ColorMunki, Spyder 2 og 3, Eye-One Display

Edmund Schilvold

Publisert 4. september 2009

Innledning

Kalibrering. Fargestyring. ICC-profiler. Dette er begreper som kan få selv de mest nerdete blant oss til å skjelve i buksene. For de representerer store og til dels svært kompliserte fagområder. De delene av dem som er mest matnyttige for vanlige hobbyfotografer er imidlertid ikke spesielt vanskelige å begripe. Og i denne testen skal vi ta opp den kanskje enkleste delen av praktisk fargestyring - skjermkalibrering, og verktøy for dette. Men hvorfor bry seg med skjermkalibrering? Er ikke skjermen grei som den er? Det korte svaret er: Kanskje ikke. Og skjermkalibrering kan gi bedre farger, bedre utnyttelse av skjermen og lengre levetid (sistnevnte dessverre kun på skjermen). I tilegg kan kalibrering bidra til å beskytte bildene dine mot feilgrep, og gjøre det lettere å oppnå gode utskrifter.

Skjermkalibrering er ikke så mystisk som det kanskje låter som. Utgangspunktet, det vil si årsaken til at kalibrering er nødvendig, er at ingen skjermer er absolutt identiske. Ikke en gang skjermer som kommer fra samme produsent og har samme modellnummer.

Mange faktorer spiller inn som årsaker - elektronikken i skjermen, innstillinger brukeren har gjort etter at skjermen ble kjøpt, hvor mye skjermen har stått på, og så videre. I tillegg spiller lyset i rommet en rolle for hvordan skjermbildet oppfattes av brukeren.

I verste fall eksisterer det et betydelig avvik mellom det skjermen burde ha vist, og det den faktisk viser, et fenomen som er særlig utbredt på billige og/eller gamle skjermer. Ved bilderedigering kan dette få alvorlige konsekvenser. Skjermen kan lure brukeren til å tro at bilder har fargestikk som de i realiteten ikke har, eller at bildene er mørkere eller lysere enn de egentlig er. Dermed kan man for eksempel bli forledet til å begynne å redigere bilder som ikke har behov for redigering.

I verste fall kan man sitte og ødelegge bilde etter bilde fordi det ikke er samsvar mellom skjermbildet og bildets egentlige utseende (fargeverdiene i bildet).

Spesielt alvorlig kan det bli når det er oppdrag og penger involvert. Stakkars den grafiske designeren som sender en trykksak som ferdig PDF til trykkeriet uten å ha kompensert tilstrekkelig for den mørkningen som ofte kommer når digitale bilder skal gjøres om til blekkpunkter på papir. I noen tilfeller stepper trykkeriet inn som reddende engel. Andre ganger får designerens skjerm rett og slett katastrofale konsekvenser for kvaliteten på trykksaken.

For å bygge bro mellom forskjellene mellom ulike skjermer (og mellom skjermer og andre typer enheter), og sikre at fargeverdiene i bildefilene på PC-en vises mest mulig riktig på skjermen, må skjermen kalibreres. Ingen vei går utenom, spesielt hvis man jobber med bilderedigering. Og "kalibrering" ved hjelp av øyet er å leke med ilden. Man kan være heldig, og få skjermens utseende bedre enn det var, eller man kan også gjøre feilvurderinger, og gjøre situasjonen enda verre enn den var.

Vil man være sikker, må man gjøre en "ekte" kalibrering av skjermen ved hjelp av et særskilt verktøy, et såkalt kolorimeter. Ved hjelp av dette kan man måle egenskapene til den skjermen man bruker på en nøyaktig og objektiv måte, slik at systemet kan kompensere for disse egenskapene når man jobber.

Kolorimeteret kan utføre slike målinger fordi det er utstyrt med en sensor som kan "se" farger og lysintensiteter, og fordi det kobles til PC-en eller til skjermen, vanligvis ved hjelp av en USB-kabel.

De registrerte egenskapene danner grunnlaget for en såkalt ICC-profil som beskriver oppførselen til akkurat den individuelle skjermen man har kalibrert - kun den, og ingen annen. ICC-profilen lagres så i systemet, og ved hjelp av profilens informasjon kan systemet sikre en så riktig visning av farger som mulig. For når skjermens oppførsel - avviket mellom det den skulle ha vist og det den faktisk viser - er kjent, kan systemet kompensere for dette avviket, slik at skjermen likevel viser riktig.

I denne testen skal vi ser nærmere på fire kjente verktøy for skjermkalibrering som alle er beregnet på vanlige forbrukere. Noen av dem kan gjøre mer enn kun skjermkalibrering, men disse mulighetene har vi i denne omgang kun omtalt, ikke testet.

Vi har to hovedmål med denne testen. Det første, og det som er enklest å oppfylle, er å vurdere brukervennlighet sett i forhold til behovene og kunnskapene til målgruppen for disse produktene, som nok først og fremst består av "ivrige amatører". Profesjonelle fotografer og grafiske designere foretrekker nok produkter som har rykte på seg for å være enda mer nøyaktige, og som kan gjøre mer i forhold til for eksempel printing, men vi ser ikke bort ifra at en del profesjonelle finner selv de relativt enkle produktene i denne omtalen interessante.

Det andre målet er å vurdere kvaliteten på hver enkelt kalibrering. Dette kan gjøre både ved hjelp av visuelle hjelpemidler og ved hjelp av målinger av skjermbildet der man ser på avviket mellom det den kalibrerte skjermen viser og det den ideelt sett burde ha vist - altså hvor nær idealtilstanden kalibreringen har maktet å bringe skjermen. Dette avviket kan måles i såkalte Delta E-verdier. En Delta E-verdi på 1 eller mindre regnes for å være så godt som usynlig for det menneskelige øye, og dermed uten praktisk betydning, mens en Delta E-verdi på 2 eller 3 representerer et avvik som er større enn ønskelig. Teknologiske begrensninger gjør imidlertid at man ikke alltid kan forvente å nå Delta E-verdier på 1 eller mindre. Dette gjelder spesielt i forhold til printing, der man beveger seg fra en digital fil til noe som er dramatisk annerledes - blekk på papir.

Den visuelle metoden for vurdering har sine begrensninger, og kan lett bli for subjektiv, både fordi ulike mennesker oppfatter lys og farger på ulike måter, og fordi menneskets hjerne har en overraskende stor evne til å "modellere" informasjonen den mottar fra sanseorganene slik at den passer ulike mødfødte og til og med individuelle kriterier. Et klassisk eksempel på dette er hvordan synet vårt "automatisk" kompenserer for fargen til lyset vi er omgitt av, slik at lyset ser relativt nøytralt ut selv når det i realiteten har en varm eller kald tone (lav eller høy fargetemperatur). For å unngå at testen blir for subjektiv, vil vi til slutt i testen måle skjermene etter hver kalibrering, og vurdere betydningen av eventuelle avvik.

Noen vil si at en test som dette bør gjøres ved at man bruker ett og samme program med alle kolorimeterne. Men de fleste hobbybrukere vil sannsynligvis benytte den programvaren som følger med det kolorimeteret man kjøper. Derfor har vi i denne testen valgt å se på begge deler - først vurderer vi brukervennligheten til den medfølgende programvaren, og hvorvidt kalibrering med denne gir akseptable resultater, deretter kalibrerer vi med de ulike verktøyene ved hjelp av et program som er kompatibelt med dem alle, og som er det anbefalte for vår hovedtestskjerm - Eizo ColorNavigator 5. ColorNavigator vil danne grunnlaget for den mest inngående vurderingen av kalibreringskvalitet, siden bruk av ett og samme program skulle eliminere de forskjeller som kan oppstå som følge av bruk av vidt forskjellige software.

Når det gjelder skjermer, har vi valgt å prøve de ulike produktene på både stasjonær LCD og laptop-LCD, siden sistnevnte har et rykte som vanskelige å kalibrere.

X-Rite – eller GretagMacbeth, som en del av selskapet het før (fusjonerte med X-Rite i 2006) – har lenge tilbudt produktpakker for kalibrering av skjermer og printere i form av produktserien Eye-One, men disse har vært så godt som uaktuelle for vanlige forbrukere og hobbyfotografer på grunn av de høye prisene. Firmaet har også lenge vært en av de få produsentene av verktøy for profesjonell kalibrering av projektorer. Det mest kjente av disse er Eye-One Beamer, som har hatt et meget godt rykte, men som alene har kostet nesten like mye som ColorMunki Photo gjør nå.

Det store spørsmålet er om lille og forholdsvis rimelige ColorMunki er i stand til å utføre de ulike kalibreringsoppgavene tilnærmelsesvis like godt som de dyrere og mer spesialiserte verktøyene. Hvis svaret var ja, ville ColorMunki representere intet mindre enn en revolusjon – og de andre produktene til X-Rite, spesielt de i Eye-One-serien, ville være overflødige.

Målet med denne testen er ikke å gi noe utømmende svar på dette spørsmålet ved å vurdere ColorMunki opp mot mer alle de mer spesialiserte verktøyene beregnet på profesjonelle, men heller å vurdere om ColorMunki vil kunne fungere tilfredsstillende for vanlige hobbyfotografer.

Vi akter imidlertid å teste ColorMunki opp mot rene skjermkalibratorer som for eksempel Eye-One Display 2, og resultatet av disse sammenlikningene bør i hvert fall kunne gi en pekepinn på hvor gode eller dårlige funksjonene til ColorMunki er sett i forhold til de man kan få tilgang til ved å kjøpe de dyrere løsningene.

Dette er en ny utgave av en av de aller mest kjente skjermkalibratorene – Datacolors Spyder. Denne har vært på markedet i flere år, og er for hver nye versjon blitt litt mer raffinert, så dette er et produkt vi har høye forventninger til.

Dette er en eldre versjon av Spyder (ColorVision er nå en del av Datacolor) som fysisk sett har mange likhetspunkter med Spyder 3, men som er betydelig større i størrelse, og framstår som mye mer klumpete – ”blekksprut” hadde kanskje vært et mer passende navn enn ”edderkopp”.

Grunnen til at vi tar med denne eldre utgaven her, er først og fremst at det kan være interessant å se på hvilke forbedringer (eventuelt forverringer) som har skjedd siden Spyder2Pro kom på markedet – hvilket skjedde for om lag fem år siden.

Dette er kanskje den enheten som vekker minst oppmerksomhet visuelt sett. Av utseende minner den nærmest om en vanlig PC-mus. Men man skal som kjent ikke skue hunden på hårene. Eye-One er et av de mest kjente verktøyene for skjermkalibrering, og har lenge hatt et godt renommé.

Eye-One Display 2 er for øvrig en del av en større familie av kalibreringsprodukter der Eye-One er komponenten for skjermkalibrering. I denne Eye-One-familien inngår produkter for kalibrering av både skrivere, skannere og projektorer, og kjøp ved Eye-One gir rett til en rabatt ved kjøp av disse dyrere produktene (i form av pakkeløsninger) senere (innen et halvt år).

Det at et produkt er en del av en større familie av verktøy rettet mot profesjonelle, slik som beskrevet over, gir et visse løfter om kvalitet. Men hvor bra Eye-One egentlig er, gjenstår å se.

Det er forresten ingen vesentlige forskjeller på denne utgaven av Eye-One Display 2 og den noe eldre utgaven som det sto GretagMacbeth på (og som vi har liggende).

Til slutt vil vi takke Per Arnfinn Persen for verdifull informasjon om produktene som føres av Profildata, og for råd i forbindelse med kalibrering.

Dette er den rareste enheten visuelt sett. Den ser helt annerledes ut enn tradisjonelle verktøy for kalibrering av skjerm – men så er den også i stand til å gjøre mer enn kun skjermkalibrering. I denne forholdsvis store, men ikke spesielt tunge svarte ”boksen” har X-Rite bygd inn muligheter for kalibrering av både skjermer, printere og projektorer – samt måling av lyset i omgivelsene. Denne fleksibiliteten gjør Colormunki til noe helt nytt på forbrukermarkedet – aldri før har man fått så mange kalibreringsmuligheter i en enkelt pakke, og for en så rimelig pris.

Betjeningen av ColorMunki er meget enkel, og er basert på at man dreier den hjulliknende konstruksjonen som utgjør midten av ”boksen” mellom fire ulike punkter som er fordelt på en 180 graders vinkel. Så trykker man på den halvsirkelformede knappen for å si ”sett i gang”.

I tillegg kan man ved hjelp av en liten tapp løse ut en slags vinge som er ment å gjøre det lettere å posisjonere ColorMunki riktig når man skal ha den til å lese av utskrifter fra en printer.

En liten USB-kontakt muliggjør kommunikasjon med PC, som selvfølgelig er avgjørende for at kalibreringsprosessen skal kunne fungere, og for at resultatet skal kunne lagres.

Det er det hele hva betjening av selve boksen angår. Alt annet utføres via programvaren som installeres på den aktuelle datamaskinen.

Det man egentlig gjør når man dreier den hvite ”pekeren” på det store hjulet fra ett punkt til et annet, er at man flytter det optiske ”øyet” til ColorMunki fra en posisjon til en annen. I posisjon ”C”, når pekeren er ved den lille streken, er øyet skjult, og enheten kan da kalibrere seg selv når man trykker på halvsirkel-knappen. I posisjon ”D”, når pekeren peker rett ned, har øyet fri tilgang til verden utenfor boksen via et lite hull i plasten, og i denne posisjonen kan øyet måle skjermer og utskrifter. I posisjon ”B”, når ”pekeren” peker mot venstre, ser øyet ut gjennom det transparente plastområdet på kortsiden av boksen, og kan ”vurdere” et projektorbilde. Og i den øverste posisjonen, ”A”, når ”pekeren” peker rett opp, ligger øyet bak en gjennomskinnelig hvit sirkel, og kan måle lyset i omgivelsene.

En spesialdesignet bag med en noe pussig ”hempe” fylt med sand følger med den svarte boksen – denne innretningen er ment å brukes i forbindelse med skjermkalibrering – ved å putte boksen i bagen, som har en egen åpning for det optiske øyet, og bruke den sandfylte hempen som motvekt, kan man henge ColorMunki på skjermen, slik man gjør med tradisjonelle verktøy for skjermkalibrering.

Med versjon 3 er utseendet til Spyder blitt riktig så attraktivt, og de teknofile vil trolig kunne bli fristet til å gi ”edderkoppen” en permanent utstillingsplass på skrivebordet, noe Datacolor faktisk også har lagt til rette for. Spyder 3 leveres nemlig med en egen stand som muliggjør plassering på en bordflate.

Nå legger vi selvfølgelig liten vekt på utseende i denne testen, siden vi snakker om verktøy hvis viktigste funksjon er kalibrering. Men det skader naturligvis ikke inntrykket at en enhet har et veldesignet ytre.

Bord-standen handler for øvrig ikke bare om teknofili – den har også en nytteverdi. I likhet med ColorMunki kan nemlig Spyder 3 måle kvaliteten på lyset i rommet der man befinner seg (såkalt ambient light measurement), men i motsetning til ColorMunki er Spyder beregnet på å stå permanent framme når den ikke brukes til skjermkalibrering, slik at man kan få den til å varsle om endrede lysforhold.

Noe av det første vi legger merke til ved Spyder 3, bortsett fra det fancy utseendet, er at den ikke har kun ett, men to øyne – ett på hver side av enheten, og at det øyet som er ment å ligge an mot skjermflaten er mye større enn øyet til ColorMunki.

Hvorvidt dette har noen praktisk betydning for kvaliteten på kalibreringen, gjenstår å se, men Datacolor hevder på produktesken at Spyder har ”state-of-the-art optical design, with the industry’s only 7 detector color engine and largest light aperture” og at dette resultater i ”unrivaled performance”. En stor lysåpning skal altså gi uovertrufne resultater. Vel, vi får nå se.

Øyet som sitter på forsiden av Spyder 3 er atskillig mindre, men består av to deler, og er dedikert til overnevnte måling av ”ambient light”. Ifølge Datacolors informasjon kan denne automatisk måle lyset i rommet, og dette skal gi ”intelligent” kontroll og ”et nytt nivå av kalibreringspresisjon”.

For øvrig merker vi oss at Spyder 3 kan plasseres mot skjermen på to måter – man kan enten feste den på skjermoverflaten ved hjelp av en sugekopp, eller henge den på skjermen ved å benytte motvekten som sitter på USB-kabelen. Sistnevnte vil utvilsomt være det mest skånsomme for LCD-skjermer. Har man en CRT-skjerm, derimot, kan det bli vanskelig å bruke motvekten fordi slike skjermer har så stor dybde. Da vil sugekoppen kunne komme til sin rett.

Til slutt kan det nevnes at undersiden av bordstanden har et skrufeste i metall av typen beregnet for bruk med kamerastativer. Dette gjør det mulig å plassere Spyder 3 på stativ. Men hvorfor plassere en skjermkalibrator på stativ? Jo, fordi Spyder 3, i likhet med ColorMunki, også skal kunne kalibrere projektorer. Og når man skal utføre projektorkalibrering, er muligheten er stativbruk en klar fordel.

Det eneste Spyder 3 ikke kan gjøre, og som ColorMunki skal kunne gjøre, er å lese av utskrifter fra en printer. Spyder 3 (merk at vi snakker om versjon 3 Elite her) er altså mer versatil enn man kanskje skulle tro.

Noe av det vi straks biter oss merke i, er at Spyder2Pro kun har én sensor – på siden som er ment å ligge an mot skjermen – og at denne sensoren er mindre enn den tilsvarende sensoren på Spyder 3.

En annen forskjell er at Spyder2Pro har tre sugekopper, én på hver arm, som kan ”aktiveres” ved at man tar av plastrammen som omgir dem og øyet. Disse sugekoppene er ifølge manualen kun ment å brukes på CRT-skjermer.

For øvrig er det ytre mer eller mindre likt det til Spyder 3. Men evnene ser ut til å være temmelig ulike - manualen for Spyder2Pro sier ingenting om muligheter for måling av romlys eller kalibrering av projektorer.

I likhet med ColorMunki og Spyder2Pro har Eye-One kun én sensor. Denne sitter på undersiden av instrumentet, og har tilgang til omverdenen via fire små hull.

Rundt disse hullene sitter en ring av små sugekopper – disse er ment å brukes på CRT-skjermer. Veiledningen for Eye-One fraråder bruk av sugekoppene ved kalibrering av LCD-skjermer, ettersom det å presse sugekoppene ned på den mer eller mindre myke overflaten på en LCD kan føre til fargeendringer i det området sugekoppene blir sittende på.

Langs kanten av undersiden sitter det en ring av myk gummi – denne beskytter skjermen mot riper.

I Eye-One-pakken følger det foruten CD og en kortfattet brukerveiledning med en plate av hvit plast – denne kan festes på undersiden av Eye-One, og brukes i forbindelse med måling av ambient light. Den har med andre ord samme funksjon som den lille hvite plastsirkelen på ColorMunki. Den store forskjellen i størrelse reiser imidlertid spørsmålet om ikke Eye-One må være bedre egnet til ambient light-måling enn ColorMunki, siden lyset som måles blir spredd utover en betydelig større flate.

En liten motvekt til å feste på USB-kabelen følger også med. Den ser liten ut, men er akkurat tung nok til å skape utlikne vekten av Eye-One.

Som navnet tilsier, er Eye-One Display kun beregnet på skjermkalibrering. Den mangler altså den ekstra funksjonaliteten som innehas av ColorMunki (og til en viss grad av Spyder 3).

Samtlige kalibratorer ledsages av software som må installeres før enhetene kan tas i bruk. På dette punktet fulgte vi vanlig prosedyre – vi passet på å installere nødvendig programvare før tilkobling av de ulike enhetene.

Installasjonen av ColorMunki viste seg snart å være overraskende kronglete. På den medfølgende CD-en, som vi trodde inneholdt software, var det nemlig ikke noe annet enn et lite program som åpnet et vindu med en oppfordring om å tillate nedlasting av nødvendig programvare fra Internett. Det var ingen installasjonsfiler på CD-en.

Man må altså ha Internett-tilknytning for i det hele tatt å få installert ColorMunki.

Men det er ikke alt. Da vi koblet til nettet og begynte nedlastingen, fant vi ut at den nødvendige programvaren, som er samlet i en zip-fil, er på hele 318 MB.

Man må altså ha en ganske rask Internett-tilknytning også. Med et gammelt K56 modem ville nedlastingsprosessen ha tatt mange timer.

Nå har vel de fleste som kan tenkes å kjøpe produkter som dette Internett, men vi synes X-Rite går litt vel langt når de gjør installasjonen av et produkt som dette avhengig av Internett-tilgang, og av nedlasting av en fil på over 300 MB. Det er faktisk ikke alle fotografer som har alle sine PC-er tilkoblet Internett, for eksempel, siden dette uvergelig utsetter systemet for en viss risiko. Og det er slett ikke alle som har tilgang til bredbånd.

X-Rite burde i hvert fall ha gjort det mulig å velge mellom installasjon fra CD og nedlasting av nyeste versjon fra Internett.

Vel – da den 318 MB store zip-filen var lastet ned, så vi fram til en rask og enkel installasjonsprosess. Men bare sekunder senere, under begynnelsen på installasjonen, dukket det opp en advarsel om at Microsoft .net framework version 3.5 SP1 ikke var installert, og at programmet ville måtte installere denne komponenten – ColorMunkis software er altså avhengig av denne for å fungere. Dette kunne ta opptil 30 minutter, fikk vi opplyst.

Dermed var det bare å gå å ta seg en kopp kaffe.

Om lag ti minutter senere var .net-oppdateringen fullført, og installasjonen kunne fortsette. Snart fikk vi imidlertid vite at ColorMunki trengte en nyere versjon av Java også. Vi klikket OK igjen, og ventet. Minuttene gikk.

Om lag en halvtime etter at vi åpnet zip-filen, var programvareinstallasjonen omsider over. Vi koblet enheten til en ledig USB-port, og noen sekunder senere var ColorMunki installert og klar til bruk. Men alt i alt hadde installasjonsprosjektet tatt om lag en time.

Nå må det naturligvis sies at test-PC-en ikke var verdens mest oppdaterte – hadde vi kjørt Windows Update jevnlig, ville Microsoft .net framework version 3.5 SP1 for lengst ha vært installert (test-PC-en kjører Windows XP Professional). Men det er nok mange brukere der ute som ikke har kjørt Windows Update på en stund.

En slik installasjonsprosess er ikke verdens beste start på bruken av et nytt produkt. Skal prosessen gå helt smertefritt, må man ha både bredbånd og et nylig oppdatert operativsystem. Det innebærer ganske høye krav til brukerne. Og ColorMunki er ikke beregnet på guruene, men på vanlige brukere.

Installasjonen av Spyder 3 Elite og Spyder 2 Pro, derimot, var fullstendig uproblematisk. Det eneste irritasjonsmomentet var at vi måtte skrive inn et lisensnummer ved oppstart av programvaren for første gang – men dette er selvfølgelig en bagatell. Både nye Spyder 3 Elite og gamle Spyder 2 Pro gjorde det altså bedre enn ColorMunki på brukervennlighet i forbindelse med installasjon. All nødvendig programvare lå på CD-ene, og installasjonen var over på få minutter.

Det samme gjeldt X-Rite’s Eye-One. Vi satte den medfølgende CD-en og klikket oss igjennom installasjonsprogrammet på få minutter. Eneste antydning til komplikasjon var at vi ble bedt om å restarte PC-en for å fullføre installasjonen.

Vår første "forsøkskanin" var en 19-tommers Eizo ColorEdge CG19 stasjonær LCD-skjerm. Vi eliminerte den eksisterende kalibreringen (vi hadde kalibrert skjermen tidligere) og satte luminans* ("lysstyrke", solsymbolet i skjermens innstillingsmeny) til 100 prosent, hvitpunkt til 6500 K** og gamma til 2,2. Vi passet også på å skru av skjermbeskytteren og strømsparingen, siden slike funksjoner kan forstyrre kalibreringsprosessen ved at de plutselig slår inn mens den er i gang. Vi forsøkte også - i den grad det var praktisk mulig - å eliminere eksterne lyskilder som glødelamper, spotlights, vinduer uten gardiner og liknende.

Deretter lot vi skjermen varme seg opp i cirka en time – i løpet av den første tiden etter at en skjerm er slått på, vil skjermbildet kunne endre seg, og en kalibrering gjort før skjermen er tilstrekkelig oppvarmet, vil dermed kunne bli unøyaktig fordi den tar utgangspunkt i skjermens egenskaper slik de er før skjermen har rukket å stabilisere seg.

* Begrepene luminans og lysstyrke (luminance og brightness) brukes ofte om hverandre, men egentlig er de to ordene ment å beskrive to forskjellige ting. Luminans er mengden lys per arealenhet, mens lysstyrke (brightness) viser til hva det menneskelige øye oppfatter, og involverer derfor en subjektiv faktor. Spesielt interesserte kan lese mer om dette her.

(** Ikke alle er enige i at 6500 K er det optimale kalibreringsmålet for LCD-skjermer (i motsetning til CRT-skjermer, der alle synes å være enige om at 6500 K normalt er best). En del mener at man ved kalibrering av LCD-skjermer bør velge såkalt native white point (d.v.s. skjermens naturlige hvitpunkt) under kalibreringen. De belegger kort fortalt dette med at det å "tvinge" en LCD-skjerm til å vise noe annet enn "native" kan påvirke bildekvaliteten negativt. I denne testen har vi imidlertid valgt å bruke 6500 K som hvitpunkt. Undertegnede har aldri opplevd noen problemer med denne innstillingen. 6500 K er dessuten anbefalingen vi fikk av de ansatte hos importøren av Eizo - Profildata. Men skulle man oppleve at kalibreringen av en LCD ikke gir et godt resultat, kan det være verdt å prøve å bytte ut 6500 K med "native", og se om det gjør noen forskjell.)

Ett fenomen skapte en del hodebry – etter restart av laptopen etter kalibrering var kalibreringen plutselig borte. Dette var lett å se med øyet – skjermen gikk tilbake til det utseendet den hadde før kalibrering. Etter en del undersøkelser viste det seg å være ATI Catalyst som var årsaken til problemet. Dette er et program som ofte installeres sammen med driverne til skjermkort fra ATI, og som er ment å gi brukeren mulighet til å gjøre en del avanserte justeringer i forbindelse med for eksempel videoavspilling og gaming. Men i vårt tilfelle skapte det altså problemer for kalibreringen.

Vi valgte å deaktivere (ikke avinstallere) ATI Catalyst ved å gå til Windows’ Start-meny, klikke ”Run”, skrive inn ”msconfig” og trykke Enter. Dette bringer opp et verktøy der man ved å velge ”Startup”-fanen kan se hva av programmer som startes opp når Windows starter, og med et klikk kan deaktivere eller aktivere hvert enkelt element. Vi lette oss fram til ”CLI.exe”, som er Catalyst-programmet, fjernet haken i den korresponderende boksen, og startet Windows på nytt. Viola – plutselig fikk kalibreringene være i fred. For oss var dette en helt grei løsning – vi hadde ingen bruk for ATI Catalyst sitt kontrollsenter likevel. Og skulle vi få det, kan vi raskt og enkelt aktivere det igjen ved å gå tilbake til msconfig.

Vi begynte med ColorMunki – vi koblet instrumentet til en ledig USB-port ved hjelp av den medfølgende kabelen, og startet opp programvaren (se skjermbilder under). Dette brakte oss til et vindu der vi valgte kalibrering av skjerm - "Profile My Display". (Når man kalibrerer en skjerm, lages det en profil (vanligvis i form av en såkalt ICC-profil) for skjermen som inneholder informasjon om skjermens karakteristika. Derfor snakker man om også om "profilering".)

En liten digresjon: Ved å klikke på File i vinduet over, og så på Preferences, kan man hente opp det følgende vinduet:

"ICC Profile Version" går på formatet til profil-filen (versjon 2 er en eldre standard enn versjon 4, som kom i 2001). "Tone Response Curve" er i dette tilfellet det samme som gamma. Både disse og de øvrige innstillingene skulle være unødvendige å endre på her med mindre man er en profesjonell bruker med særskilte behov.

Etter å ha klikket på "Profile My Display" kom vi til vinduet under, der vi ble bedt om å velge hva vi ville kalibrere (stasjonær LCD, laptop-skjerm eller projektor), samt type kalibrering (”Easy” og ”Advanced”). Vi begynte med Easy.

Det neste som skjedde, var at vi ble bedt om å klargjøre enheten for bruk ved å dreie hjulet til posisjonen for ”selv-kalibrering” og trykke på "Calibrate"-knappen.

Muspekeren ble til et timeglass, og ColorMunki avga i alt tre korte blink over et tidsrom på noen få sekunder. Etter noen sekunder var klargjøringen over, og vi ble bedt om å dreie hjulet til posisjonen for skjermkalibrering:

Det eneste som gjensto før kalibreringen kunne begynne var å plassere ColorMunki på skjermen, innenfor den gule rammen:

Vi la ColorMunki i "bagen", og hengte "apen" på på skjermen:

Deretter klikket vi på "Next", og dermed var selve kalibreringsprosessen (målingen av skjermens egenskaper) i gang. En rekke ulike varianter av rødt, grønt, blått og grått ble vist på skjermen, og ColorMunki blinket kort hvitt ved hver nye visning for å indikere aktivitet.

Etter om lag 60 sekunder var prosessen over, og programmet ba oss å lagre resultatet som en ICC-profil. Da det var gjort, fikk vi anledning til å studere effekten av kalibreringen ved å klikke på "Before" (for retur til utseende før gjeldende kalibrering) og "After" (utseende med den nye kalibreringen aktiv).

(Merk at skjermbildene i denne omtalen (laget ved hjelp av printscreen) ikke er ment å vise leseren den faktiske effekten av eller kvaliteten på kalibreringen. De er kun ment å illustrere skrittene i prosessen. Det er altfor mange variabler involvert - som lagring for web og leserens egen skjerm - til at disse skjermbildene kan si noe pålitelig om kalibreringsresultatet.)

Vi var ikke hundre prosent fornøyd med resultatet av ColorMunkis Easy-modus. Skjermen var blitt vel mørk, selv med tanke på simulering av printing. Dette skyldes at programvaren opererer med et veldig lavt standard-mål for luminans, et mål som man i "Easy"-mode ikke får endret.

Ville Advanced gi et bedre resultat? Vi gikk tilbake til start, og valgte Advanced istedenfor Easy. Dette ga oss muligheten til å velge mellom kalibrering basert på ambient light, og kalibrering basert på selvvalgt mål for luminans. For førstnevnte er tommelfingerregelen denne: Jo mer ambient light man har, jo lysere bør skjermen være, og omvendt.

Vi valgte å gjøre en ambient light-måling - den mest omfattende prosessen. Vi ble da bedt om å dreie hjulet på ColorMunki til ambient light-modus, og målingen ga et resultat på 28 lux. Dette, sa programmet, tilsa et mål for luminans på ferdig kalibrert skjerm på 80 cd/m2 (candela per kvadratmeter).

Resten av kalibreringsprosessen var stort sett lik Easy, men underveis ble vi bedt om å justere skjermens luminans ned ved hjelp av skjermmenyen, til en indikator ”klikket” på plass på en skala. I vårt tilfelle skjedde dette da vi hadde senket brightness til 23 prosent.

Noe vi stusset litt over i forbindelse med avslutningen på begge disse to prosessene, var at programmet i forbindelse med lagringen av resultatet anbefalte rekalibrering av skjermen hver uke.

For vanlige brukere er det normalt sett helt unødvendig å rekalibrere skjermen hver uke, så vi synes det er litt spesielt at X-Rite har satt denne hyppigheten som ”default”, særlig når man tar med i betraktningen at dette kom opp i forbindelse med ”Easy”-kalibrering, som er den prosessen som er beregnet på nybegynnere og amatører.

Målet på 80 cd/m2 resulterte i en skjerm som etter vår mening fortsatt var noe for mørk for vårt bruk, så vi kjørte programmet en tredje gang, og satte da et mål for luminans på 100 cd/m2. Det ga et resultat som passet oss bedre. Ellers var det lite på si på kvaliteten på skjermbildet etter kalibrering. Toneovergangene var jevne, detaljer var synlige både i skygger og høylys, og fargene så naturlige ut.

Mens ColorMunki var det mest kronglete verktøyet å installere (se side 3 for detaljer om dette), skulle Spyder 3 Elite vise seg å ha en litt forvirrende start på kalibreringsprosessen. Programmet for Spyder 3 (fra medfølgende CD) nektet nemlig å starte fordi det ikke kunne finne en ICC-profil for skjermen. Var det ikke nettopp det Spyder skulle hjelpe oss å lage? For å få programmet for Spyder i gang, måtte vi lage en ny skjermprofil med ColorMunki (vi hadde slettet den forrige), og la denne profilen ligge registrert i systemet (i Windows: Under Properties for skjerm > Advanced > Color Management).

Så snart dette var i orden, startet programmet uten protester, og vi fikk opp et vindu som fortalte oss at "a new display" (en ny skjerm) var oppdaget.

Vi klikket på "Next", og og ble bedt om å angi hva slags display det var snakk om (stasjonær LCD, CRT, projektor eller laptop):

Vi ble også bedt om å oppgi hvilke typer kontroller displayet var utstyrt med (se skjermbilder under). Så detaljert informasjon ba ikke ColorMunki om. I tillegg ba programmet oss om å sette "white luminance" til standardinnstillingen. Dette hadde vi alt gjort, men det er positivt at programmet minner brukeren om å gjøre det.

Spyder-programmene er forresten de eneste i denne omtalen som skiller mellom brightness og backlight i forbindelse med kontroller. Dette er hva Datacolor sier om forskjellen på disse to:

"If your monitor has only one control with a sun symbol, then to determine whether this is a brightness or a backlight control, try the following test. Bring the On Screen Menu up on your screen from the front panel controls. Adjust the control all the way to the bright end, then scroll back all the way to the dark end. If the On Screen Menu becomes illegibly dark along with the rest of the screen, then this is a Backlight control; if the On Screen Menu remains visible while the rest of the screen goes dark, then this is a Brightness control."

Til slutt ble vi spurt om hvilken festemetode vi ønsket å benytte. Pussig nok ga programmet inntrykk av at det var greit på feste Spyder på LCD-skjermen med sugekopp, og at valget mellom sugekopp og "henging" ved hjelp av ledningen med motvekten nærmest var et spørsmål om smak og behag. Som vi skal se, advarer både Spyder 2 Pro og Eye-One Display mot bruk av sugekopp på LCD-skjermer, så det er litt underlig at ikke Spyder 3 gjør det samme.

Vi valgte "no suction cup", og fjernet samtidig sugekoppen fra Spyders underside (denne kan enkelt plukkes av).

Så var programmet ferdig med utspørringen, og vi ble bedt om å koble til Spyder, siden vi ikke allerede hadde gjort det. I den forbindelse fikk vi muligheten til å gå inn på følgende innstillinger:

Det følgende var det vi fant under "Advanced Settings". "Bradford" regnes for å være bedre enn "XYZ Scaling".

Så var tiden kommet for plassering av Spyder 3 på skjermen. Siden vi hadde valgt "no suction cup", indikerte programmet riktig posisjon med et bilde av Spyder i den stillingen den har når den henger i ledningen:

Vi klikket deretter på "Continue", og programmet satte da straks i gang med kalibreringen:

Etter den vanlige runden med visning av ulike farger og ulike nyanser av grått (som tok hele 6 minutter og 40 sekunder, altså vesentlig lengre tid enn med ColorMunki), var kalibreringen ferdig, og vi kunne lagre en ny ICC-profil for skjermen. Vi fikk også, som med ColorMunki, muligheten til å vurdere "før" og "etter":

Spyder 3s forslag til kalibreringssyklus var én måned, noe vi fant mer fornuftig enn én uke (ColorMunkis forslag).

Det neste vi gjorde, var at vi kjørte prosessen beskrevet over om igjen, men denne gangen ba vi om at det først skulle gjøres en ambient light-måling. Så lot vi programmet bruke resultatene av denne målingen til å sette tilpassede mål for kalibreringen. Som skjermbildet under viser, målte Spyder 3 lysnivået i rommet til "moderately low", og anbefalte på grunnlag av dette en white luminance på 125 cd/m2 og et hvitpunkt på 5800 K.

Vi noterte oss at Spyder anbefalte en høyere verdi for luminans enn ColorMunki - 125 versus 80 cd/m2 - selv om lyset i rommet ikke hadde forandret seg noe særlig siden vi hadde ColorMunki framme. Vi merket oss også at Spyder kom med en anbefaling for hvitpunkt som avvek fra standardverdien på 6500 K, mens ColorMunki ikke kom med noen anbefaling for hvitpunkt etter ambient light-målingen.

Selve kalibreringsprosessen (visningen av ulike farger) var etter hva vi kunne bedømme lik den første, men med ett viktig unntak: Et lite stykke inn i prosessen ble vi bedt om å justere skjermens luminans ved hjelp av kontrollene på skjermen, til så nær målverdien som mulig:

Resultatet av kalibreringen med ambient light-måling ble et noe varmere skjermbilde enn det vi hadde fått i første runde. Dette skyldes at 5800 K er et varmere (gulere) hvitpunkt enn 6500 K. For øvrig syntes det å være minimale forskjeller.

Når det gjelder brukervennlighet, er det nok riktig å si at programmet for Spyder 3 gir en noe mer komplisert (men også noe mer grundig) start på kalibreringen enn ColorMunki. Vi tenker da særlig på spørsmålene om hvilke kontroller skjermen er utstyrt med.

125 cd/m2 er nok en mer passende luminans-anbefaling for vanlige hobbybrukere enn 80 cd/m2, mens vi er litt mer i tvil om anbefalingen på 5800 K, som gir et gulere hvitt enn 6500 K.

Ellers var det lite på si på kvaliteten på skjermbildet etter kalibrering.

Neste (og nest siste) verktøy ut var Spyder 2 Pro. Kalibreringen med dette verktøyet opplevde vi som noe enklere lagt opp enn kalibreringene med ColorMunki og Spyder 3, noe som i grunnen var som forventet - Spyder 2 Pro er jo et betydelig eldre produkt.

Etter at programmet var startet opp, fikk vi opp et vindu med informasjon om hva man bør gjøre før man begynner kalibreringen. Det ble blant annet slått fast at man bør la skjermen varme seg opp i minst én time, og skru av skjermbeskyttere og energisparing. Slik informasjon fikk vi merkelig nok ikke ved oppstart av programmene for ColorMunki og Spyder 3 Elite - man kan ikke regne med at alle brukere vil være klar over at skjermer bør varmes opp.

De neste vinduene stilte i stor grad de samme spørsmålene som programvaren til Spyder 3 Elite. Først ble vi bedt om å velge type skjerm ...

Deretter ble vi bedt om å velge mål for gamma og hvitbalanse ...

... samt å bestemme oss for en luminans (ved å velge "Measured" istedenfor "Visual") får man anledning til å velge et mål for white luminance. Velger man Visual, foreslår programmet kun at man setter luminans til fabrikkinnstillinger, og gjør ikke noe mer, noe som sannsynligvis vil resultere i en for lys skjerm. Vi valgte "Measured"-modus, og satte målet for white luminance til 100 cd/m2. Man vil da bli bedt om å justere luminans ved hjelp av skjermkontrollene under kalibreringen, som ved bruk av ColorMunki og Spyder 3 i Advanced modus.

Vi ble også bedt om å angi hvilke kontroller skjermen var utstyrt med (akkurat som da vi brukte Spyder 3)

Da programmet hadde fått informasjonen det ville ha fra oss, ble vi anmodet om å forsikre oss om at "rammen" som gjør Spyder 2 Pro kompatibel med LCD-skjermer var satt på "edderkoppens" underside (rammen nøytraliserer sugekoppene).

Så kunne vi omsider henge måleinstrumentet på skjermen, der et bilde av Spyder 2 indikerte foretrukket plassering:

Ett klikk på "Continue", så var selve kalibreringen i gang.

Vi var imidlertid ikke forberedt på at denne delen av prosessen (målingen av skjermen) skulle ta hele 14 minutter - mer enn dobbelt på mye som da vi brukte Spyder 3.

Den nye Spyder er med andre ord mer enn dobbelt så rask på måling av skjermen som Spyder 2 Pro. Vi antar at dette skyldes teknologiske forbedringer, og ikke at Spyder 3 er mer "slurvete" enn Spyder 2.

Da så kalibreringen var lagret, fikk vi opp et vindu med en del bildeeksempler, slik at vi kunne vurdere "før" og "etter" (akkurat som med ColorMunki og Spyder 3).

Spyder 2 Pro er som tidligere nevnt ikke beregnet på å gjøre ambient light-målinger, så måling av lyset i rommet var ikke en opsjon denne gangen.

Vår visuelle bedømming avslørte ikke noen vesentlige forskjeller mellom kvaliteten på denne kalibreringen og den på de foregående.

X-Rite’s andre deltaker i denne gjennomgangen tilbyr – i likhet med ColorMunki og Spyder 3 – to ulike tilnærminger til kalibrering – Easy og Advanced. Vi prøvde først ut Easy, hvilket resulterte en nesten helautomatisk prosess, uten de spørsmålene som ville ha kunnet forvirre noviser. Den eneste forskjellen på denne og de tidligere omtalte Easy-prosessene som vi klarte å legge merke til, var at det ble vist flere farger på skjermen denne gangen – deriblant fersken-gult og lilla.

Da kalibreringen var ferdig (noe som tok 3 minutter og 50 sekunder), foreslo programmet rekalibrering av skjermen hver uke – akkurat som da vi kjørte kalibrering av ColorMunki. Vi endret dette til hver måned, noe som for de fleste brukere vil være mer enn nok til å opprettholde en god kalibrering. Forutsetningen er at ingen tukler med skjerminnstillingene – det vil umiddelbart gjøre kalibreringen ugyldig, siden de karakteristika som kalibreringen ble basert på vil ha blitt endret.

Oppsummeringen til Eye-One var den mest informative blant de fire. Vi ble for eksempel vist Delta E-verdier (Delta E brukes som et mål for forskjellen mellom to farger – i dette tilfellet forskjellen mellom den fargen som skjermen ideelt sett skulle ha vist etter kalibrering, og den fargen den faktisk viser.)

Utseendet til skjermbildet etter kalibrering var det lite å si på, bortsett fra at lysstyrken ikke var blitt forandret, og dermed sto på det vi hadde satt den til før kalibrering, altså altfor høyt i forhold til hva som er optimalt for grafisk design og printing.

I andre omgang så vi på Advanced, som i likhet med de andre instrumentenes tilsvarende prosesser ga oss mulighet til å velge hvitpunkt, gamma og luminans eller lysstyrke.

Vi merket oss at Eye-One-programmet foreslo 120 cd/m2 som luminans for stasjonær LCD, altså noe ganske annet enn det for eksempel ColorMunki anbefalte, men ganske nært opptil det Spyder 3 foreslo.

Så kom vi til målingen av ambient light, og Eye-One-målingen slo oss som den beste av de tre vi hadde vært igjennom.

Spyder 3 Elite ga oss kun info om lysets styrke, og kun i form av kategorier som ”moderately low”. Eye-One fortalte oss både lysstyrke i cd/m2 og lysets fargetemperatur, og ga i tillegg en grafisk visning på skjermen av hvordan målingene lå an i forhold til det som (etter produsentens syn) hadde vært ideelt.

I motsetning til Spyder 3 Elite er ikke Eye-One beregnet på overvåking av ambient light. Og i motsetning til Spyder 3 Elite og ColorMunki bruker ikke Eye-One ambient light-målingen til å sette særskilte mål for kalibreringen. EyeOne-programmet sier isteden at ambient light-målingen kun er ment å gi brukeren informasjon om hvordan kvaliteten på rombelysningen er i forhold til det som anses som idealet.

De ulike produktene representerer altså til dels svært forskjellige tilnærminger til ambient light.

Noe annet som særmerker Advanced-prosessen til Eye-One er at programmet spør om man ønsker at det skal foreta en ”Auto Monitor Calibration”. Krysser man av for dette, undersøker programmet om skjermen støtter endring av lysstyrke, kontrast og hvitpunkt i software. Hvis ja slipper man å endre noe som helst ved hjelp av kontrollene på skjermen under kalibreringsprosessen, som altså blir helt automatisert.

Vi fikk ja, og kjørte i gang ”Auto Monitor Calibration”. Noen minutter senere var det over, og vi lagret resultatet, som nå inkluderte en lysstyrke meget nær det målet vi hadde satt. Skjermens lysstyrke var 118,7 cd/m2, sto det i oppsummeringen – målet var 120 cd/m2.

Det hadde nok vært en god idé om også Easy hadde omfattet en reduksjon av lysstyrken til et fornuftig nivå, siden mange skjermer kommer fra fabrikkene med altfor høye innstillinger for dette, noe som gir brukerne lite realistiske forhåndsvisninger av hvordan bilder vil bli ved printing. I tillegg påvirker en overdrevent høy lysstyrke skjermenes levetid – den ”brennes” rett og slett ut tidligere enn nødvendig.

Neste testobjekt var en 15,4 tommers LCD-skjerm på en Acer Aspire 5672 AWLMi laptop. Vi prøvde å kalibrere denne skjermen for et drøyt år siden, men resultatet var ikke særlig tilfredsstillende, så vi var naturlig nok spente på hva slags resultater de nye verktøyene ville gi oss.

Etter å ha satt skjermen tilbake til standardinnstillinger – hvilket i dette tilfellet involverte tilbakestilling av lysstyrken til maksimum ved hjelp av tastaturet og resetting av justeringer gjort ved hjelp av et program fra produsenten av skjermkortet kalt ATI Catalyst – antok vi at vi var klare til å begynne.

Vi begynte med ColorMunki, og prøvde først den overnevnte ”Easy”-prosedyren. Den ga denne gangen et resultat som vi bedømte som OK.

”Advanced” ga et resultat som var så godt som identisk med ”Easy”. Vi valgte imidlertid å droppe muligheten for å få programmet til å ta ambient light med i betraktningen. Årsaken var at en rask ambient light-måling resulterte i en anbefaling for lysstyrke-mål ved kalibrering på 80 cd/m2. Etter en del utprøving visste vi nå at et mål på 80 cd/m2 ville resultere i en unødvendig mørk skjerm - 80 cd/m2 egner seg for simulering av for eksempel avispapir, men er unødvendig mørkt til vanlig hobbybruk.

Prosessen gikk smertefritt, og ga et resultat som, ut fra hva vi kunne bedømme, var like bra som det ColorMunki hadde gitt oss – hvis ikke bedre.

En mulig fordel med Spyder 3 Elite er at man har en mulighet til å velge ”Check calibration” når en kalibrering er lagret. Ved hjelp av denne funksjonen kan man relativt raskt sjekke hvorvidt en ny kalibrering er nødvendig ved å bruke Spyder til å gjøre en hurtig-diagnostisering av skjermegenskapene.

En annen mulig fordel er at man med bare et par klikk kan få Spyder til å gjøre en ambient light-måling (man kan også få Spyder til å overvåke ambient light kontinuering, men dette vil være overkill for hobbybrukere).

Det samme gjaldt Spyder2Pro. Ingen problemer oppsto underveis. Vi måtte bøye skjermen litt mer bakover for å få denne eldre og større Spyder-versjonen til å ligge helt inntil display-overflaten, men ellers gikk prosessen som en lek. Som nevnt før bruker imidlertid Spyder2Pro mye mer tid på kalibreringen enn de andre og nyere produktene, så vi gikk likegodt og tok en lunsj istedenfor å sitte og vente.

Prosedyrene for laptop var nesten identiske med dem for stasjonær LCD. Et par unntak var det imidlertid.

I forbindelse med Advanced ble vi anbefalt en luminans på 90 cd/m2 – dette var programmets ”laptop recommendation”. Eye-One-programmet anbefaler altså en klart lavere lysstyrke for laptop-skjermer enn for vanlige LCD-skjermer. Igjen ser vi altså at de ulike produktene gir ulike anbefalinger for en og samme skjerm. ColorMunki og Spyder anbefalte 80 cd/m2 hele veien. Dette kan imidlertid oppleves som veldig mørkt. 90 cd/m2 for laptop (og 120 cd/m2 for vanlig LCD-skjerm) virker noe mer fornuftig. Men hvorfor lavere lysstyrke for laptop-skjerm? Er det strømsparing man tenker på?

Vi fikk dessuten ikke muligheten til å kjøre  ”Auto Monitor Calibration”, sannsynligvis fordi laptop-skjermen er av en enklere type som ikke har støtte for dette. Dermed måtte vi under kalibreringsprosessen justere brightness manuelt.

Resultatet var visuelt sett OK, og ikke vesentlig annerledes enn det vi fikk med de andre verktøyene. Men Delta E-verdiene som ble vist i forbindelse med oppsummeringen, viste et visst sprik mellom ideal og virkelighet.

Som nevnt tidligere i denne omtalen, tenkte vi å avslutte med en vurdering av kalibreringskvalitet gjort ved hjelp av programmet ColorNavigator fra Eizo. Tanken er at vi ved å bruke ett og samme program til alle verktøyene eliminerer noen potensielle feilkilder, og får resultater som er mer sammenliknbare enn når vi bruker hvert enkelt verktøy med det programmet det ble levert med.

Det oppsto imidlertid komplikasjoner. Selv om den nyeste versjonen av ColorNavigator skal være kompatibel med samtlige av verktøyene i denne omtalen, viste det seg snart at mens Spyder 3 og Eye-One ble funnet og akseptert av ColorNavigator uten problemer, klarte ikke programmet å detektere verken ColorMunki eller Spyder 2. Foreløpig har vi ikke funnet noen løsning på dette problemet. Siden ColorMunki eller Spyder 2 fungerte sammen med programvaren beskrevet på de foregående sidene, virker det sannsynlig at det er ColorNavigator som er problemet. Muligens er programmets støtte for ColorMunki eller Spyder 2 for dårlig, selv om Eizo på sine nettsider hevder at ColorMunki er "supported from version 5.1.2." og at Spyder 2 er "supported from version 5.0.0."

Foreløpig må vi derfor nøye oss med å gjøre ColorNavigator-testen med Spyder 3 og Eye-One.

Da programmet var startet opp, kalibrerte vi først med Spyder 3, og så med Eye-One. I begge tilfeller satte vi følgende mål for kalibreringen:

Luminans ("brightness"): 100 cd/m2
Black level: Minimum (gjøre svart så svart som mulig)
White point: 6500 K
Gamma: 2,2

Vi droppet i begge tilfeller måling av ambient light.

Selve målingen av skjermen, med visning av ulike farger, forløp problemfritt både med Spyder 3 og med Eye-One.

Etter hvert kalibrering kjørte vi en "monitor validation" ved hjelp av ColorNavigator. Ved monitor validator henges kalibreringsverktøyet på skjermen igjen, og det vises så på skjermen 32 ulike farger. Avviket mellom disse fargenes faktiske fargeverdier, og fargenes utseende på den kalibrerte skjermen, danner grunnlaget for en oppsummering av kalibreringsresultatet i form av såkalte Delta E-verdier. En Delta- E-verdi sier altså noe om spriket mellom ideal og virkelighet. Jo lavere Delta E-verdiene er, dess større er samsvaret mellom det skjermen burde ha vist og det den virkelig viser. Delta E-verdier på mindre enn 1 regnes for å representere avvik som er så små at de er usynlige for det menneskelige øye, og dermed uten praktisk betydning.

Resultatene for Spyder 3 og Eye-One kan oppsummeres i følgende tabell:

* Når black level ikke er 0, betyr dette at det slipper igjennom noe lys når skjermen egentlig skulle ha vært helt svart. Mangelen på virkelig svart er et klassisk problem for LCD-skjermer.

Av tabellen over ser vi at de to kalibreringene kommer nokså likt ut når det gjelder de tre øverste parameterne. Forskjellene er så små at de neppe er av praktisk betydning.

Eye-One-kalibreringen kommer imidlertid best ut av Delta E-sammenlikningen, som tar en lang rekke farger med i betraktningen. Den gjennomsnittlige Delta E-verdien for Eye-One er klart lavere enn den for Spyder 3. Det samme gjelder den høyeste målte Delta E-verdien. Det er imidlertid ikke snakk om noen dramatiske forskjeller.

Under er tabeller generert av valideringen, der man kan se Delta E-verdiene for hver enkelt av fargene som ble vist. Programmet har markert med gult de verdiene som anses for å være noe for høye.

Spyder 3 Elite:

Eye-One Display 2:

De som måtte ønske å se nærmere på ColorNavigator, kan laste ned programmet gratis her. Merk at ColorNavigator er beregnet på Eizo-skjermer.

Til slutt tar vi med en visualisering av profilen som ble generert av Eye-One Display. Gitteret omkring representerer omfanget til Adobe RGB. Vi ser at Eye-One-profilen for de fleste farger har et svakere omfang enn Adobe RGB, men at den i det blågrønne området faktisk såvidt overstiger Adobe RGB:

Siden fargerommet assosiert med Eye-One-profilen ikke fikk fullt ut plass i Adobe RGBs fargerom, tar vi med en visuell sammenlikning av Eye-One-profilen med Pro Photo RGB også. Pro Photo RGB er i likhet med Adobe RGB en fargeromstandard som ikke er relatert til bestemte typer enheter. Pro Photo RGB er imidlertid et betydelig større fargerom enn Adobe RGB. Ingen skjermer kan i dag vise alle de fargene Pro Photo RGB kan inneholde. I framtiden vil kanskje dette forandre seg.

Denne siden vil bli oppdatert hvis vi får et svar på hvordan vi kan få ColorMunki og Spyder 2 til å fungere med ColorNavigator.

Det er vanskelig å kåre noen klar vinner i denne omtalen. De fire verktøyene er ganske forskjellige. Skulle vi ha laget en rangering basert på fleksibilitet, ville det ha vært naturlig å plassere ColorMunki og Spyder 3 på henholdsvis første og andre plass, siden disse to verktøyene er de som kan brukes til mest. Men siden vi ikke har testet kalibrering for utskrift, eller av projektor, kan vi ikke si noe om hvordan ColorMunki og Spyder 3 takler andre oppgaver enn skjermkalibrering.

Sett ut ifra behovene og kunnskapene til en vanlig hobbybruker som skal kalibrere en skjerm, er vi noe skeptiske til ColorMunki. Mest på grunn av installasjonen, som er tungvint hvis man ikke har en hurtig Internett-tilkopling. I tillegg er det nok en viss risiko for at de mange mulighetene blir en kilde til forvirring. Og når ColorMunki automatisk kalibrerer skjermen til en luminans på kun 80 cd/m2 (med mindre man velger avansert modus), så tror vi den vil gjøre skjermen mørkere enn det som for de fleste vanlige hobbybrukere er nødvendig eller ønskelig.

For profesjonelle kan det være et problem at ColorNavigator synes å ha et problem med ColorMunki. Eizo er jo et ganske utbredt merke i den grafiske bransjen, og har noen av de få skjermene som kan vise de fleste av fargene i Adobe RGB. Men dette problemet vil forhåpentligvis bli løst når det kommer programvareoppdateringer.

Spyder 2 er nok lite aktuell for nye brukere, rett og slett fordi det begynner å bli et gammelt verktøy sammenliknet med Spyder 3, som er etterfølgeren. Spyder 2 gjør imidlertid en kurant jobb hvis man benytter medfølgende programvare, og passer på å velge et passende mål for luminans underveis i prosessen.

Spyder 2 er det eneste verktøyet av de fire som ikke har noen mulighet for måling av ambient light, men, vi spør oss hvor viktig dette egentlig er for den vanlige hobbybruker, som sannsynligvis sitter i et rom med flere ulike lyskilder, og kanskje også lyskilder som veksler, og bare vil ha litt bedre kontroll på fargene på skjermen.

Spyder 3 er det verktøyet som framstår som mest "high-tech". Det har en slick finish, og et eget "øye" for måling av ambient light som blinker blått hver gang det er aktivt, og det kan plasseres i en bordstand og settes til å overvåke lysnivået i rommet. Men det neppe noen andre enn grafiske designere som trenger slik overvåking. Og legger man stor vekt på printing, gir det kanskje mer mening å investere i en egen anretning for betraktning av utskrifter, som har lys med standarisert styrke og temperatur.

Spyder 3 har imidlertid også andre positive sider. I motsetning til ColorMunki foreslår den en luminans på 125 cd/m2 når man går til avansert modus, noe vi tror vil passe bedre enn 80 cd/m2 for folk flest. I enkel modus er det imidlertid en fare for at brukeren ikke forstår at han/hun bør sette luminans ned (de fleste skjermer fra fabrikk er for lyse) til et fornuftig nivå fordi programvaren ikke ber om eller foreslår et bestemt mål for dette. Det gjelder altså å passe på at luminans settes til et passelig nivå.

Det er ingen fasit for hva man bør velge, men er man i tvil, og ønsker å oppnå en viss simulering av den mørkningen som skjer når man printer ut på et papir, kan nok 100 cd/m2 være et greit kompromiss mellom "futt" i skjermbildet (til filmer, spill og likn.) og behov knyttet til bildebehandling og printing.

Eye-One Display er en gammel traver som fortsatt klarer seg godt så lenge vi kun snakker om skjermkalibrering. Den medfølgende programvaren er vår favoritt når det gjelder brukervennlighet, og ambient light-målingen (hvis man velger å utføre en slik) er mer informativ enn den til de andre verktøyene, synes vi. Som med de andre verktøyene må man imidlertid passe på å velge en passende luminans, og går man rett på enkel modus, er det en fare for at luminans ikke blir satt til et passende nivå, rett og slett fordi brukeren ikke blir spurt om hva han/hun ønsker. Med Eye-One Display-programmet bør man derfor velge avansert modus.

Når det gjelder nøyaktigheten til verktøyene, og kvaliteten på kalibreringene sett i forhold til fargeavvik, er det vanskelig å gjøre noen sikker rangering av de fire. Det var kun Spyder 3 og Eye-One Display som lot oss gjennomføre en vurdering av slike forhold ved hjelp av ColorNavigator.

Disse to var imidlertid allerede våre to favoritter. Og hvis vi tar som utgangspunkt at valget står mellom Spyder 3 og Eye-One Display, heller vi nok til å la Eye-One Display stikke av med anbefalingen. Målingene tyder på at Eye-One Display er det verktøyet som gir den mest nøyaktige kalibreringen. Men til vanlig hobbybruk vil nok også Spyder 3 være god nok.

X-Rite Eye-One Display 2

Les også

Nå har du ingen unnskyldning