Vi hadde så lyst å like Sonys skjermvisir

Men disse «private kinobrillene» blir nok aldri en slager.

Varg Aamo

Lagre artikkel

Da vi fikk inn Sony HMZ-T3W til test var vi litt usikre på hva vi skulle kalle dette produktet. Det er ikke VR-briller, ikke egentlig; og 3D-briller er noe helt annet igjen. Sonys egen vri, «personlig kino», hørtes litt for tvetydig ut, og til slutt landet vi på «skjermvisir».

HMZ-T3W er nemlig nettopp dét, et slags visir med noen skjermer inni. Du kobler til en PC, spillkonsoll eller omtrent hva som helst annet som har en HDMI-utgang, og vips – så har du en diger skjerm svevende like foran øynene dine. Sony mener selv at de skal kunne gi deg en kinoopplevelse tilsvarende å sitte med en 750-tommers skjerm på 20 meters avstand.

Skjermvisiret støtter dessuten 3D-innhold, slik at både film og spill med støtte for slikt skal kunne by på langt mer innlevelse enn med bare en vanlig skjerm. Alt dette høres jo vel og bra ut, men hvordan fungerer det hele i praksis? Det skal vi finne ut i dag.

Les også vår sniktitt på Sonys HMZ-T3W »

Det er flere som har reagert på Sony-påstanden om å tilsvare 750 tommer på 20 meters hold. Det er likevel ikke en overdrivelse, og å ha visiret på er slett ikke som å se på en 75-tommers TV fra et par meter unna. Måten de to skjermene, med sine 1280 x 720 pikslers OLED-paneler, er montert på, gjør at du faktisk får en opplevelse av å befinne deg svært langt unna en gigantisk skjerm.

Nå høres kanskje denne oppløsningen fryktelig lav ut i disse 4K UHD-tider, men i praksis fungerer skjermene langt bedre enn oppløsningen alene skulle tilsi. Det blir vanskelig å unngå sammenlikninger med Oculus Rift, men de hyppig omtalte VR-brillene kom i sin første utgave med 1280 x 800 pikslers oppløsning – som førte til at alle kunne telle de firkantede pikslene.

Sony HMZ-T3W sliter ikke med dette problemet i det hele tatt. Oculus Rift bruker nemlig to store linser for å forstørre opp bildet, og dermed forstørres de fysiske pikslene i skjermen også. Sony trenger ikke dette, siden de ikke prøver å fylle hele synsfeltet ditt, og dermed blir pikslene i praksis usynlige.

Det er likevel viktig å merke seg at skjermvisiret fra Sony ikke er en direkte konkurrent til Oculus Rift. Da vi aller første gang fikk prøve ut HMZ-T3W kunne vi snu rundt på hodet inne i en 3D-video, men dette var takket være en prototype bevegelsessensor bygd inn i den ene hodebøylen. En slik sensor kan komme til å bli ekstrautstyr i fremtiden, men er altså ikke en del av dagens testeksemplar.

Skjermvisiret vi tester i dag er altså først og fremst ment som en erstatning for skjermene dine, ikke en fullverdig VR-brille.

Når vi kommer så langt at vi skal sette opp vår Sony HMZ-T3W blir vi først litt betuttet. Instruksjonsbøkene vi får med er på nederlandsk, fransk og tysk, men engelsk glitrer med sitt fravær. Vi finner likevel råd, og engelske manualer ligger på Sonys nettsider – så vi kommer oss på et vis i gang.

I bunn og grunn er det ikke så komplisert heller. Først setter du strøm på basestasjonen og den medfølgende batteripakken. Så lager du en liten lenke av HDMI-kabler fra eksempelvis PC-en til basestasjonen, og derfra inn i batteripakken. Du kan også plugge HDMI-kabelen fra PC-en rett i batteripakken, men da mister du noen justeringsmuligheter som basestasjonen tar seg av.

For å hindre lys utenfra i å trenge inn over og under selve visiret følger det også med et par gummilister man kan kneppe fast på innsiden. Det som går på oversiden av skjermene er veldig greit, men det nederste insisterte på å klemme nesen inn i fjeset på brukerne, så dette besluttet vi tidlig å droppe.

Før vi går videre må vi også si litt om hvordan godsakene ser ut. Pen design er nemlig en av visirets sterkeste sider, og med en gang man får HMZ-T3W ut av esken kan man ikke unngå å legge merke til hvor snasent det hele ser ut. Sonys designere har åpenbart latt seg inspirere av det beste som alle science-fiction-filmer har hatt å by på det siste tiåret, og resultatet er noe som kunne vært hentet rett ut av den nyeste Robocop-filmen.

At enheten kan motta lyd- og bildesignaler trådløst bidrar bare til å løfte det futuristiske preget; i alle fall frem til vi innser at helt trådløs, det er den ikke. En batteripakke som også fungerer som mottaker for signalene må være tilkoblet til enhver tid, og dette byr straks på noen irritasjonsmomenter.

Denne batteripakken – som også må være i når du kjører enheten i vanlig, ikke-trådløs modus tilkoblet den litt større basestasjonen – har nemlig en kabel mellom seg selv og brillene, og denne kabelen måler 120 cm fra ende til ende. Det er akkurat litt for kort til at man kan lene seg komfortabelt tilbake i sofaen eller lenestolen mens boksen ligger på stuebordet, og akkurat litt for langt til at man kan legge den i fanget uten at ledningen kveiler seg i veien for hendene.

Du får riktig nok rundt tre timers drift fra denne pakken, som holder for selv en film av ganske grei varighet. Vi synes likevel det er litt snaut, størrelsen tatt i betraktning, men etter tre timer med skjermvisiret på har nok de fleste uansett godt av en pause.

Nå er batteripakken også forholdsvis tung med sine 210 gram, så vi kan forsåvidt skjønne at Sony ikke ønsket at vi skulle henge den fra fjeset. Likevel kjennes selve skjermvisiret påfallende tungt ut når det først sitter på hodet – og vekten er oppgitt til 320 gram, kabler ikke inkludert.

Til sammenlikning veier Oculus Rift – som riktig nok har et helt annet bruksområde, men i likhet med HMZ-T3W skal festes til hodet – rundt 380 gram, inkludert kabler. Likevel er det en svært viktig forskjell på Rift og Sonys skjermvisir, som gjør sistnevnte langt mindre behagelig å ha på.

Sony HMZ-T3W festes ikke slik som Oculus Rift, som har et elastisk bånd man drar over hodet. I stedet benyttes det tre hodebøyler, som hver må tilpasses og justeres individuelt. Den ene skal visstnok ligge nede ved nakken, den andre skal presses mot bakhodet, og den tredje skvises inn i brukerens panne. Dette er ikke bare enkelt.

For det første er det en åpenbar fordel å ikke ha et hårstrå på hodet, eller i alle fall en streng arméklipp. Bøylene bak må nemlig få justert lengden sin, og låsemekanismene som lar deg gjøre for dette elsker å flette seg sammen med hår som er over en centimeter langt.

I tillegg skal den nederste av dem dyttes rundt hodet og ned i nakken, uten at den er hengslet på noe vis, og den vil dermed skrape tett inntil hodebunnen. Den øverste er på sin side hengslet, og vil dermed ikke lugge så verst mens den tas inn til sin posisjon; problemet er bare at det slett ikke er godt å vite hvor den posisjonen er – eller hvor stram bøylen bør være.

Til slutt kommer frontbøylen, som er svært kort, svært vanskelig å justere mens visiret er festet til hodet, men som kan vippes opp og ned, justeres i høyden, og justeres frem og tilbake. Noen ganger bestemmer den seg til og med for å justere seg selv. Men det den liker best av alt er å dra en eventuell pannelugg ned mellom øynene til brukeren og skjermene inni enheten.

Bøylene på skjermvisiret har likevel et større problem enn at de er vanskelige å få justert riktig, og det handler om god gammeldags komfort. De må nemlig være svært stramme, og over tid blir det temmelig ukomfortabelt å sitte med hodet klemt inn i en skrustikke. Ifølge bruksanvisningen skal man visstnok klare å balansere skjermvisiret slik at tyngdepunktet blir midt i sentrum av brukerens skalle, men piktogrammene som viser hvordan dette skal gjøres var i praksis til svært liten hjelp.

Årsaken til at bøylene må sitte bom fast handler egentlig ikke så mye om å få visiret til å sitte, som det handler om måten optikken på innsiden fungerer. De to skjermene har nemlig en svært begrenset innsynsvinkel før linseglasset foran dem gjør hele bildet så uskarpt at det blir ubrukelig. Selv etter at bryterne som stiller avstanden mellom øynene dine er satt opp riktig er det bare snakk om noen millimetere med forskyvning som skal til før bildet blir tåkete.

Denne effekten kan man også se i vanlig bruk dersom man forsøker seg på å bruke HMZ-T3W ute på Windows-skrivebordet. Alt av tekst som ligger litt utenfor sentrum av synsfeltet blir uleselig, og selv om dette problemet blir størst i et nettleservindu gjør det seg også gjeldende i spill. Sidesynet ditt blir nemlig alvorlig begrenset av denne tåke-effekten, og i spill som Far Cry 3 og Battlefield 4 betyr det at kart, ammunisjonsnivå og helse er ting du bare såvidt kan skimte om du myser i riktig retning.

Med et slikt tunnelsyn blir all slags bruk hvor du må kunne se hele bildet en øvelse i stresshåndtering. Man kan på et vis kompensere ved å gripe visiret med hendene og skyve det litt rundt på fjeset, slik at den kvadratmillimeteren av skjermen du vil ha i fokus kommer nærmere midten på det ene øyet ditt; men i lengden blir det mest frustrerende.

Konsekvensen av alt dette blir at bøylene må sitte svært stramt, ellers vil de forskyve seg – skli ned på nesen, falle litt ned på den ene siden, og på andre vis gjøre at det skarpe midtpunktet i bildet blir et helt annet sted enn der det var da du var ferdig å justere.

Selv om vi altså ikke er direkte begeistret for komfortnivået på Sony HMZ-T3W, og selv om det er ganske kranglete å få skjermvisiret til å sitte på et fornuftig vis, har det også sine sterke sider. Selskapet mener selv den skal gjøre seg godt til både filmvisning og spill, og vi kan på et vis forstå hvorfor.

Som vi nevnte innledningsvis er nemlig opplevelsen av å ha en diger skjerm flytende et godt stykke unna definitivt tilstede, fargene er sterke og klare, og oppløsningen fremstår som langt høyere enn de 1280 x 720 pikslene den egentlig er på. Når du først får bildet sånn temmelig skarpt, har det altså god kvalitet.

Når det gjelder spill kan faktisk den lave reelle oppløsningen visiret kjører være en stor fordel. De aller fleste moderne datamaskiner og spillkonsoller klarer nemlig glatt å levere nok bilder per sekund til en fin spillopplevelse ved 1280 x 720 piksler. Siden vi ikke har noen bevegelsessensorer slipper vi også den store utfordringen med Oculus Rift, nemlig at visiret må få minst 60 FPS for at du ikke skal bli kvalm.

Samtidig er responstiden i HMZ-T3W overraskende god, tatt i betraktning at videosignalet skal gå fra PC-en og inn i en kontrollboks, før den mates inn i batteripakken og derfra til skjermene. Vi klarte ikke å registrere noen større forsinkelse mellom kommandoer ble gitt av musen og tastaturet før ting skjedde i skjermvisiret enn hva som er tilfelle med en hvilken som helst ordinær PC-skjerm.

Selv da vi skulle prøve å spille Battlefield 4 med lyd og bilde levert trådløst til visiret opplevde vi ikke noen særlige problemer med forsinkelse. Verre var det at tilkoblingen ikke var helt bunnsolid de første par minuttene, men det kan like gjerne komme av at datamaskiner er litt kresne på hvordan de vil sende videosignaler når flere enheter er koblet til.

Den beste spillopplevelsen på PC fikk vi da vi prøvde å kjøre biler og helikoptre i testspillene våre, ettersom det i slike farkoster ofte er mye skrot som tar opp plass på kantene av skjermen. Dermed ble det mindre problematisk at kun midten av synsfeltet var klart – og for å ha det sagt, innlevelsen HMZ-T3W byr på når ting først klaffer er helt suveren.

Selv om vi altså mangler bevegelsessensor er det vanskelig å ikke bli revet med, og vi fikk noen kommentarer underveis i testingen på hvorfor vi drev og snudde på hodet hele tiden. Skjedde det noe mot venstre snudde vi hodet mot venstre mens fingrene jobbet på spreng for å snu kjøretøyet vårt dit, og det er ikke til å komme unna at man blir litt oppslukt.

Til fots var vi likevel lett bytte for alt som ikke sto rett foran oss, så det er jo en avveiing man må ta – og med følelsen av å ha hodet i en skrustikke, som vi forklarte på forrige side, måtte vi dessuten kapitulere fra spillingen tidligere enn vi ville gjort foran en skjerm.

Skal du spille PC-spill med en HMZ-T3W på hodet er det dessuten fullstendig obligatorisk å være vant nok med kontrollene til at du ikke trenger se på tastaturet, ettersom visiret dekker så godt som hele synsfeltet ditt. Da fungerer det litt bedre med en konsollstikke – og konsoller er etter vårt syn, og lange testøkter, et bedre miljø for dette skjermvisiret uansett.

Foruten å gjøre det enklere å faktisk få spilt noe, fordi du holder i en stikke, er filmopplevelsen langt enklere å få i orden på en konsoll. Med en PC kan det være en del mikkmakk – vil du bruke skjermvisiret som lydkilde må det settes opp i Windows, og du må inn i skjerminnstillinger for å velge hvor og hvordan bildet skal vises.

Med en Xbox eller PlayStation er det derimot bare å plugge inn HDMI-kabelen, og så er du i gang. Du har fremdeles de samme problemene med uskarpe kanter, men du kan plutselig legge deg rett ned på sofaen så visiret ikke vil skli ned rundt halsen på deg – og den posisjonen er for øvrig ganske behagelig for å se på film også.

Hvis du noen gang har kjent på følelsen av å ligge rett ut på sofaen med et ønske om at TV-en var montert i taket, da kan nemlig HMZ-T3W virkelig være noe for deg. Len deg tilbake, legg batteripakken ved siden av deg, bla deg frem til Netflix med stikka og start opp noe du har lyst til å se på – og vips, så kan faktisk dette skjermvisiret by på en litt komfortabel opplevelse likevel.

Fargegjengivelsen er som sagt svært god, og når du er godt nok tilbakelent blir det litt enklere å justere visiret slik at de interessante delene av bildet er i fokus. Du kan også bytte frem og tilbake mellom flere forskjellige bildemodi i menyene på selve visiret, deriblant «Vivid», «Natural» og «Cinema», så vel som flere mer spillorienterte innstillinger. Disse endrer på fargetemperaturene og oppfriskningshastigheten i bildet, og du har også mulighet til å sette opp dine egne forhåndsinnstillinger.

Det skal imidlertid påpekes at kalibrering og målinger ikke er noe som i praksis kan gjennomføres. Du kan stille inn lysstyrke, farger og kontrast på magefølelsen, men med to bittesmå skjermer som til alt overmål slår seg av hvis det ikke er et hode inni innretningen blir måleverktøy for slikt umulig å bruke.

Lyden som leveres er også helt akseptabel, selv med de to små medfølgende ørepluggene; dog var det vanskelig å merke så mye til den virtuelle 7.1-surrounden vi ble lovet av Sony. Vi tror likevel det kan være greit å bruke et par skikkelig solide øreklokker, til tross for at ledningene til de medfølgende proppene er akkurat så korte at de ikke kommer i veien mens du bruker visiret.

I dag har vi testet Sony HMZ-T3W, skjermvisiret vi først fikk tittet på under årets CES-messe. Helt umiddelbart er vi ikke søkkimponerte. Det tar mye tid å finne en halvveis fungerende måte å montere visiret på hodet, og siden ingen posisjoner er fullgode bruker man gjerne noen minutter hver gang man tar dem på seg for å finne ut av det hele på nytt.

Kantene på bildet er permanent uskarpe, med mindre visiret sklir ned slik at sentrum blir uskarpt mens toppen av bildet forsvinner. Samtidig er kanalen som går mellom øyet og selve skjermpanelet så blankpolert at man kan se gjenskinn av bildet i fire retninger samtidig.

Som sagt, vi er ikke søkkimponerte. Likevel har vi veldig lyst til å like Sony HMZ-T3W.

Når det er på sitt beste byr nemlig dette skjermvisiret på en helt uovertruffen innlevelse i spill. Muligheten til å dra med seg en film i nær-kino-opplevelse til en hvilken som helst sittestilling, på et hvilket som helst sted, er også lett å sette pris på. Da er det veldig synd at noe så elementært som en klønete, ubehagelig festemekanisme ender opp med å ta opp mesteparten av fokuset.

Det er ikke bare bøyler og skarphet som kunne vært bedre, det skal sies. Menyene er svært trege, og nærmest uansett hva du prøver å gjøre tar det et halvt sekunds tid fra du trykker på en av de fastmonterte knappene til noe skjer – selv om det bare er å bla videre til neste side i menyen.

Batteripakken er heller ikke optimal, og ved siden av at det er litt klønete å finne et sted å putte den må du inn i en undermeny for å se batteriindikatoren. Du får ikke vite hvor mye strøm som er igjen, kun en indikator som minner om noe fra 90-tallets mobiltelefoner.

Går du tom for strøm mens du ser på film vil batteri-ikonet lyse mot deg i ett eneste sekund, før lyden kuttes og bildet går i svart. Da er det ikke bare enkelt å finne fjernkontrollen eller konsollstikka for å sette filmen på pause; der du sitter med det som på et blunk har blitt til et stramt bind for øynene, som attpåtil veier et tredjedels kilogram.

Så selv om vi har lyst til å like HMZ-T3W får vi det ikke helt til. Ikke ennå. Nå har vi fått låne dette eksemplaret av Sony, så vi vil neppe utvikle nok skyldfølelse for å ha blåst av en halv månedslønn på det til at vi plutselig begynner å like det heller.

Det er nemlig prisen som er det aller største problemet med Sonys nye skjermvisir. Vi prøvde å gi hele stasen til en forsøksperson som hadde brukt Oculus Rift en del, uten å si noe om spesifikasjoner eller pris. Etter en halvtimes tid spurte vi hva vedkommende trodde herligheten kostet.

Først ble det en liten tenkepause.

– Jeg ville aldri ha betalt så mye selv, men jeg regner jo med at noe sånt vil koste rundt 3000 kroner, var den knusende dommen.

Når laveste pris på Sony MHZ-T3W er nesten fire ganger så høy som dette er det dermed vanskelig å se for seg at skjermvisiret vil slå an i de bredere lag. For de fleste vil en liten 4K-TV være vel så greit, og ha mulighet til filmkveld med flere enn deg selv. Men reiser du mye, og du allerede har både hjemmekino og 4K-TV og hva det måtte være, kan kanskje skjermvisiret være fint å ha med på flyet – en hypotese vi nesten må undersøke nærmere...

Her i redaksjonen er vi likevel samstemte i vårt syn på at dette produktet ikke på noen måte kan være verdt prisen. Finner du det en dag i vårt bruktmarked til en tusenlapp eller to, så for all del. Men vær forberedt på litt lugging, veldig mye mysing, og et digert rødt avtrykk i panna når du tar det av.

Det slipper du med Oculus Rift:
Første gang vi testet den fikk vi besøke en virtuell kinosal »

Les også

– Samsung skal lansere egne VR-briller i år

23. mai 2014

Sony HMZ-T3W

9. mai 2014

Sony avduket sin Oculus Rift-utfordrer i natt

19. mars 2014

Vi fikk prøve Sonys «VR-briller»

10. jan. 2014