Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

Canon EOS 5D Mark II

Overblikk

Fullformatkameraer er ikke som andre kameraer. Blant annet er de større, tyngre og dyrere. Det krever derfor sitt, både av fotograf og av optikk for at resultatet skal bli optimalt. Men du verden så bra det blir når ting gjøres riktig.

Før du løper og kjøper deg et fullformatkamera bør du vite litt om forskjellene fra et kamera med redusert brikkestørrelse (crop-kamera). Det tok vi grundig for oss da vi testet EOS 5D for ca tre år siden.

Canon EOS 5D Mark II er, som navnet tilsier, er andre generasjon av dette kameraet. Den første kom for tre år siden, og den gang var Canon alene med et fullformatkamera for entusiaster og profesjonelle som har et budsjett å forholde seg til.

Canon var alene i nesten tre år, før Nikon lanserte D700 i sommer. Tidlig i høst kom Sony etter med sin A900. Den opprinnelige 5D hadde 12,7 megapiksler. Den nye versjonen har fått hele 21 megapiksler. Til sammenlikning har D700 12 megapiksler og A900 topper statistikken med 24 megapiksler.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene.

Fysisk

Kameraet er solid bygd i en magnesiumlegering med en rekke værtettinger. Det ligger svært godt i litt store hender. Layout på knapper likner mye på tidligere modeller. Kameraet har fått nytt batteri som ikke er kompatibelt med tidligere modeller. Kapasiteten er OK, men ikke super. Søkeren er stor og lys. Det samme er LCD-skjermen. All informasjon du trenger er tilgjengelig, og Live view er godt implementert.


I bruk

Kameraet er utstyrt med en rekke nye funksjoner, og fokusen er som vanlig å bedre muligheten til å ta flest mulig gode bilder. Et hederlig unntak er muligheten for video-opptak i Full HD (1080p), som er en svært spennende mulighet på et kamera som dette.

Autofokusen kunne vært litt raskere, men er svært presis. Seriebildefunksjonen gir opp til 3,8 bilder pr. sekund, som er greit for de aller fleste forhold. Men dette er ikke et kamera for sportsfotografering.

Brukervennligheten er upåklagelig. Små ting kan man alltid ønske seg, men i det store og hele fungerer det svært bra. Lite er endret fra tidligere modeller, så man kjenner seg fort igjen hvis man har brukt andre EOS-kameraer.

Bildekvalitet

Vi var skeptiske til den høye oppløsningen, som fort går utover dynamisk omfang og støyegenskaper. Canon har gjort (nesten) all vår skepsis til skamme. Det gir en bildekvalitet vi aldri har sett maken til. En detaljrikdom vi bare har drømt om. Støynivået er under god kontroll i hvert fall til ISO 6400, og selv om dynamisk omfang på de laveste ISO-verdiene er noe lavere enn hos konkurrentene, holder det seg svært høyt når ISO-verdiene når høye verdier. Fargene er bra uavhengig av ISO-verdi.


Oppsummering

Konklusjon

Det er ikke så lenge siden vi testet Nikon D700, og var over oss av begeistring. At vi samme høst skulle få inn et kamera i samme segment som faktisk overgikk D700 på bildekvalitet hadde vi ikke ventet. På grunn av høy oppløsning, slår ikke Canon EOS 5D MkII konkurrenten på hastighet og batterikapasitet, men hvis det er av mindre betydning, er EOS 5D MkII det råeste vi noen sinne har sett i denne prisklassen.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet. Vi fikk veldig kort tid til å teste kameraet, og det var ingen dager med godt vær i den perioden. Derfor er også utvalget av galleribilder begrenset, og ingen av dem viser virkelig hva dette kameraet kan. Mange av galleribildene tatt uten bruk av stativ.

Sammenlign Canon EOS 5D MkII, Nikon D700 og Sony Alpha A900 her.

annonse
Canon EOS 5D Mark III samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no
6 på lager

Fysisk

I likhet med forgjengeren likner kameraet svært mye på sin lillebror – i dette tilfellet EOS 50D. Men det er litt større, mangler integrert blits, og har knapperad til venstre for skjermen i stedet for under.

Byggekvaliteten er upåklagelig. Kameraet kjennes solid, og erfaring fra andre EOS-modeller tilsier at kameraet tåler en støyt eller tre. Vi har riktignok ikke drop-testet det, slik vi uheldigvis gjorde med 5D, men er rimelig overbevist om at byggekvaliteten er minst like høy.

Sammenliknet med Nikon D700 og Sony A900 gir ikke 5D MkII samme inntrykk av å være panservogn. Men dette skyldes i større grad de litt rundere formene enn lavere faktisk kvalitet.

Solid bygd, men med pene, runde linjer.

Kameraet er utstyrt med et utall værtettinger alle steder det kan tenkes å komme inn vann, støv eller fuktighet. Det betyr ikke at kameraet er vanntett, slik som Olympus E3, og Canon anbefaler ikke at du lar det stå ute i regnet, slik du kan med for eksempel EOS 1D MkIII, men det tåler et kraftig regnskyll mens du er ute og fotograferer.

Kameraet ligger godt i en stor hånd. Har du små hender, kan det kanskje synes i største laget. Dette gjelder generelt for alle kameraer. Jo større de er, jo bedre trives de i store hender.

Hvis du har brukt digitale EOS-kameraer før, og særlig de med tosifret navn, vil du umiddelbart føle deg hjemme med en 5D MkII. Her er det lite revolusjonerende hva gjelder knapper og ytre design. Det designet de har i dag fungerer, og veldig lite er nødvendig å justere på.

Lukker godkjent for 150 000 eksponeringer.

Vi nevnte innledningsvis at kameraet har mye til felles med EOS 50D. Men under panseret forventer vi at det er brukt litt dyrere deler for å bedre holdbarheten og levetiden på produktet. Blant annet ser vi det på levetiden på lukkeren, som er anslått til 150 000 eksponeringer mot 100 000 på 50D.

Våre trofaste lesere vet at vi har en tendens til å henge oss opp i kvaliteten på batteriluken. Det er ikke bare fordi det er irriterende hvis den går i stykker, men det kan gi en indikasjon på hvor mye produsenten har forsøkt å spare inn på kvalitetsdeler. Dersom det tydelig er spart på en del ytre komponenter, er det ingen grunn til å tro at det ikke også er spart inn på de innvendige komponentene som vi ikke kan se. Vi var derfor skuffet da EOS 40D fikk en langt svakere batteriluke enn sin forgjenger. Det samme har ikke skjedd med EOS 5D MkII. Den har den samme luka med gode metallhengsler som vi kjenner fra tidligere. Bruker du vertikalgrep, vil du kunne montere og demontere det så mange ganger du ønsker uten å bekymre deg for slitasje på batteriluka.

Kameraet veier 972g uten objektiv, men med nakkestropp, batteri og minnekort. Det er så vidt mer enn 5D, og så vidt mindre enn Sony A900, altså helt normal vekt for et slikt kamera. Men et kilo pluss optikk, blir fort en relativt tung sak, og du skal være villig til å bære den ekstra vekten.

Canon har utstyrt kameraet med et nytt batteri som ikke er kompatibelt med det de tidligere har brukt. Det nye batteriet heter LP-E6, og gir 1800mAh og 7,2V. Det er med andre ord ganske mye kraftigere enn det BP-511A, som bare ga 1390mAh.

I følge CIPA-målinger, holder batteriet til 850 eksponeringer. Det er et ganske godt resultat, omtrent i tråd med Sony A900, men dårligere enn Nikon D700. Høy oppløsning krever mer strøm. Til gjengjeld har ikke 5D MkII innebygd blits, og det sparer ganske mye strøm, ikke minst på disse målingene.

Kulde er et vanligvis et batteris verste fiende, og kapasiteten har en tendens til å synke ganske dramatisk når det blir kaldt. Canon har denne gangen oppgitt kapasiteten både ved 23 grader og ved 0 grader. Ved 0 grader faller kapasiteten til 750 eksponeringer, noe som ikke er skremmende i det hele tatt. Hvordan det yter når det blir virkelig kaldt sier de ikke noe om, men med global oppvarming og slikt, er vel snart ikke det noe problem lengre.

Skjermen er, så vidt vi kan avgjøre, den samme som på EOS 50D. Dette er en LCD-skjerm på 7,6cm ( 3 tommer) med en oppløsning på 920 000 punkter (VGA). Skjermen er klar og skarp. Du kan justere lysstyrken på den, og innsynsvinkelen er god.

All informasjon du trenger er tilgjengelig på skjermen, og når du bruker Live view, kan du få opp hjelpelinjer for å få riktig komposisjon og rett horisont.

I tillegg til hovedskjermen er det et info-display på toppen, som fungerer som slike alltid har gjort – gitt informasjon om ledig plass på minnekortet, eksponeringsverdier, hvitbalanse, lysmåling og så videre. Det er ingenting vi savner i dette displayet heller.

Søkeren er ganske flott. Den er stor og lys, slik den alltid er på fullformatkameraer, og vi som bruker kameraer med mindre bildebrikke, kan ikke annet enn å være misunnelige. Søkeren dekker 98% av søkerbildet, og har en forstørrelsesgrad på 0,71. Det gir en litt mindre søker enn på Sony A900, men forskjellen er ikke veldig stor. Informasjonen du har tilgjengelig i søkerbildet er den du trenger, verken mer eller mindre. Heller ikke her savnet vi noe.

annonse
Canon EOS 5D Mark III samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no
6 på lager

I bruk

Dette kameraet er fullt av funksjoner, fra de helt vanlige som vi forventer på alle speilreflekskameraer, til banebrytende funksjoner som videoopptak i Full-HD.

I motsetning til de rimeligere modellene, har Canon tatt bort motivprogrammene. De forventer at brukere av et såpass avansert kamera skal kunne sånt selv. Det har de helt sikkert rett i. I stedet har de fått plass til tre custom-innstillinger. Det vil si valg på programhjulet som du kan programmere slik du vil. Hvis du ofte tar portretter, så setter du for eksempel blenderprioritet, stor blenderåpning, seriebilder og kanskje en bildestil for portretter, og lagrer dette på en av disse innstillingene. Når du så skal ta et portrett, vrir du bare hjulet til den riktige innstillingen, og vips har du de lagrete innstillingene. Det blir med andre ord litt som motivprogrammene, men du bestemmer selv alle innstillingene.

Men selv om Canon tydeligvis retter dette kameraet mot avanserte brukere, har de beholdt ”Grønn bølge”, det vil si full automatikk, der du ikke kan styre noen ting selv. Trenger man egentlig det? Hvis du skal be noen andre ta bilde av deg, gjør du innstillingene på forhånd. Så den eneste bruken jeg kan se er hvis du skal låne bort kameraet ditt til en helt uerfaren bruker. Men da vil jeg heller si at hadde de tatt bort funksjonen, hadde du antakelig sluppet å låne det bort.

Direct print-knappen har fått en brukbar funksjon i tillegg.

Omtrent det samme forholdet har vi til ”direct print”-knappen, som gjør at du kan koble kameraet rett til skriveren og skrive ut bilder. Hvor ofte trenger du det? Så ofte at det behøver en egen knapp? Etter at vi har påpekt dette på hver eneste entusiastmodell siden 5D, har Canon endelig hørt på oss og lagt Live view på den samme knappen, så den endelig kan brukes til noe.

Disse tingene er ikke viktige, men vi synes prioriteringene fra Canon er litt pussige.

Mens vi er inne på mangler, kan vi jo nevne blitsen, eller mangel på denne. Mange brukere synes det er greit at det ikke er blits der, for de bruker den ikke allikevel. Andre liker å ha den der, i nødstilfeller eller som innfyllingsblits. Grunnen til at den ikke er der, er antakelig at det skal bli bedre plass til prismehuset, for å få en størst og best mulig søker. Men siden Nikon har plass til begge deler, kan ikke det være hele grunnen.

Bortsett fra disse småtingene vi har påpekt, er det veldig lite vi savner. Alle mulig fininnstillinger av farger, skarphet, kontrast og liknende kan gjøres hvis du fotograferer i JPG, og en lang rekke egendefinerte funksjoner gir deg mulighet til å tilpasse kameraet til egne behov.

Kameraet har tatt en del av de nye funksjonene fra EOS 50D. Deriblant automatisk justering av vignettering. Dersom du bruker et Canon-objektiv som ikke er antikvarisk, så vil antakelig kameraet kjenne det igjen, og vite hvor mye det vignetterer på ulike brennvidder og blendere, og kan fikse det, dersom du ønsker det. Mye greiere enn å måtte styre med det i ettertid.

Mye til felles med EOS 50D.

En annen funksjon som kommer fra EOS 50D, er mikrojustering av fokus. Dersom du har et objektiv som fokuserer litt feil, kan du justere for dette i kameraet. Det gjelder også hvis kameraet i seg selv fokuserer feil. Men den jobben er så vanskelig å gjøre korrekt og nøyaktig nok, at få personer vil være i stand til å gjøre det godt nok. Hvis du har utstyret til å gjøre det er det sannsynlig at du også er i nærheten av sivilisasjonen, og kan få byttet eller reparert kameraet i stedet. Derfor er bruken av denne funksjonen relativt begrenset.

Vi må ikke glemme å omtale Live view. Det har etter hvert blitt standard i de fleste speilreflekskameraer (med unntak av Sony A900). Men det er varierende hvor godt det er implementert. Vi synes versjonen i EOS 5D MkII er en av de bedre. Trykk på knappen for Live view, og speil og lukker åpner seg så du ser søkerbildet på skjermen. Her har du 100% dekning, noe vi i redaksjonen setter enormt pris på når vi skal ta testbilder, og utsnitt er veldig viktig. En egen knapp lar deg fokusere med speilet oppe, og selv om det er vesentlig langsommere enn den vanlige fokusen, fungerer det bra. På skjermen kan du få den informasjonen du ønsker. Selvfølgelig det du normalt ser i søkeren, men også mye annet, som histogram eller hjelpelinjer. Hvis du tar bilder et sted det skal være rolig, som for eksempel under høytidlige seremonier, kan du ta bilder uten at speilet skal vippes ned og opp igjen. Da blir kameraet nesten lydløst. Dermed har Canon løst et av de gamle problemene med speilreflekskameraer, nemlig lyden. Du kan zoome i søkerbildet for å se om detaljer er skarpe før du tar bildet, eller for å se om et ansikt langt borte ser bra ut. I tillegg har du ansiktsgjenkjenning, så kameraet lettere eksponerer og stiller farger og fokus etter ansiktene.

Stor bildebrikke gir store muligheter.

Men den kanskje mest imponerende nye funksjonen er mulighet for videoopptak i Full HD (1080p). Dette er det første speilreflekskameraet som kan det, og det eneste (utenom Nikon D90) som kan gjøre videoopptak over hodet.

Det første mange tenker når de hører om videoopptak på et speilreflekskamera er at det er en lekefunksjon. Men når man tenker etter, kan denne funksjonen gjøre noe som du aldri før har kunnet gjøre innenfor et normalt budsjett, og som du absolutt ikke kan gjøre med vanlige videokameraer. Vi snakker hovedsakelig om to ting, nemlig en vanvittig dybdeskarphetskontroll – sett på en 85mm f/1.2, så har du kun få millimeter dybdeskarphet på korte avstander. Dette er helt umulig med videokameraer, og har tidligere bare vært mulig med 35mm filmkameraer som kostet en liten formue å bruke, og var forbeholdt profesjonelle. Den andre muligheten er vidvinkel. Vanlige videokameraer er veldig dårlige på dette, men når du kan bruke alle objektiver med EF-fatning, er det bare å slenge på for eksempel en Canon EF 14mm f/2,8 og du har muligheter ingen andre kameraer gir deg. For filminteresserte er dette en skattekiste. Det eneste vi har å sette fingeren på er at lyden fra fokusmotor og bildestabilisator kan komme med på filmen, så du bør bruke ekstern mikrofon for å få skikkelig lyd. Det er det støtte for i kameraet, så det er ikke noe stort problem.

Hvis du vil se noen av mulighetene, ta en kikk på denne filmen av Vincent Lafort (3 minutter lang), i sin helhet filmet med et preproduksjonseksemplar av 5D MkII, og ikke etterbehandlet på noen måte, annet enn at oppløsningen er redusert.

En annen spennende funksjon er jo de høye ISO-verdiene du kan sette. Kameraet støtter ukalibrert helt opp til ISO 25600. Det betyr at du kan ta bilder i nesten ikke noe lys i det hele tatt, og det gir deg muligheter du før bare kunne drømme om. Det er selvfølgelig et stort støyproblem på slike ISO-verdier. Dette kommer vi tilbake til på neste side.

Som vi også påpekte om Nikon D700, er ikke autofokusen spesielt rask. Den er tregere enn på EOS 50D. Men den er optimalisert for presisjon heller enn hastighet. Derfor vil du oppleve at den sjelden eller aldri jager, og sjelden eller aldri bommer. EOS 50D har høyere seriebildehastighet, og trenger også derfor en raskere autofokus.

Dette betyr ikke at du vil lide under at autofokusen er treg, men er du vant til en EOS 1D MkIII, vil du tydelig merke forskjellen.

En test av følgefokusen viste at den fungerte etter hensikten, også når motivet byttet fokuspunkt i løpet av serien.

Kameraet har 9 fokuspunkter, og likner svært mye på det du finner i EOS 50D. Men siden 5D MkII har større bildebrikke, vil fokuspunktene være samlet over et mindre relativt areal midt i bildet.

Med en seriebildehastighet på 3,9 bilder pr. sekund, er ikke 5D MkII det raskeste kameraet i klassen. Både Nikon D700 og Sony A900 klarer mer, og A900 har attpåtil høyere oppløsning. Men 82 megapiksler pr. sekund er ikke akkurat langsomt, så vi bør vel ikke klage, og til forskjell fra A900, tar den 14-bits raw-filer. Da vi målte hastigheten klarte vi 3,8 bilder pr. sekund, som er nært nok. Denne hastigheten klarer kameraet enten du bruker RAW eller JPEG, så lenge de er plass i bufferet. Med RAW holdt den hastigheten i 4 sekunder. Med JPEG klarer den denne hastigheten så lenge det er plass på minnekortet, dersom du bruker et UDMA-kort. Vi må også huske at det er å forvente at D700 er raskere, da oppløsningen er lavere. Hvis du tar bilder i RAW, rekker du 16 bilder med et UDMA minnekort, eller 8 bilder i RAW+JPEG. Bruker du et langsommere minnekort, blir disse tallene lavere.

Hvis vi tar enkeltbilder, rekker vi 20 bilder på 10 sekunder. Det er på nivå med Sony.

Med seriebilder klarte kameraet 38 bilder. Det er der vi forventet at den lå, men det er altså litt under konkurrentene. Til gjengjeld kan altså seriene være svært lange når du bruker JPEG.

Bruker du RAW, rekker du bare 23 bilder på 10 sekunder med serieopptak. Av disse går de første 16 bildene i full hastighet. Deretter er bufferet fullt, og hastigheten faller til kortets skrivehastighet, litt over ett bilde i sekundet.

Oppstartstiden er viktig på disse kameraene, men vi målte tiden til 0,25 sekunder fra kameraet ble slått på til første bilde var tatt. Det er så raskt at du ikke vil merke det. Slik er situasjonen på de fleste kameraer i dag.

Overføringshastigheten er ikke dårlig med drøyt 5 megabytes i sekundet, men sammenliknet med Sony A900, er det jo ikke så mye å skrive hjem om. Har du et fullt 8BG minnekort, vil det ta ca 25 minutter å overføre alt sammen. Vi anbefaler bruk av kortleser som kan øke denne hastigheten betraktelig.

Betjeningen av dette kameraet er i praksis den samme som for EOS 50D. Den eneste praktiske forskjellen er at 50D har en ”Func”-knapp som kan tilegnes en funksjon du bruker ofte.

Ellers er kameraet veldig greit å bruke for en som kjenner Canons tosifrede serie fra før, eller har den gamle EOS 5D. Alle viktige funksjoner er tilgjengelige fra knapper, så du slipper å gå inn i menyen, og du har en knapp du kan tilegne en funksjon. Live view har egen knapp og egen fokusknapp.

Knapper og hjul på kjente plasser.

Knapper for hvitbalanse, ISO-verdi, ”motorframtrekk”, lysmåling og noen slike funksjoner ligger på knapper med to funksjoner på hver, og du vrir på pekefingerhjulet for å endre den ene funksjonen, og på tommelhjulet for den andre. Det kan være litt forvirrende. I tillegg ligger knappene litt vanskelig til, øverst foran info-displayet.

I menyen har du en ”My menu”, der du kan legge de funksjonene du bruker oftest. Det er svært nyttig, da enkelte ganske vanlige funksjoner er gjemt langt ned i menyene. Nå kan de bli tilgjengelige i en hovedmeny. Dessverre kan du ikke gå rett inn i denne menyen ved hjelp av en egen knapp.

Med all informasjonen som er tilgjengelig på skjerm, i søker og i info-display har du hele tiden full kontroll over hva som foregår. Utvendig design er ryddig og oversiktelig, og det er stort sett greit å forstå hva de ulike knappene gjør.

Men la oss se på det som virkelig er viktig, nemlig bildekvaliteten.

annonse
Canon EOS 5D Mark III samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no
6 på lager

Detaljgjengivelse

Selv om ting som ergonomi og byggekvalitet er viktige sider ved et digitalt speilreflekskamera, vil det aller viktigste til syvende og sist være bildekvaliteten. Likevel, i våre dager er nær sagt alle speilreflekskameraer i stand til å levere god bildekvalitet, og forskjellene mellom dyre kameraer og billige blir mindre og mindre, samt mer og mer spesialiserte. På grunn av sine ekstreme ISO-verdier og høye oppløsning er det imidlertid meget mulig 5D MkII er et unntak fra dette. Selv om vi begynner å bli vant til tanken om disse ISO-verdiene (til sammenligning omtalte man for 50 år siden 64 ISO som raskt), er det fortsatt ganske eksotisk å kunne fotografere med en femsifret ISO-verdi.

På lave ISO-verdier, er bildekvaliteten svært høy. Detaljgjengivelsen på bilder er av en art vi ikke har sett før. På hovedkortbildene våre ble vi bare sittende og måpe over hva vi plutselig kunne se. Bildet var så skarpt at det så ut som det skulle komme ut og bite oss i nesa.

Til og med JPG-bilder, rett ut av kameraet, uten etterbehandling, er av en art vi ikke har sett før. Det er tydelig at Canon har fått til en ganske imponerende JPG-konvertering i kameraet.

I rettferdighetens navn, skal det nevnes at bildene tatt med 5D MkII av hovedkortet er tatt med EF 85mm f/1.2, som er noe av det skarpeste og beste man får tak i. Men siden alle bilder er tatt på f/5.6, burde alle gode fastobjektiver yte svært godt, og forskjellene bør ikke være veldig store på grunn av forskjellig optikk.

Sammenligner vi et 100% utsnitt fra hovedkortene våre, på 50 ISO, skal du se nøye etter før du ser forskjellen, og kvaliteten er intet annet enn fantastisk. Særlig er vi imponert over at JPG-kvaliteten er så høy. Det har vi aldri tidligere sett.

Noen liker at JPG-filene ikke er alt for skarpe rett ut av kameraet, da de ønsker å kunne skarpe opp etter eget ønske. Til det vil vi si at det er slikt man har råfiler til. Skal du etterbehandle, så gjør det i RAW. JPG er det fantastisk å kunne bruke rett ut av kameraet.

Nedenfor tar vi en kikk på utsnitt fra RAW-filer.

Detaljene du kan se i 5D MkII er veldig sammenliknbart med det du får utav Sony A900. Men fargene og kontrasten er langt bedre fra Canon. Sammenliknet med Nikon D700, er det selvfølgelig et helt annet nivå på detaljmengden, og det skyldes jo forskjellen i oppløsning (D700 har 12 megapiksler, Sony A900 har 24 og EOS 5D MkII har 21). Nikon D700 ser også mindre skarp ut, men det er fordi den skapes opp mindre i konverteringsprosessen. Får den litt ekstra oppskarping i Photoshop, mister den det litt slørete preget.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 120 linjer per tomme.

Med et MTF50-tall på 2886 var Sony A900 den tidligere lederen på dette området. men til tross for høyere oppløsning må den se seg slått av EOS 5D MkII, som klarer hele 3103, og bryter grensen på 3000 for første gang.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

Dette betyr at vi for første gang har nådd toppen av skalaen gjengitt over. Dette er banebrytende.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Velger man å ikke stole på målingene men heller se på bildene av sinekartet selv, er konklusjonen akkurat den samme der. Det er vanskelig å sette en nøyaktig grense for hvor linjene vokser sammen, men 3750 kan vi i hvert fall gi den, som er ny rekord med god margin. Faktisk ser vi fortsatt linjer ved 4000, noe som indikerer at vi snart trenger ny måleplansje (den vi har kostet mange tusen kroner. Jeg tør ikke tenke på hva en med enda finere trykk vil koste).

Så hva sier disse tallene oss? De sier oss at oppløsning er ikke alt. EOS 5D MkII slår Sony A900, selv med lavere oppløsning. De kameraene med mindre bildebrikke får lavere uttelling for oppløsningen sin enn de med fullformatbrikke. Dette viser at store piksler er bedr enn små.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

Canon har redusert eller helt fjernet mellomrommet mellom mikrolinsene foran bildebrikken, og på den måten får man utnyttet mest mulig av brikkens areal til å samle lys.

1600 ISO:

Nedenfor tar vi en kikk på utsnitt fra hovedkortet, tatt på ISO 1600. Det har blitt litt mer forskjell på RAW og JPG fra 5D MkII, men støyen er imponerende lav. På Sony A900 ser vi allerede her en del støy, og JPG-bildet begynner å bli ganske utvasket. Nikon D700 klarer seg, som forventet, svært bra.

Canon EOS 50D og 5D har, i likhet med Sony A900 begynt å få støy på ISO 1600. Tilbake i filmens dager, brukte man ISO 1600 kun i nødstilfeller, eller som en effekt. Nå er det ikke noe problem å bruke det til nesten hva som helst, med mindre man må presse absolutt alt som finnes av kvalitet ut av bildefila. Skal du ha en vanlig forstørrelse på papir, eller visning på skjerm, vil ikke ISO 1600 fra EOS 5D MkII være det minste problem.

3200 ISO:

På 3200 ISO kan man se støy, selv om den absolutt ikke er ille. Sammenliknet med Sony A900 er den faktisk mer enn ett stopp bedre. Nikon D700 og Canon EOS 5D klarer seg også bra, mens vi ser at Canon har puttet for mange piksler inn i EOS 50D til å klare å holde støyen i skjakk på slike ISO-verdier.

6400 ISO:

Når vi går opp til ISO 6400, som jo må regnes som en ekstrem ISO-verdi, er det synlig støy, og mer enn på ISO 3200, men det er likevel bemerkelsesverdig lite. Dette er fortsatt fullt brukbart til ganske mye. Sammenliknet med Sony A900 ligger det milevidt foran. Det er ikke lenger så lett å sammenlikne med D700, siden det er så stor forskjell i oppløsning. Men det er ikke til å komme fra at det er langt mer detaljer i bildet fra EOS 5d MkII.

12800 og 25600 ISO:

Her snakker vi om virkelig ekstrem lysfølsomhet, og dette er verdier som inntil Nikon D3 kom på markedet i vår, ikke fantes. Spørsmålet her er ikke om det er mye støy, men om bildene i det hele tatt er brukbare.

Bildene tatt på ISO 12800 kan brukes i små forstørrelser, og uten problemer på web. Ja, det er mye støy, men den er fortsatt under kontroll til en viss grad. Forskjellen på Canon og Nikon her er at Canon har mer detaljer og mer støy. Begge deler på grunn av den høyere oppløsningen.

Når vi går opp til 25600, kan vi ikke lenger si at støyen er under kontroll. Her er det ordentlig grisete, og i slike tilfeller pleier vi å si at produsenten kunne spart seg det. Men med det enormet antallet piksler vi har tilgjengelig på 5D MkII, så kan bildet brukes hvis du aksepterer en del støy. Skriver du ut i 10x15cm, så får du synlig støy i de mørke områdene, men det er likevel mye detaljer bevart. Så i ekstreme tilfeller kan du bruke det. Hvis bildet skal gjengis med avistrykk, bør det ikke være store problemet å bruke selv ISO 25600.

Det er tydelig at Nikon gjør det bedre på disse høyeste ISO-verdiene. Det viser også våre målinger, og annet er ikke å forvente. Men hva sitter man igjen med når dagen er slutt? Hva er best av flere piksler eller lavere støy (gitt at dette var de eneste to parametrene det dreier seg om)?

For å prøve å finne utav det, tok vi utgangspunkt i hovedkortbildet på ISO 25600. Vi reduserte oppløsningen på bildet fra 5D MkII til samme størrelse som bildet fra D700. Da hadde vi fortsatt mer støy på Canon-bildet, men også mer detaljer. Vi kjørte så en vanlig støyfjerning i Photoshop, for å prøve å få støyen på samme nivå. Det er ikke mulig å få det helt likt, men når støynivået var sammenliknbart, var det fortsatt mer detaljer i Canon-bildet. Det betyr at dersom du ikke mister andre ting, slik som dynamisk omfang, fargegjengivelse og liknende, vil bildet fra Canon EOS 5D MkII gi mer detaljer eller mindre støy enn Nikon D700. I hvert fall på ekstreme ISO-verdier.

Denne gangen kan vi ikke vise sammenliknbare utebilder for å illustrere støy. Vi hadde ikke noe å sammenlikne med da vi testet 5D MkII, og vi hadde kameraet så kort tid at vi ikke fant en dag med godt vær da det var mulig å ta gode testbilder.

neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Det har kommet fram en del historier om svarte flekker i bildene fra EOS 5D MkII. Disse har vist seg i all hovedsak på høye ISO-verdier, og lengre lukkertider. Det er også rapportert inn banding på høye ISO-verdier. Det siste fenomenet har vi sett på de to høyeste ISO-verdiene, og har valgt å ikke vektlegge det i testen, da disse ISO-verdiene ikke er beregnet til normal fotografering, og støyen er såpass kraftig at det må ses på som et større problem. Det første fenomenet har vi forsøkt å provosere fram, men ikke klart det. Vi kan derfor ikke gjøre noen vurdering av det. Det tyder også på at det ikke er et utbredt problem, men vær oppmerksom på det dersom du kjøper kameraet.

Canon jobber med begge problemene for å finne ut hva det skyldes. De regner med at det kan ordnes med en firmwareoppgradering når de har funnet årsaken til problemet.

annonse
Canon EOS 5D Mark III samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no
6 på lager

Farger og dynamikk

Hvitbalanse

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På dette området er resultatene fra 5D MkII helt ordinære. Det har en kraftig hvitbalansefeil under svært vanskelige forhold, men ikke mer enn andre kameraer, og under normale forhold er det ingen ting å si på kameraets hvitbalanse.

Fargegjengivelse

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til 5D MkIIi forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO   100: Canon 5D MkII / Sony A900 / Nikon D700 / Sony A700 / Canon 40D
ISO   200: Canon 5D MkII / Sony A900 / Nikon D700 / Sony A700 / Canon 40D
ISO   400: Canon 5D MkII / Sony A900 / Nikon D700 / Sony A700 / Canon 40D
ISO   800: Canon 5D MkII / Sony A900 / Nikon D700 / Sony A700 / Canon 40D
ISO 1600: Canon 5D MkII / Sony A900 / Nikon D700 / Sony A700 / Canon 40D
ISO 3200: Canon 5D MkII / Sony A900 / Nikon D700 / Sony A700 / Canon 40D
ISO 6400: Canon 5D MkII / Sony A900 / Nikon D700 / Sony A700
Ukalibrert:Canon 5D MkII Tilsv. ISO 12800 / Canon 5D MkII, Tilsv. ISO 25600

Ved lave ISO-verdier er fargegjengivelsen helt ordinær og ingen ting å rope hurra for. Den er heller ikke spesielt dårlig, for den saks skyld. Når du skrur opp ISO-verdiene, endrer ting seg lite, og relativt sett blir kameraet bedre på fargene jo høyere du skrur lysfølsomheten. Det er det som gjør at du fortsatt kan bruke bildene på høye ISO-verdier.

Sånn generelt tenderer D700 mot gulgrønt, orange og rødt, men ikke slik at det er skjemmende for bildekvaliteten. Det utnytter AdobeRGB-fargerommet bra, men ikke fullt like godt som vi har sett fra enkelte andre kameraer, som Canon EOS 40D. Det har likevel en langt bedre fargegjengivelse enn enkelte konkurrenter som for eksempel Pentax K20D.

Dynamisk omfang

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På lave ISo-verdier er vi ikke spesielt imponert over det dynamiske omfanget. Ikke er vi spesielt overrasket heller. Dette var omtrent som forventet. Med flere piksler blir det dynamiske omfanget normalt mindre. Sammenliknet med Nikon D700 ser vi dette med all tydelighet. At det også er lavere enn for Sony A900 på lave ISO-verdier er mer overraskende. Vi vil ikke si at det er dårlig, men det kunne vært bedre.

Det er når vi kommer opp i høyere ISO-verdier at kameraet briljerer. Fra ca ISO 1200 er det bedre enn noe annet vi har målt, og dette er med på å gjøre bilder på høye ISO-verdier mer brukbare. Kurven ligger ganske nær kurven for EOS 5D, så det Canon har oppnådd på tre år innen dette feltet er kort og godt å beholdet det dynamiske omfanget selv om antall piksler økes med to tredeler.

Ser vi på lav støytoleranse så ser vi den samme tendensen. Men her overtar 5D MkII tronen allerede ved 800 ISO, og forskjellene ved lave ISO-verdier er langt mindre. Så alt i alt må vi si oss meget fornøyde, men kunne ønske oss noe med ved lave ISO-verdier.

annonse
Canon EOS 5D Mark III samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no
6 på lager

Oppsummering

Oppsummering og konklusjon

Svært godt bygd i magnesium og med gode værtettinger. Godt grep i store hender.

God batterikapasitet, med god batterimåler. Nytt batteri er ikke kompatible med eldre batterier.

Stor og skarp skjerm, og ditto søker. All nødvendig informasjon tilgjengelig.

Alt du trenger og mere til. Full HD video er unikt for EOS 5D MkII

Ikke lynrask autofokus, men mer enn rask nok for de fleste, og i tillegg svært presis. Jakter sjelden etter fokus.

Ikke fullt så raskt som Nikon D700, men likevel ikke en sinke. Lange serier i JPG er mulig

Enkelte knapper ligger litt klønete til, og har to funksjoner pr. knapp, som kan være forvirrende, ellers svært brukervennlig.

Dette er kort og godt det mest fantastiske vi har sett noen sinne. Detaljer, skarphet, støynivå, farger - alt stemmer. Det eneste vi kan trekke litt for er at dynamisk omfang på lave ISO-verdier kunne vært litt bedre.

Konklusjon:

Nei, hva kan vi si? I høst har vi testet tre fullformatkameraer, alle med fantastisk reslultat. Bakoversveisen har nesten blitt permanent. Men likevel er Canon EOS 5D MkII vinneren. Det er nesten ingenting å trekke for her. Riktignok er ikke kameraet lynraskt. Men det har en bildekvalitet vi trodde fortsatt lå et godt stykke fram i tid og i penger. Redaksjonen samlet seg rundt skjermen og lagde lyder som gjorde at andre i lokalet trodde vi drev med noe helt annet enn å se på bilder av hovedkort og møtende linjer.

I skrivende stund koster kameraet fra ca 21 000 kroner. I tillegg må du ha fullformatoptikk, og særlig på tele, krever kameraet mer enn modeller med mindre bildebrikke. Derfor blir det fort en del dyrere enn slike. Men ønsker du det ypperste av bildekvalitet, får du i dag ikke noe bedre enn dette uten å gå til mellomformat, og gamle sikleskader dukker plutselig opp igjen hos redaktøren. Vi kan vel ikke konkludere med annet enn at den gamle kongen har gjenvunnet tronen.

Canon EOS 5D MkII får selvfølgelig "Akam anbefaler", men for å skille det fra mengden, legger vi på eikeløv og strør noen stjerner rundt.

annonse
Canon EOS 5D Mark III samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no
6 på lager
annonse