På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.
Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».
Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.
I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.
PlayStation VR2 er et ambisiøst steg inn i fremtiden for Sony
Teknikken sitter, nå venter vi bare på spillene.
Innhold
Når menypunktene begynner å lyse opp på skjermen bare ved å se på dem, blir jeg raskt påminnet om at det er ganske avansert teknologi jeg har festet på hodet mitt.
Sonys oppdaterte VR-headset er på vei til PlayStation 5 i disse dager – helt enkelt kalt VR2 – og omtrent alt er oppgradert fra den nå utdaterte forgjengeren fra 2016.
Øyesporing, doble OLED-skjermer, «inside-out»-sporing, haptisk tilbakemelding i hodesettet og nye kontrollere er bare begynnelsen.
Etter å ha forsert alt fra høye fjell i Horizon Call of The Mountain, reddet små dyrevenner i Moss: Book 2 og besøkt fjerne galakser i Star Wars: Tales from the Galaxy's Edge, kan jeg i hvert fall konstatere at Sony mener alvor med PlayStation VR2.
Maskinvaren er bunnsolid og endrer måten du bruker PlayStation-konsollen din på fra dag én.
Men er de verdt nesten den samme prisen som spillkonsollen?
Et imponerende stykke teknologi som skriker etter flere spill
Fordeler
- +Skarp og fargerik skjerm
- +Øyesporingen fungerer utmerket
- +Haptisk tilbakemelding i brillene gir faktisk litt merverdi
- +Headsettet er ganske behagelig å ha på, selv på lengre økter
- +Relativt lav vekt
- +Gode kontrollere
Ting å tenke på
- —Koster like mye som selve spillkonsollen
- —Mistet sporing et par sporadiske ganger
- —Fortsatt ikke mange spill som virkelig drar nytte av de nye VR2-funksjonene
- —Litt "slark" i konstruksjonen
Hva er nytt i PlayStation VR2?
Selv om VR ikke har tatt verden med storm slik vi kanskje trodde det ville for et tiår siden, har likevel mye skjedd i utviklingen.
Det er nesten syv år siden Sonys forrige VR-headset ble lansert, og siden den gang har Oculus Quest-brillene – nå kjent som Meta Quest 2 – blitt den største aktøren folk flest kjenner til.
Det er også Quest 2-headsettet som kan anses å være Sony PlayStation VR2s aller største konkurrent. Siden Quest 2-brillene kan være helt frittstående vinner de mye på enkelhet, men Sonys nye VR-briller har mye annet som taler i sin favør.
Sjekk sammenligningen mellom headsettene her:
| Product | Sony PlayStation VR2 | Sony PlayStation VR | Oculus Quest 2 256GB | HTC Vive Pro 2 |
|---|---|---|---|---|
| annonsePris | 6689 | - | 5895 | 8490 |
| Skjerm: | 2 x OLED - 2000 x 2040 piksler per øye | OLED - 960 x 1080 piksler per øye | LCD - 1832 x 1920 piksler per øye | 2 x LCD - 2448 x 2448 piksler per øye |
| Oppdatering: | 120 hz / 90 Hz | 120 hz / 90 Hz | 120 hz | 120 hz |
| Visningsgrad: | 110 grader | ca 100 | ca 100 | 120 |
| Vekt: | 560 g | 600 g | 503 g | 850 g |
| Tilkobling: | USB-C | HDMI/USB 3.0 | USB-C (eller frittstående) | USB 3.0, DisplayPort og strøm (via en hub) |
| Krever kamera for sporing: | ||||
| Øyesporing: | ||||
| Feedback: | Vibrering i hodesett og kontrollere | Vibrering i kontrollere | Vibrering i kontrollere | Vibrering i kontrollere |
Oppløsningen er nærmest firedoblet, med én dedikert OLED-skjerm til hvert øye, med 2000 x 2040 piksler. Ikke bare gjør dette skjermen sylskarp og man slipper den fryktede «nettingdøreffekten», men den drar også ekstra nytte av PS VR2s skikkelig store nyvinning:
Øyesporing. Et par kameraer på innsiden ser hvor du retter blikket ditt, noe som kan brukes for å navigere deg rundt i menyer og spill bare ved hjelp av øynene dine.
En teknisk fordel er også at øyesporingen åpner opp for såkalt «foveated rendering», som vil si at maskinvaren bare trenger å gjøre bildet skarpt der du ser. I teorien kan altså store deler av bildet bli vist i lavere oppløsning og med dårligere teksturer for å spare prosessorkraft, men så fort du retter blikket mot det, vil det bli skarpt og pent igjen.
«Inside-out»-sporing er på plass, som vil si at du ikke lenger trenger å ha kameraer satt opp i rommet til å spore headsettet eller kontrollerne. I stedet er det fire kameraer på selve brillene som filmer rommet, for å forstå hvordan du beveger deg. Dette gjør det også lekende raskt å sette opp et spillområde, og mye mindre surr ved første oppsett.
Nye håndkontrollere står også på menyen. Sony har forkastet de utdaterte «Move»-kjeglene (endelig), og erstattet dem med et par futuristiske, hvite håndkontrollere som byr på alle de samme knappene du har på en vanlig PlayStation-kontroller, bortsett fra styrekorset.
Det er litt uvant å ha firkant- og trekant-knappene på venstre kontroller, men oppsettet gjør at du også kan navigere deg rundt i andre spill med VR-kontrollerne. Alle knappene har for øvrig innebygde sensorer som kjenner om du har fingrene nær dem, for å kunne simulere hendene dine mer nøyaktig i spillene.
Batteritiden er på drøye seks timer, eller litt mindre hvis det er mye risting i spillet. De lades separat, eller du kan kjøpe en ladedocking til rundt fem hundre kroner. Skal du spille mye VR lønner det seg nok å investere i dette, for det er ganske klønete å lade begge kontrollerne via den éne medfølgende kabelen.
Risting og haptisk tilbakemelding er også til stede i PS VR2. Og ikke bare i kontrollerne. Selve headsettet kan riste litt, noe jeg tenkte ville være forstyrrende, men ga faktisk en litt fin innlevelse da ristingen hovedsakelig skjer i selve hodebåndet, ikke display-delen. Triggerknappene på baksiden av kontrollerne har for øvrig den samme dynamiske motstanden som DualSense-kontrolleren til PlayStation 5, for å gi litt ekstra innlevelse. Jeg setter faktisk mer pris på det i VR-spill enn vanlige, da det tross alt er litt mer fokus på nettopp innlevelse.
Sist, og kanskje minst, det strekker seg bare én laaang kabel (4,5 meter) fra hodesettet og til konsollen. En langt enklere opplevelse enn den originale PlayStation VR, som hadde en egen liten kabelsalat og en egen hub.
Lynraskt oppsett og første test
Ettersom det bare er én enkel kabel å koble til – ingen kameraer eller ekstra tillegg – er det lekende lett å sette opp PS VR2. Aller første gangen er du nødt til å gjøre et par innstillinger via TV-skjermen, men etterpå kan du faktisk helt la være å skru på TV-en når du vil leke deg i den virtuelle verdenen.
Du blir geleidet gjennom både hvordan du tar av og på headsettet, hvordan du kan aktivere kameraene på utsiden for å se rundt deg, og hvordan du raskt og enkelt kan «tegne» opp et spillområde. Du kan velge om du skal stå stasjonært, sitte ned eller om du skal kunne bevege deg rundt i rommet. Sistnevnte krever minst 2 x 2 meter, og dette fikk vi akkurat til å funke i vårt testrom.
PlayStation VR2-headsettet følger i forgjengerens fotspor i form av at det hovedsakelig er en stor pute på baksiden av hodet og én på pannen som holder hodesettet på plass. Selve display-delen og linsene henger nærmest bare foran ansiktet ditt, og du kan flytte den helt inntil ansiktet ved å holde inne en liten knapp. Ikke helt ulikt tankegangen bak PlayStations første VR-headset, men det er gjort flere forbedringer her.
Totalt sett synes vi det er bedre å bruke over lengre tid, og det er enklere å sette det riktig på hver gang, takket være den relativt smidige display-delen.
Ved førstegangsoppsettet får du også satt opp linsekorrigering og øyesporing. PlayStation VR2 sporer nemlig ikke bare rommet du befinner deg i med kameraer på utsiden, men også øynene dine på innsiden av headsettet. Ved hjelp av et lite justeringshjul på utsiden kan du endre avstanden på linsene, og en relativt hjelpsom visuell guide på skjermen viser deg om du har valgt riktig avstand.
Okay, nå skal det spilles!
Slik var det heftigste VR-spillet på VR2
Vi fikk tilgang til en håndfull spill for å teste PlayStation VR2, men bare ett av dem har blitt laget fra bunnen av for VR2, nemlig Horizon: Call of the Mountain. Og som en teknisk demo, og skryteplattform for VR2, fungerer det helt utmerket.
«Alt» er på plass her. Sylskarp, vakker grafikk, haptisk tilbakemeldinger i triggerknapper når man klatrer og skyter med pil og bue, risting i hodesettet hvis man tar skade, øyesporing, «foveated rendering» – hele sulamitten!
Jeg skal ikke anmelde spillet i seg selv, det lar vi spillekspertene i Pressfire og Gamer gjøre, men jeg lot meg i hvert fall imponere av det tekniske, og tenker med glede på hva slags spillopplevelser vi kan få i fremtiden.
Øyesporingen åpner nemlig opp for potensielt mye moro. I Horizon: Call of the mountain blir det ikke brukt noe særlig for selve spillgangen, men som et nyttig verktøy for å peke på valg i menyer. Det funket bra, men særlig spennende var det kanskje ikke.
Det mitt nerdehjerte derimot elsket å se i aksjon var hvordan øyesporingen også ble brukt i bakgrunnen mens vi spilte for å gjøre det vi så på skarpt og fint. Det er altså dette som kalles «foveated rendering», og det fungerte så sømløst at jeg først ikke visste om det faktisk var aktivert eller ei.
Først da jeg fikk en kollega til å spille, og han kunne fortelle hvor meg hvor han fokuserte med blikket, så jeg effekten i aksjon. Vi demonstrerte det ved å feste blikket på en busk, og se vekk igjen, og så tilbake på busken. Frem og tilbake. Og busken ble skarp, og så tåkete, og så skarp igjen. Alt ettersom hvor blikket var festet.
Her ser du et lite klipp av «foveated rendering» i aksjon:
Det er altså helt umerkelig når du spiller selv, men det beviser virkelig at både øyesporingen og «foveated rendering» fungerer utmerket.
I spillet Moss: Book 2 ble øyesporingen litt mer aktivt brukt i selve spillet, ved at objekter man kan interagere med lyste opp litt forsiktig hvis man festet blikket ved dem. Som en slags bekreftelse for at «jada, du kan faktisk gjøre noe her».
Nå er det bare å vente på flere spill som drar nytte av øyesporingen mer aktivt. Kanskje at vi kan velge ting ved å blunke? Eller fiender som kommer nærmere hvis vi lukker øynene? Eller kanskje det motsatte – fiender som vi ikke kan se på, og må lukke øynene for å komme forbi?
Her er det bare å håpe at spillutviklerne er enda mer kreative enn undertegnede, for at det fungerer har vi i hvert fall sett med våre egne øyne.
Bildekvaliteten var det for øvrig ingenting å utsette på. Som OLED-paneler flest var sortnivået utmerket og fargene kontrastrike, og det eneste vi kanskje kan pirke litt på var et lite hint av lysbrytning fra Fresnel-linsene som er brukt. Dette er imidlertid vanskelig å komme unna, og det eneste headsettet vi vet om som har taklet det bedre er det mye dyrere Meta Quest Pro, som vi testet nylig.
Sporingen var generelt også helt feilfri. Vi merket dog at headsettet av og til varslet om at den ikke kunne spore omgivelsene – en håndfull ganger i løpet av hele testperioden – men dette tror vi skyldes en kombinasjon av lys fra en projektor i testrommet og en svært sterk taklampe. Og det skjedde altså bare et par ganger. I normale lysforhold vil det neppe skje i det hele tatt.
Komfortabelt i lengden
Vi har lagt ned ganske mange timer i ulike virtuelle verdener i løpet av den siste uken, og man blir raskt takknemlig for den lette totalvekten på VR2. Den veier bare 560 gram, 40 gram mindre enn forgjengeren, men fortsatt 55 gram mer enn Meta Quest 2. HTC Vive Pro 2 veier hele 850 gram. Men tallene lyver litt, og er ikke direkte sammenlignbare.
For eksempel er Metas hodesett veldig fremtungt, og de selger et eget «Pro»-hodebånd som øker vekten med flere hundre gram, men også gjør hodesettet mer balansert å ha på hodet. Vive Pro 2 har til gjengjeld en stropp på toppen av hodet, som gjør det hele litt mer behagelig.
Med VR2 klarer imidlertid Sony å både ha en lav vekt og et relativt balansert tyngdepunkt. Prisen de har vært nødt til å betale er at det er litt slark i konstruksjonen. For all del, den oppleves solid bygget, men det er mye plast som er brukt her for holde vekten nede, og du kan vri og vende litt på de ulike delene.
Til og med stoffputene på innsiden av brillene er erstattet med trekkspillgummi, både for å holde headsettet lystett, og for å få ned vekten.
Dette viste seg for øvrig også å være gunstig hvis du bruker briller. Vi tok på et par relativt store briller bare for å teste, og det gikk helt fint å ha på VR2 samtidig. Det var vanskelig å få det helt lystett med briller på, vi fikk litt lys inn fra bunnen, men ellers satt det hele overraskende godt.
Undertegnede hadde ingen problem med komforten generelt, mens en kollega påpekte at han kjente brillene «hang» litt på nesen etter en lengre spilløkt.
Den lette vekten, de tynne materialene og mangelen på stoff gjorde også at de ikke ble så varme i bruk, noe andre headset fort kan bli. En intern vifte hjelper også å skape en liten luftstrøm på innsiden av «masken» for å holde temperaturen nede.
Konklusjon: En imponerende oppgradering
Allerede før vi fikk prøve Sony PlayStation VR2 visste vi at den huket av på de aller fleste punktene man kan ønske seg ved et moderne VR-headset. Men én ting er å se spesifikasjoner i en liste, noe annet er å oppleve produktet i virkeligheten. Og er det noe som må oppleves for å forstå, så er det nettopp VR.
Etter å ha testet VR2-headsettet i drøyt en uke nå, og lekt rundt i en håndfull ulike spill, kan vi trygt si at det klarer å leve opp til hypen.
De mest fundamentale tingene – som bildekvalitet, komfort og sporing – er på høyde med eller over konkurrerende headset, og nyvinninger som øyesporing og haptisk tilbakemelding i både kontrollere, knapper og hodesett løfter inntrykket ytterligere.
Men suksessen er likevel langt ifra garantert for Sony. Det holder ikke bare med god maskinvare, vi trenger gode spill også. Horizon: Call of the Mountain var en teknisk overtalende opplevelse, men det er fortsatt svært få spill som er skapt for VR2 fra bunnen av. De trenger vi flere av.
Prisen på omtrent 6500 kroner for PlayStation VR2 hjelper jo heller ikke saken. Det er ingen hårreisende pris sammenlignet med andre VR-headset, spesielt ikke med all funksjonalitet den byr på og hvor bra det fungerer, men det er likevel i samme prissjikt som selve PlayStation 5.
Å betale så mye penger for det som i praksis er et «tilbehør», og som «bare» har 30 titler å by på ved lansering, de fleste av dem også tilgjengelig på andre plattformer, sitter nok langt inne for mange.
Men kommer det flere VR2-spill, kan vi i hvert fall garantere at teknologien er på plass. Vi håper bare vi får en god unnskyldning for å bruke dem oftere.
Et imponerende stykke teknologi som skriker etter flere spill
Fordeler
- +Skarp og fargerik skjerm
- +Øyesporingen fungerer utmerket
- +Haptisk tilbakemelding i brillene gir faktisk litt merverdi
- +Headsettet er ganske behagelig å ha på, selv på lengre økter
- +Relativt lav vekt
- +Gode kontrollere
Ting å tenke på
- —Koster like mye som selve spillkonsollen
- —Mistet sporing et par sporadiske ganger
- —Fortsatt ikke mange spill som virkelig drar nytte av de nye VR2-funksjonene
- —Litt "slark" i konstruksjonen