Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

Pentax Optio W60

Overblikk

Optio W60 skal nemlig kunne trives i både vann, sand og vintertemperaturer. På papiret høres det dermed ut som det perfekte friluftskamera. Som merke lever imidlertid Pentax et temmelig rolig og anonymt liv sammenliknet med mange av konkurrentene. Har W60 noe å fare med? Den som leser får se …

Fysisk

Kameraets utseende står i stil med bruken det er beregnet på. Dette er et sportskamera, ikke et partykamera. Det er robust og nesten firkantet, med små hvite pakninger på strategiske steder, en heller liten LCD-skjerm og noen solide, men tradisjonelle knapper.

Førsteinntrykket ved håndtering er likevel positivt. Designet fungerer – det vesle gummigrepet er fornuftig plassert, listen på toppen bidrar til å gjøre kameraet mindre glatt når det er vått, og man risikerer ikke å dekke til noen vitale åpninger med fingrene.

Vi gir også plusspoeng for zoom-omfanget til det integrerte objektivet – det har en vidvinkel på 28 mm, og en tele på 140 mm. Men vi stusser litt over at objektivet ikke er utstyrt med et deksel av typen som beskytter glasset når kameraet er avslått. Fronten vil dermed fort kunne bli tilsmusset, og det vil også lett kunne få riper. Det er et paradoks at kamera som er beregnet på ekstreme forhold vil måtte behandles med omhu hver gang man skal legge det fra seg.

I bruk

W60 er ikke noe kjedelig kamera. Faktisk tenkte vi etter bare kort tids bruk at dette apparatet måtte ha blitt laget av en eksentriker. Ta oppstartslyden, for eksempel, som høres litt ut som et ”oi-oi-oi”. En annen systemlyd minner oss mest av alt om en mjauende katt. Man kan også ta opp sine egne lyder, og benytte dem isteden. Noen vil like dette og le av det, andre vil mest riste på hodet.

Menyikonene har også noe litt pussig ved seg. Det er noe tegneserieaktig ved dem – nesten så man føler seg hensatt til en episode av the Simpsons, og lurer på om det neste kameraet vil gjøre er å rope ”Marge! I’m ready to take a picture!”

Effekten av dette kan lett bli at man ikke tar W60 seriøst. Men det vil i så fall være et feilgrep. For kameraet har langt mer å by på enn kattemjau og fargerike ikoner.

Etter gjentatte ganger å ha tråklet oss igjennom menyene til Nikon i forbindelse med testen av S60 og S610C, er det en sann lettelse å ta i bruk dette Pentax-kameraet. Menyene på W60 er riktignok av den mer tradisjonelle typen, men de fungerer, og de fungerer godt. Man får raskt oversikt over hva som tilbys, valgene er stort sett lette å forstå, og man opplever ingen irriterende forsinkelser. Viktige funksjoner som blits-, fokus- og opptaksmodi er dessuten suverent lett tilgjengelige, og det samme gjelder de ulike programmene, som det finnes mer enn 20 av.

Dessuten har vi fortsatt ikke nevnt at dette er et kamera som skal kunne tåle både svømmeturer og snorkling. Ifølge Pentax kan kameraet utsettes for dyp på opptil fire meter. Vi har ikke prøvd dette ut i praksis, men vi har latt det ligge på bunnen av en servant full av vann i flere minutter, og den delen av testen passerte W60 med glans.

Pentax ser også ut til å ha sine ord i behold hva kuldetoleranse angår. Da vi tok testbilder i isende rå vinterluft ved Aker Brygge, syntes i alle fall kameraet å tåle minusgradene atskillig bedre enn skoene til fotografen. Displayet fungerte normalt, og batteriet varte og varte.

Det som ikke er fullt så bra, er at kameraet mangler optisk bildestabilisering, til tross for at dette er noe som er blitt mer og mer vanlig. Dette innebærer at man skal være usedvanlig stø på hånden hvis man vil fotografere uten blits etter solnedgang ute, eller i vanlig lampelys inne, ellers vil bildene fort bli uskarpe.

Det positive er at en advarsel i form av en liten hånd dukker opp på displayet dersom lukkertiden vil bli for langsom i forhold til brennvidden, altså dersom det er fare for uskarpe bilder hvis man holder kameraet i hånden. Dette er likefremt og ærlig gjort, og gir absolutt et plusspoeng.

Videre kan vi nevne at W60 gir brukeren mulighet til å øke eller minske innstillingene for kontrast, fargemetning og oppskarping som brukes ved ”framkallingen” av bildene i kameraet. Bravo! Dette er noe som viderekomne brukere vil sette pris på.

Vi må også nevne kameraets potensial på makroområdet. Selv om kompaktkameraer nok aldri vil bli de perfekte instrumentene som slik fotografering i sin ypperste form krever, har W60 en spesiell ”1 cm makro”-modus som får oss til å heve et øynebryn eller to. Kombinerer man dette med et stødig stativ og bruk av selvutløser, får man noen meget interessante muligheter.

Sist, men ikke minst har W60 en meget respektabel videofunksjon. Man kan velge både fokustype, hvitbalanse og eksponeringskompensasjon, og dessuten zoome mens man filmer. Dette liker vi.


Bildekvalitet

W60 er ikke det beste kameraet i sin klasse på bildekvalitet, og noe annet ville ha vært en overraskelse. Men vi sier ikke dermed at bildekvaliteten er dårlig. Eksponering og fargegjengivelse faller stort sett riktig ut så lenge man holder seg til ISO-verdier fra 100 til 800, og mens de laveste ISO-verdiene gir bilder med litt mer støy enn vi på forhånd hadde håpet, resulterer ISO 400 og 800 i bedre bilder enn vi hadde fryktet. Problemene i forhold til bildekvalitet er først og fremst knyttet til ISO 50, som av og til ga for mørke bilder, og til ISO 1600, 3200 og 6400, som i varierende grad ga både eksponeringsfeil og hvitbalansefeil. De sistnevnte ISO-verdiene skaper dessuten så mye støy at det bare vil være aktuelt å benytte dem i ekstreme tilfeller, når man bare må dokumentere det som skjer. Som hvis Elvis kommer dansende ned Karl Johan en grå vinterdag. Og det gjør han sjelden.

Oppsummering


Konklusjon

Selv om flere av konkurrentene leverer bedre bildekvalitet enn W60, har dette nye Pentax-kameraet en kombinasjon av utmerket brukervennlighet, kjekke funksjoner og ikke minst beskyttelse mot elementene som gjør at vi vanskelig kan la være å anbefale det. Før man bestemmer seg bør man imidlertid ta en titt på Olympus µ 850 SW, µ 1030 SW og µ 1050 SW, som så vidt vi vet er de eneste andre kompaktkameraene som tilbyr en liknende grad av vanntetthet som den Pentax Optio W60 besitter.

Klikk her for å lese hele testen

Bildegalleri

Sammenlign Pentax Optio W60 og Olympus' SW-serie her.

Fysisk

Vanntett ned til fire meters dyp, sikret mot temperaturer ned til ti minusgrader – det er noe av det Pentax sier om sitt nye Optio W60. Det er fristende å spørre: Holder påstandene vann?

Kamerahuset, som leveres i to farger, sølv og asurblått, er utvilsomt av den robuste typen – vi fikk lyst til å teste det ved å slå inn en spiker som stakk litt ut av veggen, men bestemte oss for å la være. Isteden ga vi det litt mishandling av den mindre sadistiske typen, uten at det førte til noen merkbare forandringer i kameraets oppførsel. Det hjalp heller ikke at vi lot det plumpe ned i en velfylt servant – selv flere minutter etterpå virket W60 like uforskammet fint som før. Det kan det nok takke sine pakninger for – hvorav de mest synlige sitter ved hjørnene av dekselet som dekker baksiden, samt på innsiden av luka til batteri- og minnekortrommet.

Det fysiske har imidlertid et par svake punkter – det ene er glasset som utgjør fronten på det integrerte objektivet, og det andre er LCD-skjermen på baksiden. Når kameraet er beregnet på ”fun adventures”, som Pentax kaller det, er det litt underlig at man ikke har laget en mekanisme som beskytter det vitale frontelementet til objektivet når kameraet er avslått.

Hvis man er av den litt skjødesløse typen, og lar kamera skli ned i en lomme der det kanskje allerede ligger både nøkler, mynter og hvem vet hva, vil det neppe ta særlig lang tid før dette glasset får de første små ripene. Vi tenker også ned gru på hvordan det vil kunne komme til å se ut etter et uforutsett møte med den norske steinrøysa.

Den sårbare LCD-skjermen er det vanskeligere å kritisere Pentax for – slike skjermer er tross alt normen. Men det hadde ikke gjort noe om noen hadde funnet opp en beskyttelse integrert i huset.

For øvrig synes vi kamerahuset fungerer godt – det har ingen grasiøse linjer, men det gjør jobben. Hullene for mikrofon og høyttaler sitter langt nok inn mot midten av toppen til at man ikke dekker for dem med fingrene når man skal ta opp video, og det vesle gummigrepet på høyre side av fronten yter faktisk et lite, men positivt bidrag til ergonomien.

Når det gjelder knappene, har ikke W60 noe fancy ”touch me now”-grensesnitt – her må kurtisen foregå på gamlemåten. Men noen ganger er de gamle som kjent eldst, og det er de her – knappene virker faste og solide nok, og de stikker minimalt ut fra resten av baksiden.

Som en kuriositet kan vi nevne at festet for håndleddsstropp er et av de mest solide vi har sett – et gedigent stykke metall skrudd fast i kamerahuset med to tydelige skruer. Det eneste vi lurer litt på, er hvordan disse skruene vil tåle saltvann over tid.

Det optiske har ikke noen spesifikasjoner som får oss til å sperre opp øynene – ikke nå som stadig flere kompaktkameraer blir utstyrt med vidvinkel. Men det trekker selvfølgelig ikke ned at zoom-området begynner på 28 mm, og 140 mm er ikke noen dårlig tele når man tar med i betraktningen at objektivet ikke stikker mer enn noen få millimeter ut fra resten av kamerakroppen. I tillegg byr det på en nærgrense på kun en centimeter når kameraet er satt i den mest ekstreme av de to makro-innstillingene.

Største blenderåpning er f. 3,5 ved vidvinkel, og f. 5, 5 ved tele. Kresne som vi er, rynker vi litt på nesen over dette – objektivet kunne godt ha vært mer lyssterkt.

230.000 punkter er alt Pentax syntes de kunne spandere på LCD-skjermen, og det er ikke veldig mye, men sammenlikner vi oppløsningen på skjermen til W60 med den til for eksempel Nikon S60, som vi testet for et par uker siden, kommer W60 likevel godt ut. For mens S60 har 230.000 punkter fordelt på en diger skjerm på 3,5 tommer, er skjermen til W60 bare på 2,5 tommer. W60 har dermed en skjerm med betydelig høyere oppløsning, og det er ikke vanskelig å se med det blotte øye – skjermen til Nikon S60 blir grovkornet i forhold.

Annet vi kan si om LCD-skjermen er at den er av IPS-typen. IPS står for In Plane Switching, er ifølge oppslagsverkene en teknologi som skal gi bedre innsynsvinkler og bedre fargegjengivelse. Vel, så vidt vi kan bedømme fungerer skjermen utmerket, selv om oppløsning som sagt kunne ha vært høyere. Pentax har også gitt den et anti-refleksivt belegg, og dette bidrar utvilsomt til at den fungerer noenlunde greit selv i sol utendørs.

Så var turen kommet til batterifunksjonen, og den har vi, heldigvis for Pentax, heller lite å si om. Selve batteriet er et knøtt på 3,7 V, 680 mAh, men det varer lenge nok til at levetiden ikke er noe stort problem, selv ikke i kuldegrader. Vi ser ikke bort ifra at kuldetoleransen som Pentax averterer med, er noe av årsaken til den relativt gode batterilevetiden.

Når vi så kan sette batteriet inn i den separate laderen som følger med i esken, er lykken fullkommen, for hvis vi hadde hatt et ekstra batteri, vil vi ha kunnet fortsette fotograferingen mens batteri nummer en sto og ladet seg opp.

Det er forresten ved batteriet at man finner kameraets eneste kontakt – en bitteliten utgang som fungerer som en universalkontakt for både USB (PC) og video (TV). At kontakten sitter nettopp der, skyldes naturligvis at det er et sted som er sikret mot vann og smuss. Ellers følger alle nødvendige kabler med, slik vi etter hvert har begynt å forvente.

I bruk

W60 må sies å være velutstyrt hva funksjoner angår. Noe av det første man legger merke til, er lydene. Kameraet starter opp med et lite ”oi-oi-oi”, og blant de andre lydene som er inkludert i assortimentet er noe som nærmest høres ut som en mjauende katt. Hvorvidt man vil finne dette sjarmerende eller bare harry vil nok være høyst individuelt – spesielt er det i alle fall. Det beste med lydene er kanskje at de kan skrus helt av. Eventuelt kan man velge å spille inn sine egne lyder, noe som gir morsomme muligheter for barna iblant oss – og de er nok ikke så rent få.

Noe annet man vil legge merke til er de mange forhåndsdefinerte programmene for ulike situasjoner. Nå er riktignok samlinger av slike programmer blitt ganske vanlige på digitale kompaktkameraer, men det assortimentet man finner på W60 må sies å være blant de bedre vi har sett. Ikke bare fordi mange ulike situasjoner er dekket, men fordi menyen er laget slik at man får opp en kort forklaring for hvert ikon man beveger seg til. Dessuten er programmenyen – i motsetning til den på for eksempel Nikon S60 – suverent lett tilgjengelig. Man trykker bare på ”Mode”, og så er man der.

Forsinkelser er dessuten ikke-eksisterende. Vel, nesten. Hvis man vil se nærmere på de ulike digitale bilderammene man kan sette fotografier inn i, blir kameraet stående og tenke litt for hver gang man scroller ned til en ny samling ikoner. Men dette må betraktes som en bagatell.

En annen meget nyttig funksjon er knyttet til den såkalte ”Green Button” – den lille grønne knappen under ”Mode”. For det første kan denne knappen brukes til å sette kameraet i helautomatisk modus på et øyeblikk. Alle innstillinger man måtte ha gjort blir altså midlertidig suspendert. Dette er med andre ord knappen man kan trykke på hvis man vil låne bort kameraet til ”dummies”, altså til noviser som knapt vet hva en utløser er.

Den grønne knappen har imidlertid også noe å tilby de litt viderekomne – den kan nemlig enkelt stilles inn slik at den blir en snarvei til en eller annen innstilling – eksponeringskompensasjon eller hvitbalanse, for eksempel – som man ellers ville ha måttet besøke hovedmenyen for å endre. Dette er noe av det som gjør W60 til et meget brukervennlig kamera.

Skal vi være litt pirkete – og det skal vi jo – kan vi irritere oss en smule over utseendet til en del av menyikonene. Det er noe litt eksentrisk, litt ”Simpsons” over dem. Samtidig har de også en viss sjarm. Dette kameraet har i det hele tatt noen ”quirks”, men det behøver ikke å bety noe annet enn at man drar på smilebåndet litt oftere enn man ellers ville ha gjort.

Bildestabilisering

Optisk bildestabilisering er en av de få funksjonene vi savner. Mangelen på dette gjør at man kan bli nødt til å skru opp ISO oftere og mer enn om en slik funksjon hadde vært inkludert, og det kan fort gå utover bildekvaliteten. Den formildende omstendigheten er at Pentax har sørget for at man får en advarsel (i form av en lyd og en liten hånd på displayet) hver gang lukkerhastigheten er for lav i forhold til brennvidden til at man kan håndholde kameraet uten å risikere uskarpe bilder.

Avanserte brukere vet selvfølgelig hvilke lukkertider som kan utgjøre et problem, men for nybegynnere vil denne advarselen kunne være nyttig. De vil kunne ta den som påminnelse om at de enten må skru opp ISO-verdien, slik at kameraet kan sette en raskere lukkertid, eller plassere kameraet på et bord eller et stativ.

Det skal sies at W60 tilbyr en begrenset form for ”digital bildestabilisering” i form av ”SR”, en forkortelse for Shake Reduction (reduksjon av rystelser), men dette valget innebærer ikke noe annet enn at ISO settes opp, og er således av liten verdi.

Histogram

Historien om brukervennligheten til W60 er slett ikke over ennå, for displayet viser som standard et ”live” histogram nede i hjørnet – en kurve som de fleste brukere av speilreflekskameraer vil være kjent med, og som gir en grafisk visning av lysverdiene til pikslene i bildet, på en skala over fra svart til hvitt. Dette kan være nyttig, siden det kan være vanskelig å vurdere eksponeringen til et fotografi kun på grunnlag av det bildet man ser på LCD-skjermen. Med et levende histogram som det W60 tilbyr, kan man med større grad av sikkerhet avgjøre om fotografiet vil bli over- eller undereksponert. W60 markerer dessuten partier som bli helt svarte eller helt hvite med blinkende gul farge.

Noen vil nok finne overnevnte modus litt forstyrrende, siden det kan bli litt vel mye kurver og farger i bevegelse. Heldigvis har Pentax sørget for at man lett kan bytte mellom ulike visninger – det er bare å trykke på ”OK”-knappen. Med den kan man også slå displayet helt av, selv om kameraet er på. Ikke så dumt hvis man vil spare batteri mens man filmer.

Bildeparametere

Vi er ikke ferdige ennå – i hovedmenyen finner man enda en mulighet som vi synes vi må gi litt ros for. Det er muligheten til å endre standardinnstillingene for kontrast, fargemetning, oppskarping – og dermed også fleksibiliteten til JPG-bildene som lages av kameraet. Men vi må også gi litt ris – Pentax kunne godt ha gjort det mulig å justere disse parameterne i flere trinn på både pluss- og minussiden, og ikke bare ett opp og ett ned.

Serieopptak

Det gjør heller ikke noe at W60 har mulighet for serieopptak. Vanlig serieopptak gir cirka ett bilde i sekundet inntil bufferen etter det femte går full, og hastigheten faller kraftig. I tillegg kan man velge serieopptak med høyere hastighet, da får man sju bilder på cirka tre sekunder. Sistnevnte er nok den modusen som faktisk kan være nyttig, siden den er rask nok til å gi fotografen en sjanse til å fange bilder han eller hun ikke ellers ville ha klart å ta. Aberet er at slike høyhastighetsopptak innebærer at filstørrelsen reduseres til kun fem megapiksler.

Video

Kvaliteten på video fra W60 er verken hårreisende dårlig eller overraskende bra – ”akseptabel” er kanskje den mest passende betegnelsen.

Igjen gir imidlertid funksjonene dette kameraet flere plusspoeng i margen. Det er for eksempel mulig å zoome med objektivet mens man filmer, noe som ikke er så veldig vanlig på kompaktkameraer. Ulempen er at lyden av zoomingen vil komme med i filmen, men det er til å leve med. Videre er det mulig å slå av autofokusfunksjonen, noe som nesten er en nødvendighet, for ellers vil den kontinuerlige klikkelyden fra fokusmotoren spolere lyden fullstendig.

Det er også mulig å sette en selvvalgt hvitbalanse og en eksponeringskompensasjon mens man befinner seg i videomodus. Og man kan ta opp video i svart-hvitt, eller svart-hvitt med en bruntone (sepia) hvis man skulle ønske det.

SR (”digital bildestabilisering”) er også tilgjengelig hvis man befinner seg i videomodus, men synes ikke å påvirke bildekvaliteten særlig mye i verken positiv eller negativ retning.

Når det gjelder oppløsninger, kan W60 faktisk ta opp video i 1280 x 720, men denne delen av videofunksjonen framstår som litt amputert  - for det første er antall bilder per sekund for 720p begrenset til 15, noe som kan gi video som med ujevne, rykkete bevegelser, og for det andre mangler det en mulighet for å koble kameraet direkte til en ”HD”-TV via en HDMI-utgang.

For å laste ned videoklipp fra disse kameraene kan du høyreklikke på linkene under og velge ”lagre som” eller ”save as”.

W60, fil 1 (AF av, SR av, AVI, 83 MB) || W60, fil 2 (AF av, SR på, AVI, 123 MB)

W60, fil 3 (AF på, SR på, AVI, 147 MB) || W60, fil 4 (AF på, SR på, optisk zoom på, AVI, 125 MB)

Makro

På dette området gjør W60 det bedre enn de fleste. Hvis man velger ”1 cm makro” i fokusmenyen (som også omfatter ”vanlig” makro, ”Pan Focus”, fokus på uendelighet og manuell fokus) kan man gå så nær motivet det er mulig å komme, nær sagt. Av frimerkesamlingen vår fikk et bilde som omfatter kun 20 mm i bredden, og det er virkelig meget bra. Men skal man gå så nært opptil motivet, blir stativ bortimot en nødvendighet. Man vil også være avhengig av at motivet ikke er av typen som blir skremt og flyr av gårde så snart man prøver å nærme seg.

Da vi skulle teste hurtigheten til autofokusfunksjonen, fikk vi et problem. Det viste seg nemlig at kameraet gjentatte ganger lot oss ta bilder selv om motivet ikke var i fokus. Dette skjedde hovedsaklig på tele. Dermed fikk vi ikke sjekket autofokushastigheten slik vi pleier å gjøre. På vidvinkel virker den rask, og de målingene vi fikk gjort indikerer ca 0,25s, som er å regne som meget bra. I praktisk bruk fungerer autofokus godt også på tele, vel og merke dersom man trykker utløseren halvveis ned for å fokusere øyeblikket før man tar blidet. Nybegynnere, som kanskje er vant til å bare knipse i vei uten å tenke på fokus, vil kunne risikere å komme hjem med mange uskarpe bilder hvis de trykker utløseren på W60 for raskt og uvørent ned. Dette er en relativt stor ulempe for mange.

Menyen for autofokusinnstillinger er interessant. For der har man tre valg: Normalt fokusområde, begrenset fokusområde og følgefokus. Velger man alternativ nummer to, vil kameraet konsentrere arbeidet med fokuseringen om et lite område i midten av søkerbildet. Følgefokus er ment å gjøre det lettere å beholde bevegelige motiver i fokus.

I tillegg til dette har man en opsjon for fokusbegrensning, hvilket innebærer at fokusmaskinen vil begrense seg til det mest aktuelle området – eksempelvis nærområdet ved makrofotografering. Slik kan man oppnå noe raskere fokusering.

Av andre fokusrelaterte funksjoner kan vi nevne ansiktsgjenkjenning.

W60 er ikke spesielt raskt i oppstart, men det er heller ikke så tregt at dette blir noe stort irritasjonsmoment.

På utløserforsinkelse med blits kommer kameraet heller dårlig ut – dette er et av de få punktene i testen der W60 havner helt på bunnen. Men det er små marginer vi opererer med.

Når det gjelder bilder på 10 sekunder gjør W60 det bedre igjen – her havner det ganske nøyaktig midt på treet.

Filoverføringstesten er den store overraskelsen – her bykser plutselig W60 fram og tilraner seg førsteplassen.

Skal vi oppsummere inntrykkene vi har fått av kameraet når det gjelder betjening og praktisk bruk i én setning, må det bli dette: W60 imponerer når det gjelder brukervennlighet. Grensesnittet er kanskje litt gammeldags, men det fungerer. W60 har dessuten flust av kjekke funksjoner, og de er lette å komme til. Kameraet er ikke blant de raskeste om vi legger vekt på isolerte forhold som for eksempel oppstartstid, men i ordinær bruk opplever vi det som både responsivt og hurtig.

Dette begynner å se lovende ut. Er det virkelig et Pentax-kamera vi har fått? Er det mulig at Pentax vil gjøre det bedre enn Nikon?

Bildekvalitet, del 1

Bildekvalitet

W60 har klart seg relativt bra hittil, men hvordan er egentlig bildekvaliteten? Dette er det sentrale spørsmålet som vi skal forsøke å besvare gjennom vurderingene under. Pentax vil møte noen tøffe opponenter - både Canon Ixus 870 IS, Fujifilm F100fd og Panasonic Lumix FX37 har tidligere vist at de leverer bilder av høy kvalitet. Akam testet disse i desember, se http://www.akam.no/artikler/det_beste_julekameraet/55657. Vi har også valgt å ta med Samsung NV24HD, hvis bildekvalitet vi uttalte oss meget kritisk til, og Nikon Coolpix S60, som ga fine bilder på de laveste ISO-verdiene, men som raskt sprakk når ISO ble økt.

Canon Ixus 870 IS har et zoom-område på 28 til 112 mm, mens Fujifilm F100fd tilbyr 28 til 140 mm. Panasonic Lumix FX37 har med 25 til 125 mm en zoom med en betydelig vidvinkel, og det samme gjelder Samsung NV24HD, som har et objektiv som begynner på 24 mm og slutter på til 86 mm. Nikon Coolpix S60 har et objektiv integrert i huset, med en minste brennvidde på 33 mm og en største brennvidde på 165 mm.

Av de overnevnte er F100fd det eneste kameraet som har 12 megapiksler. Alle de andre har 10.

Oppløsning – sinekart

Vi begynner som vanlig med sinekartet, som er en plansje som blant annet viser en rekke fine og til dels hårfine horisontale og vertikale linjer. Bilder av sinekartet kan fortelle mye om et kameras evne til å skille mellom og gjengi fine detaljer. Det er også avslørende hva kvaliteten på konvertering av rådataene fra sensoren angår. Ingen av Nikon-kameraene tilbyr noen mulighet for arkivering av råfiler, men man kan ha i bakhodet at alle bilder begynner sitt liv som samlinger av rådata fra bildebrikken. I de fleste kompaktkameraer blir imidlertid disse dataene straks konvertert til JPEG-bilder i kameraet, uten at brukeren har noen særlig mulighet til å påvirke det som skjer.

Under ser vi resultatene fra fotograferingen av sinekartet med Pentax Optio W60.

Det ville ha vært løgn å si at vi er imponert over resultatene fra avfotograferingen av sinekartet. Spesielt resultatet ved ISO 100 er langt fra på nivå med de beste vi har sett fra visse andre kompaktkameraer. De individuelle linjene blir til en farget grøt omtrent ved tallet 20.

Vi ser også at det er svært lite å vinne på å velge ISO 50 eller 100 framfor 200. Det er interessant. Men det positive i dette er at bildekvaliteten ved ISO 200 ikke er så aller verst, ISO-verdien tatt i betraktning.

Ved ISO 400 begynner det imidlertid å skje saker og ting. Der det ved ISO 200 var sammenhengende, loddrette linjer, er det nå dukket opp noen merkelige strukturer som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Dette er et typisk tegn på dårlig konverteringskvalitet.

Det positive er at det ikke blir noe særlig verre ved ISO 800, som altså er nesten likeverdig med ISO 400, og resultatet for ISO 800 er egentlig ikke så galt, relativt sett.

Ved ISO 1600 legger vi merke til noe som vi vil se mer av etter hvert - kameraet har eksponert bildet feil sett i forhold til de foregående bildene. Vi har ikke gjort annet enn å øke ISO-verdien nok en gang, likevel har automatikken gjort dette bildet mye lysere enn de andre.

Når vi kommer til ISO 3200 og 6400 er filstørrelsen låst til fem megapiksler (en slik reduksjon i oppløsningen er regelen heller enn unntaket på kompaktkameraer), men nå er det uansett "game over" for W60. Alle spor av individuelle linjer er utslettet. Likevel ser vi noe interessant - ISO 6400 er tross alt ikke noe dårligere enn 3200. Dessuten er det igjen noe rart som foregår når det gjelder eksponeringen - bildet tatt ved ISO 6400 er mørkere enn det foregående.

Sammenlikner vi ISO 100-resultatet fra W60 med dem fra andre kameraer, ser vi at det er lite å juble over. Selv Nikon Coolpix S60 og Samsung NV24HD presterer et noe bedre resultat enn W60, og bildet fra Fujifilm F50FD (vi hadde ikke noe bilde fra F100fd) slår som forventet W60 med overveldende margin. Canon Ixus 860 IS ligger derimot ganske nær W60 ved denne ISO-verdien - forskjellen er at bildet har mer kontrast, noe som ikke nødvendigvis er bare en fordel.

MTF målt med Imatest

Det noe kryptiske begrepet MTF står for "Modulation Transfer Function". Kort fortalt gir det en mulighet til å måle et systems evne til å gjengi detaljer - på en objektiv måte. Noen sammenlikner MTF med frekvens. De fleste av oss kjenner begrepet frekvens fra lydverdenen, og MTF kan også sies å handle om frekvens (linjepar per måleenhet). I motsetning til i lydverdenen måles altså frekvensen i forhold til avstand, ikke i forhold til tid. De som ønsker å lese mer om dette, vil finne en meget grundig forklaring (på engelsk) ved å klikke her.

Grafen over, som er laget av programmet Imatest og basert på ISO 100-bilder av sinekartet, viser at Imatest ikke er helt enig i det vi har observert med øyet. Hvem har mest rett? Foreløpig venter vi med å felle en endelig dom.

MTF regnes for øvrig for å kunne gi en pekepinn på hvor store bilder man kan skrive ut. Derav tabellen under.

Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 100 linjer per tomme.

Det store spørsmålet nå blir hvorvidt resultatene fra sinekartet også gjelder andre typer fotografering der gjengivelsen av slike hårfine detaljer som på sinekartet kanskje er mindre viktig.

Hovedkortet

Utsnittene under viser hovedkortet i 100 prosent. Det første utsnittet er fra midten, det andre fra nedre venstre hjørne. Alle bilder er tatt ved ISO 100, med en zoom-innstilling et sted omtrent midt mellom vidvinkel og tele.

Vi ser at bildet fra W60 av midten av kortet likner mye på det fra Nikon Coolpix S60. En god del detaljer er bevart, men bildet er litt bløtt og konstrastløst. Når det gjelder utsnittene fra hjørnene, er S60 synlig bedre.

Skal vi kåre en vinner i denne delen av hovedkort-testen, må det bli Fujifilm F100FD, som gjør det meget bra på både midt og hjørne. Sølvmedaljen går til Canon 870 IS.

Så er vi kommet til sammenlikningen av hovedkortbilder ved høyere ISO-verdier. Her blir forskjellene mellom kameraene enda mer tydelige.

Som da vi studerte bildene fra sinekartet ser vi at W60 ikke er noen gullvinner når det gjelder bildekvalitet, men at det klarer seg relativt bra ved middels høye ISO-verdier. Pentax-kameraet gjør det bedre enn både Samsung NV24HD og Nikon Coolpix S60 ved både ISO 400, ISO 800 og ISO 1600. Det klarer imdlertid ikke å hamle opp med de tre andre konkurrentene - Fujifilm blir nok en gang vinneren, og Canon og Panasonic tar henholdsvis sølv og bronse.

Bildekvalitet, del 2

Rådhuset

Vår vanlige standplass var fullstendig dekket av snø, så vi måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Bildet er tatt ved ISO 100.

Utsnitt sammenliknet:

Faktorer vi må ta med i betraktningen her, er at det var både snø og dis i lufta da vi testet W60. Det var heller ikke antydning til sol. Så sammenlikningen av utsnitt over må tas med en stor klype salt. Det vi kan slå fast, er at kameraet har gjengitt fargene ganske riktig.

Optisk

Av grafen for lysavfall kan vi slutte at W60 kan gi noe vignettering ved vidvinkel. Men her må vi huske på at W60 har en vidvinkel på 28 mm, mens Nikons S60 ikke tilbyr mer enn 33 mm. Ved tele er lysavfallet mindre, og W60 gjør det da noe bedre enn S60.

På vidvinkelfortegning leverer W60 et like dårlig resultat som Nikon Coolpix S60, så på dette punktet er ikke W60 noen suksesshistorie. Men slik fortegning behøver ikke å ha så stor praktisk betydning. Det spørs hva man skal ta bilde av. Dessuten må vi igjen huske på at W60 har en kraftigere vidvinkel, og det er slik sett ikke så overraskende at forvrengningen blir betydelig.

I teleenden klarer W60 seg litt bedre - men noen vinner er det heller ikke her.

Verdien for "Veiling glare" er et mål for faren for at det skal oppstå problematiske refleksjoner i glasset i objektivet. Her gjør W60 det særs dårlig, og dette stemmer til en viss grad med erfaringene fra praktisk bruk. Det oppstår ganske lett såkalt "lens flare" hvis sola eller andre lyskilder skinner inn på objektivet.

Fargegjengivelse

Her begynner det å bli virkelig interessant. Alle bildene gjengitt som utsnitt under ble tatt med noen sekunders mellomrom, i den viste rekkefølgen.

Problemet her ligger sannsynligvis i at kameraet har valgt feil hvitbalanse ved ISO 3200 og 6400. Men hvorfor bare ved disse, når forholdene var akkurat de samme som da ISO 1600- og ISO 50-bildet ble tatt? Det har vi ikke noen sikker forklaring på, men det samme gjentok seg da vi gjorde testen en gang til like etterpå.

Videre ser vi at ISO 50-bildet er noe mørkt. Det resultatet er konsistent med det vi la merke til at vi tok bilder av sinekartet og hovedkortet.

Hvitbalanse handler for øvrig om kameraets evne til å gjenkjenne og kompensere for fargen til lyset, som på en sen vinterdag som dette vil være av den kjølige typen. Når bildene over har fått et kraftig blåstikk, er det trolig fordi denne kompenseringen av en eller annen grunn har sviktet.

Til å måle kameraets evne til å sette hvitbalanse, bruker vi Imatest. Vi fotograferer en plansje med bestemte farger, og lar Imatest vurdere hvor riktige fargene i bildene blir, sett i forhold til de faktiske fargene på plansjen. W60 lar brukeren sette hvitbalansen manuelt ved hjelp av et gråkort, derfor har vi latt Imatest analysere resultater fra både automatisk og manuell modus.

Ved bruk av automatisk hvitbalanse kommer W60 ut som taperen - gjengivelsen av fargene på den nevnte plansjen ligger et godt stykke unna det ideelle. Men ved bruk av manuell modus fungerer kameraet helt OK.

Bildestøy

Kurvene under viser bildestøyen i de tre fargekanalene, rødt, grønt og blått, samt i luminans, ved ulike ISO-verdier. I den blå kanalen er det som vi ser en god del støy. At det er mer støy i den blå, er normalt, men det er ikke så ofte at dette kommer så tydelig fram som i grafen under. I tillegg ligger støynivået i bildene fra W60 klart over gjennomsnittet.

Lite målt støy behøver imidlertid ikke å være positivt, det heller - ofte betyr det ikke annet enn at det er skjedd en kraftig støyreduksjon i kameraet, noe som gjerne går hardt utover detaljene.

Eksponering og dynamisk omfang

Dynamisk omfang sier noe om hvor stort omfang av kontraster som kameraet kan "se". Har et kamera lavt dynamisk omfang, vil det ha en tendens til å enten la mørke partier gå over i svart, eller å la lyse partier gå over i hvitt og bli utbrent, avhengig av situasjonen og hva man velger å måle lyset etter. I den mørke enden av konstrastskalaen vil ofte støy påvirke det dynamiske omfanget fordi støyen fra elektronikken i kameraet blir høy sett i forhold til det tilgjengelige lyset som kommer inn, altså signalet.

Ved lav kvalitet er kravene som stilles mindre, og alle kommer nærmere hverandre.

Når det gjelder resultatene vist under, ser vi at kurven for det dynamiske omfanget til W60 er synkende til og med ISO 800, men så begynner å stige igjen. Faktisk fortsetter den å stige til den når ISO 6400. Dette resultatet skyldes etter all sannsynlighet at testprogrammet reagerer annerledes på filer der det er skjedd en kraftig støyreduksjon enn på filer der støyreduksjonen har vært mindre drastisk. At grafen under stiger igjen ved ISO 1600 betyr med andre ord ikke at W60 har et revolusjonerende høyt dynamisk omfang ved høy lysfølsomhet, men at kombinasjonen av støyreduksjon i kameraet og særegenheter ved testmotivet i dette tilfellet gir et resultat som ikke stemmer helt med det man vil oppleve i praksis.

Stortinget - kromatisk feilbrytning, detaljgjengivelse

Kromatisk feilbrytning (også kalt aberrasjon) skyldes ujevn brytning av lysets bølgelengder i glasset i objektivet, og lilla ofte vanskeligst å kontrollere. Slik feilbrytning er gjerne lettest å oppdage langs kanter med høy kontrast, og akam.no stopper derfor gjerne ved Stortinget, der spesielt lyktestolpen til høyre på bilde har vist seg velegnet for testing av feilbrytning.

28 mm, ISO 100:

Utsnitt:

Resultatet for kromatisk aberrasjon er slett ikke dårlig. Det er knapt noe aberrasjon å se i det hele tatt mellom lyktekantene og himmelen. Men på grunn av det grå og disige været må vi nok ta også dette resultatet med en klype salt.

62 mm, ISO 100:

Utsnitt:

Gjengivelsen av detaljer i veggen på Stortinget vurderer vi som grei. Vi har sett bedre eksempler, men vi har også sett mye verre.

For å bli sikrere i vår sak når det gjelder kromatisk aberrasjon tyr vi til Imatest, og lar programmet analysere sinekartet:

Konklusjonen må bli at W60 fungerer godt når det gjelder kontroll av kromatisk feilbrytning. Den praktiske lyktetesten og anylysten til Imatest forteller oss det samme. Og dermed er vi kommet til veis ende når det gjelder vurderingen av bildekvalitet.

Konklusjon

Oppsummering og konklusjon

Solid kamerahus som skal være vanntett ned til fire meter. Det skal også være sikret mot støv og mot temperaturer ned til ti kuldegrader. Det eneste vi savner er en bedre beskyttelse av objektivet. Vi er ikke overbevist om at glasset i fronten er hardt nok til å motstå oppriping og skrammer hvis man er uforsiktig.

Batteriet er lite, men levetiden er god. Separat lader er inkludert.

Sett i forhold til den beskjedne størrelsen, er oppløsningen på 230.000 punkter grei. In Plane Switching og anti-refleks-belegg gjør sitt til at skjermen fungerer.

Funksjonene er mange, og ikke minst lett tilgjengelige. Her er det ingen trege og kompliserte menyer. Vi setter også pris på ulike alternativene for fokusering. Videofunksjonen er over gjennomsnittet når det gjelder fleksibilitet, men ikke når det gjelder bildekvalitet.

Vi fikk ikke gjennomført autofokustesten vi pleier å gjøre i laben, men i praktisk bruk opplevde vi autofokusen som grei, selv om den ikke var direkte lynrask. Vi velger derfor å gi kameraet tre og en halv stjerne, selv om noen kanskje ville ha trukket mer. Det er litt uheldig at kameraet lar brukeren ta bilder selv om autofokus ikke har funnet fokus. Men så lenge man er oppmerksom på dette, og fokuserer ved å trykke utløseren halvveis ned først, bør ikke dette være noe stort problem.

De ulike hurighetstestene ga litt blandede resultater. Kameraet er en anelse tregt i oppstart og ga ikke det beste resultatet i forbindelse med utløserforsinkelse med blits, men gjorde det bra på antall bilder per ti sekunder, og på filoverføring.

På dette punktet er vi veldig godt fornøyd med W60. Knapp med mulighet for brukervalgt funksjon bidrar til den utmerkede brukervennligheten.

Dette er det svake punktet til W60. Det er ikke vanskelig å finne konkurrenter med bedre bildekvalitet, i alle fall hva stillbilder angår. Men i praktisk bruk vil nok bildekvaliteten likevel være god nok for de fleste. Det er også positivt at kameraet tåler ISO 400 og 800 relativt bra.

Konklusjon:

Kombinasjonen av robust og vanntett kamerahus, meget god brukervennlighet og grei bildekvalitet gjør at kameraet til et interessant alternativ for de som skal ha noe som tåler litt tøffe tak. Men hvis man ikke trenger vanntetthet, og ikke kan leve med annet enn topp bildekvalitet, da bør man vurdere andre kameraer isteden.

Bildegalleri

Sammenlign Pentax Optio W60 og Olympus' SW-serie her.

annonse