Test

Canon EOS 7D

Detaljgjengivelse

Lenge før kameraet ble lansert, var det harde diskusjoner på ulike nettforumer om hvordan bildekvaliteten kom til å bli. Siden man ikke visste hva som kom, ble det hele litt latterlig, men blant de som trodde på 18 megapiksler på en 1,6x crop brikke, så var forventningene alt fra høye til ekstremt lave. Hver gang noen lanserer (eller er i ferd med å lansere) en brikke med høyere oppløsning (det vil si mindre pikselstørrelse) enn det man har hatt før, kommer det noen og spår dommedag og ubrukelig bildekvalitet.

Vår erfaring er at Canon ikke slipper kameraer med ubrukelig bildekvalitet. Det betyr ikke at den alltid er like god, og det er klart at det er utfordringer forbundet med å putte så mange piksler inn på brikken. Pikselstørrelsen er omtrent som på Olympus E-30. Da vi testet EOS 50D, var vi skuffet over at detaljgjengivelsen ikke var bedre, pikselantallet tatt i betraktning. Det kunne tyde på at Canon var ved grensen for hva de klarte å få ut av en brikke på den størrelsen. La oss se hvordan 7D klarer seg til sammenlikning.

Bildene fra Canon-kameraene er tatt med Canon EF 50mm f/1.2L USM på f/5.6 og utsnittene tatt fra mindten av bildet med mindre annet er oppgitt. Vi benytter alltid Adobe Camera Raw til å konvertere råbildene, for å få sammenliknbare resultater. Camera Raw har ennå ikke offisiell støtte for EOS 7D, men resultatene ser akseptable ut allikevel. Vi har sammenliknet med Canon Photo Professional, og får ganske lik detaljgjengivelse ved visuell inspeksjon. Men målingene våre i Imatest gir langt bedre resultater ved bruk av Canons programvare. Det kan tyde på at Camera Raw ikke er helt moden ennå. Dette må du ha i bakhodet når du studerer bildene.

JPG eller RAW?

På bildene over ser du forskjellen på et bilde tatt med i JPG, og det samme bildet tatt med RAW. Dette er jpg slik det kom rett ut av kameraet, og raw slik det kom rett ut av Camera Raw v. 5.5. vi ser at råbildet kunne trenge litt mer oppskarping, men her er vi først og fremst ute etter detaljer.

Når man ”pixel peeper” tilstrekkelig, kan man se enkelte forskjeller, men de er ikke tydelige. Best ser man det kanskje på linjene helt øverst i venstre hjørne. De vokser sammen på jpg-bildet. Vi er imponert over såpass god jpg-konvertering i kameraet. Hvis du eksponerer bildet riktig, og bruker riktig hvitbalanse, er det med andre ord liten grunn til å trenge RAW – men skal du ha det ypperste utav bildet, har du langt mer å jobbe med når du har råfilen tilgjengelig.

JPG:

Nedenfor sammenlikner vi bilder tatt i jpg-format med ulike kameraer.

RAW:

Men jpg yter ikke nødvendigvis kameraet rettferdighet, da mye avhenger av hvor godt kameraet konverterer bildet, så la oss ta en kikk på råfilene.

Her legger vi først merke til at bilde fra EOS 7D er skarpet opp mye mindre enn det fra 50D. men detaljene kommer bedre fram, og forskjellen er større her enn på JPG-bildene over. Se igjen på tallene til venstre for den gule kontakten. Her ser man at det er forskjeller.

Sammenlikner vi med Nikon D300, ser vi at det er forskjeller i detaljgjengivelsen, men det er også tydelig at Nikon får mer igjen for hver piksel på sine 12 megapiksler enn det Canon får ut av sine 18. Igjen er EOS 5D Mark II i en klasse for seg.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 120 linjer per tomme.

MTF-resultatet avhenger i stor grad av oppløsningen, og siden EOS 7D har høyere oppløsning enn de fleste andre kameraene vi sammenlikner med her, så skårer den også høyere. Men forbedringen du får av tre megapiksler er mye større fra 50D til 7D enn den var fra D300 til 50D. Det ser derfor ut som at 7D utnytter sine ekstra tre megapiksler bedre enn 50D gjorde.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om MTF her.

Neden for tar vi en visuell sjekk på resultatene over. Det er ikke alltid så lett å se hvor langt nedover vi kan skille linjene, særlig ikke siden det dukker opp noen artefakter her (konverteringen er gjort med Camera raw uten offisiell støtte for 7D). Men jeg vil si at vi kan skille linjene til 33 i hvert fall.

Ser vi på JPG-bildet, er blir resultatet langt dårligere, og det er jo som forventet. Så selv om det var god detaljgjengivelse på jpg-versjonen av hovedkortbildet, har du ikke den samme informasjonsmengden å jobbe med som når du bruke raw.

Sammenlikner vi med EOS 50D, som stopper på omtrent 27, ser vi at 7D gjør det relativt bra. Sammenliknet med D300 og Pentax K7, som begge har lavere oppløsning, ser vi også at de ekstra megapikslene gjør jobben. Det er bare 5D MkII som gjør det bedre, og det er vel også bare som forventet.

Bildestøy

Når oppløsningen øker og bildebrikken forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

1600 ISO:

På ISO 1600 virker støyegenskapene til EOS 7D svært like de vi ser på EOD 50D. Den høyere oppløsningen på 7D gir likevel mer detaljer. Det må vi tolke dit hen at Canon har klart bedre støyegenskapene nok til at de tre ekstra megapikslene ikke gjør situasjonen verre.

Støyen er heller ikke så forskjellig fra D300, og med 50% flere piksler, er det klart at du får mer detaljer igjen fra 7D. Men det er nesten deprimerende å sammenlikne med EOS 5D Mark II. Denne er nesten fri for støy selv på ISO 1600. Men med nesten dobbelt så store piksler bør det også være en tydelig forskjell.

Olympus E-30 og Pentax K-7 er dessverre begge i en klasse under de overnevnte.

3200 ISO:

På ISO 3200 ser vi egentlig akkurat det samme tendensen som på 1600. 7D klarer seg bra, ikke fordi det er lite støy, men fordi den har høy oppløsning, og mye detaljer blir bevart. Støynivået er fortsatt omtrent som på 50D, men et godt hakk bedre enn på D300.

6400 ISO:

På denne ISO-verdien er det faktisk bare Canon-kameraene som holder noen lunde mål. D300 har for eksempel mistet fargene og kontrasten.. Nå skal det sies at både Olympus E-30 og Nikon D300 ikke lenger er helt nye kameraer, og med den farten utviklingen går, blir det kanskje litt urettferdig.

12800 ISO:

Hva kan vi si? Dersom det dukker opp en UFO, så er nok dette ideelt. Du får bildet, nesten uansett hvor mørkt det er, og bildet blir sikkelig dårlig, slik bilder av ufo-er skal være.

Alle bildene fra 7D er konvertert fra RAW med Adobe Camera RAW, som ikke har offisiell støtte for 7D. Canons egen programvare kjører en helt annen støyfjerning, og det blir derfor vanskelig å sammenlikne med den også.

Vi er fornøyde med detaljgjengivelsen fra kameraet, men synes støyegenskapene kunne vært bedre. På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

annonse
Canon EOS 7DI samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no