Mange muligheter

Fujifilms entusiastmodell gir deg hele 30x zoom

Svein Eriksen

8. september 2011, 05:48

Lagre artikkel

HS20 er Fujifilms mest avanserte superzoommodell. Det er designmessig ganske likt fjorårsmodellen HS10 med samme 30x zoomobjektiv og nesten identisk kamerahus. Inni er det større endringer med ny sensor med hele 60% flere piksler (16MP på HS20) og Fujifilms EXR-teknologi som har spesielle modus for å utnytte sensoren best mulig avhengig av motiv. Nytt er også mulighet for måling av blitslys gjennom objektivet med to nye Fujifilmblitser og en del nye automatiske funksjoner.

Fujifilm har lenge hatt noen av de mest avanserte superzoommodellene og HS20 er eneste kamera i denne klassen som har zoomring, fokusring, blitssko og RAW-støtte. HS20 er en del større og tyngre enn konkurrentene på godt og vondt. Ergonomien er for eksempel meget bra for denne type kamera, men mange som kjøper superzoomkameraer er mer opptatt av kompakte mål og da størrelsen en ulempe i forhold til konkurrenter med omtrent samme zoomområde.

HS10 var en av de beste kameraene i klassen i 2010. Siden vi testet HS10 har Panasonic lansert FZ100 (og FZ150) som vi ser som den nærmeste konkurrenten og i testen som starter på neste side vurderer vi HS20 mot HS10, FZ100 og andre kameraer i klassen.

Hvis du ikke ønsker eller trenger et systemkamera med utbyttbar optikk, men liker den typiske speilrefleksformen og et stort grep er Fujifilm HS20 et bra alternativ. I stedet for en 3x standardzoom som følger med mange systemkamera i begynnerklassen får man en innebygget 30x zoom og omtrent tilsvarende størrelse og vekt. Ulempen er at sensoren er mye mindre og ikke gir samme bildekvalitet, men det er et nødvendig kompromiss for å få et zoomområde som tilsvarer 24-720mm.

Byggekvaliteten er bra for klassen og objektiv med zoomring og fokusring gir plusspoeng. Det gjør også stort grep og belegg med bra friksjon.

HS20 drives av standard AA-batterier, enten vanlige alkaliske, oppladbare Ni-Mh eller litt dyrere litium engangsbatterier. Det siste alternativet gir den beste batterikapasiteten – 700 bilder målt med CIPA standardmetode.

HS20 har en liten elektronisk søker. Lav oppløsning har den også, men den er fullt brukbar for  komponere bilder. Skjermen er vippbar, på tre tommer og med 460000 punkter, noe som er middels i dag.

HS20 er et av mest komplette superzoomkameraene på markedet i dag. Det har selvsagt fulle pakke av automatiske funksjoner for styring av eksponering og fokus, men også manuelle muligheter er prioritert med fokusring på objektivet og mange knapper som gir enkel tilgang til funksjoner. Støtte for RAW-format er på plass og HS20 har blitssko og mulighet for fjernkontroll. HS20 er ganske stort med et bra grep og god ergonomi.

HS20 er dessverre ikke av de aller raskeste kameraene i bruk. Autofokusen er omtrent middels rask, oppstartstiden er alt for lang og ventetiden fra et bilde er tatt til kameraet er klart for neste burde også vært redusert, spesielt ved bruk av RAW-format. HS20 har flere muligheter for seriebilder med opp til 8 bilder i beste JPG-kvalitet og 32 bilder med redusert kvalitet.

Beste videokvalitet er Full HD video med stereo lyd, men det er begrensede justeringsmuligheter i videomodus og HS20 er ikke noe førstevalg hvis video er viktig.

Stort zoomområde gir stor fleksibilitet, men hittil har vi ikke sett noen produsent som klarer å kombinere topp bildekvalitet med så mye zoom som HS20 og andre superzoomkameraer har. HS20 gir gode farger, har automatisk korreksjon av fortegning og feilbrytning på JPG-filer og eksponeringen sitter som regel bra. RAW-støtte er også positivt og gir avanserte brukere ekstra muligheter. Negativt er oppløsningen som ikke er i nærheten av det en 16MP sensor burde gi og egenskapene ved høy Iso er i beste fall middels med full oppløsning. HS20 gir lett utbrente områder i bilder med høy kontrast, men ikke mer enn andre kameraer med så liten sensor. Det mangler litt for at HS20 skal være på topp i klassen, men bildekvaliteten er helt OK så lenge bildene brukes til kopier i vanlig størrelse, fotobøker og på Internett.

Fujifilm HS20 er det største og tyngste superzoomkameraet som lages i dag og er omtrent like stort som mange av de mer kompakte systemkameraene med et 3x zoomobjektiv. Utseendemessig er det også ganske likt et speilreflekskamera, men HS20 har elektronisk søker og en bildebrikke som er mye mindre enn den som finnes i speilreflekser. Den lille brikken gjør at Fujifilm har fått plass til en 30x zoom i HS20.

På forsiden er det grepet og objektivet som tar nesten all plassen, men det er en mikrofon på hver side av objektivet og hjelpelys for autofokus øverst mellom grepet og objektivet. Blitsen ligger normalt nedfelt over objektivet og stikker ganske langt ut for å få plass til blitsskoen over søkeren.

På bildet av HS20 under kan det se ut som det bare er en mikrofon, men HS20 har to som HS10 og tar opp video med stereo lyd. Det lille bildet til høyre viser HS10.

En av fordelene med litt større modeller er at det gir plass til flere og litt større knapper. FujiFilm har utnyttet plassen på baksiden godt. Fem knapper til venstre for skjermen gi direkte tilgang til viktige funksjoner som Iso, lysmålertype, valg av fokuspunkter, valg av fokustype og hvitbalanse.

En ting vi ikke likte med forgjengeren HS10 (bildet til høyre) er hvor kronglete det var å skru av og på RAW-format. Gleden var stor da vi så en egen RAW-knapp (opp på fireveiskontroller).

Fujifilm har imidlertid valgt å la den bare styre ett bilde av gangen så for å skru RAW permanent av eller på må man fortsatt dypt inn i menyene til HS20.

Den elektroniske søkeren er relativt liten, men har diopterinnstilling på venstre side og sensor som bytter automatisk mellom skjerm og søker på høyre side. Sensoren er dessverre ikke perfekt og byttet litt for ofte på feil tidspunkt, automatikken kan overstyres med en egen knapp til høyre for søkeren.

Ovenfra er HS20 svært lik HS10, og det er flott for FujiFilm har gjort mye riktig med dette designet. Modusrattet skråner litt bakover slik at det er synlig både ovenfra og bakfra, og alle flater er vinklet litt for at kameraet skal sitte godt i hånden. Det er også en liten utvekst på baksiden av kameraet der tommelen plasseres slik at sjansen for å glippe minimeres. Dette er ikke noe revolusjonerende design, men det er velprøvd og fungerer veldig bra i praksis. Byggekvalitet er også bra og det er brukt et ruglete belegg med mye friksjon på kamerahuset.

På undersiden er det batteriluke og den er ganske stor siden det skal være plass til fire AA-batterier. Det gjør at luken ikke kan åpnes hvis det sitter en hurtigkobling for stativ på kameraet. Stativfestet er på plass, men det er ikke i den optiske aksen.

Luken for minnekort sitter på høyre side og HS20 tar SD, SDHC og SDXC-kort. Selve luken virker solid og det er et fjærbelastet hengsel. På venstre side er det plastdeksel som beskytter HDMI, USB og A/V ut-kontakter.

3x eller 30x zoom?

Fujifilm har alltid laget ganske store superzoomkameraer. Bruk av AA-batterier forklarer litt siden de tar en del plass, men andre produsenter har også brukt denne batteritypen uten at kameraene blir like store. Bildet under viser Panasonic G3 og HS20 sammen. Dette er selvsagt helt forskjellige kameraer hvor ulike egenskaper er prioritert, likheten er størrelsen, men størrelse og vekt er for mange en begrensende faktor.

På grunn av den knøttlille sensoren i HS20 er 30x zoomen til HS20 ikke stort større enn 3x zoomen til Panasonic, og selve kamerahuset til G3 er faktisk noe mindre enn HS20. Det burde ikke være nødvendig med tanke på at sensoren i G3 er mye større. Vi mener ikke at et lite kamera er en fordel i alle situasjoner, men noe av poenget med superzoomer er tross alt mindre størrelse enn et systemkamera og Fujifilm kaster bort noe av denne fordelen med HS20. Til gjengjeld har HS20 veldig bra ergonomi for et kamera i denne klassen.

Diagrammet under viser vekten til HS20 og noen av konkurrentene. HS20 har lagt på seg noen gram siden HS10, begge er veid med de alkaliske batteriene som fulgte med. I forhold til konkurrentene er det ganske betydelig forskjeller i vekt og de fleste er også betydelig mindre. Det kameraet som kan matche HS20 på flest områder er Panasonic FZ100. Det har riktignok bare 24x zoom, men veier nesten 200 gram mindre. G3 med 3x zoom veier knappe 580 gram.

Objektivet til HS20 har zoomring og er sammen med Sony HX100V eneste superzoomkamera som har det i dag. HS20 har også fokusring og det er det alene om i øyeblikket. Fokusringen er elektronisk koblet og gir ingen form for feedback på om nærgrensen eller uendelig er nådd. Plasseringen er heller ikke ideell, den er for nærme kamerahuset og ligger i tillegg under blitsen, men den er uansett mer brukervennlig enn manuell fokus ved hjelp av knapper på baksiden av kameraet. Zoomringen er mye bedre, mekanisk koblet og fungerte veldig bra til tross for at motstanden ved zooming ikke var helt jevn på testkameraet.

Veldig mange superzoomer har objektiv med flere segment som skyves ut ved oppstart. Det gir et kompakt objektiv sammenslått, men ofte en del slark ved full tele. HS20-objektivet er stort selv når kameraet er av, men virker til gjengjeld ganske solid selv zoomet til full tele. Solblender følger med (manglet på HS10) og og objektivet har filtergjenger.

Fujifilm anbefalte et tynt polarisasjonsfilter for å unngå vignettering til HS10. Vi fant ikke noe om det i HS20-manualen, men objektivene er like så det er nok fortsatt et godt råd.

Zoomområdet er 30x som var rekord i fjor. I år er det flere konkurrenter med 35-36x zoom. Brennviddeområdet skal tilsvare 24mm – 720mm på et 35mm kamera og brennviddene er markert på toppen av objektivet.

Reell brennvidde er 4.2-126 mm og største blender varier fra F2.8 til F5.6. Det er bra med så mye tele. Minste blender er F11, noe som er ganske uvanlig på kameraer med så liten sensor da det gir ganske kraftige reduksjon i oppløsning på grunn av diffraksjon. Det er forøvrig kun i manuell modus at HS20 kan stilles til blender F11, i andre modi (selv med blenderprioritert auto) stopper det på F8.

Bildene under illustrerer zoomområdet til HS20 og noen andre superzoomkameraer Akam har testet. Bildene er ikke tatt under like lysforhold så det nytter ikke å sammenligne bildekvalitet ut fra disse eksemplene.

Fujifilm HS20, 24mm / Fujifilm HS10, 24mm
Canon SX30 IS, 24mm / Panasonic FZ100, 25mm

Neste bilde er tatt med full tele for alle kameraer.

Fujifilm HS20, 720mm / Fujifilm HS10, 720mm
Canon SX30 IS, 840mm / Panasonic FZ100, 600mm

Utsnittene vi viser i neste tabell er fra senter av bildet for å vise "forstørrelsen" som kombinasjonen av brennvidde og antall piksler gir. Vi kommer tilbake til bildekvalitet på denne siden.

Fujifilm oppgir at HS10 har en 1/2.3 tommers sensor mens HS20 har 1/2 tommers, det vil si litt større. Likevel er oppgitt brennvidde og oppgitt 35mm ekvivalent brennvidde identisk. Alt kan ikke stemme på en gang og på utsnittet under er HS20-bildet skalert til 10MP og det kommer litt mer med på bildet enn for HS10, HS20 har altså litt mindre maks tele enn HS10. Større pikseltetthet gir likevel mer detaljer enn HS10.

HS20 har en tretommers LCD-skjerm som er hengslet på baksiden. Det betyr at den kan vris opp og ned, men ikke til siden eller inn mot kameraet. Skjermen har 460000 punkter som er en fordobling i forhold til fjorårets HS10 og middels for i denne klassen. Det finnes modeller med dobbelt så høy oppløsning og det er en fordel spesielt ved manuell fokusering. Totalt sett er imidlertid HS20-skjermen helt OK for vanlig bruk.

Den elektroniske søkeren er ganske typisk for superzoomkameraer med 200000 punkter og 0.2 tommer. Den gjør nytten, men søkeren i Panasonic G3 som vi testet samtidig er ekstremt mye bedre. Foreløpig er det ingen av de direkte konkurrentene vi har testet som har vesentlig bedre søker enn HS20.

HS20 har en sensor for å velge mellom søker og LCD. I praksis fungerte den ikke spesielt bra for meg og byttet både for tregt og på feil tidspunkt. De som foretrekker å bytte manuelt (egen knapp) kan gjøre det og uten briller fungerte den automatiske byttingen noe bedre enn med.

Fujifilm oppgir nøyaktigheten (at bilde som vises på skjerm/i søker) til 100% for skjermen og 97% for søkeren. Det stemmer dårlig med erfaringene fra testen for jeg har sjelden sett så stor forskjell mellom skjerm og JPG-bilde som med HS20. Bilder av Akams testplansjer krever nøyaktige utsnitt og det kan være kronglete nok med en skjerm som viser helt riktig. Med HS20 var nøyaktig justering et mareritt for det kom en del mer med på bildet enn det som skjermbildet viste. For vanlig fotografering er dette ikke noe vesentlig problem og vi trekker ikke i karakteren.

Fujifilm har brukt AA-batterier i de fleste av sine mest avanserte superzoomkameraer og HS20 er intet unntak. AA-batterier tar litt større plass enn oppladbare Li-Ion batterier som er det mest vanlige i dag, men til gjengjeld kan nye batterier kjøpes i utrolig mange kiosker og butikker over hele verden. HS20 kan bruke vanlige alkaliske batterier, oppladbare Ni-Mh-batterier eller litium-batterier. Det følger med et sett alkaliske mens oppladbare batterier (og lader) er ekstrautstyr. HS20 har en funksjon for å tømme oppladbare batterier.

Fujifilm oppgir antall eksponeringer målt med CIPAs testmetode og resultatene er 350 for alkaliske, 400 for Ni-MH (de oppgir ikke Mah for testede batterier) og 700 for litium-batterier. Disse resultatene er nesten identiske med fjorårsmodellen HS10, men resultatet med alkaliske batterier er øket fra 300 til 350. Hvorfor tallet for en type har øket mens de to andre er uendret vet vi ikke, men etter å ha brukt HS20 virker 350 eksponeringer på ett sett realistisk. Type batteri må settes manuelt i menyene.

Batteriene som fulgte med ga nesten 500 eksponeringer og noen korte videoklipp. Da er det brukt vesentlig mindre blits enn med CIPA-testen, men til gjengjeld er nesten alle bildene lagret i RAW+JPG-format.

Neste sett i Akams test-HS20 var et sett litium-batterier og de hadde gitt godt over 1000 bilder pluss en del videoklipp da testen ble skrevet, uten at batteriindikatoren viste at det nærmet seg slutten. Batteriindikatoren er forøvrig nærmest verdiløs og varslet ikke før det kun var noen få bilder igjen (med alkaliske batterier).

I diagrammet under har vi brukt testresultatet for oppladbare batterier som vi antar vil være det som brukes av de som tar virkelig mange bilder med HS20.

Da Akam testet HS10 sommeren 2010 var det markedets mest komplette superzoomkamera og HS20 har naturligvis fått ennå flere funksjoner enn HS10. Vi oppfatter HS20 sammen med Panasonic FZ100 som de to mest avanserte superzoomkameraene på markedet i dag, uten at det nødvendigvis betyr at mest avansert betyr best for alle. Det er spesielt mulighet for ekstern blits og støtte for RAW-format som skiller disse to fra mange andre modeller.

Den største nyheten i HS20 er at sensoren er byttet ut og elektronikken er oppgradert. Mens HS10 hadde en 10MP sensor er antall piksler øket til hele 16MP for HS20. Flere piksler gir ikke nødvendigvis bedre bildekvalitet selv om oppløsningsevne gjerne blir bedre under ideelle forhold. Fujifilm har imidlertid også lagt inn sin EXR-teknologi i HS20 som gjør at sensoren kan utnyttes i tre ulike modus.

Normalt (HR-modus) gir et 16MP bilde mens SN-modus gir 8MP og skal gi bedre ytelse bilder med høy Iso. DR-modus skal gjengi høy kontrast bedre, også med 8MP oppløsning. Den oransje EXR-innstillingen på modusrattet gir default auto-EXR, det vil si at HS20 velger mellom HR, SN og DR-modus automatisk, men valget kan også gjøres manuelt i menyen.

HS20 støtter RAW også med bruk av disse spesialfunksjonene. RAW-filen vises da med samme 8MP oppløsning som JPG-ene, men filene blir like store (24MB) for RAW uansett modus.

HS20 har blitssko og nytt i forhold til HS10 er egne blitser fra Fujifilm som gir TTL lysmåling. Det er per juli 2011 to blitser tilgjengelig, en ganske kompakt (EF-20) og en større og kraftigere modell (EF-40).

RR-80 er en elektronisk "trådutløser" som kobles til via USB-porten. Den er ekstrautstyr og også en nyhet i forhold til HS10.

Iso kan justeres fra 100 til 3200 og 6400/12800 med redusert oppløsning, lukkertidene kan justeres fra 30 sekunder til 1/4000 sekund.

C (Custom) på modusrattet gir mulighet for å bruke et lagret sett med innstillinger og det kan komme godt med for det er tungvint å skru for eksempel bildestabilisator og RAW-modus av og på i menyene.

Som nevnt i innledningen er det Panasonic FZ100 og HS20 som kjemper om det mest komplette settet av funksjoner blant superzoomodellene. Det er ikke helt overlapp i funksjoner så det er vanskelig å kåre en klar vinner. Begge har uansett en mengde innstillingsmuligheter, inklusiv full manuell kontroll.

Både HS20 og FZ100 har forøvrig full auto som analyserer motiv og velger program ut fra dette. For folk som ønsker enklest mulig bruk kan det være et bra alternativ fremfor å prøve å finne riktig program på egenhånd for disse funksjonene har blitt ganske gode.

Tabellen under gir en oversikt over en del egenskaper for HS20 og noen av de mest aktuelle alternativene, begrenset til superzoomkameraer med 24x eller mer zoom. Tabellen er ikke komplett, men vi har tatt med de fleste modellene som selges i Norge. En del utgående (men tilgjengelige) modeller er ikke med.

Panorama

Panoramafunksjonen er eget valg på modusrattet og man kan velge mellom 120, 180 og 360 grader, retning er også valgfri. Bildet tas ved å bevege kameraet så jevnt som mulig mens det tar en serie eksponeringer som sys sammen til et bilde. På HS10 hadde vi problemer med at det ble en del feil på skjøtene. HS20 ser ut til å blitt mye bedre selv om det fortsatt er mulig å finne feil, men i små størrelser kan bildene fungere bra. Eksemplet til høyre er et av de bedre, et 120 graders vertikalt panoramabilde. Originalstørrelse for dette er 1624 x 3840 piksler mens et 360-graders panorama blir på over 11500 piksler i den lengste retningen, høyden er da 1080 piksler.

Avanserte programmer

Adv-innstillingen på mudusrattet har to motivprogram, den ene er pro fokus som skal gi uskarp bakgrunn mens den andre heter Pro Low Light og skal gi bedre bilder i lite lys ved å sy sammen fire eksponeringer. Vi testet begge uten å bli imponert.

På et testbilde med Pro Low Light valgte kameraet fra Iso 2500 til 3200 mens Auto EXR-mode valte 1250 og vanlig programmodus med auto-Iso (begrenset til 400) valgte 400 som var mer enn nok. Både EXR-bildet og programmodusbildet ble vesentlig bedre enn Pro Low Light-bildene, men på bakgrunn av noen få testbilder kan vi selvsagt ikke utelukke at det finnes situasjoner hvor Pro Low Light vil fungere best.

Filmsimulering

Fujifilm bruker begrepet filmsimulering om ulike ferdigdefinerte bildeprofiler. Provia er normal, Velvia gir kraftigere farger og kontrast mens Astia gir redusert fargemetning. I tillegg er det svart/hvit og sepia moduser og mulighet for å justere bildeparametere som kontrast, fargemetning og oppskarping individuelt. HS20 tillater dessuten justering av støyreduksjon i tre nivåer.

Manuell fokus

HS20 har fokusring på objektivet og velges manuell fokus forstørres senter av bildet for å forenkle fokuseringen. Selv med forstørret bilde er det imidlertid vanskelig å fokusere helt nøyaktig manuelt. Med stativ er det mulig å få ganske nøyaktig fokus med mye tele og for nærbilder. For vanlig fotografering med kortere brennvidder er dybdeskarpheten så stor at manuell fokus fungerer greit, men autofokusen fungerer raskere og bedre. Vi ønsker oss mulighet for valgfri (og kraftigere) forstørrelse av senter av bildet, men HS20 har uansett den beste manuelle fokusen blant dagens superzoomkameraer.

Makro

HS20 har to makrofunksjoner, Makro og Supermakro. Hva som er så supert med Supermakro ser vi ikke helt for Supermakro fungerer kun når objektivet er stilt til 24mm (må gjøres manuelt) og vanlig makromodus gir større arbeidsavstand (hvis man ønsker), mindre fortegning, skarpere hjørner og fritt bruk av zoomen.

Fujifilm oppgir ikke hva som er optimal kombinasjon av brennvidde og avstand til motivet for å få best mulig forstørrelse, men etter litt testing fant vi følgende:

Området rundt 100mm ga best forstørrelse og bedre bildekvalitet enn full vidvinkel mens 200mm og mer gir bedre arbeidsavstand.

Du får altså ikke alt på en gang, men HS20 har en av de mest anvendelige makrofunksjonene vi har sett på noe superzoomkamera.

Video

HS20 kan ta opp video i full HD med 30 bilder i sekundet og stereo lyd. Video lagres som MOV-filer med H.264-komprimering. Lavere oppløsning støttes også med 720p eller VGA-oppløsning. Det er ikke mulig å koble ekstern mikrofon til HS20.

HS20 kan også ta opp med høyere bildefrekvens. Alternativene er 80 bilder i sekundet med VGA-størrelse, 160 i QVGA og 320 med 320x112 piksler. Høyhastighetsopptakene låser fokus og eksponering ved start av opptaket og de er uten lyd.

I videomodus kan den mekaniske stabilisatoren ikke brukes, men elektronisk stabilisering (mye mindre effektivt) er tilgjengelig. Zoomen kan brukes under filming, men det blir lett veldig rykkete og autofokusen henger en del etter. Autofokusen sliter også med lavkontrast motiver og refokuserer i noen tilfeller kontinuerlig. Løsningen på det er å velge "Center" fokus for video (justeres i hovedmenyen) i stedet for "Continuous" og da låses fokus ved start av filming, men dette fungerer kun for helt stillestående motiv.

Full HD video ser jo overbevisende ut i spesifikasjonene, men selv om Akam ikke gjør noen test av videofunksjonen er den helt klart ikke den sterkeste siden til HS20.

Autofokusen på HS20 fungerer OK til det meste, men er dessverre ikke av de aller raskeste. Våre tester ga fokustider på vel halvsekundet gjennom mye av zoomområdet og det er litt bedre enn med HS10, men fortsatt for tregt for motiver som beveger seg raskt. I praksis virket autofokusen veldig rask i bra lys og spesielt med korte brennvidder. HS20 fokuserer også mye raskere hvis objektivet er fokusert omtrent korrekt fra før (dette gjelder de fleste kameraer), men hvis fokuseringen først begynner å slite går det vesentlig saktere.

Et eksempel hvor fokuseringen ofte hadde problemer er fugler, fly osv hvor bakgrunnen er himmel. Hvis fokuspunktet da peker på himmelen begynner fokuseringen å lete, det vil si fokusere til nærgrense og uendelig før den gir opp. Det tar en stund og i mellomtiden låses søkerbildet også slik at det er håpløst å følge motiv som beveger seg raskt. Samme effekt kan man få i andre situasjoner hvor bakgrunnen er kontrastløs og det man vil fokusere på er ganske lite. HS20 er forøvrig ikke eneste kamera som oppfører seg slik, men det at søkerbildet låser seg gjør at HS20 virket hakket verre enn andre superzoomkameraer vi har testet.

Nøyaktigheten virket bra og vi fant ingen spesielle problemer med fokusfeil. Til tross for noen negative sider er vi brukbart fornøyd med HS20, men det er altså et stykke igjen til de beste i klassen.

Oppstarttiden for HS20 var det ikke helt enkelt å måle nøyaktig, men det går sakte og tregere enn på HS10. Det tok over fire sekunder før første bilde ble tatt og noe av problemet er at HS20 ikke reagerte på utløserknappen før kameraet var helt ferdig med oppstart slik at det var vanskelig å få trykket på utløseren på eksakt riktig tidspunkt. 4.5 sekunder er snittet av flere målinger, raskeste var vel 4.2 sekunder.

HS20 har en menyinnstiling for rask oppstart og med den satt ble oppstarttiden nærmere HS10-nivå. Rask oppstart modus bruker litt ekstra batteri og varer i 10 eller 24 minutter (valgfritt) etter at kameraet er slått av, deretter går HS20 tilbake til normal modus.

Utløserforsinkelsen med blits var litt bedre enn på HS10 og noe av det raskeste vi har sett på et kompaktkamera.

Hastighetstester som avhenger av lagring til minnekortet er utført med et 32GB Sandisk klasse 10 SDHC-kort.

Antall bilder på ti sekunder med blits begrenses vesentlig av oppladningstiden for blitsen. Med bare tre bilder er HS20 tregere enn snittet.

HS20 gir opp til 32 JPG-bilder i seriebildemodus, men da med redusert oppløsning.  Dokumentasjonen er heller tynn på dette området og hverken kamera eller bruksanvisningen advarer mot at oppløsningen reduseres i seriebildemodus avhengig av innstilt modus.

Litt eksperimentering ga følgende oversikt:

Modus, det vil si kombinasjonen av bilder per sekund og maks antall bilder velges først, deretter kan kameraet ta bilder opp til maks og så følger en periode hvor bildene lagres. Ventetiden varier fra nesten null til over 30 sekunder avhengig av modus og hvor mange bilder som faktisk ble tatt.

Akam tester seriebildefunksjonen med beste kvalitet JPG, og da klarer HS10 bare 8 bilder på ti sekunder og så var det en ventetid på rundt 20 sekunder med vårt klasse-10 minnekortet. HS20 har ingen funksjon for lange serier med lavere frekvens, men som tabellen over viser er funksjonen ganske bra hvis man klarer seg med lav oppløsning og 32 bilder eller korte serier med full oppløsning.

HS20 kan stilles inn til 11, 8, 5 eller 3 bilder per sekund. Vi testet med både 11 bilder i sekundet og 5 bilder i sekundet og HS20 holder omtrent hva det lover gitt rask nok lukkertid. Fokus og eksponering låses før første bilde.

I RAW-modus er det plass til seks bilder i bufferen, og med RAW+ JPG reduseres lengde av serie til fem bilder. Av superzoomene vi sammenligner med er det bare HS10, FZ100 og FZ45 som har RAW, og FZ45 gir ikke seriebilder i denne modusen.

I enkeltbildemodus og med beste JPG-kvalitet var det rundt 1.4 sekunders ventetid fra et bilde var tatt til HS20 tok neste bilde. Denne hastighet holdt seg uendret selv med mange bilder etter hverandre så dette er ikke begrenset av noe buffer. Med RAW (enkeltbildemodus) tok det rundt to sekunder fra første bilde til det neste ble tatt, deretter tok det rundt fire sekunder fra bilde til bilde. Med RAW+JPG gir det omtrent like fort for de to første, deretter var hastigheten et bilde hvert femte sekund.

Det er heller ikke så lett å bruke ventetiden fornuftig. Etter et bilde er tatt låses kameraet helt en stund, inklusiv søkerbildet. Så kommer søkerbildet tilbake, men lagring (av RAW) tar ennå noen sekunder og da er knappene fortsatt låst.

Vi har testet mange kameraer som er vesentlig tregere enn HS20, men med et så avansert og forseggjort kamera hadde vi forventet bedre ytelse. Hovedkonkurrenten Panasonic FZ100 er mye bedre enn HS20 i hastighetstestene og viser hvordan det bør gjøres.

HS20 har en blanding av gode og dårlige egneskaper, heldigvis mest gode. Største pluss for HS20 sammenlignet med andre superzoomodeller er ergonomi, knapper, ratt og ikke minst zoom- og fokusringer på objektivet. I bruk ligger HS20 nærmere små systemkameraer enn de fleste superzoomkonkurrentene. Grepet er stort nok til å sitte bra i hånden, veldig mange funksjoner styres med egne knapper og venstre hånd brukes for zooming.

Det fysiske grensesnittet er altså et av de aller beste i klassen, men menyene holder ikke samme høye nivå. Dette er noe Fujifilm har slitt med i mange generasjoner og HS20 har arvet de gamle menyene.

Alt er selvsagt ikke galt, men det er til dels vanskelig å finne frem og for komplisert å slå RAW og stabilisator av og på. Mange menyvalg har undermenyer og for de fleste vises valget fra undermenyen i hovedmenyen, men ikke for stabilisator. Der ser det alltid ut som den er på i hovedmenyen selv om undermenyen viser noe annet.

Et annet punkt som ødelegger litt for helhetsinntrykket er for treg respons på en del områder slik vi kommenterte i litt lenger oppe på siden.

En praktisk funksjon er at DISP-knappen kan holdes inne et par sekunder for å gjøre kameraet helt lydløst, et nytt trykk skrur lydene på igjen.

HS20 får et lite pluss for at Norsk kan settes som menyspråk. Brukerveiledningen var triste saker og alt for lite detaljert.

Fujifilm satser på programmet SilkyPix for konvertering av RAW-filer. Dette er en OK pakke med bra justeringsmuligheter, men dårlig brukergrensesnitt. Versjonen som følger med HS20 gir automatisk korreksjon av fortegning.

Vi gir HS20 samme gode karakter som HS10 - under tvil. HS20 har like bra betjening som HS10, men konkurransen har blitt hardere i løpet av det siste året, både fra andre superzoomkameraer og ikke minst speilløse systemkameraer med superzoomobjektiv.

HS20 har en 1/2-tommers 16MP CMOS-sensor, marginalt større enn 10MP-sensoren i fjorårets modell HS10. Objektivets spesifikasjoner er tilsynelatende uendret med 30x zoom, 4.2-126mm reell brennvidde og F2.8-F5.6 som største blender.

Fujifilm lover imidlertid bedre hjørneskarphet og mindre feilbrytning enn på HS10 så noen justeringer må være gjort, enten i selv objektivet eller i prosesseringen.

På denne og neste side ser vi på bildekvaliteten og hva Fujifilm har fått ut av sin nye sensor.

Oppløsning

Bildene av oppløsningskartet er tatt med laveste Iso for alle kameraene. Siden HS20 er et av de første kameraene med 16MP og liten sensor vi tester er det ikke så mye å sammenligne direkte med fra samme klasse. Første rad i tabellen viser derfor HS20 sammen med systemkameraet Panasonic G3 og den kompakte superzoommodellen Sony HX7V som har samme antall piksler som HS20. G3-bildet er tatt med 14-42mm standardzoom.

Sammenligningen med G3 blir litt urettferdig siden HS20 er en helt annen type kamera med lavere forventing til bildekvalitet, men sier likevel litt om hva 16MP kan gi av detaljer. HS20-bildet har mindre detaljer enn G3 og mye mer artefakter. Positivt er at det ikke er noe fargemoire. HX7V har omtrent like liten sensor som HS20, men et enklere 10x zoomobjektiv. Også HX7V gjør det bedre enn HS20 og viser at HS20 har en del å ta igjen på ren oppløsning.

På andre rad er HS20-bildet redusert i størrelse til 14MP. Her må vi ta forbehold om at enhver endring av bildestørrelse påvirker bildekvaliteten. Fordelen med skaleringen er at det blir enklere å sammenligne med andre 14MP modeller. Reduksjonen er gjort i Photoshop CS5 med Bicubic Sharper algoritmen, og bildet er så gitt en svak oppskarping. Her sammenligner vi med direkte konkurrenter, superzoomene Panasonic FZ100 og Canon SX30 IS som begge gir noe bedre resultater enn HS20.

Siste rad i tabellen viser bilder med 10MP. HS20-bildet er nedskalert med samme prosedyre som 14MP-bildet. En så kraftig reduksjon i størrelse som det er gjort her påvirker selvsagt bildekvaliteten noe, men HS20 gir klart mer detaljer enn HS-10 mens det er mindre forskjell til Canon G12.

Under ideelle forhold, det vil si laveste Iso og godt lys har HS20 høyere oppløsningsevne enn fjorårsmodellen HS10, men er langt unna detaljnivået en 16MP burde kunne gi. Selv i forhold til 14MP-konkurrenter er ikke oppløsningsevnen spesielt bra.

I neste tabell sammenligner vi bilder tatt med Iso 1600 med de samme kameraene som over. Den gode nyheten er at HS20 gjør det marginalt bedre enn Fz100 og HS10, men sammenlignet med G3 er det triste saker. Canons superzoom SX30 IS gjør det også litt bedre enn HS20, og det gjør også Canon G12.

Diffraksjon

Diffraksjon er et fenomen som reduserer oppløsningsevnen når blenderåpningen blir liten, og desto mindre piksler desto mer synlig blir effekten. 16MP er ny rekord i pikseltetthet for superzoomkameraer og bildene under viser hvordan nedblending påvirker oppløsningen.

Når vi ser resultatet med F8.0 sier det seg selv at det lønner seg å holde blenderen så stor som mulig, og F11 (som kun finnes i manuell modus) bør man helt klart styre unna. F4.0 var største blender med brennvidden bildene er tatt med, men på andre tester så vi at ennå større blendere - helt opp til F2.8 med full vidvinkel alltid ga mest detaljer i senter av bildet. Litt nedblending hjalp imidlertid på hjørnene så her må man prioritere.

Generelt synes vi at området F2.8 til F5.0 er helt OK med tanke på diffraksjon. Ved F5.6 begynner oppløsningsevnen å synke vel mye, men i mange situasjoner er større dybdeskarphet vel så viktig og med full tele er største blender F5.6 så der har man ikke noe valg.

Programautomatikk er en praktisk innstilling for vanlig fotografering, men vi synes HS20 valgte vel små blendere i godt lys hvor lukkertiden med fordel kunne vært justert isteden så det kan lønne seg å bruke blenderprioritert for å unngå dette.

Oppløsningsevne fra Imatest

Akam bruker analyseprogrammet Imatest for å teste ulike egenskaper. Diagrammet under viser oppløsningsevne for HS20 og en del av konkurrentene. HS20-bildet er tatt med omtrent 30mm brennvidde. Her var største blender F3.2 og det ga også høyest oppløsning. Allerede ved F4.0 var resultatet i senter dårligere, men som sagt har vi ingen problemer med å anbefale bruk av F4, F5 og F5.6 ved behov. Fujifilm hevder HS20 skal gi bedre hjørne og kantskarphet enn HS10, og det gjør det jo også, men forskjell mellom hjørne og senter har blitt ennå større på denne brennvidden. Ved litt lengre brennvidder blir forskjellen mellom senter og hjørne mindre, noe vi også så på makrobildene hvor hjørneskarpheten tok seg opp fra 50mm og oppover.

Hovedkort

På første rad viser vi HS20-utsnitt i 100%, deretter HX7V og G3 som sammenligning med 16MP og så kommer nedskalerte versjoner for sammenligning med henholdsvis 14MP og 10MP kameraer. Reduksjon av størrelse er som beskrevet lenger oppe på siden.

G3-bildet er som forventet best, spesielt i senter mens HX7V og HS20 er ganske jevne i senter. Hovedkortbildet til HS20 er tatt med omtrent 75mm (ekvivalent) brennvidde og hjørneskarpheten er ganske bra i forhold til konkurrentene. I senter er imidlertid de to 14MP kameraene minst like bra og selv G12 med 10MP gjør det ganske bra i forhold til HS20. HS20 har klart bedre detaljnivå enn HS10.

RAW

EEksemplet under er en av testplakatene til Akam og først ser vi litt på fortegning. HS20 har retter opp mesteparten av fortegningen på bilder i JPG-format. RAW-versjonen konvertert med Adobes konverteringsprogram viser hvor mye HS20 må gjøre med bildet for å levere et JPG-bilde nesten uten fortegning. Bildet er tatt med vel 13mm (75mm ekvivalent) som er i et brennviddeområde hvor det ofte er lite fortegning, men hvor HS20 var dårlig korrigert. Siste versjon av bildet er konvertert med det medfølgende programmet - Silkypix. Det gjør automatisk korrigering av fortegning så resultatet blir mer likt JPG-versjonen på dette området. Korreksjonene er imidlertid ikke helt identiske. Adobes programvare mangler foreløpig objektivkorreksjonsprofil for HS20.

JPG / Fra RAW med Photoshop CS5 / Fra RAW med SilkyPix

Bildet i midten er samme utsnitt fra JPG-versjonen som er vist tidligere i testen mens bildet til venstre er konvertert fra RAW med SilkyPix. Bildet til høyre er konvertert med Adobe Photoshop CS5/ACR og bruk av funksjonen for objektivkorreksjon. På andre rad er bildet konvertert med ACR og uten objektivkorreksjon. SilkyPix gir minst artefakter mens Adobes programvare med standardoppsett knapt nok klarer å matche JPGen rett fra kameraet på ren oppløsning.

Totalt sett er det imponerende hva den innebygde prosesseringen i HS20 klarer å få ut av RAW-filen, men det er synd at det er nødvendig å rette opp så mye.

Neste utnitt er fra et område med mye lavere kontrast, men fortsatt med mye detaljer. Igjen er JPG-versjonen bra mens SilkyPix gjør en dårligere jobb med lavkontrastområder. Adobe Photoshop ligger ganske nærme JPG-versjonen i detaljnivå. Default verdier i konverteringen gir imidlertid mindre kontrast og JPG-bildet er også oppskarpet mer. Bildet nederst til høyre viser tilsvarende utsnitt fra Panasonic G3 med 14-42 standardzoom.

Standardbilde - Rådhuset

Panasonic G3 var eneste 16MP kamera vi hadde å sammenligne HS20 med og selv om det er omtrent like stort har G3 en mye større sensor og mye mindre zoomområde (med standardzoomen). Så sammenligningen med G3 sier ingenting gom hvordan HS20 gjør det i forhold til andre superzoomer, men litt om hva det koster i bildekvalitet å gå fra systemkamera til en superzoom. G3s 14-42mm regnes som en helt OK standardzoom, men er ikke noe superskarpt objektiv. Bildene under er forøvrig de samme som ble brukt i testen av G3. I lite format er det umulig å se forskjell på skarphet og oppløsning, men hvitbalansen er forskjellig. Brennvidden er rundt 35mm ekvivalent.

Det siste bildet er tatt med Panasonic TZ20, et kompakt superzoomkamera med 16x zoom og 14MP. Ikke fullt så avansert som HS20, men mye mer kompakt.

Fujifilm HS20, F4.0
Panasonic G3, 14-42mm, F5.6
Panasonic TZ20, F4.0

Utsnittene i 100% viser store forskjeller i skarphet og oppløsningsevne mellom HS20 og G3. Noe annet er heller ikke å forvente, men det er overraskende mye artefakter på HS20-bildet. G3-bildet tåler opplagt å forstørres mye mer enn HS20-bildet, men ved moderate forstørrelser eller visning på TV og nettsider vil HS20-bildet også se rimelig bra ut. Med to megapiksler mer enn TZ20 burde HS20 gitt mer detaljer, men det gjør det ikke. TZ20 slår HS20 på denne brennvidden.

Standardbilde - Akershus

Bildene av Akershus er også tatt med HS20, G3 og TZ20. Brennvidden er rundt 80mm (35mm ekvivalent) og F5.6 er største blender med 14-42mm. Bildene er tatt med blenderprioritert automatikk, matrisemåling, auto hvitbalanse og lagret i beste JPG-format. TZ20 hadde ganske store steg i zoomingen og lot seg ikke stille likt med HS20, bildet vi viser her har litt større bildevinkel enn de to andre.

Fujifilm HS20, F4.0 / Fujifilm HS20, F5.0
Panasonic G3, 14-42mm, F5.6 / Panasonic G3, 14-42mm, F8.0
Panasonic TZ20, F4.7

Utsnittene viser at G3 er klart bedre enn HS20 også på denne brennvidden. TZ20 har både færre piksler og større bildevinkel, men klarer tross det å gi mer detaljerte bilder enn HS20.

Vi tok samme bilde med både F4.0 og F5.0 (som vist over) og skarpheten var litt dårligere med F4.0, spesielt ut mot kantene.

Feilbrytning
Bildene av Stortinget er tatt med omtrent 35mm ekvivalent brennvidde og lyktestolpene på begge sider av bilde er brukt i utsnittene lenger nede på siden. Bildene er tatt med blenderprioritet og matrisemåling.

Fujifilm HS20, F4.0 / Panasonic G3, 14-42mm, F5.6 / Panasonic TZ20, F3.5

Feilbrytning er imponerende bra håndtert på HS20 mens detaljnivået er mye dårligere enn på G3. TZ20 matcher også her detaljnivået til HS20 med færre piksler til rådighet.

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.

Bildekvalitet ved høy ISO

Serien under viser utsnitt fra senter av hovedkortet ved høyere Iso-verdier. Fujifilm HS20 gir mulighet for Iso 100 til 3200 med full oppløsing. De fleste andre eksempelbilder er tatt med laveste Iso for å få best mulig bildkvalitet, men her er det utsnitt tatt med Iso 400, 800 og 1600.

Øverste rad er HS20 med full oppløsning, deretter fulgt av Sony HX7V og Panasonic G3. G3 gir som forventet mye bedre bildekvalitet når Iso skrus opp. HX7V og HS20 er ganske jevne med hver sine svakheter.

For sammenligning med andre kameraer viser vi HS20 på nytt skalert til 10MP. Skalering påvirker til en viss grad bildekvaliteten så dette er ikke ideelt, men gjør sammenligningen enklere. Bildene fra SX30 IS og FZ100 er også nedskalert til 10MP (fra 14MP).

Alle bilder er tatt i JPG-format med standardinnstillinger. Med unntak av G3 er det ingen av disse kameraene som gir virkelig bra bilder på høy Iso, både detaljer, dynamisk omfang og farger blir dårligere. HS20 er ganske typiske for et kamera med så liten sensor og gir ganske OK resultat på Iso 400, deretter går det fort nedover.

Støynivået er testet med Imatest og HS20 har jevnt stigende støynivåer opp til Iso 800. Deretter kjører Fujifilm på med ennå kraftigere støyreduksjon som ødelegger nesten alt av lavkontrast detaljer i bildene.

Fujifilm HS20 / Canon SX30 IS / Fujifilm HS10
Olympus SP-800UZ /Panasonic FZ100

Eksponering og dynamisk omfang

Akam måler dynamisk omfang med to krav til kvalitet. I testen med høy kvalitet er det krav om bedre signal/støyforhold enn i testen med lav kvalitet. HS20 ligger midt i feltet, i hvert fall opp til Iso 400 med lavt kvalitetskrav og under snittet med høyt kvalitetskrav. Dette er ikke spesielt bra og dårligere en HS10.

HS20 er imidlertid et komplekst kamera å måle i denne sammenhengen fordi det har flere funksjoner som går nettopp på å forbedre bilder med høy kontrast. EXR-funksjonen er den mest tilgjengelige siden den har et eget valg på modusrattet og EXR i DR-modus kan gi bedre bilder på bekostning av oppløsing (reduseres til 8MP). EXR-modus er betyr imidlertid også full auto og fungerer dermed ikke sammen med lukker- eller blenderprioritering (eller manuell).

HS20 har en egen funksjon for å øke dynamisk omfang i flere nivåer, som de kaller DR100 (normal), DR200, DR400 opp til DR1600 i et motivprogram. Opp til DR400 (det finnes en autoinnstiling også) fungerer sammen med P/A/S/M-modus, men alt over DR100 krever at Iso økes. Minimum til 200 for DR200 og 400 for DR400. Testbilder viser at dette til en viss grad virker, men på bekostning av mer støy som konsekvens av høyere Iso.

Siste mulighet er å bruke RAW-format som har noe bedre dynamikk enn JPG. HS20 gir som alle kameraer i denne klassen fort utbrente høylys og i en del grensetilfeller er det mulig å hente ut litt ekstra detaljer fra RAW-filene. I skyggeområder er det også muligheter, men det blir fort mye støy og lite reelle detaljer.

Testene er gjort (som for alle kompaktkameraer) med beste kvalitet JPG og standardinnstillinger, 16MP og manuell eksponering.

Farger/Hvitbalanse

Vi tester fargegjengivelse ved å fotografere en testplansje med automatisk hvitbalanse. Testen utføres med kun dagslyslamper. Fargegjengivelsen er testet med Imatest og diagrammet under viser avviket fra idealet (firkantene) for fargene i et GretagMacbeth fargekart. HS20 hadde et par bommer, men ingen virkelig store feil og dette er et ganske bra resultat.

Plansjen under viser de forskjellige fargene hvor nummer på fargekartet matcher nummeret på diagrammet over.

Oppsummering bildekvalitet

HS20 ser på mange måter ut og har muligheter som et systemkamera, men bildekvaliteten skuffer litt og er ikke mer enn gjennomsnittelig sammenlignet med andre kompakt- og superzoomkameraer.

Positivt er ganske bra farger og eksponering, lite fortegning og lite feilbrytningsproblemer på JPG-bilder - takket være avansert behandling av kameraets bildeprosessor. Oppløsningsevnen er dessverre langt unna det 16MP kan gi og bildekvaliteten ved høy Iso er ikke mer enn middels for klassen. Mulighet for RAW-format er uvanlig i blant superzoomkameraene og trekker inntrykket litt opp.

HS20 685mm ekvivalent - utsnitt

Selv om vi kritiser bildekvaliteten en del er det unektelig imponerende med 30x optisk zoom som dekker alt fra kraftig vidvinkel til supertele og i tillegg har en bra makrofunksjon. På skjerm med stor forstørrelse ser vi mange svakheter i bildekvaliteten, men for vanlig hobbybruk med visning på TV, på internett og kopier i vanlig album- eller fotobokstørrelse gir HS20 grei kvalitet i de fleste situasjoner.

HS20 er det største og tyngste superzoomkameraet på markedet i dag. Det har også meget bra ergonomi, masse knapper for direkte tilgang til funksjoner, godt grep og et belegg med mye friksjon.

Objektivet har 30x zoom med brennvidder tilsvarende 24-720mm på et 35mm kamera. Reverserbar solblender med bajonettfatning følger med og objektivet har 58mm filtergjenger. HS20 har som eneste superzoomkamera med zoomring og fokusring på objektivet.

Tretommers vippbar skjerm med 460000 punkter er godkjent og ganske typisk for denne type kamera, men det er bare halvparten av oppløsningen til de beste i klassen. Søkeren er liten og har ganske lav oppløsning, men også den er typisk for superzoomkameraer.

HS20 bruker standard AA-batterier. Fujifilm sender med vanlige alkaliske mens oppladbare Ni-Mh-batterier er ekstrautstyr. HS10 kan også bruke litiumbatterier. Batterikapasiteten varierer fra middels med alkaliske batterier til bra med oppladbare og veldig bra (700) med litiumbatterier.

HS20 er det nærmeste man kommer et systemkamera fra Fujifilm i øyeblikket og alt Fujifilm har av teknologi og funksjoner er på plass. Nytt i forhold til forrige versjon er måling av blitslys gjennom objektivet med Fujifilms egne blitser, forbedret automatikk og EXR-teknologi som prøver å optimalisere hvordan sensoren utnyttes ut fra motiv og forhold. I tillegg til all automatikken er full manuell kontroll av både eksponering og fokus er også mulig.

HS10 har bildestabilisator, men den kan ikke brukes for videoopptak. Makromodusen var bra med god forstørrelse på litt lengre brennvidder som gir større arbeidsavstand enn det som er vanlig på superzoomkameraer.

Videofunksjonen gir Full HD video med stereo lyd og en høyhastighetsmodus kan filme høyere antall bilder i sekundet (med lav oppløsning).

Autofokusen var nøyaktig, men bare middels rask.

HS20 hadde treg oppstart, men ellers stort sett OK responstider. Kameraet låser seg imidlertid mens et bilde lagres og det tar en del tid, spesielt i RAW-modus.

HS20 er relativt stort og det er en fordel med hensyn til ergonomi og brukervennlighet. Mange funksjoner som er gjemt i menyer hos konkurrentene er direkte tilgjengelige på egne knapper på HS20. Av og til må man likevel inn i menyene og de burde vært bedre organisert.

Objektivet har til dels kraftig fortegning, men HS20 retter opp det meste i JPG så for JPG-fotografer virker objektivet ekstremt velkorrigert til å ha 30x zoom. HS20 får plusspoeng for lite feilbrytningsproblemer, bra eksponering, bra farger og RAW-støtte. De 16 megapikslene så vi imidlertid lite til, med unntak av digre RAW-filer. Selv med laveste Iso var oppløsningsevnen mye dårligere enn Panasonic G3 (også 16MP) som vi testet samtidig og både Canon SX30 IS samt  Panasonic FZ100 og TZ20 (alle 14MP) gir minst like detaljerte bilder. Egenskaper ved høy Iso er middels for kameraer med liten sensor, og dårlig i forhold til systemkameraer med stor sensor. Bildekvaliteten er totalt sett OK, men holder ikke samme nivå som resten av kameraet.

Når vi ser på spesifikasjoner og designet til HS20 ser det ut som Fujifilm har forsøkt å lage et alternativ til systemkameraer med denne modellen. Rent fysisk har Fujifilm lykkes ganske godt og HS20 har klassens beste ergonomi. Zoomring på objektivet og  blitssko er ganske sjeldene finesser på superzoomkameraer og Fujifilm tilbyr fjernutløser (USB-basert) som tilleggsutstyr. HS20 kan bruke samme eksterne blitser som X10 og måler da lyset gjennom objektivet.

Selv om utseende minner mye om systemkameraer er det også mange forskjeller. HS20 har en mye mindre sensor enn det som brukes i speilreflekser og speilløse systemkameraer fra Olympus, Panasonic, Sony og Samsung. Fordelen med liten sensor er at HS20 har et 30x zoomobjektiv som ikke tar mer plass en et typisk 3x standardzoom til et systemkamera. Ulempen er mye dårligere bildekvalitet enn fra et systemkamera, spesielt under vanskelig forhold. HS20 er imidlertid ikke dårligere på bildekvalitet enn mange andre kameraer i denne klassen og for mange er dette bra nok.

En annen forskjell i forhold til systemkameraer er at HS20 er tregere i bruk, på så og si alle områder. Autofokusen er middels rask blant superzoomkameraene og det betyr tregt i forhold til de fleste systemkameraer. Bilde til bilde hastigheten er heller ikke rask og særlig i RAW-modus virker HS20 ganske tregt. HS20 bruker dessuten over fire sekunder på å starte og det er alt for mye.

Sammenlignet med andre superzoommodeller gjør HS20 det rimelig bra. Som nevnt over er ergonomien bra, vi vil si best i klassen. HS20 er også størst i klassen og det er en fordel når kameraet er i bruk, både fordi grepet er stort og fordi HS20 har plass til mange knapper som gir tilgang til funksjoner uten å gå inn i menyene. Størrelsen kan imidlertid også være en ulempe for den som ønsker et så kompakt kamera som mulig.

Årets superzoommodeller har zoomområde fra 24x opp til 36x og HS20 med 30x ligger dermed midt i feltet. Største blender som varierer fra F2.8 til F5.6 er også ganske typisk. Når det gjelder funksjoner er det først og fremst RAW-støtte og mulighet for ekstern blits som hever HS20 over snittet, men EXR-teknologi som utnytter sensoren litt forskjellig avhengig av lysforholdene er også spesielt for FujiFilm-kameraer.

Ingen av konkurrentene matcher HS20 helt på alle områder, men vi oppfatter Panasonic FZ100 (og etterfølgeren FZ150) som nærmeste konkurrenter. FZ100 er vesentlig mindre, har 24x zoom og zoomes med en bryter, men har de fleste andre mulighetene som blitssko og RAW-støtte. FZ100 er dessuten fullstendig overlegen på hurtighet og har en ennå bedre skjermløsning med hengsling i siden av skjermen. Vi ser også kompakte speilløse systemkameraer som alternativ til HS20. De gir mye bedre bildekvalitet, men blir en del dyrere og det finnes ikke superzoomobjektiver med mer enn rundt 10x optisk zoom.

Fujifilm har gjort en ambisiøs satsing med HS20 som er eneste kamera i superzoomklassen som har alt: Zoomring, fokusring, blitssko og bra ergonomi, RAW-støtte, full HD video og fullt sett av automatiske funksjoner og manuelle innstillinger er også på plass. Hverken bilde- eller videokvalitet er imidlertid helt i toppklasse og det gjør at HS20 ikke er fullt så attraktivt som spesifikasjonene tilsier. Fjorårsmodellen HS10 ga vi en klar anbefaling, i år er vi mer i tvil, for konkurransen har blitt hardere, men HS20 er utvilsomt et av de beste superzoomkameraene og da hører en anbefaling med.