Swarm (X360 / PS3)
I Swarm har en stor blå klump kræsj-landet på en nedslitt planet hvor restene etter sivilisasjon er det eneste som står igjen. Den store blå klumpen – som av de små blå kalles «Momma» – sender så ut en menge blå skapninger på leting etter molekyler og DNA-biter som vil få klumpen til å vokse og utvikle seg.
Dødstallene stiger
Spillet går altså ut på å lede en liten sverm med små blå vesener kalt swarmitter gjennom flere lineære brett som byr på utallige dødsfeller og hindringer. Ved starten av brettet har du 50 swarmitter, men nummeret vil synke etter hvert som du frivillig og ufrivillig ofrer swarmitter for å komme deg videre. Ved utallige punkter i brettene kan du likevel uhindret fylle opp svermen din til 50 igjen – noe som vitner om at swarmittenes individuelle tapte liv ikke akkurat er noe å gråte over.
Faktisk så belønner spillet deg med en rekke medaljer basert på hvor mange swarmitter som dør på spesifikke måter. Blir 50 swarmitter stekt til døde av elektrisitet? Værsågod, medalje. Har 150 swarmitter blitt spiddet av fallende piler? Værsågod, medalje. Det er egentlig ganske så fornøyelig å miste en liten bøling med swarmitter for så å bli belønnet for dødsfallene, men det har ingen direkte påvirkning på selve spillmekanikken.
Dødsgøy!
I Swarm har utvikleren Hothead Games prøvd å lage et spillkonsept rundt kontrollering av en sverm og gladvold. Det lykkes de bare sånn halvveis med i begge tilfellene. Det å se swarmittene dø om og om igjen på kreative måter bringer lite til selve spillet, og er mer å regne som krydder enn som noe annet.
Tom for ideer
Det å faktisk styre svermen fungerer godt, men blir aldri særlig dypt. De få metodene og strategiene du bruker i de to første brettene er de samme som du kommer til å bruke gjennom de resterende åtte, mens de to sjefskampene heldigvis tilføyer det hele en mye trengt vri. Det virker som om utvikleren plutselig gikk tom for idéer, og heller bestemte seg for å avslutte spillet tidlig i stedet for å dra det hele ut med flere brett.
Repeterende og middelmådig
Spillet er tydelig basert rundt det å få en så høy poengsum som mulig ved å bestandig holde multiplikatoreffekten gående til stadig høyere tall, og det fungerer fint når du bare samler inn molekylbitene. Men det at man også må samle inn merkelig påslengte DNA-biter tilføyer spillet så å si ingenting bortsett fra en form for obligatorisk repetisjon av brettet før sjefskampen låses opp.
Selv om spillets animasjonsfilmaktige voldsestetikk er smått sjarmerende og artig, ender Swarm opp med å bli et repeterende og middelmådig spill med en god grunnleggende idé som dessverre aldri når sitt fulle potensiale.
Swarm kan kjøpes på Xbox Live Arcade (testet) eller PlayStation Network.
Dom Xbox 360: 6/10 NOKSÅ GODT
Les den fullstendige anmeldelsen av Swarm på Gamer.no
