Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

Canon HF100 vs. Panasonic SD9

Introduksjon

I januar var vi vitne til et storslipp av videokameraer fra både Sony og Canon. Et par måneder senere kommer Panasonic også med nye modeller, men riktignok ikke i like stort omfang. En av dem er SD9 som er oppfølgeren til SD5, et kamera som fikk knappe seks måneder på markedet før det ble erstattet.

Nytt av dagen er en ny tilnærming til testene våre av videokameraer. En ting er nemlig å reflektere rundt hvorvidt et kamera er bra eller dårlig. En annen ting er hvilket du faktisk burde kjøpe. Til syvende og sist er det ofte det leserne våre lurer på. For å få et bedre sammenligningsgrunnlag kommer nå derfor til å teste videokameraer direkte opp mot hverandre i den grad det lar seg gjøre.

Naturlig nok kan man ikke sammenligne et 20’000 kroners DV-kamera med et DVD-kamera til halve prisen, men ikke overraskende finnes det som regel en eller flere jevnbyrdige modeller å velge mellom.

Så i tillegg til Panasonic SD9 har vi i dag også satt søkelyset på Canon sitt HF100. Sistnevnte prises ca. en tusenlapp høyere, men grovt sett er de spesifikasjonsmessig like. Begge tar opp på minnekort av typen SD(HC) og de er omtrent like store.

Panasonic HDC-SD9

Til den nette sum av 6000 norske kroner kan du sikre deg den nyeste blomsten på Panasonic sin gren med små minnekortbaserte videokameraer. Tidligere har vi testet SD5 her på Akam og var godt fornøyd den gang.

Dagens testmodell kan friste med 3CCD, optisk bildestabilisator, 5.1-lyd, ansiktsgjenkjenning og 10x optisk zoom. Video lagres på et SD(HC)-kort i AVCHD-format med oppløsningen på 1920x1080.

Medfølgende i esken er standard tilbehør som lader, A/V-kabel, fjernkontroll og manualer. Et par ”nyttige” CD-er ligger også vedlagt, se ikke bort i fra at du kan trenge det.

Canon HF100

For å sikre deg Canon sitt bidrag til denne duellen må du ut med om lag 7000 kroner. Til den prisen får du et kamera som tar ørlite mer plass i lomma. Men ettersom du akkurat har gitt en tusenlapp ekstra ble det vel litt mer plass.

HF100 tar også opp på SD(HC)-kort i full HD-oppløsning. En enkel, men mer sofistikert CMOS-brikke er på plass, samt en optisk bildestabilisator og 12x optisk zoom. Der SD9 markedsføres som et funksjonsrikt kamera er fokuset til HF100 mer på selve kamerakvaliteten. Så gjenstår det å se om det faktisk er noe bak reklamen.

I tillegg til et videokamera får du med det helt vanlige; ladekabel, A/V-kabel, fjernkontroll og manualer. Det er verdt å merke seg at HF100 ikke kommer med dedikert lader. Det er noen som liker å ha det.

Ved å teste denne modellen får vi også en test av Canon HF10, som er det samme kameraet, bare med 16GB innebygget minne.

Fysikk og funksjoner

Design og byggekvalitet

Dette er begge små kameraer. De er riktignok ikke like små som Sanyo HD700, men små nok. Canon sitt HF100 er en anelse større og tyngre, dog snakker vi marginer som knapt er verdt å nevne. Materialvalget er mer eller mindre likt, med unntak av ytterst på objektivet. Der har Canon tre centimeter med metall, mens Panasonic har dekt det slik som resten av kameraet. Noe som i sin tur fører til et litt mer strømlinjeformet design for SD9 sin del.

Litt ekstra metall til tross. Det er ikke store forskjellene å spore på byggekvaliteten. Med sin ekstra tyngde trekker nok Canon HF100 det lengste strået, der Canon nok utmerker seg merkbart bedre er på kontaktdeksler. Dekslene på HF100 er mer robuste og praktiske enn det vi finner på SD9. Misforstå meg rett; ingen av testmodellene har like gode deksler som Sony SR12.

Canon har lagt litt ekstra innsats i designet av bakparten.

Ellers fremstår byggekvaliteten ganske god på begge kameraer. LCD-skjermen er kanskje festet hakket bedre på Canon HF100. Ingen knapper stikker farlig langt ut og begge har de integrerte objektivdeksler. dekslene er kanskje ikke skuddsikre, men de gjør jobben. HF100 har en liten finesse som låser LCD-skjermen litt fast når den er slått inn, det har ikke SD9. Det gjør HF100 ørlite grann bedre egnet for røff behandling.

Utseendemessig fremstår de to som gjennomførte modeller. Men i en designkonkurranse ville nok Panasonic SD9 dratt det lengste strået. Det er litt færre forstyrrende elementer på SD9. Noe som fører til et, som nevnt, mer strømlinjeformet design. Merk at dette til syvende og sist er et subjektiv spørsmål.

HF100 skal ha et ekstra pluss i margen ettersom det følger med en liten holdereim. Det gjør det litt mer praktisk å bære med seg.

Oppsummert kan vi gjøre det veldig enkelt. Dette er begge to fine kameraer, som også er godt skrudd sammen. Panasonic SD9 trekker det lengste strået på design, mens Canon HF100 gjør det best byggekvalitetsmessig. Sammenlignet med andre kameraer har vi nok sett både penere og mer robuste modeller, men jeg tror vi med trygghet kan si at SD9 er i designtoppen.

Legg merke til at vi legger mer vekt på byggekvaliteten i terningkastene:

Panasonic SD9:

Canon HF100:

Ergonomi

Vi begynner rett på grepet. Små kameraer er gjerne synonymt med et mindre godt grep, og dagens to kameraer er intet unntak. Trass en tilsynelatende bedre holdereim på HF100 er det – noe overraskende – det mindre Panasonic SD9 som føles best i hånden. Grunnen er rimelig enkel: Der Canon HF100 er mer firkantet utformet er SD9 rundt. Du kan jo forestille deg hva som er best å holde i; et rør eller en smørpakning. Dette er riktignok satt veldig på spissen, men du skjønner poenget.

Videre over til knappene. Etter en liten runde med forskjellige hender ble det klart at på SD9 ligger alle operasjonsknappene på pekefingeren, mens på HF100 blir det nødvendig å ta fram langefingeren i tillegg. Dette faller unaturlig for de fleste og for å sitere en av personene i testpanelet: ”Dette var vanskelig”.

Riktignok kan du strekke litt på pekefingeren og nå fram til alt, men det er vel slik at kameraet skal tilpasses brukeren, ikke motsatt?

Zoom-knappen på SD9 er noe annerledes enn hva jeg er vant til fra Canon og Sony sine kameraer og det er ikke til å legge skjul på at den faller i smak. Det kan dog ikke sies om alle de andre knappene på Panasonic sitt bidrag. Generelt er det mangel på respons i knappene og det topper seg på styrestikken som brukes til både navigering i menyer og justering av bilde under opptak. Den er rett og slett vanskelig å bruke.

SD9 har i tillegg et par knapper jeg fint kunne klart meg uten: Bildestabilisator og ekstra lyssterk LCD-skjerm burde være valg i menyen. På den positive siden, de to mest sentrale knappene, strømbryter og rec-knapp, fungerer godt.

På Canon HF100 derimot er låta en annen. I tillegg til fungerende rec-knapp, modusvelger og strømbryter er også resten av knappene på HF100 relativt gode. Ikke minst fungerer styrestikken her bedre.

Nå har vi snakket nok om knapper. Oppsummert kan vi si at sammenlignet med andre kameraer vi har hatt til test er det ikke veldig gode knapper på disse to testkameraene. Men om jeg skulle velge ville valget falt på Canon sitt HF100.

Menyene på begge modeller er greie å navigere i. I hvert fall i utgangspunktet, en dårlig styrestikke på SD9 trekker noe ned. Men du finner fram og det er bra.

Vi bruker ikke mer tid på ergonomi nå. Begge modellene har noe å gå på, men alt i alt er det best grep på Panasonic SD9 og best knapper på Canon HF100. Stort mer er det ikke å skrive hjem om.

Panasonic SD9:

Canon HF100:

Funksjoner

Vi tar det grunnleggende først. Begge kameraene tar opp i AVCHD i det de liker å omtale som Full-HD, 1920x1080. AVCHD står for Advanced Video Codec High Definition og er i bunn og grunn MPEG4-komprimering.

Panasonic SD9 tar opp lyd i 5 kanaler. Men ikke forvent noen kinokvalitet.

Begge videokameraene har en 2.7” LCD-skjerm. Panasonic med litt høyere oppløsning. Begge kan ta stillbilder under videoopptak og de har blits. De tar opp på SD-kort. Slike kort får du nå opp i 32GB ifølge prisguiden vår. Men i realiteten er det 16GB som er å få tak i. Disse koster en tusenlapp, så da er kanskje gunstigere å kjøpe flere 8GB kort til drøye 200 kroner. På 8GB får du angivelig lagret 1 time med video på høyeste kvalitet (17Mb/s). Begge modellene har dette som maks bitrate.

Bortsett fra dette er det er lett å se hvor de to skiller seg. Panasonic SD9 har fokus på spennende funksjoner som 5.1 lyd, ”pre-rec”, hurtigstart og ansiktsgjenkjenning. Mens Canon satser på finesser for mer avansert bruk. Her nevnes manuell justering av lukker, blender og hvitbalanse, mikrofoninngang, hodetelefonutgang og justerbart volumnivå med desibelmeter.

Det er verdt å nevne at du også på SD9 kan justere eksponering og lyd manuelt.

Canon har plassert knappene langs LCD-skjermen.

HF100 har en tilbehørsko diskret skjult under et lokk bakerst på kameraet. I tillegg har det, som nevnt, mikrofoninngang og hodetelefonutgang. Det gjør tilkoblingsmulighetene litt bedre på HF100. Canon sin modell har også et videolys for å gjøre filming i mørket litt lettere.

Begge modellene kommer med ”quickstart”, en funksjon som er ganske selvforklarende. Den aktiveres ved å åpne/lukke LCD-skjermen. I tillegg har SD9 såkalt ”pre-rec”. En funksjon som konstant tar opp og lagrer 2-3 sekunder med video, slik at når du først trykker på rec-knappen er du sikret å få med deg de foregående 2 sekundene.

Minnekortet ligger bak på SD9.
Her voktes minnekortet på HF100.

Da har vi i bunn og grunn gått over det grunnleggende funksjonsmessige ved hvert av kameraene. I tillegg kan vi nevne en markant forskjell som vi skal se nærmere på under bildekvalitet; HF100 har én CMOS-brikke, som visstnok skal være bedre enn én CCD-brikke. Mens SD9 har 3 CCD-brikker som skal gi bedre fargegjengivelse.

Som vanlig kan det være en utfordring å bruke AVCHD i redigering. Noen programmer har støtte for det, andre ikke. Blant våre forumbrukere er Premiere Elements/Pro, Sony Vegas og Pinnacle Studio populære programmer. Med de to sistnevnte skal det gå fint, mens Premiere enda ikke har støtten på plass. Alternativet om du sverger til Adobe sin løsning kan jo være ”Mainconsept MPEG ProHD” som gir AVCHD-støtte til Premiere. Dog koster det drøyt to tusen kroner.

Satsningsområdet til Canon HF100 er som sagt avanserte brukere, men SD9 har også en del slike finesser og gjør det dermed godt både på bortebane og sin egen hjemmebane som er spennende funksjoner. For å si det enkelt: Panasonic SD9 har nesten alt det HF100 har, og mer.

Panasonic SD9:

Canon HF100:

Bruk og bildekvalitet

I bruk

Etter noen ukers bruk legger en etter hvert merke til elementer ved videokameraene som er litt tungvinte. Det skal vi nå ta en nærmere titt på.

Når man bruker såkalte ikke-sekvensielle lagringsmedier, mer folkelig sagt: Minnekort eller harddisk, er det i utgangspunktet lett å finne fram til klipp, se på dem og slette dem. Etter å ha blitt bortskjemt med Sony SR12 må jeg innrømme at dagens to testmodeller ikke akkurat imponerer på dette feltet.

På begge modellene er det å slette klipp på minnekortet en tungvint prosess. Jeg teller hele syv og seks tastetrykk på henholdsvis SD9 og HF100. Det blir rett og slett for tungvint. Til sammenligning holder det med to trykk på et Nikon D70.

Det kan virke som HF100 rett og slett har en god, gammeldags treg prosessor. Ting tar nemlig litt mer tid der. Til tider så mye at du blir lei av å vente. SD9 stiller sterkere på dette feltet. På den annen side tilbyr HF100 mulighet for å zoome inn på stillbilder for å se nærmere på detaljer.

Vi var så vidt innom kontaktdekslene. Det skal sies at det er ikke så mange av dem, men det som er på Panasonic sin testmodell imponerte ikke akkurat i stor grad. Det som derimot ga undertegnede et hakkeslepp, i den grad man kan få det av et videokamera, var plasseringen av HDMI-kontakten på SD9. Det er likeså greit plassert bak batteriet, slik at HDMI kan kun brukes med strømadapter, batteriet må nemlig ut.

Canon har en knapp som rett og slett heter ”Easy”, mens hos Panasonic er den en bryter du setter til auto om du vil kjøre alt automatisk. Uten å ha noe vitenskapelig bak det føles det mer brukervennlig med ”easy”-knappen.

Begge modeller er utstyrt med en funksjon som skal starte kameraet raskere enn ellers. Det er absolutt ingen dum idé og fungerer enkelt ved at du lukker LCD-skjermen mens kameraet er på. Kameraet startes igjen ved å åpne skjermen. Canon er nok ørlite grann raskere her, merkelig nok. Oppstartsidene vi snakker om er på et snaut sekund, så det er uansett små marginer.

Oppstartstid uten ”quickstart”, ”quick-on” eller hva du nå velger å kalle det er vel så viktig. Dette er tiden det tar fra kameraet er avslått til du kan gjøre et opptak. Dette handler ofte om timing. Flere kameraer har en tendens til å komme med feilmeldinger som hindrer deg i å ta opp hvis du trykker på ”rec” for tidlig.

Tregheten under navigering i filer på kortet reflekteres i oppstartstiden til Canon HF100. Syv sekunder er ikke akkurat mye å skrive hjem om. Panasonic SD9 derimot plasserer seg på et langt mer akseptabelt nivå med sine 4,4 sekunder. Ironisk nok bruker SD9 lang tid på å slå seg av, men det behøver vel ikke plage andre enn de som tester oppstartstiden ved å slå det av og på repetitivt.

Panasonic SD9 er som nevnt utstyrt med ”Pre-rec”-funksjon. Den fungerer fint, men trekker nok dessverre og naturlig nok en del strøm. Samme modell er utstyrt med en ”power-LCD” –knapp. Den gir ekstra lysstyrke til skjermen. Umiddelbart ble jeg forundret over hvorfor ikke skjermen bare kunne være lyssterk uansett, men etter nærmere ettertanke er nok strømsparing en faktor her.

En tur ut i sola bekrefter mistanken om at SD9 har den definitivt beste skjermen. Ikke bare har den høyere oppløsning, den er også mer lyssterk og takler dermed sterk sollys bedre enn konkurrenten. Selv uten ”power-LCD” er den jevngod med HF100.

Vi har som vanlig kjørt kameraene gjennom en enkel batteritest hvor vi utfører en syklus som skal imitere normal bruk av videokameraet. Syklusen består av kameraet står konstant på med 50 % av tiden i opptak, samt zooming en gang i minuttet.

Denne gangen var det Panasonic SD9 som kom godt ut. Med sine 124 minutter er det nest best av alle videokameraene vi hat testet. HF100 plasserer seg mer på medianen med 105 minutter.

Bildekvalitet

Nå er det på tide å ta en titt på bildekvaliteten til disse to kameraene. En skal nok ikke forvente alt for mye av dem ettersom de er relativt billige.

En faktor mange er interessert i er hvor stor vidvinkel et kamera har. En stor vidvinkel gir deg mer fleksibilitet under opptak, spesielt på trange steder. Samtidig gjør det faktisk at opptakene ser mer stødige ut; bare se for deg forskjellen i stødighet på et klipp tatt med maks tele og et tatt med største vidvinkel.

Begge modellene har nøyaktig lik vidvinkel på 42,9mm omgjort til 35mm-skala. Canon HF100 strekker seg litt lenger på lengste tele, men ikke mye. Videre på objektivet er det en kjent sak at bildet krummer seg i kantene. Dette er selvsagt ikke ønskelig. Et godt objektiv skal ha minimalt med slik krumming. Dessverre ser vi som regel at dette er svært tilstedeværende på videokameraer.

HF100 og SD9 er ingen unntak. Det er faktisk svært merkbart og krumningen synes ekstra godt på SD9.

Vi beveger oss videre til mørketesten. Det understrekes at dette er en subjektiv test, men det gir en indikasjon på lysfølsomheten til hvert kamera. Og en distinkt indikasjon denne gangen er at HF100 tåler mørket best. Vi måtte helt ned til 0,5 EV før det ble umulig å skille detaljer i bildet fra hverandre. SD9 derimot stoppet på 1,5 EV, uten at det er så galt det heller.

Som tidligere nevnt har HF100 et videolys som nok kommer godt med om mørket skulle komme krypende.

Neste punkt er fargegjengivelse. Her tar vi et testbilde av en spesiallaget plansje og kjører deretter bildet gjennom et analyseprogram. Informasjonen vi får ut hjelper oss å si noe konkret om gjengivelsen av farger.

Det er ingen slående gode resultater de to kameraene viser oss. Det er litt å gå på opp til det noe dyrere JVC HD7, mens mot Sony sitt SR12 er det forholdsvis stor forskjell. SD9 kommer dårligst ut av de to testmodellene, men også HF100 har noe å gå på.

Dette er i seg selv litt interessant ettersom Panasonic har utstyrt SD9 med 3CDD som tradisjonelt skal gi bedre fargegjengivelse, mens Canon har valgt én brikke av den noe mer moderne CMOS-varianten. Så kvaliteten på brikkene er nok vel så viktig som antallet. Her ligger to andre bilder som understreker hvor mye det er å gå på.

Når alt det er sagt er det viktig å understreke at dette er marginer uansett. Jeg kan nok være enig i at HF100 leverer bedre bildekvalitet som jeg kan se med det blotte øye, men jeg tror ikke det ville påvirket mitt valg i særlig stor grad ved et eventuelt kjøp.

Det er tydelig at det er her Canon HF100 gjør seg verdig den ekstra tusenlappen det koster. Uten at noen av modellene akkurat imponerer i den store sammenheng er HF100 alltid et hakk foran SD9, både det som angår objektivet og det som går på bildebrikken.

Panasonic SD9:

Canon HF100:

Konklusjon

Ikke før har vi begynt, så er det på tide å komme til en slutning. Hadde du spurt meg for et år siden hva jeg syntes om minnekortbaserte videokameraer ville jeg ikke nølt med å uttrykke min skepsis. Ankepunktet lå i all hovedsak i kostnaden for lagring, samt det praktiske aspektet ved redigering.

Redigeringen er fortsatt et problem, men bedres stadig og jeg vil tro at innen året er omme vil ikke AVCHD-støtten være et stort tema lenger. Den andre faktoren ved AVCHD-redigering, behovet for maskinkraft, vil naturlig nok bli et mindre tema ettersom folk flest oppgraderer maskinene sine i takt med tiden.

Et 4GB SDHC-kort får du i dag til drøye hundrelappen. Det blir nærmest latterlig billig. Fortsatt er det noe dyrere enn en miniDV-tape, men forskjellene er nærmest visket ut når en tenker opptakstid/krone.

Canon HF100 er i skrivende stund en drøy tusenlapp dyrere enn Panasonic SD9. Da er det forventet at kameraet også leverer mer. Og å visse punkter gjør det akkurat det. Bildekvaliteten på HF100 er hakket bedre enn det Panasonic leverer.

På noen ergonomiske og byggekvalitetsaspekter er også HF100 bedre. Det har for eksempel bedre knappedeksel og en mer anvendelig styrepinne.

Men det er nok der det stopper også for Canon denne gangen. For å sitere meg selv: ”Panasonic SD9 har nesten alt det HF100 har, og mer”.

Oppstartstiden er bedre, batteriet holder lenger, funksjonslisten lenger, hurtigheten større, grepet mer behagelig og ikke minst; SD9 er faktisk mindre enn HF100.

Ingen av disse to kameraene kommer til å vinne prisen for årets kamera. Til det er det alt for mye å sette fingeren på. Skulle jeg likevel valgt et av dem ville jeg ikke nølt med å velge Panasonic HDC-SD9.

Helt til slutt vil jeg påpeke at det også finnes andre kameraer i denne klassen. Sony sitt bidrag er hakket dyrere enn HF100 og heter CX6EK. Ta en titt på det også før du bestemmer deg.

Panasonic HDC-SD9

Canon HF100

annonse