Olympus µ 1050 SW

Edmund Schilvold

18. mars 2009, 10:16

Lagre artikkel

Overblikk

Fysisk

1050 SW er det ene av tre vann- og støtsikre kameraer i SW-serien til Olympus. Med sine kantete knapper, hjørner og paneler er det ikke akkurat noe elegant kamera, men den sølvblanke finishen gjør at det likevel tar seg forholdsvis godt ut. Det framstår som en tøffing, og det er det også. Ifølge Olympus tåler det fall fra opptil 1,5 meter, og det skal også være vanntett ned til 3 meters dybde. Så vidt vi kan vurdere stemmer dette med virkeligheten – akam har tidligere testet dette kameraet under vann i forbindelse med snorkling, og vi har også gjentatte ganger sluppet det i gulvet, og ingenting av dette har så langt hatt noe å si for kameraet funksjoner.

Noe av det mest positive med oppbygningen til 1050 SW er at optikken er beskyttet av en kraftig metallplate som vi er fristet til å kalle visiret. Dette fungerer dessuten også som en av- og påknapp – når man skyver visiret ned, slås kameraet automatisk på, og når man drar det opp igjen, slås kameraet av. Dette fungerer bra, og oppleves ofte som mer lettvint enn å finne og trykke på den lille power-knappen som sitter ved siden av utløseren.

De som leste testen av Pentax’ vanntette konkurrent, Optio W60, vil sikkert huske at vi klagde over manglende beskyttelse av fronten å det innebygde objektivet. Vel, dette er altså ikke et problem når det gjelder 1050 SW.

Noe som ikke er så positivt, er at kameraet ikke har noe som kan kalles vidvinkel i ordet rette forstand. Brennvidden til det integrerte objektivet går fra 38 – 114 mm, og det noe å skryte av, verken i vidvinkel- eller i teleenden. Til sammenlikning bød Pentax Optio W60 på et zoomområde fra 28 – 140 mm.

I bruk

Når kameraet først blir ferdig med å starte opp (på dette bruker det nesten fire sekunder) fungerer det relativt greit. Det har en hurtigmeny for endring av blant annet hvitbalanse og ISO, og et kommandohjul som gir rask tilgang til programmer og videomodus så sant man ikke har klippet neglene for mye. Men på en del andre måter er 1050 SW tregt også etter oppstart – så tregt at man etter en dag med allsidig fotografering sannsynligvis vil ha blitt temmelig irritert over alle de små forsinkelsene.

Å behandle 1050 SW er litt som å få en ti år gammel PC i hendene når man er vant til en fra i fjor – man bør helst ha trent inn effektive avspenningsøvelser før man gir seg i kast med noe som skal være raskt ferdig. En annen analogi kan være ridderen som nesten ikke klarer å bevege seg til fots på grunn av all beskyttelsen han er utstyrt med.

Jo da, vi overdriver litt nå, men tregheten er etter vår mening et av de største ankepunktene mot 1050 SW.

Bildekvalitet

Slike små, integrerte objektiver som 1050 SW utstyrt med, gir erfaringsmessig ikke den beste bildekvaliteten. Likevel forventer vi et visst nivå på farge- og detaljgjengivelse.

1050 SW har dessuten ”bare” 10 megapiksler, og slik sett skulle ikke dette kameraet lide av de problemene som kan forårsakes av for høy pikseltetthet på sensoren.

Kameraet gjør det ikke desto mindre skuffende dårlig på bildekvalitet. Ikke bare er detaljgjengivelsen dårlig selv ved lav ISO og håpløs ved alt over ISO 200, bildene lider også i varierende grad av et sjenerende gulstikk – et tegn på at den automatiske hvitbalansen ikke fungerer helt som den burde.

Vi gjør oppmerksom på at dette ikke er siste versjon av Olympus' vanntette kameraer. Nye versjoner som heter Olympus Tough har kommet, og vil bli testet etter hvert.

Oppsummering

Konklusjon

”Det er ikke sølv alt som skinner.” Vi er usikre på om dette ordtaket er idiomatisk i norsk, men det passer i alle fall godt på dette Olympus-kameraet. Med mindre man må ha et kamera som er vanntett, eller med jevne mellomrom får lyst til å bruke det man måtte ha i lommene som tennisball, er det få eller ingen grunner til å kjøpe dette kameraet. Det eneste positive med dette kameraet er at det er solid og vanntett. Utover dette har vi dessverre lite hyggelig å si til Olympus. Kameraet er i en del sammenhenger frustrerende tregt, og bildekvaliteten er for dårlig sett i forhold til konkurransen, selv om bilder tatt ved tre laveste ISO-verdiene (80, 100 og 200) til nød kan passere. Mangelen på en bedre vidvinkel blir også fort et savn. Hvis man kan klare seg uten frontbeskyttelsen, men trenger vanntetthet, ville vi ha sett nærmere på andre kameraer fra for eksempel Pentax.

Klikk her for å lese hele testen

Bildegalleri

Les Akams undervannstest av Olympus 1050 SW her.

Det beste med 1050 SW er det robuste kamerahuset. De tykke, kantete metallpanelene, visiret som beskytter objektivet og blitsen, det kraftige festet for håndleddsstroppen, den solide batteriluken – man er aldri i tvil om at 1050 SW er et kamera som vil tåle usedvanlig mye. Det mest sårbare elementet er nok LCD-skjermen – eller rettere sagt plasten som dekker LCD-skjermen – her kunne man kanskje ha funnet en bedre løsning.

Knappene og de andre kontrollene fungerer også bra – et unntak er det vesle kommandohjulet på baksiden av kameraet, et hjul som brukes til å veksle mellom ulike modi som helautomatisk og delvis automatisk fotografering, videoopptak og bildevisning. Dette hjulet er litt lite og puslete, og kan være en smule vrient å få tak på, særlig hvis man er våt på fingrene. Her kunne vi ha ønsket oss mer takkete kanter.

Når det gjelder vekt, ligger 1050 SW innenfor det ordinære for kameraer i sin klasse.

Dette er et av de svakere punktene til 1050 SW – zoomområdet går fra 38 til 114 mm, og kameraet mangler med andre ord både en god vidvinkel og en skikkelig tele. Når så største blenderåpning er f. 3,5 ved 38 mm og f. 5,0 ved 114 mm, kan ikke spesifikasjonene sies å være noe mer enn middelmådige.

Det trekker også ned at kameraet ikke har fysisk bildestabilisering. Kameraet har en modus som er ment av motvirke bevegelsesuskarphet, men denne gjør ikke noe annet enn å øke ISO-verdien, slik at automatikken kan sette en raskere lukkertid.

Makrofunksjonen er imidlertid tålelig bra. Objektivets nærgrenser målte vi til 5,5 cm ved vidvinkel og 25 cm ved tele. Man har også en egen makromodus der kameraet lyser opp motivet med LED-lys.

Kameraet er utstyrt med en forholdsvis stor LDC-skjerm med en diagonal på 2,7 tommer. Men oppløsningen er bare på 230.000 punkter. Olympus kaller skjermversjonen HyperCrystal™ II, og dette høres jo veldig fint ut, men i realiteten er ikke skjermen noe mer enn gjennomsnittlig hva egenskaper angår. På grunn av den lave oppløsningen blir skjermbildet både kornete og en tanke uskarpt – det er enda godt at man ikke må fokusere manuelt ved hjelp av skjermen.

Heller ikke batterifunksjonen er noe å skryte av – et CIPA-tall på 200 indikerer en temmelig middelmådig batterikapasitet, og dette synes å stemme med våre erfaringer fra praktisk bruk. Men, det følger i alle fall med en separat lader.

Selve batteriet har spesifikasjonene 3,7 V, 740 mAh, og er av Litium-ion-typen.

Programmer

1050 SW har de fleste av de funksjonene vi etter hvert har begynt å ta for gitt på kompaktkameraer – som en relativt rikholdig samling av programmer for ulike situasjoner. Programmenyen finner man ved å vri hjulet vi nevnte under Fysisk til ”SCN”, som står for ”Scene”. Så kan man velge mellom alt fra portrett til sport og solnedgang – kameraet har i 23 slike programmer, inkludert undervannsfoto. Og program-menyen fungerer bra, den har forklarende bilder og tekster, og er (i motsetning til mye annet på dette kameraet) ikke plaget av forsinkelser.

I tillegg har kameraet en egen ”Guide”-meny som er ment å gjøre det lettere for brukeren å oppnå de effektene han eller hun ønsker. Ett eksempel er diffus bakgrunn.

Video

Hva opptak av video angår, befinner kameraet seg omtrent midt på treet – det tilbyr ikke ”HD”, men kan ta opp video i de tradisjonelle oppløsningene 640 x 480 eller 320 x 240. For begge av disse kan man velge mellom 15 eller 30 bilder per sekund, og vil man ha filmer uten hakking og flimring, da velger man 30.

Videoene gir ikke mye å juble over når det gjelder kvalitet. De er ikke så dårlige som videoene fra for eksempel Nikon S60, men det er ikke mye om å gjøre.

Lagring

Olympus er kjent for å pushe “xD-Picture Card”-standarden. Men i dette tilfellet har de heldigvis gjort det mulig å velge mellom xD-kort og mikro-SD-kort ved hjelp av et adapter. Dermed har man litt flere muligheter.

Tap Control

Den mest eksentriske funksjonen på 1050 SW er basert på teknologi for registrering av bevegelser, og gjør det mulig å endre visse innstillinger eller aksessere for eksempel bildevisning ved å "dunke" på ulike deler av kamerakroppen med en finger eller en hånd. Dette er ment å gjøre det lettere å betjene kameraet når man bruker hansker eller votter, og vil nok i visse situasjoner kunne ha en viss nytteverdi.

Ulempen med "klappekontrollen" er at også utilsiktede dunk og klask kan forandre innstillinger eller hente opp menyer. Dette kan bli irriterende, og vi kom raskt til at det vanligvis vil være best å la funksjonen være avslått. Men det er også mulig å justere følsomheten.

Kameraet er for øvrig ikke utstyrt med berøringsskjerm. "Tap control" er noe ganske annet, og finnes for øyeblikket bare på Olympus-kameraer.

Dette kameraet er av den typen der fokusmotoren står og går så lenge kameraet er på og i bevegelse – når omgivelsene er rolige, hører man den svake knirkelyden hele tiden, og vi synes dette til tider blir ganske irriterende. Man spør seg om ikke kameraet snart skal bli ferdig – men det blir ikke ferdig før man retter det inn mot noe og holder det stille.

Fordelen med dette opplegget er at kameraet noen ganger vil ha rukket å fokusere på motivet allerede før man trykker utløseren halvveis ned. Likevel synes vi at autofokusfunksjonen på 1050 SW ofte er håpløst treg. Prøver man å fokusere på et motiv ”fra bunnen av”, kan det ta mer enn ett sekund før kameraet blir ferdig med å surre og gå. Spesielt når lyset er dårlig. Og i stressituasjoner vil selv et par sekunder kunne fortone seg som en evighet. Særlig hvis man må gjenta prosessen flere ganger etter hverandre. Konklusjonen er: Autofokusmekanismen holder ikke mål. Vår analogi om den nedlessede ridderen rinner oss i hu – her må Olympus gjøre noe hvis ikke kameraet skal irritere vettet av brukeren i situasjoner med uforutsigbare motiver og dunkelt lys.

Kameraet er så definitivt ikke noen vinner når det gjelder hurtighet. Det bruker nesten fire sekunder bare på å komme i gang, og hver gang man har tatt et bilde, stopper kameraet opp for å "tenke" mens det lyser iltert i lampen som markerer at det foregår lagring. Dette gjør at man bare rekker å ta to bilder i løpet av ti sekunder når kameraet brukes i vanlig enkeltbildemodus. Det er for dårlig.

Kameraet har riktignok også to seriebildeinnstillinger, men bruker man den som gir bilder i full oppløsning (10 MP), klarer kameraet likevel ikke mer enn fire bilder på ti sekunder.

På toppen av det hele er kameraet plaget av en betydelig forsinkelse når man bruker blits – det går irriterende mye tid fra man trykker ned utløseren og til bildet faktisk er tatt. Man skulle tro at kameraet var tre-fire år gammelt, for selv om det kom på markedet i 2008, er det åpenbart utstyrt med gårsdagens teknologi hva hastighet og prosessering angår.

I utgangspunktet kunne dette kameraet ha vært riktig så brukervennlig. Fysisk sett har det ingen store problemer, og utformingen av menyene er grei nok. Men maskinvaren er for treg. Det blir for mye venting.

I tillegg kommer flere andre forhold som hver for seg kanskje er bagateller, men som til sammen trekker ned inntrykket betydelig. Som at selvutløseren slår seg av for hver gang man tar et bilde, slik at man stadig må inn i menyen og slå den på igjen hvis man vil ta flere bilder med denne funksjonen. Eller at det å sette en eksponeringskompensasjon krever at man går inn i en egen meny, en meny som det tar tid å få opp og tid å flytte seg bortover i.

Så langt har ikke Olympus μ 1050 SW gjort det dårligere enn at det fortsatt har en viss mulighet til å komme ut av testen med noe av æren i behold. Ridderen svaier faretruende fra side til side, men sitter ennå i salen. Hva vil skje når vi begynner å se nærmere på bildekvaliteten?

Olympus μ 1050 SW vil møte noen farlige opponenter - både Canon Ixus 870 IS og Fujifilm F100fd har tidligere vist at de leverer bilder av høy kvalitet. Akam testet disse i desember, se juletesten. Vi har også valgt å ta med Samsung NV24HD, Nikon Coolpix S610C og Panasonic FX100.

Dette er noen av de sentrale spesifikasjonene til utfordrerne:

Canon Ixus 870 IS: 28 til 112 mm zoom, 10 MP.
Fujifilm F100fd: 28 til 140 mm zoom, 12 MP.
Nikon Coolpix S610C: 28 til 112 mm, 10 MP.
Panasonic FX100 28 til 100 mm, 12 MP.
Samsung NV24HD: 24 til 86 mm, 10 MP.

Vi tar med i betraktningen at Olympus μ 1050 SW kun har et objektiv som er integrert i kamerahuset. Kameraer med slike knøttsmå objektiver vil ofte gi dårligere bildekvalitet enn kameraer som har større og mindre kompakte objektiver. Markedsføringsavdelingen til Olympus har imildertid sørget for at det står "Miniaturised optics. Maximum brilliance." på toppen av produktesken. Har Olympus tatt munnen for full?

Vi begynner som vanlig med sinekartet, som er en plansje som blant annet viser en rekke fine og til dels hårfine horisontale og vertikale linjer. Bilder av sinekartet kan fortelle mye om et kameras evne til å skille mellom og gjengi fine detaljer. Det er også avslørende hva kvaliteten på konvertering av rådataene fra sensoren angår. Ingen av kameraene nevnt over tilbyr noen mulighet for arkivering av råfiler, men man kan ha i bakhodet at alle bilder begynner sitt liv som samlinger av rådata fra bildebrikken. I de fleste kompaktkameraer blir imidlertid disse dataene straks konvertert til JPEG-bilder i kameraet, uten at brukeren har noen særlig mulighet til å påvirke det som skjer.

Under ser vi resultatene fra fotograferingen av sinekartet med Olympus μ 1050 SW.

Resultatet ved ISO 80 er ikke særlig lovende. Når det gjelder gjengivelse av individuelle linjer, må kameraet gi tapt allerede ved tallet 20. Flere av konkurrentene tar linjene ned til 24 eller 26 ved lave ISO-verdier.

Vi kan også merke oss at det selv i sinekart-bildene er mulig å se den varme, gulaktige tonen som så ofte preger bildene fra 1050 SW når kameraet står på automatisk hvitbalanse.

Ved ISO 400 faller kvaliteten på detaljgjengivelsen betydelig. Nå stopper linjene omtrent ved tallet 18, og der linjene ser synlige, er bildet forstyrret av støy.

Elendigheten fortsetter når vi ser på de to høyeste ISO-verdiene. Ikke at vi forventet noe annet resultat, men vi håper jo alltid at kameraet vi tester skal gjøre det bedre enn vi frykter.

Etter gjennomgangen over er tiden inne for å sammenlikne 1050 SW med resultatene fra andre kameraer:

Det er ikke ofte det er så lett å konkludere som i tilfellet over. Alle de fem sammenlikningskameraene gjør det bedre enn kameraet til Olympus. Ja, selv Samsung NV24HD leverer en noe bedre detaljgjengivelse enn Olympus-kameraet. Men, det skal sies at det er relativt små forskjeller mellom Olympus, Samsung og Nikon.

Det noe kryptiske begrepet MTF står for "Modulation Transfer Function". Kort fortalt gir det en mulighet til å måle et systems evne til å gjengi detaljer - på en objektiv måte. Noen sammenlikner MTF med frekvens. De fleste av oss kjenner begrepet frekvens fra lydverdenen, og MTF kan også sies å handle om frekvens (linjepar per måleenhet). I motsetning til i lydverdenen måles altså frekvensen i forhold til avstand, ikke i forhold til tid. De som ønsker å lese mer om dette, vil finne en meget grundig forklaring (på engelsk) ved å klikke her.

Imatest sier seg denne gangen stort sett enig med øynene til testredaksjonen. Unntaket er Nikon Coolpix-kameraet, som gis en dårligere score enn Olympus-kameraet.

MTF regnes for øvrig for å kunne gi en pekepinn på hvor store bilder man kan skrive ut. Derav tabellen under.

Det store spørsmålet nå blir hvorvidt resultatene fra sinekartet også gjelder andre typer fotografering der gjengivelsen av slike hårfine detaljer som på sinekartet kanskje er mindre viktig.

Utsnittene under viser hovedkortet i 100 prosent. Det første utsnittet er fra midten, det andre fra nedre venstre hjørne. Alle bilder er tatt ved ISO 100, med en zoom-innstilling et sted omtrent midt mellom vidvinkel og tele.

Heller ikke første del av hovedkort-testen levner særlig mye rom for tvil - både Nikon, Canon, Fujifilm og Panasonic gjør det bedre enn Olympus, i alle fall når det gjelder senterutsnittet. Tar vi utgangspunkt i hjørneutsnittet, blir konklusjonen at Olympus gjør det bedre enn Samsung, og omtrent like dårlig som Nikon.

Så er vi kommet til sammenlikningen av hovedkortbilder ved høyere ISO-verdier. Her blir forskjellene mellom kameraene mer tydelige.

Huttetu. I høy-ISO-bildene ser vi tydelig den støyen som dette Olympus-kameraet har så mye av. Samtidig kan man argumentere for at det tross alt er bedre å la støyen få utvikle seg i fred enn å kjøre så kraftige støyreduksjonsprosesser at man ender opp med bilder som ser ut som om de er malt med vannmaling. Den sistnevnte tilnærmingen ser vi tydelig i bildene fra Nikon og Samsung.

Den lille overraskelsen som dukker opp her, er at Olympus faktisk gjør det bedre enn Nikon S610C ved ISO 400. Men Olympus klarer ikke å nærme seg Fujifilm, Canon og Panasonic.

Bildet er tatt ved ISO 100.

Utsnitt sammenliknet:

Utsnittene fra venstre kant av Rådhuset viser at 1050 SW befinner seg et sted mellom Samsung og Canon hva detaljgjengivelse i ytre deler av bildet angår. Men Olympus-bildet har noe som vi ikke ser i de andre bildene - kromatisk aberrasjon, i dette tilfellet et tydelig grønnskjær mellom kanten av veggen og himmelen.

Det interessante her er at Olympus er blant de "verste" når det gjelder forvrengning. Dette selv om Olympus-kameraet bare har 38 mm (ikke en skikkelig vidvinkel) der de andre kameraene har 28 eller 24 mm (brennvidder som alltid gir en viss vidvinkel-forvrengning).

Verdien for "Veiling glare" er et mål for faren for at det skal oppstå problematiske refleksjoner i objektivet. Her levner Imatest ingen tvil om hvem som er taperen.

Hvitbalanse handler for øvrig om kameraets evne til å gjenkjenne og kompensere for fargen til det aktuelle lyset, og til å måle kameraets evne til å sette hvitbalansen riktig, bruker vi Imatest. Vi fotograferer en plansje med bestemte farger, og lar Imatest vurdere hvor riktige fargene i bildene blir, sett i forhold til de faktiske fargene på plansjen.

Olympus-kameraet gir ikke brukeren noen mulighet til å sette hvitbalansen manuelt ved hjelp av et gråkort eller liknende, derfor har vi kun med grafer for automatisk modus.

Her ser vi at Imatest bekrefter det vi allerede har observert med øyet - hvitbalansen til Olympus er kraftig ute av kurs. Dette er årsaken til at så mange av bildene fra Olympus-kameraet lider av et skjemmende gulstikk. Hvitbalansefeil kan også føre til andre typer fargestikk, men i tilfellet Olympus μ 1050 SW feiler kameraet konsekvent slik at bildene blir for gule.

Kurvene under viser bildestøyen i de tre fargekanalene, rødt, grønt og blått, samt i luminans, ved ulike ISO-verdier. Resultatet for Olympus μ 1050 SW er interessant fordi det så tydelig viser det som er normen for bilder fra digitale kameraer - at det er mer støy i den blå fargekanalen enn i de andre to. Men mengden støy er langt høyere enn det som er "normalt".

Lite målt støy behøver for øvrig ikke å være et positivt tegn – ofte betyr det ikke annet enn at det er skjedd en kraftig støyreduksjon i kameraet, noe som gjerne går hardt utover detaljgjengivelsen. Når kurven for den blå kanalen faller slik den gjør i tilfellet under, er det et tegn på at kameraet er programmert til å kjøre på med støyreduksjon når ISO går over en bestemt verdi.

Dynamisk omfang sier noe om hvor stort omfang av kontraster som kameraet kan "se". Har et kamera lavt dynamisk omfang, vil det ha en tendens til enten å la mørke partier gå over i svart, eller å la lyse partier gå over i hvitt og bli utbrent, avhengig av situasjonen og hva man velger å måle lyset etter. I den mørke enden av konstrastskalaen vil ofte støy påvirke det dynamiske omfanget fordi støyen fra elektronikken i kameraet blir høy sett i forhold til det tilgjengelige lyset som kommer inn (signalet).

Målingen av dynamisk omfang munner ut i nok en traurig historie om bildekvaliteten til Olympus μ 1050 SW ISO 400. Bare ved de laveste ISO-verdiene leverer kamerart noenlunde akseptable resultater. Canon 870 IS gjør det riktignok enda dårligere ved noen av ISO-verdiene, men 870 IS er jo som vi nå vet et meget godt kameraet på andre måter. Det samme kan ikke sies om Olympus μ 1050 SW.

Kromatisk feilbrytning (også kalt aberrasjon) skyldes ujevn brytning av lysets bølgelengder i glasset i objektivet, og lilla ofte vanskeligst å kontrollere. Slik feilbrytning er gjerne lettest å oppdage langs kanter med høy kontrast, og akam.no stopper derfor gjerne ved Stortinget, der spesielt lyktestolpen til høyre på bilde har vist seg velegnet for testing av feilbrytning. Denne gangen hadde vi heldigvis en situasjon med høy kontrast mellom himmelen og lyktestolpen.

38 mm, ISO 100 (vi så oss nødt til å undereksponere Stortinget for å hindre lykten i å bli utbrent, noe som for øvrig er en konsekvens av kameraets lave dymaniske omfang):

Utsnitt fra Olympus-bildet sammenliknet med utsnitt fra Nikon S610C-bilde:

Det er ikke skremmende mye kromatisk aberrasjon i bildet fra Olympus-kameraet, men den er der - vi ser den som en rødlilla fargefeil på venstre side av lykten:

Imatest-analysen, som er basert på et bilde av sinekartet, gir et litt annet bilde av situasjonen. Ifølge Imatest er faktisk Olympus en av verstingene når det gjelder kromatisk aberrasjon.

Til slutt tar vi en titt på detaljgjengivelsen i stortingsveggen (dette bildet overeksponerte vi litt for å få fram veggen bedre).

114 mm, ISO 100:

Utsnitt:

Gjengivelsen av detaljer i veggen på Stortinget vurderer vi som grei. Vi har sett bedre prestasjoner, men vi har også sett verre. Og dermed er vi kommet til veis ende når det gjelder vurderingen av bildekvalitet.

Laget for å tåle både vann (dybder på opptil 3 meter), støt (fall fra opptil 1,5 meter) og frost (ned til minus 10 kuldegrader).Vitale deler som objektivfronten og den innebygde blitsen kan beskyttes med en kraftig metallplate når kameraet er slås av. Men stativfestet ser ikke ut til å være av metall. Og komandohjulet på kameraets bakside kan oppleves som litt for glatt.

Sett i forhold til det robuste kamerahuset, framstår batteriet i 1050 SW som temmelig puslete. CIPA-tallet er kun 200, og det er i minste laget. Men det følger i alle fall med en batterilader.

Når 230.000 punkter fordeles på skjerm på 2,7 tommer, blir oppløsningen i minste laget. Etter vår mening kvalifiserer ikke skjermen på 1050 SW til noen bedre betegnelse enn middelmådig.

De fleste vanlige kompaktkamerafunksjonene. Men kameraet byr ikke på muligheten for å ta opp video i HD, og kvaliteten på videoene vekker overhodet ikke noen begeistring.

Kameraet forsøker kontinuerlig å fokusere når det er på, men dette er ikke nok til å hindre at autofokusmaskineriet oppleves som tregt.

1050 SW slekter dessverre mer på skilpaddene enn på antilopene. Det er tregt på oppstart, tregt på fokusering, tregt på lagring og tregt på navigering i noen av menyene. Ble virkelig dette kameraet produsert i 2008?

Den nevnte tregheten gjør det vanskelig å betegne kameraet som brukervennlig. Vi er også kritiske til utformingen av enkelte av menyene. Og 38 mm som minste brennvidde er ikke mye å skryte av.

1050 SW er ikke noen vinner på dette området heller. Bildekvaliteten er "grei nok" ved ISO 80, 100 og 200, men ved høyere ISO-verdier stuper kameraet ned i vollgraven med et plask. Og der blir det værende. Og uansett ISO-verdi lider kameraet av upresis hvitbalanse.

1050 SW er dessverre et kamera der innmaten ikke er på nivå med det robuste og sølvskimrende utseendet. De eneste grunnene til å kjøpe dette kameraet måtte være at man (a) må ha et kompaktkamera som er vanntett og (b) at man ikke finner noe bedre vanntett kamera enn dette. Det er tross alt bare et fåtall kompaktkameraet på markedet som er så solid bygd som 1050 SW.

Et av kameraene som byr på mye av den samme robustheten som 1050 SW, er Pentax Optio W60. Dette ble testet av akam for noen uker siden. Pentax Optio W60 mangler objektivbeskyttelse, men leverer vel så god (det vil si mindre dårlig) bildekvalitet som 1050 SW, og gir på mange måter en bedre og mer morsom brukeropplevelse. Hvis vi måtte velge mellom 1050 SW og W60, ville valget definitivt ha falt på W60.

Akam gjorde for øvrig en undervannstest av Olympus 1050 SW i desember i fjor.

Bildegalleri

Les også

Akam tar seg vann over hodet

31. mai 2011