Erykah Badu ? New Amerykah, Part One (4th World War)
Mye skal til før en legger noen tvil ved Erykah Badus politiske engasjement. Fra tidligere har souldronningen en kjent autoritet for å være sin egen sjef, og musikken formes deretter; uforutsigbart og sjangeroverskridende med stolthet i det afroamerikanske. "New Amerykah" viser i hovedsak også en svært variert, men bare delvis overbevisende Badu.
Funky jazz fra røttene
Albumets hovedperson kunne like så greit skrevet følgende med store bokstaver: Erykah Badu er nåtidens Marvin Gaye. Hvorfor? På grunn av hennes funky jazz. Åpningslåta Amerikahn Promise er en av de mest fengende låtene i løpet av disse svært hoppende, femtisju minuttene. Vi dras opp på dansegulvet, budskapet om at det loves gull og grønne skoger for amerikansk utenrikstjeneste av kjente ledere setter forventningene et visst sted og følges opp med Soldier – forøvrig skivas beste låt, som Alicia Keys antagelig hadde betalt alt for å kommersialisere!
Men Erykah Badu gjør derimot delvis det hun kan for å ikke videre kommersialisere denne plata, som i all sin aktualitet kunne vært produsert som det neste r’n’b-skuddet. De fleste låtene veksler mellom jazz, chill og trofaste old school-beats. Også hennes innimellom briljante Billie Holiday-pust redder denne skiva fra å bli nok en ”gangsta love”-plagiat.
Badus musikalitet bemerkes i produsering, arrangering, perkusjon og remiksing. Dette er ikke overraskende. Enkelte låter spenner fra nærmest anonym til fruktbar, som den psykedelisk-jazzy Master Teacher, hvor hensikten bare er å spinne på en våken tekst i soundtrack-groove. Det minner om en mer moden Janet Jackson og en mindre fiksert En Vogue på kuttet The Hump og downtempo-låta Telephone. Begge sangene plasserer Erykah i den overlegne, men samtidig tilbakelente verden hun fikser aller best.
De fleste soulartister hadde misunnet denne kontrollerte formen for r’n’b. Dette er låter som vokser langsomt inn i øret. Platas andre høydepunkt ved siden av åpningslåta og Soldier er den funky hitlåta Honey. Den er kanskje ikke helt i stil med sittegruppen i soul-avrundingen, men tar tak i platas åpning som en rød tråd i dans med 70-tallet, samtidig som den rører ved balansert hiphop. Låta er treffsikker, men antagelig fort blir glemt, og allerede etter et par lyttinger har den kjedsomt satt seg i hodet som mer en reklamesang for albumet.
Løs og lovpriset hiphop
Her blandes kritikk av amerikanske ledere med avslappet funk-stemning og små hyllest til den mer klassiske soulen innimellom. En grøt som er vanskelig å ikke like, men som mer lettvint kan kalles en ”stemningsrapport”. Undertegnede forguder de ekspressive tekstene, og i kjent Baduizm-stil er disse tatt rett fra hjertet til den individualistiske sangeren. Det som er synd, er at det som forgudes på plata er en svulstig miks av nåtidens og fortidens slagerrytmer ispedd med forventet politikk som Badu tar for gitt av vi har ventet på. Litt av den sjelfullheten man så godt kjenner er mangelvare.
Skal vi virkelig gå med på at «hiphop is bigger than religion» med The Healer, blir vi sterkt utfordret igjen med Me, som lar oss sitte tilbakelent i et lite, intimt jazzhjørne med en like politisk tekst om selvråderett. The Healer har forresten en åpningssekvens som vekker oppsikt med kjærlighet til afrikanske lullabies, men forblir ensidig hele veien igjennom, og er i likhet med My People eksempler på gode afro-tema som blir misligholdt ved å lene seg på dette alene, fordi det enten minner om Missy Elliot eller eldre, mer gjenkjennelige formødre. Spørsmålet er: Skal vi forstå musikken seriøst etter teksten å bedømme, eller handler det mest om å eksponere seg?
Det hele tar seg opp igjen med The Cell, av den gode grunn at det beste dras ut fra en ganske simpel funk-hiphop-pop-fusjon med gjenkjennelig refreng som igjen finner gleden i 70-tallet. Nedturen kommer raskt med etterslepene, unødvendige og bakstreverske Twinkle, som kunne vært laget av en hvilken som helst med øye for blingbling og øre for sampling. Her hører vi at Erykah Badu, og sine mange produsenter på plata, forsøker å holde en fot i alle leire.
Konklusjon
Dype kontraster preger dette stolte seriekappløpet. Lyrikken fremover skuffer ikke i den retning, snarere er det troverdige tekster med sterkt fokus på individualitet som råder. Den ganske eksplosive lyrikken blir derimot ofte gjemt bak et stort fokus på å få med seg alskens kjente ”black chill”-stiler mellom slagene i et heftig syttitalls-kalas. Det starter ekspressivt og blir mer og mer klassisk soul etterhvert. Var hele hensikten å rapportere fra et åtte års fravær i musikken? Det skal som sagt mye til at Erykah Badu ikke er verdt å lytte til, og denne plata kan med stunder vokse seg klar.