På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.
Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».
Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.
I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.
Vi tester to gigantiske spillskjermer
Begge har OLED-paneler, begge koster mye – men hvilken er best?
Innhold
Normalt er PC-skjermer laget med LCD-teknologi, selv når du går opp i pris. Det er det flere grunner til. For det første har de tradisjonelt ikke hatt noen problemer med innbrenning, og ikke minst har prisen vært lavere – selv om gode spill-skjermer fortsatt er dyre.
Men OLED-panel for gamere er ikke helt uhørt, og det finnes flere skjermer der ute som kan by på mye glede. Vi har tatt inn to av dem, i form av LGs nye 42 tommer store C2-modell og Asus sin nyeste ROG PG42UQ.
Begge har altså OLED-panel, men de skiller seg likevel ut fra hverandre. I utgangspunktet er nemlig LG-skjermen en TV, og finnes i både 50- og 65-tommers størrelse. 42-tommeren er dermed den minste formfaktoren du får tak i C2-modellen i.
Asus-skjermen er derimot en rendyrket spill-monitor.
Men begge er løsninger som frir til de samme forbrukerne, som helst vil ha en god skjerm å bruke til både PC og konsoll.
Men ønsker du deg en stor spillskjerm med OLED-teknologi så er dette fortsatt ingen billig affære. Den billigste av de to konkurrentene er i skrivende stund LG-en med en prislapp på 14.000 kroner, mens Asus-en på sin side øker budsjettet med ytterligere tre tusen kroner.
En TV som også fungerer godt som monitor
Fordeler
- +Meget presise farger
- +Ekstremt sortnivå
- +Fungerer meget godt både som TV og monitor
- +4K@120Hz
- +Fire HDMI 2.1-porter
- +Enkel i bruk, God fjernkontroll
- +Meget lav inputlag
- +Smarte føtter gjør at den tar minimalt med plass på pulten til tross for størrelsen
Ting å tenke på
- —Ingen DisplayPort
- —Dårligere på gjenskinn enn Asus sitt alternativ
- —Dyr
- —Anti innbrennings-funksjonen kan være litt irriterende når du bruker skjermen som desktop
Asus viser at de behersker OLED-teknologi uten problemer
Fordeler
- +Gode og presise farger
- +Ekstremt sortnivå
- +Lite refleksjoner
- +4K@138 Hz
- +Godt med tilkoblinger, også DisplayPort
- +Enkel å bruke
- +Fjernkontroll
- +Lav inputlag
- +Krever ikke mye plass på pulten til tross for 42 tommer størrelse
- +Bra med USB-tilkoblinger
Ting å tenke på
- —Få justeringsmuligheter på foten
- —Matt panel gir ikke samme "pop" i bildet som hos LG
- —Dyr
- —Også dyrere enn konkurrenten fra LG
Store og ruvende
Du skal ikke mange årene tilbake i tid før en PC-skjerm på 32 tommer var noe av det større du kunne kjøpe, og allerede da påpekte vi at det var vanskelig å få plass til skjermen på skrivepulten. Hoppet opp til 42 tommer er betydelig, så det kan være verdt å tenke litt ekstra på om du faktisk har plass til en såpass stor skjerm der du skal spille.
Spesielt med tanke på avstanden du sitter fra skjermen, som trolig bør være minst en halvmeter eller mer.
Når det er sagt; dette er skjermer som begge tar lite plass i dybden til tross for den store skjermflaten. Spesielt er LG sin modell plassbesparende på pulten din ved at du kun har to små føtter som enkelt festes med skruer på baksiden og trenger kun 17 centimeter plass totalt. Da får du kun to smale føtter som peker noen centimeter ut foran på skjermen, og mulighet for å skyve skjermen temmelig tett på veggen for å frigjøre mer plass til tastatur og mus.
De faste føttene betyr at du har lite med justeringsmuligheter, men du vil neppe ha denne skjermen noe særlig høyere opp fra pulten. Da vil du i så fall måtte sitte konstant bakoverlent med hodet for å kunne se midten av skjermen.
En ting som kan være verdt å merke seg er at Asus på sin side kjører en mer tradisjonell fot der du får to bein som stikker ut skrått fra undersiden av skjermen. Likevel trenger du ikke sette av mer enn 25 centimeter i dybden til denne skjermen totalt heller.
Foten er såpass bredbeint slik at du får godt med plass til et tastatur mellom disse beinene dersom det skortet litt med plassen. Denne foten virker en del mer solid enn LGs alternativ, men har heller ikke mange justeringsmuligheter.
Et annet alternativ er naturligvis å henge skjermene på veggen, noe som kan gi deg et par ekstra centimeter å boltre deg på.
Brukervennlige, men forskjellige
Siden dette er to skjermer med to ulike utgangspunkt, er også brukeropplevelsen forskjellig. TV-er i dag er tross alt nærmest underholdningssentre i seg selv.
LG C2 bruker WebOS som plattform, en av de bedre alternativene som finnes blant dagens TV-er. Du kan enkelt finne og laste ned apper direkte på skjermen, og disse flettes enkelt og ryddig inn i brukergrensesnittet.
Det følger samtidig med en pekekontroll som LG etter hvert har blitt ganske kjent for. Den gjør at det er enkelt å finne frem i menyene, og det er hendig med en peker på skjermen. Selv om den ikke fungerer som en musepeker om du har koblet til en PC eller konsoll.
Asus på sin side har mye den samme ryddige menyen som de har hatt på sine monitorer en god stund. Det betyr at du har en enkel meny med nødvendige justeringsmuligheter, og disse kan du gjøre via den tradisjonelle, lille joystick-knappen som sitter på undersiden av skjermen.
Men det er ikke bare med denne du kan gjøre justeringer. For Asus har også lagt ved en enkel og kurant fjernkontroll slik at denne monitoren har litt TV-preg over seg den også. Og gjør det enklere å skifte mellom konsoll og andre enheter uten at du må reise deg opp og gå bort til skjermen.
I tillegg er det verdt å merke seg at Asus har en del småfunksjoner som man kan dra nytte av. For eksempel kan du legge til et siktekorn på skjermen som kan være hendig om du spiller for eksempel skytespill. I tillegg får du en tellefunksjon som viser antallet bilder i sekundet som skjermen får levert fra PC-en.
Tilkoblinger
Begge skjermene har godt med tilkoblinger, men likevel er den en vesentlig forskjell det kan være verdt å tenke på.
For Asus har blant annet DisplayPort-mulighet, noe LG ikke har. Dette kan være et problem, med mindre du har et grafikkort med støtte for HDMI 2.1, noe for eksempel Nvidia-kort i 30-serien eller AMD-kort av nyere dato har. Har du ikke dette vil du kunne slite med å tyne ut maksimalt antall bilder i sekundet til LG-TV-en via HDMI-porten.
Begrensningen er en følge av at LG-en i utgangspunktet er en TV, hvor DisplayPort aldri blir brukt. I stedet har du altså hele fire HDMI 2.1-porter som alle kan gi deg full glede av både 4K med 120 bilder i sekundet og fulle synkroniseringsmuligheter.
Skal du bruke skjermene mot en konsoll av det nyere slaget vil du ikke ha det samme behovet for DisplayPort, siden disse maskinene er basert på HDMI 2.1.
Samtidig har Asus et mer tilrettelagt system for å koble skjermen mot PC-en og bruke USB-portene fullt ut som en hub. Via LG-skjermen vil du har noe mer begrenset bruk, som for eksempel å kunne hente inn bilder og video via en minnepenn.
Men på den andre siden har LG-en innebygget TV-tuner med mulighet for kortleser, slik at du kan hente ut TV-signaler og bruke TV-en som en dekoder direkte via skjermen. Hendig om du vil ha en hybridløsning med både vanlige TV-muligheter og samtidig ha en rå spillskjerm kombinert i ett.
En annen ting er apper. LG har flust med muligheter for dette innebygd, mens Asus på sin side er en mer renspikket monitor.
Nå skal det sies at dersom du bruker skjermen sammen med en konsoll eller PC, så vil du likevel være godt dekket via disse plattformene om det er apper du trenger. Men LG-en samler alt på et sted og kan styre disse via plattformen som syr alt dette sammen.
Meget bra bildekvalitet
Begge de to skjermene bruker angivelig det samme panelet fra LG, og takket være OLED-teknologien så får du en bildekvalitet som er fra øverste hylle. Spesielt er sortnivået helt upåklagelig, og den gode presisjonen smitter også over på fargene.
Vi målte de ulike modusene til begge skjermene, og jakter du best mulig og korrekte farger ut av esken så vil LG være marginalt bedre enn Asus sitt valg. Likevel er det fullt mulig å kalibrere disse skjermene etter eget ønske, og det er ganske personlig hva man liker når man for eksempel spiller. Noen fortrekker et blåstikk i fargene, mens andre heller mot varmere toner.
Vi målte begge skjermene med vårt avanserte Calman-utstyr, men da vi skulle hente ut de siste bildene av grafene som hadde blitt generert, døde testmaskinen vår. Derfor har vi ingen målinger å vise til her, selv om de altså ble gjort.
Begge skjermene gir oss godt med lysstyrke til å være OLED, men det er Asus som er et lite hestehode foran når vi måler de to. For mens LGs alternativ legger seg rundt 700 nits i et ti prosent vindu, havner Asus sin på rett over 780 nits.
Det er ikke verst til å være OLED, selv om vi har testet TV-er i det siste som har en del mer. Men når du legger til spennet du får fra et helt perfekt sortnivå og opp til maks lysstyrke, har du et spenn som merkes godt når du sitter såpass nære og spiller i HDR.
Når vi først er inne på HDR, så vil du få mer støtte for de ulike formatene om du velger LG sin skjerm. Denne har blant annet støtte for Dolby Vision, noe konkurrenten fra Asus ikke kan skilte med.
Så er det responstid og bevegelse. Når det kommer til bevegelse og skarphet er det etter vårt syn tilnærmet dødt løp mellom de to skjermene. Begge produsentene har også lav inputlag, selv om LG-en er et lite hestehode foran her med en inputlag på rundt 13 millisekunder ved 1080p@60Hz, mens Asus havner rundt 18 millisekunder.
LG-skjermen klarer opp mot 120 bilder i sekundet med en oppløsning på 4K, mens Asus har lagt ved en overklokkingsfunksjon som lar deg tyne ut 138 bilder i sekundet. I praksis merker vi ikke noen stor forskjell på de ekstra 18 bildene i sekundet, selv om flere bilder alltid vil være en fordel med tanke på flytfølelse.
Best til hvert sitt miljø
Begge skjermene byr altså på strålende bildekvalitet, men det er en helt essensiell ting som skiller de to: overflaten på panelet.
Og dette er noe å tenke på før du velger den modellen du ønsker deg.
For LG har en ganske blank overflate på sin skjerm, noe som gir mer trøkk i farger og sortnivå, og det hele oppleves mer levende enn på Asusen når du ikke har for mye lys på i rommet du sitter.
Ulempen er imidlertid at denne overflaten også gjengir langt mer gjenskinn. Og det kan være en dealbreaker om du har tenkt å bruke skjermen mye i en godt opplyst stue, eller et annet rom med mye naturlig lys.
Her kommer nemlig Asus mer til sin rett ettersom den har et mer tradisjonelt matt panel, som man ofte finner på PC-skjermer. Det betyr at du får bukt med en rekke problemer du ellers vil kunne oppleve med LG sin konkurrent. Men du får ikke et like levende bilde.
Når det er sagt så er det helt hårfine marginer som skiller de to når du først skrur av lyset. Jo mørkere omgivelsene blir, desto likere blir de to.
Under testperioden så hadde vi ingen utfordringer med innbrenning på noen av disse skjermene. Asus virker dog å være noe bedre tilrettelagt for bruk mot PC, for LGs skjerm er mer glad i ta i bruk dimmefunksjonen som forhindrer innbrenning når du kjører skjermen med vanlig Windows fra PC-en.
Kurant lydkvalitet
LG sin skjerm har naturlig nok høyttalere om bord siden dette i utgangspunktet er en TV. Kanskje litt mer overraskende er at Asus også kan skilte med det samme, selv om det er langt fra helt uvanlig at monitorer har lydmuligheter om bord.
Lydkvaliteten i de to skjermene er ganske like. Vi vil kanskje holde en ørliten knapp på LG sin skjerm når det kommer til tydelighet på stemmer, men utover dette er de to ganske jevngode.
Det vil si at begge også savner bass for å få en kraftig og fyldig nok lyd til å gjøre spillopplevelsen komplett. Eller filmopplevelsen, for den sakens skyld.
Som med nesten alle andre flatskjermer er du tjent med å koble til et ekstern anlegg for å gjøre opplevelsen skikkelig god.
Konklusjon: To gode alternativer
OLED-teknologien har vært på markedet i store TV-er i mange år alt, men det er først nå de siste par årene at teknologien også har dukket opp i PC-skjermer. Og vi skjønner godt hvorfor mange ønsker seg dette.
Det er noe helt eget med å ha et bunnløst sortnivå med lynrask respons når du sitter og spiller i et mørkt rom. Og selv om ikke tallene viser gigantisk lysstyrke, virker det slik i praksis når du løper rundt med HDR-effektene haglende rundt deg.
I så måte får du to meget gode alternativer fra LG og Asus med disse to store modellene. Og den aller største forskjellen, som vi syns taler LGs alternativ til fordel for Asus sin konkurrent, er prisen. For tre tusen kroner er mye penger når forskjellene ikke er større enn hva de er.
Riktignok er Asus sin skjerm bedre som ren monitor om du utelukkende skal spille og jobbe foran skjermen i et opplyst rom. Det matte panelet gir mindre gjenskinn og skjermen har i tillegg en DisplayPort-løsning som gjør at du glede av høy bildeflyt selv om du skulle ha et eldre grafikkort også.
Men LG-en koster altså en del mindre og er en fullverdig TV som også fungerer knallgodt som monitor så lenge du har en konsoll eller en PC med et skjermkort som har HDMI 2.1. Det som er viktig å notere seg at denne modellen har et blankere panel. På den positive siden gir dette et enda mer levende bilde i rom uten for mye belysning, mens som også gir mer gjenskinn som ofte kan være ganske irriterende.
Alt i alt er begge skjermer vi trygt kan anbefale deg, men vi vil likevel sette LG-en et lite hestehode på grunn av prisen.
En TV som også fungerer godt som monitor
Fordeler
- +Meget presise farger
- +Ekstremt sortnivå
- +Fungerer meget godt både som TV og monitor
- +4K@120Hz
- +Fire HDMI 2.1-porter
- +Enkel i bruk, God fjernkontroll
- +Meget lav inputlag
- +Smarte føtter gjør at den tar minimalt med plass på pulten til tross for størrelsen
Ting å tenke på
- —Ingen DisplayPort
- —Dårligere på gjenskinn enn Asus sitt alternativ
- —Dyr
- —Anti innbrennings-funksjonen kan være litt irriterende når du bruker skjermen som desktop
Asus viser at de behersker OLED-teknologi uten problemer
Fordeler
- +Gode og presise farger
- +Ekstremt sortnivå
- +Lite refleksjoner
- +4K@138 Hz
- +Godt med tilkoblinger, også DisplayPort
- +Enkel å bruke
- +Fjernkontroll
- +Lav inputlag
- +Krever ikke mye plass på pulten til tross for 42 tommer størrelse
- +Bra med USB-tilkoblinger
Ting å tenke på
- —Få justeringsmuligheter på foten
- —Matt panel gir ikke samme "pop" i bildet som hos LG
- —Dyr
- —Også dyrere enn konkurrenten fra LG