Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

TestNikon 1 V1

Nikon tenker nytt med V1

Kan Nikons første speilløse systemkamera ta igjen konkurrentenes forsprang?

Overblikk

Introduksjon

Mens mange kameraprodusenter, som Olympus, Panasonic, Pentax, Samsung og Sony har slengt seg på speilløst-bølgen for lengst, har Nikon sittet på gjerdet. Mange lurte på hvor lenge de ville vente med å lansere speilløse systemer, men nå i september 2011 var det altså Nikons tur.

Nikons nye system heter «Nikon 1» og de lanserte to kameraer samtidig. J1 er den enkleste modellen, mens V1 som vi tester her er toppmodellen. Designmessig er J1 og V1 relativt like, men V1 har innebygd elektronisk søker og en spesialkontakt for ekstrautstyr. J1 er noe mindre og har innebygd blits. Bildebrikkene er de samme og de bruker selvsagt samme objektiver.

Vi ser stadig spørsmål om poenget med speilløse systemkameraer og mange mener at hovedpoenget er mulighet for mindre kameraer og objektiv. Det er utvilsomt et viktig poeng, men det er andre fordeler i forhold til speilreflekser også. Først og fremst reduseres antall bevegelige deler, noe som både kan gi bedre pålitelighet, lavere kostnader og mindre vibrasjoner. Nikon J1 har forøvrig kun elektronisk lukker mens V1 har både elektronisk og mekanisk lukker.

Elektroniske og optiske søkere har hver sine fordeler og ulemper, men en fordel med elektroniske søkere er at det ikke er noen sammenheng mellom bildebrikkestørrelse og søkerstørrelse slik det (i stor grad) er på speilreflekser. Vi har allerede sett mange eksempler på at små speilløse modeller har større søker enn speilreflekser i begynnerklassen og oppløsningen er også ganske god.

Dessverre er det ikke bare fordeler, en god speilreflekssøker er fortsatt klarere og bedre enn elektroniske søkere og følgefokus har fungert bedre på speilreflekser. Følgefokus hevder imidlertid Sony at de har løst på sine SLT-modeller og andre merker gir også stadig bedre autofokus. Her er Nikons nye autofokussystem interessant fordi det kan bruke fasebasert eller kontrastbasert autofokus avhengig av situasjonen og har i teorien like bra følgefokus som speilreflekser og Sonys SLT-modeller.

Et av de store spørsmålene før Nikons lansering var hvilket bildebrikkeformat de ville velge. Svaret har vi nå, og Nikon har valgt en relativt liten bildebrikke (13.2 x 8.8 mm). Det er omtrent halve arealet av det Micro Four Thirds bruker, men vesentlig større enn bildebrikkene i kompaktkameraer og Pentax Q-systemkameraet. Konsekvensene av en liten bildebrikke er mulighet for mindre kamerahus og mindre objektiv enn konkurrentene med mFT- eller APSC-størrelsesbrikker. Ulempen er at større bildebrikker gir mulighet for bedre bildekvalitet, både i form av høyere oppløsning og bedre egenskaper ved høy Iso.

Her satser produsentene litt forskjellig og alle håper (antar vi) at deres valg skal gi kundene den ideelle kombinasjonen av egenskaper. Nikon har i denne omgang helt klart prioritert den nedre del av systemkameramarkedet og forventer nok å få mange kunder fra kompaktkamerasegmentet, selv om prisen for V1 er ganske høy. Det er litt overraskende da Nikon hittil har hatt mer suksess i speilrefleksmarkedet enn med sine Coolpix-modeller, men det er muligens det de prøver å rette på nå. Uansett, her er Akams første test av Nikons nye system, hvor vi først og fremst ser på V1, men også kommenterer litt om systemet generelt. Testen starter på neste side.

Fysisk

Nikon har lansert to kameraer i sitt nye speilløse system. J1 er rimeligste versjon, mens V1 som vi har testet her er litt større, har innebygd søker og en spesialkontakt for ekstrautstyr som blits og GPS. Byggekvaliteten er god med hus i metall, og det eneste vi kan klage på er kontrollhjulet på baksiden, som er lite og lett å bevege ved et uhell.

Nikon lanserte fire objektiv sammen med kameraene og lover fler ganske raskt. En adapter for bruk av optikk med F-fatning blir også tilgjengelig. Lite utvalg av objektiv er alltid et problem for nye system så det gjelder å sjekke at behovet er dekket før man kjøper. Akam har testet V1 sammen med en 3x standardzoom og det er i øyeblikket den minste og letteste kombinasjonen på markedet med innebygd søker, men Panasonic G3 med det nylig lanserte 14-42 X-objektivet blir sannsynligvis ennå lettere.

Skjermen er god med 900000 punkter og søkeren er enda bedre. Den er relativt stor og har 1.4 millioner punkter. Mange av konkurrentene har imidlertid vridbar skjerm og det burde Nikon også kostet på V1. Batteriet til V1 er ganske stort og skal gi rundt 400 bilder på en ladning.

I bruk

V1 har mange egenskaper som kunne gjort det til et entusiastkamera: god autofokus, god seriebildefunksjon med stor buffer og god søker. Nikon lover dessuten god kompatibilitet med eldre optikk via adapter, men har valgt å gi V1 et brukergrensesnitt som er rettet mot bruk i full automodus. Hverken Iso-justering eller valg av P/A/S/M-modi kan gjøres uten bruk av menyer. V1 mangler også vanlig blitssko og kan dermed ikke bruke Nikons eksisterende blitser. V1 har heller ikke innebygd blits og eneste mulighet i øyeblikket er en liten og ganske svak ekstrautstyrsblits som passer i V1s tilbehørskontakt.

Bildekvalitet

Nikon har satset på en relativt liten bildebrikke i forhold til andre systemkameraer (med unntak av Pentax Q-brikken, som er mye mindre). Samtidig har Nikon begrenset seg til ti megapikslers oppløsning, så pikseltettheten er ikke så mye høyere enn på en 16 megapiklsers mFT-bildebrikke. Ti megapiksler høres lite ut i dag, men i praksis er imidlertid ti megapiksler mer enn nok for de fleste. Vi synes Nikon har funnet en fin balanse mellom ulike egenskaper.

V1 har for eksempel minst like gode egenskaper på Iso 3200 som Olympus E-PL2, men må se seg slått på høy Iso av kameraer med Panasonics nyeste bildebrikker (G3 og GH2) og modeller med ennå større bildebrikke, som Sony NEX-5.

På andre områder er V1 utmerket. Hvitbalanse, eksponering og farger var gode og feilbrytning så vi lite til på vanlige bilder med 10-30mm VR. Det største problemet for V1 er egentlig prisen, for det finnes mange alternativer som er omtrent like små, har like god bildekvalitet og bedre brukergrensesnitt til en lavere pris.

Bildekvalitetsvurderingene i denne testen er vesentlig basert på JPG-bilder.

Konklusjon

Fysisk

Nikon V1 er den mest avansert modellen i det nye Nikon 1-systemet. Selv om det er mye avansert elektronikk under panseret, ser Nikon ut til å satse primært på hobbybrukere med et veldig enkelt design der ergonomi har kommet et godt stykke ned på prioritetslisten. Også utvalget av knapper og ratt viser at V1 ikke er rettet mot entusiastbrukere, som gjerne ønsker seg et mindre alternativ til sin speilrefleks. Byggekvaliteteb er det imidlertid ikke noe å si på. V1 er laget vesentlig i metall og virker godt skrudd sammen. V1 selges i sort og hvit versjon med matchende objektiv.

Forsiden er ganske minimalistisk utformet med hjelpelys for autofokus og stereomikrofoner over objektivet, et mikroskopisk "grep" under ettallet og en knapp for å løsne objektet på den andre siden. Under V1 er det en mottaker for infrarød fjernkontroll.

Baksiden domineres av skjermen og den elektroniske søkeren er midt over. Øverst på venstre side er en luke for en spesialkontakt hvor blant annet blits og GPS kan kobles til.

Zoombryteren øverst til høyre brukes for å zoome i bildevisningsmodus, men også for å velge blender og lukkertid i henholdsvis blenderprioritert og lukkertidsprioritert automodus. Hjulet rundt fireveiskontrolleren gjør at både tid og blender kan justeres enkelt i manuell modus, men det er ganske slarkete og lett å vri på ved et uhell.

Et trykk på OK-knappen gir mulighet for å velge fokuspunkt, både raskt og enkelt om ikke direkte intuitivt. Under fireveiskontrolleren sitter det en IR-mottaker, så fjernutløser fungerer både forfra og bakfra på V1. Fjernutløser er ekstrautstyr, men har du en Nikon fjernutløser liggende kan det godt hende den virker også på V1. Min seks år gamle fjernutløser som fulgte med Nikon 8800 fungerte utmerket.

Et av de store mysteriene med V1 er hva Nikons designere tenkte på da de lot halve modusrattet være tomt i stedet for å gi direkte tilgang til valg av P/A/S/M. Funksjonene finnes, men må velges i menyen.

Belegg med god friksjon der tommelen plasseres er positivt, men vi savnet tilsvarende på forsiden, som her helt glatt bortsett fra en liten forhøyning. V1 er imidlertid såpass tykt at det ikke er så verst å holde, til tross for manglende grep. Grep er ekstrautstyr.

På undersiden finner vi luken for batteri og minnekort samt stativfeste. V1 bruker SD/SDHC/SDXC minnekort.

V1 har inngang for ekstern mikrofon og utganger for HDMI og A/V. A/V er kombinert med USB-kontakt og alt er samlet under et plastdeksel på venstre side.

På toppen av kameraet er det fra venstre luke for spesialkontakt, elektronisk søker, høytaler, av/på-knapp, utløser og videoutløser. Søkeren har mulighet for diopterjustering. Videoutløseren har litt forskjellig funksjon avhengig av hvilken modus kameraet er i, men det kommer vi tilbake til senere i testen. Symbolet helt ute til venstre er markering av bildebrikkeplanet, så avstand fra fatning til bildebrikke er mye kortere enn tykkelsen av kameraet kan tyde på. Nikon har dermed mye å gå på dersom de vil lage tynnere kamerahus.

Selv om Nikon har valgt den nest minste bildebrikken vi finner i noe systemkamera er ikke V1 spesielt lite og lett. I tabellen under viser vi vekt med batteri og objektiv for V1 og noen av konkurrentene. Canon G12 og Panasonic FZ150 er kompaktkameraer med mindre bildebrikker og fast optikk, mens Panasonic G3, Samsung NX10 og Sony NEX-5n er systemkameraer som er veid med henholdsvis 14-42 og 18-55 (Samsung og Sony) normalzoomer. G3 har imidlertid nesten dobbelt så stor bildebrikke som V1 og de to siste har over tre ganger så stor bildebrikke. V1 er veid med Nikons 10-30mm standardzoom. Vi sammenlignet også V1 en del i testperioden med Olympus E-PL2, som veide 514 gram med Olympus 14-42mm og uten søker.

Optikk

Nikon 1-systemet har fått en helt ny fatning som Nikon kaller 1-fatningen. Hvis vi ser bort fra det håpløse navnet, er det en typisk moderne objektivfatning med digital kobling mellom kamerahus og objektiv. Det er også kort avstand mellom bildebrikke og yttersiden av fatningen, siden det ikke trenger å være plass til et speil i mellom.

Bildebrikken er 13.2x8.8 mm og det gir en omregningsfaktor på 2.7 i forhold til fullformat.

Det er ikke hver dag Nikon lanserer en ny objektivfatning. F-fatningen kom i 1959 og er fortsatt i bruk, selv om det har kommet mange forbedringer underveis. Nikon lover at Nikon 1 skal kunne bruke AF-S- og AF-I-optikk og gi autofokus ved hjelp av et adapter. Det er positivt å se at Nikon fortsetter å satse på relativt god kompatibilitet, selv om litt større optikk med F-fatning vil virke veldig stort på V1 eller J1. Vi har ikke hatt adapteret tilgjengelig for test.

Nikon lanserte to kamerahus og fire objektiver som skal være tilgjengelige ganske raskt. Vi testet V1 med 10-30 mm VR normalzoom som har 27-81 mm ekvivalent fullformatbrennvidde.

De andre objektivene er 10 mm F2.8 (uten stabilisator), en 30-110 mm VR telezoom og en 10-100 mm VR superzoom. 10-100 mm VR er forøvrig ustyrt med motorisert zoom som kan være en fordel ved videobruk. Nikon lover en rekke nye objektiv i tiden fremover.

Den lille bildebrikken bør gi mulighet for å lage kompakt optikk. Standardzoomen er da også litt mindre enn Olympus sitt tilsvarende objektiv. Men Panasonics nye X 14-42 mm objektiv er enda kortere enn det, så i øyeblikket er det lite å spare på Nikon 1 hvis lav vekt og liten størrelse er målet.

Nikkor 10-30 mm slås sammen når det ikke er i bruk på samme måte som 14-42mm fra Olympus. Olympusobjektivet kan åpnes uten å bruke låse-knappen, mens Nikkor 10-30 mm krever at knappen trykkes inn både for å åpne og lukke objektivet, og det koster fort et sekund eller to ekstra. Det er kun zoomring på objektivet. Manuell fokus er mulig med et kontrollhjul på kamerahuset.

V1 har en tretommers LCD-skjerm med 920000 punkter og det er omtrent så bra oppløsning som er tilgjengelig i dag. Den har 3:2-format. Skjermen kan ikke vris eller vippes og det synes vi er et merkelig valg for et kamera i V1s prisklasse. Flere av de nærmeste konkurrenten har denne muligheten.

Søkeren er elektronisk og har 1.4 milloner punkter. Vi sammenlignet den med Olympus VF-2, som er en søker som kan monteres på Pen-modellene. Begge var veldig like, og det er et godt tegn, for Olympus-søkeren er en av de beste på markedet. Nikon-søkeren har (som Olympus sin) 4:3-format. Siden bildebrikken til Nikon har 3:2-format, utnyttes ikke hele søkeren og det er et område under søkerbildet som viser informasjon om eksponering og så videre. Nikon oppgir cirka 100 prosent søkerdekning.

Vi sammenlignet dessuten V1-søkeren med den som sittet i Panasonics superzoommodell, FZ150, og forskjellen er enorm. V1-søkeren er mye større og bedre, og det er mye lettere å vurdere fokus.

Til venstre for søkeren sitter det en sensor som merker om man ser i søkeren og flytter da søkerbildet fra skjermen til søkeren. Den fungerte stort sett bra og bedre enn på en del andre modeller, men vi skulle likevel gjerne sett mulighet for manuell overstyring.

Nikon oppgir at V1 kan ta 400 bilder på en ladning av batteriet og det er ganske typisk for speilløse systemkameraer. Det er en del lavere enn de fleste speilreflekser. Batterikapasiteten er målt med CIPAs målemetode og for kameraer med innebygd blits inkluderer det bruk av blits på annethvert bilde. Her slipper V1 litt lett unna, siden det ikke har blits. Nikon oppgir imidlertid CIPA-tall på 350 ved bruk av den eksterne blitsen, SB-N5 (ekstrautstyr), som tar strøm fra kamerabatteriet. Nikon oppgir også at en ladning skal gi rundt 120 minutter video med 1080/60i. Det følger med ett batteri og ekstern lader.

Karakteren på bare 3.5 stjerner skyldes at vi sammenligner alle systemkameraer og foreløpig er speilreflekser overlegne på batterikapasitet.

I bruk

Spenningen var selvsagt stor før lanseringen av Nikon 1-systemet. Nikon er jo en av de aller største produsentene av systemkameraer og et nytt speilløst system fra Nikon blir tatt alvorlig både av konkurrenter og kunder.

Mange ble overrasket over at Nikon lanserte et system som helt klart henvender seg først og fremst mot brukere som ønsker pek og klikk-funksjonalitet. Alt vi forventer av mer avanserte funksjoner er der, men godt gjemt i menyer. Samtidig mangler V1 for eksempel innebygd blits, som finnes i så å si alle kompaktkameraer (og i V1-broren, J1). Det virker rett og slett som om Nikon ikke er helt enig med seg selv om det er kompaktkamerabrukere de ønsker å rekruttere over til Nikon 1-systemet.

I menysystemet finner vi imidlertid det meste av funksjoner vi forventer i et systemkamera. Lukkertidsprioritert-, blenderprioritert- og programstyrt eksponeringsautomatikk er på plass og full manuell eksponeringskontroll er også mulig. Eksponeringskompensasjon og fokus-/eksponeringslås finnes forøvrig på egen knapper.

V1 har støtte for Adobe RGB-fargerom i tillegg til sRGB, og det er tre nivåer av JPG-komprimeringen å velge mellom. RAW-format er støttet og RAW+JPG er også mulig. RAW-formatet har 12-bits per kanal. Iso går fra 100 til 6400 og lukkertidene går fra 30 sekunder og helt til 1/16000 sekund (ved bruk av elektronisk lukker).

V1 har som sagt ikke innebygd blits, men et deksel til venstre for søkeren kan tas bort for å komme til en spesialkontakt. Bildet til høyre viser V1 med dekslet fjernet og der kan det monteres diverse ekstrautstyr. En GPS-enhet og en blits er allerede lansert. Ekstra plastdeksel kan sikkert også bli en inntekstkilde for Nikon etter hvert som det som følger med forsvinner.

Denne kontakten (som ikke finnes på J1) er ikke kompatibel med en vanlig blitssko, så dessverre kan ingen av Nikons eldre blitser brukes.

Spesialblitsen for V1 (ekstrautstyr) heter SB-N5 og er en søt liten sak. Den har ikke eget batteri (strøm tas altså fra kamerabatteriet) og den kan derfor gjøres liten og lett. Den har likevel mulighet for å vri blitshodet både vertikalt og horisontalt.

Ledetall på 8.5 ved Iso 100 begrenser mulighet for bruke indirekte blits ganske kraftig, men med Iso 400 klarte den å lyse opp en person på et par meters avstand med blitsen kjørt i taket.

Raskeste lukkertid med blits er 1/250 sekund med mekanisk lukker og 1/60 sekund med elektronisk lukker.

Lysmåleren til V1 er satt til matrisemåling som standard med sentrumsprioritert og spot som alternativer.

Modusrattet er enkelt, med bare fire valg. Det grønne symbolet er vanlig fotomodus med mulighet for P/A/S/M valg via menyen. På default gir dette valget full auto hvor kameraet analyserer motivet for å finne det motivprogrammet som er best egnet.

Filmkamerasymbolet indikerer som forventet at V1 er i videomodus, mens symbolet med et kamera med et plusstegn over er noe Nikon kaller Smart Photo Selector. Her begynner kameraet å ta bilder når utløseren trykkes halvveis ned og slutter når utløserne slippes. Så velges de fire beste bildene ut automatisk, det vil si de bildene kameraet tror er best basert på en analyse av bildene.

Siste (og øverste) valget på modusrattet er noe Nikon kaller «Motion snapshot», som tar opp ett sekund video pluss et bilde (i 16:9-format). Når bildet vises på kameraet spilles videoen av i slow motion før bildet vises. SB-N5 har en lysdiode som kan brukes ved Motion snapshot, men den gir maksimalt seks sekunder med lys og kan ikke brukes for video.

Makro og nærbilder

Det er ikke lansert noe eget makroobjektiv for Nikon 1 ennå, men 10-30 mm VR fokuserer ned til omtrent 10 cm fra frontlinsen (30 mm brennvidde). Det gir et minste område på 55x36 mm, som er ganske bra for en standardzoom til et systemkamera.

Stabilisator

Nikon har brukt stabilisator i objektivene på sine speilreflekser (og mange av kompaktkameraene) og det er ingen overraskelse at de satser videre på det i Nikon 1. Av objektivene som er lansert så langt har alle zoomene stabilisator (VR,) mens 10 mm vidvinkel mangler dette.

Video

Nikon var først ute med video på et systemkamera (D90), men har ikke prioritert video like høyt som Canon, Panasonic og Sony. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, både på speilreflekser og ikke minst på det nye Nikon 1-systemet. V1 har 1080i med 60Hz som beste kvalitet, alternativ er 1080p med 30Hz og 720p med 60Hz. Opptak med 24 bilder i sekundet finnes imidlertid ikke.

V1 har i tillegg til standard videomodi også mulighet for slow motion med opp til 400 bilder i sekundet med 640x240 piksler og 1200 bilder i sekundet 320x120-oppløsning.

Video tas opp med H.264/MPEG-4-format og AAC-lyd. V1 har innebygd stereo mikrofoner på fronten og kontakt for ekstern mikrofon. Opptak med full HD er begrenset til 20 minutter og 720p gir opptak på makimalt 29 minutter (Nikons spesifikasjoner).

Stillbilder kan tas under videoopptak uten å avbryte videoen og da brukes elektronisk lukker slik at lydsporet ikke påvirkes. Det blir kun tatt JPG-bilder, selv om kameraet er innstilt på RAW eller RAW+JPG og formatet er 16:9.

Default er V1 satt opp til å bruke automatisk valg av motivprogram i videomodus, og da er Iso låst til Auto.

For mer kontroll over videoopptak må P/A/S/M-modus brukes og da kan Iso også settes manuelt.

Det er et objektiv som Nikon oppgir er optimalisert for video og det er superzoomen 10-100 mm VR, som har motorisert zoom som skal gi helt jevn zooming under videoopptak.

Autofokussystemet til V1 (og J1) er unikt blant systemkameraene fordi Nikon har integrerte, fasebaserte autofokussensorer på selve bildebrikken. Fujifilm har riktignok gjort noe tilsvarende på et par kompaktkameraer, men Nikon er først med dette på et systemkamera. Fordelen med denne typen sensorer er at de ved en måling kan finne ut hvor mye ute av fokus objektivet er og om fokus er foran eller bak motivet. Dette gir svært rask autofokus og har vært brukt på speilreflekser i mange år.

Alternativet til fasebasert autofokus er kontrastbasert autofokus, hvor videosignalet fra bildebrikken analyseres. Ved å flytte fokus på objektivet vil videosignalet få høyere eller lavere kontrast. Høyere kontrast betyr bedre fokus og ved å prøve ulike innstillinger av fokus finner kameraet maksimal kontrast (og dermed fokus). Dette vil alltid kreve mer enn en måling, men systemet fungerer likevel bra bare målingene og korreksjonene gjøres raskt nok. Kontrastbasert fokus er nesten enerådende for kompaktkameraer og andre speilløse systemkameraer.

Årsaken til at fasebasert autofokus ikke har vært brukt på speilløse kameraer er at det har vært implementert med egne AF-moduler og det er ikke noe sted å plassere disse på et speilløst kamera uten å «skygge for» bildesensoren, som er avhengig av lys hele tiden for å generere søkerbildet. Unntaket er Sonys SLT-modeller, som har et halvgjennomsiktig speil plassert foran sensoren for å gi lys til AF-sensorene. Sonys løsning tar imidlertid en del lys fra bildesensoren og et speil i den optiske banen er heller ikke ideelt.

Nikons løsning gir ingen slike ulemper og kan i teorien gi like bra autofokusytelse som et speilreflekskamera i et speilløst kamera. V1 har 73 slike AF-sensorer og det er flere enn Nikons mest avanserte speilreflekskameraer. Hvor stor plass hvert punkt tar og om de fungerer som vanlig sensorpunkter i tillegg har vi ikke funnet noe offisiell informasjon om, men sannsynligvis må bildedata for punktene hvor AF-sensorene ligger interpoleres fra de nærmeste bildesensorpunktene, noe som er en liten ulempe.

I tillegg til fasebasert autofokus har V1 også kontrastbasert autofokus. Kontrastbasert autofokus analyserer opp til 135 punkter og V1 velger mellom fasebasert og kontrastbasert autofokus ut fra en ikke-spesifisert metode.

Smarte tekniske løsninger er vel og bra, men hvordan fungerer dette i praksis? Vi gjorde noen tester på ulike brennvidder og V1 ga noen av de raskeste autofokustidene (ned i 0.2 sekunder) vi har sett, men det var også større variasjoner enn vi har sett på andre kameraer. I praktisk bruk virket autofokusen rask og presis, men den var ikke så eksepsjonell at vi kan si at V1 er raskere enn for eksempel Panasonic G3 eller Olympus E-P3 med standardzoom uten å teste de side ved side, og det har vi ikke hatt mulighet for.

En av fordelene med fasebasert fokus er mulighet for god følgefokus og videoopptak hvor autofokusen aldri må lete etter fokus. Her har vi store forhåpninger til V1, men med såpass liten bildebrikke og en standardzoom med F5.6 som største blender på full tele, er dybdeskarpheten så stor at autofokusen egentlig ikke blir satt på de helt store prøvene.

Det vi kan si så langt er at V1s autofokus fungerer meget bra med standardzoomen, men om den er så revolusjonerende som Nikon mener må vi komme tilbake til når et Nikon 1-kamera kan testes med mer «krevende» optikk.

Nikon har forøvrig allerede lansert et adapter som skal gi autofokus med Nikon AF-S- og AF-I-optikk. Akam har ikke hatt dette tilgjengelig for test.

Oppstartstiden er målt med 10-30 mm standardzoom . Drøyt et sekund er ganske typisk for speilløse systemkameraer, noe som er bra i forhold til kompaktkameraer og ganske tregt i forhold til speilreflekser. Sistnevnte starter ofte på under 1/3 sekund.

Utløserforsinkelsen med blits var ganske typisk, med rundt 0.2 sekunder. Blitsen er ikke innebygd i V1 og må kjøpes som ekstrautstyr. Blitsen tar imidlertid strøm fra kameraets batteri, så vi har tatt med testen likevel.

Hastighetstester som avhenger av lagring til minnekortet er utført med et 16GB Sandisk klasse 10 SDHC-kort.

Som nevnt over er V1-blitsen ekstern og ekstrautstyr.

V1 har mange forskjellige seriebildemuligheter og mulighetene varierer med hvilken lukker som er i bruk. V1 har nemlig både elektronisk og mekanisk lukker. Mekanisk lukker gir ifølge spesifikasjonene maks fem bilder i sekundet. Mulighet for en lavere frekvens som to eller tre bilder i sekundet hadde gjort seg.

Elektronisk lukker gir også maks fem bilder per sekund i normal modus, men har også en HI-modus, hvor bildefrekvensen kan stilles inn på 10, 30 eller 50 bilder i sekundet. I HI-modus låses mange av kameraet innstillinger, blant annet settes det til auto-Iso og P/A/S/M-valgene forsvinner. Bildeserien stopper dessuten når bufferen er full mens med fem bilder i sekundet fortsetter kameraet å ta bilder med redusert frekvens når bufferen er full.

Resultatene vi bruker her er med mekanisk lukker, men elektronisk lukker i standardmodus ga så å si eksakt samme resultater. V1 klarte 48 bilder på ti sekunder, ganske nærme de spesifiserte fem bildene i sekundet og det er meget bra snitt over en så lang periode. De aller fleste kameraer får full buffer lenge før ti sekunder er gått, mens V1 klarte 56 før hastigheten sank. Til gjengjeld ble kameraet da ganske tregt, med omtrent 1.5 sekunder mellom hvert bilde. Uansett er det et meget bra resultat.

Med RAW-format scoret V1 ennå bedre i forhold til konkurrentene og greide 43 bilder før buffern gikk full, pluss et til i løpet av ti sekunder. Med full buffer sank hastigheten og det tok rundt 2.2 sekunder mellom hvert bilde.

I enkeltbildemodus var V1 også rimelig raskt, og det var mulig å ta et bilde rundt hvert sekund både med JPG og RAW-format.

Vi forstår virkelig ikke hva Nikon tenkte på da de designet V1 og vi synes de har bommet på flere områder. For å starte med ergonomien så er V1 større enn de minste Sony NEX-modellene, som har over tre ganger så stor sensor. Og mens Sony har laget NEX-5 ganske tynn med et grep på siden, har Nikon valgt å lage et tykkere og nesten helt rektangulært kamerahus uten grep. Tykt nok til at det ikke sitter så verst i hånden, men tynnere hus og innebygd grep ville gitt V1 mye bedre ergonomi.

Nikon ser tydeligvis «problemet» selv også, siden de lager grep som ekstrautstyr, men det gjør jo et allerede stort (sammenlignet med de nærmeste konkurrentene) kamera enda større og dyrere. Vi må si dette er skuffende, spesielt med tanke på at kameraer som P5000 og P6000 har vist at Nikon kan få til virkelig bra ergonomi også på relativt små modeller.

V1 er en merkelig blanding av avanserte funksjoner som vil appellere til entusiastbrukere og et brukergrensesnittet som skjuler nettopp disse funksjonene i et litt uoversiktlig og tungvint menysystem.

Vi har stor forståelse for at mange ønsker et kamera som bare tar bra bilder uten mer dill, men de fleste som har håndtert et kamera før vet at et grønt symbol betyr at kameraet fikser alt selv og noen ekstra valg på modusrattet er ment for mer avansert bruk. På V1 kan grønt symbol også være full auto, men bare hvis det er valgt i menyen. Det kan like gjerne være helmanuell eksponering hvis det var siste modus som ble valgt.

En annen morsom feature er videoutløseren på toppen, som naturlig nok starter videoopptak, men du får bare de valgte videoinnstillingene hvis modusrattet står i videomodus. Står det på grønt starter også videoopptak, men da med 3:2 format (1072x720 piksler).

Vi har et eget avsnitt om autofokus, men V1 kan fokuseres manuelt også. Nikon 1-optikk har ikke fokusring, så fokusering styres fra baksiden av kameraet og det er mer omstendig. Med manuell fokus kan søkerbildet forstørres og forstørrelsen velges med zoombryteren øverst. Både skjerm og søker har god oppløsning og det bidrar til at manuell fokus kan bli rimelig nøyaktig. Selve fokuseringen gjøres med ringen rundt fireveiskontrolleren. Byggekvaliteten forøvrig er meget bra, men ringen er liten og virker slarkete - noe som gjør manuell fokusering vanskeligere enn nødvendig.

Menysystemet gir mulighet for norsk som menyspråk. Vi hadde en tidlig versjon av V1 til test og det fulgte ikke med brukerveiledning. Det vil det selvsagt gjøre (i Pdf-format) i kameraer som kjøpes i butikken. Vi fikk en kopi av en Pdf-manual som virket litt tynn, men som muligens ikke var endelig versjon.

Det følger også med programvare, ViewNX2 og Short Movie Creator. Vi har ikke testet disse utover å konvertere noen få RAW-filer med ViewNX2.

Bildekvalitet del 1

Bildekvalitet del en

Dette er Akams første test av et kamera med den nye CX-format-bildebrikken som brukes i Nikon 1-systemet. Bildebrikken har 3:2-format, er 13.2 x 8.8 millimeter og ligger dermed mellom mFT-bildebrikker og kompaktkamerabrikker i størrelse. Størrelsen er rundt halvparten av mFT og en tredjedel av det bildebrikker med APS-C-størrelse er. På den annen side er den nesten tre ganger så stor som brikken i avanserte kompaktkameraer som Canon G12 og Nikon P7100, og nesten fem ganger så stor som bildebrikkene i superzoomkameraer og små, lommevennlige kompaktkameraer som for eksempel Canon Ixus.

Årsaken til at vi kommenterer brikkestørrelsen er at større bildebrikke normalt gir bedre bildekvalitet, spesielt på høy Iso – gitt at bildebrikketeknologien ellers er den samme. Samtidig krever større bildebrikke større optikk og det er naturlig nok også lettere å lage små kamerahus med en liten bildebrikke.

Alle er ikke på jakt etter minst mulig kameraer, men mange ønsker kompakte modeller uten at det går (for mye) ut over bildekvaliteten. CX-brikken er Nikons forsøk på å finne et godt kompromiss mellom størrelse og bildekvalitet.

Med et nytt format midt mellom de eksisterende er det ikke helt enkelt å plukke ut sammenligningskameraer. CX-brikken har ti megapiksler og så vidt vi vet er det ingen andre kameraer med 3:2-format og samme antall piksler på markedet i dag (selv om Canons utgåtte modell 1000D fortsatt selges i noen butikker høsten 2011). Ser vi derimot på kamerastørrelse er den relativt lik de minste mFT-modellene, Sony NEX-3c og Nex-5n. Tar vi også med objektivstørrelse i betraktningen er det egentlig bare mFT som er ganske nær av systemkameraene. På kompaktkamerasiden er Fujifilms nye X10 et opplagt alternativ, og det er også Canon G12, Nikon P7100 og andre modeller i den klassen. I tillegg har de mest avanserte superzoomkameraene også manuelle muligheter og RAW-støtte, så Fujifilm HS20 og Panasonic FZ150 kan være alternativ for den som prioriterer mye zoom.

I denne testen konsentrerer vi oss vesentlig om JPG-format. Til dels er dette på grunn av profilen Nikon har valgt med J1 og V1, som helt klart prioriterer brukere som er på jakt etter et helautomatisk kamera med pek og klikk funksjonalitet. Til dels er det også litt fordi vi foreløpig kun har testet med en standardzoom, og litt fordi Adobe lanserte ny versjon av sitt RAW-konverteringsprogram uten V1-støtte mens testen pågikk. Det betyr antagelig at Adobe ikke kommer til å støtte V1 på flere måneder, og så lenge kan vi ikke vente med testen.

Oppløsning

Vi sammenligner V1 med litt forskjellige kameraer. Panasonic G3 (16 megapiksler, 4:3-format) er sammen med NEX-7 (som vi ikke har testet ennå) et av de minste systemkameraene med innebygd søker. Canon G12 (10 megapiksler, 4:3-format) er et av de beste kompaktkameraene og Panasonic FZ150 (12 megapiksler, 4:3-format) et av de beste superzoomkameraene. Vi tok også med Olympus E-PL1 (12 megapiksler, 4:3-format) og Samsung NX10 (14 megapiksler, 3:2-format). Alle kameraer er testet på laveste Iso og systemkameraer med standardzoomen. Bildet til høyre viser utsnittet for en 16 megapiksler bildebrikke (hvor ingen av tallene er synlige).

Oppløsningskartet slår litt uheldig ut for kameraer med 3:2-format, siden de har relativt flere piksler i bredden enn høyden. Sammenlignet med Canon G12, som har en ti megapikslers bildebrikke i 4:3-format, har Nikon V1 færre piksler vertikalt – 2736 vertikale piksler versus 2592. På bilder hvor det er bredden som bestemmer utsnittet vil 3:2-formatet ha en tilsvarende fordel (gitt samme antall piksler totalt).

Uansett, det er ingen tvil om at på ren oppløsning og laveste Iso taper V1 i forhold til de nærmeste konkurrentene. Det er også en del fargemoire på V1-bildet som trekker ned inntrykket litt. På vanlige bilder er imidlertid moire sjelden noe problem.

Tabellen under viser Imatest-målingene for V1 og en del konkurrenter, alle med laveste Iso, beste JPG-kvalitet og standardzoom. V1 gir et helt greit resultat med tanke på at det har bare ti megapiksler. Resultatet for V1 er med cirka 50 mm ekvivalent brennvidde og F4.5. Full vidvinkel og F4.0 til F5.0 ga litt bedre resultat, mens F8.0 og F11 ga dårligere resultat på alle brennvidder.

Neste tabell viser effekten av å øke Iso til 1600. Utsnittene er fra JPGer med standardoppsett. Igjen gir V1 et greit resultat: støyfjerningen har tatt en del detaljer, men det er også mindre artefakter.

Hovedkort

Neste serie bilder er av hovedkortet, som er et utsnitt fra senter og hjørne fra samme bilde som oppløsningskartet (hele bildet er vist til høyre).

Det er vanskelig å sammenligne hjørnene når kameraene har forskjellig format. Problemet ligger at 3:2-kameraene får med mer i bredden enn 4:3-modellene når høyden er den samme. Vi har i denne testen valgt å vise en tabell der utsnittene er hentet fra «4:3-hjørnet», det vil si at 3:2-utsnittene ikke er helt ute i hjørnene. Først viser vi imidlertid et utsnitt fra 3:2-bildene som viser hva som kuttes vekk fra hjørneutsnittene.

V1 har som utsnittene viser en del færre piksler, men klarer seg bra med lite fortegning selv helt ute mot hjørnet.

Neste utsnitt er fra senter og hjørnet av hovedkortet, V1 gir som forventet litt mindre detaljer enn kameraer med 12, 14 eller 16 megapiksler, men i praksis vil man ikke ha glede av mer enn ti megapiksler før man skal lage store kopier eller bruke små utsnitt av bildene.

RAW

V1 har støtte for RAW-format. Akam bruker normalt Adobes RAW-konverteringsprogram for å sammenligne RAW-bilder, men dette kan foreløpig ikke konvertere formatet til V1. Det følger programvare for RAW-konvertering (Nikon ViewNX2) med kameraet og eksemplet under er konvertert med standardinnstillinger.

ViewNX2 gir et litt bedre resultat med mindre artefakter enn JPG-konverteringen i kameraet.

Neste utsnitt ser også lit bedre ut fra ViewNX2 selv om forskjellene er små.

Standardbilde - Rådhuset

Vi hadde med Olympus E-PL2 med 14-42mm som sammenligningskamera for testbildene ute. Dette er ikke siste generasjon fra Olympus, men Olympus bruker en variant av samme bildebrikke også på nye modeller, så dette oppfatter vi som et ganske relevant kamera å sammenligne med. E-PL2 var dessuten fortsatt tilgjengelig i mange butikker høsten 2011. Det andre kameraet vi sammenligner med er Panasonic FZ150. Det er kanskje ingen direkte konkurrent, men det er et av superzoomkameraene med best bildekvalitet. Både FZ150 og E-PL2 har 12 megapiksler og 4:3-format, og her har vi valgt å justere utsnitt slik at alle får så lik som mulig horisontal bildevinkel. Det betyr at antall piksler horisontalt ikke er så forskjellig: 4032 for E-Pl2, 4000 for FZ150 og 3772 for V1. I høyden får imidlertid de to 4:3-kameraene med en del ekstra.

Bildene er tatt med laveste Iso, blenderprioritet og matrisemåling. I lite format er det umulig å se forskjeller på detaljnivå, men eksponeringen varierer litt og EPL2-bildet virker vel mørkt. Vi har tatt med to bilder fra hver, et på største blender og et på F5.6. Både V1 og E-PL1 har noe mer vignettering på største blender, men ikke plagsomt mye for denne type bilder.

Nikon V1, 10-30mm, F3.8 / Nikon V1, 10-30mm, F5.6
Olympus E-PL2, 14-42mm, F3.6 / Olympus E-PL2, 14-42mm, F5.6
Panasonic FZ150, F3.0 / Panasonic FZ150, F5.0

Utsnittene i 100 prosent viser at det er en del forskjeller. Til tross for litt færre piksler gir V1 vel så bra detaljnivå som FZ150. Kanskje ikke så overraskende med et enklere objektiv og mye større bildebrikke. Sammenlignet med E-PL2 er V1 også bedre, bortsett fra utsnittet med blomster fra helt til venstre i bildet, der Olympus-objektivet virker et hakk bedre. På de andre utsnittene er Nikon best. Forskjellene er uansett små og er bare synlige med stor forstørrelse.

Nedblendet er det ingen store endringer, 10-30mm er ørlite bedre enn med F3.8 helt ut mot kanten og er på nivå med Olympusen eller et hakk bedre på de andre utsnittene.

Standardbilde - Akershus

Bildene av Akershus er tatt med samme kameraer og objektiv. Igjen er brennviddene justert for å gi så lik som mulig horisontal bildevinkel. Dette er tatt på full tele med V1, nesten full tele med E-PL2, mens rundt 80 mm ekvivalent brennvidde er langt under halvveis til full tele for FZ150, som går til 600mm.

Nikon V1, F5.6 / Olympus E-PL2, F5.6 / Panasonic FZ150, F4.0

Utsnittene viser at 10-30 mm ikke er like god på full tele som den var på vidvinkel relativt til E-PL2s 14-42 og FZ150. Igjen er ikke forskjellene store, men E-PL2 er best fulgt av FZ150 og V1. I skyggeområder med jevne flater som på den første og nest siste raden i tabellen er det antydning til støy selv med Iso 100 for V1 (og i ennå større grad for FZ150).

Vi tok samme bildet med F8.0 også og da begynner diffraksjonen å gjøre seg gjeldende for V1 så det er ikke mye å hente ved nedblending på full tele selv om hjørneskarpheten er en anelse bedre.

Feilbrytning
Bildene av Stortinget er tatt med omtrent 35 mm ekvivalent brennvidde og lyktestolpene på begge sider av bilde er brukt i utsnittene lenger nede på siden. Bildene er tatt med blenderprioritet og matrisemåling. Det var kraftig motlys, men ikke sollys direkte inn i objektivet.

Nikon V1, F4.0 / Olympus E-PL2, F4.0 / Panasonic FZ150, F4.0

Ingen av kameraene er uten feilbrytning når vi ser på bildene i 100 prosent størrelse. V1 har en ganske skarp lillafarget stripe i overgangen mellom himmel og mørke områder, mens E-PL2 og FZ150 har en litt mer diffus overgang. Dette er likevel relativt bra resultater og ikke noe som vil være plagsomt på små og middels store kopier og vi så ikke mye til feilbrytningsproblemer på andre V1-bilder med mer normal kontrast.

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.

Bildekvalitet del 2

Bildekvalitet del to

Bildekvalitet ved høy ISO

Bildene under er utsnitt fra hovedkortet ved forskjellige Iso-verdier. Her er det JPG-bilder med standardinnstillinger. Vi viser Iso 400 til 6400 for V1. Panasonic G3 er med som representant for mFT, mens Canon G12 er kanskje det kompaktkameraet som takler høy Iso best. G12 henger relativt godt med, men spesielt på Iso 3200 er V1 bedre. G3 er klart bedre enn V1 igjen.

I tabellen under sammenligner vi V1 mot Olympus E-PL1, som bruker en 12 megapikslers mFT-sensor. Dette er riktignok ikke siste generasjon med kameraer fra Olympus, men V1 gjør det uansett ganske bra i forhold til E-PL1.

Siste sammenligningsbilde er tatt med Nikon V1 og Olympus E-PL2, begge med 3x standardzoomer og rundt 35 mm ekvivalent brennvidde, matrisemåling, blenderprioritet og F5.6. Det første bildet er tatt med laveste Iso, det vil si 100 for V1 og 200 for E-PL2. Det andre bildet er tatt på Iso 3200. Kameraene valgte samme eksponering, men Nikon traff best med hvitbalansen.

Nikon V1, 10-30mm, Iso 100 / Nikon V1, 10-30mm, Iso 3200
Olympus E-PL2, 14-42mm, Iso 200 / Olympus E-PL2, 14-42mm, Iso 3200

Bildene er justert slik at horisontal bildevinkel ble så lik som mulig. E-PL2 har likevel noen piksler ekstra og utsnittene i 100 prosent størrelse blir derfor litt forskjellige. Med laveste Iso gjengir V1 mer detaljer i lavkontrastsområder, men har også litt mer synlig støy. Det skyldes litt kraftigere støyfjerning fra Olympus, for på RAW-versjonen er det like mye detaljer i Olympus-bildet.

Neste utsnitt er med Iso 3200, og selv om bildene ser helt fine ut i 560 pikslers bredde lenger oppe på siden, er det store forskjeller i forhold til laveste Iso når vi sammenligner med stor forstørrelse. V1 håndterer høy Iso klart best i dette eksemplet med mindre støy og mer detaljer.

Støynivå med Imatest

Støynivået er testet med Imatest og som diagrammet under viser er kurvene relativt flate. For å få til dette må støyreduksjonen økes jevnt og trutt, noe som igjen påvirker detaljnivå i bildene. Det er JPG-filer med standardinnstillinger som er testet.

Nikon V1 / Samsung NX10 / Panasonic G3
Panasonic FZ150 /Ganon G12

Eksponering og dynamisk omfang

Akam måler dynamisk omfang med to krav til kvalitet. I testen med høy kvalitet er det krav om bedre signal/støyforhold enn i testen med lav kvalitet. V1 ligger bra an med lav kvalitet, men mer middels med høy kvalitet.

Testene er gjort med beste kvalitet JPG, standardinnstillinger og manuell eksponering.

Farger/Hvitbalanse

Vi tester fargegjengivelse ved å fotografere en testplansje med automatisk hvitbalanse. Testen utføres med kun dagslyslamper. Fargegjengivelsen er testet med Imatest og diagrammet under viser avviket fra idealet (firkantene) for fargene i et GretagMacbeth fargekart. V1 har en del avvik, men ikke mer enn mange andre modeller.

Plansjen under viser de forskjellige fargene hvor nummer på fargekartet matcher nummeret på diagrammet over.

Konklusjon

Oppsummering og Konklusjon

Solid kamera i metall, men firkantet design og glatt overflate ødelegger litt for ergonomien.

Optikk: 

Helt nytt system fra Nikon og fire objektiver er lansert forløpig. Nikon lover flere ganske raskt og god kompatibilitet med AF-S- og AF-I-optikk ved hjelp av adapter.

God søker og god skjerm, men vi savner vridbar skjerm.

Batterilevetid på 350 til 400 bilder målt med CIPAs målemetode. Det er ganske bra for et speilløst systemkamera, men lavere enn de fleste speilreflekser.

V1 ser ut til å være designet for full autobruk primært, men har også alt av manuelle muligheter, RAW-støtte, valg av fargerom og videomodus med brukbar autofokus. Innebygd blits mangler. Ekstern blits er ekstrautstyr og bruker en spesialkontakt som ikke er kompatibel med Nikons andre blitser.

God autofokus (men vi har kun testet med en 3x standardzoom). Dette er en vanskelig karakter å sette basert på erfaring med bare et objektiv. Fungerer autofokusen så bra som Nikon hevder, med følgefokus med tele, fortjener V1 enda høyere karakter.

Middels oppstartstid er på vel et sekund, resten er bedre enn snittet med fem bilder i sekundet i standard modus og stort buffer både i JPG- og RAW-modus. Stort sett rask respons ved bruk av knapper og menyer.

Ergonomien lider litt under mangelen på grep (som selges som ekstrautstyr). Ellers er V1 helt OK i full automodus, men tragisk dårlig for den som liker å bytte modus ofte og endre mer avanserte innstillinger. Manuell fokus med et kontrollhjul på kamerahuset er kronglete.

Bildekvaliteten ligger mellom andre systemkameraer og de mest avanserte kompaktkameraene. Helt OK for den som ikke trenger mer enn ti megapiksler, og hvem gjør vel egentlig det?

Konklusjon

Nikon V1 er toppmodellen i Nikons nye speilløse system. Systemet er basert på en ganske liten bildebrikke som ligger mellom MicroFourThirds og bildebrikkene som brukes i avanserte kompaktkameraer som Canon G12, Fujifilm X10 og Nikon P7100. CX-bildebrikken, som Nikon kaller den, er rundt halvparten så stor som mFT-brikkene og gir mulighet for mindre kameraer og mindre optikk. Men V1 er ikke spesielt lite i forhold til de minste mFT-modellene.

Om det er et bevisst valg av Nikon fordi de synes V1 er lite nok, eller om de faktisk trenger all plassen vet vi ikke, men vi mistenker det siste. V1 har nemlig et ganske stort batteri, Nikons nye avanserte bildeprosessor og innebygd søker så det er en del komponenter som skal inn i et kamerahus som er vesentlig mindre enn dagens minste speilrefleksmodeller.


Nikon 1 V1 med standardzoom 10-30mm VR og 30-110mm VR telezoom

Nikon har valgt en enkelt og stilren design for Nikon 1-systemet, både rent fysisk og med ganske få knapper og ratt for brukergrensesnittet. Vi synes de har gått litt for langt, for V1 kunne fått bedre ergonomi med et grep og belegg med mer friksjon på forsiden. Grep kan forøvrig kjøpes som ekstrautstyr, men det øker både pris, vekt og størrelse.

Det vi synes Nikon virkelig har bommet på er brukergrensesnittet, som gjør det komplisert å få tilgang til V1s mer avanserte funksjoner. Modusrattet har bare fire valg, men det har plass til minst det dobbelte. Vi kan forstå Nikons ønske om å gjøre kameraet enkelt ved at brukeren ikke skal trenge å forholde seg til lukkertider og blenderåpninger, men den muligheten er jo der ved å sette kameraet på grønn innstilling. Vi kan ikke se at direkte tilgang til de vanligste, halvautomatiske eksponeringsfunksjonene på modusrattet ville gjort V1 vanskeligere å bruke. Det ville derimot gjort kameraet mye mer interessant for de som ønsker å bruke disse funksjonene.

På mange måter ser det ut som Nikon har brukt samme filosofi på V1 som Sony brukte på sine første NEX-modeller - og fikk mye negativ kritikk for. Sony kom med en oppdatering av firmwaren som forbedret brukergrensesnittet for de avanserte brukere, men V1 har ikke samme programmerbare taster som NEX-5. Dermed er det ikke like enkelt for Nikon å endre grensesnittet selv om de skulle ønske det.

Ytelsen til V1 er gjennomgående god, med rask respons og seriebildefunksjon med fem bilder i sekundet i standardmodus. V1 har både elektronisk og mekanisk lukker og det er valgfritt hvilken som brukes. Mekanisk lukker gir høyere synkroniseringshastighet med blitsen, mens elektronisk lukker gir raskere lukkertider, helt lydløs operasjon og mulighet for opp til 40 bilder i sekundet med full oppløsning. Autofokussystemet til V1 er noe av det mest avanserte på markedet og fungerte raskt og presist i testperioden.

Bildekvaliteten oppfatter vi som god, omtrent på høyde med mange mFT-kameraer som vi ser som nærmeste konkurrent i øyeblikket. Men ti megapiksler klarer ikke å konkurrere på oppløsning med de nyeste 16 megapikslers Panasonic-modellene, som for eksempel G3. G3 og GH2 er også et hakk bedre enn V1 på høy Iso.

Totalt sett synes vi V1 er et interessant første forsøk på et speilløst systemkamera fra Nikon. Autofokus og generell ytelse er god og det ligger masse avansert teknologi i bunnen, spesielt på autofokussiden. Skjerm og søker er også gode, mens brukergrensesnittet trekker ned. For den som bare vil ha et kamera som tar gode bilder på full auto, vil sikkert ikke brukergrensesnittet være sjenerende.

Prisen synes vi er ganske høy høsten 2011 og det finnes mange gode alternativer med minst like god bildekvalitet til en lavere pris. Merk også at V1-prisen ikke inkluderer blits, som koster godt over 1000 kroner ekstra. Kameraet er imidlertid nettopp lansert og pris vil muligens justeres i forhold til konkurrentene på sikt. Prisguiden inneholder oppdaterte priser for V1 og konkurrentene.

annonse