Panasonic FZ100

Svein Eriksen

11. november 2010, 14:07

Lagre artikkel

Overblikk

Panasonic hadde i flere år noen av de mest avanserte superzoomkameraene på marked. Den siste i den serien, FZ50 ble imidlertid lansert for tre år siden og mange har ventet på en oppgradering - som aldri kom. I stedet har Panasonic konsentrert seg om litt mindre og enklere modeller som FZ18, FZ28 og FZ38. De har vært ledende i sin klasse på bildekvalitet, men i forhold til FZ50 og toppmodellene til Fujifilm og til dels Olympus har de manglet en del finnesser som zoomring, fokusring, blitssko og vridbar skjerm.

Objektivkonstruksjonen var kanskje det mest spesielle med FZ50. Det endret nemlig ikke størrelse hverken ved fokusering eller zooming, noe som ga et veldig robust kamera med mulighet for montering av tyngre utstyr som telekonverter rett på objektivet. Tiden har nok løpt litt fra dette designet (FZ50 hadde 12x zoom). I dag må et superzoomkamera ha zoomområde på 20x eller mer for å hevde seg i konkurransen og objektivet vil rett og slett bli alt for stort med fast objektivlengde.

I år har Panasonic splittet superzoomserien sin i to modeller, FZ45 og FZ100. FZ45 er en ren erstatning for fjorårets FZ38 med litt redesignet kamerahus, vesentlig mer zoom (24x mot 18x for FZ38), ny CCD-sensor med to ekstra megapiklser (opp fra 12MP til 14MP) og oppgradert elektronikk.

FZ100 er en mer avansert versjon av FZ45. Kamerahus og optikk er nesten identiske, men FZ100 har i tillegg fått en del elementer fra FZ50 og Panasonics MFT-kameraer som vridbar skjerm og blitssko. Vi oppfatter likevel FZ100 som mye nærmere beslektet med FZ38 og FZ45 enn FZ50. Sensoren i FZ100 er like stor (liten) og har samme antall piksler som FZ45-sensoren, men Panasonic har tatt i bruk CMOS-teknologi.

CCD- eller CMOS-sensor er ikke interessant i seg selv, men CMOS-sensoren gir en del nye muligheter som raskere seriebildefunksjon og høyere videooppløsning. Bildekvalitetsmessig har så små CMOS-sensorer ikke vært noe fremskritt så langt og hvor bra FZ100 klarer seg kommer vi tilbake til senere i testen.

Testen starter på neste side.

Panasonic har gjort en bra jobb med designet av FZ100 som føles solid og sitter godt i hånden. FZ100 er laget i et plastmateriale med en litt litt ruglete overflate og ekstra belegg på grepet. Det er litt mindre enn Fujifilm HS10 som er nærmeste konkurrent, men stort nok til at det passer bedre i en veske eller ryggsekk enn i en jakkelomme. Til gjengjeld er grepet rimelig stort og Panasonic har kostet på egne knapper for mange funksjoner. Nytt i forhold til fjorårsmodellen FZ38 er blitssko og større zoomområde

24x optisk zoom, 25mm vidvinkel og 600mm tele er imponerende spesifikasjoner selv om det finnes modeller med både 30x og 35x zoom. FZ100 er forøvrig et av de få superzoomkameraene som har filtergjenger og leveres med solblender.

LCD-skjerm som kan vris i nesten alle retninger er også en av årets nyheter. Skjermen er hengslet i siden og det er den mest fleksible konstruksjonen (brukes også i andre kameraer). Skjermen er på tre tommer og har 460000 punkter, noe som er litt bedre enn snittet i klassen. Den elektroniske søkeren er liten, har lavere oppløsning, men fungerer greit nok for å komponere bilder.

FZ100 leveres med oppladbart Li-Ion batteri, ekstern lader og batterikapasiteten er på 410 bilder målt etter CIPA-standarden.

FZ100 har alt av manuelle og automatiske funksjoner og noe annet forventer vi ikke av de mest avanserte superzoomene. Brukervennlighet er også bra med rimelig god ergonomi, bra menyer og god skjerm, men det FZ100 virkelig imponert på var hurtighet. Når man skal ta en del bilder er det utrolig behagelig å slippe venting fra et bilde til neste eller at kameraet låser seg mens forrige bilde lagres. FZ100 kan dessuten brukes i RAW eller RAW+JPG-modus uten at kameraet føles tregt og seriebildefunksjonen har langt flere muligheter enn det som er vanlig i denne klassen. Det er bare det to år gamle Canon SX1 IS som har ligget på omtrent samme nivå. Autofokusen fungerte også raskt og presist, men fokushastigheten var ikke i særklasse på samme måte som de andre funksjonene.

FZ100 er første superzoomkamera som har inngang for ekstern mikrofon, og det støtter AVCHD, det vil si Full HD video. Stereo mikrofoner er innebygd og FZ100 tillater full kontroll over eksponering også i videomodus.

Bildekvaliteten holder dessverre ikke samme høye nivå som resten av kameraet. Størst problemer i forhold til andre kameraer i denne klassen hadde FZ100 på høy Iso hvor veldig hard støyreduksjon fjernet veldig mye detaljer, og mye av fargene forsvant i mørke områder, særlig på Iso 800 og 1600.

På lavere Iso-verdier var kvaliteten bedre og oppløsningen var konkurransedyktig med de fleste konkurrentene, men fjorårsmodellen FZ38 var bedre på det meste. Sammenlignet med kameraer som Fujfilm HS10 og Nikon P100 hadde FZ100 overtaket når bildene ble skalert til samme oppløsning.

Selv om bildene var preget av støy og støyfjerning på 100% er det viktig å forstå at 14MP er mye og for bilder på skjerm eller i album/fotobokstørrelse vil slike småfeil stort sett forsvinne når bildet forminskes. I forhold til et systemkamera med omtrent samme antall piksler er imidlertid forskjellen stor. Vi sammenlignet både med Panasonic G2 og Olympus E-PL1 som begge har 12MP og bilder fra disse kameraene tåler mye mer forstørrelse uten at bildekvaliteten blir dårlig.

Objektivet var bra korrigert med lite feilbrytningsproblemer og relativ lite fortegning når vi tar zoomområdet i betraktning. Vi målte oppløsningsevnen både i senter og i hjørnene og den var bedre i senter. Dette er som forventet og FZ100 gjorde det bra i disse testene i forhold til konkurrentene.

Panasonic FZ100 erstatter fjorårsmodellen FZ38. Det er ikke vanskelig å se slektskapet, men større zoomområde, vridbar skjerm og blitssko er nyheter som alle påvirker utseende og størrelse litt. FZ100 finnes dessuten i en litt enklere versjon - FZ45 uten blittsko og vridbar skjerm.

Bildet til høyre viser FZ38 mens det under viser FZ100. Forfra ser de altså ganske like ut og det er ingen ulempe for Panasonic har bare finpusset litt på et allerede bra design.

Lampen over HD-merket gir ekstra lys for fokusering når det er mørkt. AVCHD-merket på FZ100 forteller at videofunksjonen har fått full HD oppløsning mot bare 720p på FZ38.

På baksiden av FZ100 er det flere nyheter, den mest synlige endringen er vridbar skjerm som er hengslet i siden på samme måtte som på Panasonics MFT-modeller G2 og GH2.

Nytt på FZ100 er også et kontrollhjul (øverst til høyre) som erstatter joysticken på FZ38. Vi likte løsningen med joystick godt og den gir mulighet for å styre i fire retninger mens et kontrollhjul bare kan vris i en to. Til gjengjeld er det litt større og enklere å bruke med hansker på. For å bytte mellom kontroll av lukker og blender i manuell modus er det bare å trykke på hjulet, noe som fungerer raskt og effektivt.

Playbackfunksjonen er nå (endelig) på en knapp istedenfor på en bryter og det gjør at kameraet alltid er klart til nytt bilde ved å trykke på utløseren. Hurtigmenyen for mye brukte innstillinger (Q Menu) er flyttet nederst på kamerahuset og det er litt mer kronglete å nå den der. Playbackknappen er plassert der tommelen havner og det er mulig å komme borti den ved et uhell, men det skjedde ikke mange gangene i testperioden.

På toppen av kameraet er det også en del nyheter. Blitssko er det mest synlige, men Panasonic har også flyttet utløserknappen for video fra baksiden til toppen av kameraet. Valg mellom vanlig autofokus, makro og manuell fokus sitter på en bryter på venstre side av objektivet og er raskere i bruk en den gamle løsningen med en knapp.

FZ100 fokuserer forøvrig til uendelig i makromodus også, men fokusering på ting som er langt unna tar da mye lengre tid så det gjelder å huske å skru tilbake til vanlig autofokus etter at makrofunksjonen har vært i bruk.

Stativfestet er ikke i den optiske aksen og så nærme batteriluken at den sperres når kameraet er på stativ. Kortplassen for minnekort sitter under samme luke og FZ100 kan nå bruke de nye SDXC-kortene i tillegg til SD/SDHC.

På venstre side er det to luker, en for USB-port, HDMI og A/V ut mens den andre har inngang for fjernkontroll og mikrofon (kun en ting av gangen).

Bildet til høyre viser de to lukene og bryteren for valg mellom fokustyper. Fokus-knappen gir autofokus selv om kameraet står på manuell fokus og det gir ofte et bra utgangspunkt som kan finjusteres manuelt.

FZ100 er både i størrelse og designmessig på mange måter en mellomting mellom MFT-kameraet G2 og gamle FZ38, litt enklere enn G2 og litt mer avansert enn FZ38. For den som bytter mellom flere Panasonickameraer er det en opplagt en fordel at layout av knapper og kontroller er ganske lik. Kameraet er laget av plast med en litt ruglete overflate og ekstra belegg på grepet. Totalt sett er ergonomien meget bra for et kamera i denne størrelsen.

Tabellen under viser vekt for FZ100 og en del konkurrenter. Ekstra zoom, blitssko og vridbar skjerm gjør FZ100 rundt 25% tyngre enn FZ38, men FZ100 er mindre og lettere enn Canon SX1 IS (utgått modell) og Fujifilm HS10 som er de to kameraene som ligger nærmest i funksjonalitet.

FZ100 har et 24x zoomobjektiv og det kan jo være en grunn til å bytte for de som sitter med eldre Panasonic superzoomer og ønsker seg ennå mer zoom. I dag er selv 24x zoom ikke spesielt mye for Canon SX30 IS har 35x zoom mens Olympus og Fujifilm har modeller med 30x. 24x er imidlertid en kraftig oppgradering i forhold til 18x zoom som har vært Panasonics standard siden FZ18 kom på markedet for snart tre år siden. Fz100 har fått både mer vidvinkel og lengre tele og brennviddeområdet er nå 25-600mm omregnet til 35mm ekvivalent brennvidde, og 4.5-108mm reelt.

Største blender er F2.8 med vidvinkel og F5.2 på full tele og det er spesifikasjoner som er typiske for denne klassen. Minste blender er F8.0 gjennom hele zoomområdet for stillbilder og F11.0 i videomodus.

En av fordelene med Panasonics gamle 18x zoom var at objektivet stakk ganske kort ut selv ved full tele og solblenderen ble festet direkte til kamerahuset. Det ga en god beskyttelse for objektivet og det ble aldri noen ekstra belastning på de bevegelige delene selv om solblenderen kom borti noe.

Med 24x zoom går ikke det og solblenderen festes nå rett på den bevegelige delen av objektivet. Nytt for FZ100 er at solblenderen festes med bajonettfatning og blir dermed (i prinsippet) mye enklere å montere enn tidligere der den måtte skrus på. Solblenderen på vårt testkamera var imidlertid veldig hard å montere, nesten så vi var redd for å vri i stykker objektivet. Det gikk litt lettere etter hvert, men det er viktig å få den helt korrekt på plass. Hvis den ikke vris forbi de siste "kneppet" blir det skygger i to hjørner. Solblenderen kan også reverseres når kameraet ikke er i bruk. Bildet viser solblenderen montert på FZ40 som er identisk med FZ45.

Objektivdekslet er løst, men det følger med en tråd slik at det kan henge og dingle fra kameraet når det ikke er i bruk. Panasonic leverer diverse ekstrautstyr som tre forskjellige filtre og telekonverter. Objektivet ser ut til å ha standard 52mm filtergjenger, men det har vi ikke testet.

Bildene under illustrerer forskjellene fra vidvinkel til tele for FZ100, Fujifilm HS10, Nikon P100 og Olympus SP-800UZ.

Panasonic FZ100, 25mm / Fujifilm HS10, 24mm
Nikon P100, 26mm / Olympus SP-800UZ, 28mm

Full tele med alle kameraer, merk at bildene ikke er tatt med identiske lysforhold.

Panasonic FZ100, 600mm / Fujifilm HS10, 720mm
Nikon P100, 678mm / Olympus SP-800UZ, 840mm

Utsnittene under er i 100%, men merk at FZ100-bildet er tatt under helt andre lysforhold og det blir feil å sammenligne bildekvaliteten på bakgrunn av disse bildene. Vi kommer tilbake til bildekvalitet på denne siden.

Vridbar skjerm er en av de store nyheten på FZ100 og det er sannsynligvis samme type som sitter i Panasonic G2. Spesifikasjonene er i hvert fall identiske med 460000 punkter, 3:2-format og tretommers diagonal. Skjermen fungerte utmerket og kan justeres i så og si alle retninger, inklusiv inn mot kamerahuset for beskyttelse.

Når vi tar testbilder må utnittet finjusteres FZ100-skjermen viser ikke eksakt det som kommer med på bildet, det blir en liten forskyvning som gjør det veldig tidkrevende å justere. For vanlige bilder har det lite å si.

Den elektroniske søkeren har dessverre mye dårligere spesifikasjoner enn skjermen med 200000 punkter. Liten er den er også selv, men størrelsen er typisk for denne klassen kameraer og den er fullt brukbar for å komponere bilde. Bytte mellom skjerm og søker skjer i utgangspunktet ved at skjermen vippes ut, men overstyres enkelt med en egne knapp til høyre for søkeren.

I kraftig lys oppfatter vi den som litt bedre enn middels, men det blir en del reflekser og redusert kontrast. Det er imidlertid som regel mulig å få brukbart bilde på skjermen ved å vri den så de verste refleksene forsvinner og det er en stor fordel i forhold til faste skjermer.

Batterikapasiteten på 410 bilder målt med CIPA-standarden er litt dårligere enn fjorårsmodellen FZ38, men fortsatt blant de beste i klassen. Batteriet er av typen Li-Ion og ekstern lader følger med. Batterieliminator finnes som ekstrautstyr.

Panasonic har flyttet FZ100 opp et hakk i forhold til forgjengeren FZ38 og FZ100 er nå et av de meste komplette superzoom-kameraene på markedet.

Støtte for ekstern blits er en velkommen nyhet for avanserte brukere og Panasonic har tre modeller. Den innebygde blitsen er typisk, praktisk å ha der, men ganske svak. På Iso 100 og full tele oppgir Panasonic en rekkevidde på bare 1.8 meter. Blitsen kan synke med lukkertider ned til 1/2000 sekund og det finnes en funksjon for å fjerne røde øyne.

FZ100 har Iso-område på 100-1600 og 3200 finnes i et motivprogram. Lukkertider er 60 sekunder til 1/2000 og eksponeringen kan styres manuelt, halvautomatisk med valg av lukker eller blender og selvsagt helautomatisk i programmodus eller med et motivprogram. Panasonic var først ute med et eget program som gjettet motivtype og valgte et passende motivprogram og denne funksjonen er på plass i FZ100 også.

Eksponeringsbracketing og eksponeringskompensasjon er mulig og bildeparametre som oppskarping, kontrast og fargemetning kan justeres individuelt eller med forhåndsdefinerte kombinasjoner. FZ100 lagrer bilder i JPG-format med valgfri komprimeringsgrad (to nivåer) og/eller i RAW-format.

Lysmåleren bruker default matrisemåling med gjennomsnittsmåling eller spotmåling som alternativ. FZ100 var relativt følsomt for overeksponering og da fungerte spotmålingen bra for å få målt på et punkt som ga en mer korrekt eksponering. Histogram er forøvrig tilgjengelig.

Fokusering er (selvfølgelig) automatisk, men manuell fokus er mulig og velges enkelt med en egen bryter på venstre side av objektivet. Denne bryteren brukes for makromodus også. Manuell fokusering gjøres med kontrollhjulet og søkebildet forstørres så det er mulig å få rimelig bra nøyaktighet - gitt nok tid.

I tabellen under har vi satt opp en oversikt over en del egenskaper for FZ100 og en rekke superzoomer med minst 10MP og 18x eller mer zoom. Enkelte utgående (men tilgjengelige) modeller er ikke med.

Ja(+) i tabellen betyr bedre enn vanlig, og Ja(-) betyr at det er noen begrensinger. Sony HX1 har en videomodus som ligger mellom 720p og 1080p.

Makro

Fz100 har en makromodus som velges med en bryter på objektivet. Kameraet kan fortsatt fokusere til uendelig, men fokusering på lengre avstander blir tregere. Nærgrensen blir bedre og Panasonic oppgir 1cm på vidvinkel. I praksis fokuserte det ennå nærmere, så nærme at vi måtte teste med en gjennomsiktig linjal for å ikke skygge for motivet. Vi fikk fokusbekreftelse nesten til frontlinsen, så nærme at det ikke var mulig å måle avstanden.

Best forstørrelse fikk vi med litt lengre brennevidde enn full vidvinkel, EXIF-data sier 31mm. Bilene under viser to eksempler, linjalen er tatt på tilnærmet 0 cm, mens standardmotivet vårt er tatt på 1cm. Som bildene viser er det en del fortegning og skarpheten er dårligere i hjørnene enn i senter.

Minste område FZ100 kunne ta bilde av er omtrent 22 x 30 mm. På full tele var nærgrensen i makromodus rundt 90 cm og i standardmodus fokuserte FZ100 til ca 5.5 cm med korteste brennvidde.

Bildet til høyre er et (beskåret) eksempel på full tele og makro som kan være ganske nyttig for å få bilder av dyr og insekter som ikke liker å få frontlinsen 1 cm unna.

Video

Panasonic satser på video i mange av sine kameraer og FZ100 har fått full HD (1080i, 60 bilder i sekundet) i AVCHD-format. 720p støttes også, både i AVCHD Lite og med Motion JPG. Det er innebygd stereo mikrofoner på toppen av kameraet og FZ100 er så vidt vi kjenner til først superzoomkamera med mikrofoninngang. Høyeste bitrate er 17Mb per sekund, både for 1080i og 720p.

Opptakene er begrenset til maksimalt 29 minutter og 59 sekunder. Vi testet og FZ100 greide en halvtime uten problemer ute i rundt null grader. Batteriet var fulladet før start og batteriindikatoren viste fortsatt fullt batteri etter opptaket.

FZ100 har en egen videoopptaksknapp på toppen av kameraet og den fungerer uansett hvilken modus kameraet står i. Ved å velge video på modusrattet er det mulig å få bra kontroll over eksponeringen. Både manuell eksponering, blenderprioritering, lukkertidsprioritering og programautomatikk er tilgjengelig. I videomodus er blenderområdet utvidet til F11 (normalt er F8 minste blender), men med en så lav oppløsning som 1920x1080 punkter vil det ikke bli noen diffraksjonsproblemer å snakke om.

FZ100 fokuserte stort sett både raskt og nøyaktig. Vi testet fokushastigheten med default innstillinger på et standardmotiv inne. På vidvinkel tok det knapt et halvt sekund, med 100mm litt over halvsekundet og med full tele omtrent et sekund. Det er bra resultat for et superzoomkamera, men vi har sett ennå bedre resultater blant annet fra FZ38. Ute i godt lys gikk det ennå raskere. FZ100 virker raskere til å fokusere Fujifilm HS10 som er hovedkonkurrenten i øyeblikket.

Det er en masse valgmuligheter for fokuseringen. Senterpunktet kan justeres i størrelse, og kameraet kan også settes til å velge automatisk mellom 23 fokuspunkt. FZ100 har følgefokus som vi ikke har testet og fokus kan også knyttes til ansiktsgjenkjenning. FZ100 har en egen innstilling for rask fokus, men vi merket ikke noen forskjell i vanlig bruk.

Oppstartstiden er helt OK, bedre enn snittet og litt dårligere enn FZ38.

Utløserforsinkelsen med blits er litt bedre enn snittet med 1/4 sekund. Uten blits var det ikke merkbar forsinkelse. Utløserforsinkelse måles med kameraet prefokusert.

Hastighetstester som avhenger av lagring til minnekortet er utført med et 32GB Sandisk SDHC-kort med skrivehastighet oppgitt til 30MB/sekund.

Oppladningstid for blitsen begrenser bilde til bilde frekvensen når blitsen er i bruk, og FZ100 ligger litt bedre enn snittet i denne testen.

FZ100 gjorde det bra i de tre første hurtighetstestene, men det er først på de neste seriebildetestene at FZ100 virkelig viser sin styrke med en ytelse vi ikke har sett siden vi testet Canon SX1 IS for to år siden. Vi har riktignok testet mange kameraer med rask seriebildefunksjon siste året etter hvert som CMOS-sensorer har blitt stadig mer vanlig, men de fleste har satset på raske, men korte serier. FZ100 har dette også, men støtter også lange serier med respektabel hastighet, full oppløsning og mulighet for RAW-filer.

Panasonic operer med fem hastigheter for seriebildefunksjonen, laveste er 2 bilder i sekundet, deretter 5 bilder i sekundet og med begge disse kan man velge med eller uten autofokus. Neste hastighet er 11 bilder i sekundet, da kun uten autofokus, og de to siste er henholdsvis 40 og 60 bilder i sekundet, men da med redusert oppløsning.

Vi tester normalt seriebildefunksjonen med høy Iso for å korte nok lukkertider til at testen ikke påvirkes. FZ100 ble først testet på Iso 400 og innstilt på 2, 4 og 11 bilder i sekundet, men var ikke i nærheten av å holde det Panasonic lover. Med kameraet innstilt på 2 bilder i sekundet, uten autofokus og beste JPG-kvalitet lå FZ100 rimelig nærme spesifikasjonen, men ned 5 bilder i sekundet var reell hastighet ca 3 bilder i sekundet, og med 11 bilder i sekundet var hastigheten omtrent 5 bilder i sekundet. De to laveste hastighetene gir mulighet for lange serier, men hastigheten synker når bufferen er full. Med 11 bilder i sekundet stopper serien helt når bufferen er full.

Det viser seg at FZ100 kun gir de oppgitte hastighetene ved Iso 100 og det er jo kjedelig siden høy Iso ofte er nødvendig for å fryse bevegelser når seriebildefunksjonen er i bruk. Vi retestet med Iso 100 og da klarte FZ100 vel 10 bilder i sekundet innstilt på 11, nesten 5 innstilt på 5 og fortsatt omtrent 2 innstilt på 2.

Tabellen under viser resultatene på Iso 400 som vi synes er mer representative enn Iso 100 verdier. Alle resultater er uten autofokus, og siste kolonne er Panasonics tall for maks antall bilder i serien.

Beste resultat på ti sekunder fikk vi i seriebildemodus og fem bilder per sekund (innstilt) og her spilte Iso mindre rolle fordi så lange serier uansett ble begrenset av skrivehastigheten til kortet. Snitt over ti sekunder ble knappe tre bilder i sekundet med beste JPG-kvalitet. Som diagrammet under viser er dette et meget bra resultat i forhold til konkurrentene. Bare Canon SX1 IS har vært raskere av superzoomkameraene vi har testet. Ved å stille kameraet på kraftigste JPG-komprimering blir bildefrekvensen litt høyere på lange serier.

Det er ikke så mange superzoomer som har RAW-modus, men igjen gjorde FZ100 det bra i testen. Resultatet med to bilder i sekundet og fem bilder i sekundet som valgt hastighet ga samme antall bilder på ti sekunder fordi det var bufferstørrelse og skrivehastighet som var den begrensende faktoren.

Alle testene referert over er uten autofokus mellom hvert bilde. Skrus AF på vil hastigheten synke. Vi testet det også, men med et statisk motiv blir ikke det så interessant. Vi målte rundt 1/10 sekund tregere med AF, men i praktisk bruk hvor motivet flytter seg vil forsinkelsen som kommer på grunn av fokusering ofte bli lenger. Hvor mye lenger vil avhenge av veldig mange faktorer som lysforhold, brennvidde og hvor mye motivet flytter seg. De fleste superzoomkameraer gir ikke mulighet for autofokus mellom hvert bilde i seriebildemodus. Dette er også nytt for Panasonic, men Canon har hatt denne muligheten på mange modeller.

Totalt sett ga FZ100 et meget bra inntrykk når det gjelder hastighet og respons generelt. FZ100 reagerer stort sett på tastetrykk selv om kameraet ikke er ferdig med å lagre - nesten speilrefleksytelse!

Bortsett fra Canon SX1 IS som nå er utgått er dette det eneste superzoomkameraet hvor jeg har kunnet stille inn RAW + JPG og stort sett bruke kameraet uten å plages av forsinkelser ved vanlig bruk. Selv RAW + JPG i seriebildemodus fungerte utmerket for korte serier (2-3 bilder) uten at kameraet ble tregt. Dette er veldig nyttig kombinert med mye tele og lange lukkertider da bilde to og tre har større sjanse for å bli skarpt siden utløseren ikke må trykkes ned på nytt. Bruker du seriebildemodus og lange serier stopper det selvsagt opp til slutt, men med enkeltbilde eller korte serier opplevde jeg kun ventetid når kameraet skulle skrus av. Hvis det er en del bilder i bufferen kan det ta noen sekunder før objektivet trekkes inn.

Det er sjeldent lite å trekke for på FZ100. Vi har allerede nevnt veldig bra ytelse og respons for et kamera i superzoomklassen og Panasonics menyer virker ryddige og gjennomtenkte. FZ100 har vridbar skjerm som også bidrar til brukervennligheten og mange funksjoner er direkte tilgjengelige på egne knapper.

Skal vi klage på noe må det bli litt små knapper, og kameraets størrelse begrenser hvor stort grepet kan bli. I noen situasjoner savnet vi et ekstra kontrollhjul, men det finnes nesten ikke på superzoomkameraer. Hurtigmenyen aktiveres med en knapp nederst på kameraet. En hurtigmeny burde jo være lett tilgjengelig og der kunne Panasonic funnet en bedre plassering.

I testsammenheng bruker vi kamerat mye på stativ og da hadde det vært nyttig å ha styring av stabilisatoren i hurtigmenyen eller på en egen knapp, men den kan kun styres i hovedmenyen. Det finnes imidlertid mulighet for å lagre opp til tre sett med innstillinger og der kan også stabilisatorinnstillingen lagres.

Brukerveiledningen er på 240 sider og leveres i PDF-format. Det er mye som skal beskrivers så spesielt grundig er den ikke, men i forhold til mange andre er den ganske OK. For den som liker å lese på skjerm er det hyperlinker som gjør det ganske kjapt å navigere i dokumentet. Det følger også med programvare, blant annet SilkyPix for å konvertere fra RAW-format. Vi har ikke testet programvaren.

Se bilder i full størrelse i galleriet.

Alle superzoomkameraer innebærer kompromisser når det gjelder bildekvalitet. Kombinasjonen av små sensorer og kompliserte objektivkonstruksjoner gir en del begrensinger, men Panasonic har vært av de beste i klassen i en årrekke. Vi var derfor spent på FZ100 som innholder flere nyheter i forhold til forrige generasjon. Objektivet har fått nesten 50% større zoomområdet samtidig med at antall piksler er øket fra 12MP til 14MP.

Den største nyheten er likevel ny sensortype. Panasonic har brukt CCD-sensorer frem til nå mens FZ100 har fått en ny MOS-sensor og teknologien ligner det de fleste andre produsenter kaller CMOS. CMOS-sensorer har nesten tatt helt over i speilrefleksmarkedet, men dukket opp for første gang for rundt to år siden i kompaktkameraer og superzoomer. CMOS-sensorer har en fordel i utlesningshastighet forhold til CCD-sensorene og det gjør video med høyere oppløsning og bedre seriebildefunksjoner mulig. Bildekvalitetsmessig har vi ikke sett noen klar forbedring så langt, noen kameraer har gjort det bra mens i andre tilfeller har bildekvaliteten vært litt dårligere enn fra tilsvarende kameraer med CCD-sensorer. Canons SX1 IS og SX10 IS er et eksempel hvor CCD-sensoren (i SX10 IS) ga bedre resultat i et ellers identisk kamera.

Med FZ100 satser Panasonic friskt med MOS-sensor og 14MP som er 40% flere piksler enn vi har sett hittil i denne sensortypen og her skal vi se på hva dette betyr for bildekvaliteten.

Oppløsning

Vi starter som vanlig med utsnitt i 100% fra oppløsningstavlen. Alle bilder er tatt med beste JPG-kvalitet og laveste Iso. På første rad sammenligner vi FZ100 med Canon SX30 IS og Olympus SP-800 UZ, begge er superzoomkameraer med 14MP sensorer og ennå mer zoom enn FZ100. FZ100 klarer seg bra og til tross for høyere Iso er det minst like bra som SX30 IS og bedre enn Olympusen på Iso 50.

På neste rad har vi skalert bildet til 10MP i Photoshop CS5 med Bicubic sharper som Adobe anbefaler for nedskalering. En reduksjon fra 14MP til 10MP er såpass mye at det kan bli litt kvalitetstap, men Fujifilm HS10 med 10MP er FZ100s hardeste konkurrent i øyeblikket og en forminskning gjør det enklere å sammenligne. FZ100 slår HS10 klart på oppløsningsevne det skulle da også bare mangle med 40% flere piksler. Vi har tatt med en del andre 10MP kameraer også, og på ren oppløsning under ideelle forhold og i senter av bildet klarer FZ100 seg bra, selv mot Canon G11.

Neste tabell viser effekten av å øke Iso til 1600, og her har FZ100 en klar svakhet. Dette er noe av det dårligste vi har sett på årevis, og selv SP 800UZ gjengir mere detaljer. Merk at dette er JPG-bilder med standardinnstillinger og Panasonic bruker en veldig kraftig støyfjerning som tar alt for mye detaljer. De to kameraene med backlit CMOS-sensor, Fujifilm HS10 og Nikon P100 hører også med til de dårligste på Iso 1600. Det eneste kameraet med CMOS-sensor som gir et anstendig resultat er Canon SX1 IS. Panasonics forrige superzoom FZ38 knuser FZ100 på denne testen.

Oppløsningsevne Imatest

Diagrammene under viser Imatests måling av oppløsningsevne. Dette er basert på bilder tatt mel laveste Iso og FZ100 blir slått av forgjengerne FZ38, men gjør det likevel brukbart i forhold til konkurrentene. Første diagram viser resultatet for senter av bildet, mens det andre viser målinger i hjørnet.

Neste diagram viser hvor godt kameraene klarer å omsette pikslene i oppløsningsevne og igjen er FZ38 på topp, fulgt av FZ100. Som diagrammet viser ligger flere av kameraene på under 50%.

Hovedkort

I neste tabell ser vi mer på detaljgjengivelse, og det er to nye utsnitt fra samme bilde som oppløsningstavlen. Disse er hentet fra hovedkortdelene av testtavlen hvor det er mye detaljer, men også farger og områder med litt skygge. Øverste rad er FZ100 gjengitt i 100%, mens neste rad er FZ100 skalert til 10MP. De følgende radene er enten skalert til 10MP eller fra kameraer med 10MP sensorer.

Igjen er det brukt laveste Iso og FZ100 gir et akseptabelt resultat, men blir slått av FZ38 på detaljgjengivelse. FZ100 gjør det klart bedre enn HS10. Også SP-800UZ har bra detaljnivå i senter og Iso 50.

I neste tabell viser vi litt større utnitt, og Iso 200 for alle kameraer. Dette er laveste Iso som er felles med Nikon P100 som vi testet tidligere i år. Alle bilder er tatt med beste JPG-kvalitet, F4.0 og 1/80 sekund, og skalert til 10MP (der det var nødvendig). Igjen er FZ38 best, spesielt i hjørnet, fulgt av FZ100.

RAW

En av fordelene med FZ100 i forhold til de fleste konkurrentene er mulighet for bruk av RAW, og ikke minst at RAW-funksjonen ikke gjør kameraet tregt i bruk.

Problemet med å vise eksempler på RAW-bilder er at det er mange forskjellige konverteringsprogram som ikke vil gi eksakt likt resultat, og selv om vi velger ett er det mange parametre som kan og til dels må justeres. For å få optimalt resultat kreves det erfaring både med verktøyet og filene som kommer fra kameraet.

Det sier seg selv at vi ikke kan hevde å ha gjort en optimal konvertering og dette er eksempler med ganske begrensede justeringer. Vi starter med oppløsningsbildet som (i likhet med nesten alle bilder i testen) ble tatt i RAW + JPG modus. Det er altså samme bilde som vist lenger oppe på siden og utsnittet til venstre er JPG-versjonen fra kameraet med standardinnstillinger mens bildet til høyre er konvertert fra RAW med Adobe Photoshop CS5/ACR. Støyfjerningen måtte justeres en del opp for å få et akseptabelt resultat (og hva som er et akseptabelt resultat er en subjektiv vurdering). Hvitbalansen ble også satt manuelt mens resten av innstillingene hadde default verdier. Bildet er så gitt en svak oppskarping med USM i Photoshop. Vi kan ikke se at det kan hentes ut noe vesentlig mer oppløsning enn fra JPG-bildet uten å få mer støy i bildet, men RAW-versjonen ser litt "jevnere" ut.

Neste eksempel er fra hovedkortet og igjen fortrekker vi RAW-versjonen som er litt bedre, særlig i områder med lav kontrast. Det vil neppe være synlige forskjeller ved lavere forstørrelse eller på papirkopier. Her har vi primært sett på oppløsning/detljnivå, men vi oppfatter RAW-format som vel så viktig i andre sammenhenger som justering av hvitbalanse og editeringer hvor større bitdybde er en fordel.

Neste eksempel er bildet av et helikopter som vises ubeskåret til høyre. Utsnittene er i 100% og JPGen er tatt med standardinnstillinger. Iso stod på 100 og selv da er det mye artefakter i JPG-versjonen. Bildet som er laget fra RAW-filen ser bedre ut, men er også mindre oppskarpet. Mer oppskarping ville gitt mer korn igjen, men det er fordelen med RAW at man kan velge akkurat den kombinasjonen av tonekurve, oppskarping og støyfjerning som gir ønsket resultat. På dette bildet brukte jeg litt "Fill light" for å lette opp skyggene litt. "Highlight Recovery" ga en anelse forbedring av refleksen fra solen, men spekulære høylys vil vanligvis være utbrente uansett kamera.

RAW og høy Iso

JPG-bildene fra FZ100 på høyeste Iso er av ganske dårlig kvalitet, og neste eksempel på RAW-konvertering er et Iso 1600-bilde. Det to utsnittene under er hentet fra samme bilde og til venstre er JPG-versjonen. I midten er et bilde konvertert med Photoshop CS5 og relativt kraftig støyreduksjon, men det er mye mer detaljer (og støy) igjen enn i JPG-versjonen. Helt til høyre er RAW-bildet konvertert med støyreduksjonen skrudd helt av.

Rådhuset

Bildene av Rådhuset er tatt samtidig med FZ100, Samsung WB650 og Panasonic G2. WB650 er et kompakt superzoomkamera med 15x zoom og 12MP mens G2 er et MFT-kamera som Akam testet her. Bildene er tatt på laveste Iso som var 80 for WB650 og 100 for FZ100 og G2. Det er ikke mulig å få bildevinkelen eksakt lik da FZ100 og WB650 har trinnvis zoom. Den 35mm ekvivalente brennvidden variert fra 32-34mm.

Panasonic FZ100 / Panasonic G2 / Samsung WB650

I tabellen under viser vi tre utsnitt fra bildene over. Første rad er FZ100 i 100%, mens andre rad er FZ100 skalert til 12MP for enklere sammenligning med G2 og WB650. G2 er som forventet et hakk bedre mens FZ100 og WB650 virker ganske jevne i dette bildet.

Bildene av Akershus er tatt med samme kameraer som Rådhusbildet, men her er G2-zoomen satt til full tele og de andre er justert så nærme det som zoomen tillot. Bildene er tatt med blenderprioritet, men WB650 tillot ikke nøyaktig kontroll over blender. Det er brukt laveste Iso, beste JPG-kvalitet, matrisemåling og standardinnstillinger for bildeparametre.

Panasonic FZ100 / Panasonic G2 / Samsung WB650

Igjen er bildene fra FZ100 og WB650 ganske like med mye artefakter som blir synlige på jevne flater i 100% utsnitt, men som har svært lite å si for bilder i typisk albumstørrelse. G2 er igjen klart best med mer detaljer, mindre utbrente høylys og mindre støy og støyfjerningsfeil.

Feilbrytning

Bildene av Stortinget er tatt samtidig med FZ100 og Samsung WB650. Samsungen valgte litt mørkere eksponering og fikk dermed også med litt detaljer i himmelen. FZ100 gjengir forgrunnen litt bedre. Bildene er tatt med 32mm ekvivalent brennvidde.

Panasonic FZ100 / Samsung WB650

Panasonic korrigerer gjerne feilbrytning i kameraet, men litt er det igjen. WB650 har også litt feilbrytning, men med en litt mer rødlig fargetone. Altså ganske jevnt og et bra resultat fra begge som ikke vil være synlig på vanlige bilder.

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.

Bildekvalitet ved høy ISO

Bildene under er utsnitt fra hovedkortet ved forskjellige Iso-verdier. Vi viser Iso 400 til 1600 som er høyeste Iso-verdi som kan settes manuelt på FZ100 (3200 finnes i et motivprogram). Iso 400 er ingen katastrofe i forhold til konkurrentene, men FZ38 er bedre. På Iso 800 og 1600 er forskjellen til FZ38 ennå større, og her er HS10 også bedre. Nederste rad viser bilder fra Panasonic GF1 som er et MFT-kamera og dermed representer det systemkameraet med minst sensor som er på markedet i dag.

I det siste Iso-eksemplet sammenligner vi FZ100 med Olympus E-PL1. Bildene er tatt samtidig med bildene vi brukte i testen av systemkameraer uten speil hvor E-PL1 hadde et av de svakeste resultatene.

Panasonic FZ100, F4.0 / Olympus E-PL1, 14-42mm L, 14mm og F5.6

Utsnittene viser FZ100 i 100% til venstre mens midterste kolonne er FZ100 skalert til 12MP for å forenkle sammenligningen med bildene fra E-PL1. Selv om E-PL1 har litt færre piksler er detaljnivået mye bedre ved alle Iso-verdier, og FZ100 har fått fargestikk allerede ved Iso 400, og etter det blir det bare verre. Fargene forsvinner også og dynamikken blir dårligere.

Neste utsnitt er fra et lysere område og det fikser FZ100 vesentlig bedre, men igjen forsvinner mye detaljer og E-PL1 er bedre på alle områder.

Utsnittene over viser hvor dårlig FZ100 er ved stor forstørrelse, men det betyr ikke nødvendigvis at bildene ikke kan brukes til noe. For typisk web-bruk kan de godt fungere, og under viser vi Iso-1600 bilder fra FZ100 og E-PL1. Bildene er forminsket til 560 pikslers bredde. De vil si (for FZ100) fra 14MP til ca 0.25MP. Det er fortsatt lett å se forskjell på FZ100 og E-PL1 som gjengir både litt av skyene og har bedre detaljer i skyggeområdene, men FZ100-bildet er likevel godt nok i mange sammenhenger.

Panasonic Fz100 - Iso 1600

Olympus E-PL1 - Iso 1600

Støynivået er målt med Imatest og diagrammene under viser FZ100 og noen av konkurrentene. Testene er gjort med JPG-kvalitet og standardinnstillinger. Kurvene for FZ100 er usedvanlig flate, noe som dessverre ikke skyldes en spesielt bra sensor, men kraftig støyreduksjon som tar både støy og veldig mye detaljer etter hvert som Iso økes.

Panasonic FZ100 / Fujifilm HS10 / Canon SX1 IS
Nikon P100 / Olympus SP-800UZ /Panasonic FZ38

Eksponering og dynamisk omfang

Dynamikkomfang er målt på JPG-bilder og standardinnstillinger med Imatest. FZ100 ligger litt under de beste både på målingen med høye og lave kvalitetskrav. Med høy Iso er alle disse kameraene med små sensorer så preget av støyfjerning at resultatene ikke sier så mye.

Farger/Hvitbalanse

Fargegjengivelsen er testet med Imatest med automatisk hvitbalanse og henholdsvis dagslyslamper og en blanding av daglyslamper og andre lyskilder. Firkantene i diagrammet representerer et perfekt resultat mens sirklene er målte verdier for kameraet. Med unntak av farge 4 (se fargekartet under) er det relativt bra nøyaktighet.

Hvitbalanse dagslyslamper FZ100 / Hvitbalanse blandet lys FZ100

Plansjen under viser de forskjellige fargene hvor nummer på fargekartet matcher nummeret på diagrammet over.

Oppsummering bildekvalitet

Det er alltid en liten nedtur når et kamera som ellers utmerker seg på de aller fleste områder scorer dårligere enn forventet på bildekvalitet. FZ100 gjør det egentlig ikke så verst, men litt svakere resultater enn fjorårsmodellen er opplagt et skritt i feil retning. Sammenlignet med hovedkonkurrenten Fujifilm HS10 blir bildet litt annerledes for FZ100 slår HS10 på detaljnivå på lave Iso verdier, på de aller høyeste gir HS10 bedre resultat og mer detaljer til tross for at FZ100 har 40% flere piksler.

Når det gjelder farger og eksponering som egentlig er vel så viktig på et superzoomkamera er det lite å klage på, og det er bra med justeringsmuligheter i kameraet for den ønsker å endre standardoppsettet. Bra hastighet også med RAW-format gjør også at avanserte brukere stort sett kan ta alt i RAW uten å få ytelsesproblemer. Vi fikk en del bilder med utbrente høylys. Det er dessverre et problem på alle kameraer i denne klassen, men FZ100 virket litt mer utsatt for dette enn snittet.

Vi gjorde også noen sammenligninger med MFT systemkameraer som Panasonic G2 og Olympus E-PL1 som har minst sensor blant systemkameraene og dermed aktuelle for den som ønsker bedre bildekvalitet. Forskjellen er stor, men så er da FZ100 med 24x zoom litt mindre og lettere enn G2 med 3x zoom.

FZ100 er et av de større superzoomkameraene, men er litt mindre og lettere enn hovedkonkurrenten Fujifilm HS10. Ergonomi og byggekvalitet er bra.

24x optisk zoom, 25-600mm brennvidde og største blender varierer fra F2.8 til F5.2. Plusspoeng for filtergjenger. Solblender følger med, men er vel hard å montere. Filtre og telekonverter kan leveres som ekstrautstyr.

Tretommers LCD-skjerm med 460000 punkter er relativt bra i denne klassen og hengsling i siden gjør at den kan vris i nesten alle retninger. Den elektroniske søkeren er liten og har lav oppløsing, men gjør nytten for å komponere bilder.

FZ100 leveres med Li-Ion batteri og ekstern lader. Batterilevetiden er litt bedre enn middels for klassen.

Dette er Panasonics toppmodell blant superzoomkameraene og har alt av automatiske og manuelle muligheter. RAW-støtte og blitssko skiller det fra de fleste kameraene i denne klassen. Det er mulighet for Full HD video, stereo mikrofoner er innebygd og ekstern mikrofon kan kobles til for bedre lydkvalitet.

FZ100 ga rimelig rask og nøyaktig autofokus uten å være av de absolutt raskeste superzoomene vi har testet.

FZ100 er et av de aller raskeste superzoomkameraene vi har testet. Kameraet reagerer på nye tasttrykk selv om det jobber med lagring av forrige bilde og det har mulighet for seriebilder i flere hastigheter, også med RAW og RAW + JPG.

Panasonic har et gjennomarbeidet (og bra) menysystem. Kombinert med hurtig respons, egne knapper for mange funksjoner, kontrollhjul for å endre innstillinger og bra ergonomi for et kamera med denne størrelsen er FZ100 et av de mest brukervennlige superzoomkameraene.

Bildekvaliteten er FZ100s svake punkt. Forgjengeren FZ38 var bedre og det trekker alltid ned inntrykket. Sammenlignet med andre kameraer i klassen er FZ100 middels eller litt over middels på lav Iso mens ytelsen på høy Iso er av de dårligste. Med tanke på zoomområdet virker objektivet godt korrigert for både feilbrytningsproblemer og fortegning.

FZ100 er et vanskelig kamera å evaluere. Panasonic som har levert noen av de beste superzoomkameraene i en årrekke har endelig introdusert vridbar skjerm og blitssko igjen. I tillegg er zoomområdet utvidet til 24x og kameraet har fått Full HD video og inngang for ekstern mikrofon. FZ100 er dermed flyttet opp et hakk i funksjonalitet i forhold til fjorårets versjon (FZ38) og er sammen med Fujifilm HS10 det mest komplette superzoomkameraet på markedet.

Respons, bilde til bilde hastighet og seriebildefunksjon er også helt i toppklasse blant superzoomene og ergonomi og brukervennlighet er meget bra. RAW-støtte er også sjeldent i denne klassen. Full manuell kontroll over eksponering og fokus er mulig og full auto er selvsagt på plass i mange varianter.

Det som hindrer FZ100 fra å ta en soleklar førsteplass i superzoomklassen er bildekvaliteten, og til en viss grad zoomområdet. Forgjengeren FZ38 var rett og slett et hakk bedre på bildekvalitet, spesielt på høyere Iso-verdier. Flere andre kameraer i klassen gir også bedre bilder på høy Iso. Vi vil ikke karakterisere bildekvaliteten som dårlig, men når resten av kameraet yter så bra blir gjennomsnittelig bildekvalitet en liten nedtur.

Hvor viktig bildekvaliteten er i forhold til resten av kameraets egenskaper blir en personlig avveining, men et superzoom-kamera er i utgangspunktet et kompromiss hvor andre egenskaper som stort zoomområde har førsteprioritet. Ser vi på totalpakken er FZ100 klasseleder eller nærme toppen på nesten alle områder og fortjener helt klart en Akam anbefaler anbefaling.

Alternativer

Vi avslutter med å se på noen av alternativene til FZ100. Det er mange å velge i og vi kan bare kommentere noen av de mest aktuelle. Nærmest er Fujifilm HS10 som Akam testet i denne testen. HS10 har også RAW-støtte, blitsko, vridbar skjerm (ikke fullt så bra løsning som FZ100) og Full HD video med stereo lyd (HS10 mangler mulighet for ekstern mikrofon). HS10 er minst like bra på ergonomi, har fokusring som vi anser som et pluss, zoomområdet er større, men HS10 er tregere i bruk og har dårligere menyer. Bildekvaliteten til HS10 er bedre på høy Iso, noe dårligere på lav Iso og totalt omtrent på samme nivå.

Andre superzoomalternativ er Panasonics egen FZ45 og Canon SX30 IS. FZ45 er en forenklet versjon av FZ100 som mangler blitssko og vribar skjerm, har litt færre knapper, er dårligere på seriebilder og video er begrenset til 720p. Canon SX30 IS har 35x zoom som den store nyheten og matcher FZ100 med vribar skjerm og støtte for ekstern blits, men det er ikke mulig å lagre i RAW-format og SX30 IS er tregere i bruk.

Hvis man vil ofre litt zoomområde for bedre bildekvalitet kan avanserte kompaktkameraer som Nikon P7000 og kanskje Canon G12 være litt mindre og lettere alternativ. Det går også an å gå opp en klasse til et MFT-kamera og både Olympus og Panasonic lager MFT-optikk med rundt 10x zoom. Et siste alternativ er å gå ned til de kompakte superzoomene som gir bildekvalitet på samme nivå som FZ100, men mangler søker, har rundt 15x zoom og er små nok til å gå i en jakkelomme.