Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

Panasonic Lumix GH2

Overblikk

Introduksjon

GH2 er Panasonics nye toppmodell og ble lansert høsten 2010. Det er en direkte erstatning for GH1 som kom omtrent et år tidligere. Utseendemessig er det små forskjeller mellom de to modellene. Kamerahuset er nesten identisk, men plassering av kontrollhjulet og noen knapper er endret. Den nye plasseringen ble introdusert på G2 som Akam testet sommeren 2010. G2 er en litt enklere modell og den vil fortsatt selges som et rimeligere alternativ til GH2. GH2 har også fått touch screen og det er en annen finesse som kom først på G2.

De største forskjellene mellom GH1 og GH2 er innmaten. GH1 hadde en multiformat sensor som gjør at bildene får flere piksler i bredden når kameraet stilles fra 4:3 til 3:2 eller 16:9-format. Denne muligheten finnes også på GH2, men sensoren er helt ny og oppløsningen er øket fra 12MP til 16MP (i 4:3-format). Den nye sensoren skal også bidra til raskere autofokus på grunn av høyere samplingfrekvens for videosignalet. Resten av elektronikken er oppdatert for å kunne behandle de større datamengdene flere piksler og raskere seriebildefunksjon gir. Panasonic hevder også at signalbehandlingen har blitt bedre, og videofunksjonen er oppgradert i forhold til GH1.

Ut fra spesifikasjonene er GH2 en vesentlig forbedring av GH1 og det mest avansert MFT-kameraet på markedet i dag. I testen som starter på neste side ser vi på hvordan GH2 fungerer i praksis og i av snittene under er det et sammendrag av testen.

Fysisk

GH2 er Panasonics nye toppmodell, men kamerahuset skiller seg minimalt fra forgjengeren GH1 og den litt enklere modellen G2. I størrelse og vekt ligger GH2 litt under de minste speilrefleksene. Vi bedømmer byggekvalitet som bra og ergonomien er også OK størrelsen tatt i betraktning. Knappene er vel små.

GH2 har en av de beste elektroniske søkerne på markedet og oppløsningen er øket litt i forhold til tidligere modeller. Den tre tommer store LCD-skjermen har noe dårligere oppløsning enn de beste konkurrentene, men fungerer greit. Touch screen teknologi og hengsling i siden trekker opp inntrykket.

Batterikapasiteten på 320 bilder holder sikkert bra for mange, men er dårlig sammenlignet med de fleste speilreflekser.

I bruk

Panasonic har ikke gjort noe forsøk på å lage GH2 så liten som mulig, det er GF2 som skal ta den delen av markedet. GH2 er likevel mindre enn speilreflekser og kan appellere til potensielle speilreflekskjøpere  som vil ha et kompakt systemkamera med innebygd søker. I bruk er det liten forskjell på GH2 og speilreflekser, men begge typer har noen fordeler og ulemper.

Fordelen med GH2 er at det i utgangspunktet bruker kompaktkamerateknologi som gir færre bevegelige deler, ikke noe speil som lager lyd og vibrasjoner og automatiske funksjoner som ansiktsgjengkjenning er tilgjengelig. Videofunksjonen er også bra, og ikke minst godt integrert. Søkeren kan brukes i videomodus, og autofokusen fungerer bra under opptak.

Ulempene med GH2 er også knyttet til forskjellen i teknologi. Bruk av samme autofokusteknologi som i kompaktkameraer gjør at GH2 ikke kan konkurrere med de mer avanserte speilrefleksene på følgefokus og søkeren er ikke like god som en optisk søker på oppfriskningshastighet.

Totalt sett oppfatter vi GH2 som like bra som speilreflekser i samme prisklasse og valget mellom speilløst og speilrefleks bør først og fremst gå på hvilke egenskaper den enkelte prioriterer.

Bildekvalitet

GH2 har ny 16MP sensor som gir forbedret oppløsningsevne i forhold til tidligere Micro Four Thirds kameraer med 12MP sensorer. Panasonic har også greid å forbedre egenskaper med høy Iso i forhold til den gamle sensoren som brukes i GF1, G2 og i mange Olympus modeller, mens forskjellen til forgjengeren GH1 (som bruket en egen sensor) er mindre.

Eksponering og farger var bra og alle bildeparametere (for JPG) kan selvsagt justeres individuelt eller via forhåndsprogrammerte profiler. Spesielt i RAW-modus gir GH2 beste bildekvalitet vi har sett fra noe MFT-kamera så langt. Sammenlignet med speilreflekser og andre speilløse kameraer er GH2 også bra, men ikke helt på høyde med for eksempel NEX-5 og de nyeste modellene fra Canon, Nikon, Pentax og Sony på høy Iso og dynamisk omfang.

Konklusjon

Bildegallerier

Fysisk

Modellene i Panasonics GH- og G-serie har svært like kamerahus, men noen mindre forskjeller er det. GH2 er marginalt større enn G2, som Akam testet sommeren 2010, blant annet på grunn av innebygde stereo mikrofoner som gjør det litt høyere. GH2 er imidlertid ganske lite i forhold til de fleste speilrefleksmodeller og størrelse og vekt er da også viktige argument for MFT-kameraer - for de som prioriterer dette foran ergonomi.

Nærmeste konkurrent hvis vi ser på størrelse er Samsung NX10/NX11 som også er et systemkamera uten speil. Olympus og Sony har også modeller med tilsvarende teknologi, men de har foreløpig satset på enklere (og mindre) modeller uten innebygd søker.

GH2 erstatter GH1 som ble lansert omtrent et år før GH1 og Panasonic har kun gjort mindre justeringer i designet. Begge kameraer er laget vesentlig av plast, men med metall i objektivfatning.

Panasonic har erstattet den noe glatte overflaten på GH1 med en mer ruglete finish som gir bedre grep. Kontrollhjulet som satt øverst på grepet på GH1 er flyttet til baksiden på GH2.

Siden kontrollhjulet nå er på baksiden der videoutløserknappen satt på GH1 er den flyttet til toppen av kameraet og Q-meny knappen er flyttet i motsatt retning.

Forskjellene er uansett små så det bør ikke være noen stor overgang for de som oppgraderer fra GH1.

GH2 har samme skjermstørrelse og samme vridbare skjerm som GH1. Feltet til høyre for søkeren er en sensor som detekterer når søkeren er i bruk. Dette kan overstyres med EVF/LCD-knappen.

GH2 har tre programmerbare funksjonstaster. Den ene sitter på toppen av kameraet der Filmmode knappen var på GH1, mens de to siste er kombinert med pil ned og pil til venstre på fireveiskontrolleren.

GH2 har også tre innstillinger på modusrattet (C1-C3) for forhåndslagrede oppsett. Til gjengjeld er et par motivprogram fjernet, men de er fortsatt tilgjengelige via menyen.

Sett ovenfra er det tydelig at grepet ikke er av de største, men det fungerer likevel rimelig bra. Med votter/hansker på blir det imidlertid ganske trangt mellom grep og objektiv, i hvert fall med 14-140 eller 100-300 på kameraet.

GH2 har stativfeste i den optiske aksen og batteriluken sitter under grepet. GH2 har i motsetning til G2 en egen luke for minnekort på siden av grepet slik at kortet kan byttes selv med kameraet på stativ. GH2 bruker SD, SDHC eller SDXC-kort.

På venstre side av kameraet er det to luker, øverst sitter en som beskytter mikrofoninngangen og under den en som dekker USB, HDMI og A/V ut.

GH2 er det største MFT-kameraet, men forskjellene til G2 er minimale. Diagrammet under viser vekt med minnekort, batteri og bærerem, men uten objektiv. Med 14-140mm er vekten knappe 970 gram inklusiv solblenderen.

I diagrammet under har vi tatt med litt forskjellige typer kameraer for å illustrere forskjellene. Nikon D7000 er et halvprofesjonelt speilrefleks og veier vesentlig mer enn GH2 mens Canons begynnermodell 550D ligger mye nærmere, både i størrelse og vekt. Det er likevel over 100 gram tyngre enn GH2. Det høres ikke så mye ut men er en forskjell på over 20%. Den kompakte MFT-modellen GF1 er tilsvarende lettere mens Canon G12 som er et av de største kompaktkameraene ligger mellom GF1 og GH2 i vekt, men det inkluderer et 5x zoomobjektiv.

Optikk

Utvalget av mFT-optikk blir stadig bedre og MFT dekker i dag området fra 7mm til 300mm, eller 14mm til 600mm omregnet til 35mm format. Bildet til høyre viser GH2 med Panasonics 100-300mm F4.0-F5.6 OIS montert.

FT-objektiver kan brukes via en adapter, riktignok med dårligere autofokusytelse (og noen kun med manuell fokus). Det finnes dessuten adaptere til alle kjente fatninger, men de kan kun brukes med manuell fokus og blender.

GH2 leveres enten som kun kamerahus eller sammen med 14-42mm F3.5-F5.6 OIS eller 14-140mm F3.5-F5.8 OIS standardzoomer. Begge har innebygd optisk stabilisator og vi brukte 14-42mm en del i forbindelse G2-testen. Det er en helt OK rimelig normalzoom med plastfatning, men heller ikke mer.

14-140mm det "opplagte" standardobjektivet for GH2. Det er et mer avansert og forseggjort objektiv enn 14-42mm og har metallfatning og 10x zoomområde. Det er også optimalisert for video med lydløs fokus og kontinuerlig justerbar blender. 14-140mm er ikke perfekt optisk, men ganske bra for en 10x zoom. Lysstyrken kunne vært bedre og en mer lyssterk normalzoom mangler fortsatt i MFT-systemet.

Både Olympus og Panasonic har lovt nye MFT-objektiver og en mer lyssterk standardzoom kommer sannsynligvis i løpet av 2011.

Bildekvaliteten kommer vi tilbake til på denne siden.

Panasonic har brukt en tretommers LCD-skjerm med 460000 punkter på alle MFT-modeller siden G1 ble lansert høsten 2008. Da G1 kom var det bra spesifikasjoner, men i dag er det mer middels og vi hadde håpet at GH2-skjermen skulle få høyere oppløsning. Det skjedde ikke, men skjermen er fortsatt helt OK og hengslingen i siden gjør at den kan vris i nesten alle retninger. En annen fordel med GH2-skjermen er at den er trykkfølsom (som på G2) og kameraet kan i stor grad styres ved å trykke på skjermen hvis man ønsker det. Alle funksjoner er også tilgjengelig via knapper og menyer.

Det er en egen knapp for å velge mellom skjerm og søker, men default gjøres dette automatisk ved hjelp av en sensor som er plassert til høyre for søkeren. Denne fungerer rimelig bra til det tiltenkte funksjonen, men når den trykkfølsomme skjermen skal brukes er det lett å få armen for nærme sensoren slik at den bytter til søker. Det er litt irriterende at søkerbildet av og til forsvinner når fingeren nærmer seg skjermen så når touchscreen funksjonen er i mye bruk lønner det seg å bytte manuelt mellom skjerm og søker.

Søkeren er elektronisk og en av de aller beste på markedet. Den er forøvrig litt endret i forhold til tidligere modeller. Vertikal oppløsning er som før mens horisontal oppløsning er øket fra 800 til 852 piksler, noe som gjør at skjermarealet utnyttes bedre med 3:2 og 16:9-format. Søkeren er ganske stor, faktisk større enn de fleste speilreflekssøkere.

GH2-søkeren fungerer veldig bra under normale lysforhold. Svakheten i forhold til en optisk søker er at søkerbildet blir dårligere i lite lys.

GH2 har fått nytt batteri i forhold til GH1 og G2 (og GF2).  Det er fortsatt et Li-Ion-teknologi, men formen er endret litt slik at nye og gamle batterier ikke kan brukes om hverandre. Kapasiteten er oppgitt til 1200mah (GH1/G2 har 1250mah). Det er merkelig å redusere batterikapasiteten på toppmodellen og GH2 scorer også dårligere enn G2 på CIPAs batteritest. I forhold til GH1 er CIPA-tallet imidlertid marginalt bedre på GH2.

Sammenlignet med speilreflekser og bruk av optisk søker er vel 300 bilder på en ladning ganske dårlig, men i forhold til bruk av Live View på speilreflekser klarer GH2 seg bra. Canon oppgir for eksempel 320 bilder med Live View for 60D og ennå færre for eldre modeller. GH2 leveres med ett batteri og en ekstern lader.

Panasonic oppgir en rekke forskjellige CIPA-tall avhengig av objektivet og om det er søker eller LCD-skjerm brukes. Variasjonen er imidlertid ikke stor og vi har valgt ut resultatet (320) for 14-140mm og bruk av skjermen i diagrammet under. Med bruk av 14-42mm og søker er resultatet 340 bilder.

I diagrammet sammenligner vi GH2 både med et kompaktkamera (Canon G12), to speilreflekser (550D og D7000) og to eldre MFT-modeller. Dessverre blir GH2 slått av alle og ekstra batteri er anbefalt ekstrutstyr til GH2.

I bruk

GH2 er Panasonics nye toppmodell i MFT-klassen. Bortsett fra noen justeringer av kamerahuset er det fysisk nesten likt forgjengeren GH1. Inni er endringene større uten at det er snakk om noen revolusjonerende forskjeller.

Den største nyheten er nok sensoren som er øket fra 12MP til 16MP og har høyere utlesningshastighet, noe som skal gi raskere autofokus og bedre videokvalitet. Ny sensor påvirker også bildekvaliteten og det tester vi på de neste sidene.

En ting som er spesielt med GH2 (og GH1) sensoren er at den er litt større enn en normal MFT-sensor. Det gjør at hele sensoren (som totalt har 18MP) ikke kan utnyttes på en gang, men det er mulig å øke bredden på bildene (i piksler/horisontal bildevinkel) når kameraet stilles om fra 4:3 til 3:2 eller 16:9 format. De fleste andre kameraer beskjærer kun bildet i høyden med breddeformat og gir ikke noe ekstra i bredden.

Alle systemkameraer kan bruke ekstern blits og GH2 kan bruke blitser fra både Panasonic og Olympus. Metz har også blitser for FT/MFT.

Panasonic har et 3D-objektiv som kan brukes på GH2, men ikke på alle eldre Panasonic-modeller.

Av standard funksjonalitet som manuell og automatisk eksponeringsstyring, motiv program, eksponeringskompensasjon osv har GH2 selvsagt alt. Nytt i forhold til GH1 er utvidet Iso-område. Nedre grense er 160 mens øvre er 12800 og det er to steg høyere enn på GH1.

Stabilisator

Panasonic satser på stabilisator (OIS) i objektivene og bortsett fra vidvinkelzoomen har alle zoomobjektivene produsert av Panasonic stabilisator. Ingen av Olympus sine MFT-objektiver har imidlertid stabilisering, og av Panasonics objektiv med fast brennvidde er det bare 45mm makro som har OIS.

Video

GH2 har ny sensor som kan gi opp til 1080p med 60 bilder i sekundet. Ut fra kameraet kommer det imidlertid bare 1080i med 60 bilder i sekundet sannsynligvis på grunn av begrensinger i AVCHD-formatet som GH2 bruker. 720p med 60 bilder i sekundet er også tilgjengelig.

Akam gjør ingen omfattende test av video i kameratester, men Panasonic har helt klart lagt stor vekt på videofunksjonen i GH2. Stereo mikrofoner er innebygd og ekstern mikrofon leveres som ekstrautstyr. GH2 gir dessuten høyere bitrate enn GH1 som har fått litt dårlig kritikk for videokvalitet når motivet beveger/endrer seg raskt.

GH2 bruker som nevnt AVCHD-standarden, men kan også lagre video i Motion JPG i opp til 720p. Lengste opptakstid i beste kvalitet er 29 minutter og 59 sekunder.

GH2 gir ganske rask kontinuerlig autofokus i videomodus og det er det få andre systemkameraer som greier.

GH2 gir omtrent 14MP i 16:9-format mens full HD video kun krever rundt 2MP. Normalt nedskaleres derfor bildet for video, men GH2 kan også bruke de 1920x1080 midterste pikslene på sensoren. Det gir en ca 2.6x zoomeffekt uten at bildet må skaleres opp og dermed uten det kvalitetstapet digital zoom gir. Standardzoomen 14-140mm gir da en bildevinkel tilsvarende omtrent 36-360mm (eller det dobbelte i 35mm-ekvivalent brennvidder) med denne funksjonen i bruk.

Panasonic har vært raskest på fokusering blant de speilløse systemkameraene siden G1 kom på markedet og Panasonic lover ennå raskere autofokus med GH2 enn på tidligere modeller. GH2 bruker såkalt kontrastbasert autofokus hvor kontrasten i videosignalet brukes for å analysere og justere fokus. Årsaken til forbedringen skal være dobbel bildefrekvens fra sensoren som gjør at det går fortere å finne korrekt fokus.

Med 14-140 zoom var fokushastighet under 0.3 sekunder på vidvinkel, rett over på 100mm og selv med full tele var fokuserte GH2 på under 0.5 sekunder på vår test og det er noe bedre enn på tidligere modeller. Ute i godt lys virket autofokusen ennå raskere (som forventet) og GH2 tåler sammenligning med speilreflekser i både begynnerklassen og de litt dyrere når det gjelder fokusering på (relativt) statiske motiver.

Seriebilder og følgefokus er det ikke lett å teste på en objektiv og repeterbar måte, men det er likevel ingen tvil om at GH2 gjør det dårligere enn speilreflekser i samme prisklasse på dette området. Panasonic har fått ned tiden søkeren låser seg etter et bilde er tatt, men det er fortsatt vanskelig å følge motiver som beveger seg raskt så lenge søkerbildet er låst mye av tiden.

Akam brukte GH2 med tre objektiver, 14-140mm normalzoom, 100-300mm telezoom og Olympus 35mm makro (med adapter). Fokusnøyaktigheten var bra på alle og vi så ingen tegn til front- eller bakfokusering. Autofokusen fungerte med 35mm makro, men veldig tregt. GH2 brukte rundt 2.5 sekunder når objektivet var fokusert et stykke unna og selv om avstanden ikke var endret siden forrige bilde tok fokuseringen en del tid.

Totalt sett er autofokusen til GH2 den beste vi har sett på noe speilløst systemkamera så langt, men vi har ikke fått sammenlignet direkte med Sony A33/A55 som ble lansert høsten 2010. Disse har Alpha-fatning, halvgjennomskinnelig speil, elektronisk søker og vil sannsynligvis gi Panasonic sterk konkurranse når det gjelder fokushastighet og følgefokus.

Oppstartstiden er målt med 14-140mm standardzoom. Rundt 1.3 sekund er ikke akkurat lynraskt, men litt bedre enn GH1 med samme objektiv og sjelden noe problem i praksis. G2 er målt med 14-42mm, GF1 med 20mm F1.7 og NX10 med 18-55.

Utløserforsinkelsen med blits er tregere enn snittet knappe 1/3 sekund.

Hastighetstester som avhenger av lagring til minnekortet er utført med et 32GB Sandisk Extreme III SDHC-kort.

Oppladningstid for blitsen begrenser bilde til bilde frekvensen når blitsen er i bruk, og GH2 ligger på samme nivå som tidligere testede modeller fra Panasonic.

GH2 er første MFT-kamera som skal klare mer enn ca 3 bilder i sekundet. Det er oppgitt til 5 bilder i sekundet, noe som er OK for et kamera i begynnerklassen. Spesifikasjonene stemmer og vi målte nesten nøyaktig 5 bilder i sekundet, men det er mange begrensinger.

Først og fremst er bufferen så liten at det bare er plass til 7 bilder, og etter det synker frekvensen betraktelig. Det gjør den også hvis Iso skrus opp eller kontinuerlig fokus skrus på. Kombinert med treg søkeroppdatering er det opplagt at GH2 ikke er noe førstevalg for sportsfotografering og andre situasjoner hvor følgefokus og lange serier er viktige. Samtidig er det klart at GH2 er et hakk bedre enn tidligere MFT-kameraer på dette området så teknologen går stadig i riktig retning.

I diagrammet under er hastigheten målt ved Iso 160. Selv om de første 7 bildene går raskere enn på G2 og GF1 blir resultatet for 10 sekunder ikke bedre for med serier på mer enn et drøyt sekund er det skrivehastigheten til kortet som begrenser hastigheten. Når bufferen er full klarer GH2 rundt to bilder i sekundet med beste JPG-kvalitet, men siden filstørrelsen endrer seg med hvor mye detaljer det er i motivet kan tiden det tar å lagre et bilde variere.

I RAW-modus merkes begrenset buffer ennå mer enn for JPG for når bufferen er full øker ventetiden mellom to bilder til rundt to sekunder. GH2 støtter også RAW + JPG og da går det ennå litt tregere, men bufferstørrelsen (7 bilder) var lik for JPG og RAW.

GH2 er et lite kamera i forhold til de fleste speilreflekser og det betyr nødvendigvis et relativt lite grep og små knapper og brytere. Vi synes imidlertid at Panasonic har gjort en bra jobb med ergonomi gitt begrensningene i størrelsen. De som kjenner Panasonics tidligere MFT-modeller vil fort bli vant til GH2 for det er bare gjort noen mindre justeringer av knapper og ratt i forhold til forgjengeren GH1.

GH2-testen ble gjort vesentlig i januar og februar 2011. Jeg tok mange utebilder i minus ti eller mindre uten noen problemer med selve kameraet (Panasonic oppgir 0 grader som nedre grense), men knappene er dessverre så små at det er vanskelig å treffe riktig med hansker på.

GH2 har samme trykkfølsomme skjerm som G2 og GH2 kan nå i stor grad styres fra skjermen for den som ønsker det, men funksjonene er også tilgjengelige via knapper og menyer. Styring fra skjermen eller med tradisjonelt grensesnitt kan altså velges ut fra egne preferanser. Personlig synes jeg den trykkfølsom skjerm er mest nyttig på stativ.

Menysystemet er oversiktlig og greit med en hurtigmeny (Q-Menu-knappen) hvor de mest brukte innstillingene kan endres, og en hovedmeny (Menu-knappen) hvor oppsettet av kameraet kan justeres. Det er mulig å velge mellom en rekke menyspråk som engelsk, dansk og svensk, men ikke norsk.

GH2 har fått større muligheter for brukertilpasning enn tidligere og har nå tre knapper merket Fn1-3 som kan gis den funksjonen man ønsker. I tillegg er det tre Custom-innstillinger (C1-C3) på modusrattet hvor det kan lagres ferdige oppsett for ulike situasjoner.

GH2 har alt vi forventer av funksjoner fra både speilreflekser og kompaktkameraer og det er vanskelig å finne noen direkte mangler. Funksjoner "arvet" fra kompaktkameraene som Intelligent Auto (iAuto), ansiktsgjenkjenning osv gjør at GH2 kan brukes uten problemer av nesten alle. iAuto gjør GH2 til et meget bra pek og klikk kamera, mens alle manuelle og automatiske funksjoner er på plass for mer avansert bruk.

Nesten alle nye systemkameraer har fått video, men GH2 utmerker seg med både bra spesifikasjoner (Full HD og 60 bilder i sekundet) og ganske god brukervennlighet. En fordel i forhold til speilreflekser er at søkeren kan brukes i videomodus og GH2 har også ganske rask kontinuerlig autofokus under videoopptak. Manuell fokus er selvsagt også mulig for den som foretrekker det.

Bildekvalitet del 1

Bildekvalitet del en

Se bilder i full størrelse i galleriet.

GH2 er første Micro Four Thirds kamera med mer enn 12MP og har en ny multiformat 18MP sensor. Hele sensoren utnyttes imidlertid aldri på en gang og flest piksler blir det med 4:3-format som har 16MP. Med 3:2 og 16:9-format økes den horisontale oppløsningen, men ikke nok til å kompensere for reduksjonen vertikalt så antall megapiksler blir noe lavere med disse formatene.

Laveste Iso for GH2 er 160 og det er denne innstillingen som er brukt for bilder som ikke går på test av høy(ere) Iso. Testbilder er tatt med 4:3-format.

Oppløsning

Vi sammenligner GH2 med litt forskjellige kameraer. MFT ligger jo mellom de fleste speilreflekser med sensorer i APS-C størrelse og kompaktkameraer i sensorstørrelse og konkurrerer til en viss grad med begge typer kameraer selv om GH2 helt klart er nærmere speilreflekser enn kompaktkameraer. Canons 18MP har den gode egenskapen (i denne sammenheng) at vertikalt antall piksler er identisk med GH2 i 4:3-format (3456 piksler). Bilder tatt med Canon 550D/600D/60D/7D blir dermed veldig enkle å sammenligne med når vertikalt utsnitt er det samme og det blir derfor mange Canon-sammenligninger.

For systemkameraer bruker Akam objektiv med fast brennvidde for bilder av testplansjer og for GH2 og andre MFT-kameraer er det Olympus 35mm makro. Vi har dessuten tatt med en del 14-140mm bilder for sammenligning. Første tabell viser bilder i JPG-versjon med default oppsett, F5.6 og laveste Iso. GH2 med 35mm makro er helt på høyde med 60D mens 14-140mm gir et noe dårligere resultat.

Neste tabell viser samme bilder konvertert fra RAW med Adobe Phoshop CS5. Resultatene blir noe bedre for all tre kombinasjoner og igjen er oppløsningen dårligst med 14-140mm.Selv om oppløsningen blir noe bedre med RAW er det også litt mer aretfakter.

Diagrammet under viser resultatene av analyse med Imatest av oppløsning. Første søyle for hvert kamera er resultatet i hjørnet, deretter et stykke inn på bildet, senter og beste resultat. Vi har tatt med resultater av analyse både med JPG-filer med standardoppsett og RAW konvertert med default verdier i Photoshop CS5 for GH2. Som forventet er resultatet en del bedre med RAW-versjon, men merk at både for JPG og RAW er det gjort en rekke valg (fra henholdsvis Panasonic og Adobe) som påvirker resultatet.

Av sammenligningskameraene er G2 og G12 testet med JPG mens 550D og D7000 er testet med RAW. GH2 og G2 er testet med samme Olympus 35mm F3.5 makro og GH2s fire ekstra megapiksler gir en klar forbedring i oppløsningsevne i forhold til G2. Sammenlignet med 550D og D7000 klarer GH2 seg bra. Denne testen er gjort laveste Iso.

Neste tabell viser effekten av å øke Iso til 1600, her viser vi utsnitt fra JPGer med standardoppsett. Panasonics støyfjerning gjør det gjerne bra på høykontrast detaljer og fikser Iso 1600 bra også i forhold til 60D. Vi har også tatt med G12 for den som lurer på hva MFT gir i forhold til et av de beste kompaktkameraene, men GH2 med 60% flere piksler og lavere støynivå gir mye bedre bilder på Iso 1600.

GH2 kan ta bilde med opp til Iso 12800 som er rekord for MFT og tabellen under viser JPG-resultatet. Her er bildekvaliteten for alle kameraene tydelig påvirket av støy og støyfjerning. Igjen klarer GH2 seg bra sammenlignet med 60D som har noe større sensor. Bildet fra NEX-5 er tatt med 18-55 standardzoom.

Det kommer flere eksempler på bilder med høy Iso og mer normale motiv senere i testen.

Hovedkort

Eksemplene under viser utsnitt i 100% fra (nærme) senter av bildet og fra nedre venstre hjørne. Bildene er tatt med laveste Iso for hvert kamera.

Her viser vi eksempler tatt både med Olympus 35mm F3.5 Makro og Panasonic 14-140mm og spesielt i hjørnet er det store forskjeller. På bilder tatt på lengere avstander var hjørnene mye bedre med 14-140mm.

På tredje rad i tabellen er GH2-bildet skalert til 12MP for enklere sammenligning med tidligere 12MP-modeller. En nedskalering påvirker selvsagt bildekvaliteten til en viss grad, men GH2-bildet har mer detaljer enn G2-bildet som er tatt med samme objektiv.

Tabellen under viser litt større utsnitt fra hovedkortbildet i JPG- og RAW-versjoner og tilsvarende fra Canon D60 og Olympus E-5. Selv med en enkel konvertering med standardinnstillinger fra RAW får alle kameraer noe bedre detaljnivå enn med JPG. Som på oppløsningsbildene gir Olympus 35mm et bedre resultat enn 14-140mm (og noe annet ville vært merkelig). 60D Med Canon 50mm og GH2 med 35mm er ganske jevne, spesielt med RAW-format. E-5 gir et bemerkelsesverdig bra detaljnivå på laveste Iso til å ha 4 megapiksler mindre enn GH2.

Standardbilde - Rådhuset

Panasonics 14-140mm standardzoom var lenge eneste objektiv som ble levert med GH1 og selges også sammen med GH2. Siden det er laget med tanke på både stillbilder og video med blant annet så og si lydløs autofokus er det et veldig interessant objektiv sammen med GH2. Det er priset til rundt 7000 kroner og ligger dermed i en annen klasse enn andre superzoomobjektiver - i hvert fall prismessig.

Det er ikke helt enkelt å finne noe objektiv som er direkte sammenlignbart, men vi valgte å bruke et Canon 15-85 IS som også er en litt påkostet normalzoom.

Rådhusbildet er tatt med vidvinkel og kameraene er forsøkt zoomet slik at det vertikale utsnittet blir likt. Det er brukt laveste Iso, blenderprioritet og F5.6 på begge kameraer.

Panasonic GH2, 14-140mm, F5.6
Canon 7D, 15-85mm, F5.6

I senter av bildet var det vanskelig å finne noen vesentlig forskjeller, men ut mot kantene virket Canon-objektivet litt skarpere.

Utsnittene under er fra RAW-versjonene av samme bilder. GH2 ser ut til å ha størst fordel ved å bytte til RAW, men 7D-bildet virker fortsatt en anelse bedre. Det er uansett et ganske respektabelt resultat fra Panasonics 10x normalzoom.

Standardbilde - Akershus

Neste bilde er av Akershus og det er brukt samme kameraer og optikk som på Rådhusbildet over. Igjen er vertikalt bildevinkel laget så lik som mulig.

Bildene er tatt med rundt 135mm (35mm ekvivalent) brennvidde (GH2), laveste Iso og beste JPG-kvalitet.

Panasonic GH2, 14-140mm, F5.7
Canon 7D, 15-85mm, F5.6

7D valgte en litt lysere eksponering uten å få vesentlig mer problemer med utbrente høylys enn GH2 og det er en fordel i skyggeområdene. Detaljnivået i JPG-filene er ganske likt, men Canon-bildene ser litt bedre ut. De to utsnittene under er begge relativt nærme senter av bildet.

Det siste utsnittet et tatt ganske langt ute mot høyre side av bildet. 7D-bildet ser litt skarpere ut, men nedblending til F7.1 hjalp noe på Panasoniczoomen. Canon-bildet har litt feilbrytningsproblemer og på det området er GH2 bedre.

Bildekvalitet del 2

Bildekvalitet del to

Bildekvalitet ved høy ISO

Bildene under er utsnitt fra hovedkortet ved forskjellige Iso-verdier. Her er det JPG-bilder med standardinnstillinger. Vi viser Iso 400 til 6400 for GH2 og Panasonics siste kamera med 12MP sensor (G2) som vi har testbilder for. I tillegg er Canon G12 med som representant for de avanserte kompaktkameraene. Selv om et utsnitt fra et hovedkort ikke er noe vanlig motiv illustrerer det godt hva som skjer med bilder med mye detaljer og ganske lav kontrast når Iso økes.

GH2 er klart best i denne sammenligningen og et skritt i riktig retning i forhold til G2, spesielt på Iso 6400 er forskjellen stor. Til tross for en 33% økning i antall piksler er GH2-bildene bedre også på pikselnivå og vesentlig bedre skalert til samme størrelse. G12 som er et av de aller beste kompaktkameraene på høy Iso har mer støy/støyfjerning og færre piklser enn begge Panasonic-modeller.

GH2, 60D og E-5

De neste bildene er litt større utsnitt enn i tabellen over. Her sammenligner vi JPG og RAW og GH2 mot Canon 60D og Olympus E-5 me dulike Iso-verdier. RAW-bildene er konvertert med Photoshop CS5 og standardinnstillinger.

Laveste Iso:

Dette er samme utsnitt som ble vist på forrige side med GH2 på Iso 160 og 60D/E-5 på Iso 100. E-5 er bra med selv med bare 12 megapiklser.

Iso 400

I neste serie hopper vi til Iso 400 og både GH2 og 60D har fortsatt mye detaljer. I RAW-bildene er det nå litt støy, men selv med default støyreduksjon i ACR er det ikke mer enn at dette ikke vil være dynlig på papirkopier eller litt mindre forstørrelse på skjerm. E-5 er mye mer preget av støy enn de to andre og har både redusert detaljnivå og mere støy.

Iso 800

Igjen er det ganske bra med detaljer fra GH2 og 60D, men ikke på Iso-400 nivå og det er også mer støy. E-5 taper jevnt og trutt terreng.

Iso 1600

Her begynner forksjellene til laveste Iso og bli ganske store. Igjen er GH2 og 60D ganske jevne. GH2 har litt mer støy, men også litt mer detaljer i noen områder.

Iso 3200

Fortsatt respektable resultater, men støy og støyfjerning tar stadig mer av detaljene, spesielt i omåder med lav kontrast. Det er umulig å sette noen grense for hva som er "brukbare" resultat, men med Iso 3200 vil en del fine detaljer allerede være borte.

Iso 6400

Ennå et hakk dårligere enn 3200, og ennå mer begrenset hva bildene kan brukes til. E-5 på Iso 6400 er elendig.

Iso 12800

E-5 stopper på Iso 6400 så her har vi tatt med Pentax K-5 i steden. K-5 regnes som et av de aller beste på høy Iso med APS-C-størrelse sensor og spesielt RAW-versjonen ser bra ut. GH2 og 60D plages av masse støy med litt forskjellig karakter. Tilsvarende bilder for alle Iso-verdier med K-5 og Nikon D7000 finnes for eksempel i 60D-testen.

Støynivået er testet med Imatest. Testen er gjort basert på bilder i RAW-format som er konvertert med standardinnstillinger i Photoshop CS5. Merk at for Iso 100 er verdien for 160 brukt for GH2. Imatestmålingene viser at støynivået til GH2 er et hakk dårligere enn konkurrentene på høy Iso.

Panasonic GH2
Canon 60D
Nikon D7000
Sony A550

Eksponering og dynamisk omfang

Dynamikkomfang er målt med Imatest og GH2 ligger noe under speilreflekskameraene vi sammenligner med i mesteparten av Iso-området.

Høy kvalitet betyr at krav til signal/støyforhold er høyere enn for lav kvalitet.

Fargegjengivelsen er testet i Imatest med automatisk hvitbalanse og henholdsvis dagslyslamper og en blanding av daglyslamper og andre lyskilder. Firkantene i diagrammet representerer et perfekt resultat mens sirklene er målte verdier for kameraet.

Hvitbalanse dagslyslamper - GH2 / Hvitbalanse blandet lys - GH2

sitat""

Bildet under viser de forskjellige fargene hvor nummer på fargekartet matcher nummeret på diagrammet over.

Konklusjon

Oppsummering og Konklusjon

GH2 er et kompakt systemkamera, litt mindre enn speilreflekser. Til tross for små knapper og lite grep mener vi at Panasonic har funnet en bra balanse mellom størrelse/vekt og ergonomi.

Optikk:

Micro Four Thirds har foreløpig det beste utvalget av optikk blant de speilløse systemene med autofokus. GH2 kan bruke alle MFT-objektiver, inklusiv Panasonics 3D-objektiv. FT-optikk kan også brukes med en adapter, men autofokusytelsen er veldig varierende.

GH2 selges normalt sammen med en 14-140mm F3.5-F5.8 eller 14-42mm F3.5-F5.6. Begge disse har stabilisator, men det er bare Panasonic som lager MFT-optikk med stabilisator foreløpig.

LCD-skjermen er på tre tommer og med middels oppløsning, men touch screen funksjonalitet og en veldig fleksibel hengsling trekker opp. Den elektroniske søkeren i GH2 er kanskje den beste på markedet, men kan fortsatt ikke konkurrere med en optisk søker på oppfriskningsfrekvens. Den er imidlertid større enn på speilreflekser i samme prisklasse og fungerer meget bra i de fleste situasjoner.

Batterilevetiden er brukbar med 320 eksponeringer målt med CIPAs målemetode, men vi hadde håpet på et bedre resultat fra Panasonics mest avanserte modell.

Som Panasonics nye toppmodell har GH2 så og si alt av funksjoner, både manuelle muligheter vi forventer på et systemkamera og automatikk som ansiktsgjenkjenning hentet fra kompaktkameraene. Bra integrert video med opptak i full HD, multiformat sensor og touch screen er noen av funksjonene som skiller GH2 fra mengden.

Panasonic har forbedret autofokusen på GH2 i forhold til tidligere modeller, men speilreflekser har fortsatt overtaket når det gjelder seriebildefunksjonalitet med følgefokus.

GH2 har rask respons i de fleste situasjoner. Det er første MFT-kamera som klarer 5 bilder i sekundet, men en buffer med plass til bare syv bilder begrenser bruken litt.

Mulighet for touch screen-betjening og gode menyer trekker opp mens vel små knapper er en ulempe, spesielt vinterstid med hansker på.

Bildekvaliteten til GH2 er har blitt et hakk bedre enn på tidligere MFT-kameraer med både forbedret oppløsning og bedre ytelse på høy Iso. Vi vurderte å gi GH2 fire stjerner, men valgte til slutt å beholde samme karakter som på GH1 og G2 siden konkurrentene også har blitt bedre i samme periode. GH2 gir imidlertid beste bildekvalitet vi har sett fra ett MFT-kamera så langt.

Konklusjon

Micro Four Thirds er et system utviklet av Olympus og Panasonic. Da Panasonic lanserte sin første modell (G1) i 2008 var MFT unikt, men med ett kamerahus, to objektiv og noen blitser var det ikke mye til system. Siden den gang har det kommet flere kamerahus og objektiv fra både Olympus og Panasonic og selv om MFT fortsatt mangler mye i forhold til Canon og Nikons speilreflekssystemer er MFT det mest komplette speilløse systemet.

De speilløse systemkameraene har delt seg i to kategorier, små modeller hvor minimal størrelse og vekt er hovedmålet og speilreflekskonkurrenter hvor kompakthet fortsatt er et viktig element, men ikke så viktig at innebygd søker og grep ofres. GH2 tilhører definitivt siste kategori og har en typisk "speilrefleksutforming" selv om speilet og den optiske søkeren er erstattet med en elektronisk søker.

Kamerahuset er nesten identisk med tidligere modeller, men Panasonic gjør noen mindre justeringer fra modell til modell. Sammenlignet med forgjengeren GH1 er kontrollhjulet og noen knapper flyttet mens størrelse og konstruksjon er som før. Byggematerialet er vesentlig plast med en litt ru overflate på grepet og der tommelen plasseres.

GH2 har en elektronisk søker med meget bra spesifikasjoner. Oppfriskningshastigheten kan riktignok ikke konkurrere med en optisk søker, men GH2-søkeren er større enn det som finnes på speilreflekser i samme prisklasse og elektronisk søker kan også brukes i videomodus. LCD-skjermen er på tre tommer og har middels oppløsning, men hengsling på venstre side gjør at den kan vris i nesten alle retninger. Skjermen er også trykkfølsom og de fleste funksjoner kan utføres via skjermen.

Batterikapasiteten på 320 eksponeringer holder til vanlig hobbybruk, men er ganske dårlig sammenlignet med de fleste speilreflekser.

Uten speil kan ikke GH2 og tilsvarende kameraer bruke samme type autofokus som speilreflekser. De har nemlig egne autofokussensorer som beregner riktig fokus raskt og nøyaktig. GH2 har hentet autofokusteknologien fra kompaktkameraer og baserer seg på analyse av kontrasten i videosignalet. Denne metoden har ikke kunnet konkurrere på hastighet med speilreflekskameraer, men forbedres stadig og Panasonic GH2 fokuserer raskest av alle speilløse systemkameraer Akam har testet så langt. Hastigheten er på høyde med mange speilreflekser i begynnerklassen og fungerer bra, spesielt for motiver som ikke beveger seg alt for fort. Når det gjelder følgefokus og seriebilder er det imidlertid fortsatt en forskjell og det at søkerbildet låser seg et øyeblikk når et bilde er tatt bidrar også til at det er vanskelig å følge motiv som beveger seg selv når autofokusen er rask nok til å henge med.

I videomodus må også speilreflekser bruke kontrastbasert autofokus og det går så tregt at den i praksis er nesten ubrukelig mens GH2 er et av de få systemkameraene som har rimelig rask autofokus også i videomodus. Videofunksjonen er forøvrig en av GH2s sterke sider med Full HD, 1080i med 60 bilder i sekundet og høyere bitrate enn forgjengeren GH1.

Bildekvalitet

Olympus og Panasonic bruker en noe mindre sensor enn konkurrentene og har alltid hengt litt etter på antall piksler og egneskaper på høy Iso. Med 12MP på selv de enkleste FT og MFT-kameraene ser vi ikke antall piksler som noe stort argument mot MFT, men ytelse på høy Iso er viktig for mange. GH2 har en ny sensor med 16MP som er rekord for MFT og klarer dessuten å forbedre egenskapene ved høy Iso i forhold til både det litt enklere Panasonic G2 og Olympus E-5 som begge bruker en eldre 12MP sensor.

Sammenlignet med de beste kameraene med APS-C størrelse sensor er det likevel litt igjen både på egenskaper på høy Iso og dynamisk omfang, men GH2 leverer den beste bildekvaliteten vi har sett fra noe MFT eller FT-kamera. Da tenker vi først og fremst på potensialet i RAW-filene og ikke JPG-kvalitet med standardinnstillinger.

Totalt sett har vi ingen problemer med å anbefale Panasonic GH2 som et av de aller beste speilløse systemkameraene så langt. Vi oppfatter også GH2 som et bra alternativ til speilreflekser i begynnerklassen og videofunksjonen er en av de beste på noe systemkamera.

annonse