klassen med blitssko, og det eneste som har zoomring og fokusring på objektivet. HS10 bruker dessuten AA-batterier som krever litt mer plass enn et Li-Ion batteri.

Vi kan også nevne finesser som RAW-støtte, full HD (1080p) video, høyhastighetsfilm opp til 1000 bilder i sekundet (i lav oppløsning), funksjoner for øket dynamisk omfang, mulighet for manuelle kontroll og selvsagt er alt av automatikk også på plass. Høres dette interessant ut? På de neste sidene har vi sjekket om Fujifilm endelig har laget det perfekte alt-i-et reisekameraet.

Vi likte designet på Fujifilm HS10. Det er et av de største kameraene i superzoomklassen og har et godt grep og blitssko. Zoomring på objektivet er HS10 alene om i klassen. HS10 er laget i plast med en ganske ru overflate og grepet er belagt med et gummiaktig materiale. Byggekvaliteten var bra og ergonomien noe av det beste vi har sett på et superzoomkamera.

Objektivet har 30x optisk zoom som er rekord for digitalkamera. Konstruksjonen virket rimelig solid og brennviddeområdet tilsvarer 24-720mm. Største blender er F2.8 til F5.6, også det er bra med tanke på hvor kraftig tele dette kameraet har.

Skjerm og søker er også klart godkjent selv om spesifikasjonene er mer middels enn for kamerahus og optikk. Det er positivt med tretommers vridbar skjerm, men oppløsningen er på bare 230000 punkter og den elektroniske søkeren er ganske liten. Sensoren som skal detektere når søkeren er i bruk bommet litt for ofte.

HS10 bruker AA batterier. Det følger med vanlige alkaliske, men litsiumbatterier og oppladbare Ni-Mh batterier kan også brukes.

HS10 er et av klassens mest avanserte kameraer med støtte for alt fra full automatikk til fullstendig manuell kontroll, inklusiv en rekke motivprogram. Bildene kan lagres i JPG eller RAW-format og det er bra muligheter for å justere bildeparametre for JPG-bilder.

Mange viktige funksjoner som vanligvis ligger i menyene på superzoomkameraer har egne knapper på HS10. Hovedmenyen kunne godt vært bedre organisert, men brukergrensesnittet til HS10 er likevel noe av det bedre vi har sett på et kompaktkamera. HS10 har mulighet for bruk av ekstern blits og det er uvanlig i denne klassen.

Responstider er dessverre ikke helt topp. Både bilde til bilde hastigheter i enkeltbildemodus og fokushastighet er godkjent, men bare middels for superzoomer. På et så avansert kamera som HS10 burde også dette vært helt i toppklasse. Seriebildefunksjonen har en del alternativ med opp til ti bilder i sekundet, men begrenses av en bufferstørrelse som bare gir plass til syv JPG-bilder. Et lite pluss for at RAW også kan brukes i seriebildemodus, da begrenset til maks seks bilder.

HS10 har støtte for full HD video med stereolyd. 720p, VGA og QVGA oppløsning finnes også og en spesiell modus gir mulighet for høyere bildefrekvens. 1000 bilder i sekundet er raskeste alternativet, men da med lav oppløsning.

HS10s store styrke er zoomområdet og fleksibiliteten. Dette har dessverre gått litt på bekostning av bildekvaliteten. For vanlig små og middels kopier er den helt OK, men ved store forstørrelser er det tydelig at detaljnivå ikke er helt på høyde med de beste i klassen. Selv ved laveste Iso er det mulig å se noe støy og artefakter fra støyreduksjon i JPG-bildene hvis de sjekkes i 100% på skjerm. Bruk av RAW-format gir litt bedre skarphet og mer detaljer.

Andre aspekter av bildekvaliteten er imidlertid bedre. Fortegning var forbausende liten for et objektiv med så stort zoomområde, og en sammenligning av RAW-bilder og JPG-bilder viser at det til dels skyldes at Fujifilm reduserer fortegning på JPG-bildene, feilbrytningsproblmer korrigeres også.

Egenskaper ved høy Iso var typiske for kameraer med liten sensor, og bildekvaliteten synker etter hvert som Iso økes. Det er umulig å si hvor høye Iso-verdier som gir bra resultat, det er alt for mange faktorer som spiller inn, ikke minst kvalitetskravene til brukeren. Vi har imidlertid flere eksempler på høy Iso i testen, og i galleriet ligger det eksempelbilder i full størrelse som kan lastes ned.

Automatisk hvitbalanse og farger var bra og HS10 valgte ofte en litt mørkere eksponering enn kameraene vi sammenlignet med. Det oppfatter vi som stort sett positivt fordi det reduserer sjansen for utbrente høylys, noe som er et problem for alle kameraer i denne klassen. Ulempen blir litt mer gjengrodde skyggeområder.

Totalt sett er det altså mye positivt å si om bildekvaliteten til HS10 og RAW-funksjonen gir en del muligheter vi sjelden finner i denne klassen, men den som er på jakt etter best mulig oppløsning og vil se skarpe bilder i 100% bør se på andre kameraer.

HS10 minner mye om speilrefleks og med blitssko, søker, fokusring og zoomring kan det lett forveksles med et kompakt systemkamera med en 3x zoom. Bildet under viser HS10 og Canon 550D.

Fujifilm HS10 - Canon 550D

Forskjellen til et MFT-kamera som Panasonic G2 er ennå mindre, og med standardzoomen på G2 er det faktisk mindre enn HS10.

Panasonic G2 - Fujifilm HS10

HS10 er laget i en litt ru plast som virker mer behagelig og har mer friksjon enn glatt plast som brukes i en del av konkurrentene. I tillegg er grepet stor og belagt med et gummiaktig materiale. Hele kameraet er laget med ganske avrundede former og sitter godt i hånden. Totalt sett er HS10 et av de beste superzoomkameraene når det gjelder ergonomi, og byggekvaliteten er bra.

På forsiden er det grepet og objektivet som tar nesten all plassen, men det er en mikrofon på hver side av objektivet og hjelpelys for autofokus øverst mellom grepet og objektivet. Blitsen ligger normalt nedfelt over objektivet og stikker ganske langt frem for å få plass til blitsskoen over søkeren.

På baksiden har HS10 knapper både høyre og venstre for skjermen, og HS10 har vesentlig flere funksjoner tilgjenglig direkte på knapper enn nesten alle andre superzoomkameraer. HS10 blir dermed mye raskere å jobbe med og det er først i systemkameraklassen - og på Canon G11 - at vi finner tilsvarende brukergrensesnitt.

Den oransje knappen øverst til høyre for LCD-skjermen er utøser for video slik at videofunksjonen er dirkete tilgjengelig uansett hvilken modus kameraet brukes i.

Over skjermen sitter den elektroniske søkeren med diopterinnstilling på venstre side og sensor som bytter automatisk mellom skjerm og søker på høyre side.

Vi må igjen skryte litt av Fujifilm for utformingen av HS10. Modusrattet skråner litt bakover slik at det er synlig både ovenfra og bakfra, og alle flater er vinklet litt for at kameraet skal sitte godt i hånden. Det er også en liten utvekt på baksiden av kameraet der tommelen plasseres slik at sjansen for å glippe minimeres. Dette er ikke noe revolusjonerende design. Det finnes mange kameraer med bra ergonomi, men det hever seg over mange av konkurrentene.

På undersiden er det mer normalt, selv ikke HS10 har fått stativfeste i den optiske aksen og det er ikke mulig å bytte batterier mens kameraet sitter på et stativ. Minnekortet er imidlertid plassert bak en egen luke på høyre side av HS10. HDMI og USB-kontakter er plasser bak et deksel på venstre side.

Diagrammet under viser vekten til HS10 og noen av konkurrentene. I forhold til forgjengeren S100fs er vekten redusert med rundt 20% selv om Fujifilm har byttet fra Li-Ion batteri til AA-batterier som er både større og tyngre. HS10 virker også mye mindre enn S100fs som faktisk var like stort som de minste speilreflekskameraene. HS10 er likevel ikke noen lettvekter og er det største og tyngste superzoomkameraet vi kjenner til i øyeblikket, selv om Canons modeller ikke er så mye lettere.

Objektivet til HS10 skiller seg klart fra mengden av superzoomobjektiv. Zoomring og fokusring er den mest synlige forskjellen og HS10 er enste superzoom i produksjon i dag som har dette, alle andre zoomer med en bryter på kamerahuset. Fokusringen er elektronisk koblet og gir ingen form for feedback på om nærgrensen eller uendelig er nådd. Plasseringen er heller ikke ideell, den er for nærme kamerahuset og ligger i tillegg under blitsen. Zoomringen er heldigvis mekanisk koblet fungerte veldig bra til tross for at den ikke gikk helt jevnt på testkameraet.
Objektivet har bare en del som stikker ut selv ved full tele og det var mye mindre slark en det som er vanlig på denne typen kameraer.
Objektivet har 58mm filtergjenger, Fujifilm anbefaler et tynt polarisasjonsfilter for å unngå vignettering.

Zoomområdet er det største vi har sett så langt, selv om det må dele førsteplassen med Olympus SP-800UZ.

Begge har hele 30x optisk zoom og HS10, men Fujifilm og Olympus har valgt litt forskjellig zoomområder. SP-800UZ starter på 28mm vidvinkel mens HS10 har 24mm - som er det videste vi har sett på noe superzoomkamera så langt.

Reell brennvidde er 4.2-126 mm som gir 24-720 mm omregent til 35mm ekvivalent brennvidde. Største blender varier fra F2.8 til F5.6 og det er slett ikke verst med så mye tele. Minste blender er F11, noe som er ganske uvanlig på kameraer med så liten sensor da det gir ganske kraftige reduksjon i oppløsning på grunn av diffraksjon. Det er forøvrig kun i manuell modus at HS10 kan stilles til blender F11, i andre modi (selv med blenderprioritert auto) stopper det på F8.

Bildene under illustrere zoomområdet til HS10 og to andre superzoomkameraer Akam nylig har testet - Nikon P100 og Olympus SP-800UZ med henholdsvis 26x og 30x optisk zoom. HS10 og Nikonkameraet har begge en 10MP sensor mens SP-800UZ har 14MP.

Fujifilm HS10, 24mm / Nikon P100, 26mm / Olympus SP-800UZ, 28mm

Alle bildene er tatt samtidig og HS10 har valgt en mørkere eksponering enn P100, kanskje vel mørk på vidvinkelbildet, men det har "reddet" områdene med direkte sol som er helt utbrente på Nikonbildet.

Fujifilm HS10, 720mm / Nikon P100, 678mm / Olympus SP-800UZ, 840mm

Vi kommer tilbake til bildekvalitet på denne siden, men under viser vi utsnitt fra senter av bildet. Bildet til høyre er tilsvarende fra SP-800UZ mens det nederste bildet er tatt med Nikon P100.

HS10 har en tretommers LCD-skjerm som kan vris opp og ned. Skjermen har 230000 punkter og det er en oppløsning som er ganske vanlig, men det finnes en god del modeller med både dobbelt og tredobbelt antall punkter. Altså OK, men ikke helt i stil til resten av kameraet som har topp spesifikasjoner på de fleste områder.

Den elektroniske søkeren er også ganske ordinær med 200000 punkter og 0.2 tommer, men den gjør nytten. HS10 har en sensor for å velge mellom søker og LCD. I teorien skal den flytte søkerbildet til søkeren når du ser inn i søkeren. I praksis fungerte den ikke bra for meg. Det tok litt for lang tid før den byttet og den byttet når den ikke skulle. Her vil bruksmåte sikket påvirke hvor bra den fungerer, men jeg ga opp etter et par dager med HS10 og valgte manuelt bytte i stedet. Dette er raskt og enkelt med en egen knapp ved siden av søkeren.

I bruk fungerte skjerm og søker rimelig bra. LCD-skjermen var av de bedre i kraftig lys, og muligheten til å justere den opp og ned er praktisk i mange situasjoner hvor det ikke er så enkelt å få sett kameraet rett bakfra. Justeringsmulighetene er også en fordel i kraftig lys for litt endring av vinkelen på skjermen kan gi mye mindre reflekser og mer kontrast i skjermbildet.

Fujifilm oppgir at både skjerm og søker dekker 97% av bildet. Vi har ikke testet dette, men så at søkerbildet ikke er helt identisk med det ferdige bildet. Forskjellen er imidlertid så liten at det sjeldent er noe problem.

HS10 bruker fire AA-batterier. Om man foretrekker AA-batterier eller oppladbare Li-Ion batterier er en smakssak. Begge typer har sine fordeler og ulemper. AA-batterier tar litt større plass, men det betyr ikke så mye hvis kameraet uansett har et grep hvor det er plass. HS10 kan bruke tre typer og det følger med ett sett vanlige alkaliske. Ønsker man oppladbare kan Ni-Mh-batterier brukes, men det er ekstrautstyr. HS10 har derimot en innebygd funksjon for å tømme batterier. Siste type Fujifilm anbefaler er Litsium-batterier. De er dyrere enn alkaliske, kan ikke lades, men har høyere kapasitet og holder seg bedre i kulde.

Fujifilm oppgir antall eksponeringer etter CIPA-standard og resultatene er 300 for alkaliske, 400 for Ni-MH (de oppgir ikke Mah for testede batterier) og 700 for Litsium-batterier. Jeg brukte først opp to sett alkaliske og synes 300 bilder på ett sett virker noe optimistisk. Et sett Litsiumbatterier holdt derimot veldig lenge. I diagrammet under har vi brukt testresultatet for oppladbare batterier som vi antar vil være det som brukes mest i HS10.

Akam rekker ikke å teste alle superzoommodeller, men av de vi har sett så langt virker HS10 som et av de aller mest komplette når det gjelder funksjonalitet. Dette er et kamera som helt klart er rettet mot entusiastbrukeren og for den som er på jakt etter et kamera som støtter RAW, har blitssko og Full HD video er det bare Canon SX1 IS som kan konkurrere med HS10. SX1 IS ble lansert halvannet år før HS10 og har holdt seg forbausende lenge, men zoomområdet er mindre og det mangler zoomring. Til gjengjeld har Canon et bra utvalg av eksterne blitser mens Fujifilm ikke har noen dedikert blits for HS10.

I tabellen under har vi satt opp en oversikt over en del egenskaper for HS10 og en rekke superzoomer med 18x eller mer zoom. Kodak- og Samsung-kameraene fant vi ikke i norske butikker i juni 2010, men de er tatt med for kompletthets skyld. En del utgående (men tilgjengelige) modeller er ikke med.

Ja(+) i tabellen betyr bedre enn vanlig, og Ja(-) betyr at det er noen begrensinger. Sony HX1 har en videomodus som ligger mellom 720p og 1080p.

HS10 er Fujifilms mest avanserte kompaktkamera og har en mengde funksjoner, her kan vi bare nevne noen av disse. SR Auto som er innstilt på bildet under betyr "Scene Recognition" og er Fujifilms modus som skal gjette motivtype og stille kameraet inn på riktig motivprogram automatisk. Alle produsenter har en slik funksjon etter hvert og funksjonen funger bra i mange situasjoner. Det oransje kamerasymbolet rett over er også en helautomatisk innstilling.

HS10 har også vanlig programautomatikk, blenderprioritering, lukkertidsprioritering og manuell eksponeringskorntroll (P/A/S/M).

C (Custom) gir mulighet for å bruke et lagret sett med innstillinger og det kan komme godt med for det er håpløst tungvint å skru for eksempel bildestabilisator eller RAW-modus av og på.

Panoramainnstillingen lager Panoramabilder automatisk i kameraet, du må bare velge retning, trykke på utløseren og bevege kameraet i passe hastighet. Det høres jo flott ut, men det funker bare med full vidvinkel og resultatet blir ganske lavoppløselig og enkelte detaljer kom med dobbelt, se eksempel under og utsnitt til høyre.

Eksemplet er tatt håndholdt, men selv med kameraet på stativ klarte ikke HS10 å få alle skjøter usynlige. Bildet under er skalert fra 1920 til 560 pikslers bredde og i den størrelsen blir feilene så og si usynlige.

SP1, SP2 og Adv innstilingene er for motivprogram. SP1 og SP2 gir tilgang til de samme motivprogrammene, men husker to forksjellige motivprogram. Adv har tre ekstra motivprogram som er nye for Fujifilm, og det er muligens derfor de er plassert som et eget valg på modusrattet. "Pro Low Light" tar fire bilder som settes sammen til et for å redusere bildestøy i dårlig lys. "Multi Motion Capture" tar flere bilder i rask rekkefølge og tar vare på den bevegelige delen av motivet. "Motion remover" gjør motsatt, der brukes flere eksponeringer til å fjerne de bevegelige delene av motivet. Vi ser på disse funksjonene mest som en gimmick foreløpig, morsomme å eksperimentere med, men resultatene blir ikke perfekte.

HS10 lagrer bilden i JPG-format med valgfritt komprimeringsnivå (2 alternativer) eller i RAW-format. RAW + JPG er også mulig. Iso kan stilles fra 100 til 6400 og det er også fire Auto-iso program med høyeste Iso fra 400 til 3200. Bildeparametrene fargemetning, kontrast og oppskarping kan justeres individuelt. Det er noen forhåndsdefinerte innstillinger i "Finepix Color" menyen. Default er Standard mens Chrome gir mer farger og høyere kontrast. B&W og Sepia er de to siste alternativene.

Det er to innstillinger for å forbedre håndtering av høy kontrast i bildene, DR200 og DR400. Siden D200 bare kan brukes med Iso 200 eller mer og DR400 fra Iso 400 må du også regne med noe mer støy i bildene, og RAW-modus kan ikke brukes.

HS10 har fokusring på objektivet og velges manuell fokus forstørres senter av bildet for å forenkel fokuseringen (dette kan skrus av). Selv med forstørret bilde er det imidlertid vanskelig å fokusere manuelt nøyaktig. Fujifilm anbefaler bruk av stativ, og det er vi enige i, men med relativ lav oppløsning på LCD-skjermen og for lite forstørrelse av bildet blir det ikke nøyaktig nok for kritisk fokusering. Dette er for så vidt et problem HS10 deler med andre kameraer i denne klassen, men vi hadde håpet at Fujifilm hadde lagt mer arbeid i denne funksjonen for kameraer som Panasonics Micro Four Thirds kameraer viser at det er mulig å få til en brukbar manuell fokusering.

Makro

Makrofunksjonen på HS10 er grei nok, men Super Makro som gir best forstørrelse krever at objektivet er zoomet til 24mm og det krever kort avstand til motivet. Fujifilm oppgir ca 1 cm som nærgrense, men HS10 ga fokusbekreftelse ned til noen millimeter. Bildet til høyre er tatt på en cm og allerede på den avstanden er det vanskelig å unngå skygger fra objektivet. Bildet dekker et område på rundt 36x48mm, fortegningen er liten, men hjørneskarpheten er dårlig.

I vanlig makromodus kan zoomen brukes, men nærgrensen er da omtrent 4cm (Fujifilm oppgir 10cm) ved vidvinkel. Nærgrensen ved full tele målte vi ikke, men Fujifilm oppgir to meter (i makromodus) og det stemmer bra med vår erfaring fra praktisk bruk. Forstørrelsen ved vidvinkel er dermed ganske dårlig, men vi testet en del forskjellige brennvidder og i området 100mm til 200mm kom forstørrelsen seg en del. Bildet til høyre er tatt med 135mm ekvivalent brennvidde og det dekker et område som er nesten eksakt likt det supermakro ga. Hjørneskarpheten er imidlertid bedre, og millimeterpapiret var ca. 9.5 cm fra frontlinsen i stedet for en cm, noe som er en mye bedre arbeidsavstand. Perspektivet blir nødvendigvis annerledes og største blender er dårligere enn med supermakro, men vi vil anbefale vanlig makro og middels tele for best mulig resultat med HS10.

Siden HS10 har standard 58mm filtergjenger kan en makro forsatslinse også brukes for ennå bedre forstørrelse.

Video

HS10 kan ta opp video i full HD med 30 bilder i sekundet og stereo lyd. Video lagres som MOV-filer med H.264-komprimering. Lavere oppløsning støttes også i 720p, VGA og QVGA-oppløsning.

HS10 kan også ta opp med høyere bildefrekvens. Alternativene er 60/120/240/480/1000 bilder i sekundet. Jo høyere frekvens desto lavere oppløsning, helt ned i 224x60 piksler for høyeste hastighet.

I videomodus kan den mekaniske stabilisatoren ikke brukes, men elektronisk stabilisering (mye mindre effektivt) er tilgjengelig. Zoomen kan brukes under filming, men den beveger seg ikke jevnt og det blir lett veldig rykkete og autofokusen henger en del etter.

HS10 er dessverre ikke av de aller raskeste på fokusering. Knappe et sekund på full tele er godkjent, men nesten like lang tid på kortere brennvidder er dårligere enn flere av konkurrentene. I dårlig lys øker tidene ytterligere, men ute i godt lys går det litt fortere.

HS10 slår Olympus SP-800UZ som er det eneste andre kameraet med 30x zoom, men er noe dårligere enn snittet på oppstartstid. I praksis er dette sjelden noe problem.

Utløserforsinkelsen med blits var omtrent middels med 0.3 sekunder.

Hastighetstester som avhenger av lagring til minnekortet er utført med et 16GB Sandisk Extreme III SDHC-kort.

Antall bilder på ti sekunder med blits begrenses vesentlig av oppladningstiden for blitsen. Med bare tre bilder er HS10 tregere enn snittet.

HS10 har plass til 7 JPG-bilder i beste kvalitet i bufferen og når det er fullt stopper det opp. For å få en ny serie må utløseren trykkes ned på nytt. Bildefrekvensen kan stilles inn på 10, 7, 5 eller 3 bilder i sekundet. For å få høyeste hastighet må lukkertiden være tilstrekkelig kort. Vi testet med høyeste hastighet og HS10 tok de syv bildene på et drøyt halvsekund, altså litt høyere frekvens enn de oppgitte ti bildene i sekundet. Lukkertiden var 1/180 sekund.

I RAW-modus er det plass til seks bilder i bufferen, og med RAW+ JPG reduseres lengde av serie til fem bilder.

I enkeltbildemodus var HS10 ikke spesielt raskt. Vi fikk rundt 2.8 sekund mellom hvert bilde i beste JPG-kvalitet og da er fokus på et statisk motiv inkludert. Med RAW fikk vi rundt fire sekunder mellom hvert bilde og med RAW+JPG økte det til et bilde hvert femte sekund. Dette er ikke verst i RAW-modus for et kompaktkamera, men det er likevel litt for lang ventetid mellom bildene til at HS10 er "behagelig" i bruk i RAW-modus.

Totalt sett er responstidene middels til bra i forhold til andre kameraer i denne klassen, men når vi tester det mest avansert superzoomkameraet på markedet hadde vi håpet på litt ekstra også på dette området - og det gir ikke HS10.

Fujifilm har gjort mye bra med HS10. Ergonomi er veldig bra, responstider stort sett OK og mange viktige funksjoner er direkte tilgjengelige via egne knapper og et kontrollhjul på toppen gir rask navigering i menyer. Noen viktige funksjoner som RAW-modus og stabilisator må imidlertid endres i hovedmenyen og en hurtigmeny ville vært en bedre løsning. Hovedmenyen er dessverre uoversiktlig og med en del merkelige plasseringer av menypunkter.

En praktisk funksjon er at DISP-knappen kan holdes inne et par sekunder for å gjøre kameraet helt lydløst, et nytt trykk skrur lydene på igjen.

Brukerveiledningen var på 151 sider, og det er ganske lite for et så avansert kamera som HS10 og mange temaer var veldig overfladisk behandlet.

HS10 får selvsagt plusspoeng for RAW-støtte, men konvertering av filene har vært et problem i hele testperioden siden det foreløpig (juni 2010) er dårlig støtte for HS10 i tredjeparts RAW-konverteringsprogram.

Det følger med en versjon av Silkypix for Raw-konvertering. Silkypix er normalt et rimelig komplett program selv om brukergrensesnittet ikke er helt i toppklasse. Versjonen Fujifilm har lagt med er dessverre så begrenset at det nesten ikke er brukbart. Det meste av justeringsmuligheter er sperret og selv lagring i 16-bits format (TIF) er umulig. Batchkonvertering til JPG er heldigvis mulig så det er mulig å få sett RAW-bildene.

Det ser ikke ut som Fujifilm har løftet en finger for å utnytte mulighetene som ligger i Silkypix. Manuell Linsekorreksjoner er disablet og det gjøres heller ingen automatisk korreksjon. Det gjør derimot HS10 ved generering av JPG så det er mer fortegning på bildene konvertert med SilkyPix enn på JPG-bilder rett fra kameraet. Silkypix bruker heller ikke kameraets hvitbalanse så fargene blir annerledes på mange bilder.

Begrensingene i SilkyPix påvirker ikke karakteren for dette punktet.

Se bilder i full størrelse i galleriet.

HS10 har en 1/2.3 tommers sensor med 10 megapikslers. Fujifilm har alstå kuttet ut sin egen SuperCCD-sensor i denne modellen og bruker nå som mange andre en såkalt "Backlit CMOS-sensor". Fujifilm har tradisjonelt vært flinke både på oppløsing og støyreduksjon med sine egne SuperCCD-sensorer, men ikke utmerket seg spesielt med kameraer som bruker andre sensorer.

Oppløsning

Bildene av oppløsningskartet er tatt med laveste Iso for alle kameraene. Fujifilm har valgt Iso 100 som laveste verdi mens Nikon har valgt 160 og Canon SX1 IS som også har en 10MP CMOS-sensor har Iso 80. HS10 gjør det dessverre ikke spesielt bra i denne testen og gir dårligere oppløsning enn både Nikon P100 og Canon SX1 IS. På neste rad i tabellen har vi tatt med noen andre kameraer for sammenligning og disse gir også bedre oppløsning enn HS10.

Med Iso 1600 er HS10 minst like dårlig som Nikon P100 som bruke samme sensortype, og begge blir slått av Canon nesten to år gamle modell SX1 IS som også har CMOS-sensor.

Hovedkort

Bildene under viser utsnitt i 100% tatt ganske nærme senter av bildet og fra nedre venstre hjørne. Alle bilder er med laveste Iso og HS10 klarer heller ikke på dette bildet å hevde seg helt i toppen når det gjelder detaljnivå. I senter er det ganske jevnt mellom HS10 og P100, men i hjørnet er P100 et lite hakk bedre. Begge blir slått klart av Panasonic FZ38.

I neste tabell viser vi litt større utsnitt tatt med Iso 200 som er laveste Iso HS10 har felles med Nikon P100. I senter er HS10 minst like bra som P100, mens hjørnet er noe dårligere. Igjen er FZ38 klart bedre.

RAW

Mulighet for RAW-format er en funksjon som mangler på mange superzoomkameraer og det gir HS10 en del ekstra muligheter. I testperioden har det dessverre kun vært mulig å konvertere filene med programvaren som fulgte med kameraet. Det er en versjon av SilkyPix hvor nesten alle justeringsmuligheter er sperret så vi kan ikke si så mye om forskjellene på JPG og RAW.

Vi har tatt med noen eksempler konvertert med Silkypix og en ting som er klart fra disse eksemplene er at HS10 gjør korreksjon av fortegning når JPGene lages i kameraet, og det ser også ut som feilbrytningsproblemer til dels rettes opp.

Eksemplet under er en av testplakatene til Akam og det er tydelig at HS10 har korrigert mesteparten av den puteformede feilen i dette bildet som er tatt med 12.7mm brennvidde.

Fujifilm HS10, JPG / Fujifilm HS10, fra RAW med Silkypix

Bildene under viser utsnitt av plansjen for testing av oppløsning. Første rad viser JPG-er rett fra kameraene mens andre rad viser bilder konvertert fra RAW. HS10-bildet får litt bedre oppløsning i RAW-versjon, men samtidig har det blitt mer moire i bildet. Den største forskjellen er faktisk at mer av 3-tallet helt nederst i bildet har kommet med, og det skyldes at SilkyPix ikke gjør samme linsekorrigeringer som kameraet og dermed blir utsnittene forskjellige. Kolonnen til venstre viser G11-bilder som eksempel på hva det er mulig å få ut av et 10-megapikslers kompaktkamera.

Bildene under er utnitt fra hovedkortet. Det er samme eksponering lagret som JPG og RAW. RAW-versjonen er så konvertert med SilkyPix og gitt en forsiktig oppskarping. Forskjellene er ikke store, men RAW-bildet gir litt mer detaljnivå og virker litt skarpere, spesielt i senter. Man må imidlertid se på bildene i 100% på skjerm for å se forskjellene så vi oppfatter ikke oppløsning og skarphet som noe stort argument for RAW på HS10. Dette kan endre seg når andre RAW-konverteringsprogram får støtte for HS10, men det blir neppe noen dramatiske endringer. RAW har imidlertid andre fordeler som kontroll over fargerom, hvitbalanse, tonekurve og bits per piksel.

Rådhuset

Bildene av rådhuset ble tatt tilnærmet samtidig med Fujifilm HS10, Nikon P100, Olympus SP-800UZ og Panasonic TZ10. Det er bare HS10 som har tilnærmet trinnløs zoom og det gjør at utsnittene ikke blir helt like. Bildene under er ikke beskåret, men skalert til Akams sidebredde fra henholdsvis 10MP, 14MP og 12MP. I så små versjoner betyr ikke forskjellen i kameraenes oppløsning noe, men forskjeller i hvitbalanse, eksponering og fargemetning er mer synlig. Det er ikke noe fasitsvar på hva som er korrekt her, men vi synes P100-bildet virker litt blast i forhold de andre. Alle bilder er tatt med matrisemåling og blenderprioritert automatikk er brukt unntatt på SP-800UZ som kun har programautomatikk.

Fujifilm HS10 / Nikon P100 / Olympus SP-800UZ / Panasonic TZ10

Utsnittene i tabellen under er i 100% for HS10 og P100 mens bilene fra SP-800UZ og TZ10 er skalert til 10 megapiksler fra henholdsvis 14 og 12. Bildene er forminsket i Photoshop CS3 med Bicubic sharper algoritmen som Adobe anbefaler for forminskning. Merk at all skalering påvirker bildene til en viss grad og originalbilder ligger uprosesserte i de respektive galleriene. Bildene er tatt med Iso 100 for Fujifilm, Olympus og Panasonic og Iso 160 for Nikon P100.

Med vesentlig flere piksler er det som forventet at TZ10 og SP-800UZ gjengir noe mer detaljer, og virker skarpere skalert til 10MP. HS10 og P100 er ganske jevne.

Bildene av Akershus festning er tatt de samme fire kameraene som over, men her er laveste Iso brukt som betyr 100 for HS10, 160 for P100, 80 for Tz10 og 50 for SP800 UZ.

Fujifilm HS10 / Nikon P100 / Olympus SP-800UZ / Panasonic TZ10

Utsnittene fra TZ10 og SP-800UZ er skalert til 10MP på samme måte som Rådhusbildene for enklere sammenligning. Igjen gjengir TZ10 og SP800 UZ og mest detaljer. HS10 og P100 er ganske jevne på detaljgjengivelse. Det er noe variasjon i eksponering og HS10 gir det mørkeste bildet, noe som gir litt mindre utbrente høylys, men også dårligere med detaljer i skyggeområder.

Feilbrytning

Stortinget i motlys gir høy kontrast og er det feilbrytningsproblemer på et kamera så synes det gjerne her, selv om andre brennvidder kan gi større eller mindre problemer. Bildene under er tatt med tre av de nyeste superzoomkameraene, Fujifilm HS10, Nikon P100 og Olympus SP-800UZ. Det er brukt eksponeringsautomatikk og matrisemåling.

Fujifilm HS10 / Nikon P100 / Olympus SP-800UZ

Utsnittene under viser at både HS10 og P100 har lite feilbrytning. SP-800UZ er litt dårligere, men har heller ikke noe vi vil karakterisere som et stort problem.

Andre bilder med HS10 på forskjellige brennvidder ga lignende resultater, det vil si så lite feilbrytning at det ikke har neon praktisk betydning. På bilder konvertert fra RAW så vi noe mer feilbrytning.

P100 greide den høye kontrasten mellom den mørke lyktestolpen og himmelen best av de tre kameraene selv om heller ikke dette resultatet er perfekt. Flaggstangen på toppen av Stortinget ble helt borte på TZ10-bildet, kom bra med på bildet fra SP-800UZ og kan så vidt skimtes på P100-bildet. På lengere brennvidder fant vi mer feilbrytningsproblemer på P100.

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.

Bildekvalitet ved høy ISO

Serien under viser utsnitt fra senter av hovedkortet ved høyere Iso-verdier. Fujifilm HS10 og Nikon P100 har samme sensortype og bildekvaliteten ligger på samme nivå. Etter hvert som Iso øker blir det mer og mer detaljer som forsvinner på grunn av kraftig støyfjerning. Effekten er ikke identisk, men det er vanskelig å si at P10 er bedre enn HS10 eller motsatt. FZ38 er imidlertid klart bedre enn begge ved Iso 400, men ved Iso 1600 har Panasonics støyfjerning tatt overhånd og gir mange pussige effekter. Vi bedømmer likevel FZ38 som et hakk bedre enn HS10 og P100 ved Iso 1600. HS10 støtter opp til Iso 6400 med full oppløsning, men det gir naturligvis ennå dårligere kvalitet. Nederste rad viser bilder fra Panasonic GF1, et Micro Four Thirds kamera med større sensor - og vesentlig bedre bildekvalitet ved høyere ISO.

Støynivået er testet med Imatest og HS10 hadde i likhet med Nikon P100 som vi testet nylig en ekstremt flat kurve. I praksis betyr det en ganske kraftig støyreduksjon og eksempelbilder med høy Iso viser da også lite støy, men også at detaljnivået blir mye dårligere på høy Iso. Merk at verdien vist for Nikon P100 og Iso 100 egentlig er 160.

Fujifilm HS10 / Canon SX1 IS / Nikon P100 / Olympus SP-800UZ /Panasonic FZ38

Eksponering og dynamisk omfang

HS10 greide seg bra i testen av dynamisk omfang, men testen påvirkes til en viss grad av støyfjerningen fordi den ikke tar oppløsningsevnen med i beregningen.

Farger/Hvitbalanse

Vi tester fargegjengivelse ved å fotografere en testplansje med automatisk hvitbalanse. Testen utføres med kun dagslyslamper og med blandet lys. Fargegjengivelsen er testet med Imatest og diagrammet under viser HS10s avvik fra idealet (firkantene) for fargene i et GretagMacbeth fargekart.

Hvitbalanse dagslyslamper Fujifilm HS10 / Hvitbalanse blandet lys Fujifilm HS10

" "

Oppsummering bildekvalitet

Svakheten til HS10 er først og fremst oppløsningsevne som er i underkant av hva vi forventer fra et 10 megapikslers superzoomkamera. Objektivet med 30x zoom må ta noe av skylda, men det ser også ut til at bildene er ganske mye prosessert selv ved laveste Iso.

På andre områder er HS10 helt på høyde eller bedre enn mange av konkurrentene. Det er lite fortegning, lite feilbrytningsproblemer og farger, hvitbalanse og eksponering satt stort sett bra. HS10 får også et pluss for RAW-støtte som gir en del ekstra muligheter for avanserte brukere.

HS10 er relativt stort og tungt, har bra design, bra byggekvalitet, bra ergonomi og mulighet for ekstern blits. Vi oppfatter ikke størrelsen som noen ulempe, men det finnes bedre modeller for dem som prioritere et kompakt kamera.

HS10 er eneste superzoomkamera med zoomring og 24-720mm brennvidde betyr hele 30x optisk zoom. Et lite pluss for filtergjenger, og litt minus for at solblender mangler.

Tretommers LCD-skjerm som kan vris er positivt, men oppløsningen burde vært litt bedre. Liten elektronisk søker er også med på å trekke inntrykket litt ned. Skjermens egenskaper i kraftig lys var bedre enn snittet.

HS10 bruker standard AA-batterier. Fujifilm sender med vanlige alkaliske mens oppladbare Ni-Mh-batterier er ekstrautstyr. HS10 kan også bruke litiumbatterier. Batterikapasiteten varierer fra middels med alkaliske batterier til bra med oppladbare og veldig bra (700) med litiumbatterier.

HS10 er Fujifilms mest avanserte superzoomkamera og har alt av automatiske og manuelle funksjoner. Bildene kan lagres i både JPG og RAW-format og HS10 kan utstyres med ekstern blits. Videofunksjonen gir Full HD video med stereo lyd og en spesiell høyhastighetsmodus kan filme med 1000 bilder i sekundet (med lav oppløsning). HS10 har bildestabilisator, men den kan ikke brukes for videoopptak.

Autofokusen fungerte OK uten å være av de aller raskeste. Nøyaktigheten var bra.

HS10 hadde stort sett bra responstider uten å utmerke seg spesielt. Bilde til bilde hastigheten kunne gjerne vært noe bedre, spesielt i RAW-modus.

HS10 er relativt stort og det er en fordel med hensyn til ergonomi og brukervennlighet. Mange funksjoner som er gjemt i menyer hos konkurrentene er direkte tilgjengelige på egne knapper på HS10. Av og til må man likevel inn i menyene og de kunne gjerne vært bedre organisert.

Bildekvaliteten er litt opp og ned. Positivt er lite fortegning, lite feilbrytningsproblemer, bra eksponering, bra farger og RAW-støtte. Egenskaper ved høy Iso er middels. Skarphet og oppløsningsevne er dessverre noe svakere enn hos flere av konkurrentene. I praksis betyr det lite for vanlig familiebruk hvor bildene lages i albumstørrelse eller på nettet i lite format. Vi oppfatter imidlertid at HS10 med RAW-støtte, blitssko og andre avanserte funksjoner er rettet vel så mye mot fotoentusiaster og for dem er svak oppløsningsevne et større problem. Dette var et kamera hvor det var vanskelig å sette en "rettferdig" karakter fordi den enkelte vil vektlegge HS10s styrker og svakheter forskjellig. Bildekvaliteten minnet mye om den fra Nikon P100, men RAW-støtte pluss litt bedre farger med standardinnstillinger gjorde at vi ga HS10 en halv stjerne ekstra.

Fujifilm FinePix HS10 har en spesifikasjonsliste andre kameraer bare kan drømme om. For en pris på rundt 3700 kroner i juni 2010 får du et kamera som veier knappe 800 gram og dekker et zoomområde på fantastiske 24-720mm. Rimelig bra blenderåpning er det også med F2.8 på vidvinkel og F5.6 på full tele.

For å dekke omtrent tilsvarende område med et speilreflekskamera trengs det kamerahus pluss minst to objektiver. Pris og vekt blir det mangedoblet i forhold til HS10 og det er lett å forstå at mange lar seg friste av superzoomkameraer. I praksis kan ikke HS10 konkurrere, verken på bildekvalitet, seriebildefunksjoner, fokushastighet eller følgefokus, men når pris og/eller størrelse og vekt tas med i betraktningen kan HS10 likevel være et bra valg.

Vi oppfatter HS10 som det mest avanserte superzoomkameraet som er tilgjengelig i øyeblikket. Det er definitivt ikke best på alle områder, men kombinasjonen av 30x zoomområde, zoomring på objektivet, blitssko, LCD-skjerm som kan vris opp og ned, RAW-støtte, full HD video, høyhastighets video med opp til 1000 bilder i sekundet og mange andre funksjoner er det ingen andre modeller som kan matche. Nærmest er Canon SX1 IS, men zoomområdet er vesentlig mindre og zoomring mangler også. Til gjengjeld har SX1 IS jevnere zooming i videomodus, bedre 16:9-støtte og bedre integrasjon med eksterne blitser.

Det HS10 først og fremst taper på i forhold til konkurrenter er bildekvaliteten som til tross for mange bra sider ikke klarer å konkurrere med de beste i klassen på oppløsningsevne og skarphet. Panasonic FZ38 er nok den sterkeste konkurrenten hvis vi kun ser på bildekvaliteten, men med "bare" 18x zoom kan FZ38 ikke konkurrere på zoomområde.

Ergonomien er helt i toppklasse for superzoomkameraer, og brukervennligheten er bra med mange funksjoner direkte tilgjengelig på egne knapper. Menysystemet virker litt gammelt med alt for mange menypunkter i hver gruppe. Responstidene varierer fra middels til ganske bra. Fokushastigheten er omtrent middels og i RAW-modus blir HS10 litt tregt, noe som dessverre gjelder så og si alle kompaktkameraer med RAW-støtte.

Vi har nevnt Canon SX1 IS som en av de nærmeste konkurrentene. Klarer du deg uten blitssko, med bare 18x zoom og 720p video er Panasonic FZ38 et bra alternativ. Det er også mulig å gå opp en klasse til Micro Four Thirds systemkameraer hvor Panasonic G2 og GH1 er omtrent like store som HS10, men hvor objektivene blir mye større. Det største zoomområdet der er i øyeblikket vel 10x. Panasonic lager en 14-140mm og Olympus en 14-150mm. Micro Four Thirds kan altså ikke konkurrere på zoomområde og prisen blir mye høyere, men bildekvaliteten gjør et stort hopp i riktig retning.

Fujifilm HS10 har en fantastisk spesifikasjonsliste, men litt mindre imponerende testresultater. HS10 er uansett det mest komplette super-zoomkameraet på markedet og vi har ingen problemer med å anbefale HS10.

Les også

Fujifilm fikser på HS10

1. des. 2010