HTC Desire Z

Audun M Solheim

Lagre artikkel

Fraværet av modeller med fulltastatur har gjort at Android ikke har vært et skikkelig alternativ for endel proffbrukere og folk som bare vil ha et skikkelig tastatur. Noen aktuelle telefoner finnes riktignok, men her til lands er det stort sett bare Sony Ericssons Xperia X10 Mini Pro som har vært alternativet. En fin telefon, men både skjerm og tastatur er for smått til at den er et alternativ for alle.

I Android-verden skjer ting fort, og det er derfor ingen overraskelse at HTC har lansert to nye Android-telefoner, nemlig Desire Z og Desire HD. Sistnevnte er en mer eller mindre direkte etterfølger til den originale Desire, mens Desire Z, som vi har testet nå, er et mer selvstendig skudd på Desire-stammen.

Desire Z er en fullverdig Android-telefon med fysisk QWERTY-tastatur og stor skjerm.

Med Desire i navnet har denne Z-modellen litt å leve opp til. Den originale Desire har, ved siden av Samsungs Galaxy S, nemlig vært førstevalget dersom du skulle ha det råeste Android hadde å by på.

Utgangspunktet er svært godt. Desire Z er nemlig utstyrt med siste utgave av Android, versjon 2.2 , også kalt Froyo. Sammenlignet med tidligere versjoner er økt hastighet kanskje den viktigste forskjellen. Noen kosmetiske endringer i brukergrensesnittet vil den oppmerksomme bruker også legge merke til. Froyo gjør også at du kan dele telefonens nettilgang over Wi-Fi, Flash støttes ut av boksen og du kan installere applikasjonene dine på minnekortet. Sistnevnte er litt mer komplisert å få til, og er mest for de teknisk interesserte.

Proffbrukerne vil også vite å sette pris på at Exchange-støtten har blitt bedre sammenlignet med forrige versjon 2.1

Froyo er et solid operativsystem, men vekten på heftige 180 gram må skjermen i kombinasjon med tastaturet ta ansvaret for. Du merker med en gang du får Desire Z i hånden at her har du en telefon som veier mer enn snittet.

Den 3,7 tommer store skjermen gjør at du kan se mye informasjon på en gang, slik at skjermen ikke er noe hinder for å betrakte Desire Z som en proff telefon.

Skjermen er basert på tradisjonell TFT-teknologi, men er en såkalt S-LCD-variant. Skjermen er svært skarp, og du kan du lete lenge uten å finne en eneste piksel. Sammenlignet med for eksempel AMOLED-skjermen til Galaxy S kommer Desire Z imidlertid dårligere ut på fargegjengivelse og kontrast.

En annen grunn til at Desire Z har litt vekt å drasse på, er tastaturet som skyves frem under telefonen. Selve mekanismen virker litt pinglete, og du trenger også et par forsøk før du blir helt fortrolig med hvordan åpningen fungerer. Når du først har prøvd et par ganger åpner telefonen seg nesten umerkelig på din kommando, og når telefonen er i åpnet posisjon er den også fast og fin.

Selv om vekten er solid, er ikke Desire Z voldsomt stor. Tastaturet gjør at den selvsagt ikke er like syltynn som enkelte andre storskjerm-telefoner, men en nøytralt design kombinert med mykt avrundede kanter gjør at Desire Z ikke oppleves som uforholdsmessig stor.

Dette er ingen billig telefon, men hva gjelder byggekvalitet så lever Desire Z opp til prisen. Batteridekselet er i elegang børstet metall og bidrar til et sobert inntrykk. Det hjelper også på at skjermen kom seg gjennom binderstesten uten varige mén.

Det svakeste punktet hva gjelder byggekvaliteten synes vi løsningen for minnekortet var. Ikke bare må du ta ut batteriet for å bytte minnekort, men selve holderen minnekortet sitter i er mildt sagt knotete å betjene.

Foran på telefonen finner du en optisk styreflate helt nederst. Den er liten og diskret, men fungerer bra. Ofte vil det være vel så effektivt å trykke på skjermen fremfor å bruke styreflaten, men hvis du for eksempel skal navigere til en bestemt posisjon når du skriver inn tekst er styreflaten god å ha.

Over styreflaten finner du fire knapper. Disse knappene er egentlig kun berøringsfølsomme felter under skjermen, og har funksjonene hjem, meny, tilbake og søk. Selv om tastene er små, og de heller ikke er fysiske knapper, reagerer de godt og gir en fin vibrasjonsrespons når du berører dem.

Over disse knappene igjen, på selve skjermen, har du tre ikoner som vises i hvilemodus og i hovedmenyen. Det venstre ikonet fører deg inn i hovedmenyen, mens det høyre gir deg tilgang til en egen meny hvor innstillinger for å tilpasse telefonen og gjøre den personlig er enkelt tilgjengelig.

Midt imellom finner du tasten for å starte selve telefonfunksjonen.

Skal du skrive inn tekst vil fulltastaturet ofte være det beste alternativet. Tastaturet til Desire Z har alle forutsetninger med norske bokstaver og en telefon som er stor nok til å romme et skikkelig tastatur.

Tastaturet er allikevel langtfra det største vi har sett, og du har god margin på sidene samt at tastaturet er nokså smalt i høyden, hvor åpningsmekanismen begrenser tilgjengelig plass.

Tastene er noe opphøyd fra underlaget og du har også mellomrom mellom tastene. Allikevel kan det være vanskelig å skilne tastene fra hverandre da de er nokså flate og glatte.

Når du begynner å skrive legger du også merke til at du ikke bare har æ, ø og å tilgjengelig som egne taster, men også ö og ä.

At de norske tastene ikke er plassert der de normalt befinner seg på et vanlig tastatur, kan du til en viss grad venne deg til. Mer tungvindt er det at de to "svenske" tastene er blandet inn mellom sine norske motsatser.

Tastaturet til Desire Z er altså på ingen måte dårlig, men det er litt skuffende at HTC ikke har klart å lage et bedre tastatur på en såpass stor telefon. På en telefon som koster i nærheten av fem tusen kroner er det også en nedtur at HTC har spart på kronene ved å lage en felles nordisk versjon.

For mange er nok Android 2.2 vel så viktig som detaljer rundt den fysiske utformingen. HTC har tidligere vært kjent for å tilpasse andres operativsystemer med sine egne skall, og Desire Z er intet unntak. Konseptet heter HTC Sense og gir deg blant annet en HTC-spesifikk startskjerm. Oppsettet på startskjermen, eller rettere sagt de syv startskjermene, kan enkelt endres ved å bytte til andre oppsett, i HTCs terminologi scener. Du kan også laste ned ekstra varianter fra HTC Hub.

Det er enkelt å laste ned både forskjellige scener og andre tilpasninger, men vi opplevde HTC Hub som svært treg. Det har neppe noe med telefonen å gjøre, da sidene var like trege når vi besøkte dem fra nettleseren på PC-en.

Å bytte scene endrer gjerne noe på utseendet slik som fargeoppsettet, men grunnen til å bytte scene er først og fremst at HTC har laget skal med forskjellig funksjonalitet.

For eksempel har du en scene som heter Arbeid, hvor e-post og andre typiske jobb-relaterte funksjoner er i fokus. På samme måte har du scener hvor sosiale medier, reise eller lek er i fokus.

På samme måte kan du bytte til til andre skins. Dette endrer ikke funksjonaliteten, men er en endring i utseendet hvor farger, knapper og layout er forskjellig fra skin til skin.

I tillegg har du selvsagt også mulighet for å gjøre noe så enkelt som å bytte bakgrunn. Bakgrunnen trenger riktignok ikke være enkel, du har også mer levende bakgrunner, blant annet en kartbakgrunn som viser et kartutsnitt fra der du befinner deg.

Dette er kun en liten del av de tilpasningsmulighetene du har på Desire Z. Her har du et vell av innstillingsmuligheter slik at selv den mest tasteglade bør bli tilfredsstilt.

Allerede på startskjermen får du en antydning til det som kan være et problem for Desire Z. Det er fullt av ikoner og småprogrammer, og rent og ryddig kan skjermen du møtes med ikke sies å være. Når du har trykket på den noe bortgjemte menyknappen og kommer inn i hovedmenyen, risikerer du nærmest å få sjokk. Hvis du for eksempel kommer fra en annen HTC-telefon som Trophy, med det rene og enkle Windows Phone 7-grensesnittet, risikerer du å få hjerteflimmer første gang du bruker en Desire Z.

Her er det en tilsynelatende endeløs rekke av programmer, alle samlet på samme nivå. Det blir dermed litt blaing opp og ned for å finne rett funksjon. Du kan også velge å vise alle ikonene i en liste istedenfor rutenett, men dette er ikke noe godt alternativ når du har så mange valg som her.

Du kan heller ikke sortere ikonene selv, men må velge mellom å sortere alfabetisk eller etter dato. Her synes vi for eksempel Sony Ericsson har en mer elegant og brukervennlig løsning med flere menybilder du veksler mellom ved å bla til høyre og venstre, akkurat slik du gjør for å veksle mellom startskjermene. Å kunne bytte plassering på ikoner og legge dem i mapper kunne også gjort grensesnittet noe mer ryddig. Per i dag må du ty til å installere tredjepartsapplikasjoner for å få til lignende funksjonalitet.

Vi er redd for at HTC og Android her risikerer å gå i den samme fella som Microsoft gjorde med Windows Mobile, og som Symbian gjorde med S60, nemlig å pøse på med funksjoner uten å tenke på at dette skal presenteres på en mobilskjerm og være brukervennlig fra dag én.

De teknisk interesserte har fått med seg at Desire Z kjører med litt lavere prosessorhastighet enn Desire HD. Allikevel opplevde vi sjelden at Desire Z ikke hang med i svingene, noe Froyo skal få mye av æren for.

Den helt umiddelbare responsen og ekstreme flyten som Windows Phone 7-telefonene LG Optimus 7 og HTC Trophy kan skilte med, er dog Desire Z ikke i besittelse av. Noe fysisk trykk trenger Desire Z ikke for å reagere, den har som de fleste moderne telefoner en kapasitiv skjerm.

Ulempen med slike skjermer at at du ikke betjene skjermen med hansker på. I perioder hvor kvikksølvet har gjemt seg i kjelleren kan det være både kaldt og upraktisk å ta av seg hanskene for å utføre enkle telefonfunksjoner. Løsningen befinner seg rett foran nesetippen din, nærmere bestemt er det nesetippen som er svaret. Hvis du kjapt for eksempel vil svare på en samtale uten å måtte ta av deg hansker eller votter, så kan du nemlig med en kapasitiv skjerm betjene telefonen med nesetippen.

Hvor smart det ser ut når du gnir mobilen mot nesen skal vi derimot ikke ha noen formening om.

En uvanlig blank lader blir du derimot den stolte eier av med Desire Z. Laderen er av typen hvor ledningen har dobbelt funksjon som datakabel og ladekabel.

I esken finner du:

• Telefon
• Batteri
• Øreplugger med mikrofon
• Lader
• Minnekort på 8 GB
• USB-kabel
• Brukerveiledning

HTC Desire Z er stappfull av teknologi. Den virker i de fleste mobilnettene i verden, og har også topp hastighet på overføring av data med super-3G.

Også via trådløse nett har du alle muligheter til å surfe i superfart. Desire Z støtter nemlig også den forholdsvis nye n-standarden for trådløse nettverk, som bare såvidt har begynt å dukke opp på mobiltelefoner.

Er det ikke noe trådløst nett der hvor du befinner deg, og du trenger å koble deg trådløst på nett med en bærbar PC, kan Desire Z hjelpe. Den kan nemlig fungere som et trådløst aksesspunkt.

Det vil si at telefonen blir omtrent som en vanlig trådløs ruter med internettilgang, og andre enheter kan surfe på nett og benytte seg av de raske hastighetene som Desire Z oppnår i mobilnettet.

Datahastigheten kommer imidlertid også deg som bruker Desire Z selv til gode. For eksempel gjør det at du kan surfe på vanlige nettsider uten å måtte vente vinter og vår på at sidene skal laste. Under surfing vil du sette pris på at du kan zoome inn og ut på skjermen med to fingre.

Nettleseren i Froyo støtter også Flash 10.1, noe som på de fleste nettsider ikke betyr annet enn at du også ser reklamebannerne. Viktigere er det at de fleste videotjenestene på nett bruker Flash, slik at du som regel kan se videoer direkte i nettleseren på mobilen.

Blant annet betyr dette at du kan se videoer som er lagt ut på Facebook. Dette forutsetter imidlertid at du har fjernet haken som gjør at nettleseren presenterer den mobile versjonen av nettsider, da du på Facebook ikke får sett videoer hvis du surfer på mobil- eller touchversjonen.

Nettleseren har en drøss med andre innstillinger også, og du har tastatursnarveier til de mest brukte funksjonene. Surfer du mye med mobilen vil du sannsynligvis bli godt fornøyd med nettleseren i Desire Z med litt trening.

Du kan selvsagt sette opp flere e-postkontoer på Desire Z, både vanlige POP3-kontoer og Exchange-kontoer. Dersom du ønsker det, kan e-post fra de forskjellige kontoene vises i samme innboks. E-postene blir markert med en farget stripe slik at du enkelt ser via hvilken konto du har mottatt hver e-post.

Det er også enkelt å veksle visning om du kun vil se e-post fra én konto av gangen. Å kunne samle e-post i en felles innboks er absolutt praktisk, men vi opplevde av og til at det ikke alttid var så logisk hvilken innboks vi havnet i.

Når du er i innboksen, har du en verktøylinje nederst på skjermen. Denne gir deg forskjellige visninger av aktuell innboks. For eksempel kan du velge å kun se e-post med vedlegg, møteinnkallinger eller ulest e-post. Du kan også velge å se e-post som samtaler, det vil si at e-post i samme konversasjon blir samlet under ett "tak".

En ulempe vi la merke til med vanlige POP3-e-post, var at e-post ikke forsvant fra innboksen hvis de ble slettet på serveren, selv om vi synkroniserte innboksen.

Ikke overraskende har Android-telefonen Desire Z et eget Gmail-program, noe vi selvsagt også satte opp mot vår Gmail-konto. Av en eller annen grunn mener Google de er så spesielle at gmailen ikke skal havne i samme innboks som de andre e-post-kontoene dine. Heldigvis kan du omgå dette ved å sette opp Gmail manuelt som en vanlig POP3-konto.

Uansett hvordan du leser e-posten din, så vises den slik som den er ment å se ut, altså med HTML-formatering. Vedlegg som er en av de vanlige filtypene lar seg også åpne. Du kan også redigere dersom det er snakk om et Word-dokument eller et Excel-regneark. Det er Quickoffice som står for denne funksjonaliteten, og du kan behandle både forrige Word-format (e.g. .doc) og det nyere .docx). Oppretter du nye dokumenter blir de derimot lagret i det gamle formatet uten mulighet til å endre dette.

Som vi allerede har nevnt er ikke Desire Z bare stappfull av teknologi, den har også funksjoner en masse, noe hovedmenyen bærer preg av.

For eksempel har du selvsagt GPS, og med Android som motor vil det selvsagt si at Google Maps er ferdig installert.

De lokasjonsbaserte tjenestene stopper imidlertid ikke der. I hovedmenyen finner du følgende ikoner i tillegg til Kart (Google Maps): Bilpanel, Google Latitude, Locations, Steder og Navigering.

En førstegangbruker kan bli forvirret av mindre første gang han skal finne frem til et bestemt sted.

Velger du Navigering får du forøvrig beskjed om at stemmestyrt navigasjon foreløpig ikke er tilgjengelig dersom du befinner deg i Norge.

Starter du bilpanel kommer du derimot inn i et fullverdig navigasjonsprogram med stemmestyrt navigering. Vi mistenker at dette programmet opprinnelig ble utviklet for frittstående GPS-er. Det er nemlig ikke så mange andre grunner til at navigasjonsgrensesnittet også inneholder vanlige telefonfunksjoner. Enn så lenge så har nemlig de fleste mobiltelefoner faktisk innebygget funksjon for å ringe, slik at du ikke trenger tredjepartsprogrammer for å bruke mobilen som telefon.

Dessverre fulgte det ikke med noen navigasjonslisens med vårt testeksemplar, slik at programmet Bilpanel har liten nytteverdi ut av esken. Vi tar forbehold om at vanlige salgseksemplarer leveres med lisens for navigasjon.

En artig detalj dukker opp når du har søkt opp en destinasjon i Bilpanel. Da får du valget om du vil navigere ved hjelp av "Førsteklasses navigasjon" eller "Google Maps". Vi tipper Google ikke er veldig glad for indirekte å blir betegnet som annenrangs.

Vi er absolutt for valgfrihet, men mange vil nok foretrekke ét topp fungerende program enn en drøss med tildels halvveise løsninger.

Dersom du hadde tenkt å gjøre suksess med å lage lommelykt for Android 2.2, så er du sannsynligvis for sent ute. HTC har nemlig utstyrt Desire Z med et eget lommelyktprogram som standard.

Lommelykten finnes det heldigvis bare én av, i motsetning til mye annet på Desire Z. For eksempel har du både Nyheter og "Nyheter og vær" i hovedmenyen. Førstnevnte er en ganske standard RSS-leser, mens sistnevnte viser været samt et utvalg nyheter fra kategorier du selv bestemmer. Sistnevnte funksjon vil nok for mange være overflødig da Desire Z selvsagt har en vær-widget på startskjermen, slik de fleste HTC-telefoner nærmest har hatt som varemerke de senere år.

Jommen har du ikke også et eget ikon for denne værfunksjonen også lenger ned i hovedmenyen.

Som om det ikke var nok at HTC og Google har utstyrt denne funksjonen med overlappende funksjoner, så blir det ikke akkurat bedre av at noen programmer er representert med flere ikoner i hovedmenyen. Vi tenker nå på klokkeprogrammet, som forøvrig fungerer utmerket. Trykker du på klokke får du logisk nok se klokken. Ved å velge mellom forskjellige ikoner nederst på skjermen kan du for eksempel stille inn alarmen. Du kan også dimme ned skjermen slik at kun klokke og dato vises som en slags skjermsparer.

Jommen har du ikke også et eget ikon for akkurat denne klokkefunksjonen også lenger ned i hovedmenyen.

Dobbelsynet fortsetter når du skal legge til småprogrammer på startskjermen. La oss si du vil vise kalenderen på forsiden. Du kan legge til en widget for kalender.

Jommen har du ikke også et annet ikon som også heter Kalender lenger ned i listen.

Når du har prøvd deg frem litt, merker du at den ene kalenderwidgeten gir deg tre valg for hvordan den skal se ut. Den ene varianten tar ikke så mye plass, og viser neste avtale. Det vil si, den er overivrig på å vise neste bursdag. Selv om det er en bursdag samme dag, eller en annen avtale på det nåværende klokkeslettet, så blir neste bursdag prioritert. Avtaler vises derimot hvis avtalen skjer samme dag, og den ikke har startet enda.

Siden kalenderen henter bursdager fra Facebook så gjør dette at den minste kalenderwidgeten ikke fungerer optimalt.

De andre visningene er en månedvisning som kun markerer om det er avtaler på en gitt dag, samt en visning for dagsorden som viser de neste avtalene. Dette er kanskje den mest praktiske varianten, forutsatt at du har plass til en widget som dekker hele skjermen på aktuell startskjerm. En liten bagatell vi la merke til med denne er at den viser avtaler som passerer midnatt dobbelt opp.

Noe du sannsynligvis ikke vil legge merke til, men som kanskje ikke er spesielt betryggende dersom du er avhengig av at kalenderen alltid viser det du forventer at den skal vise, oppstår dersom du plasserer de to forskjellige kalender-widgetene på samme startskjerm. Da ser du at det ikke nemlig alltid er samme avtale som vises.

HTC har tydeligvis funnet ut at Twitter er kult, og det holder derfor ikke med Twitters egen twitterapplikasjon. Som et ledd i valgfriheten kan du også bruke HTCs eget twitterprogram Peep. Og nei, vi tuller ikke, programmet heter Peep.

Som du skjønner har Desire Z sannsynligvis alt du måtte ønske deg av funksjonalitet og litt til. Problemet er at det til tider blir litt for mye, og vi synes HTC kunne holdt seg for god til å skvise inn sine egne løsninger overalt kun for å sette sitt eget preg på områder som Android 2.2 allerede dekker utmerket.

Vi måtte lade Desire Z hver annen natt hvis vi tynte batteriet maksimalt. Hvis vi for eksempel spilte litt ekstra måtte laderen frem hver dag.

Lydkvaliteten under samtale var vi dessverre ikke veldig fornøyd med. Den største grunnen til dette er nok at vi opplevde at Desire Z er svært følsom for hvordan du har plassert den mot øret. Det skal ikke store forflytningen til før du nesten ikke hører noen ting.

Selv om Desire Z er stappfull av nyttefunksjoner, er det allikevel plass til litt moro også. Av rene spill har du riktignok ikke så mange til å begynne med, nærmere bestemt har du ett spill kalt Teeter ferdig installert. Dette er et spill hvor du ved å bevege på telefonen skal styre en kule ned i et hull.

Lignende spill har vi sett på flere av HTCs telefoner tidligere.

Vel så moro kan du ha det med den overfloden av spill som lar seg laste ned fra Androids Market. Her finnes det en drøss av kjente og ukjente, gratis og betalbare, spill.

Et eksempel på et spill som er både velkjent og gratis for Android, er Angry Birds. Med en skjerm som både er kapasitiv og stor nok, kan du fint kaste bort både timer og dager på å få fugler til å fly i den retningen du ønsker.

Gratisversjonen inneholder riktignok reklame, noe du kan omgå ved å skru av mobil datatrafikk og trådløse nettverk mens du spiller. Dersom alle gjør dette er det dessverre heller tvilsomt om folkene bak Angry Birds får noen særlig motivasjon for å levere reklamefinansierte versjoner av dette spillet.

Noe som vel også må sies å være like moro som nyttig, er den såkalte Mamma-widgetet. Denne viser med farger og en indikator om det er på tide å ta en telefon hjem til mor eller en annen valgfri kontakt.

Desire Z har inngang for minijack, slik at du kan bytte ut de medfølgende hodetelefonene med dine egne uten noe om og men.

Uten å være voldsomt avansert, fungerer musikkspilleren slik du ønsker. Ikke minst er lyden utmerket, og sammenlignet med Desire HD synes vi Desire Z har hakket bedre lyd.

Les mer om søskenbarnet Desire HDs forhold til multimedia her

Gledelig nok kan Desire Z også spille av filmer i Divx-formatet. En vanlig Divx-film lot seg spille av uten hakking eller lydproblemer.

Vi prøvde også å spille av Divx-snutter i mer uvanlige formater, noe Desire Z ikke ville være med på.

Det samme gjaldt et par MPEG-1, MPEG-2 og MPEG-4-snutter vi prøvde oss med.

I de fleste tilfeller vil allikevel Desire Z fungere utmerket ikke bare som musikkspiller, men også som videospiller. Skjermen er ikke blant de aller største, men den er stor nok til at det er mulig å se en serie eller film uten å bli helt firkantet i øynene.

Desire Z har også en funksjon for å kjenne igjen musikk. Vi fant ikke ut noen måte å få denne til å fungere sammen med den innebygde FM-radioen i Desire Z, men bortsett fra dette fungerte den utmerket. Tidsriktig nok er programmet tilpasset sosiale medier slik at du enkelt kan dele sangtitler på Facebook. Du har også snarveier for å finne relaterte musikkvideoer på Youtube, finne teksten til sangen og finne musikk fra lignende artister.

Kameraet kan knapt sies å være like proft som resten av telefonen. Det henger brukbart med blant tilsvarende mobilkameraer, men grums istedenfor detaljer og til tider feil fargebalanse gjør at dette ikke er noen kamerakonge.

Kameraet har en rekke effekter. Nedefor ser du samme motiv tatt med de forskjellige effektene, første bilde er uten noen effekter. Nederst ser du et par ekstra bilder som viser hvordan bilder tatt innendørs samt om kvelden blir seende ut.

Du kan også ta HD-video med Desire Z. Kvaliteten er brukbar, men ikke imponerende, noe du selv kan konstatere ved å ta en kikk på videoen øverst på denne siden.

HTC Desire Z er Android-telefonen som har alt. Riktignok har den verken størst skjerm, best kamera eller kjappest prosessor, men den har nok av det meste.

Desire Z følger i samme løype som den originale og svært populære Desire. Samtidig med Desire Z har HTC også lansert Desire HD, som har større skjerm, raskere prosessor og bedre kamera.

Desire Z har derimot noe annet som svært få Android-telefoner kan skilte med, nemlig et skikkelig fulltastatur.

Tastaturet fungerer greit nok, og gjør at du kan skrive e-post og meldinger kjappere og enklere enn de fleste. I forhold til størrelsen synes vi imidlertid at tastaturet ikke er like bra som det flere av konkurrentene kan by på. Vi synes også HTC kunne kostet på seg en helnorsk versjon, slik at vi hadde sluppet svenske bokstaver blant våre kjære æ, ø og å.

På tross av tastaturet har HTC klart å unngå at Desire Z er en stor klump, og det er fullt mulig å gå med mobilen i lommen. Vekten på solide 180 gram merkes derimot godt.

S-LCD-skjermen er med sine 3,7 tommer forholdsvis stor, og er en av de bedre TFT-skjermene vi har sett.

Telefonen henger godt med i svingene, noe blant annet siste versjon av Android sørger for. Android 2.2 har kodenavnet Froyo, og gir en merkbart kjappere telefon enn tidligere utgaver. Noe ny funksjonalitet er også på plass,som Flash-støtte, deling av nettilgang over Wi-Fi og forbedret funksjonalitet mot Exchange.

Sammenlignet med en annen HTC-telefon vi nylig har testet, HTC Trophy, har Desire Z riktignok ikke fullt like umiddelbar respons og god flyt i menyene.

Noe du merker spesielt godt hvis du sammenligner med nevnte Trophy, er at Desire Z har menyer som er smekkfulle av funksjoner og ikoner. Desire Z har ikke nødvendigvis så mye mer funksjoner og teknologi, det er bare det at du har både en og to og tre programmer som gjør mer eller mindre det samme. Når hovedmenyen i tillegg har en flat struktur uten inndeling i flere sider er det ikke rart du kan få hjerteflimmer og bakoversveis av å åpne menyen til Desire Z.

Hvor brukervennlig Desire Z er for en nybegynner er derfor diskutabelt, men avanserte brukere og brukere som er villig til å bruke endel tid på å sette seg inn i funksjonaliteten vil nok trives med Desire Z.

Hva gjelder funksjonalitet hva du for eksempel et vell av muligheter hva gjelder synkronisering og e-post. E-post vises i HTML-format, du kan åpne de mest vanlige vedleggene og du kan vise e-post fra forskjellige kontoer i samme innboks. Takket være topp datahastighet samt Flash-støtte svelger Desire Z feilfritt unna også nettsider og videoer i høyt tempo.

Vi opplevde at vi fikk endel synkroniseringsfeil mot vår Exchange-adresseliste og -kontakter uten at vi kan fastslå om dette var et problem med Desire Z eller vår konto. Hva gjelder kontakter så foreslår forøvrig Desire Z automatisk å koble sammen kontakter fra forskjellige kilder. Dette vil blant annet si at du kan få profilbildene fra Facebook vist ved siden av hver kontakt i adresseboken din.

Som telefon synes vi ikke Desire Z er like proff som vi kunne ønske. Batteriet holdt rundt to døgn ved normal bruk, noe som er akseptabelt, men ikke mer. Mer plagsomt var det at lyden under samtale varierer mye med hvordan du holder telefonen mot øret.

Desire Z har en god mp3-spiller, og ikke minst spiller den av filmer i Divx-format. Du kan bli ytterligere underholdt av den innebygde FM-radioen, og er ikke det nok så har du tilgang til å laste ned en drøss med spill fra Googles markedsplass.

Det er ingen tvil om at Desire Z er en telefon spekket med nær sagt alt du kan ønske deg fra en mobiltelefon.Vil du ha en telefon med utskyvbart fulltastatur, er det ikke så mange andre alternativer, og skal du holde deg til Android så er det nesten bare den knøttlille Sony Ericsson Xperia X10 Mini Pro som er alternativet.

Med mindre du skal ha en mikro-telefon, er nok Desire Z det beste alternativet under disse betingelsene.

Du trenger imidlertid ikke gå langt for å finne en telefon som koster halvparten og har et bedre tastatur. Nokia C6 er et eksempel på dette, men den er på langt nær like moderne og funksjonsrik.

Klarer du deg uten tastatur, men er fortsatt villig til å punge ut for en topp telefon, blir saken en annen. Da er HTCs egen Desire HD et bedre alternativ dersom du kan leve med ikke bare en avansert, men også komplisert, telefon.

Svært gode alternativer dersom du fortsatt vil ha en proff telefon, men ønsker at den skal være enklere å bruke, er Apples Iphone 4 og HTCs Windows-telefon Trophy.

Les også

Nokia E6

1. aug. 2011

Nokia C3-01

24. mai 2011

Samsung Galaxy 551

16. mars 2011

Nokia E7

12. mars 2011

Huawei U8800

9. feb. 2011

Har Nokia E6-00 trykkskjerm?

7. feb. 2011

Samsung I5800 Galaxy 3

19. jan. 2011

Desire HD har problemer med SMS

7. jan. 2011

Nokia C3

17. des. 2010