Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

Nikon Coolpix P100

Overblikk

Introduksjon

Etter et par års fravær i ultrazoom kategorien gjorde Nikon comeback med P80 for to år siden. Vi testet P80 i denne testen og var ikke spesielt imponert. Kameraet var ikke dårlig, men langt fra noen markedsleder. Nikon lanserte P90 i fjor, oppgradert med blant annet mer zoom, vridbar skjerm og høyere oppløsning. Akam rakk aldri å teste P90 før Nikon erstattet det med P100 som vi ser på i denne testen.

P100 ligner mye på P80 og P90, men zoomområdet er utvidet til 26x, eller 26-678mm i 35mm-ekvivalent brennvidde. Skjermen har også fått litt bedre spesifikasjoner, men den største nyheten er at Nikon har byttet fra en 12MP CCD-sensor i P90 til en 10MP CMOS av den nye ”backlit” typen. Denne typen skal utnytte sensorarealet mer effektiv, og i følge reklamen gir det bedre egenskaper når Iso økes. Om reklamen har rett kommer vi tilbake til i bildekvalitetsdelen av testen. CMOS-sensorer gir også mulighet for høyere bildefrekvens og høyere oppløsning på video enn det CCD-sensorer har gitt så langt og P100 støtter full HD video og har en del morsomme seriebildefunksjoner.

Spesifikasjonene ser altså interessante ut på papiret (eller skjermen). Hvordan dette fungerer i praksis kan du lese mye mer om på de neste sidene.

Fysisk

Vi fikk et ganske positivt inntrykk av P100. Byggekvaliteten kan selvsagt ikke sammenlignes med et speilrefleks i den halvproffe klassen, men det er da heller ikke nødvendig på et kamera av denne typen. P100 er laget vesentlig i plast, litt blank og glatt noen steder, men med et gummiaktig belegg for bedre friksjon der det er viktig. Ergonomien er også bra og skal vi klage på noe må det være batteriet som ikke holder til mer enn 250 eksponeringer med CIPAs testmetode.

Objektivet har 26x optisk zoom og største blender på F2.8 til F5.0 er relativt bra i forhold til konkurrentene. LCD-skjermen er på tre tommer og har 460000 punkter, litt bedre enn det som er vanlig i superzoomklassen. Egenskaper i sterkt lys er også rimelig bra, og Nikon får plusspoeng for å ha utstyrt P100 med en vippbar skjerm. Søkeren er relativt liten, men gjør nytten i vanskelig lys eller når man ønsker den ekstra stabiliteten bruk av søker gir.

I bruk

P100 har det meste av funksjonalitet vi forventer å finne på et litt avansert superzoomkamera med både full automatikk og manuell eksponeringenskontroll. Lukkertidsprioritering og blenderprioritert automatikk er også på plass. Det som hindrer P100 i å konkurrere med de mest avanserte superzoomene er mangel på blitssko, RAW-støtte og et brukergrensesnitt som ikke er helt på høyden. Et problem er relativt få knapper som medfører at veldig mange justeringer må gjøres i menyen. Menysystemet virker også litt mindre gjennomtenkt enn det for eksempel Canon og Panasonics modeller har, noe som gjør at en justering krever unødig mange tasttrykk. Et lite pluss for at kameraet husker hvor i menyen det ble gjort endring sist og går rett dit. Praktisk for eksempel hvis man vil prøve litt forskjellige Iso-verdier.

P100 støtter Full HD video med stereo-lyd og optisk zoom kan brukes mens man filmer, men det blir ganske rykkete og det tar vel lang tid før bildet kommer i fokus. Generelt var imidlertid autofokusen et fremskritt i forhold til P80 som er forrige Nikon-kamera vi testet i denne klassen. P100 fokuserer raskt og sikkert i bra lys. I dårlig lys var det mer variabelt og det var ikke alltid fokus var korrekt selv om kameraet trodde det hadde fokusert. Søkerbildet ble heller ikke oppfrisket raskt nok.

P100 var stort sett ganske raskt i bruk med kort oppstartstid, bra bilde til bilde-hastighet og en seriebildefunksjon med opp til 240 bilder i sekundet i lav oppløsning.

Bildekvalitet

26x optisk zoom er mye og det er urealistisk å forvente perfekte resultat, men bildekvaliteten er likevel et område hvor P100 skuffer litt. Både farger og eksponering er OK, og kan lett overstyres for den som ønsker det, men skarphet og oppløsningsevne var dårligere enn ønsket. Det er vanskelig å si om dette skyldes objektivet, sensoren, hvordan Nikon prosesserer bildene eller (mest sannsynlig) en kombinasjon av disse faktorene. Resultatet er uansett bilder som ikke virket sylskarpe når vi sjekket i stor forstørrelse. Som sagt forventer vi ikke perfeksjonisme i denne typen kameraer, men for eksempel Panasonic FZ38 viser at dette kan gjøres bedre, riktignok med et objektiv med ”bare” 18x zoom.

Nikon har valgt Iso 160 som laveste verdi og til tross for backlit CMOS-sensor som reklamen hevder skal gi forbedret bildekvalitet i forhold til andre sensorer så vi ikke noe til det i praksis. I 100% forstørrelse var det prosesseringsartefakter selv på laveste Iso. På høy Iso var P100 greit for et kompaktkamera, men ikke helt på høyde med de aller beste i klassen.

Vi regner med at de fleste som kjøper Nikon P100 først og fremst er på jakt etter et kamera som tar OK bilder for albumet, litt bruk på web og kanskje en A4-forstørrelse i ny og ne og til slik bruk er bildekvaliteten god nok, i hvert fall i rimelig bra lys.

Konklusjon

Bildegallerier

Fysisk

Nikon P100 har typisk ultrazoomfasong og minner om et lite speilrefleks, men søkeren er elektronisk istedenfor den optiske søkeren til speilreflekser. Bildet under viser P100 sammen med Panasonic TZ10 (i midten) og Olympus SP800 UZ (til venstre). P100 er størst av de tre til tross for at Olympuskameraet har litt større zoomområde. Det er vesentlig fordi Olympus ikke har søker. TZ10 representerer neste skritt ned i størrelse med ”bare” 12x optisk zoom og dårligere lysstyrke, men er til gjengjeld mye mindre og lettere. P100 er uansett ikke spesielt stort blant de ”fullvoksne” ultrazoomene, de som bruker AA-batterier blir større og tyngre.

P100 er stort sett laget i plast og virker rimelig bra konstruert. Overflaten er ganske glatt noen steder, men grepet og området der tommelen plasseres er belagt med ett gummiaktig materiale med bra friksjon. Grepet kunne godt vært litt større, men det ville selvsagt gitt et større og tyngre kamera. Totalt sett synes vi Nikon har funnet et bra kompromiss mellom størrelse/vekt og optimal ergonomi.

På forsiden av P100 tar objektivet mesteparten av plassen. Øverst mellom objektivet og grepet sitter lampen for autofokus hjelpelys. Blitsen er nedfelt over objektivet.

Mesteparten av baksiden brukes til LCD-skjermen. Over den fra venstre er det en knapp som bytter mellom skjerm og elektronisk søker (EVF), EVF med diopterkorreksjonshjul, DISP-knapp som velger hvor mye tilleggsinfo som skal vises i søkerbildet og en rød knapp som starter videoopptak direkte. Ytterst til høyre sitter det et kontrollhjul som brukes til å scrolle i menyer, endre lukkertid og blender osv. Denne plasseringen av kontrollhjulet synes vi fungerer bedre enn hjul som er rundt eller integrert med fireveiskontrolleren - det er mye mindre sjanse for å endre innstillinger ved et uhell. Lenger nede til høyre er knapp for bildevisning, fireveiskontrolleren, menyknapp og sletteknapp.

På toppen av kameraet er modusratt, utløser, zoombryter og av/på-knapp. P100 har fått stereo lydopptak og er du i tvil om høyre og venstre (og behersker engelsk) er det bare å ta en kikk på mikrofonene som er tydelig merket.

På venstre side sitter det en plastluke som dekker HDMI og A/V ut samt USB-kontakt. Siden kameraet lades vis USB er det ikke noen egen kontakt for batterieliminator.

Vekt med batteri, minnekort, bærerem og objektivdeksel var 514 gram og det plasserer P100 midt på treet når det gjelder vekt på superzoomkameraer med 20x optisk zoom eller mer. I grafen under er det Panasonic TZ10 (en mer kompakt modell med 12x zoom) som drar ned snittet.

P100 har et 26x zoomobjektiv med 4.6-120mm som tilsvarer 26-678mm på et 35mm kamera. Største blender er F2.8 til F5.0 og mens F2.8 nesten er veldig vanlig på vidvinkel er F5.0 noe bedre enn snittet på full tele. 26x zoom er noe av det største zoomområdet som er tilgjengelig i dag, bare slått av Fujifilm HS10 og Olympus SP-800UZ med 30x zoom.

Objektivet trekkes inn i en utstikker på kamerahuset når det ikke er i bruk. På full tele stikker det ganske langt ut og virker litt sårbart for slag. Det er to segmenter som stikker ut og det er litt slark, men konstruksjonen virket litt mer ømtålig enn på for eksempel Olympus SP-800UZ.

Bildene under viser eksempel på effekten av 26x zoom, det øverste er tatt med 26mm mens det nederste er tatt på full tele fra samme sted. Vi har også tatt med tilsvarende bilder fra Olympus SP-800UZ som har litt dårligere vidvinkel og vesentlig mer tele.

Nikon P100, 26mm / Olympus SP-800UZ, 28mm

Nikon P100, 678mm / Olympus SP-800UZ, 840mm

 

Vi kommer tilbake til bildekvalitet på denne siden, men under viser vi utsnitt fra senter av bildet. Bildet til høyre er tilsvarende fra SP-800UZ som har 30x zoom og 14 megapiksler.

LCD-skjermen til P100 er på tre tommer og 460000 punkter og det er rimelig bra – og en forbedring fra P80 og P90. P100 får plusspoeng for at skjermen kan vris vertikalt, noe som gjør det enklere å se skjermen når man tar bilder hvor det er umulig å se kameraet rett bakfra. Hengslet sitter bak skjermen så det er ikke mulig å vri skjermen inn mot kamerahuset for beskyttelse eller ut til siden. Løsningen er dermed ikke fullt så fleksibel som Panasonic og Canon har på noen modeller, men konstruksjonen tilsvarer det Fujifilm og Sony bruker på noen av sine superzoomer.

Den elektroniske søkeren er relativt liten, Nikon oppgir 0.24 tommer det vil si litt større enn 0.2 tommers skjermene som brukes i blant annet Panasonic FZ38. Oppløsningen er på 230000 punkter og det er mulighet for diopterkorreksjon. Vi bedømmer den elektroniske søkeren som helt OK for å velge utnitt og typisk for superzoomkameraene, men det er langt igjen til de beste på markedet.

Vi brukte skjermen under ulike forhold. Som normalt for LCD-skjermer blir skjermbildet dårligere i lite lys, noe som ikke er skjermens feil, men forårsakes at signalet fra sensoren må forsterkes kraftig. Uansett, P100-skjermen fungerte greit nok for å komponere bildet også i dårlig lys. Vi sammenlignet skjermene til Nikon P100, Panasonic TZ10, Olympus SP-800UZ og Canon 7D. 7D var best på kontrast i sollys (med standardinnstillinger) fulgt av TZ10 som igjen var marginalt bedre enn P100. Skjermen til SP-800UZ var dårligst. Totalt sett foretrekker vi likevel P100-skjermen av superzooomene fordi den kan vris slik at problemet med reflekser reduseres, og i praksis kompenserte det for noe bedre kontrast på TZ10-skjermen.

Nikon oppgir søkerdekning til 97% horisontalt og vertikalt. Vi har ikke målt, men ved fotografering av testplansjer var det tydelig at det ikke var eksakt 100% søkerdekning. For vanlig fotografering spiller det liten rolle.

P100 bruker et oppladbart Li-Ion batteri. Batteriet er ganske lite og målt med CIPAs testprosedyre kan P100 ta kun 250 bilder på en ladning. Batteriet lades i kameraet, noe vi ser som en ulempe siden det ikke er mulig å bruke kameraet med et annet batteri mens ladningen pågår uten å kjøpe ekstra ekstern lader.

Kameraet lades via USB-porten og det er gunstig siden det kan lades fra en PC med USB-port. Det bruker imidlertid ikke Mini-USB-plugg så Nikons kabel må brukes.

I bruk

Nikon hadde noen av de mest avanserte superzoomkameraene på markedet, men det begynner å bli lenge siden - siste generasjon som hadde "alt" het Coolpix 8800 kom for snart seks år siden. P-en i P100 betyr at det tilhører Nikons mest avanserte kompaktkameraer, men i forhold til andre kameraer i klassen vil vi si P100 tilhører "middelklassen". Klart foran Olympus SP-800UZ som vi nylig testet, og på høyde med for eksempel Sony HX1 og Pentax X90.

Det vi savner for at P100 skal være et alternativ til modeller som Fujifilm HS10, Canon SX1 IS og til en viss grad Panasonic FZ38 er blitssko, RAW-støtte og brukergrensnitt som er mer rettet mot avanserte brukere.

Den som ikke savner noen av disse finessene vil finne det meste på P100 som har både full manuell eksponeringskontroll samt lukkertidsprioritert og blender prioritert automatikk. Selvsagt er full auto (den grønne innstillingen) og motivprogram også tilgjengelig.

Best Shot Selector (BSS) er en gammel Nikon-spesialitet vi ikke har sett på kameraer fra andre produsenter. Den tar og tar opp til 10 bilder i rask rekkefølge og lagrer så det skarpeste av disse. Sammen med bildestabilisator øker BSS sjansen for skarpe bilder selv ved full tele og litt lange lukkertider. Vi har ikke testet effekten av stabilisatoren denne gangen.

P100 har i tillegg til autofokus og manuell fokus mulighet til å stille inn på uendelig. Iso går fra 160 til 3200 i full 10MP størrelse.

P100 har kontrastoptimalisering (D-Lighting) og en rekke motivprogram. Et av motivprogrammene er en HDR-funksjon som Nikon anbefaler for motlysbilder med stor kontrast.

Vi prøvde HDR-funksjonen som setter sammen bilder med ulik eksponering i kameraet. Den skal fungere selv uten stativ og første forsøk var uten. Funksjonen fungerer til en viss grad. Totalt overeksponert himmel fikk tilbake skyene, men bildene ble veldig grå og mye detaljer forsvant. Vi testet så med stativ slik at kameraet skulle få litt enklere med å aligne bildene, men det hjalp fint lite. HDR-bildet blir beskåret litt, selv med kameraet på stativ. Eksemplet under er håndholdt, som vi antar er det normale for denne type kameraer.

Nikon P100 - uten HDR / Nikon P100 - HDR motivprogram

HDR-funksjonen hjelper definitivt på utbrente høylys, men som utsnittene under viser forsvinner det mye farger og detaljer.

Makro

Makrofunksjonen på P100 er bra med minste område som kameraet kan ta bilde av på rundt 21x28mm. En brennvidde på 95mm (35mm ekvivalent) gir beste forstørrelse og kameraet fokuserte til omtrent 2.2 cm fra frontlinsen. Mange kompaktkameraer gir beste forstørrelse ved full vidvinkel og det at P100 bruker moderat tele gir både mindre fortegning og litt større arbeidsavstand for samme forstørrelse.

Hjørneskarpheten kunne imidlertid vært noe bedre, og makrofunksjonen kan virke litt forvirrende. Selv om makro velges er det kun en del av brennviddeområdet som gir virkelig kort nærgrense. Du kan zoome fritt og det er bare fargen til zoomindikatoren som viser når kameraet går ut av makroområdet (den bytter fra grønn til hvit).

Video

CMOS-sensoren i P100 gir mulighet for full HD video (1920 x1080) og 720p støttes også. Opptak startes med en egen rød knapp på bakssiden, og der er det også en bryter. HD-innstillingen gir (naturlig nok) HD-video mens HS- innstillingen gir mulighet for opptak med 60, 120 eller 240 bilder i sekundet, da med lavere oppløsning. Lyden tas opp i stereo og et filter for å redusere sus fra vind kan skrus på. P100 har sensorbasert stabilisator, men i videomodus er det bare elektronisk stabilisering.

Autofokus

Autofokusen til P100 var stort sett en positiv overraskelse og mye raskere enn P80 som var forrige kamera i denne klassen fra Nikon vi testet. P100 brukte under et halvt sekund i nedre del av zoomområdet og rett over et halvt sekund på full tele med et kontrastrikt motiv og bra lys. Nøyaktigheten var også bra, men i makromodus fokuserte P100 av og til på bakgrunnen selv om motivet dekket hele det markerte autofokusområdet.

I dårlig lys ble hastigheten dårligere, noe som stort sett skjer med alle kameraer. En irriterende særegenhet med P100 i litt dårlig lys var at fokusindikator og skjermbildeoppdatering var ute av sync. Fokusindikatoren skiftet til grønn (i fokus) mens skjermen viste at bildet var helt ute av fokus. Et øyeblikk senere ble skjermbildet ofte (men ikke alltid skarpt), men da hadde jeg allerede rukket å trykke utløseren halvveis ned en gang til for å prøve på nytt. Litt tilvenning løste i stor grad problemet, bortsett fra de gangene kameraet faktisk ikke hadde greid å fokusere og det virket alltid tregt i dårlig lys og mye tele.

Oppstartstiden til P100 var ganske bra, raskere enn alle modellene med 20x zoom eller mer som er med i diagrammet under. De to Panasonicmodellene har mindre zoomområde.

Utløserforsinkelsen med blits var usedvnalig kort. Vi retestet men fikk fortsatt rundt 0.1 sekund. Dette er selvsagt uten antirødeøynefunksjon.

Hastighetstester som avhenger av lagring til minnekortet er utført med et 8GB Sandisk Extreme III SD-kort. P100 var ikke av de raskeste til å ta bilder med blits, men fire bilder på ti sekunder er likevel ganske nærme snittet.

En av fordelene med CMOS-sensor i forhold til CCD er at CMOS tillater høyere bildefrekvens. P100 greide 18 bilder på ti sekunder og det er bra for denne type kameraer. Kameraet fokuserer kun før første bilde, og P100 "jukser litt" - det støtter nemlig ikke laveste komprimeringsgrad (Fine) i seriebildemodus, bildekvaliteten settes automatisk til Normal.

P100 har støtte for høyere bildefrekvenser også (opp til 120 bilder i sekundet), men da med (sterkt) redusert oppløsing.

P100 virker ganske raskt i bruk, et lite hakk bedre enn det som er vanlig i denne klassen. Eneste ulempe vi fant var at kameraet ikke reagerer på nytt trykk på utløseren mens det lagrer.

Vi er ganske fornøyd med betjening og brukervennlighet. OK grep og bra kontrollhjul trekker opp. Det gjør også ganske rask respons i de fleste situasjoner og skal kameraet kun brukes med full auto er det lite å kritisere bortsett fra at det låser seg mens bildet lagres.

Mulighet for full manuell kontroll er også positivt, og funksjoner som blenderprioritert og lukkertidsprioritert automatikk er lett tilgjengelige på modusrattet, men P100 har få knapper så veldig mange innstillinger må gjøres i menyen, og menyene til Nikon er tungvinte å bruke. Det mangler en hurtigmeny for mye brukte innstillinger og alle endringer må gjøres i hovedmenyen hvor det er mange undermenyer å navigere i.

Norsk menyspråk er tilgjengelig og for dem som liker å lese brukerguiden i Pdf-versjon så er alle referanser til sidernummer også linker noe som gjør det raskt å finne frem.

Bildekvalitet del 1

Bildekvalitet del en

Se bilder i full størrelse i galleriet.

Med 10 megapiksler på en 1/2.3 tommers sensor har P100 relativt moderat pikseltetthet, omtrent på høyde med et til to år gamle modeller som Canon SX1 IS, Sony HX1 og Panasonic FZ28. De fleste av de nyere konkurrentene som Canon SX20 IS, Olympus SP-800UZ og Panasonic FZ38 har i 12-14 megapiksler. Nikon reklamerer med "Backlit CMOS" sensor som er en teknologi som har kommet det siste året. Den skal utnytte sensorarealet bedre og dermed gi bedre bildekvalitet, spesielt ved høyere Iso.

Oppløsning

Bildene av oppløsningskartet er tatt med lav Iso for alle kameraene. P100 starter på 160 og det er nok en ulempe i forhold til andre modeller som har ned til Iso 50 som laveste verdi. Selv på laveste Iso er detaljgjengivelsen til P100 noe svak. Forskjellene til Sony HX1 med 9MP og Canon SX1 IS med 10MP er ikke så stor, men de er ikke til Nikons fordel selv om P100 er et nyere kamera med ny sensorteknologi. Sammenlignet med siste generasjon superzoomer fra Canon, Olympus og Panasonic som er oppløsningen til P100 klart lavere.

Hvis P100 skulle ha noen fordel av lav ny sensorteknologi burde det synes ved Iso 1600. P100 har nok litt mindre støy enn enkelte av konkurrentene, men også dårligst oppløsning og det dårligste resultat sammen med Olympus SP-800UZ som har høyere oppløsning, men mye fargestøy i bildet.

Hovedkort

Bildene under viser utsnitt i 100% tatt ganske nærme senter av bildet og fra nedre venstre hjørne. Alle bilder er med laveste Iso og P100 taper klart i forhold til konkurrentene. Med færre piksler er noe dårligere detaljgjengivelse som forventet, men bildet ser også mer prosessert ut og hjørnet virker litt mindre skarpt - særlig i forhold til FZ38 som er en av hovedkonkurrentene.

Merk at i tabellen over har vi sett på best mulig bilde (laveste Iso) fra alle kameraer. Det er en fordel å bruke alle disse på laveste Iso, men ikke alltid mulig og hvis de andre stilles opp til høyere Iso vil forskjellen bli mindre. Vi har derfor tatt med en ekstra sekvens hvor vi viser laveste felles Iso (200) for P100 og Panasonic FZ38. FZ38-bildet er skalert til 10MP for å forenkle sammenligningen.

På Iso 200 er bildekvaliteten fra FZ38 blitt noe dårligere med mer støy og litt mindre detaljer enn ved Iso 80 (og 100), men forskjellen til P100 er likevel slående. Merk at FZ38 er et av de aller beste kameraene på bildekvalitet blant superzoomene og forskjellen til mange andre konkurrenter er mindre.

Rådhuset

Testbildene ute ble tatt samtidig med Nikon P100, Olympus SP800 UZ og Panasonic TZ10. Ingen av disse har trinnløs zoom og det gjør at utsnittene ikke blir helt like. Bildene under er ikke beskåret, men skalert til Akams sidebredde fra henholdsvis 10MP, 14MP og 12MP. I så små versjoner betyr ikke forskjellen i kameraenes oppløsning noe, men forskjeller i hvitbalanse, eksponering og fargemetning er mer synlig. Vi synes P100-bildet virker litt blast i forhold til Panasonic og Olympus. Alle bilder er tatt med matrisemåling, kun minutters mellomrom og stabile lysforhold.

Nikon P100 / Olympus SP-800UZ / Panasonic TZ10

Med tre kameraer med forskjellige oppløsning er det vanskelig å sammenligne resultatene. Vi har derfor valgt å presentere utsnittene skalert til 10MP (altså P100s oppløsning). Bildene er forminsket i Photoshop CS3 med Bicubic sharper algoritmen som Adobe anbefaler for forminskning. Mer at all skalering påvirker bildene til en viss grad og originalbilder ligger uprosesserte i de respektive galleriene. Bildene er tatt med Iso 100 for Olympus og Panasonic og Iso 160 for Nikon P100.

Med henholdsvis 20 og 40 prosent flere piksler er det som forventet at TZ10 og SP-800UZ gjengir noe mer detaljer, og virker skarpere skalert til 10MP. Det er TZ10 som utnytter oppløsningen best og har minst like bra detaljnivå som SP-800UZ til tross for to megapiksler mindre. P100-bildet ligger ikke så langt etter, men vi ser igjen at bildene fra P100 virker lit softe ved så stor forstørrelse. I nederste rad i tabellen er det et utsnitt fra nedre høyre hjørne og der har P100 et problem med skarpheten. Vi så dårligere skarphet ut mot høyre side på flere bilder.

Akershusbildene er med de samme tre kameraene som over, men her er alle på laveste Iso som betyr 160 (F5.6) for P100, 80 (F5.0) for Tz10 og 50 (F5.5) for SP800 UZ.

P100, Iso 160, F5.6 / SP-800UZ, Iso 50, F5.5 / TZ10, Iso 80, F5.0

Utsnittene fra TZ10 og SP-800UZ er skalert til 10MP for enklere sammenligning. Resultatene er omtrent som fra Rådhusbilden lengre oppe på siden med mer detaljer fra TZ10 og SP800 UZ. Med beste Iso brukt på alle kameraene blir forskjellene ennå litt større siden P100 ikke går under Iso 160. P100 ble testet på F4.0 og F5.6 og F5.6 ga noe bedre skarphet enn F4.0.

Feilbrytning

Stortingsbildene er tatt samtidig med Nikon P100, Olympus SP800 UZ og Panasonic TZ10. Dette er et vanskelig motiv med forgrunnen i skygge, lys himmel og sol på bygningen ut mot høyre. Det er brukt matrisemåling på alle kameraene, SP-800UZ og P100 har valgt mørkere eksponering enn TZ10.

Nikon P100 / Olympus SP-800UZ / Panasonic TZ10

P100 greide den høye kontrasten mellom den mørke lyktestolpen og himmelen best av de tre kameraene selv om heller ikke dette resultatet er perfekt. Flaggstangen på toppen av Stortinget ble helt borte på TZ10-bildet, kom bra med på bildet fra SP-800UZ og kan så vidt skimtes på P100-bildet. På lengere brennvidder fant vi mer feilbrytningsproblemer på P100.

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.

Bildekvalitet del 2

Bildekvalitet del to

Bildekvalitet ved høy ISO

Serien under viser utsnitt fra senter av hovedkortet ved høyere Iso-verdier. FZ38 er klart best ved Iso 400, men ved Iso 1600 har Panasonics støyfjerning tatt overhånd og gir mange pussige effekter. Vi bedømmer likevel FZ38 som et hakk bedre enn P100 ved Iso 1600. P100 støtter forøvrig også Iso 3200, men det gir ennå dårligere kvalitet. Nederste rad viser bilder fra Panasonic GF1, et Micro Four Thirds kamera med større sensor - og vesentlig bedre bildekvalitet ved høyere ISO.

Vi testet støynivået til P100 med Imatest og som diagrammet under viser er kurvene ekstremt flate. Det betyr at Nikon kjører ganske kraftig støyreduksjon på P100. Merk at verdien vist for Iso 100 egentlig er 160 for Nikon og 125 for Sony HX1.

Nikon P100 / Olympus SP-800UZ /Panasonic FZ38/ Sony HX1

Eksponering og dynamisk omfang

P100 scoret ganske bra på testen av dynamikkomfang. Imatest beregner dette ved å analysere testbilder og selv om tallene er korrekte viste bilder med mye detaljer at støyreduksjonen fjerner detaljer og gir litt diffuse kanter når Iso økes.

Farger/Hvitbalanse

Vi tester fargegjengivelse ved å fotografere en testplansje med automatisk hvitbalanse med kun dagslyslamper og med blandet lys. Fargegjengivelsen er testet med Imatest og P100 har en del avvik i blått med begge lystyper.

Hvitbalanse dagslyslamper P100 / Hvitbalanse blandet lys P100

sitat" "

Oppsummering bildekvalitet

Med et 26x zoomområde kan vi ikke forvente mirakler og det får vi da heller ikke. P100 leverer godkjent resultat i testene, men fremstår ikke som noen ener på noe område. Vårt testkamera hadde litt ujevn skarphet og den mye omtalte "Backlit CMOS" sensoren ga ikke noe bedre bilder på høy Iso enn konkurrentene.

På kortere brennvidder virket objektivet godt korrigert for feilbrytningsproblemer, men på full tele var det større problemer. Selv om P100 gjorde det bra i testen av dynamisk omfang så vi en god del utbrente høylys.

Konklusjon

Oppsummering og Konklusjon

Bra kamerahus i plast og belegg med bra friksjon på grepet. Middels størrelse og vekt for et superzoomkamera.

26x zoom og litt bedre blender på full tele enn flere av konkurrentene.

Skjermen er vippbar, tre tommer på diagonalen og har 460000 punkter. Den funger bra, også i kraftig lys. P100 har også elektronisk søker. Den er relativt liten, men fungerer greit nok for å velge utsnitt.

Bare 250 eksponeringer med CIPAs standardtest. Batteriet lades i kameraet med en USB-lader. Kan også lades fra en PC.

P100 har alt av automatikk, men også mulighet for full manuell kontroll av eksponering. RAW-støtte og blitssko mangler i forhold til de mest avanserte superzoomkameraene. Videomodus støtter full HD-kvalitet og stereo lyd. Optisk zoom kan brukes under filming, men autofokusen henger da ikke helt med.

I godt lys fungerte autofokusen både raskt og presist på P100. I lite lys gikk alt tregere og en forsinkelse på søkerbildet gjorde at det ofte så ut som kameraet hadde bommet på fokus når det var ferdig med å fokusere.

Jevnt grei ytelse. Både oppstart og seriebildefunksjonen var raskere enn snittet.

Middels stort kamera og grep gir god ergonomi og skjermen fungerte bra. Mangel på hurtigmeny og en hovedmeny med mange alternativ gjorde endringer av innstillinger tungvint. Det er dessuten få knapper for direkte valg og selv Iso må justeres fra hovedmenyen.

For typisk familiebruk med bilder på TV, på Web og kopier i A4 og mindre blir bildene helt OK. Vi mener likevel at bildekvaliteten er det svakt punkt for P100. Den er ikke dårlig, spesielt zoomområdet tatt i betraktning, men sammenlignet med de beste superzoomkameraene taper P100 både på skarphet, oppløsningsevne og egenskaper ved høy Iso.

Konklusjon

P-serien er Nikons mest avanserte kompaktkameraer og P100 er superzoommodellen. 26x zoom, full HD video med stereo lyd, innebygd HDR-funksjon - som dessverre ikke fungert spesielt bra - og alt fra full automatikk til full manuell eksponeringskontroll er en respektabel liste med funksjoner. Det P100 mangler for å konkurrere med de mest avanserte kameraene i klassen er først og fremst RAW-støtte og blitssko, men også et mer fleksibelt menysystem og direkte tilgang til for eksempel Iso på egen tast.

P100 er litt vanskelig å kategorisere, men det virker som Nikon først og fremst har rettet denne modellen mot de som ønsker mye zoom og bra automatikk, kanskje vil styre lukker og blender innimellom, men ikke er veldig interesserte i å bruke mye tid på mer avanserte innstillinger. Med disse forutsetningene fungerer P100 bra og kameraet er raskt i bruk, har en vippbar skjerm og bra videomodus.

Bildekvaliteten trekker inntrykket av P100 litt ned, og det er synd for P100 er egentlig et ganske morsomt kamera i bruk og på mange måter Nikons beste superzoom på lenge. Bildekvaliteten er forøvrig ikke noe problem hvis målet er albumbilder og bruk på nettet i lav oppløsning.

Ser vi på superzoomer med 20x zoom eller mer er det en del alternativer til P100. Vi oppfatter de nærmeste konkurrentene til å være kameraer som Canon SX20 IS, Casio EX-FH25, Pentax X90 og Sony HX1. Olympus SP-800UZ har mer zoom, men er ellers en noe enklere modell. Canon SX1 IS, Fujifilm HS10 og Panasonic FZ38 er et hakk mer avanserte med RAW-støtte og bedre brukergrensnitt. Det er enkelt å finne en oppdatert liste ved å søke i prisguiden på kameraer med minst 20x zoom.

Vi ble aldri overbegeistret for P100, men hvis man er på jakt etter et relativt lett kamera med masse zoom og full HD video er P100 et helt greit valg. Det var ganske gunstig priset også da vi sjekket i juni 2010 med priser ned mot 2500 kroner.

annonse