Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

Panasonic Lumix G1

Overblikk

Introduksjon

I sommer lanserte Olympus og Panasonic Micro FourThirds som er en modifisert utgave av FourThirds-standarden som brukes i speilrefleksene fra disse produsentene.

Det finnes masse informasjon om dette på nettet, for eksempel har Wikipedia artikler om både FourThirds og Micro FourThirds, så vi skal bare gi en kort introduksjon til disse standardene.

FourThirds-standarden spesifiserer de fysiske og elektriske egenskapene til en bajonettfatning beregnet for speilreflekser med en sensorstørrelse med 2x cropfaktor i forhold til 35mm kameraer. Fordi speilreflekser har et speil som skal slå opp og ned (eller til siden) begrenser det hvor kort avstanden fra bakenden av objektivet til sensoren kan være. Det Micro FourThirds-standarden gjør er å redusere denne avstanden. Det gir mulighet for tynnere kamerahus og mer kompakt optikk, men samtidig er det ikke plass til speilet. Så sensoren kan være uendret og Micro FourThirds-kamerarer kan bruke FourThirds-optikk med en adapter, men ikke motsatt.

Det er tydelig at Panasonic har kommet vesentlig lenger enn Olympus når det gjelder utvikling av kameraer med Micro FourThirds-standarden. For mens Olympus kun viste en veldig tidlig prototype på Photokina i september hadde Panasonic et tilnærmet ferdig kamera.

Olympus og Panasonic har gjort litt forskjellige valg når det gjelder kameratype. Olympus sin prototype var et typisk kompaktkamera, mens G1 minner om et lite speilrefleks eller en litt stor ultrazoom. Vi tror det er plass til begge produkter, og ser frem til at Olympus får sitt kamera klart, men foreløpig er altså G1 eneste alternativ.

Panasonic G1 er i butikkene, men det er forløpig ikke mye Micro FourThirds-optikk å velge mellom. I praksis er det kun en normalzoom og en telezoom som er tilgjengelig nå. FourThirds-objektiver kan også brukes med en adapter, men siden Micro FourThirds-kameraer bruker en annen type autofokus enn speilreflekser fungerer ikke autofokusen problemfritt med all optikk. Foreløpig er det kun noen få objektiver som kan oppgraderes, og vi har ikke fått noen informasjon om hvor bra ytelsen blir. Vi fikk låne G1 med kun normalzoomen fra Panasonic og har ikke kunnet teste med annen optikk.

Les hele testen her.

Fysisk

G1 er markedets mest kompakte systemkamera, har bra byggekvalitet, middels batterilevetid, og den beste elektroniske søkeren på noe digitalkamera. LCD-skjermen kan vris i alle retninger og fungerer meget bra. Ergonomi er OK, men ikke fullt så bra som på litt større modeller.

I bruk

G1 bruker teknologi fra kompaktkameraer og superzoomer og kombinerer dette med stor sensor og utskiftbar optikk fra speilrefleksverdenen. Hurtighet og respons er bedre enn på noe kompaktkamera vi har testet så langt, men ikke helt på høyde med speilreflekser på alle områder.

Bildekvalitet

Bildene holder speilreflekskvalitet, men i likhet med andre FourThirds-modeller er håndterer ikke G1 høy ISO like godt som de beste konkurrentene.

Konklusjon

Bildegallerier

Fysisk

Et av hovedpoengene med Micro FourThirds-kameraer er å kunne tilby FourThirds-bildekvalitet i mindre og lettere kameraer, og et spørsmål som ofte kommer opp er hvor stort, eller lite G1 er. Panasonic oppgir størrelsen til 12.4 x 8.4 x 4.5 cm uten utstikkende deler og vekten til 386 gram uten batteri, minnekort og objektiv. Mer realistisk er 12.4 x 8.4 x 6.3 cm uten objektiv og 12.4 x 8.4 x 12.1 cm med normalzoom. Vekten er 454 gram uten objektiv, men med batteri, minnekort og bærerem. Skal du ha med normalzoomen øker vekten til 657 gram og med solblender veier G1 vel 670 gram.

Det er vanskelig å få et godt inntrykk av et kamera uten å ha det i hånden selv, men vi har tatt med bilder av G1 sammen med noen andre kameraer for å illustrere størrelsen. Bildet under er G1 og Canons nye ultrazoom SX10 IS. Som bildet viser er ikke kamerahuset til G1 større, men objektivet stikker mye lenger ut. Her ser vi hva sensorstørrelsen betyr for optikken. G1 har vel 3x zoom, mens ultrazoomen har 20x zoom og bedre lysstyrke.

Sammenlignet med Fujifilm S100fs er G1 vesentlig mindre, og selv om standardzoomen byttes ut med et større objektiv er det mye å gå på.

Neste bilde viser G1 og Canon G10, og vi må innrømme at Panasonics bruk av G-navnet virker litt pussig. G10 er et av de største og tyngste kompaktkameraene og på mange måter en konkurrent for dem som ønsker et avansert kamera, men ikke vil ha en speilrefleks. G10 har et 5x zoomobjektiv som trekkes helt inn i kamerahuset og blir dermed mye mer kompakt. Vi antar at Olympus sitt Micro FourThirds-kamera vil være en mer direkte konkurrent til G10.

Siste eksempel er Canon 450D som er et av de mindre 1.5-1.6 crop kameraene på markedet. Her er G1 klart minst, og det er veldig tydelig hvor kompakt Panasonic-zoomen er i forhold til Canons 18-55mm normalzoom. Perspektivet gjør at forskjellen virker noe større enn den egentlig er, men det er helt klart at G1 pluss optikk har mye mindre volum. Filterdiameteren er 58mm hos Canon og 52mm for Panasonic. G1 har typisk speilrefleksutseende, og det er ikke lett å gjette at speilet mangler og søkeren er elektronisk.

Panasonic har plassert et kontrollhjul foran på grepet, og utløseren er litt vinklet. G1 lages i tre farger, sort (i den grad det er en farge), rødt og blått.

Bildet under viser kameraet med skjermen brettet inn mot kamerahuset og det gir bra beskyttelse når den ikke er i bruk. Tommelgrepet øverst til høyre bidrar til at kameraet sitter godt i hånden, men materialet kunne hatt litt bedre friksjon. Ellers er det en ganske standard layout med fireveiskontroller til høyre for skjermen og piltastene har en ekstra funksjon når du ikke bruker menyene.

Toppen av G1 har heller ingen store overraskelser. Lengst til venstre er bryteren for valg av fokuseringstype mens modusrattet dominerer høyre side. Q-meny knappen rett bak søkeren er Panasonics hurtigmenyknapp. Den har Panasonic ofte plassert på en joystick på baksiden og det er egentlig en bedre løsning, men med litt trening finner du knappen uten å ta kameraet vekk fra øyet.

Stativfestet er sentrert i den optiske aksen og er laget av metall. Batteriluken er så nærme stativfestet at selv små Manfrotto hurtigkoblingsplater (200PL) må løsnes for å få ut batteriet.

På venstre side av kamerahuset er det to luker. Øverst ved festet for nakkestroppen er kontakten for fjernkontroll (ekstrautstyr), mens luken under beskytter USB-porten og utgang for TV. Bakerst på kanten er hengslet for LCD-skjermen. På høyre side er det en luke for SD/SDHC-kort.

G1 er mindre enn alle digitale speilreflekser, og huset er omtrent like tungt som Olympus E-420. Skal du ha utskiftbar opptikk er det bare Leica M8 som kan konkurrere i størrelse, eller retter sagt volum siden proposjonene er forskjellige. Til tross for beskjeden størrelse har Panasonic fått plass til et rimelig bra grep, og ergonomien er god. Hvor god avhenger av hendene, men de fleste vil nok oppfatte at modeller med litt større grep sitter bedre i hånden. G1 er laget vesentlig i plast uten at det har gått ut over byggekvaliteten. Knapper og ratt virker presise, men til dels litt små. Plastdekslet over USB og TV-kontaktene var litt kronglete å løsne.

I diagrammet under har vi sammenlignet vekt inklusiv optikk med noen speilreflekser, kompaktkameraer og en ultrazoom. Vektreduksjonen i forhold til Panasonics forrige modell L10 er ganske formidabel, men det er fortsatt langt igjen til Canon G10 som er et av de mest avanserte kompaktkameraene i øyeblikket.

Optikk-
-

Fordelen med et systemkamera er at du kan sette på det objektivet du vil, men når dette skrives i november 2008 er utvalget av optikk til G1 ganske begrenset. Panasonic leverer i øyeblikket kun to objektiver til G1. Det ene er en 14-45 F3.5-5.6 standardzoom og det andre en 45-200mm F4.0-5.6 telezoom. I løpet av 2009 lover Panasonic flere nye objektiver, og all FourThirds-opptikk kan brukes på G1 ved hjelp av en adapter. Problemet er bare at ikke alle objektiver vil gi autofokus med G1, faktisk vil de fleste ikke gjøre det. Siden Olympus satser på bildestabilisator i kamerahuset er det bare Panasonic-objektiver som gir stabilisering med G1.

Konklusjonen er at skal du kjøpe G1 så sjekk først at objektivet du vil ha finnes, og ikke minst kan leveres. Nå er jo området tilsvarende 28-400mm dekket med de to objektivene som er tilgjengelig, og det er sikkert tilstrekkelig for mange. Neste år vil en 14-140mm zoom med stabilisator bli tilgjengelig og det vil nok bli et populært standardobjektiv for G1. Panasonic lover også en vidvinkelzoom og et lyssterkt normalobjektiv (20mm F1.7). Ingen av disse får bildestabilisator.

Akam fikk låne en G1 med kun standardzoomen så vi kan ikke kommentere andre objektiver. 14-45 zoomen har ved første øyekast ganske ordinære spesifikasjoner med vel 3x zoom og blender F3.5-5.6. Dette er nærmest standard for billige standardzoomer. Sammenlignet med tilsvarende normalzoomer, inklusiv standardzoomen til Olympus er den imidlertid vesentlig mindre, og her ser vi fordelen med Micro FourThirds-standarden i forhold til vanlig speilrefleksoptikk.

Panasonics standardzoom er laget i plast og med fatning i metall. Byggekvaliteten virker bra, og vesentlig bedre enn mange av konkurrentene. Zoomringen er passe fast og det er lite slark. Fokusringen er også fast, men den elektronisk koblet så du får ikke noe feedback når du når nærgrensen eller uendelig. I temperaturer rundt null grader ble fokusringen litt treg.

Stabilisatoren skrus av og på med en bryter på siden av objektivet, mens stabiliseringsmodus velges i menyene. Objektivet tar 52mm filter og leveres med en reverserbar solblender.

Panasonic samarbeider med Leica og det står ofte Leica på objektivene, inklusiv på normalzoomen til L10 som vi testet i februar, men denne gangen bruker Panasonic sitt eget Lumix-navn. Vi skal ikke legge for mye i det, men kommer tilbake til bildekvalitet på denne siden.

Panasonic G1 er noe så originalt som et systemkamera uten speil og med elektronisk søker. Selv om Sony R1 strengt tatt var første kamera med APS-størrelse sensor og elektronisk søker er G1 med utbyttbare objektiv en mye mer direkte konkurrent til et speilreflekskamera. G1-søkeren må dermed finne seg i å bli sammenlignet med speilreflekssøker, og ingen elektronisk søker vi har sett hittil har kommet spesielt bra ut av en slik sammenligning.

Det har Panasonic prøvd å gjøre noe med og størrelse og oppløsning er i en helt egen klasse, vesentlig bedre enn alt annet vi har sett – inklusiv Minolta A2 og Fujifilm S100fs. Oppløsningen er oppgitt til 1440000 punkter, og EVFen bruker ikke standard LCD-teknologi, men noe Panasonic kaller LCOS (liquid crystal on silicon). Vi skal ikke gå nærmere inn på teknologien, men det finnes mye informasjon på nettet for den som er interessert. Denne linken er til en artikkel på Wikipedia.

Resultatet er uansett den beste elektroniske søkeren vi har sett, og det er ikke mulig å se enkeltpiksler på samme måte som i andre elektroniske søkere. I dårlig lys er det imidlertid mulig å se at punktene flimrer litt, uten at det var spesielt plagsomt. Sammenlignet med en optisk søker må vi bare si at G1-søkeren er annerledes. Noen vil sikkert si dårligere for det er ikke samme klarhet som i en god speilreflekssøker, men på den annen side er den like stor som speilreflekssøkere i denne prisklassen og det er selvfølgelig mulighet for live histogram, hjelpelinjer og tilleggsinformasjon i søkerbildet. 100% dekning er det også, og for å få det i en speilreflekssøker må du opp i svært høye prisklasser.

G1 har en tretommers LCD-skjerm med 460000 punkter, og det er bedre oppløsning enn på de fleste rimelige speilrefleksene, men bare halvparten i forhold til modeller som Canon 50D, Nikon D90/D300 og Sony A-700. Skjermen er i 3:2-format og det er jo litt merkelig på et FourThirds-kamera, men G1 gir også mulighet for 3:2 og 16:9 format så det kan forklare dette valget.

I utgangspunktet er kameraet satt opp til å velge automatisk mellom skjerm eller søker. En sensor ved siden av søkeren merker når du kommer i nærheten av søkeren og flytter da skjermbildet fra skjermen til søkeren. Er du ikke fornøyd med automatikken kan den overstyres med en knapp til venstre for søkeren, eller skrus helt av i menyen.

Skjermen fungerte bra i de fleste lysforhold, men var ikke av de aller beste i sterkt sollys. Den kan imidlertid vris i alle retninger så du kan alltid optimalisere vinkelen i forhold til lyskilder. Av en eller annen grunn er det bare Panasonic og Olympus som tilbyr fullt vridbare skjermer på speilreflekser og systemkameraer (dvs G1). Sony har to modeller med skjerm som kan vippes opp og ned, men det er ikke like fleksibelt og du mister da også muligheten for å vri skjermen inn mot kamerahuset for beskyttelse.

Vi var sterkt fristet til å gi beste karakter for skjerm og søker på G1. Det hadde vi også gjort hvis vi kun sammenlignet med kompaktkameraer. Grunnen til at vi ikke gjør det er at G1 også er en speilreflekskonkurrent, og en optisk søker har noen fordeler i en del sammenhenger.

G1 benytter et Panasonic Li-Ion oppladbart batteri og lader følger med. Batterikapasiteten er på 330 eksponeringer hvis LCD-skjermen brukes og 350 ved bruk av søkeren. Det er uansett dårligere enn speilreflekskameraer som Canon 450D og Panasonic L10 – så lenge den optiske søkeren brukes. Ser vi på CIPA-tallene for 450D og L10 med Live View er de mye lavere (henholdsvis 190 og 280) så Panasonic har klart å forbedre resultatet en del i forhold til L10. Et ekstra batteri er uansett en god investering for G1-brukere.

I bruk

Panasonic G1 har utskiftbar opptikk som et speilrefleks, men teknologisk er det mer beslektet med et ultrazoomkamera med elektronisk søker. G1 vil sikkert appellere både til de som ønsker bedre bildekvalitet enn selv de beste kompaktkameraene kan gi, og speilrefleksbrukere som ønsker mulighet for utskiftbar optikk, men mindre størrelse og lavere vekt.

Uansett bakgrunn regner vi med at G1-kjøperen er ganske kresen og G1 har alle muligheter (bortsett fra video modus) som vi er vant med fra digitale kompaktkameraer. Det inkluderer funksjoner som ansiktsgjenkjenning, flere forskjellige bildeformater, hjelpelinjer og histogram i skjermbildet. Histogrammet kan forøvrig plasseres etter ønske, inklusiv halvveis ute av skjermbildet siden skjermens 3:2-format gir en ubrukt stripe på siden i 4:3-modus. Fra speilrefleksverdenen er vel utbyttbar optikk det viktigste, men G1 har også mulighet for nedblending for å vurdere dybedeskarphet, og relativt rask seriebildefunksjon.

Modusrattet til G1 er vist på bildet til venstre. Som forventet er alle vanlige modi som P/A/S/M på plass, og det er også noen motivprogram. SCN-innstillingen gir tilgang til ennå flere motivprogram. iA står for intelligent Auto og dette er en funksjon hvor kameraet forsøker å gjette motivtype, og så bruke et passende motivprogram for å optimalisere innstillingene. Vi gjorde et par enkle tester og kameraet greide å gjette nærbilde og nattbilde. Kanskje ikke de helt store utfordringene, men poenget her er at denne funksjonen ikke kan lages på et vanlig speilrefleks fordi autofokussensorene ikke kan brukes til en slik analyse. Nå er verken ansiktsgjenkjenning eller iA-funksjonen noe en litt erfaren fotograf vil savne veldig, men for kompaktkamerabrukere kan tilgangen på disse funksjonene lette overgangen til et mer avansert systemkamera. Og selv avanserte brukere har vel ikke noe i mot litt ekstra hjelp for å fokusen plassert riktig sted.

G1 inneholder forøvrig langt fra bare automatikk. Som nevnt er full manuell styring av eksponeringen mulig, og Panasonic har laget en ny variant for å bytte mellom justering av tid og blender i manuell modus. G1 har som de fleste rimelige speilrefleksene kun ett hjul, og skal du justere to verdier må det gjerne et ekstra knapptrykk til for å bytte. På G1 er kontrollhjulet også knappen og det forenkler betjeningen.

Nedblendingsknappen sitter nederst under fireveiskontrolleren (bildet til venstre) og det er en funksjon som mangler selv på noen speilreflekser i denne klassen. Mulighet for nedblending er selvsagt positivt, men til tross for søkerens høye oppløsning så er den ikke like god som en optisk søker når det gjelder å bedømme fokus. Søkerbildet kan også simulere effekten av valgt lukkertid for å vurdere bevegelsesuskarphet ved lange eksponeringstider.

Lukkertiden er justerbar fra 1/4000 til 60 sekunder med blitssynkronisering på 1/160 sekund eller lengre. ISO kan stilles fra 100 til 3200.

Egenskapene til bildefilene kan konfigureres etter behov. Størrelsene er litt diffust definert som Large, Medium og Small hvor large er 12MP og Small er 3MP i 4:3-format. Velger du 3:2 eller 16:9 blir størrelsene også litt annerledes. Det er forøvrig to komprimeringsnivåer for JPG, og G1 tilbyr både sRGB og Adobe RGB fargerom. RAW er selvfølgelig tilgjengelig og man kan også velge RAW + JPG med valgfri kompresjon.

G1 har en Film Mode knapp ved side av modusrattet og den brukes for å gi JPG-filene en ferdigdefinert kombinasjons av fargemetning og kontrast. Det finnes seks innstilinger for farge og tre for svart hvit, forøvrig samme alternativ som fantes på Panasonic LX3 som vi testet nylig . Det er også mulig å overstyre innstillingen for kontrast, fargemetning, oppskarping og støyfjerning og lagre egne oppsett. Vi synes at betegnelsen Film Mode virker litt merkelig på et digitalkamera, og forstår ikke poenget når færre og færre har noe forhold til ulike filmtyper.

Lysmåleren bruker en matrismåling som standard, men tradisjonell sentrumsprioritert gjennomsnittsmåling finnes også. Det gjør også spotmåling, og hvis ansiktsgjenkjenning benyttes vil lysmåleren prioritere korrekt eksponerte ansikter. Tilsvarende muligheter finnes for autofokusen, inklusiv spot og punktet kan flyttes rundt på skjermen etter ønske. Lysmåleren kan overstyres med eksponeringskompensasjon, og bracketing med 3, 5 eller 7 bilder er tilgjengelig.

Panasonic oppgir ledetall 11 for den innebygde blitsen ved ISO 100. Det er ganske lite, men typisk for innebygde blitser. Rekevidden med 45mm og største blender blir omtrent to meter. Blitssko gir mulighet for å bruke kraftigere ekstern blits.

Stabilisator

Mens Olympus har valgt å bygge stabilisatoren inn i kamerahuset bruker Panasonic stabilisator i hvert enkelt objektiv. Det betyr at stabilisering kun er tilgjengelig med noen av Panasonics objektiver, inklusiv normalzoomen, telezoomen og superzoomen som kommer i 2009. Panasonics vidvinkelzoom og 20mm vil imidlertid ikke få stabilisator.

Makro

Panasonic G1 er i utgangspunktet godt egnet for makrobruk med utbrettbar skjerm, og siden det ikke finnes noe speil er faren for vibrasjoner liten. Standardzoomen har imidlertid for dårlig nærgrense til å fungere som makroobjektiv. Dette er ikke spesielt for denne, men er felles for kit-objektivene fra alle produsenter. Løsningen er selvsagt å kjøpe et makroobjektiv, og både 35mm og 50mm makro fra Olympus er objektiver som skal gi autofokus med G1. Det krever også en adapter så det blir en litt omstendelig og kostbar løsning.

Panasonic oppgir næregrensen til 0.3 m fra sensoren ved alle brennvidder, men vi fikk fokusbekreftelse litt nærmere (21.5 cm) ved 14mm. Beste forstørrelse fikk vi ved 45mm der G1 fokuserte til på 29 cm. Målt fra fronten av objektivet var avstandene henholdsvis 13.5 og 18 cm. Bildet over er tatt med 45mm, og ga et utsnitt på 76x102mm. Hjørnene var litt softe.

Video

Mens speilrefleksene Nikon D90 og Canon 5D Mk II har fått videofunksjon mangler G1 dette. Dette er en merkelig beslutning fra Panasonics side. Videosignalet må jo allerede være der for å drive den elektronisk søkeren så hvorfor ikke gi mulighet til å lagre det? Panasonic viste en prototype med videofunksjon allerede på Photokina og det var før G1 kom i butikkene. Vi vet ikke hvor langt frem i tid neste versjon er, men for dem som synes videofunksjonen er viktig blir det forhåpentligvis ikke alt for lenge å vente.

Bildevisning

G1 støtter både gammel analog TV og HDMI, med opp til 1080 oppløsning.

Det er to typer passiv (som betyr at de sender ikke ut noe eget signal) autofokus i vanlig bruk i dag. Det finnes mye informasjon om dette på nettet, for eksempel på Wikipedia for den som er spesielt interessert. Her er kortversjonen: Det ene typen kalles kontrastbasert og bruker analyse av videosignalet fra sensoren til å fokusere. Den andre teknologien kalles Phase Detect og krever egne sensorer i den optiske banen. I utgangspunktet var Phase Detect mye raskere enn kontrastbasert autofokus, men (nesten) ingen har funnet noen god måte å bruke dette i kompaktkameraer. Dette er i ferd med å endre seg, både fordi kontrast basert autofokus har blitt stadig raskere og fordi speilreflekser har fått Live View-funksjon som må bruke kontrastbasert autofokus hvis hovedsensoren skal brukes for Live View funksjonen.

Det er ikke lenger nødvendigvis noen stor ulempe å bruke kontrastbasert autofokus, og G1 er første systemkamera med denne typen autofokus. Vi var naturlig nok spent på hvordan det ville fungere, og for å ta konklusjonen på forskudd så er hastigheten meget bra – riktignok basert på bruk av kun standardzoomen.

Så til detaljene. Autofokushastigheten til et systemkamera er selvfølgelig svært avhengig av hvilket objektiv som benyttes. Vi hadde kun standardzoomen 14-45 F3.5-5.6 tilgjengelig så målingene er gjort med denne.

Med 14mm (tilsvarende 28mm vidvinkel) fikk vi fokustider som er på høyde med de raskeste kompaktkameraene vi har testet. Sammenlignet med rimelig speilreflekser er resultatene også godkjent. I forhold til Panasonics siste speilrefleks (L10) fikk vi faktisk litt raskere fokuseringstid enn dette kameraet greide med Phase Detect autofokus, og med kontrastbasert autofokus brukte L10 nesten to sekunder.

Full tele for G1 er 45mm, som tilsvarer 90mm med et 35mm kamera. Igjen er resultatet bra, og vesentlig raskere enn L10 både i vanlig speilrefleksmodus og i Live View modus hvor L10 brukte over to sekunder .

Autofokusytelse kan opplagt ikke beskrives fullstendig med to målinger av statiske motiver, men på mange måter bekrefter målingene inntrykket G1 ga i vanlig bruk. Ute med godt lys virket fokuseringen ennå raskere enn måleresultatene tilsier, og i dårlig lys øket forsinkelsen en del. Begge deler er forøvrig ganske normalt.

Nøyaktighet i autofokusen oppfatter vi som bra, men følgefokus og fokus på bevegelige motiver kan vi ikke si så mye om. For det første er det svært vanskelig å lage en repeterbar og realistisk test av følgefokus, og for det andre er det gjerne lengre brennvidder enn standardzoomen hvor følgefokus er mest interessant.

Oppstartstiden er rimelig bra, og best av sammenligningskameraene i tabellen under, men de raskeste speilrefleksene ligger på under et halvt sekund. Tiden er målt med standard oppsett av kameraet.

Utløserforsinkelse uten blits er knapt nok målbart i vår test. Med den innebygde blitsen var resultatet noe svakt med 1/3 sekund.

Bilde-til-bilde-hastighetene er målt med et 8GB Sandisk Extreme III SD-kort, kameraet innstilt på enkeltbilde og beste JPG-kvalitet. G1 brukte så vidt under ett sekund mellom hvert bilde og det er raskere enn nesten alle kompaktkameraer. Vi målte i 30 sekunder og hastigheten var uendret gjennom hele perioden. Her er L10 raskere og det mange andre speilreflekser også, selv en del entry level modeller greier godt over 20 bilder på ti sekunder.

Med blits er det ladetiden for blitsen som begrenser. Igjen gjør G1 det bra i forhold til kompaktkameraer, men i beste fall gjennomsnittlig i forhold til speilreflekser.

Med kameraet innstilt på RAW slår G1 både L10 og alt som er av kompaktkameraer. Sammenlignet med speilreflekser er G1 blant de tregeste. Mens forsinkelsen mellom to bilder var nesten konstant med JPG-format varierte det litt mer med RAW. For de første 12 bildene fikk vi forsinkelser på fra knappe et sekund til 1.2 sekunder, men fra bilde 13 var bufferen tydeligvis helt full og forsinkelsen økte til omtrent 1.5 sekunder. Med RAW + JPG var forsinkelsen også rundt et sekund i starten, men fra bilde 8 økte den kraftig til over 2.5 sekunder. Alt i alt synes vi ytelsen med RAW-format er rimelig bra, selv om mange speilreflekser har større buffer og klarer litt lengre serier.

Panasonic oppgir at G1 skal greie tre bilder i sekundet innstilt på seriebilde. Vi testet, og resultat lå litt under med ca. 2.75 bilder i sekundet målt over 30 sekunder. Det er et helt greit resultat selv om en del speilreflekser i denne klassen greier litt høyere frekvens.

I RAW-modus lå G1 på samme hastighet som for JPG på de seks første bildene, men så var bufferen full og hastigheten sank til samme nivå som for enkeltbildetesten med rundt 1.7 sekund forsinkelse mellom hvert bilde.

G1 har USB2 og overføringshastigheten er veldig bra.

G1 gjør det greit på alle hurtighetstestene, vesentlig bedre enn kompaktkameraer og brukbart i forhold til speilreflekser. Sammen med relativt bra fokushastighet er det lett å tro at G1 kan konkurrere med et speilrefleks – i hvert fall en av de rimeligere modellene – for fotografering der det er behov for seriebilder, men det kan det ikke. For det hjelper lite med tre bilder i sekundet og rask autofokus når søkerbildet forsvinner, og det gjør det faktisk på G1. Det eneste du får se er et kort glimt av siste bilde som blir tatt før søkeren blir svart igjen. Det gjør det helt umulig å følge bevegelser samtidig som G1 tar seriebilder, og i praksis er G1s seriefunksjon kun brukbar på statiske motiver.

G1 har typisk speilrefleks/superzoom-design og det er vanskelig å finne noen direkte feil. De som synes de minste speilrefleksene er for små til å ha god ergonomi bør nok styre unna G1 også siden det er ennå litt mindre. Panasonic har imidlertid laget grepet relativt stort i forhold til kamerastørrelsen, og materialet har mer friksjon enn vanlig hardplast, men ikke like mye som en gummiert overflate.

LCD-skjermen som er både stor og vridbar fungerte veldig bra. Skjermbildet kan konfigureres etter ønske, med for eksempel histogram som kan flyttes rundt på skjermen, hjelpelinjer i flere varianter - inklusiv en konfigurerbar - og mange andre opsjoner. Skjermstørrelsen har imidlertid en ulempe på et såpass lite kamera og det er at det er liten plass igjen på siden til fireveiskontroller og andre knapper.

Søkeren er som nevnt den beste elektronisk søkeren vi noensinne har sett – med en ganske stor margin. Den er faktisk så bra at vi foretrekker den fremfor en middelmådig optisk søker som finnes i mange rimelig speilreflekser. Unntaket er ved bruk av seriebildefunksjonen, for G1 klarer ikke å både oppfriske skjermbildet og ta 3 bilder i sekundet samtidig.

Programvarepakken som følger med er den samme Silkypix-versjonen som fulgte med FZ28 og LX3 som vi testet nylig. Konklusjonen er også den samme, nemlig at RAW-konverteringen har bra med justeringsmuligheter, men brukervennligheten er dårlig.

Det fulgte med en brukerveiledning i både trykt og elektronisk format. G1 støtter en rekke menyspråk, inklusiv engelsk, dansk og svensk, men ikke norsk.

Bildekvalitet del 1

Bildekvalitet del en

Se bilder i full størrelse i galleriet.

Med samme sensorstørrelse som FourThirds-speilreflekser forventet vi ikke de helt store overraskelsene i bildekvalitetstestene, men ny generasjon av sensor og elektronikk vil alltid gi noen forskjeller og oppløsningen er øket fra 10 til 12MP.

Micro FourThirds-kameraer vil konkurrere mot både speilreflekser og de mest avanserte kompaktkameraene/ultrazoomene. Det vil nok skje i ennå større grad når Olympus lanserer sin versjon som ser ut til å bli vesentlig mindre enn G1, men siden G1 er første Micro FourThirds-kamera har vi har likevel valgt å sammenligne G1 mot kameraer fra begge kategorier.

Oppløsning

Vi starter som vanlig med oppløsningskartet og her hadde vi forventet et bra resultat fra G1. Det fikk vi også, men ikke like overbevisende som fra Panasonic L10 som var et av de beste i 10MP-klassen. Merk at G1 er testet med standardzoomen. Resultatet er vel så bra som Canon 450D med standardzoom, men med 3:2-format har 450D litt færre piksler når utsnittene justeres likt i høyden. Det som er mest interessant er kanskje at Fuji S100fs med en megapiksel mindre klarer å gjengi høyere oppløsning. Det gjør Canon G10 også, men dette kameraet har nesten 3MP mer enn G1. Alle bilder er tatt med kameraenes laveste ISO-verdi. Vi testet G1 på flere blendere, men dette utsnittet som er fra senter av bildet varierte i liten grad. Bildet er tatt med F5.5-versjonen, og standard innstilling for støyfjerning. Vi testet også med støyfjerning skrudd ned så langt som mulig, men det påvirket ikke oppløsningsevnen vesentlig.

Neste tabell viser oppløsningskartet i RAW-versjon (samme eksponering som over), i venstre kolonne er bildet konvertert med Adobe Camera RAW 5.2 med default innstillinger, bildet i midten er JPG-versjonen fra kameraet og bildet til høyre er konvertert med Silkypix og standard innstillinger. Begge RAW-bildene er oppskarpet litt i Photoshop etter konverteringen. Resultatene er relativt forskjellige, og bildet fra ACR har vesentlig mer fargemoire enn JPG-versjonen, mens Silkypix-bildet ligger et sted i mellom.

I neste tabell er alle bildene tatt med ISO 1600. G1 gir et greit resultat med minst like høy oppløsning som Canon 450D. Alle kameraene med liten sensor, inklusiv S100fs er mye mer preget av støyproblemer.

Imatest

Vi bruker Imatest for å analysere egenskaper med kameraet basert på samme testbilde som vi har vist utsnitt fra over. Diagrammene viser resultatet for G1 og noen av de nærmeste konkurrentene. G1 scoret overraskende, men ikke katastrofalt lavt i denne testen. Figuren viser resultat med standardinnstillinger.

Panasonic G1 / Canon G10 / Fujifilm S100fs / Panasonic LX3

Hovedkort

Hovedkortbildet byr ikke på det helt store overraskelsene. Vi testet med standardzoomen og den har litt dårligere skarphet i hjørnene enn i senter av bildet. G10 gir noe mer detaljer, og har litt kraftigere default oppskarping. Canon 450D med 18-55 standardzoom henger godt med til tross for at 3:2-formatet kaster bort en del piksler når utsnittet er likt vertikalt.

Rådhuset

Lav vintersol ga et rødlig lys da jeg tok Rådhusbildet med G1. Siden G10 var til test samtidig, og Canon 450D var den 12MP speilrefleksen som var tilgjengelig blir det mye Canon som sammenligningskameraer. G9 var også med, mest for referanse til G10, men siden G9 har samme oppløsning som G1 tok vi med G9-bildet også. G1 har mer nøytrale farger, men Canon-kameraene som beholdt mer av det gyldne lyset.

Panasonic G1 / Canon G9 / Canon G10 / Canon 450D

Tabellen under viser utnitt i 100% og både G1 og 450D gir litt mindre oppskarpede bilder enn de to kompaktkameraene. Litt ulike utsnitt og forskjellig antall megapiksler gjør det vanskelig å si noe mer enn at alle kameraene gir et bra detaljnivå. G10s tre ekstra megapiksler gjør imidlertid at dette kameraet vinner på detaljnivå.

Neste bilde av Akershus festning i Oslo. Igjen er bildevinkelen litt forskjellig fra kamera til kamera, her lider Canon G10 litt fordi zoomen ikke lot seg stille til samme bildevinkel som G1 og G9. 450D med 3:2-format får nødvendigvis også et litt annet utsnitt. Bildene med G10 ble tatt i RAW-format og er konvertert til JPG med Canons software og standardinnstillinger. Alle andre er tatt med beste JPG-kvalitet ved laveste Iso. Bildene med G1 og 450D er tatt med F8.0, mens bildene fra G9 og G10 er tatt med F4.0. Alle er stilt så nærme 80mm brennvidde som mulig.

Panasonic G1 / Canon G9 / Canon G10 / Canon 450D

I tabellen under viser vi utsnitt i 100 %, og som på Rådhusbildene er det relativt små forskjeller i detaljnivå. I skyggeområdet i den venstre kolonnen er det antydning til støy både på G9 og G10, til tross for at bildene er tatt med Iso 80.

Feilbrytning

Stortingsbildet er tatt har en del skyer denne gangen og det gjør kontrasten mellom lyktestolpen og himmelen lavere enn når det er klart. G1 slipper dermed litt lett unna på dette standardbildet hvor det ofte er synlige feilbrytningsproblmer. Men Panasonickameraer gjør det normalt veldig bra på denne testen så det er ingen overraskelse at G1 håndterer kontrasten perfekt i dette eksemplet. Vi sjekket mange andre bilder også, og så nesten ingen tegn på feilbryting fra G1 med standardzoomen. Hele bildet ligger i galleriet, men er tatt håndholdt denne gangen så ikke bruk dette bildet for å sjekke skarphet.

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.

Bildekvalitet del 2

Bildekvalitet del to

Bildekvalitet ved høy ISO

Serien i tabellen under viser hvordan bildekvaliteten endrer seg når ISO økes. G1 knuser alle kompaktkameraene ved ISO 1600, men bildet fra Canon 450D virker mindre preget av støy.

Diagrammet under viser støynivåer målt med Imatest, G1 er testet med standardinnstillinger og beste JPG-kvalitet. Kurven viser jevnt stigende støynivåer hele veien, og det stemmer bra med testbildene vi har sett på. Det en slik kurve viser er hvor mye støy som er igjen, ikke hvor mye som er fjernet – og det er nesten like interessant fordi støyreduksjon også påvirker bildekvaliteten. Så selv om nivåene til G1 bare er marginalt høyere enn 450D, både ved Iso 800 og 1600, er bildene også mer preget av støyreduksjon. Sammenlignet med kompaktkameraer er G1 vesentlig bedre på høye ISO-verdier.

Panasonic G1
Canon 450D
Panasonic L10
Fujifilm S100fs
Canon G10
Panasonic LX3

Neste bilde er tatt inne på Oslo S og med Panasonic G1, Canon 450D og Canon G10. Alle kameraene var stilt på 28mm (ekvivalent) vidvinkel og innstilt på blenderprioritet og med matrisemåling. Panasonic G1 med standardzoom, 14mm, blender F8.0 og matrisemåling. Canon 450D med 18-55 standardzoom og F8.0.

Panasonic G1 / Canon 450D / Canon G10

Vi starter med noen utsnitt fra laveste ISO-verdi. 450D har valgt en litt mørkere eksponering enn G1 og G10. Det et gir en fordel i de lyseste områdene inne i kiosken hvor G1 og G10 har vesentlig mer utbrente høylys. I de mørkere områdene er det naturlig nok en ulempe med vel mørke skyggeområder. Hvitbalansen er også forskjellig, og igjen er det 450D som skiller seg ut, men her synes vi G1 og G10 har gjort et bedre valg.

Den siste raden er konvertert fra RAW med ACR 5.2. Highlight recovery er brukt for å se om det var noe å hente i høylysene. 450D-bildet ble noe bedre, mens G1 og G10 bare får grå områder i stedet for det hvite og det er nesten ennå verre. Andre innstillinger i ACR stod til default for alle kameraer.

Neste serie er et utsnitt med ulike ISO-innstillinger, og til tross for litt forskjellig eksponering er det klart at 450D er et hakk bedre på de høyeste ISO-verdiene, mens G10 er klart dårligere og begynner å miste detaljer allerede ved Iso 200. Utsnittene er i 100%, så ved mindre forstørrelse ser både Iso 200 og 400 ganske bra ut også for G10.

Eksponering og dynamisk omfang

Vi har sammenlignet G1 både mot speilreflekser og kompaktkameraer og fortsetter med det her. Snittkurven er altså en blanding av disse typene. G1 ligger litt bedre enn snittet på lave ISO-verdier, og på eller litt under på høye verdier.

Panasonic G1
Canon 450D
Panasonic L10
Fujifilm S100fs
Canon G10

Farger/Hvitbalanse

G1 har litt avvik fra idealet, både med automatisk og manuelt målt hvitbalanse. Målingen er gjort med JPG, standardoppsett og sRGB fargerom. I vanlig bruk traff G1 bra med automatisk hvitbalanse, og resultatet med standardoppsett var relativt nøytralt. G1 har forøvrig både forhåndsdefinerte oppsett og mulighet for justering av egenskaper som fargemetning.

Manuell hvitbalanse Panasonic G1 / Automatisk hvitbalanse Panasonic G1

Oppsummering bildekvalitet

G1s store styrke er bildekvalitet i forhold til størrelse. Det er ingen tvil om at Panasonic har gjort en meget bra jobb med G1. Ser vi bort fra de aller høyeste ISO-verdiene hvor FourThirds-kameraer alltid har gjort det dårligere enn de beste speilrefleksene gir G1 like bra bilder som et Canon 450D, Nikon D60 og andre rimelige speilreflekser i en mye mindre enhet.

Konklusjon

Oppsummering og Konklusjon

G1 er et systemkamera, men ingen speilrefleks og teknologien har mest til felles med kompaktkameraer og superzoomer. Også størrelsesmessig ligger G1 et sted mellom de to kameratypene, men pris, sensortype og de utskiftbare objektivene gjør at vi har valgt å sette karakterer i forhold til speilreflekser.

Kamerahuset er i plast, men virker solid bygget og er helt på høyde med andre kameraer i klassen. Lite kamerahus gir litt lite grep og små knapper på baksiden.

Optikk:-

Standardzoomen er utrolig kompakt i forhold til konkurrentenes modeller. Objektivet er laget i plast, men fatningen er i metall. Negativt er lite utvalg av objektiver.

Revolusjonerende bra elektronisk søker. Størrelse og oppløsning imponerer, men klarheten kan fortsatt ikke helt matche en god optisk speilreflekssøker. LCD-skjermen får plusspoeng for at den er vridbar, og oppløsingen er noe bedre enn snittet.

OK batterikapasitet, men vi ønsker denne bedre.

G1 har funksjoner både fra speilreflekser og kompaktkameraer. Det eneste som mangler er mulighet for video.

Relativt rask autofokus, mulighet for ansiktsgjenkjenning og fleksibel palssering av foksupunkt..

Bedre enn kompaktkameraer, men ikke helt på høyde med speilreflekser. Seriebildefunksjonen begerenses litt av at søkeren ikke oppdateres raskt nok.

Bra menysystem og bra respons. Litt små knapper.

Bedre enn kompaktkameraer, helt på høyde med speilreflekser ved lav ISO, men dårligere ved høy ISO.

Konklusjon

Panasonic G1 er det første systemkameraet på markedet hvor speilrefleksens optiske søker er erstattet med en elektronisk søker. Det gir en del åpenbare fordeler som færre bevegelige deler, ingen vibrasjoner fra speilet og mulighet for å vise live histogram og all annen informasjon man måtte ønske seg i skjermbildet.

Speilrefleksenes styrke har tradisjonelt vært at de elektroniske søkerne har vært for dårlige, og at autofokus basert på Phase Detect sensorer har vært raskere og bedre til å følge bevegelser enn kontrastbasert autofokus som brukes i kompaktkameraer – og i G1. Autofukshastigheten i kompaktkameraer har riktignok blitt bedre og bedre, mens de elektroniske søkerne har stått stille de siste 3-4 årene.

Akam har testet Panasonic G1 med standardzoomen 14-45mm F3.5-5.6 O.I.S og vi er overbevist. G1 har en søker som er den beste elektroniske søkeren vi har sett så langt, og marginen til nest beste er enorm! Oppløsning er mye høyere og den er like stor som speilreflekssøkerne i samme prisklasse.

Autofokusen fungerer også bra. Den er presis og like rask som på de beste kompaktkameraene. Sammenlignet med speilreflekser henger den også godt med for enkeltbilder, men fordi søkerbildet forsvinner mens G1 tar seriebilder er G1 ikke spesielt bra på dette området.

Bildekvalitetstestene ga ingen store overraskelser. Det sitter tross alt en FourThirds-sensor i kameraet og det er ingen grunn til at bildekvaliteten skulle være noe dårligere enn på speilrefleksmodellene fra Olympus og Panasonic. Sensoren er riktignok en ny generasjon hvor oppløsningen er øket fra 10 til 12 megapiksler, men G1 ga bra bildekvalitet ved lave og middels ISO-verdier. Vi sammenlignet en del med Canon 450D som også har 12MP, og på de høyeste ISO-innstillingene var Canon-bildene mindre preget av støy og støyfjerning. Vi synes likevel at ISO 800 og 1600-bildene er brukbare til mange formål.

Normalzoomen er utstyrt med bildestabilisator, er imponerende liten, har vel 3x zoom og fungerte veldig bra. Byggekvaliteten er klart bedre enn for eksempel på Canons 18-55mm normalzoom. Men det er dessverre ganske tynt med optikk til G1 i øyeblikket (november 2008) og noe potensielle G1-kjøpere bør tenke på. I tillegg til normalzoomen finnes en 45-200mm telezoom, og det betyr at området tilsvarende 28-400mm er dekket, men det er også alt. Standard FourThirds-objektiver kan brukes, men de fleste vil ikke gi autofokus med G1. I tillegg krever de en adapter så vi oppfatter dette som en nødløsning. Panasonic har en egen side som viser kompatibilitet med G1 her og det er deprimerende lesning. Både Panasonics utvalg av objektiver (de lover tre nye i 2009) og kompatibilitet med andre FourThirds-objektiver vil utvilsomt bli bedre, men ingen eksisterende FourThirds-objektiv vil få full funksjonalitet med G1.

Canon og Nikon har introdusert videofunksjon på speilrefleksmodeller. Riktignok bare på en modell hver foreløpig og begge har begrensninger, men det er helt uforståelig at Panasonic lanserte G1 uten mulighet for video. Med kontinuerlig Live View og søker med SuperVGA-oppløsning må jo videosignalet finnes inne i kameraet, og det burde bare være å komprimere og lagre signalet til minnekortet. Uansett årsak, Panasonic jobber med saken og viste en prototype med video allerede på Photokina 2008, men vi vet ikke når den blir klar.

De fleste digitalkameraene er nesten helt lydløse når alle lyder er skrudd av. Siden G1 bruker samme teknologi og ikke har speil hadde vi forventet et nesten lydløst kamera, men det er G1 dessverre ikke. Lukkermekanismen lager en del lyd, mindre plagsomt enn på de fleste speilreflekser, men fortsatt godt hørbart.

G1 er annerledes, på noen områder like bra som et speilrefleks, på noen dårligere og noen bedre. Vi har ingen problemer med å anbefale G1 selv om dette er første generasjon av et produkt, for G1 er bra selv om det opplagt vil komme ennå bedre versjoner. Vi har nevnt lite utvalg av objektiver som negativt for G1, men største hindringen i øyeblikket er nok prisen. Da vi sjekket priser i slutten av november 2008 lå prisene på 6500 til 7000 for G1 med normalzoomen og det er ganske dyrt. For den prisen får du alle entry level speilreflekser, inklusiv mange modeller med to objektiv – og en god del penger til overs. Du kan også få mellomklasse modeller som Canon 40D og nesten et Nikon D90 eller Pentax K20D for samme pris og selv om G1 er bra på mange måter er speilrefleksene fortsatt bedre på seriebilder. G1s fordeler er størrelse, vekt og veldig bra Live View – for de som foretrekker det.

annonse