Fujifilm FinePix X100

Are Thunes Samsonsen

14. april 2011, 16:05

Lagre artikkel

Fujifilm X100 er et spesielt kamera, på alle måter. Ikke bare har det løsninger som ingen andre kan skilte med, det mangler også helt klare konkurrenter, enten det nå skyldes ulikheter i pris, ytelse, design, bruksområde, eller noe annet. Spesielt kan man også kalle det fordi det er fryktelig vanskelig å båssette, på alle måter. På en måte er det dyrt, men ikke på en annen. Noen sider av det er nærmest geniale, mens andre aspekter nærmer seg det motsatte. Noen elsker retrodesignet, mens andre ikke kan fatte og begripe vitsen med et moderne digitalkamera med retro-look.

Uansett har det vært knyttet mange spekulasjoner og forhåpninger til dette kameraet, og det har uten tvil engasjert mange lesere. Fujifilm har allerede registrert en interesse for dette kameraet som langt oversteg deres villeste drømmer, og på grunn av katastrofen i Japan har de ikke vært i nærheten av å dekke etterspørselen, med det som følge at mange av de få eksemplarene som ble sendt ut før jordskjelvet på nettauksjoner har gått for beløp langt over nypris. Men er det verdt det? Hvor bra er dette kameraet egentlig? Ikke et spørsmål som er lett å besvare, men vi har gjort vårt beste.

Noen ord om pris...
Mange syntes X100 virket dyrt, men det er før man har sett skikkelig på hva man får med. Med de fleste sammenlignbare kameraer må man i tillegg kjøpe et lite og lyssterkt objektiv, samt en eller annen form for søker. Denslags tilleggsutstyr er ikke spesielt billig, og må tas med i prisvurderingen. På diagrammet nedenfor har vi tatt med kamerahus, søker og objektiv i en prissammenligning, og selv om det er forskjeller i detaljene, illustrerer den poenget ganske godt.

Samsung NX100 med søker og 30mm f/2 er det eneste alternativet for dem som virkelig må spare på kronene, mens det ikke er nevneverdige penger å spare ved å få for Panasonic GF2 eller Olympus E-PL2, om man skal ha med søker og pannekakeobjektiv. Sistnevnte synes vi ikke er unaturlig, siden størrelsen tross alt er en stor del av poenget med disse kameraene.

Noen forskjeller er det kameraene i mellom, og som man må ta hensyn til i vurderingen av prisen. For eksempel vil søkeren til Leica X1 være optisk og ikke elektronisk, mens Samsung NX100 sin søker er elektronisk, men ikke spesielt god. I følge Samsung er en ny modell på vei, men da prisen på denne er ukjent i skrivende stund, har vi benyttet den eldre varianten i vår sammenligning. Andre ting man må ha i tankene er forskjeller i brikkestørrelse, om man får med et kitobjektiv (bl.a. NX100 fås ikke kjøpt uten 20-50 mm), og om man har nytte av utskiftbar optikk, bare for å nevne noen få momenter.

Ønsker du å hoppe rett til konklusjonen, med karakterer, pluss- og minuspunkter og en oppsummering av testen, så finner du den siden her.

Testens øvrige sider finner du her:

• Kamerahus, batteri, skjerm og søker
• Funksjoner, autofokus, hurtighet, betjening og brukervennlighet
• Bildekvalitet: Detaljgjengivelse
• Bildekvalitet: Bildestøy
• Bildekvalitet: Farger, dynamikk og optikk
• Oppsummering og konklusjon

Spesifikasjoner og priser på Fujifilm FinePix X100 finner du i produktguiden.

OPPDATERING 27.04.2011:

Da denne testen ble gjort hadde ikke Adobe Camera RAW støtte for X100s råfiler, og testen ble derfor gjort på basis av resultater fra det medfølgende programmet, Silkypix, som vi dengang konkluderte med at ikke gjorde en god nok jobb. Per i dag har Adobe Camera RAW, som er det programmet vi vanligvis bruker, fått denne støtten, og vi har derfor gjennomgått testen på nytt. Alle målinger er gjort om igjen, på basis av de samme filene som før, men denne gangen konvertert med Adobe Camera RAW 6.4. På basis av disse resultatene har vi så revurdert testens konklusjoner, og justert dem der resultatene viste signifikante forskjeller fra tidligere.

Testens tekst vil står som før, men i noen tilfeller vil gamle bilder være byttet ut med nye, eventuelt vil nye bilder være erstattet av gamle plassholder-bilder. Nederst på hver side vil du finne en tekst som oppsummerer eventuelle endringer og nye resultater.

Mye av interessen for X100 skyldes uten tvil størrelsen. Folk ønsker seg et kamera med god bildekvalitet, men som de likevel ikke trenger egen bærebag eller pakkesel for å ta med seg. Dette har nok også Fujifilm hatt i tankene, for X100 er ganske så moderat i størrelsen.

På oversikten nedenfor har vi tatt med omtrentlig vekt på pakkeløsninger som skal være så like X100 som mulig, det vil si at vekten inkluderer kamerahus, kamerarem, batteri, minnekort, søker og objektiv.

Ikke uventet er det Leica M9 som er tungvekteren her, og X1 fra samme produsent som er lettvekteren, men mellom dem er feltet forholdsvis tett. Fujifilm X100 veier mer enn Samsung NX100 og Panasonic GF2, men mindre enn Olympus E-PL2. Sammenlignet med sistnevnte er heller ikke størrelsen på X100 veldig forskjellig, som man kan se på bildene nedenfor.

Vi har dessverre ingen informasjon om værtetting i X100, noe som vanligvis pleier å bety at den er ikkeeksisterende. Det vil si, den er nok til stede i en eller annen grad, men ikke slik at produsenten ønsker å snakke om det og dermed få klager når den ikke holder. Vi skulle gjerne sett at X100 hadde vært værtettet - med innebygget optikk ligger mye til rette for at det skulle være mulig - men det er det altså ikke.

Når det er sagt, så er det lite i veien med byggekvaliteten som sådan. Kvalitetsfølelsen er til å, vel, ta og føle på, og nettopp å ta og føle på det er noe av det første vi gjorde med X100. Det ligger godt i neven, og takket være det skinn-lignende plastlaget glir det ikke spesielt lett ut av hånden din i bruk, selv med fuktige hender.

Under det ytre er det ingen tvil om at X100 er solide saker. Topp og bunn er konstruert i lettmetallslegering, og også det meste mellom dem holder mål rent fysisk. Eneste mulige svakhet i konstruksjonen som vi har klart å finne, er batteriluken, som vi anser som unødvendig pinglete. Hengslene er riktignok av metall, men selve luken og "låsebolten" er begge to av plast. Det er bare naturlig at en batteriluke er noe svakere enn selve kamerahuset, men her virker forskjellen i kvalitetsfølelse unaturlig stor.

Ytre brytere og hjul gir også god kvalitetsfølelse, med noen unntak. Ett av disse er vippebryteren øverst til høyre på kameraet bakside. Den er uvanlig kjip i forhold til resten av kameraet, og vi undres litt over at den i det hele tatt er der. Ikke ser den ut til å brukes til særlig mye heller. Sannsynligvis burde det vært mulig å ha en enklere og betydelig mer robust knapp her i stedet, eventuelt et mer tradisjonelt kommandohjul.

Kommandohjulet på baksiden er ikke like bra som vi skulle ønske det heller, men våre innvendinger mot det er mer av betjeningsmessig art, så mer om det i kapittelet om betjening og brukervennlighet, på neste side.

Bortsett fra den noe pinglete batteriluken, er det ikke så mye å si på selve løsningen Fujifilm har valgt for X100. Det følger med en ekstern lader, batteriet holdes på plass med en krok, og batteriluken fungerer også som minnekortluke. Vel og bra i seg selv, men når det gjelder batterikapasiteten er vi litt mellomfornøyde:

300 bilder per lading, etter CIPA-standarden, synes vi er litt i minste laget. Det er riktignok temmelig like med hovedkonkurrentene, men når det langt billigere Samsung NX100 presterer 420, blir vi smått grønne om nebbet. At Leica M9 gruser dem alle sammen på batterikapasitet får heller bare være - noe skal jo de som blakker seg fullstendig også ha å skryte av.

Fujifilm X100 markedsføres som et seriøst arbeidsredskap av et kamera, og det meste skulle tilsi at det også er nettopp det, men batterikapasiteten er et unntak her. Selv om reelt antall eksponeringer per batteri nok for de fleste vil være langt høyere enn 300, vil vi sterkt anbefale et ekstrabatteri eller fem dersom man skal bruke dette i yrkesøyemed. Heldigvis har ikke Fujifilm gitt X100 et nymotens og svinedyrt batteri. Faktisk bruker X100 det etter hvert ganske så eldgamle NP-95-batteriet, som blant andre klassikeren F30 brukte. Uoriginale versjoner av dette batteriet fås i dag for beløp helt ned i 75 kroner, det vil si omtrent det samme som en halvliter. En røys med ekstrabatterier i kamerabagen er med andre ord langt fra uoverkommelig for de fleste, selv om man må slakte grisen for å få råd til selve kameraet, og ene og alene på grunn av dette har Fujifilm X100 fått en halv stjerne ekstra her.

Skjermen på X100 er temmelig ordinær. Den er på 2,8 tommer (7,1 cm) og har en oppløsning på 460 000 bildepunkter, noe som ikke er spesielt dårlig, eller spesielt bra. Det er bra nok, bevares, men det er langt fra noen livsendrende opplevelse å se på den. Den gjør jobben den skal gjøre, verken mer eller mindre, men vi kunne likevel ønske oss en noe større skjerm enn dette.

Skjermen er imidlertid ikke noe annet enn en fotonote i beskrivelsen av dette kameraet. Her er det nemlig søkeren som er det store nye, og en viktig grunn til at mange potensielle kjøpere slo opp gamle sikleskader og sperret sparekontoen for uttak da kameraet først ble annonsert på Photokina i fjor.

Mest av alt minner den om søkeren som var å finne i de gamle storhetene fra Leica og Contax, henholdsvis M6 og G2, men den har mer å by på enn disse to noensinne hadde. X100 har nemlig en hybridsøker som kan være enten elektronisk eller optisk, eller en kombinasjon, og det er sistnevnte mulighet som er det absolutt store. Takket være kombinasjonen av elektronikk og optikk i søkeren kan X100 tilby en optisk søker med digital visning av informasjon som fokus, eksponering, kamerainnstillinger og til en viss grad også parallakseforsyvning. Det beste av begge verdener, med andre ord. Akkurat som med de fleste andre elektroniske søkere kan også denne vise bildet du nettopp har tatt, selv i den optiske søkeren, og den elektroniske utgaven kan også forhåndsvise bildet før du tar det, justert for ting som eksponeringskompensasjon, og så videre.

Man kan enkelt og greit veksle mellom elektronisk og optisk søker ved hjelp av bryteren på fremsiden, og responsen er temmelig rask. Endringen fra den ene til den andre er responsiv og ikke spesielt plagsomt nølende, så selv i under tidspress er det en smal sak å veksle mellom dem for å finsjekke eksponering, fokus og utsnitt, bare for å nevne noe.

Nedenfor kan du se en simulert sammenligning av de to søkerne, ved å føre muspilen over bildet.

Med "Disp Back"-knappen kan man velge mellom to ulike visninger av informasjon i søkeren, der den ene kun har det mest nødvendige, mens den andre har langt mer avansert informasjon, samt langt mer av den. Nøyaktig hva kan man selv bestemme i kameraets oppsettmeny, og kameraet vil huske hvilken visning som ble brukt i hver av de to søkermodusene, uavhengig av hverandre. Man kan altså ha den avanserte visningen i den elektroniske søkeren, og den enklere og "renere" i den optiske, eller omvendt.

De samme visningene kan man også få på skjermen på kameraets bakside, men i tillegg kan man velge en generell informasjonsskjerm som ikke viser noe bilde, men i stedet har en del info om kameraets innstillinger, som vist ovenfor. Når denne visningen er slått på kan man trykke på "View Mode"-knappen en gang til, og da vil kameraet automatisk veksle over til den søkervisningen man har valgt når man legger kameraet til øyet, takket være sensoren ved siden av søkervinduet på baksiden. Tar man kameraet bort fra øyet igjen, får man tilbake informasjonsvisningen på skjermen. En fin finesse, og det er også en stor fordel at inforskjermen er ganske mørk av seg i tonene, og har svart bakgrunn. Dermed vil man ikke bli blendet av å se på den i mørke forhold.

Man veksler også mellom visning i søkeren og på skjermen ved hjelp av "View Mode"-knappen nede til venstre på baksiden, og dermed har man tre ulike brytere som regulerer hvordan ting vises, plassert så langt fra hverandre som fysisk mulig på kamerahuset. Heldigvis er forvirringen det skaper forbigående, og det blir raskt en vanesak å holde styr på disse.

Men tilbake til søkeren. Den er det mye å si om, og det aller meste er positivt. Etter undertegnedes mening er den absolutt største fordelen med den optiske søkeren at man kan se også det som er utenfor kameraets synsfelt, og at man dermed kan se når motivet er på vei inn i bildet. Dette gjør at det blir langt lettere å komponere enkelte typer øyeblikksbilder enn med andre søkere.

Informasjonsmengden i søkeren er eksemplarisk, og det er en ganske sær opplevelse å ha kunstig horisont i en optisk søker, bare for å nevne noe. Den er imidlertid ikke det eneste smått geniale med visningen i søkeren. En annen funksjon vi setter umåtelig stor pris på, er Fujifilms elegante visning av dybdeskarphet. Dybdeskarpheten kan nemlig ikke vises direkte i noen av søkervisningene, men Fujifilm har kommet opp med et alternativ: En avstandaskala hvor avstanden til punktet kameraet er fokusert på vises, sammen med et felt som viser tilgjengelig dybdeskarphet beregnte ut fra fokusavstand og hvilken blender kameraet er innstilt på.

Alt i alt er det ikke mye Fujifilm har bommet på når det gjelder søkeren, men så er den på mange måter hele kameraets eksistensgrunnlag også. Det tar litt tid å bli vant til det hele, men når det først er i fingre, øye og hode, er det vanskelig å gå tilbake til noe annet og mindre avansert. På dette området er X100 i aller høyeste grad det arbeidsverktøyet det er ment å være.

Den gjennomsnittlige skjermen til tross, ser vi ikke noen annen utvei enn å gi X100 temmelig nært toppkarakter for søker og skjerm, for denne søkeren er helt unik.

OPPDATERING 27.04.2011:

Fysisk er det ikke gjort noen endringer på kameraet, og alle konklusjonene på denne siden blir stående som før. Siden testen ble publisert har imidlertid Fujifilm publisert en firmware-oppdatering som korrigerer en feil som potensielt kan ta livet av kameraet for godt. Det er derfor viktig at du oppdaterer kameraet ditt. Denne oppdateringen kan du lese mer om i denne artikkelen, og der finner du også lenke til nedlastingsside for den.

Fancy funksjoner er egentlig ikke X100s sterkeste side, og godt er det. Dette er et kamera som er (ment å være) først og fremst et fotografisk verktøy og ikke en tekono-dings for de som absolutt skal ha det siste nye. Og godt er i grunnen det. her er det fokusert på fotografiske funksjoner, i tradisjonell forstand, og i mindre grad nymotens fiksfakserier som rosabloggerne ønsker seg.

X100 har det meste av det det SKAL ha, og ikke så mye mer. Her finner du mulighet til å skyte i RAW og JPG samtidig, ta opp video, ta panoramabilder ved å sveipe kameraet rundt, og det er omtrent det. Av fine fotografiske funksjoner kan vi i tillegg nevne bracketing innen det aller meste, samt den unike og helt herlige optiske søkeren og de fantastiske kontrollene på toppen av kameraet. Det meste av dette er imidlertid ting som er bedre dekket andre steder i denne testen, og derfor hører hjemme der.

Det er dermed ikke mye vi savner i X100s funksjonsliste, selv om den er en tanke tynnere enn hos mange andre kameraer, men der vi savner noe er innen organiseringen og tilgangen til de funksjonene det faktisk har, men dette ser vi nøyere på nedenfor.

Noe mer bør vi imidlertid nevne, og det er lukkeren. X100 har en bladlukker som sitter i selve objektivet, og som på sett og vis oppfører seg som en blender som lukker seg 100% og som gjør det svært raskt. Dette er en type lukker som er mye vanligere i mellom- og storformatkameraer enn i småkameraer av denne typen, men som har en del interessante ting å by på. For det første kan X100 på grunn av bladlukkeren tilby blitssynkronisering på alle lukkertider, noe blitsentusiastene bør vite å sette pris på. Dessverre betyr valget av lukker også at X100 ikke klarer å lukke lukkeren raskt nok på de største blenderåpningene til at de raskeste lukkertidene vil fungere. Dermed blir 1/1000 sekund den raskeste tilgjengelige lukkertiden på f/2 og f/2.8, mens 1/2000 sek blir raskeste på f/4 og f/5.6. På f/8 og mindre blir alle lukkertider tilgjengelige, inkludert den raskeste, 1/4000 sekund.

Som en kompensasjon til dette har Fujifilm X100 et innebygget ND-filter, som kan aktiveres ved behov og brukes til å begrense eksponeringen selv ved stor blenderåpning. En anne fordel med dette er at man da kan få lengre eksponeringstid uten å måtte risikere diffraksjonsuskarphet i samme grad som ellers.

Autofokusen på X100 er god, spesielt med tanke på at den er kontrastbasert, men likevel ikke helt på høyde med de beste speilløse systemkameraene. Forskjellen er imidlertid liten, og responsen i X100 autofokus er helt klart på trygg side av godkjent. Og godt er det. Dette er et et kritisk viktig punkt på et kamera som dette, og vi var på forhånd temmelig nervøse for om Fujifilm hadde klart å kludre dette til.

Heldigvis er det ikke autofokusen de har kludret til, men den manuelle fokuseringen. Ikke noen veldig stor katastrofe, men kanskje en liten en. Manuellfokus er nemlig mer eller mindre ubrukelig som manuellfokus som sådan. Fokusringen er elektrisk koblet til fokuseringsmekanismen, og ikke mekanisk, noe som betyr at man ikke kan fokusere objektivet når kameraet er avslått eller mangler batteri. Det som verre er, er at selv når kameraet har strøm er man nødt til å dreie MYE på fokusringen for å gå fra ene enden av fokusområdet til den andre. Avhengig av hvor fort du dreier på ringen bør du beregne at det må fra ca tre til fem omdreininger til for å gjøre jobben. Denslags holder ikke!

Heldigvis er det formildende omstendigheter. Vent, sa vi formildende? Vi mente geniale. Standardinnstillingen på autofokus er at både den og lysmålingen ligger på utløserknappen, men slik trenger det ikke å være. På kameraets venstre side finnes en knapp som velger fokusmodus, og den har tre mulige innstillinger: MF, AF-S, og AF-C. Til å begynne med var vi skeptiske til at MF var i ene enden av knappen - vi anså det som upraktisk fordi man som oftest i en travel situasjon vil være ute etter en eller annen form for autofokus, noe som skulle tilsi at AF-modiene burde holde til i hver sin ende av bryteren, med MF i midten. Men det var før åpenbaringen: Når bryteren på siden er satt til MF, er ikke autofokusen koblet helt ut, den er bare ikke lenger koblet til utløserknappen. I stedet er den koblet til AFL/AEL-knappen på X100s bakside, innen enkel rekkevidde for tommelen. Dermed kan man lett fokusere og måle lyset uavhengig av hverandre, og om nødvendig justere fokusen manuelt. Bravo!

Den lille (og ALT for pinglete!) vippebryteren over AFL/AEL-knappen kan for øvrig trykkes inn og dermed brukes til å zoome inn på fokusområdet slik at man får sjekket fokuseringsnøyaktigheten. Kameraet vil da automatisk slå over til elektronisk søker, dersom man i utgangspunktet brukte den optiske, men det vil skifte tilbake etterpå, ved et trykk til på vippebryteren. Sammen med teknikken beskrevet i forrige avsnitt, gjør dette at den temmelig merkelige manuellfokusen blir mulig å ignorere, så summa summarum har vi ikke trukket vesentlig for den lille bommerten. Vi håper imidlertid likevel at det vil komme en firmware-oppdatering som vil gjøre det mulig å selv justere fokusringens følsomhet og gangavstand. Slik det er nå kan man bare velge retning selv.

Til slutt bør vi nevne at X100 også gir deg mulighet til å velge plassering og størrelse på fokuspunktet selv, vel og merke dersom du har valgt å bare bruke ett enkelt punkt, og kun i AF-S-modus. Bruker du skjermen eller den elektroniske søkeren har du 49 fokuspunkter å velge mellom, mens du med den optiske søkeren er begrenset til "bare" 25. Slår du over til den optiske, vil kameraet automatisk velge det punktet som er nærmest det du valgte i den elektroniske søkeren eller skjermen. Man kan selvsagt også velge å bruke alle fokuspunktene, men da er det til syvende og sist kameraet som velger hvilket som skal brukes til en hver tid. Dessverre har Fujifilm også her glemt å ta hensyn til brukerens behov. Justerer du størrelsen på fokusområdet, vil ikke X100 huske det om du bytter til en annen søker og tilbake. Da er det standardstørrelsen som gjelder igjen, og du må fikle deg frem til din egen preferanse igjen, helt på nytt.

Spørsmålet om hurtighet er viktig for et kamera som X100 er et interessant et. Vi vil påstå at antall bilder i sekundet kanskje ikke er så fryktelig viktig hva angår dette kameraet, men at det er direkte kritisk at det reagerer når det skal - hvis ikke er motivet for lengst forduftet før bildet blir tatt. Da hjelper det lite hvor godt kameraet er på alle andre måter.

Og bare for å berolige våre kjære lesere: Joda, responsen i X100 er fin den, når bildet skal tas. For det meste. Utløserforsinkelsen er praktisk talt ikke målbar, noe som er akkurat som det skal være på et kamera som dette, men en oppstartstid på noe rundt tre sekunder er strengt tatt ikke akseptabelt - selv ikke de 2.2 sekundene brukermanualen påstår. Her er det mye rom for forbedring, og det har tydeligvis også Fujifilm innsett, all den tid X100 har et "Quick Start Mode" som kan slås på i setup-menyen. Dette vil omtrent halvere oppstartstiden, etter våre målinger, eller redusere den til 0,7 sekunder i følge brukerhåndboken. Dette hjelper selvsagt en del, men det oppleves fremdeles som for lang tid, samt at Quick Start Mode vil trekke strøm fra batteriet, og vil deaktiveres 20 minutter etter at kameraet ble slått av.

En funksjon som skal spare batteriet er den automatiske dvalefunksjonen, som slår av kameraet dersom det ikke har blitt brukt på noen minutter. Denne kan slås av i setup-menyen - heldigvis fordi kameraet til tider bruker en hel liten evighet på å slå seg på etterpå, men langt fra alltid. Noen ganger kan det imidlertid ta både 10 og 20 sekunder, så her har Fujifilm noe å gjøre i en firmware-oppgradering.

Hva bilder i sekundet angår, kan du velge mellom enkeltskudd-modus, eller et "burst mode" som gir deg enten 3 eller 5 bilder i sekundet, for totalt 10 JPG-bilder etter hverandre, eller 8 dersom du skyter RAW eller RAW+JPG. Sistnevnte holder tempoet de lover, men kameraet jobber tungt deretter med å behandle og lagre bildene, og du får ikke gjort mye med kameraet mens det skjer - ikke engang endre innstillinger etc i menyene. Bilder fra "burst mode" vises som en liten animasjon hvor bildene spilles av etter hverandre, og internt i kameraet behandles også bildene i samme sekvens som en enhet, for eksempel ved at alle slettes sammen, og ikke ett for ett.

Uansett modus - enten man bruker serieopptaksfunksjonen eller bare trykker som rakker'n på utløserknappen - klarer X100 omtrent det samme antallet bilder på ti sekunder, det vil si 7-8 RAW-bilder eller 10 JPG-bilder. I serieopptak tas de alle sammen på omtrent halvannet til to sekunder, mens man i enkeltskudd kan ta omkring ett JPG-bilde i sekundet, eller litt mindre dersom RAW er tingen.

Dette er ikke rare tempoet dersom man sammenligner med, vel, det aller meste. Kun Samsung NX100 er tregere av våre sammenligningskameraer, men det er også ikke ubetydelig billigere. likevel er som sagt ikke opptakstempoet det viktigste med et kamera som dette, så det er begrenset hvor mye vi kan trekke for lavt opptakstempo. Når det er sagt så kunne vi selvsagt ønske oss generelt bedre respons i en del tilfeller, samt at det var mulig å gjøre en del endringer i menyer etc mens kameraet er opptatt med å lagre bilder man har tatt. I tillegg hadde det vært nyttig med et seriemodus som ikke brenner av alt kruttet i løpet av det første sekundet eller to, men i stedet holdt et jevnt tempo på omtrent ett bilde per sekund, så lenge kameraets buffer kunne klare å opprettholde det.

Betjeningen på X100 er noe av det mest schizofrene vi har sett på årevis! Noe er nærmest genialt, mens annet er i nærheten av himmelropende idiotisk. Vi har aldri før opplevd et så heftig skille på ett og samme område på noe produkt, og vi har derfor valgt å dele X100s karakter for betjening og brukervennlighet i to delkarakterer, for å bedre gjenspeile dette.

I store trekk er det det fysiske som er genialt. Hjulene for innstilling av lukkertid og eksponeringskompensasjon, for eksempel, er meget bra, og er omtenksomt plassert slik at man kan nå dem med tommelen uten å måtte ta kameraet fra øyet. Gjennomtenkt og bra, selv om vi nok kunne ønske oss et ekstra fast klikkstopp akkurat på nullpunktet på eksponeringskompensasjonshjulet og på auto-settingen på lukkertidshjulet. Disse er lett å komme borti og gjøre vådeinnstillinger på, spesielt førstnevnte.

Av-/På-bryteren er også fint designet, og kameraet kan lett slås på med pekefingeren, også dette uten å ta øyet fra søkeren. I tillegg er utløserknappen noenlunde beskyttet for å unngå ulykkesklikk, og i tillegg har den gjenger for bruk av en god, gammeldags mekanisk snorutløser. Bra!

Fn-knappen på toppen er litt mer pinglete og mindre kontant enn vi strengt tatt liker for en knapp som kan risikere å bli brukt så mye som denne, men bare det at den er der, er ganske klart en fin ting. Hva den brukes til kan man til en viss grad definere selv, og valgmulighetene er bildestørrelse, bildekvalitet, utvidet dynamikkomfang, filmsimulering, ND-filter, autofokusmodus, velge brukerdefinerte innstillinger (mer om disse senere), filmopptak, forhåndsvisning av dybdeskarphet, selvutløser, eller ISO-verdier.

Bryteren som veksler mellom optisk og elektronisk søker sitter på fremsiden, og som vi etter hvert har blitt vant til, er også denne lett tilgjengelig med fingertuppene mens man fotograferer. Praktisk, dersom man plutselig skulle få behov for annen informasjon i søkeren, ta nærbilder uten parallaksefeil, eller en haug med andre ting.

Selv om fokusringen desverre som nevnt er suboptimal, er det likevel anslag av betjeningsmessig genialitet også på fremsiden. Innlysende, synes du kanskje, men det er faktisk (og dessverre) ikke innlysende at det må være enkelt å betjene objektivets blenderring uten å måtte lete etter den. Dette har Fujifilm enkelt og greit løst ved å gi den gode grep på hver side.

Og mens vi er inne på det, så er måten man velger auto-modus på også smått genial i sin enkelhet. Sett blendedringen på A og du får lukkertidsprioritert auto. Sett lukkertidshjulet på A og du har blenderprioritert automatikk. Sett både blenderring og lukkertidshjul på A, og du har P-auto. Enkelt og veldig, veldig greit.

Betjeningen på baksiden er i seg selv på mange måter grei nok, selv om vi her har mistet den grundige omtanken som var så tydelig på toppkontrollene. Knappene på baksiden er etter vår mening for små og løse, og spesielt gjelder dette kommandohjulet på baksiden, som er en kombinasjon av dreiebryter og femveis-knapp. Her er det svært lett å trykke feil og/eller upresist, og det hadde vært veldig mye bedre med et større, enklere og mer robust hjul, gjerne noe a la Canons 50D og andre.

En annen nærmst ubrukelig bryter er den lille vippebryteren øverst på baksiden. Den skal i følge brukermanualen kunne avlaste kommandohjulets på en del funksjoner, som for eksempel program-skift (dvs justering av lukkertid og blender i P-auto), men vi fikk den kun unntaksvis til å fungere. Den ene kjekke funksjonen vi fant at den hadde, og som tilsynelatende fungerte som annonsert, var forstørrelse av fokusfeltet for nøye sjekk av fokus. En fin funksjon, men vi må likevel si oss ganske misfornøyd med bryteren. Ikke bare burde den ha vært et langt mer robust hjul av et mer tradisjonelt slag, men den burde også ha vært langt bedre implementert i kameraets firmware. Vi får håpe sistnevnte skjer.

RAW-knappen er også ganske ubrukelig for de fleste brukerne. All den tid minnekort er billigere enn noen sinne, og kameraets tempo ikke ser ut til å ha vondt av å skyte RAW+JPG i stedet for kun RAW, er det ingen grunn til at man skulle ha noe behov for å veksle mellom RAW og JPG på hvert enkelt skudd. Fn-knappen tar seg av denne oppgaven, om man har behovet, og RAW-knappen burde derfor heller (eller i tillegg) kunnet gjøre tjeneste som en ekstra knapp for brukerdefinerte innstillinger.

Heldigvis er knappene til venstre for skjermen en tanke større og bedre, i alle fall i forhold til deres funksjon. Vi synes det hadde vært mer praktisk å bruke høyre hånd for å zoome inn og ut på bildevisningen, eller i alle fall ha muligheten, men dette er for småplukk å regne. Alt i alt må vi si oss fornøyde med akkurat disse knappene, selv om det kunne vært raskere respons i bildevisningeknappen.

Helt øverst til venstre ligger justeringshjulet for søkerens diopterinnstilling, og selv om det må ses på som naturlig å ha det ved søkeren, er dette en ganske upraktisk plassering, siden fingeren man betjener det med kommer i veien for øyet man skal vurdere innstillingen med. Det blir enklere om man bruker venstre øye i stedet for høyre, men med mindre man bruker venstre øye til vanlig, er dette ganske poengløst, siden man ikke nødvendigvis trenger samme innstilling på begge øynene. Det hadde vært bedre om hjulet pekte mot venstre, heller enn bakover, slik det gjør. Det hadde da vært langt enklere å betjene, men også lettere å komme borti.

Menysystemet i X100 er delt i to hovedmenyer; "shooting"-menyen og "setup"-menyen. Hver av disse to menyene går over henholdsvis fire og seks sider, og er et lite helvete å finne frem i. Det er ganske tydelig at det er her ferievikarene har fått slippe til, og dette er noen av de mest rotete og lite brukervennlige menyene vi noensinne har sett. Ikke bare må man bla seg skakk for å finne frem til funksjonen man leter etter, men kameraet glemmer også hvor man var, slik at man må bra seg frem dit igjen om man skal endre på det man nettopp gjorde.

Det skal virkelig ikke mye til for å forbedre menysystemet i X100, og vi får håpe Fujifilm gjør nettopp det i en firmware-oppdetering. Og det litt brennkvikt, for dette er i ferd med å ødelegge gleden ved å bruke et på menge måter ellers fabelaktig kamera. Funksjonene må organiseres mer fornuftig, i flere undermenyer som hver ikke strekker seg over mer enn én side, og det bør huske hvor i systemet brukeren sist var, i alle fall så lenge kameraet er påslått. X100 har i tillegg et skrikende behov for en egendefinert meny, hvor hver enkelt bruker selv kan angi hvilke funksjoner han/hun bruker oftest og trenger lett tilgjengelig. Slik menyene er nå, er de skammelig dårlige!

Et skrekkens eksempel er auto-ISO, som vel må sies å være en av de dårligst implementerte funksjonene vi har sett på svært, svært lenge. Ikke bare overstyrer den ISO-verdiene man velger i ettertid uten å gi noen beskjed om det i gjerningsøyeblikket, men man kan ikke slå faenskapen av via ISO-menyen heller! Auto-ISO bor nemlig ikke i shooting-menyen, som de øvrige ISO-innstillingene gjør, men i setup-menyen. Dermed må man gjennom ikke mindre enn 25 knappetrykk (!!!) for å slå av auto-ISO, før man får selv angitt en ISO-verdi som kameraet ikke overstyrer. Vi er STUM av sjokk over at dette har fått passere Fujifilms kvalitetskontroll, og håper at de som begikk dette snarest degraderes til kaffehenter eller kopimaskinkjører.

Selvutløseren er forresten på en annen meny enn "drive"-menyen, og kan dermed ikke aktiveres via knappen på baksiden. Selvutløseren vil også deaktiveres dersom du gjør andre innstillinger etterpå, eller når du tar et bilde. Skal du bruke selvutløseren må du dermed gjøre alle innstillinger før du velger selvutløser, ellers må du begynne helt på nytt. Heldigvis kan Fn-knappen settes til å betjene selvutløseren, men til vanlig er det en lang rekke andre funksjoner vi ser det som mer naturlig å bruke denne til. Hvorfor ikke ganske enkelt gi selvutløseren en plass i "drive"-menyen, slik som praktisk alt alle andre produsenter gjør?

Noen kamerafunksjoner kan lagres i en av tre minneplasser som brukeren selv kan definere, men også dette er temmelig merkelig implementert. For det første, tror du "Disp. Custom Setting" har noe som helst med "Select Custom Setting" eller "Edit/Save Custom Setting" å gjøre? Da tar du feil. Førstnevnte er nemlig brukerinnstillinger for informasjonsvisningen i søkerne og på skjermen, og har ingen verdens ting med de tre settene med brukerdefinerte innstillinger å gjøre, som man kan lagre, endre og hente frem ved hjelp av de to sistnevnte.

Og apropos dem, så er også disse temmelig merkelig implementert. Du skulle for eksempel kanskje tro at du ved å velge "Save Current Settings" lagret endringene du nettopp har gjort:

Men neida, det betyr at du lagrer de innstillingene kameraet har, og ikke de du har gjort i menyen under. Skal du lagre dem må du gå ut av menyen og klikke OK når du får dette spørsmålet:

Dette er ikke noen katastrofal implementasjon, men en unødvendig komplisert og forvirrende en. Hvorfor ikke KUN ha muligheten til å lagre kameraets innstillinger, og la det være det?

For øvrig er ikke dette det eneste som er unødvendig dårlig når det gjelder de brukerdefinerte innstillingene, for selv om man kan velge innstilling ved hjelp av Fn-knappen, kan man ikke definere innstillingene ved hjelp av den samme knappen. For å gjøre det må man inn i menyen og finne frem alternativet, men pussig nok har Fujifilm funnet ut at dette hører hjemme under "shooting" og ikke under "setup". I tillegg er hele greia av svært begrenset verdi, all den tid det er mye som ikke kan lagres. Med unntak av ISO og eventuelt utvidet dynamikkomfang, er det bare ting som er relevante dersom man ikke skyter RAW som lagres her.

I det hele tatt bærer X100s menysystem preg av å ha vært moderne en gang før tusenårsskiftet og av å ha blitt implementert av en blind geiterøkter fra indre Mongolia. Enten har Fujifilm hatt det usannsynlig travelt med å få dette ut på markedet, eller så har de en mulvarp som har gjort sitt beste for å ødelegge et lovende produkt for dem. Vi trygler og ber om at Fujifilm selv snarest mulig gir oss en firmware-oppgradering som mer eller mindre totalt bytter ut kameraets interne programvare, for dette er ikke bra. Eventuelt, kan noen der ute vennligst lage en tredjeparts-firmare til dette? Værsåsnill?

Hadde det ikke vært for den svært mangefulle programvaren i kameraet, hadde vår karakter for brukervennlighet og betjening vært en helt annen. Slik det er er brukervennligheten ikke akkurat påfallende, og betjeningen veksler mellom herlig og kameraknusende frustrerende dårlig.

OPPDATERING 27.04.2011:

At Adobe Camera RAW nå har fått støtte for X100s råfiler påvirker ikke resultatene på denne siden, men det er verdt å nevne at firmwaren vi nevnte nederst på forrige side også korrigerer noen problemer med autofokusen.

Det viktigste ved et kamera er naturlig nok hvordan bildene blir. Selvsagt er det andre faktorer ved utstyret som påvirker det - er det et kamera du faktisk har med deg, ligger det støtt i hånden, forstår du bruken av det, og så videre - men gitt at du tar de beste bildene du klarer, er det kameraets bildekvalitet som er det avgjørende. Lenge etter at kameraet er pensjonert eller mistet over bord eller knust i sinne, skal du fremdeles ha og verdsette bildene som en gang kom ut av det.

OPPDATERING 18.04.2011:
I påvente av X100-støtte i Adobe Camera RAW har vi valgt å legge ut noen hovedkortbilder behandlet med dcraw. Fargene i disse er ikke optimalt behandlet, så vi har ikke tenkt å konkludere noe om det på grunnlag av disse filene - de er lagt ut her hovedsaklig som sammenligning mot filene fra Silkypix når det gjelder bildestøy og detaljgjengivelse.
I samme slengen har vi rettet opp en feil i koden på denne siden, som gjorde at det var JPG-filer fra Olympus E-PL2 som ble vist i stedet for RAW-filene. Vurderingen av bildekvaliteten er imidlertid gjort på grunnlag av de riktige filene.

OPPDATERING 27.04.2011: Filene som er konvertert med dcraw er nå for det meste byttet ut med filer konvertert med Adobe Camera RAW 6.4. Se nederst på siden for våre oppdaterte konklusjoner på grunnlag av disse.

Dersom det er mulig råder vi generelt sett folk til å fotografere i både JPG og RAW samtidig. Dersom bildene blir bra i utgangspunktet og noenlunde slik man ønsket å gjøre dem, er det ikke så farlig med RAW, og JPG vil sannsynligvis duge mer enn godt nok, men i det øyeblikk man trenger å flikke på bildene for å få dem slik man ønsker, er det RAW som gjelder. Da har man et langt bedre utgangspunkt for etterarbeid, med mange ganger så mye bildeinformasjon i. Tar man både RAW og JPG samtidig, har man også mulighet til å bruke JPG-filene til å gi en kjapp kopi til bestemor, eller ta vare på som en ekstra backup, mens man har RAW-filen i tilfelle nøye etterarbeid skulle være nødvendig. Store minnekort og harddisker er billig for tiden, og blir bare billigere, så kostnadene med slikt er ikke noe motargument.

X100 ser ikke ut til å kunne tilby ISO 100 og 12800 i annet enn JPG, så når vi skal se på RAW-bildene må vi nødvendigvis starte på ISO 200. I brukermanualen advares det også mot at man på ISO 100 vil få dårligere dynamikkomfang enn på ISO 200. Siden Adobe Camera RAW ikke støtter RAW-filene fra X100 ennå, har vi benyttet oss av den medfølgende programvaren til å konvertere RAW-filene til lossless TIFF. Vi har brukt moderat oppskarping, akkurat som ACR gjør som standard, men vi har ingen garanti for at denne oppskarpingen er tilsvarende den vi ville fått i ACR. Vi vil derfor komme tilbake til RAW-resultatene med filer behandlet i ACR når støtte for dem er implementert, og påpeke eventuelle signifikante forskjeller.

Det første vi legger merke til ovenfor, når vi sammenligner RAW-filer med JPG-filer rett fra kameraet, er at X100 ser ut til å gjøre en svært god jobb med JPG-filene. Filene er rene og pene, og bærer ikke preg av overdreven digital behandling på noen måte. Sammenligningskameraene gjør også en brukbar jobb her, og vi ser at de til en viss grad får uttelling for høyere oppløsning i NX100s tilfelle, og 4:3-format i E-PL2s tilfelle, men vi ser også tendenser til moiré i filene fra begge disse sammenligningskameraene.

På grunn av nye testrutiner og -plansjer, samt nytt testrom, vil ikke hovedkortbildene som er brukt i denne artikkelen være direkte sammenlignbare med tilsvarende bilder fra en del eldre tester, men alle hovedkortbildene i denne testen er innbyrdes sammenlignbare. De er alle tatt med samme innstillinger under helt identiske forhold, men det vil likevel være små forskjeller i eksponering og utsnitt, da vi nødvendigvis må bruke ulike objektiver og ikke alle kameraer utnytter det tilgjengelige lyset på samme måte. Noen er tatt i det gamle testrommet, men vi har gjenskapt de samme lyforholdene i det nye tesrommet så godt som det lot seg gjøre.

X100 leverer gode JPG-filer, som sagt, men ikke betydelig bedre enn andre på ISO 200. Skal vi skille testkamera fra sammenligningskamera på dette området, må vi høyere opp i ISO, noe vi ser nærmere på på neste side.

Basert på JPG-filene fra X100 må vi si oss ganske skuffet over Silkypix' behandling av RAW-filene. Dette tror vi det skal la seg gjøre å få til på en langt bedre måte enn dette, og når tredjepartsprodusenter begynner å støtte RAW-filene fra X100 anser vi det for sannsynlig at man vil kunne få langt mer ut av X100s råfiler. Slik det ser ut her, er sammenligningskameraene langt bedre på 200 ISO enn X100, men takket være JPG-filene vet vi at forskjellen ikke er på langt nær så stor som den kan synes på basis av Silkypix-behandlingen.

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 16 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 18 megapiksler.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Selv om vi som nevnt ikke synes den medfølgende RAW-programvaren gjør en god nok jobb med filene fra X100, er MTF-tallet ikke så aller verst. X100 når imidlertid ikke helt opp til NX100s nivå, som har to megapiksler mer. E-PL2 har samme oppløsning som X100, men tjener litt på å ha 4:3-sensorbrikke i stedet for 3:2.

X100 ser ut til å utnytte oppløsningen sin ganske godt, så det får god valuta for oppløsningen. Alt over 80% her er svært godt, men i et så godt felt som dette når ikke X100 helt til topps. Der holder Olympus E-PL2 til, med nesten 85% utnyttelse av oppløsningen, noe som er MEGET imponerende!

Også på sinekartet gjør X100 det brukbart, men her er forskjellen mellom det og E-PL2 og NX100 nesten ikke til stede, og alle tre blir grundig forbikjørt av Nikon D7000 og Canon EOS 7D, noe som er langt fra overraskende.

Det er imidlertid relativt enkelt å tilby god detaljgjengivelse på lav ISO. Verre blir det når vi øker ISO-verdiene på, neste side.

OPPDATERING 27.04.2011:

MTF-målingene var her omtrent som før, og var like nok til at vi ikke endret diagrammene for dette. RAW-bildene som var prosessert med dcraw er byttet ut med bilder som har vært en tur innom Adobe Camera RAW, og splassholderbildene er nå også byttet ut med disse.

Detaljoppløsningen synes betydelig bedre når bildene har vært konvertert med Adobe Camera RAW. Vi ser langt mindre tegn på overoppskarping, og bildene gir en mer dempet og avbalansert kvalitstsfølelse enn tidligere. Fargene er bedre, kontrasten er bedre, detaljgjengivelsen er bedre, og JPG-filene rett fra kameraet fortsetter å imponere. Mange kameraer klarer å gi gode JPG-filer direkte, men vi ser svært sjelden at JPG-filene ligger så nært opptil RAW-filene i bildekvalitet som de gjør i dette tilfellet.

Sinekartbildene er også byttet ut, men her er forskjellen mindre enn på den visuelle vurderingen av hovedkortbildene.

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

OPPDATERING 18.04.2011:
I påvente av X100-støtte i Adobe Camera RAW har vi valgt å legge ut noen hovedkortbilder behandlet med dcraw. Fargene i disse er ikke optimalt behandlet, så vi har ikke tenkt å konkludere noe om det på grunnlag av disse filene - de er lagt ut her hovedsaklig som sammenligning mot filene fra Silkypix når det gjelder bildestøy og detaljgjengivelse.
I samme slengen har vi rettet opp en feil i koden på denne siden, som gjorde at det var JPG-filer fra Olympus E-PL2 som ble vist i stedet for RAW-filene. Vurderingen av bildekvaliteten er imidlertid gjort på grunnlag av de riktige filene.

OPPDATERING 27.04.2011:
Filene som er konvertert med dcraw er nå for det meste byttet ut med filer konvertert med Adobe Camera RAW 6.4. Se nederst på siden for våre oppdaterte konklusjoner på grunnlag av disse.

På 400 ISO er det fremdeles få eller ingen tegn til støy, unntatt hos NX100, hvor det begynner å bruse litt i de jevne flatene. Nikon D7000 er naturlig nok best fremdeles, men detaljnivået deretter er temmelig jevnt fordelt. Atter en gang ser vi at Silkypix ikke gjør en like god jobb som X100, selv om vi nok kunne gitt RAW-filene noe mer oppskarping i etterkant. JPG-filene fra X100 er imidlertid fremdeles bedre enn filene som har vært innom Silkypix.

Her begynner støyen å løpe fra NX100, mens det er temmelig dødt løp mellom X100 og E-PL2. Nikon D7000 er fremdeles best.

På 1600 ISO ser X100s råfiler som har vært innom Silkypix ganske grøtete ut, og det er enda mer tydelig enn før at kameraet selv takler denne oppgaven langt bedre enn programvaren som Fujifilm har lagt ved. Filene bærer preg av alt for aggressiv støyfjerning, noe som ikke ser ut til å være nødvendig ennå, og resultatet er pussige fargefeil som får det hele til å se ganske ille ut. JPG-filene fra X100 begynner her å løpe fra sammenligningskameraene, og X100 begynner nå endelig å vise sin styrke.

RAW-filene som har blitt behandlet i Silkypix ser her ganske fæle ut, og må anses som mer eller mindre ubrukelige, fulle av grøtete fargefeil og vaklende detaljgjengivelse som de er. JPG-filene fra X100 ser langt bedre ut, selv om de er en tanke mer dempet i fargene enn tidligere. Nå er det bare Nikon D7000 som er bedre, og det er når vi sammenligner RAW-fil fra det med X100s JPG-filer. Her imponeres vi av X100 på et helt annet nivå enn før!

På 6400 ISO er det bare å glemme E-PL2 og spesielt NX100 - resultatene fra disse to er bare sorgen på denne ISO-verdien. Nikon D7000 holder fremdeles koken, men kjør en lett støyfjerning på det, og du ender ikke langt fra X100s JPG-filer, noe som er ekstremt imponerende! Silkypix voldtar X100s råfiler nok en gang, og introduserer en rekke fargefeil samtidig som det fjerner mye detaljer. JPG-filene fra X100 er imidlertid enda mer imponerende enn før, og inntil berde råbehandlerprogramvare for X100 foreligger, ville det aldri falle oss inn å IKKE ta bilder i JPG på høye ISO-verdier med dette kameraet. Bruk gjerne RAW i tillegg, men ikke alene.

På 12800 tilbyr X100 kun JPG, og det må anses som en nødløsning, selv om bildekvaliteten er sammenlignbar med NX100 på 3200 ISO og E-PL2 på 6400 ISO. I seg selv er dette svært bra, men dessverre ikke like bra som Nikon D7000 kan tilby. Langt unna er det imidlertid ikke.

På støymålingene er resultatene fra X100 ikke noe annet enn råbra. De må tas med en liten klype salt, siden de er basert på Silkypix-behandlere råfiler, men for sikkerhets skyld har vi også målt JPG-filene. Vanligvis er støymålinger fra JPG-filer nærmest verdiløse, siden kameraet kan fjerne så mye støy det bare vil på disse filene, men i X100s tilfelle ser JPG-filene ut til å ha mere detaljer enn RAW-filene når de har blitt kvernet og spyttet ut av Silkypix. Da skulle man tro at støymålingene fra JPG-filene ville være dårligere enn fra RAW-filene, noe som ikke på langt nær er tilfelle. Dette underbygger vår mistanke om at Silkypix ikke gjør en god jobb med X100s filer, som helt sikkert har mer på lager.

Fujifilm X100 / Olympus E-PL2 / Samsung NX100 / Panasonic GH1 / Nikon D7000

Vi vil komme tilbake til saken og oppdatere testen når støymålinger fra filer behandlet i Adobe Camera RAW foreligger. For nå kan man imidlertid konkludere at en 12800 ISO JPG-fil rett fra X100 har både mere detaljer og mindre støy enn tilsvarende filer fra NX100 i 3200 ISO, og E-PL2 i 6400 ISO.

OPPDATERING 27.04.2011:

Det er også her tydelig at Adobe Camera RAW ikke på langt nær bruker like (unødvendig) heftig støyfjerning som Silkypix. Litt støy er det imidlertid å spore, allerede ved 800 ISO, men vi synes ikke det gjør noe, siden detaljene også er langt bedre bevart. Støymessig ser X100 ut til å holde følge med Nikon D7000 (selv om sistnevnte har bedre detaljgjengivelse pga høyere oppløsning), noe også de oppdaterte målingene tyder på. Støynivået er fremdeles lavere enn sammenligningskameraene, men forskjellen er ikke lenger ekstrem. Detaljgjengivelsen er imidlertid mye bedre enn før, og bildekvaliteten på høy ISO er imponerende!

OPPDATERING 27.04.2011:
Filene som er konvertert med dcraw og Silkypix er nå for det meste byttet ut med filer konvertert med Adobe Camera RAW 6.4. Se nederst på siden for våre oppdaterte konklusjoner på grunnlag av disse.

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med kameraet satt på automatisk hvitbalanse, med andre ord det som avgjort er mest brukt blant folk flest, og deretter måle differansen mellom bildenes hvitbalanse og det vi på forhånd vet at våre dagslyslamper gir. Vi må likevel gjøre oppmerksom på at dette er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

X100 har imponerende god og konsistent autohvitbalanse gjennom hele ISO-rekken. Det undereksponerer ca 1/5 EV i de fleste tilfeller, og dette vil påvirke hvitbalanse og fargegjengivelse en smule, men alt i alt er dette verdier man med det nakne øyet neppe vil se noen grunn til å klage på.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

NB! Resultatene for X100 nedenfor er i all hovedsak basert på Silkypix-behandlere RAW-filer, med unntak av ISO 100 og 12800, som er basert på JPG-filer rett fra kamera.

ISO     100: Fujifilm X100                                   Samsung NX100 / Nikon D7000 / Pentax K-7
ISO     200: Fujifilm X100 / Olympus EP-L2 / Samsung NX100 / Nikon D7000 / Pentax K-7
ISO     400: Fujifilm X100 / Olympus EP-L2 / Samsung NX100 / Nikon D7000 / Pentax K-7
ISO     800: Fujifilm X100 / Olympus EP-L2 / Samsung NX100 / Nikon D7000 / Pentax K-7
ISO   1600: Fujifilm X100 / Olympus EP-L2 / Samsung NX100 / Nikon D7000 / Pentax K-7
ISO   3200: Fujifilm X100 / Olympus EP-L2 / Samsung NX100 / Nikon D7000 / Pentax K-7
ISO   6400: Fujifilm X100 / Olympus EP-L2 / Samsung NX100 / Nikon D7000 / Pentax K-7
ISO 12800: Fujifilm X100                                                                     Nikon D7000

Gråtoner (20-23)
Hvitt og svart (19 og 24)
Svart, hvitt og alle gråtonene i mellom er på X100 så nøytrale som de skal være, og det er liten variasjon å se. meget bra resultat, selv om de spres littegranne på høy ISO. Selv det resultatet ville vært å anse som meget bra, selv om vi så det på ISO 200. Svært bra, med andre ord! Samsung NX100 kan måle seg opp til og med ISO 1600, men ikke deretter. Ingen andre kameraer er i nærheten, uansett ISO.

Hudtoner (1-2)
Mørk hudtone er meget bra, mens den lyse ikke er fullt så nøyaktig. Den er imidlertid langt bedre enn de fleste, og med unntak av D7000 er det ingen andre som kan måle seg her heller.

Blått, grønt og rødt (13-15)
RAW-filene har full kontroll på grønt og rødt, men ikke så bra på blått som JPG-filene på ISO 100 og 12800. Blått er i RAW-filene ikke helt like bra som det burde vært, men vi gir X100 likevel et "godkjent"-stempel i boka. Samsung NX100 sliter også med blått, mens Olympus E-PL2 klarer seg godt.

Gult, magenta og cyan (16-18)
Gult og magenta er godt gjengitt i både JPG- og RAW-filene, men cyan er ikke like bra som vi skulle ønske i noen av dem, uansett ISO. Nikon D7000 klarer seg best på Cyan, men mange av de andre sliter også litt på denne fargen.

Annet
De fleste andre farger er godt gjengitt av X100.

Dynamikkomfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamikkomfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamikkomfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamikkomfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

NB! Konklusjonen nedenfor er skrevet på basis av målinger fra filer behandlet i Silkypix, men på grunn av overdrevent kraftig støyfjerning i dette programmet, er resultatene ikke sammenlignbare med de fra de øvrige kameraene. Grafene er oppdatert slik at de er sammenlignbare, og nederst på siden finner du en oppdatert konklusjon basert på disse.

På lav kvalitet, altså med høy toleranse for bildestøy, har X100 imponerende godt dynamikkomfang. Dette er basert på filer der Fujifilms tradisjonelle funksjon for å forbedre nettopp dynamikkomfanget ikke er aktivert. På ISO 100 tilbyr kameraet JPG-filer som nevnt i instruksmanualen litt dårligere dynamikkomfang enn på 200 ISO, akkurat som lovet. På 200 ISO er dynamikkomfanget imponerende bra, og på 400 ISO slår X100 selv storheter som Nikon D7000. X100 bikker ned (!) til toppsjiktet ved 800 ISO, men over det holder det seg himmelhøyt over konkurrentene.

NB! Konklusjonen nedenfor er skrevet på basis av målinger fra filer behandlet i Silkypix, men på grunn av overdrevent kraftig støyfjerning i dette programmet, er resultatene ikke sammenlignbare med de fra de øvrige kameraene. Grafene er oppdatert slik at de er sammenlignbare, og nederst på siden finner du en oppdatert konklusjon basert på disse.

Reduserer vi støytoleransen med 90% er bildet mye det samme, i forhold til konkurrentene, men forskjellene er større. Akkurat som på høy støytoleranse er X100 "bare" nest best på ISO 100 og ISO 800, men bortsett fra det er tronen besatt. Også disse resultatene er imidlertid basert på RAW-filer som har vært en tur innom Silkypix (med unntak av ISO 100 og 12800), så også her vil vi komme tilbake og dobbeltsjekke resultatene senere, når det foreligger støtte for X100 i Adobe Camera RAW.

Når vi måler et objektivs skarphet tar vi målinger fra totalt 144 punkter rundt om i bildet, på alle blendere og et utvalg brennvidder. Det sier seg selv at det blir en uhorvelig mengde data av det til slutt, men det må til om man skal kunne si noe fornuftig om optikken. Heldigvis er objektivet på X100 et fastobjektiv, slik at vi denne gangen "slapp unna" med å måle "bare" litt over 1000 punkter. Dette ble imidlertid gjort flere ganger fra ulike sett av filer, for å sikre at våre resultater er representative.

Ovenfor ser du en sammenligning mellom X100 med sitt innebygde objektiv, og Samsung NX100 med et 30mm f/2.0 samt Olympus E-PL2 med Panasonics 20mm f/1.7-objektiv. For hvert objektiv representerer de fire søylene henholdsvis, nederst til øverst, beste målte resultat, snittet av målepunktene i bildesentrum, snittet av målepunktene i en ring rundt sentrum, og snittet av målepunktene i bildets fire hjørner. Tallene er som påpekt tidligere, under MTF, ikke helt sammenlignbare kameraene mellom, på grunn av Olympus-kameraets brikkeformat og Samsung NX100s noe høyere oppløsning. I tillegg er også disse resultatene fra X100 basert på RAW-filer behandlet i silkypix, noe som vi tidligere har sett sannsynligvis ikke gir de beste resultatene.

På grafen nedenfor representerer den gule kurven de beste resultatene vi målte på de ulike blenderne, mens de tre andre kurvene representerer et gjennomsnitt av resultater fra målepunkter fra tre ulike områder på testplansjen, det vil si henholdsvis sentrum (rødt), hjørner (blått), og feltet midt mellom dem (grønt), i vårt analyseprogram også kjent som part way.

X100s 25 mm f/2.0-objektiv, som gir en bildevinkel som tilsvarer ca et 35mm-objektiv på fullformat, er på sitt beste på blender f/4, men da i sentrum av bildet. Forskjellene i senterskarphet er for øvrig ikke store, uansett blender, og er bra over det hele.

Hjørneskarpheten er pussig nok på sitt dårligste på samme punkt som senterskarpheten er på sitt beste, det vil si i området rundt f/4 og f/5.6. Dette skyldes sannsynlivis et "fokusplan" som ikke er spesielt plant, men ganske så kurvet, og som dermed er ute av fokus på vår helt flate testplansje. Dette bedrer seg etter hvert som blendertallene og dybdeskarpheten øker, men synker igjen helt på tampen, som et resultat av diffraksjonsuskarphet.

Dette gjelder imidlertid kun helt ut i hjørnene, og "part way"-resultatet er langt jevnere og mer forutsigbart. Alt i alt er dette ikke avskrekkende resultater, men vi ville likevel vært litt forsiktige med å plassere skarphets-kristiske hovedmotiver i hjørnene. Er denslags et krav, er dette imidlertid feil utstyr å bruke i utgangspunktet.

Nedenfor ser du eksempler på optikkens senterskarphet og hjørneskarphet på ulike blendere:

På f/2.0 er X100 ganske bløtt over det hele, men som forventet er hjørneskarpheten et godt hakk dårligere enn sentrumskarpheten. I sentrum er det fremdeles en del detaljer, og det ser ikke så aller verst ut, men i hjørnene "blør" bildet en del.

På f/2.8 er senterskarpheten der den skal være, eller nært nok, og detaljnivået ser helt greit ut. Hjørnene er fremdeles merkbart mindre skarpe, men har også blitt betydelig bedre enn ved f/2.0. Hjørneskarpheten er helt akseptabel på f/2.8, alt tatt i betraktning.

Senterskarpheten er på sitt beste her, og holder seg på omtrent det samme nivået noen blendere fremover. Hjørneskarpheten er heller ikke så verst, men selvsagt ikke perfekt, og blir gradvis bedre etter hvert som man blender ned. Generelt blir skarpheten bedre jo mindre blenderen blir, helt til f/16, hvor diffraksjonsuskarphet begynner å få en stor nok effekt til å gjøre seg gjeldende.

Likevel, skarpheten både i sentrum og hjørnene er mer enn akseptabel, også på f/16, selv om man kan se at bildet på denne blenderverdien er en tanke mindre skarpt enn på det beste.

OPPDATERING 27.04.2011:

Hvitbalanse og fargegjengivelse er fremdeles meget god, uten noen signifikante forskjeller i måleresultatene, så vi har latt grafer og diagrammer for dette stå som før.

Som en følge av at støynivået med Adobe Camera RAW er høyere enn med Silkypix, har de kunstig høye verdiene for dynamikkomfang vi fikk i forrige runde gått kraftig ned. Som vi tidligere har nevnt henger støynivå og dynamikkomfang nært sammen, og noe annet enn dette var derfor heller ikke å vente. På lav kvalitet holder X100 seg omtrent midt på treet, like under Nikon D7000. På høy kvalitet synker X100 til litt under midten, og holder seg temmelig jevnt med Nikon D7000 der. Det er imidlertid viktig å merke seg at Fujifilm X100 har en funksjon for å øke dynamikkomfanget, men denne har vi ikke testet.

Testbildene for optikken påvirkes i liten grad av at et annet program benyttes for å behandle råfilene, noe våre nyere målinger også underbygger. Bildene er byttet ut med bilder som er basert på de samme råfilene, men denne gangen konvertert med adobe Camera RAW 6.4. Vår konklusjon blir imidlertid den samme som før på dette området.

Solid, retro-lekkert og kun med få og små svakheter. Bra!

Litt pinglete batteriluke, og alt for lav batterikapasitet, men pluss i margen for å bruke velkjent batteri som lett og rimelig kan skaffes i reserve.

Spektakulært god søker med alt man kunne ønske seg av informasjon og muligheter! Helt OK skjerm som blekner litt i forhold.

Ikke veldig mange fancy funksjoner, men X100 har de det skal ha for å være et godt fotografisk verktøy, verken mer eller mindre. Pluss for bladlukker og innebygget ND-filter.

OK autofokus som gjør jobben godt. Overraskende rask og presis, selv i dårlig lys. Mange fleksible og gode løsninger, men dessverre er det begått store tabber også her.

Ikke spesielt raskt, men raskt nok. God respons der det er viktig, men til tider søvndyssende tregt i responsen.

En rørende omtanke for brukeren i den fysiske betjeningen på front og topp, som er meget godt designet. Dessverre er X100 også belemret med knapper på baksiden som er for små, for fiklete og som brukes til for mye, i tillegg til et menysystem som er noe av det dårligste vi har sett på lenge og mest av alt minner om regelrett sabotasje.

Stort sett meget god bildekvalitet som nok kan bli enda bedre ved bruk av annen software enn den som følger med. Svært gode JPG-filer rett fra kameraet hjelper på mens vi venter på tredjepartsstøtte for RAW-filene.

Oppdatering: Adobe Camera RAW gir langt bedre detaljoppløsning enn det medfølgende programmet, men som en direkte konsekvens går også dynamikkomfanget ned fra "fantastisk godt" til "bra", det vil si omtrent som Nikon D7000. Bildekvaliteten justeres dermed litt opp og litt ned, og karakteren for dette blir dermed som før.

Byggekvalitet og ergonomi
Fujifilm X100 er ikke værtettet eller i besittelse av en robusthet som det skrytes spesielt av i brosjyrer og annonser, men det føles likevel som et solid og seriøst kamera. Det er kanskje ikke i samme steinknuserklasse som Leica M9, men til en seksdel av prisen er det behagelig tett på. Med unntak av enkelte knapper og brytere som er alt for små, løse og brukes til for mange ting, er byggekvaliteten fremragende.

Skjerm og søker
Skjermen er helt OK, men ikke noe å merke seg, verken i positiv eller negativ forstand. Det som derimot ER verdt å merke seg, er søkeren. Eller, rettere sagt, søkerne. X100 har en helt unik mulighet til å veksle mellom en optisk gjennomsynssøker og en elektronisk søker som henter bildet fra kamerabrikken. Takket være dette kan man også i den optiske søkeren får se nødvendig informasjon, som kunstig horisont, sanntidshistogram, og så videre. Det er kjapt gjort å skifte fra den ene søkeren til den andre, og man kan spesialtilpasse hvilken informasjon som skal vises i hvilken søker etter eget behov. Her får man det beste av begge verdener, og dersom man ønsker det kan man også velge å komponere bildet på skjermen. I tillegg har man også mulighet til å få skjermen til å slå seg av automatisk når man fører kameraet opp til øyet.

En slik søker som X100 har er det ingen andre kameraer som kan skryte på seg, og bare denne alene er nok mye av grunnen til kameraets popularitet. Det er ikke rart, og det kan på mange måter virke som resten av kameraet er bygget rundt søkeren, og at denne er X100s hovedeksistensgrunn. Søkeren fungerer fremragende, gjør det den skal og det Fujifilm skryter av at den kan, og mere til. Her er det ene og alene brukt mer designmessig omtanke enn på hele resten av kameraet, kan det virke som.

Hastighet, autofokus og batterilevetid
Selv om X100 på det raskeste kan klare 5 bilder i sekundet, er det ikke opptakstempoet som er det viktige hva angår hastighet på et kamera som dette. X100 er helt klart siktet inn mot gatafoto, og da er det responsen som er hovedsaken. At man får fanget situasjoner i det de skjer er avgjørende, og det betinger en praktisk talt ikkeeksisterende utløserforsinkelse. Og akkurat her leverer også X100 varene. I det store og hele tas bildet når man vil bildet skal tas, men dessverre med enkelte unntak:

X100 er nemlig merkelig treg i enkelte tilfeller. Det tenker seg om lenge og vel etter lange sekvenser på full fart, og av og til bruker det en liten evighet på å våkne etter dvalen, akkurat som artikkelforfatteren selv. X100 er imidlertid langt mindre morragretten, og når det først har våknet er responsen for det meste fin og rask.

Dette gjelder også autofokusen, som på mange måter er overraskende god. Vi har vært borti bedre og raskere, men den hindrer sjelden eller aldri fotograferingen med X100, og gjør jobben sin på en pliktoppfyllende og stillferdig måte, akkurat som en autofokus skal. Et ekstra pluss i margen for manuellfokus med mulighet til å aktivere autofokus med AEL-/AFL-knappen, men et minus i samme marg for ALT for liten fokusring som må dreies ALT for mange runder til å være brukbar.

Betjening og menyer
På betjeningsfronten skiller X100 seg også fra mengden, på alle måter, både positivt og negativt. Det positive er det lukkertidshjulet og resten av innstillingsmulighetene på toppen av kameraet som står for, sammen med blenderringen. Sistnevnte har gode grep på hver side, og er rask og enkel å stille slik man vil ha den uten å måtte ta øyet bort fra søkeren. Det samme gjelder lukkertidshjulet, som enkelt kan nås med tommelen, også det uten å ta kameraet fra øyet. Hjulet for eksponeringskompensasjon er likedan, men er dessverre litt for enkelt å komme borti og endre på uten å mene det. Det hadde hatt godt av en eller annen form for lås eller brems. I tillegg til dette er også av-/på-knappen godt designet, og også den kan betjenes med en fingertupp uten å forstyrre komposisjonen.

Knappene og kommandohjulet på baksiden er dessverre ikke solide eller kontante nok, og hadde hatt godt av ikke bare en redesign, men også en omprioritering. Flere av dem burde ha vært mulig å definere for brukeren selv, og en måte å låse det hele på hadde også vært en fordel. Det meste her er nemlig så spinkelt og fiklete at det til tider er ganske så kinkig å få gjort det man skal uten å trykke feil. Betjeningen på baksiden burde med andre ord vært som betjeningen på toppen: Enkelt og greit, og stort og solid.

Håret, flua og hundebæsjen i suppa er imidlertid menyene, for her er det begått noen valg som er så hodeløse at vi antar at ferievikarene som har laget dem ikke vil få jobb til neste år. Vi håper i alle fall ikke det, for det er vanskelig å ikke tolke dette som bevisst sabotasje. Menyene består av to samlinger med alternativer og innstillingsmuligheter, henholdsvis på seks og fire sider, som tilsynelatende er nærmest tilfeldig kastet ihop. Auto-ISO er hele 25 klikk unna utgangsposisjonen (!) og finnes ikke på samme sted som de øvrige ISO-innstillingene (som for øvrig overstyres), bare for å nevne noe. Plasseringen av alternativer på de ulike menyene er i det hele tatt ulogisk, tungvindt og tidkrevende. Kameraet husker sjelden eller aldri hvor i menysystemet man sist var, så man må klikke seg hele veien frem igjen om man gjorde noe feil forrige gang. Og feil skjer ofte, takket være menyenes ulogiske sammensetning og baksidens fiklete betjening. Menyene kan imidlertid fikses på ved hjelp av en firmware-oppgardering, og vi trygler herved offisielt Fujifilm på våre knær om å gi dem en fullstendig omstrukturering og overhaling, for dette kommer farlig nær å ødelegge et ellers fabelaktig kamera!

Bildekvalitet
Bildekvaliteten er det vanskelig å si noe definitivt om, siden det ennå ikke er støtte for RAW-filene i tredjepartsprogramvare, men en del ting kan vi konkludere med. For eksempel kan vi si at JPG-filene som kommer fra X100 er jevnt over svært bra - faktisk langt bedre enn RAW-filene - og dette tyder på at det medfølgende programmet for behandling av RAW-filer ikke gjør jobben godt nok. Samtidig er det også tydelig at X100 leverer fra seg unormalt gode JPG-filer i utgangspunktet, i forhold til mange andre kameraer.

Oppløsningen er noe begrenset i forhold til mange andre kameraer, siden X100 "bare" har 12 megapiksler. På lave ISO-verdier er det dermed andre kameraer som kan gi bedre detaljgjengivelse, men på høyere ISO-verdier får X100 igjen for kompromisset, og det regelrett løper fra det meste annet når lyset blir dårlig og ISO-verdiene blir høye. Fargegjengivelse, hvitbalanse og dynamikkomfang er også alle svært bra, og bildekvaliteten i sin helhet er dermed veldig god, selv om vi sannsynligvis ikke har sett det beste som kan trekkes ut av RAW-filene.

Konklusjon
Med X100 har Fujifilm gjort det meste riktig, men desverre ikke alt. Det som er bra er veldig, veldig bra, og det som er dårlig er veldig dårlig. Heldigvis er det meste som er dårlig software-basert og kan dermed fikses i en firmware-oppdatering som er så hardt tiltrengt at det går ut over redaksjonens nattesøvn på regelmessig basis. Dessverre, eller heldigvis, alt etter hvordan man ser det, er resten av kameraet så salig bra at de grove feilene som finnes virker enda grovere. Til en viss grad har vi likevel valgt å la tvilen komme tiltalte til gode, og gitt X100 karakter etter hva det kan vise seg å bli, og ikke hva det er. For dette er allerede en klassiker, og med litt flikking på firmwaren kan det bli legendarisk. Men da må Fujifilm først selv ta X100 seriøst. Når vi likevel velger å anbefale X100 skjer det med forbehold om at menyststemet forbedres på et senere tidspunkt. Skjer ikke det vil anbefalingen bli trukket uten videre dikkedarer!

OPPDATERING 27.04.2011:

Adobe Camera RAW, som er vårt vanlige program for konvertering av råfiler, har nå endelig fått støtte for X100s råfiler, og vi har gjennomgått alle målinger, bilder og vuredringer på basis av disse, på nytt. Detaljoppløsningen, basert på de samme råfilene som før, er betydelig bedre, men samtidig er dynamikkomfanget gått ned fra kunstig himmelhøyt til ganske bra, dvs omtrent det samme nivået som Nikon D7000 ligger på, eller litt under.

Dette skyldes at Silkypix, programmet som følger med X100, benytter en ALT for heftig støyfjerning som standard. Riktig nok fjernes en del støy, men alt for mye, slik at det går ut over detaljene i alt for stor grad, faktisk slik at JPG-filene rett fra kameraet tilbyr bedre bildekvaølitet enn råfiler som har vært turen innom Silkypix. Det er ikke lenger tilfelle når vi nå har kjørt filene gjennom Adobe Camera RAW i stedet. Dette programmet behandler filene på en mer skånsom måte, og selv om det resulterer i at det er mer støy igjen i bildene, så gjør det ikke så mye, for X100 har i utgangspunktet et ikke så veldig høyt støynivå, samt at den støyen som finnes er svært jevn og lite forstyrrende.

Støy og dynamikkomfang henger imidlertid nært sammen - jo mer støy jo vanskeligere er det å se forskjell på hva som er forstyrrelser pga støy og hva som er reelle lysere eller mørkere detaljer - og som en følge av det går X100s dynamikkomfang ned på et mer realistisk nivå. Kameraet har imidlertid en funksjon som i følge Fujifilm kan øke dynamikkomfanget med 200 eller 400 prosent, men som da krever at bildene tas med en minste ISO på henholdsvis 400 og 800, noe som også er litt av grunnen til at vi ikke har testet nettopp denne funksjonen.

Passer for:

• Gatefotografer og andre som driver med situasjonsfoto tett på mennesker.
• Fotografer som trenger et diskret og stille kamera som leverer gode bilder.
• Brukere som ikke har råd til en Leica M9 men ønsker seg noe som er så likt som mulig.
• Brukere som trenger et alternativ til et stort og tungt speilreflekskamera.
• Brukere som trenger et relativt lite og kompakt kamera med lyssterk fastoptikk og god bildekvalitet.

Passer ikke for:

• Brukere som skal ha sitt første avanserte kamera.
• Brukere som trenger pedagogiske menyer.
• Brukere som trenger zoom, vidvinkel, tele, eller utskiftbar optikk.

Alternativer:

• Olympus E-PL2 med søker og Panasonic 20mm f/1.7: Dette er nok det beste alternativet til X100. Prisen er omtrent den samme, og for det får man muligheten til å skifte objektiv. Til gjengjeld får man ikke den samme fantastiske søkeren, og en bildebrikke som bare er halvparten så stor, selv om den også er god.
• Samsung NX100 med søker og Samsung 30mm f/2.0: En billigere løsning enn X100, men også ikke på langt nær så god. Som med E-PL2 får man imidlertid muligheten til å skifte objektiv.
• Leica X1 med søker: Langt dyrere enn X100 og tregere i responsen, men har 24mm vidvinkel med f/2.8 som største blender. Søkeren vil også være "dum", det vil si uten noen som helst informasjon.
• Leica M9 med 35mm f/2.0: Det klart dyreste alternativet. For dette får du ikke mindre enn seks eksemplarer av X100!
• Sigma DP2x: Har ennå ikke fått norsk pris, men later til å bli et langt enklere og billigere kamera. Samtidig ser det ut til at Foveon-brikken blir heftig forbedret i SD-1, og det kan dermed være lurt å vente til den samme brikken finner veien til et mer kompakt kamera, enn å gå for DP2x nå.

Les også

Fujifilm FinePix X100T

10. feb. 2015

11 geniale påfunn

25. feb. 2011

Fujifilm X100

24. jan. 2011