TestCanon EOS M

Uferdig leketøy fra Canon

Canon EOS M er gøy å bruke, men føles ikke helt ferdig.

Praktisk bruk

Praktisk bruk

Klikk på punktene nedenfor for å hoppe direkte til de ulike avsnittene.

Betjening og ergonomi

Tilbake til toppen

Som vi kom inn på i starten av testen er ergonomien til Canon EOS M ikke helt på topp. På grunn av den rektangulære, klassiske fasongen på det kompakte kameraet er det få naturlige utforminger som passer hendene særlig godt. Resultatet er et heller dårlig grep, og det faller seg rett og slett ikke naturlig å holde kameraet over en lengre periode. Canon EOS M har i utgangspunktet fått sin egen fatning i EF-M-systemet, men med en adapter kan du bruke alle EF-objektiver. Vi har naturligvis prøvd dette, og fant ut at hvis du har et middels stort objektiv, så er kameraet ubalansert med en gang. Men du verden hvor komisk det kan se ut med et svært objektiv frampå.

Canon EOS M - ISO 200. Foto: Anton Ligaarden

Vi bør kanskje ikke legge for mye vekt på det, siden kameraets vekt er rett under 300 gram. Adapteret som gir tilgang til disse objektivene, og i forlengelse ubalansen, er nok også i stor grad kun et salgstriks for å få entusiastfotografer som allerede har et Canon speilreflekskamera til å gå for EOS-M som et reserve- eller reisekamera. Vi mener dog at absolutt er et pluss, med tanke på hvor mange objektiver som plutselig kan brukes på dette kameraet. Dessverre forplanter ubalansen ved bruk av middels store objektiver seg også videre som et problem når mye av kameraets betjening er lagt opp rundt berøringsskjermen. Riktig nok kan de viktigste innstillingene endres via egne dedikerte knapper, men det blir ganske problematisk å drive med finjustering via en berøringsskjerm når kameraet i utgangspunktet er ubalansert. Vårt stalltips er derfor å ikke kjøpe kameraet kun fordi du har masse EF-objektiver liggende. Det kan vise seg å være en dårlig match. I tillegg faller det største salgstrikset for kameraet bort; kompaktheten.

Når dette kameraet mangler søker, og flere av innstillingene er tiltenkt til å skulle justeres via berøringsskjermen, sier det seg selv at skjermen blir veldig sentral for betjeningen av kameraet. Vi synes kameraet er veldig responsivt til berøringer på skjermen, noe som gjør at justeringer skjer fort - kameraet henger slett ikke etter i løypa. Spesielt setter vi pris på muligheten til å sette fokus og ta bilde ved ett trykk på skjermen. Vi syns riktignok det blir for vanskelig å justere raskt og godt dersom man går utenom berøringsskjermen. Spesielt er det vanskelig å finne ut hvordan man endrer ISO-verdiene, uten å måtte gå inn i oppsettsmenyen. Fotografer med over gjennomsnittet store fingre bør ikke satse på EOS M, med mindre du aldri trenger å skifte innstillinger.

Oppsettsmenyen til Canon EOS M er av den gode, gamle Canon-skolen. Med andre ord; vi syns det funker fjell. Mulig er det fordi undertegnede har god erfaring med Canon-kameraer fra tidligere, men menyen på EOS M er veldig enkel og oversiktlig. Det er ingen problemer med å navigere fram og tilbake og man finner raskt frem til innstillingene man skal skifte. At denne menyen fungerer så bra, gjør det litt lettere å akseptere at så mye direkte betjening er lagt opp til å skje via berøringsskjermen. Funker ikke det for deg, tar det ikke lang tid å komme inn til oppsettsmenyen. Men akkurat justering av ISO-verdiene syns vi blir for vanskelig, hvis vi skal gå utenom berøringsskjermen.

Canon EOS M klarer å fokusere gjennom vindusflater, men suksessraten er ikke veldig høy. Her gikk det imidlertid bra. Foto: Anton Ligaarden.

Fokus

Tilbake til toppen

Autofokussystemet til EOS M er en slags hybridløsning mellom fasedeteksjon og kontrastbasert autofokus. Fasedeteksjonen brukes for å oppdage et motiv og sette fokus halvveis, før den kontrastbaserte autofokusen låser fokus helt. I tillegg har har EOS M 31 autofokuspunkter. Denne kombinasjonen burde i utgangspunktet gi en veldig kjapp autofokus, men de av Akams lesere om har fulgt med på tidlige tester av EOS M, har sett at den stort sett har fått kritikk for treg autofokus. Det må vi dessverre bekrefte at er sant, også nå, en stund etter lansering. Etter å ha brukt kameraet en stund sitter vi igjen med følelsen av at en av de svakeste sidene med EOS M er autofokussystemet, og spesielt hastigheten.

For lesere som nå tror at EOS M ikke duger i det hele tatt; slapp av. Under normale forhold gjør den en grei jobb, spesielt om du for det meste tar bilde av statiske objekter. For å si det sånn: EOS M klarer helt fint å ta bilder av nyfødte babyer, men med en gang småtrollene lærer seg å løpe rundt begynner kameraet å slite betraktelig mer. I tillegg er kameraet heller ikke særlig glad i lavlysforhold, så vi vil ikke akkurat anbefale å styrte ut etter solnedgang. Det er vanskelig å oppnå en høy suksessrate med skarpe bilder under slikte forhold, men så lenge du er klar over dette, kan EOS M overraske deg positivt innimellom.

Canon EOS M er best til å ta bilder av stillestående motiver. ISO 800.

Opptakshastighet

Tilbake til toppen

I avsnittet om EOS Ms autofokussystem fortalte vi at det kanskje ikke er det første kameraet vi tenker på når vi hører ordet "action". Det gjenspeiles også i opptakshastigheten. Kameraet er oppgitt til å klare omtrent 4,3 bilder i sekundet. Under test viste det seg at kameraet var både rett over og under dette i hastighet, men innenfor feilmarginen til våre stoppeklokketester. Kameraet holder det gående i rundt fire sekunder hvis du tar JPEG-bilder, mens hvis du skifter til RAW tar den ikke mer enn seks bilder. Med RAW + JPEG, går hastigheten ned etter det fjerde bildet. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse dersom vi avslører at vi ikke akkurat er imponert over disse resultatene. Dersom du tilpasser bruken utfra EOS Ms styrker, og ikke svakheter, er EOS M et godt kamera. Det er i hvert fall absolutt ikke et sportskamera.

Vektbalansen til Canon EOS M blir dårlig med en gang du setter på et tungt objektiv. Det kan være ganske ugreit å filme stabilt med denne doningen. Foto: Anton Ligaarden.

Video

Tilbake til toppen

Videofunksjonen til Canon EOS M er helt på det jevne av hva du forventer fra et kamera som er så lite. For det første opplever vi at det er svært vanskelig å få videomateriale som ikke rister fælt, på grunn av ergonomien til kameraet. Med en gang du setter på et tungt objektiv, er kameraet svært fronttungt. Av videospesifikasjoner kan du filme i 1920x1080 med 25/24 bilder i sekundet, eller 1280x720 med 50 bilder i sekundet. Du kan maks ta opp i 29 minutter og 59 sekunder, før du selv må starte et nytt opptak. Dette gjør kameraprodusentene for å unngå å bli klassifisert som et videokamera, som betyr høyere avgifter.

Det er temmelig lett å starte et videoopptak. Kameraet har en egen dedikert videoknapp, i tillegg til at videomodusen er en av tre moduser du kan nå fra toppen av kameraet. Nå må man riktignok være i videomodusen for at videoknappen skal fungere, så den er ikke å anse som en snarveisknapp, sånn sett, og det vil heller ikke komme noen konsekvenser dersom du uheldigvis kommer borti den når du er i de to bildemodusene.

Kameraet har mulighet for manuell eksponering av video, noe som er hundre prosent essensielt for å få riktige innstillinger. Problemet er bare at det er veldig vanskelig å finne ut hvordan man skifter fra automatisk eksponering til manuell. Den eneste måten man kan justere det er på skjermen, og vi måtte klø oss i hodet i femten minutter for å finne ut hvordan vi gjorde det. Mulig jeg som 22-åring er teknisk utdatert, og at andre finner ut av dette umiddelbart, men når du må trykke på et diffust ikon, som ikke ser ut som noe annet enn at du er i videomodus, for å finne manuell eksponering, som først da fører til at ikonet får en M foran seg, gjør det utrolig rotete. Hadde det samme ikonet (et videokamera) hatt en A foran seg i utgangspunktet, ville det vært mye lettere å skjønne at det var der vi måtte trykke for å skifte fra automatisk eksponering til manuell. Et stort irritasjonsmoment, men vi må være ærlige og si at lettelsen vant over irritasjonen. Likevel er dette en skamplett hos et kamera som ellers er veldig brukervennlig og forståelig. Men Canon, kan dere ikke også legge inn dette valget i menyen? Det koster ingen ekstra knapper.

Canon EOS M - ISO 200. Foto: Anton Ligaarden.

De interne mikrofonene til kameraet er ikke spesielt bra, og det virker som kameraet har temmelig mye egenstøy. Heldigvis har du mulighet til å koble til en ekstern mikrofon dersom du ønsker det, men egenstøyen gjør at det ikke nødvendigvis er så alt for mye å hente på å gjøre det. Canon har gjort det mulig for deg å manuelt justere nivåene, noe som vi setter pris på. Autonivåer vil ofte fungere greit for ukresne brukere i situasjoner hvor lydnivåene endrer seg lite, men hvis det plutselig går fra masse lyd til lite lyd, vil kameraet ofte lure på hva som skjedde, og skru opp lydnivået for å kompensere.

Med en bildekvalitet som i utgangspunktet skal matche Canon EOS 650D var vi svært spente på å se hva slags videokvalitet vi kunne få - ville den være tilsvarende? Det vi kan si, er at på et eller annet steg i prosessen fra du trykker på opptaksknappen til videofilen er klar til å overføres til datamaskinen din så har det skjedd noe som gjør at filene føles lite skarpe og svært sårbare for moire. Vi syns ikke det er bra nok, og videomodusen framstår som en av de klart svakeste delene til kameraet. Det er synd.