På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.
Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».
Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.
I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.
Panasonic Lumix DMC-FT1
Innhold
Overblikk
Lumix DMC-FT1 er, i likhet med det nylig testede PowerShot D10 fra Canon, et debutkamera – det er Panasonics første vanntette og støtsikre kompaktkamera. I likhet med Canons D10 ligger dette kameraet an til å bli en alvorlig utfordrer til Olympus’ vanntette μ-serie, som inntil nylig har kunnet nyte noe nær et hegemoni på dette området.
Spesifikasjonene som går på robusthet er som følger: Vanntett ned til tre meter, tåler fall fra opp til 1,5 meter. Kuldegrader sies det ikke noe om. Både Canons D10 og Olympus’ nye μ Tough 8000 er betydelig bedre på vanntetthet (ti meter), men DMC-FT1 tilbyr noe disse konkurrentene ikke har: Leica-optikk og mulighet for videoopptak i HD (720p). Canon D10 mangler dessuten 28 mm vidvinkel, noe DMC-FT1 og μ Tough 8000 begge har.
Panasonics nye råskinn har et stramt, kantete utseende, med deksler av børstet metall, og den versjonen vi fikk til testing hadde fargekombinasjonen rødoransje og svart. Kameraet framstår som en tøffing, en slags undervannskameraenes Ferrari, og virker i utgangspunktet meget, meget solid.
Objektivet er lite, og integrert i kamerahuset, men zoom-omfanget er forholdsvis stort – det går fra 28 til 128 mm – bra! Objektivet er imidlertid ikke spesielt lyssterkt. Dessuten mangler det en fullgod beskyttelse av frontelementet – fronten er riktignok svakt nedsenket, men det vil neppe hjelpe særlig mye hvis kameraet skulle treffe en spiss stein med fronten. Dette er for øvrig et ”handicap” som kameraet deler med flere av konkurrentene, herunder Canons D10 og Pentax’ Optio W60.
Optisk bildestabilisering er imidlertid på plass. På dette punktet virker Panasonic og Canon jevnbyrdige.
Kameraet kommer raskt i gang, og knappene og menyene fungerer stort sett utmerket. Et kommandohjul gjør det enkelt å veksle mellom ulike programmer, og en hurtigmeny gjør de fleste viktige innstillingene lett tilgjengelige.
Noe vi ikke er så begeistret for, er den noe uvanlige knappen for zooming med objektivet. Denne knappen sitter til høyre på toppen av kameraet, og må beveges sidelengs når man vil zoome inn eller ut. Vi synes nok at ergonomien her kunne ha vært bedre. Men dette er småplukk, og blir til en viss grad en smakssak.
Kameraet er relativt raskt på fotografering med blits, og batterilevetiden er god – CIPA-målingen er 340 bilder per lading.
I forbindelse med video er det et pluss at man kan zoome mens man filmer. Det kan man ikke med Canons D10.
Kvaliteten som leveres av dette kameraet er god, men ikke god nok til å gi det en plassering i toppklassen. Dette vil kanskje overraske litt – kameraet er jo tross alt utstyrt med Leica-optikk og 12,1 megapiksler. Men optikk er ikke alt. Detaljgjengivelsen er svak sett i forhold til Canons D10, og fargene er i visse tilfeller en tanke unaturlige – noen av bildene vi tok ute oppviser for eksempel en antydning til grønnstikk.
Videokvaliteten er god, men trenger man HD-oppløsning? HD er kanskje mest interessant for de som allerede har en HD-kapabel TV å kople kameraet til. I så fall kan DMC-FT1 utvilsomt være verdt en ekstra titt, siden det for øyeblikket er det eneste vanntette kompaktkameraet på markedet som kan ta opp video i HD (720p).
DMC-FT1 er lovende kamera med et tøft utseende. Det har en vidvinkel på 28 mm, og egner seg dermed godt til landskap, og det har en meget god videofunksjon. Men stillbildekvaliteten er ikke den aller beste. Kan man klare seg uten vidvinkel og HD-video, kan det være en god idé å se nærmere på det nye vanntette D10 fra Canon. D10 er dessuten både mer robust i forhold til vann og morsommere designet – ”dykkerklokken” til Canon kan tas ned til ti meters dyp, mens Panasonic ikke garanterer for mer enn tre meter.
Klikk her for å lese hele testen
Bildegalleri
Fysisk
DMC-FT1 er, som nevnt innledningsvis, Panasonics første vanntette kompaktkamera noensinne. Det kan virke som det å lage vanntette og robuste kameraer er i ferd med å bli en trend.
Panasonics debut er imidlertid ikke så vanntett som enkelte av konkurrentenes kameraer. Dersom vi kan stole på målingene til disse. Tre meter, som er det Panasonic angir som smertegrensen til DMC-FT1, holder til snorkling nær overflaten, men ikke til mer omfattende dykking. Men for mange potensielle kjøpere er kanskje ikke dykking aktuelt i det hele tatt. Kanskje er man rett og slett på utkikk etter et kamera som tåler en regnskur eller to. Eller det fuktige klimaet i tropene.
Akam har dessverre ikke utstyr som tillater oss å teste de ulike produsentenes påstander om vanntetthet og støtsikkerhet på en faglig strukturert og uangripelig måte, og det er av åpenbare årsaker ikke alltid mulig å teste et kameras vanntetthet ved å dra på dykketur i fjorden eller oppsøke et flere meter dypt svømmebasseng. Det vi kan gjøre, er å teste kameraet i en servant eller et badekar fylt med vann, og det gjør vi også. Likeledes kan vi teste støtsikkerheten ved å la kameraet falle i gulvet fra ulike høyder, noe vi også gjør. Når det gjelder testbilder tatt under vann, er det svært begrenset hva man kan få til av interessante bilder ved å fotografere gjenstander i en servant eller et badekar. Forholdene vil jo være helt annerledes nede i sjøen enn i et lite lampe-opplyst badekar. Og kameraets hastighet og bildekvalitet blir ikke bedre under vann enn over.
I motsetning til de fleste av konkurrentene, sier ikke Panasonic noe om kameraets kuldetoleranse. Om dette betyr at kameraet er mindre robust på dette feltet enn for eksempel Canons PowerShot D10, eller om Panasonic rett og slett mener en slik rating er av liten interesse for kundene, har vi ikke undersøkt. Men det ville overraske oss om ikke DMC-FT1 tåler noen kuldegrader. Det gjør jo de aller fleste digitalkameraer, enten de er såkalt ”robuste” eller ikke.
Evnen til å tåle støt og slag angis som 1,5 meter – dette plasserer DMC-FT1 mellom Canons D10 (1,2 meter) og Olympus Tough 8000 (2,0 meter).
Litt hardhendt behandling (tilsvarende et middels kraftig raserianfall) førte imidlertid til at kameraet "frøs" fullstendig. Ingen knapper, ikke en gang av-knappen, virket. LCD-skjermen lyste, men var også "frosset" fullstendig. For å få kameraet i gang igjen, måtte vi bryte strømtilførselen ved å ta ut batteriet. (De som har opplevd Windows 95 og 98, da man noen ganger måtte restarte PC-en ved å trekke støpselet ut av veggen fordi hverken tastatur, mus eller av-knapp virket, vet hva vi snakker om.
Da vi satte batteriet inn igjen og slo kameraet på, virket alt normalt. Men litt kraftige støt kan altså skape problemer. Om det er sannsynlig at kameraet vil bli utsatt for slike støt, er en annen sak. Siden Panasonic hever at kameraet tåler fall fra 1,5 meter, er det naturlig å nevne det. At det er i stand til å overleve slike fall, er det ingen tvil om. Men det kan hende at man må restarte det.
Slike "frys" som det beskrevet over, oppsto ikke da vi testet Canon PowerShot D10.
Et flere minutter langt opphold i en cirka 30 cm dyp servant førte imidlertid ikke til noen avvik fra normal "oppførsel", i hvert fall ikke noen avvik vi var i stand til å oppdage under testingen.
Når det gjelder vekt, kan vi legge merke til at DMC-FT1 er tyngre enn Olympus 1050 SW, selv om Olympus-kameraet er bedre beskyttet. Og Canons D10, som er det tyngste i denne sammenlikningen, oppleves i praksis som lettere enn DMC-FT1, både fordi det er større, og fordi det har mye rundere former.
Kameraets utseende kan sies å stå i stil med den påståtte robustheten – et kantete hus og synlige skruer varsler at dette er et kamera som produsenten vil at man skal ta på alvor. I vårt tilfelle ble dette forsterket av de svarte listene og den flammerøde fargen – men hvis man ikke liker rødoransje, er det mulig å få kameraet i flere andre farger, inkludert "sølv" og "militærgrønt".
Det som vi gjentatte ganger har bemerket ved testing av ”tøffe” kameraer, og som også gjelder DMC-FT1, er at kameraer som er laget for å tåle uvøren behandling bør ha en ekstra beskyttelse av vitale deler som objektivfronten og LCD-skjermen. Med en nøkkel eller en stein er det ikke vanskelig å lage riper i glasset som dekker objektivet på DMC-FT1 (ja, vi prøvde, og lyktes). Det trekker ned når kameraet er beregnet på røff behandling.
Knappene virker solide nok, og fungerer stort sett fint – kommandohjulet er passe serratert på sidene, slik at det er lett å dreie på det, og en egen ”Quick Menu”-knapp sikrer rask tilgang til viktige innstillinger.
Den eneste knappen vi ikke liker er knappen for zooming med objektivet, som også kan brukes til å zoome i bilder man har tatt. Denne knappen sitter litt rart til, ved utløserknappen på toppen av huset, og må dras sidelengs med én finger når man vil benytte seg av den. Kanskje er det bare det at vi er vant til andre løsninger. Men vi hadde i hvert fall foretrukket et annet design på og en annen plassering av en såpass viktig knapp som zoom-knappen.
Det beste med objektivet på DMC-FT1 er det betydelige zoom-omfanget. Det har både 28 mm vidvinkel og en tele på 128 mm. Men veldig lyssterkt er det ikke. Mens utfordreren fra Canon, D10, byr på en blenderåpning på f. 2,8 ved 35 mm, er største blender på DMC-FT1 f. 3,3 (ved full vidvinkel). Og ved tele krymper største blenderåpning til f. 5,9. Våre målinger indikerer også en viss fare for kromatisk aberrasjon (se side 5). Den er liten, men større enn den for kameraene vi bruker som sammenlikningsobjekter, og det selv om flere av disse også har et zoom-område som begynner på 28 mm vidvinkel.
LCD-skjermen, som er på 2,7 tommer, og dermed relativt stor, dominerer kameraets bakside. Den er klar og grei, men kunne gjerne ha hatt en enda bedre oppløsning. 230.000 punkter er ikke særlig mye når disse punktene er fordelt på en flate på 2,7 tommer.
Skjermens lysstyrke er ikke spesielt høy når skjermen er i normal modus, men via hurtigmenyen kan man velge "Power LCD", og da blir det straks langt mer futt i skjermbildet. Dette er særlig nyttig når det er mye lys i omgivelsene. Og går man til hovedmenyen, kan man også justere skjermens kontrast, uavhengig av om man er i vanlig modus eller power-modus. Til sammen gjør dette at man har ganske mye rom for å tilpasse skjermen. Bra.
Et annet og mindre positivt forhold vi la merke til, var at det man ser på LCD-skjermen noen ganger er fullstendig misvisende i forhold til det man får når man trykker på utløseren. Etter nærmere undersøkelser kom vi til at dette var et fenomen som hele tiden gjentok seg når kameraet sto på ISO 80 eller ISO 100. Årsaken viste seg å befinne seg i menyen - der kan man nemlig avgjøre hvor lange lukkertider kameraet får lov til å benytte, og denne lukkertidsbegrensningen sto på 1/8 sekund. Dette førte til at kameraet ble tvunget til å undereksponere da vi tok bilder på lav ISO i svakt lys (for i slike situasjoner ville kameraet ha måtte sette en lukkertid på mer enn 1/8 sekund for å kunne gjøre en normal eksponering).
Men forhåndsvisningen på LCD-skjermen viste altså motivet slik det ville ha blitt hvis lukkertidsbegrensningen ikke hadde vært aktiv. Her ligger det en viss fare for at nybegynnere kan bli lurt trill rundt noe av de ikke forstår.
Levetiden til batteriet er blant de bedre på markedet – CIPA er 340 bilder, merkbart mer enn på Canons D10. Batteriet er som normalt av Litium-ion-typen, og er spesifisert som 3,6 V, 940 mAh. Egen batterilader medfølger. Lite å klage på her.
I bruk
DMC-FT1 er, som de fleste andre nye digitalkameraer, utstyrt med en lang rekke ulike programmer som er ment å gjøre fotograferingen enklere for de som ikke ønsker å begynne å tukle med manuelle innstillinger. På kommandohjulet har Panasonic plassert ”Normal Picture” (brukeren har kontroll over de fleste innstillingene), ”Intelligent Auto” (kameraet justerer ISO m.m. automatisk), ”Sports”, ”Snow” og ”Beach & Surf”. Stor vekt på friluftsliv, med andre ord.
På dette hjulet finner man også ”Scene” (som åpner en meny med en rikholdig samling ekstraprogrammer, deriblant ”Portrait”, ”Soft Skin”, ”Party”, ”Baby” og ”Underwater”). I tillegg har hjulet en egen ”Clipboard” modus – med den kan man raskt sette kameraet til å ta småbilder på 1 eller 2 megapiksler. Nyttig for de som ofte skal legge ut bilder på Internett, og som kun skal bruke bildene på web.
Et annet mulig bruksområde for "Clipboard" er lagring av bilder av ulike dokumenter. Når kameraet er i "Clipboard"-mode, lagrer det nemlig bildene man tar i kameraets internminne (som har plass til drøyt 20 to-megapiksel-bilder), og ikke på minnekortet. Dermed har man alltid tilgang til disse bildene, også etter bytte av minnekort. Videre kan man merke hvert enkelt bilde på "utklippsbordet" med lydopptak.
Bildestabilisering
Stadig flere kompaktkameraer utstyres med optisk bildestabilisering (basert på maskinvare og ikke på økning av ISO), og nå er minst to kameraer i vanntett-kategorien utstyrt med dette – DMC-FT1 og Canon Powershot D10. På DMC-FT1 finnes denne funksjonen i tre varianter - "Auto", "Mode 1" og "Mode 2". Man får ingen forklaring i menyen på hva som er forskjellen på disse tre, men vi fant det ut til slutt: I "Mode 1" prøver kameraet å kompensere for både vertikale og horisontale bevegelser. "Mode 2" er beregnet på "panning" (som i forbindelse med fotografering av biler eller fugler i bevegelse), og kameraet vil da kun kompensere for vertikale vibrasjoner, siden man ved panning ikke ønsker å redusere den effekten som skapes av horisontal-bevegelsen. I "Auto"-modus vil kameraet prøve å detektere om "Mode 1" eller "Mode 2" er det mest formålstjenelige.
Vi har ikke gjennomført noen systematisk testing av bildestabiliseringen, men inntrykket etter praktisk fotografering er at den i hvert fall ikke er noe mirakelmiddel. Selv om Panasonic kaller den "Mega Optical Image Stabilization". Tar du bilder i dårlig lys, på lav ISO, noe som fort vil føre til at kameraet må sette en relativt lang lukkertid, vil neppe bildestabiliseringen klare å sikre et sylskarpt bilde hvis du skjelver på hendene. Panasonics bildestabiliseringsløsninger går imidlertid for å være blant de bedre på kompaktkamera-markedet.
Video
Et av dette kameraets største (potensielle) fortrinn framfor konkurrentene er videofunksjonen, og Panasonic har da også plassert bokstavene ”HD” og ”AVCHD lite” på fronten av kameraet.
”HD” henviser til at kameraet kan ta opp video med en oppløsning på inntil 1280 x 720 piksler, det vil si video i henhold til 720p-standarden. Det er altså ikke snakk om ”full HD”, som har en oppløsning på 1920 x 1080 piksler (1080p-standarden).
”AVCHD lite” betyr at kameraet kan lagre video i et format som skal gi bedre kvalitet i forhold til filstørrelse enn andre, eldre formater. Ifølge Panasonic er dette det beste valget for avspilling av video på en TV. Men man kan også velge å lagre video i ”Motion JPEG”, som skal egne seg bedre for avspilling på PC (også dette ifølge Panasonic) – det lar seg åpne i flere programmer enn ”AVCHD lite”-formatet.
Når man er i ”AVCHD lite”-modus kan man velge mellom høy, medium og lav kvalitet på filmen. Er man i ”Motion JPEG” modus, kan man svitsje mellom HD, WVGA, VGA og QVGA (ulike oppløsninger).
Men det stopper ikke der. Man kan slå på en egen ”Wind Cut”-funksjon for å redusere støyen som skapes når det blåser inn på mikrofonen (med mikrofoner uten beskyttende ”pels” skal det generelt ikke mer enn litt bris til før vindstøy blir et kjempeproblem.) Men det er selvfølgelig begrenset hva denne kan utføre. Man kan ikke rekonstruere lyd som er blitt ødelagt av vinden.
Videre kan man zoome mens man filmer, uten å stoppe filmingen, og man kan velge å filme med LED-lys på (interessant ved nattdykk?). Man kan også velge å filme i svart-hvitt, eller i svart-hvitt med en varm eller kald fargetone.
Alt i alt en meget god videofunksjon i et så lite kamera.
Men - det er en slange i paradiset. Videoer tatt opp i AVCHD-formatet kan ikke uten videre spilles av på en PC i det hele tatt. For å kunne få gjort noe som helst med slike videoer, må man først installere et eget program som følger med kameraet. Et program som ikke er Mac-kompatibelt *. Og dette programmet (PhotoFunStudio) må man passe på å installere FØR man i det hele tatt prøver å overføre video til PC-en. Flytter man video-filene (og hver video består av flere filer i flere ulike mapper) over til PC-en uten å gå via Panasonic-programmet (ved å dra dem over til skrivebordet, for eksempel), er ikke programmet i stand til å lese disse filene. Og har man da slettet filene fra minnekortet, ja, da står man der (med mindre man har et annet, mer intelligent, AVCHD-kompatibelt videoredigeringsprogram). * Apple iMovie skal være AVCHD-lite-kompatibelt
Det er også merkelig at PhotoFunStudio ikke har noen mulighet for å konvertere AVCHD-filer til andre formater ved hjelp av en egen meny. Det man kan gjøre, er å bruke programmet til å lage DVD-filmer, eller til å laste opp videoer til YouTube, eller til å sende en video i en epost, for eksempel. Men man kan ikke velge å lagre videoene i et annet format enn AVCHD uten å gå via slike omveier. Og man kan ikke velge kvalitet på konverteringen ved hjelp av en meny.
Alt dette gjør at man må spørre seg om det er bryet verdt å ta opp i AVCHD. Man kan jo velge Motion JPEG isteden. Og forskjellen mellom de to er ikke dramatisk hva kvalitet angår.
Her oppdaget vi en potensielt problem – det er fullt mulig å ta bilder selv om man ikke har oppnådd fokus på motivet. Kameraet prøver først å oppnå fokus, og vanligvis går det bra, men hvis kameraet ikke oppnår fokus, tillater det brukeren å ta bilder likevel.
DMC-FT1 er ikke alene om å fungere på denne måten. Men en slik AF skaper problemer for AF-testen vår.
I praktisk bruk virker AF-hastigheten grei nok – den er ikke lynrask, men heller ikke spesielt treg.
Før øvrig kan vi nevne at man kan velge mellom vanlig AF, som aktiveres når man trykker utløseren halvveis ned, og AF der kameraet hele tiden prøver å fokusere på det som er foran det. Bruker man sistnevnte funksjon, kan man spare litt tid når bildet skal tas, siden kameraet ofte vil ha rukket å gjøre fokuseringen unna før man er klar til å ta bildet.
Kameraet har også ansiktsgjenkjenning og følgefokus.
DMC-FT1 starter ikke spesielt raskt opp, og starter bare hvis man holder på-knappen nede i cirka ett sekund eller mer. Dette gjør at det skal mye til før kameraet blir slått på ved et uhell, men noen vil irritere seg over at de må holde knappen nede og vente.
Kameraets utløserforsinkelse ved bruk av blits er moderat, og er innenfor det normale. Når det gjelder utløserforsinkelse uten blits, er denne i praksis lik null, akkurat som på de fleste andre nyere kompaktkameraer.
Når det gjelder fotografering av enkeltbilder, er kameraet et av de raskeste i denne sammenlikningen. Canon PowerShot D10 er i dette tilfellet en anelse langsommere.
DMC-FT1 gjør det også godt på fotografering med blitsen påslått. Faktisk er kameraet vinneren i denne sammenlikningen. Skal man fotografere mye og ofte med blits, vil forskjellen mellom DMC-FT1 og Canon PowerShot D10 bli merkbar.
Kameraets seriebildemodus er imidlertid ikke spesielt rask, på dette punktet blir DMC-FT1 slått av Canon PowerShot D10.
Filoverføringshastigheten er god, og bedre enn den til Canons D10, men ikke den beste i klassen.
Det er ikke mye vi kan klage på når det gjelder betjeningen av dette kameraet. De fleste knappene fungerer fint, og menyene er oversiktelige, og lette å lese. En egen hurtigmeny gir rask adgang til viktige innstillinger.
Men det er noen sider ved betjeningen som vi ikke synes fungerer særlig godt. For å zoome, må man dra en liten "slider" ved siden av utløseren mot venstre eller høyre. Denne slideren er ikke særlig komfortabel å bruke - liten og glatt.
Et annet forhold vi la merke til, er at kameraet i utgangspunktet er stilt inn slik at det opererer med en lengste lukkertid på ett åttendedels sekund (1/8 s). Dette er nok ment å skulle bidra til å hindre uskarphet som følge av kamerabevegelser, men kan under visse forhold skape problemer for nybegynnere.
Har man satt kameraet på en lav ISO-verdi, og prøver å ta bilder i svakt lys (lampelys, for eksempel) vil den nevnte begrensningen på lukkertiden føre til at kameraet blir tvunget til å undereksponere (til å ta for mørke bilder). For når ISO (lysfølsomhet) er satt til en bestemt verdi (det vil si når ISO ikke er på "auto"), og blenderåpningen er åpnet opp til det maksimale, er det bare lukkertiden kameraet kan endre for å sørge for at det kommer nok lys inn. En begrensning på lukkertiden når lyset er dårlig, fører dermed til at bildene blir for mørke når ISO er satt lavt.
Det er heldigvis enkelt å endre lukkertidsbegrensningen i menyen, men mange nybegynnere vil trolig ikke forstå at det er denne innstillingen som fører til at bildene blir for mørke. Man får ingen klar advarsel, ingen informasjon om hva som er galt.
Så er de potensielle problemene med AVCHD-formatet, som vi alt har beskrevet. At kameraet står på et såpass sært format som standard, kan i verste fall føre til at man tar opp videoer som man aldri får spilt av annet enn på kameraet - for å få spilt dem av et annet sted, må man enten ha en HD-TV som er kompatibel med dette formatet, en Windows-PC med det medfølgende video-programmet (eller et annet redigeringsprogram) ferdig installert, eller en Mac med Apple iMovie eller tilsvarende. Og advarseler om dette? Finnes ikke - ikke i kameramenyen.
Wikipedia har for øvrig opprettet en egen infoside om AVCHD.
Bildekvalitet, del 1
Bildekvalitet, del 2
Rådhuset
Bildene vi pleier å ta av Rådhuset har en tendens til å gjøre det veldig tydelig hvordan det står til med kantskarphet ved en zoom-innstilling omtrent midt mellom vidvinkel og tele. Bildet er tatt ved ISO 100.
I et så lite bilde som det over, er det nesten umulig å se noen særlig forskjell mellom midten og kantene, men forskjellen er, som vi skal se, betydelig.
Men først sammenlikningen med utsnitt fra bilder tatt med andre kameraene:
Vi ser med en gang at utsnittet fra Panasonic-bildet er noe mer uskarpt enn det fra Canon D10-bildet. Panasonic gjør det også dårligere enn Canon 870 IS og Fujifilm F100fd, men plasserer seg i det minste foran Olympus μ 1050 SW og Pentax Optio W60, som havner på henholdsvis nest siste og siste plass.
Sammenlikningen over må imidlertid tas med en liten klype salt, siden bildene ikke er tatt i identiske lysforhold, noe som ville ha vært tilnærmet umulig å få til, siden noen av kameraene er testet på vinteren, andre på våren, sommeren eller høsten.
Så til et annet utsnitt fra bildet tatt med Panasonic DMC-FT1, denne gangen hentet fra midten. Vi ser at midten av bildet har bedre skarphet og detaljgjengivelse, selv om forskjellen ikke er dramatisk. Denne forskjellen er imidlertid et problem som går igjen på svært mange kompaktkameraer i denne klassen - det er ikke et problem som er spesifikt for Panasonic DMC-FT1.
Optisk
Fortegning er blant de faktorene vi måler med Imatest, og når det gjelder Panasonic DMC-FT1, ser vi at fortegning så absolutt er til stede, men at det ikke er noen veldig store tall det er snakk om. Best i denne runden er Canon Ixus 870 IS, som ifølge Imatest leverer bilder med nesten null fortegning på både vidvinkel og tele. At Canon Ixus 870 IS produserer bilder med så lite fortegning, kan imidlertid skyldes at det skjer en software-korrigering av dette i kameraet - det behøver ikke å være god optikk som er årsaken.
Lysavfallet er betydelig på vidvinkel, noe som kan gi bildekanter som er synlig mørkere enn resten av bildet. Men også Canon PowerShot D10 og Pentax Optio W60 gir bilder med mye lysavfall. Etter å ha studert en del bilder fra disse kameraene, tør vi hevde at et lysavfall som dette ikke er noe man vil legge merke til med mindre man sitter og ser etter det, eller tar bilder av flater som er helt jevnt belyst.
Verdien for "veiling glare" er et mål for faren for at det skal oppstå problematiske refleksjoner i objektivet. Her levner Imatest ingen tvil om hvem som er taperene - Pentax Optio W60 og Olympus Mju 1050 SW. Jo høyere verdi, dess større fare for "glare".
Fargegjengivelse
Målingene av nøyaktigheten til den automatiske hvitbalanse-funksjonen viser at DMC-FT1 ikke er så treffsikkert som Canon PowerShot D10 og Canon Ixus 870 IS. Men, det er i hvert fall mer treffsikkert enn Pentax Optio W60 og Olympus Mju 1050 SW. Sistnevnte leverte stadig bilder med et tydelig gulstikk.
I manuell modus, når man lar kameraet (forsøke å) måle temperaturen til lyset som faller på motivet ved å ta bilde av et såkalt gråkort, gjør Canon-kameraene det fortsatt meget bra, mens DMC-FT1 ikke lykkes fullt så godt. Fujifilm gir her plutselig de mest unøyaktige resultatene. For Olympus Mju 1050 SW har vi ikke noe tall fordi dette kameraet ikke tilbyr manuell hvitbalanse.
Bildestøy
Kurvene for bildestøy, som er basert på analyser utført med Imatest, viser at DMC-FT1 ligger nær det ordinære for kompaktkameraer når det gjelder mengde og type støy. Som vanlig er det mest støy i den blå fargekanalen, mens det er mindre støy i de røde og grønne kanalene. Den gule kurven står for luminans - dette er støy som ikke opptrer som fargevariasjoner, men som variasjoner i lyshet eller mørkhet.
Samtlige kurver faller idet man går fra ISO 100 til ISO 200, og først ved ISO 800 er de tilbake på den høyden de var ved ISO 800. Betyr dette at ISO 800 og ISO 100 er likeverdige hva støy angår? Hvis man med det kun mener den støyen i det ferdige bildet som vurderes av Imatest, synes svaret å måtte bli ja, men i realiteten er svaret selvfølgelig nei - noe annet ville i så fall ha vært en sensasjon.
Årsaken til at kurvene ser ut som de gjør, er utvilsomt at kameraet er programmert til å kjøre en relativt kraftig støyreduksjon når man velger ISO-verdier høyere enn 100. Denne støyreduksjonen fjerner såpass mye støy at Imatest finner mindre støy ved ISO 400 enn ved ISO 100. Men - støyreduksjon av denne typen går nesten alltid utover detaljene i bildet, siden programvaren ikke er i stand til å skille mellom uønsket støy og detaljer man ønsker å bevare. Og gjør man en visuell sammenlikning av bilder tatt ved ISO 100 og ISO 800, ser man straks at kvaliteten på ISO 800-bildet er den klart dårligste.
Eksponering og dynamisk omfang
Dynamisk omfang sier noe om hvor stort omfang av kontraster kameraet kan "se". Har et kamera lavt dynamisk omfang, vil det ha en tendens til enten å la mørke partier gå over i svart, eller å la lyse partier gå over i hvitt og bli utbrent, avhengig av situasjonen og hva man velger å måle lyset etter. I den mørke enden av konstrastskalaen vil ofte støy påvirke det dynamiske omfanget fordi støyen fra elektronikken i kameraet blir høy sett i forhold til det tilgjengelige lyset som kommer inn (signalet).
DMC-FT1 kommer godt ut av sammenlikningen av dynamisk omfang - ved ISO 100 har dette kameraet det beste dynamisk omfanget av alle, og selv om det på de høyeste ISO-verdiene blir slått med god margin av Fujifilm F100fd, leverer det fortsatt bedre resultater enn Canon, Pentax og Olympus.
At Pentax plutselig spretter opp til 6,84 ved ISO 3200, må skyldes at Imatest av en eller annen grunn er blitt lurt av informasjonen i det aktuelle bildet, et bilde som var svært påvirket av støyfjerning. En slik plutselig økning ved en så høy ISO-verdi er fullstendig usannsynlig.
Stortinget - kromatisk feilbrytning, detaljgjengivelse
Kromatisk feilbrytning (også kalt aberrasjon) skyldes ujevn brytning av lysets bølgelengder i glasset i objektivet, og lilla ofte vanskeligst å kontrollere. Slik feilbrytning er gjerne lettest å oppdage langs kanter med høy kontrast, og akam.no stopper derfor gjerne ved Stortinget, der spesielt lyktestolpen til høyre på bildet har vist seg velegnet for testing av feilbrytning. Denne gangen fikk vi ikke plassert oss akkurat der vi vanligvis står, siden det der satt en større forsamling blomstrende solbadere. Men det er også en lyktestolpe i bakgrunnen.
28 mm, ISO 100:
Utsnitt fra bildet over:
Det er ikke mye synlig aberrasjon i dette bildet. Et ørlite grønnskjær, kanskje, men i praksis er dette uten betydning.
Men Imatest-analysen, som er basert på et bilde av sinekartet, gir denne gangen et ganske annet bilde av situasjonen enn den praktiske testen vår ved Stortinget - ifølge Imatest er DMC-FT1 mer utsatt for aberrasjon enn noen av de andre kameraene i denne sammenlikningen.
Til slutt tar vi en titt på detaljgjengivelsen i bildet av Stortinget. Den store forskjellen på dette bildet og bildet av Rådhuset, er (bortsett fra at det er et bilde av Stortinget) at dette bildet er tatt ved det som er maksimal vidvinkel for DMC-FT1 – 28 mm.
Forskjellen i detaljgjengivelse mellom sentrum av objektivet og kantene er, som vi kan se, betydelig. Men dette er et vanlig fenomen når det gjelder slike kameraer som dette.
Konklusjon
Oppsummering og konklusjon
Tøft og røft kamerahus som tåler både regnvær, snorkling og uvøren behandling. Etter ett år må imidlertid pakningene som beskytter mot vanninntrengning skiftes, ellers kan man ikke lenger stole på at kameraet ikke vil ta inn vann (opplysning fra Panasonic). Og dette er noe som vil måtte utføres av et kameraverksted. Når det gjelder selve vanntettheten, er ikke kameraet på nivå med verken Canon PowerShot D10 eller Olympus Mju Tough 8000, som begge skal tåle dybder på opptil ti meter (ifølge Olympus bruker de strengere kriterier for vanntetthet).
Kameraet er for øvrig ikke mer robust enn at noen harde dunk førte til at det "frøs" fullstendig. For å få det i gang igjen, måtte vi ta ut batteriet (for å bryte strømmen) og sette det inn igjen. Men kameraet fungerte i hvert fall som normalt igjen da dette var gjort.
Det vi misliker mest ved selve konstruksjonen av dette kameraet, er zoom-knappen. Den er både glatt og dumt plassert. Og dette er vi ikke alene om å mene.
Batterilevetiden er god (CIPA-verdi på 340), og separat lader medfølger. Med tanke på at det finnes kompaktkameraer som har oppnådd CIPA-verdier på over 500, kunne levetiden gjerne ha vært enda bedre, men dette blir prik. Batterifunksjonen får tommelen opp.
LCD-skjermen er på 2,7 tommer, men oppløsningen er ikke akkurat noe å juble over - 230.000 punkter plasserer DMC-FT1 i middelmådig-kategorien hva oppløsning angår. Men lysstyrken er i power-modus er meget bra, og kontrasten kan også justeres.
Optisk bildestabilisering og HD-video (720p) er blant funksjonene som bidrar til å gjøre DMC-FT1 interessant. Programmet for redigering av videoer tatt opp i AVCHD er imdlertid så begrenset at man bør vurdere å enten sette kameraet på Motion JPEG eller anskaffe et annet redigeringsprogram.
Det er morsomt at kameraet er utstyrt med med en "miniatyr-lommelykt" i form av LED-lys, som om vi ikke er sikre på hvor nyttig dette egentlig er - lyset har begrenset rekkevidde, og hvem er ute og snorker i sjøen eller tar nærbilder av blomster når det er mørkt?
Middels rask, ikke noe irritasjonsmoment i seg selv. Men at det er mulig å knipse i vei uten å ha oppnådd fokus på noe som helst, trekker ikke akkurat opp. Erfarne brukere er vant til å være påpasselige med fokuseringen, og å vente med å ta bildet til kameraet signaliserer at fokus er funnet, men for nybegynnere kan denne manglende barrieren muligens føre til skuffelser når man begynner å studere bildene man har tatt.
Bra, spesielt når det gjelder blitsfotografering. Ingen forsinkelser å snakke om ved navigering i menyene. Litt tregt når man hopper til videoopptak, men dette er til å leve med.
Knapper og menyer fungerer stort sett utmerket. Lett å endre viktige innstillinger. Men noen flere forklaringer og advarsler kunne ha vært på sin plass. Tvilsom utforming av zoom-knapp (som nevnt over). På den positive siden: "Levende" histogram letter bedømmingen av eksponering før man tar bilder.
Grei nok, kan man si, men ikke noe som får oss til å bryte ut i sang eller skåle i sjampanje.
Sammenlikner man bilder av detaljrike motiver fra DMC-FT1 og Canons nye D10, ser man at Canon gjør det klart bedre enn DMC-FT1 på detaljgjengivelse. Bildene fra DMC-FT1 virker også litt uskarpe sammenliknet med bildene fra Canon D10 - det er som om DMC-FT1 enten tar bilder som er ørlite ute av fokus i utgangspunktet, eller som ikke blir skarpet opp på en effektiv måte i kameraet. Skarping i Photoshop hjelper noe på dette, men ikke veldig mye.
Dette gjelder de midtre delene av bildene. Ser man på kantene, er avstanden mellom DMC-FT1 og D10 mindre, siden begge kameraer lider av uskarphet i randsonene.
Vi må også gi DMC-FT1 et minus for fargegjengivelsen. Flere av naturbildene vi tok, lider av lite, men synlig grønnstikk. Bilder tatt i samme situasjon med Canon D10 har mer tilfredsstillende farger, selv om D10-bildene kan sies å (i noen tilfeller) ha et bittelite rødstikk.
På plusssiden har DMC-FT1 noe bedre kontrast, og et bedre dynamisk omfang, enn Canon D10. Fargemetningen synes også å være noe høyere (skjønt akkurat dette kan være både et pluss og et minus).
Konklusjon:
Lumix DMC-FT1 er Panasonics første vanntette kompaktkamera, og totalt sett er ikke DMC-FT1 noen dårlig debut. Men det er såpass mange faktorer som trekker ned at vi finner det vanskelig å gi det vår anbefaling, særlig når man tar konkurransen med i betraktning: Middelmådig detaljgjengivelse, noe unøyaktig hvitbalanse, slitsom zoom-knapp, kronglete håndtering av videoer i AVCHD-formatet, ingen fysisk beskyttelse av objektivfronten, full frys ved middels kraftige støt, bare tre meters vanntetthet og en relativt høy pris.
Bildegalleri
