Denne lille tøffingen klarer det meste

E-M1 er det beste speilløse kameraet hittil.

Svein Eriksen

Lagre artikkel

Da Micro Four Thirds (mFT) ble lansert som det første speilløse systemet i 2008, var det mange som spurte seg hva som ville skje med Four Thirds systemet som brukte samme bildebrikke i speilreflekskameraer.

Nå har det gått fem år og svaret er klart, det har nesten ikke skjedd noen nyutvikling for Four Thirds.

Panasonic kuttet FT tvert, mens Olympus ga litt motstridende signaler. Olympus har imidlertid kun lansert en mindre oppgradering av ett kamera (E-5 i 2010) og ingen ny optikk siden 2009, så i praksis har FT-systemet ligget tilnærmet dødt i fire år.

Det er dårlige nyheter for de som hadde satset på dette systemet, men med Olympus E-M1 som vi tester her er det endelig lys i tunnelen.

E-M1 er et rent mFT-kamera, men har fått oppdatert autofokus med fasebaserte sensorer på bildebrikken, som gir mye bedre autofokusytelse med FT-optikk enn tidligere mFT-kameraer har klart.

Utseendemessig bygger E-M1 videre på det halvannet år gamle E-M5, og det er ikke noe dårlig utgangspunkt, for E-M5 er allerede et av de beste speilløse systemkameraene på markedet. E-M1 er imidlertid flyttet opp et nivå i pris, ytelse og andre spesifikasjoner.

Nyheter i forhold til E-M5 er ny søker, enda bedre byggekvalitet - generelt mer av alt, inklusiv integrert grep. Mer av alt betyr også et litt større og tyngre kamera enn E-M5.

E-M1 erstatter E-M5 som toppmodellen til Olympus, men selv om utseende er veldig likt, er det også nok forskjeller til at det godt kan komme en oppgradering som ligger mer på E-M5 nivå i pris og ytelse.

De minste bildene nedenfor viser E-M5, mens de midtstilte bildene er E-M1. Det er lett å se slektskapet fra denne vinkelen, men E-M1 har fått to ekstra knapper på fronten. Disse kan, som det meste på E-M1, konfigureres, men default er den øverste for å sette manuell hvitbalanse og den nederste blender ned objektivitet for å vise dybdeskarpheten.

Knappene er ikke merket med standardfunksjonen, noe vi synes hadde vært praktisk, selv om det muligens ville vært en ulempe for de som liker å omprogrammere knappene. Øverst på høyre side sitter PC-kontakten med et plastdeksel for beskyttelse. Det satt litt løst og forsvant på vårt testkamera.

E-M5 fikk en del kritikk for knappene på baksiden, som til dels er små og til dels var upresise i bruk. Dette har Olympus fikset på E-M1, som både har nye bedre knapper og litt endret plassering. Av/på-bryteren er dessuten flyttet fra nedre høyre hjørne til toppen av kameraet.

Bryteren til høyre for søkeren gir mulighet til å bytte mellom to sett funksjoner for kontrollhjulene på toppen.

Det innebygde grepet er den største fysiske forskjellen mellom E-M1 og E-M5 og det har gitt Olympus mulighet til å redesigne toppen av kameraet. Siden utløserknappen og det ene kontrollhjulet nå sitter ytterst på grepet, har det blitt plass til modusrattet på høyre side av søkeren. Modusrattet har dessuten fått en smart låseknapp.

På kameraer med slik lås må knappen vanligvis holdes inne mens man vrir på hjulet, og det kan være litt kronglete. På E-M1 skrus låsen på med ett trykk på knappen og av med neste, veldig praktisk.

På venstre side er Av/På-bryteren samt to knapper, en for å velge HDR-funksjon/opptaksmodus og den andre for justere autofokus og lysmåler.

På venstre side er to luken for tilkoblingskontakter plassert. Det øverste dekslet er for mikrofoninngang, mens den nederste beskytter HDMI-kontakt og en kombinert A/V og USB-kontakt som krever spesialkabel. Lukene skal være vanntette og er plassert slik at skjermen må vris ut for å få åpnet dem. E-M1 har også en tilbehørskontakt plassert rett under blitsskoen som kan brukes for annet ekstrautstyr. På høyere side av kameraet er minnekortplassen, også den beskyttet av en luke. E-M1 bruker SD/SDHC/SDXC kort.

På undersiden er batteriluken og kontaktene for tilkobling av vertikalgrep. E-M1 har stativfeste i metall, men det er ikke sentrert i forhold til optisk akse.

Byggekvaliteten virker meget bra og en oppgradering i forhold til E-M5, som også er et ganske solid og værtettet kamera. Olympus garanterer E-M1 ned til minus ti grader, altså et hakk bedre enn standarden - ned til null. Hvor mye det betyr i praksis er det vanskelig å si. Stort sett fungerer alle kameraer langt under den oppgitte minimumsgrensen, men utvidet temperaturområde gir i hvert fall en ekstra trygghet for at kameraet tåler en del kuldegrader.

Selv om E-M1 er større og tyngre enn E-M5 er det likevel et av de minste og letteste værtettede kameraene på markedet. Hva som er de mest relevante kameraene å sammenligne med avhenger helt av hvilke egenskaper man er på jakt etter.

I diagrammet under har vi tatt med to speilreflekser og tre speilløse kameraer med søker, alle med lignende design. Andre kameraer som godt kunne vært med er Sony SLT-A77, NEX-6 og NEX-7, samt Pentax K5 II og K3. Ser vi kun på pris er også de rimeligste fullformatskameraene aktuelle kandidater.

Av sammenligningskameraene er bare Samsung NX20 (ikke værtettet) og E-M5 lettere. Vekt er uten objektiv, men inklusiv batteri og minnekort. Diagrammet er basert på produsentenes opplysninger.

Selv om E-M1 er både større tyngre enn E-M5 forandrer bildet seg fort for den som trenger/ønsker større grep på kameraet. Det er integrert på E-M1 og ekstrautstyr på E-M5, og siden det er litt å spare i materialer med integrert grep blir E-M5 både tyngre og høyere når grepet er i bruk. Vekt med grep (ikke vertikalgrepet) for E-M5 er omtrent 525 gram.

En annen sammenligning som kan være interessant er E-M1 mot Canon Eos 100D. 100D er en helt annen klasse, men det er også det minste speilreflekskameraet i produksjon for tiden og dermed det minste og letteste alternativet for den som ønsker speilrefleks.

Som bildet over viser høyden ganske lik, men 100D er smalere. Vekten for 100D er oppgitt til 407 gram, det vil si lettere enn både E-M5 og E-M1, og nesten det samme som Panasonic GX7. Sett ovenfra er det klart at 100D er mye tykkere enn E-M1 og det er det ikke noe å gjøre med så lenge avstanden fra bildebrikken til fronten av fatningen er mye større på speilreflekskameraer.

Siste sammenligning er mellom E-M1 og Canon Eos 70D. 70D er, sammen med 7D, Canon-kameraene som spesifikasjonsmessig retter seg mot samme type brukere som E-M1 gjør: de som ønsker god byggekvalitet og ergonomi, avansert autofokus, bra bildefrekvens og mulighet for lange serier i seriebildemodus.

Les også: En dypfrossen formatduell - 70D versus E-M1

Som bildene viser er det virkelig mye å hente for den som ønsker redusert vekt og volum ved å gå fra speilrefleks til speilløst. Mindre bildebrikke for mFT betyr at objektivene også kan gjøres signifikant mindre.

E-M1 har både skjerm og søker i toppklasse. Søkeren er selvsagt elektronisk på et speilløst systemkamera, så toppklasse er sammenlignet med andre elektroniske søkere.

Sammenligning med speilreflekssøkere er vanskeligere da både elektroniske og optiske søkere har sine fordeler og ulemper. En fordel elektroniske søkere gir er at størrelsen ikke avhenger av bildebrikkens størrelse på samme måte som for et speilreflekskamera.

Det har Olympus utnyttet til å gi E-M1 en søker som er omtrent like stor som på et fullformats speilreflekskamera, og mye større enn på noe Four Thirds speilrefleks (som har samme størrelse på bildebrikken). Den er også noe større enn på Panasonics toppmodell GH3.

Søkeren har 2.36 millioner punkter og virker skarp og fin. I godt lys er oppfriskningshastigheten meget bra, men den synker i dårlig lys og da hakker søkerbildet litt når man beveger kameraet.

Dette er et område hvor elektroniske søker fortsatt ikke er like gode som optiske, men til gjengjeld kan søkerbildet forsterkes så det er enklere å se detaljer i lite lys. Søkeren har diopterjustering og sensor som flytter søkerbildet fra skjermen til søkeren når den er i bruk. Dette kan overstyres hvis man ønsker.

Skjermen er tre tommer diagonalt og har vel en million punkter. Dette er typiske spesifikasjoner for LCD-skjermer i denne klassen. Skjermen har 3:2-format så hele skjermen utnyttes ikke til søkerbildet med kameraet i normal 4:3-modus.

Skjermen kan vippes vertikalt, som på mange andre modeller fra både Olympus og Sony. Dette er en løsning som gir god fleksibilitet uten å ta like mye plass som skjermer med hengsling i siden.

Skjermen er berøringsfølsom og kameraet kan i stor grad styres fra skjermen hvis man ønsker det. Som normalt for dagens skjermer fungerte den bra under de fleste lysforhold, men mister kontrast og blir vanskelig å bruke i sterkt sollys.

.

E-M1 leveres med et oppladbart Li-Ion batteri (BCN-1) og ekstern lader. Batterieliminator finnes som ekstrautstyr. Batteriet skal gi 1220 mAh som holder til 350 bilder testet med CIPAs testmetode.

Batterikapasitet er fortsatt en svakhet for speilløse systemkameraer og som diagrammet under viser gir speilreflekser i samme klasse over dobbelt så mange eksponeringer per ladning. Også Panasonic GH3 klarer seg bedre og Olympus kunne godt kostet på et litt større batteri. E-M1 bruker imidlertid samme batteri som E-M5 og det er en fordel for de som oppgraderer eller har begge type hus. Vertikalgrep med plass til ett ekstra batteri leveres som ekstrautstyr.

På neste side snakker vi om hvordan E-M1 er i praktisk bruk »

Det er tydelig at Olympus har jobbet med ergonomi siden E-M5 ble lansert og grepet på E-M1 gjør at kameraet for de fleste sitter mye bedre i hånden enn E-M5 (uten det ekstra grepet). E-M1 er likevel et ganske lite kamerahus, mindre enn både Panasonic GH3 og speilreflekser i entusiastklassen som Canon 7D og 70D, Nikon D7100 og Pentax K5 II og K3.

Olympus har dermed klart å få til et kamera som utnytter mulighetene speilløst og mFT-bildebrikke gir for et kompakt kamera, samtidig som ergonomien er bra. Vi anbefaler uansett potensielle kjøpere å teste selv for hvordan kameraet oppfattes i hånden er veldig individuelt.

Et ankepunkt mot E-M5 var kronglete plassering av noen knapper og enkelt var også upresise i bruk. På E-M1 har Olympus ryddet opp i både plassering og kvalitet, så vi har ingenting å klage over på det området. Størrelsen på knappene er også øket litt, men det er nødvendigvis begrenset hvor store de kan lages på et så kompakt kamera.

Brukergrensesnitt og menyer

Av/på-bryteren er på venstre side av søkeren og der er det også to knapper som gir direkte tilgang til justering av enkelt/seriebilde/selvutløser, HDR/bracketing, autofokusmodus og lysmåler. Trykk på HDR-knappen gir en overlay på skjermbildet justering av HDR og bracketing med det fremre kontrollhjulet og Drive-modus med det bakre.

Trykker man på OK-knappen kommer hurtigmenyen opp med kategorier vertikalt på høyre side av skjermen og alternativene nederst.

Olympus bruker samme menysystem som på andre systemkameraer og alle som har brukt et litt avansert Olympus-kamera vil kjenne seg igjen i menysystemet, som har en hovedmeny med en rekke undermenyer.

E-M1 har to programmerbare taster merket Fn1/Fn2, men både de to knappene på forsiden og kontrollhjulene kan programmeres i menyene. Konfigurasjonsmulighetene er store, ikke bare for knappene, men også på mange andre områder. Det er flott, men det lønner seg å gå gjennom hele standardoppsettet for å se om det er slik man vil ha det. For eksempel er stabilisator default av i seriebildemodus.

Nytt autofokussystem er nok den største nyheten på E-M1. Det mange har ønsket seg siden mFT ble lansert og i praksis overtok etter speilreflekser med FT-fatning er å kunne utnytte sine gamle objektiv.

I teorien har det vært mulig fra dag en, siden både Panasonic og Olympus lanserte adaptere som gjør det mulig å montere objektivene. I praksis har det imidlertid ikke fungert spesielt bra, med autofokushastigheter varierende (avhengig av objektiv og kamera) fra brukbart for motiv i ro til ekstremt tregt.

Da vi testet Olympus E-P1 brukte det for eksempel rundt 6.5 sekunder på å fokusere Olympus 35mm makro. Nyere kameraer har gjort dette betydelig raskere, men ikke bra nok for generell bruk. Andre objektiv som Olympus 14-54 har fungert bedre, men aldri virkelig raskt og følgefokus har ikke vært støttet med FT-optikk på mFT-hus.

Teknologien går fremover

Problemet ligger i en kombinasjon av at FT-optikk er designet for såkalt fasebasert autofokus, som brukes på alle moderne speilreflekskameraer og at de speilløse systemkameraene hittil har brukt kontrastbasert fokusering hvor videosignalet brukes for å bestemme fokus.

Dette fungerer utmerket på mFT-optikk designet for denne typen fokusering, men mye dårligere med FT-optikk. Olympus er forøvrig ikke alene om å slite med dette problemet, alle speilreflekser har treg autofokus i Live View- og video-modus.

Teknologien gjør imidlertid stadig fremskritt og de siste årene har fler og fler modeller fått fasebasert fokusering integrert på bildebrikken. Dette skal i teorien løse problemet med bruk av "speilrefleksoptikk" på speilløse kameraer, men det virker det ikke som teknologien har blitt like bra som egne autofokusmoduler som brukes på speilreflekskameraer.

E-M1 er det første mFT-kameraet som tar i bruk teknologien og når Olympus lover full funksjonalitet med FT-optikk er det klart at forventningene til det nye fokussystemet er høye.

Med mFT-optikk bruker E-M1 fortsatt kontrastbasert fokusering for vanlig fokusering. Skrur man derimot over til følgefokus bruker E-M1 en kombinasjon av kontrastbasert fokus og fasebasert fokus, og det er en kombinasjon som Olympus ikke beskriver nærmere. Med FT-optikk brukes alltid fasebasert fokus.

Også den vanlige kontrastbaserte fokuseringen er forbedret i forhold til tidligere modeller. Det er 81 punkter som kan velges manuelt eller kameraet kan velge punkter. Det er også mulig å velge en matrise med 3x3 punkter eller enkeltpunkt, og punktstørrelsen kan justeres. Fokuspunkt settes med piltastene i fireveiskontrolleren eller ved å peke på skjermen.

Fasebasert foksuering har færre punkter og ikke like god dekning av søkerbildet. Igjen er det mulig å velge alle, 3x3 eller ett enkelt punkt.

Mikrofokusjustering

Fasebasert fokusering fungerer slik at kameraet kan se hvor mye fokus må endres med en enkelt måling.

Dette gjør denne formen for fokusering meget effektiv for følgefokus, men det hjelper ikke om fokussystemet vet nøyaktig hvor mye fokus skal flyttes hvis det ikke er god nok presisjon på de mekaniske komponentene som flytter linsene.

For noen objektiv kan det være systematiske feil (feilen er lik hver gang kameraet fokuserer) og mer avanserte kameraer har derfor mulighet til å justere bort slike feil.

Kontrastbasert fokusering er selvkorrigerende for slike feil, men siden E-M1 bruker begge typer fokusering har man mulighet for å korrigere feil ved fasebasert fokusering. Mens mange kameraer mulighet for en korreksjon per objektiv har Olympus tatt helt av og tilbyr faktisk individuell korrigering av hvert enste fokuspunkt, og for zoomobjektiv kan man i tillegg legge inn to korrigeringer for ulike brennvidder.

Teori er vel og bra, men vi har også testet fokuseringen i praksis. Med mFT-optikk er fokuseringen rask og presis, noe annet ville være en overraskelse for Olympus har hatt kjapp autofokus på de siste generasjonene med kameraer. E-M1 virket enda raskere enn E-M5, men i normalt bra lys er fokuseringstidene nå så korte at forskjellene blir ubetydelige.

Fokusering med FT-optikk var også bra, så bra at vi ikke har problemer med å anbefale adapter og FT-optikk til vanlig bruk. Om det er bra nok for actionfotografering med følgefokus er det dessverre ikke helt enkelt å svare på.

Tester ble gjort med Panasonic 100-300 (mFT), Olympus 40-150 (FT) og Olympus 50-200 (FT, original versjon) og bare det at følgefokus virker med FT-optikk er en stor forbedring.

Treffprosenten med mFT var også bedre enn noe annet Olympus mFT-kamera vi har testet, og treffprosent med FT lå på samme nivå. Generelt virket det som E-M1 fikk en ganske bra treffprosent bare det greide å velge riktig motiv, men det var ikke alltid like enkelt.

Ved bruk av alle fokuspunkt hadde kameraet en tendens til å velge et punkt i bakgrunnen hvis det var kontrast der og hovedmotivet ikke fylte hele bildet. Med bruk av 3x3 punkt eller enkeltpunkt var det lettere å hjelpe kameraet til å fokusere riktig, men vanskeligere å holde fokuspunktet på motivet når det flyttet seg.

I felten

Repeterbare tester av motiv i bevegelse er ikke helt enkelt å få til, men biler på E18 hvor trafikken stort sett flyter i rundt 80 kilometer i timen gir ganske like betingelser.

Vi sammenlignet med Canon 70D med Canon 100-400 og Canon-utstyret ga bedre treffprosent, og ikke minst var det lettere å få 70D til å velge riktig fokuspunkt.

Ut fra disse og lignende tester kombinert med bruk av kameraet i mange situasjoner er det helt klart at Olympus kommet veldig langt i forhold til tidligere generasjoner.

Det virker også som det skal mer utvikling til før speilløst med fasebasert fokus på bildebrikken er på samme nivå som et speilreflekskamera med god dedikert autofokussensor. Merk at dette er et komplisert tema, for det er hus pluss objektiv pluss motiv pluss kamerainnstillingene som avgjør hvor bra følgefokusen fungerer. Det betyr mange parameter som kan skrus på, og det er umulig å teste mer enn noen få kombinasjoner.

Manuell fokus er også mulig og man får da forstørret søkebilde for mer nøyaktig fokusering. Med maksimal forstørrelse er det mulig å fokusere like nøyaktig som autofokussystemet kunne klart hvis objektivet har god fokusring. Peaking er også tilgjengelig og gir relativt bra nøyaktighet uten å forstørre søkerbildet.

Opptakshastighet

Hvor raskt kameraet starter avhenger av både kamerahuset og objektivet. Med Olympus 12-50 mm standardzoom tok det rundt et sekund før første bilde var tatt. Det er et OK resultat for et speilløst systemkamera og nesten idetnisk med E-M5, men speilreflekser starter normalt litt raskere. Panasonic GX7 startet også litt raskere.

Seriebildefunksjonen er en av de sterke sidene til E-M1. Raskeste bildefrekvens er ti bilder i sekundet, da med låst fokus. Velges Low-innstillingen i menyen er 6.5 bilder i sekundet høyeste frekvens, og seks bilder standardinnstillingen. Velges kontinuerlig fokus vil bildefrekvensen påvirkes av fokushastigheten.

Søkerbildet oppdateres mellom bilder, men med høy frekvens blir det ikke mye tid igjen til søkeroppdatering og det blir vanskeligere å følge motiv i bevegelse.

Bildefrekvensen til E-M1 er bra, men ikke enestående i denne prisklassen. Olympus har imidlertid gitt E-M1 veldig bra bufferkapasitet, som gir lengre serier med maksimal frekvens. Med høyeste hastighet og beste JPG-kvalitet greide E-M1 84 bilder på ti sekunder i vår test, 66 av de før bufferen gikk full.

Med full buffer sank hastigheten til rundt fem bilder i sekundet. Tømming av buffer tok knappe 20 sekunder. Størrelsen av JPG-bilder varierer med hvor mye detaljer det er så motivet vil til en viss grad påvirke resultatene. Testen ble gjort med et 32GB Sandisk Extreme Pro SDHC-kort.

Ytelsen med RAW-format er enda mer imponerende. E-M1 klarte 44 bilder før bufferen gikk full og hastigheten sank til mellom to og tre bilder sekundet. På ti sekunder ble resultatet 66 bilder, også det meget bra. Vi testet også en serie på fire bilder i sekundet og da holdt E-M1 konstant hastighet til vi avbrøt etter vel 80 bilder.

I RAW+JPG-modus klarer E-M1 fortsatt ti bilder i sekundet på toppfart, men bufferkapasiteten synker ytterligere til 37 bilder. Det er imidlertid også et veldig bra resultat.

I enkeltbildemodus oppfører også kameraet seg eksemplarisk og det er aldri noe ventetid å snakke om. I praksis er det bare hvor raskt man kan trykke på utløseren og eventuelt refokusering som begrenser bildefrekvensen.

Kameraet reagerer også på utløseren og menyene kan brukes mens det jobber med lagring.

Olympus presenterer E-M1 som et profesjonelt kamera, men det forhindrer ikke at det er godt utstyrt med funksjoner for helautomatisk bruk. Full auto eksponeringskontroll (iAuto) er på plass, og det er også motivprogram og artfilter.

Nytt på den helautomatiske fronten er HDR-funksjon som generer HDR-bilder i kameraet, men Olympus mangler fortsatt innebygd panoramafunksjon på sine systemkameraer.

For mer avansert bruk har E-M1 vanlig manuell og halvautomatisk eksponeringskontroll (PASM) på modusrattet, muligheter for eksponeringskompensasjon og bracketing. ISO går fra 200 til 25600 pluss en egen Low-innstilling som er ISO 100.

Lukkertidsområdet er fra 60 sekunder til 1/8000 sekund pluss Bulb. E-M1 har mekanisk lukker som gir litt lyd fra seg i bruk. Vi skulle gjerne sett at Olympus også hadde elektronisk lukker, slik som blant annet Panasonic har på flere av sine modeller. Elektronisk lukker gir mulighet for helt lydløs og vibrasjonsfri eksponering, og brukt sammen med timelapsefunksjon kan det gi mindre slitasje på mekanisk lukker.

En funksjon som ble introdusert på E-M5 og som også finnes på E-M1 er "Live Bulb" som viser hvordan bildet utvikler seg med lange (Bulb) eksponeringer og gjør at man kan avbryte eksponeringen når bildet har fått nok lys.

E-M1 har som alle Olympus systemkameraer stabilisator i kamerahuset, og selvsagt den mest avanserte versjonen som korrigerer for fem akser og regnes som den beste sensorbaserte stabilisatoren i øyeblikket.

WiFi
E-M1 har innebygd WiFi. Det støtter ikke NFC, men kameraet kan generere QR-kode på skjermen og appen til Olympus har innebygd QR-leser. Når appen er installert på en mobil eller pad brukes kameraet i denne enheten for å lese QR-koden fra kameraskjermen og man slipper å taste inn passord. Olympus støtter iOS og Android enheter.

Det tok et par forsøk før appen greide å tolke QR-koden, men det går sikkert bedre med litt trening og må uansett bare gjøres en gang per enhet.

Selve appen fungerte OK, men er ikke den beste vi har testet. Den kan brukes til flere ting, blant annet fjernstyring av kameraet samt importere, editere og geotagge bilder.

Oppdatering av søkerbildet for fjernkontroll var rimelig rask, men oppløsningen var vel lav for en enhet med 7.7-tommer skjerm. Det var også litt stabilitetsproblemer og hvis kamera og androidenheten vi testet med først hadde mistet kontakten var det kronglete å komme i gang igjen.

Panasonic har hatt korreksjon av fargefeilbrytning for mFT-kameraene fra første modell. Dette har manglet hos Olympus, men den nye bildeprosessoren som brukes i E-M1 korrigerer dette problemet automatisk for JPG-bilder.

Eksempelbildet under er tatt med E-M1 og Olympus 12-50 mm. Hold muspekeren over bildet for å se tilsvarende bilde fra Olympus E-M5 med samme objektiv på samme tidspunkt.

Utsnittene under viser lyktestolpen på høyre side fra de to kameraene.

Vi testet konvertering fra RAW også, og her resultatet fra Adobe ACR.

Adobe gjør altså ikke CA-koorrigering automatisk for Olympus-kameraer, men bilder fra Pansonic mFT-kameraer med Panasonic objektiv korrigeres ved RAW-konverteringen.

Video

Akam har ingen faste tester for video foreløpig, men her kommer litt info om videofunksjonen. Beste kvalitet er Full HD med 30 bilder i sekundet med 24Mbps bitrate. Det finnes også Full HD og lavere bitrate, og flere et alternativ med lavere oppløsning. 24 bilder i sekdunet er ikke støttet. Video lagres i MPEG-4 (H.264) format eller AVI (maks 720p).

E-M1 tillater bruk av stabilisator under videoopptak, manuell eksponeringskontroll er mulig og kontinuerlig fokus kan brukes. Dessverre fungerer ikke peaking-funksjonen i videomodus for hjelp med manuell fokusering. E-M1 har innebygd stereo mikrofoner og inngang for ekstern mikrofon på siden av kameraet.

På neste side kikker vi nærmere på bildekvaliteten »

For mange er bildekvalitet den viktigste egenskapen til et kamera, og det er bildebrikken avgjør hvor bra bildekvaliteten kan bli. E-M1 har en ny bildebrikke i forhold til E-M5 og dagens Pen-modeller. Nyheten er sensorer for fasebasert fokus på bildebrikken. Selve sensorene har kun betydning for autofokusen, men i og med at bildebrikken er redesignet kan bildekvaliteten også være forbedret siden forrige generasjon. Den nye bildebrikken har 16 megapiksler, så oppløsningen er ikke endret. Olympus har imidlertid valgt å ikke ha antialiasfilter i E-M1 og det kan gi litt bedre detaljnivå selv om antall piksler er det samme som før.

RAW-konvertering og programvare

Akam bruker vesentlig RAW-format i analyse av bildekvalitet og konverter bilder med Adobe Photoshop/Adobe Camera RAW (ACR). Olympus leverer imidlertid egen programvare med sine kameraer så det er fullt mulig å bruke RAW uten å kjøpe ekstra program.

JPG eller RAW?
Vi råder generelt sett folk til å fotografere i både JPG og RAW samtidig, dersom det er mulig. Dersom bildene blir bra i utgangspunktet og noenlunde slik man ønsket å gjøre dem, er det ikke så farlig med RAW, og JPG vil sannsynligvis duge mer enn godt nok, men i det øyeblikk man trenger å flikke på bildene for å få dem slik man ønsker, er det RAW som gjelder. Da har man et langt bedre utgangspunkt for etterarbeid, med mange ganger så mye bildeinformasjon i. Tar man både RAW og JPG samtidig, har man også mulighet til å bruke JPG-filene til å gi en kjapp kopi til bestemor, eller ta vare på som en ekstra backup, mens man har RAW-filen i tilfelle nøye etterarbeid skulle være nødvendig.

JPG og RAW på lav ISO

Nedenfor ser du utsnitt av et JPG-bilde tatt rett fra testkameraet, på ISO 200. Fører du muspilen over bildet vil du få se samme utsnitt fra samme bilde, men fra RAW-filen. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

For å få fullt utbytte av RAW kreves det god etterbehandling. Her er det gjort en enkel konvertering fra RAW med standardinnstillinger i Adobe Photoshop CS6. Forskjellene i detaljnivå er små, både på bildet over og på utsnittene under av oppløsningskartet, men RAW-versjoenen har en liten fordel når det gjelder detaljnivå.

ISO 200 mot ISO 100

Normalt er ISO 200 laveste ISO for E-M1, men det finnes også en Low-innstilling som kommer frem som 100 i EXIF-info. Bildet under viser ISO 200 og 100 når muspilen holdes over bildet, begge i RAW-versjoner.

Forskjellene mellom ISO 100 og 200 er helt marginale når det gjelder detaljnivå. Imatestanalysen viste litt lavere støynivåer, men også dårligere dynamisk omfang enn på ISO 200. Dette er typisk for ISO-verdier som oppnås med en overeksponering av laveste normale ISO-verdi kombinert med justering av tonekurven for å normalisere bildet.

Sammenligningbilder - lav ISO

Sammenligningsbildene viser utsnitt fra senter av bildet. Vi har tatt med litt forskjellige kameraer som kan være nyttige. E-M5 er med siden det er den forrige toppmodellen til Olympus. Panasonic sin toppmodell er GH3, men siden GH3-bildene er fra Akams gamle testrom er bildene fra Panasonic GX7 mer sammenlignbare og vi har brukt disse. Alle RAW-bilder er konvertert med Adobe Photoshop CS6/ACR med standardinnstillinger.

Vi starter med E-M1 på ISO 100 mot Olympus E-M5 som har ISO 200 som laveste. Det har også 16 megapiksler og 4:3-format. Hold muspekeren over bildet for å se E-M1-versjonen.

E-M5 bildene er tatt med samme 35mm makroobjektiv som er brukt på E-M1. E-M1 gir litt mer detaljer, men forskjellene er små.

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

GX7-bildene er tatt med samme objektiv som E-M1-bildene. Begge kameraer har også 16MP, men E-M1 har litt bedre detaljnivå, sannsynligvis på grunn av at GX7 har antialiasfilter som tar litt detaljer, men det kan også skyldes andre forskjeller i kameraene.

Sony RX100 Mk II er et kompaktkamera med zoom, entommers bildebrikke og 20 megapiklser. Det er på mange måter best på bildekvalitet av de virkelig kompakte kameraene.

GX7 med makroobjektiv mot innebygd zoom og mindre bildebrikke er litt urettferdig, men Sony-kameraet har flere piksler og på lav ISO er detaljnivået i senter av bildet ganske likt.

Samsung NX20 er et speilløst systenkamera, også med innebygd søker. Bildebrikken har APS-C størrelse og 20 megapiklser. Samsung har også en nyere modell med samme oppløsning og størrelse på bildebrikken, men med diger skjerm og Android operativsystem.

NX20 med Samsung 60mm har et lite overtak i antall piklser, men reelt detaljnivå er omtrent det samme.

Nikon D7100 er et speilreflekskamera og mye større, men det er nærmeste konkurrent fra Nikon og har en 24 megapiksel bildebrikke uten antialiasfilter. Det er dermed en interessant for å se hvordan E-M1 klarer seg mot en brikke som har høyest antall piksler (sammen med noen andre modeller) på en APS-C bildebrikke.

Nikon-bildet er tatt med Nikon 50mm F1.4 og D7100 er eneste sammenligningskamera som gir noe mere detaljer.

Generelt om bildestøy

Det er ikke bare optikken som begrenser et kameras evne til å gjengi detaljer, men også bildestøyen. Bildestøy oppstår i dårlig lys fordi man for å kompensere for lite lys må forsterke signalet fra bildebrikken for å få et riktig bilde. Problemet er bare at når man gjør det, forsterker man også feilene, også kjent som bildestøy eller bare støy. Det finnes en del automatikk som forsøker å se forskjell på signal og støy og luke ut det siste mens man beholder det første, men til syvende og sist vil støyfjerning alltid i større eller mindre grad gå ut over detaljene. Det er dessverre ikke til å unngå, og jo mindre pikslene er, jo større blir problemet. Samtidig spiller selve teknologien til en viss grad inn, og en nyere brikke vil ofte kunne gi bedre bildekvalitet enn en eldre, selv om den nye er mindre eller har flere piksler, eller begge deler. Det eneste som til syvende og sist kan fortelle noe om hva som er best, er sammenlignbare målinger og tester.

Sammenligningbilder - stigende ISO

Nedenfor ser du de samme testbildeutsnittene som over, men tatt med ulike ISO-verdier.

ISO 200

Olympus E-M1, RAW og JPG (med muspekeren over bildet)

Alle bilder er konvertert med Adobes RAW-konverteringsrpogram. Bildet som vises er fra sammenligningskameraet. Fører du muspilen over bildet vil du få se et tilsvarende utsnitt fra samme motiv fra E-M1. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

Olympus E-M5 og Olympus E-M1

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

Sony RX100 Mk II og Olympus E-M1

Samsung NX20 og Olympus E-M1

Nikon D7100 og Olympus E-M1

Det var ingen store endringer på ISO 200 sammenlignet med laveste ISO.

ISO 400

Olympus E-M1, RAW og JPG

Olympus E-M5 og og Olympus E-M1

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

Sony RX100 Mk II og Olympus E-M1

Samsung NX20 og Olympus E-M1

Nikon D7100 og Olympus E-M1

På ISO 400 er fortsatt D7100 best og RX100 Mk II med sin mindre bildebrikke henger bra med. Alle gir utmerket bildekvalitet på ISO 400.

ISO 800

Olympus E-M1, RAW og JPG

Olympus E-M5 og Olympus E-M1

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

Sony RX100 Mk II og Olympus E-M1

Samsung NX20 og Olympus E-M1

Nikon D7100 og Olympus E-M1

ISO 800 ga også bra resultater. Det begynner å bli mer støy i RAW-bildene og JPG-bildet fra E-M1 har mindre støy og mindre detaljer enn RAW-versjonen.

ISO 1600

Olympus E-M1, RAW og JPG

Olympus E-M5 og Olympus E-M1

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

Sony RX100 Mk II og Olympus E-M1

Samsung NX20 og Olympus E-M1

Nikon D7100 og Olympus E-M1

Ennå større forskjell mellom RAW- og JPG-versjonene. RX100 Mk II begynner å miste oppløsning. Også NX20-bildet taper seg litt.

ISO 3200

Olympus E-M1, RAW og JPG

Olympus E-M5 og Olympus E-M1

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

Sony RX100 Mk II og Olympus E-M1

Samsung NX20 og Olympus E-M1

Nikon D7100 og Olympus E-M1

Detaljer begynner nå for alvor å forsvinne fra JPG-bildet til E-M1, men alle kameraene er klart dårlligere enn på de laveste ISO-verdiene. E-M1 ser bedre ut enn E-M5, noe som til dels skyldes litt lysere bilde for E-M1. Bildene er imidlertid tatt med samme optikk og eksponering.

ISO 6400

Olympus E-M1, RAW og JPG

Olympus E-M5 og Olympus E-M1

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

Sony RX100 Mk II og Olympus E-M1

Samsung NX20 og Olympus E-M1

Nikon D7100 og Olympus E-M1

Jevnt dårligere enn ISO 3200 for alle og Samsungs støyreduksjon har slått inn så NX20 har mistet mye detaljer.

ISO 12800

Olympus E-M1, RAW og JPG

Olympus E-M5 og Olympus E-M1

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

Sony RX100 Mk II og Olympus E-M1

Samsung NX20 og Olympus E-M1

Nikon D7100 og Olympus E-M1

D7100 er klart best på ISO 12800, E-M1 er nest best, men har som E-M5 og GX7 har mistet mye detaljer. NX20 og RX100 Mk II er dårligst.

ISO 25600

Olympus E-M1, RAW og JPG

Det er bare Olympus E-M5, Panasonic GX7 og Nikon D7100 som har ISO 25600 av sammenligningskameraene.

Olympus E-M5 og Olympus E-M1

Panasonic GX7 og Olympus E-M1

Nikon D7100 og Olympus E-M1

I 100% er svakhetene på ISO 25600 veldig synlig, men selv denne ISO-verdien kan brukes for eksemple til mindre bilder på nettet. D7100 er best, E-M1 nest best og det er liten forskjell mellom GX7 og E-M5.

Bildestøy, konklusjon

E-M1 gjør det bra og har et lite overtak på E-M5 og GX7 på både detaljnivå og støy på høy ISO. D7100 med større bildebrikke har et et hakk bedre på alle ISO-verdier, men i praksis må det ganske store forstørrelser til for å se forskjellene.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til testkameraet i forhold til det perfekte. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Det er alltid en del avvik i denne testen og E-M1 har en del unøyaktigheter, både i gråskalaen og hudtoner. Det er imidlertid bare grønt som har et virkelig stort avvik.

Resultatene er ganske like gjennom mesteparten av ISO-skalen, men på ISO 25600 øker avvikene en del.

Noe som er viktig for bildekvaliteten, og som mange kompaktkameraer ikke er gode på, er evnen til å gjengi detaljer i både høylys og skygger samtidig, uten at de drukner i svart eller blåses ut i pur hvitt. For eksempel i bryllupsfoto er dette viktig, siden man da skal fotografere en hvit brudekjole ved siden av en svart dress eller smoking, og aller helst ha detaljer i dem begge. Andre situasjoner kan være portretter i skyggen, hvor du ønsker å kunne se bakgrunnen som ligger badet i sol, eller i andre situasjoner med stort spenn mellom lyst og mørkt.

Dynamikkomfang vil si hvor stor forskjell mellom hvitt og svart et kamera er i stand til å gjengi, eller sagt på en annen måte, hvor mange ulike gråtoner det har plass til mellom de to motpolene. Dette måles ved å avfotografere testplansjer som den nedenfor.

Dynamikkomfanget er vanligvis lavere ved høy ISO, fordi det der er vanskeligere å se forskjell på signal og støy, og detaljgjengivelse går da spesielt tapt i skyggeområdene.

Imatestanalysen viste at E-M1 scoret greit i forhold til andre systemkameraer med omtrent samme størrelse bildebrikke og blant de bedre på de høyeste ISO-verdiene.

Hva er så totalinntrykket? Bli med til neste side, hvor vi trekker en konklusjon »

På mange måter var Olympus E-M5 et mer revolusjonerende kamera enn E-M1. E-M5 ga for eksempel et hopp i bildekvalitet for Micro Four Thirds (mFT) og greide å kombinere et lite kamerahus med god innebygd søker, værtetting og bra ytelse.

E-M1 bygger videre på E-M5 og er et bedre kamera på nesten alle områder, men det er mer evolusjon enn revolusjon - med ett unntak: Autofokussystemet.

Det er rett og slett et gjennombrudd for de som ønsker å bruke optikk designet for Four Thirds (FT)-speilreflekser på mFT-speilløse kameraer.

Fokushastigheten har blitt mye bedre og følgefokus fungerer nå også med FT-optikk. Forøvrig er følgefokus med mFT-optikk også blitt forbedret. Siden god støtte for FT-optikk nå er på plass ser Olympus E-M1 ikke bare som en oppgradering av E-M5, men også som en erstatning for E-5.

Tilpasningsdyktig

E-M1 har byggekvalitet som bør tåle tøff bruk, det kan skilte med god ergonomi med et relativt stort grep, og knappene er både bedre og større enn på E-M5. En bryter til høyre for søkeren tillater raskt bytte mellom to sett funksjoner på kontrollhjulene, og mange knapper kan konfigurere etter eget ønske.

E-M1 er utstyrt med berøringsfølsom skjerm og kameraet kan i stor grad styres fra skjermen hvis man ønsker det. WiFi er innebygd og kameraet kan fjernstyres fra et program på iOS- eller Android-enheter.

Totalt sett har E-M1 et veldig fleksibelt og konfigurerbart brukergrensesnitt, men menyene til Olympus kan det ta en del tid å finne frem i.

Super elektronisk søker

Skjermen kan vris opp og ned som blant annet på Panasonic GX7 og mange av Sonys modeller. Vippbar skjerm er ikke like fleksibelt som de som er hengslet i siden, men de lages litt mer kompakte og er dermed et bra kompromiss mellom størrelse og fleksibilitet.

I tillegg til skjermen har E-M1 innebygd elektronisk søker, og den er en av de beste på markedet i øyeblikket.

Mellom blitssko og søker sitter utstyrsporten til Olympus, som finnes på alle Pen- og OM-D modeller samt noen kompaktkameraer. Den brukes sammen med blitsskoen for å montere ekstrautstyr.

Siden E-M1 har både søker, WiFi og egen mikrofoninngang, er ikke denne porten så viktig på E-M1 som på tidligere modeller, men den brukes for å gi strøm og kommunisere med den lille blitsen som følger med (E-M1 har ikke innebygd blits).

Det finnes også annet ekstrautstyr som kan være nyttig på E-M1.

Svakt batteri

Batterikapasiteten er ikke noe å skryte av for et kamera i denne prisklassen og Olympus kunne godt kostet på et litt større batteri. Olympus selger imidlertid kombinert batteri- og vertikalgrep som ekstrautstyr. Der er det plass til et ekstra batteri av samme type som sitter i kameraet, så man får omtrent en dobling av kapasiteten. Det er ikke mulig å bruke AA-batterier i batterigrepet.

God bildekvalitet

E-M1 bruker en bildebrikke med 16 megapiksler, det vil si samme oppløsning som nåværende mFT-modeller. Bildebrikken er ny, men nyheten er primært autofokussensorene som er integrert på brikken.

Bildekvaliteten er det beste vi har sett fra et mFT-kamera, men forskjellen er ikke stor nok til at vi ser bildekvalitet som en oppgraderingsgrunn for den som har E-M5 eller en av de nyeste Pen-modellene.

E-M1 har en helt grei videofunksjon med Full HD-oppløsning og mulighet for manuell kontroll, men er video hovedmålet har Panasonic kameraer som er klart bedre på video.

Alternativer

Det er vanskelig plassere E-M1 i forhold til konkurrentene. Ser vi for eksempel på byggekvalitet, værtetting og seriebildefunskjonen er E-M1 til dels på høyde med profesjonelle modeller. Samtidig bruker kameraet en relativ liten (i systemkamerasammenheng) bildebrikke.

Den er riktignok meget bra i forhold til størrelsen, men de beste modellene med APS-C-størrelse bildebrikke er enda litt bedre.

Vi mener derfor at det er mest relevant å sammenligne med speilreflekser som ligger mellom begynnermodeller og rene proffkameraer, og selvsagt andre speilløse modeller.

Speilreflekskameraene skiller seg fra E-M1 med optisk søker og de er også vesentlig større. Aktuelle modeller er Canon Eos 7D og Eos 70D, Nikon D7100, Pentax K5 II og K3. Sony SLT-A77 må også nevnes selv om det ikke er et tradisjonelt speilreflekskamera.

Av speilløse modeller er Panasonic GH3 nærmest, men modeller som Panasonic GX7 og Olympus E-M5 kan også være aktuelle. Samsungs har NX20, men det blir en lavere klasse. Sony har mange gode modeller, men med litt annen profil enn E-M1. NEX-6 og NEX-7 har innebygd søker og APS-C-størrelse bildebrikke, mens A7 og A7r har fullformat brikke.

Oppsummering

Olympus OM-D E-M1 er det mest avanserte og på mange måter beste Micro Four Thirds-kameraet for stillbilder. Det gir også brukere av Four Thirds-optikk mye bedre muligheter til å bruke sine objektiver på et moderne kamera.

For video er imidlertid Panasonic GH3 førstevalget, og klarer man seg med et litt enklere kamera er det mulig å få omtrent samme bildekvalitet i mindre og rimeligere modeller.

Det finnes både speilløse kameraer og speilreflekser med APS-C-størrelse bildebrikke som matcher E-M1 på bildekvalitet, men kombinasjonen av værtetting, størrelse, seriebildefunksjon og søker er unik i øyeblikket og E-M1 fortjener helt klart en Akam-anbefaling.

Les også

Nytt Olympus-kamera kan få 40 megapiksler

11. des. 2014

Sony Alpha A7s

11. nov. 2014

Olympus OM-D E-M10

19. juni 2014

Vinn tøffingkamera og opplevelsesreise

12. juni 2014

Dette kompaktkameraet skal tåle det meste

29. jan. 2014

Vinn fototur til Svalbard

11. jan. 2014

Hva skjer på fotofronten i 2014?

30. des. 2013

Fotoåret 2013

27. des. 2013

Speilløst systemkamera

21. nov. 2013

APS-C versus mFT

10. nov. 2013

Fotoworkshop på Svalbard, del 1

11. okt. 2013

Olympus OM-D E-M1

18. sep. 2013