Passer bra for både nybegynnere og viderekomne

Utmerket «startkamera» for nye fotografer.

Kristoffer Møllevik

Publisert 18. desember 2017

Olympus OM-D E-M10 II imponerte veldig i sin tid med mye funksjonalitet og bildekvalitet til en hyggelig pris.

Nå, to år etterpå, har vi tatt inn oppfølgeren. Hvor mye har skjedd siden 2015?

Siden kameraet og optikken i mFT-systemet er så kompakt, er det et kamera som veldig enkelt får plass i veska eller sekken. Dette er et slankt kamera og Olympus har ikke satt av plass til stort for å bedre ergonomien.

Siden forgjengeren er kameragrepet foran riktignok blitt litt mer markant, men vi får langt fra samme grep på denne som Panasonic GX8 eller Sony a6500.

Kameraet er ikke værtett, som vil si at det ikke tåler nevneverdig med regnvær. Det er synd for folk som ferdes mye utendørs, men dessverre vanlig for kameraer i de nedre prisklassene.

Ei heller støtter det USB-lading, noe som også er veldig synd, siden det da hadde vært mulig å lade det på farten.

En av tingene vi kommenterte med forgjengeren, var at menyene fremsto som unødvendig komplekse hvis tanken var at det skulle være et nybegynnerkamera. Her har Olympus tatt grep og slanket menyene til E-M10 III, slik at de blir enklere å navigere i. Vi får riktignok færre valgmuligheter enn før, men det blir mer oversiktlig og mindre skummelt for ferskere brukere.

I tillegg har de nå markert alle knappene med standardfunksjoner, der de på den forrige utgaven var blanke for at brukeren selv skulle endre funksjonene på dem. Dette gjør kameraet mer oversiktlig og enklere å bruke for dem som ikke vil bruke tid på et personlig oppsett. På en annen side kan vi ikke lenger endre funksjonen på like mange av knappene som før. Litt synd, og vi ser ikke noen veldig god grunn til akkurat dette.

Kameraets automodus skal også ha fått en overhaling og blitt bedre, og har gått fra å hete «Intelligent Auto» til bare «Auto». Det er vanskelig å teste hvor stor denne forbedringen eventuelt er, men vi har brukt kameraet mye i auto og synes det klarer seg bra så lenge det vi tar bilder av står mer eller mindre stille. Kameraet klarer nemlig ikke å kjenne igjen bevegelse, og skifter ikke til seriemodus og kontinuerlig autofokus.

Men det er enkelt å gi kameraet et dytt i riktig retning enten ved å endre på innstillingene inne i auto-modusens «kreative assistent», eller ved å velge en «scene» som passer til situasjonen. Scene-velgeren er forbedret fra siste utgave og er nå mye mer oversiktlig. I tillegg har vi nå fått modusen «AP» («Advanced Photo») på modushjulet, hvor vi får tilgang til ting vi tidligere måtte inn i hovedmenyen for å finne, som for eksempel fokusbrakketering og HDR.

• TEST: Canon EOS M100: Kan være kameraet som gir mest bildekvalitet for pengene

Som de andre E-M10-modellene, er skjermen på E-M10 III bare delvis fleksibel. Vi kan vri den opp- og ned, noe som er fint når vi fotograferer fra ulike perspektiver, men ikke ut til siden eller rundt slik at vi kan se den forfra – som jo kunne vært fint for selfier og slikt. Ellers er berøringsfunksjonen god og det er enkelt å bruke den til å flytte fokuspunktet når vi ser på skjermen. Men når vi forsøker å bruke berøringsskjermen som pekeplate mens vi ser gjennom den elektroniske søkeren, synes vi det er lite responsivt og fungerer langt fra så godt som det gjør på Panasonic GX8.

Og mens vi snakker om søkeren: Det er veldig fint at kameraet har en slik. Den gir oss et ekstra støttepunkt for kameraet (hodet, som er en veldig stødig kroppsdel), gjør det enklere å finkomponere bildet (litt subjektivt) og er fin å ha i skarpt sollys. Søkeren er ikke så stor som den vi finner på storebror E-M5 II eller Panasonic GX8, men den er responsiv og uten forsinkelse, dog med noe etterslep i bildet når vi bruker den i svake lysforhold.

På våre målinger får vi rett over ni bilder i sekundet (både JPEG og råformat) med den raskeste skuddtakten. Dette er veldig bra, men vi får ikke mer enn 13 jpeg-bilder, eller 11 råbilder, i denne hastigheten før bufferen (kameraets «mellomlager») er full og skuddtakten går ned. Altså såvidt over ett sekund lange serier. Til sammenligning får du med Panasonic GX80 over 50 råbilder før det blir stopp.

Men kameraet kan ikke endre fokus (kontinuerlig autofokus) underveis i den raskeste skuddtakten, og irriterende nok sier det heller ikke fra om dette. For å få kontinuerlig autofokus må vi ned i den lavere skuddtakten, hvor vi måler rett over 4 bilder i sekundet. Omtrent det samme som på GX80.

I praksis betyr dette at kameraet klarer seg godt til «hverdagsaction», men raskere skuddtakt i kombinasjon med kontinuerlig autofokus hadde vært bedre for å få kulere bilder litt tettere på det som skjer.

• TEST: GoPro Hero6 Black: GoPro er tilbake på topp

Autofokusen er kjapp og presis, og på stillestående og rolige motiver har den fungert utmerket i godt lys. I svak innendørsbelysning er den litt tregere enn dyrere kameraer som Panasonics nye G9, som vi har inne til test for øyeblikket, men fint sammenlignbar med andre kameraer i sin egen prisklasse.

På bevegelige motiver klarer kameraet seg godt så lenge ikke farten blir for høy. Når hunden kommer i rolig trav eller barna kommer ned bakken på akebrett går det veldig fint, og ansiktsfokusen henger også fint med i roligere tempo (tenk rask gange). Men når farten øker, og bikkja for eksempel setter i full galopp, blir det verre, og det blir langt flere bilder der kameraet bommer. Hvis du planlegger kule actionbilder i skateparken eller lignende, ville vi kanskje sett mer mot Sonys a6000-kameraer.

Kameraet har innebygget, mekanisk bildestabilisering som skal gjøre det mulig å holde kameraet stødig med 16 ganger lengre lukkertid (fire «stopp») enn uten stabilisering. I praksis vil det si at dersom vi holder oss til den gamle tommelfingerregelen om at lukkertiden skal tilsvare brennvidden, må du uten stabilisering bruke en lukkertid på 1/50s når du fotograferer med 50mm-optikk. Med 4 stopps bildestabilisering skal du kunne ta skarpe bilder med en lukkertid på rundt 1/3s. Vi fikk flere skarpe på 1/2,5s, og med støtte for armene fikk vi til og med et skarpt bilde med ett sekunds lukkertid.

Litt enkelt forklart: Dette er veldig bra, og gjør det mulig å ta håndholdte bilder i svake lysforhold med innstillinger som ellers ville krevd stativ eller høy ISO, noe som ville gått ut over bildekvaliteten.

• TEST: Sony a6000: Avansert, og kjapp som fy!

OM-D E-M10 III har en såkalt micro four thirds (mFT)-brikke. Denne er mye større enn bildebrikkene du finner i en mobiltelefon eller et kompaktkamera, noe som betyr at bildekvaliteten blir bedre under svake lysforhold, i tillegg til at du med riktig optikk kan ta bilder med lavere dybdeskarphet (dvs. mer uskarp bakgrunn).

Men mFT-brikkene er også betydelig mindre enn APS-C-brikkene vi finner i kameraer fra for eksempel Sony, Canon og Fujifilm, så kameraer som Canon M5, Fujifilm X-T10 og Sony a6000 (og oppover) kan med tilsvarende optikk gi enda litt bedre bildekvalitet og lavere dybdeskarphet. Optikken til de kameraene er til gjengjeld betydelig større og tyngre enn optikken i mFT-systemet.

Og selv om vi har hatt mFT-kameraer med 20 megapiksels oppløsning en stund nå, har Olympus likevel valgt å begrense E-M10 III til 16 megapiksler. Kanskje for å skape et skille mellom prisklassene? 16 megapiksler er nok for de fleste, men gir litt mindre behandlingsrom i etterkant, for eksempel hvis du vil forstørre opp bestemte deler av bildet.

Når vi ser på kameraet med nettsiden DPReview.com sitt omfattende verktøy for bildekvalitetsanalyse, ser det ut til at kameraets egne bildefiler (den interne JPEG-prosesseringen) er blitt noe bedre siden forgjengeren, men så lenge vi snakker om bilder som ikke skal skrives ut i særdeles store formater, merkes nok ikke denne forskjellen annet enn med «pixel peeping».

Videosiden har også fått et løft siden sist, og kameraet kan nå filme i 4K-oppløsning med 30 bilder i sekundet og 120 bilder i sekundet i 720p («halv HD»), noe som er fint for sakte film. Videoen er fint stabilisert og kameraet lager veldig myke og fine overganger hvis vi endrer eksponeringen under opptak.

Siden autofokusen er kontrastbasert må den med jevne mellomrom søke frem og tilbake for å sjekke fokus dersom kontinuerlig autofokus er aktivert. Dette blir ganske forstyrrende, så det beste er nok å begrense seg til låst autofokus og heller selv refokusere med jevne mellomrom. Eller gå for Canon og deres Dual Pixel-system.

Hvis vi ser på OM-D E-M10 III uavhengig av både konkurrenter og forgjengere, er det helt klart et godt kamera. mFT-bildebrikken treffer nok for mange en svært god middelvei mellom bildekvalitet og bærbarhet. Den gode bildestabiliseringen hjelper med å holde ISO-støyen nede så lenge motivet står i ro, og skuddtakten og autofokusen er god nok til hverdagsaction og fotballkampene til ungene.

Det er i tillegg et kamera som er enkelt å bruke for dem som vil holde seg i auto, men som samtidig gir god kontroll for dem som ønsker det. Sånn sett er det et fint kamera å vokse med. Til prisen på omtrent 7400 kroner for kameraet med en normalzoom, synes vi at vi får greit tilbake for pengene.

Sammenligner vi med forgjengeren, som nå koster omtrent tusenlappen mindre (med optikk), er det ikke så mye å hente hverken den ene eller andre veien. Olympus gjør ikke noe stort utviklingshopp fra E-M10 II til -III her, men det er en forbedring mellom dem, og prisforskjellen er ikke så stor at vi ser noen grunn til å velge forgjengeren fremfor oppfølgeren med mindre den kommer på tilbud.

Av aktuelle konkurrenter kan vi peke mot Canon M100, som er laget for enda enklere bruk, men som har større bildebrikke (APS-C) og som koster omtrent 1400 kroner mindre, med optikk. Sony a6000 er en annen APS-C-konkurrent i samme prisklasse, og der får du et kamera lagt mer opp mot avanserte brukere, i tillegg til at det vil være betydelig bedre for sport og action.

Hvis kompaktheten til mFT-systemet frister kan Panasonic GX80 være et godt alternativ. Det koster omtrent 6000 kroner med optikk, gir oss som tidligere nevnt en betydelig bedre buffer (mulig å ta lengre bildeserier) enn E-M10 III, og støtter USB-lading, noe som er utrolig fint å ha på farten, slik at du for eksempel kan lade det i bilen eller via en batteribank i ryggsekken.

Du kan finne flere kameraer i testarkivet vårt her »

Vi har lagt spesifikasjonstabellen her nede for deg som vi sammenligne det tekniske med konkurrentene.

7

Bra

Olympus OM-D E-M10 Mark III

7

Bra

En grei oppgradering og et godt kamera, men ikke uten sterke konkurrenter, som feks GX80.

Fordeler

• +
  God bildekvalitet og kjapp autofokus
• +
  God betjening, enkelt å bruke, forenklede menyer
• +
  Svært god bildestabilisering
• +
  Elektronisk søker
• +
  God nok autofokus for «hverdagsbruk»

Ting å tenke på

• —
  Lav oppløsning i dagens marked
• —
  Ikke værtett (tåler ikke regn)
• —
  Støtter ikke USB-lading
• —
  Lite tilpasningsvennlig betjening
• —
  Skjermen kan bare vris opp og ned, ikke til siden

Les også

Canon G1 X III

Panasonic Lumix G9

Canon EOS M100

Canon G9 X Mark II

Panasonic Lumix GH5

Sony RX100 V

Olympus OM-D E-M1 II