Tilnærmet Pixel-programvare – og fantastisk ytelse til prisen

Dobbelt kamera er det også.

Torstein Norum Bugge

Publisert 14. juni 2017

Apples iPhone-serie er populær, og har inspirert mange. Dagens testkandidat, UMIDIGI Z Pro, trekker nokså direkte linjer mot Apple-toppmodell iPhone 7 Plus – spesielt på kamerasiden.

Z Pro har nemlig fått en dobbel kameraløsning bak, i samme oppstilling og posisjon som hos iPhone 7 Plus. Den har også den samme, firedobbelte blits-løsningen, og et ikke helt ulikt utseende.

Hvis du ikke har hørt om UMIDIGI før, så er det ikke rart. Den eneste telefonen vi tidligere har testet fra selskapet er den knallgode budsjettmobilen UMi Plus. Men vent, «UMi»? Vel, siden sist har kineserne skiftet ut trestavelsesnavnet med et femstavelsesnavn. Selskapet er det samme, dog.

Så, hva er det egentlig Z Pro skal utrette? Og kan den ta opp kampen med det allerede ganske befolkede mellomsjiktet i det norske mobilmarkedet? Hvis du vil vite det, burde du ta en tur over til side to med én gang for å lese selve testen.

På denne siden oppsummerer vi kort de viktigste trekkene ved Z Pro.

Den viktigste nyheten finner vi kanskje på innsiden, i form av MediaTek Helio X27-brikken. Dette er en tikjerners prosessor som stiller på samme nivå som den lavere toppklassen, altså omtrent i ligaen der Snapdragon 820 spiller ball.

Da vi startet testen var dette imidlertid en sannhet med modifikasjoner, for tross kraftig innmat opplevde vi ikke at Z Pro alltid oppførte seg så pent og pyntelig som vi håpte på.

Mot slutten av testingen kom imidlertid Android 7.1.1 på plass, og gjorde kraftig vei i vellinga. Der du før ofte fikk litt ventetid og ujevn menynavigasjon, er det meste nå helt fullstendig silkemykt. Ikke helt like «snappy» som hos enkelte andre modeller, men absolutt så raskt at du neppe kommer til å levne det en tanke i hverdagen.

Med oppdateringen kom også et grensesnitt som la seg langt tettere opp mot standard Android, ja, til og med nærme Googles egen Pixel-telefon. Dette går både på design og enkelte menyelementer, som for eksempel at hjemskjermen nå har et eget, halvgjennomsiktig felt nederst som tydelig adskiller området fra resten av skjermen.

At det er tilnærmet ren Android på innsiden er nok noe av grunnen til den gode ytelsen også. UMIDIGI har imidlertid tilpasset noe selv, spesielt i innstillingene. Her finner vi genuint nyttig tilleggsfunksjonalitet, som vi ønsker å applaudere selskapet for. Noe så enkelt som bare det å kunne styre fargen på LED-dioden i front av telefonen burde være standard i langt flere telefoner.

Design er ett av de store salgspunktene til Z pro, og joda, telefonen er både lekker og luksuriøs. Men den skiller seg heller ikke fryktelig mye fra en horde av andre ganske pene telefoner der ute, der tilsvarende prisede telefoner som Huawei Honor 8 og Samsung Galaxy A5 (2017) gjør sitt for å skille seg fra den gemene hop.

I 2017 er rett og slett ikke metallkropp, 2,5D-glass og blankfreste alumniumskanter nok til å rive noen av stolen, og det blir bare mer og mer problematisk for telefoner desto dyrere de selges. Det store unntaket er Apples iPhone-modeller, som selger som varmt hvetebrød nesten uansett hva de prises til.

Nuvel. Eksempelvis iPhone 7 Plus har dog mer enn høy pris og pent (men kjedelig) design; det er også en svært rask, responsiv og på alle måter god mobil. Med Android 7.1.1 har også Z Pro mye av dette, men mangler noe – spesielt på kamera- og lydsiden.

Det doble og fancy kameraet imponerer rett og slett ikke noe særlig. Joda, å redigere bilder med dybdeinformasjon er gøy i etterkant, men vi ville heller sett at de to kameraene samarbeidet for å gi oss zoom eller bedre bilder. Det gjør de altså ikke – og spesielt bilder tatt i mørke omgivelser blir litt så som så.

• Stor mobilkameratest: Seks ferske toppmobiler og en Galaxy S4

UMIDIGI Z Pro er et litt blandet bekjentskap, som har et fryktelig artig kamera som ikke egentlig er så nyttig. Med Android 7.1.1 får imidlertid den opplevde ytelsen flere stjerner i boka fra oss, og Android-grensesnittet er også lekkert og tilnærmet standard. Det som finnes av ekstrafunksjonalitet er jevnt over nyttig og godt lagt opp.

Det andre gode her er følgende: pent aluminiumsdesign, USB Type-C, frontblits, rask fingravtrykksleser og en super skjerm. At du får med hurtiglader i boksen er også et stort pluss, for da slipper du å punge ut for dette separat.

Det dårlige er først og fremst at kameraet ikke er så fryktelig imponerende til «vanlig» bruk, og at lyden i både høyttaler og hodetelefonutgang er jevnt over svakere enn i en del konkurrerende modeller. At det er en kul og nyttig frontblits trekker imidlertid litt opp, etter vår mening.

Det er ikke lenger mye å plukke på her, og den relativt lave prisen er et stort pluss her. All den tid du ikke må ut med mer enn litt i overkant av 3 300 kroner for totalpakka nøler vi ikke med å anbefale Z Pro. Virkelig ikke.

Det største problemet til UMIDIGIs knallgode telefone er en annen telefon – og den heter Motorola Moto G5 Plus. Her får du utrolig god opplevd ytelse, fingeravtrykksleser og det som må være verdenshistoriens så langt beste hovedkamera i en mellomklassetelefon. Her utklasser den rett og slett Z Pro med god margin.

Der Z Pro kan slå tilbake, er på design og funksjonalitet. Førstnevnte mener undertegnede selv er et hakk opp fra Moto G5 Plus, og UMIDIGI er flinke til å gi brukeren kontroll over egen enhet. Frontblitsen er også unik for Z Pro – men til syvende og sist blir det mest av alt et personlig valg.

Uansett: vi anbefaler UMIDIGI Z Pro, og ber deg også sjekke ut disse om du er usikker:

UMDIDI er et relativt ferskt merke her på berget, og dette er den første litt kraftigere modellen de har laget som har funnet veien til vår testbenk. Vi er derfor svært spente – kan Z Pro bli telefonen som tar rotta på resten av mellomklassen, med det som nesten er en toppmodellprosessor og svært lekkert design?

Det skal vi finne ut av... nå!

Design fra Kina er litt som en pose «Godt & Blandet» som du ikke har plukket selv. Mye er helt greit, noe er skikkelig lekkert, og en del annet er bare, vel, tvilsomt. Toppmodellen til UMIDIGI (tidligere UMi), Z Pro, ligger et sted mellom første og midterste kategori.

Z Pro ligner svært mye på den tidligere testede UMi Plus, som i seg selv var en svært pen telefon. Grunnen til at vi ikke vil karakterisere designet som usedvanlig lekkert, er at det er nokså alminnelig til denne typen utforming å være.

Vi snakker unibody-design i metall, med blankfreste aluminiumskanter inn mot skjermen, som har glass i såkalt 2,5D-utførelse på toppen. Selve skjermpanelet er hevet et par millimeter med en liten plastkant i sort.

Baksiden er i samme aluminiumsutførelse, men en ny, liten tvist her er i overgangen mellom denne og rammen. Her har man frest inn en konkav, blank linje som løper langsmed hele baksiden og separerer den fra resten av aluminiumsrammen.

Ellers finner vi grå antennebånd over baksiden og over til rammen øverst og nederst, som er vanlig i metalldesign som denne.

Antennebåndet øverst løper på lekkert vis rundt det doble kameraet og den firedoble blitsen, og har også et lite mikrofonhull i samme posisjon. UMIDIGIs logo finner vi like under.

Rett over, på toppen, sitter en hodetelefoninngang. I bunnen finner vi en nærmest direkte kopi av bunnen i iPhone 7 Plus, med to høyttalergriller, to Pentalobe-skruer på innsiden av disse og en ladeinngang i midten. Ladeinngangen er av USB Type-C-varianten, og rett over den, på fremsiden, finner vi fingeravtrykksleseren nedfelt i glasset.

Dette er ikke en fysisk nedtrykkbar knapp, og i motsetning til Apples faste hjemknapp gir den heller ingen taktil tilbakemelding. De kapasitive knappene på siden av den lyser heller ikke opp, og er følgelig ikke så lette å finne.

Ellers merker vi oss også at multifunksjonsknappen vi så i UMi Plus er borte. Ikke et stort tap, all den tid den ikke var så fryktelig nyttig. Rammene er heller ikke de tynneste på markedet, og gjør telefonen størrelsesmessig omtrent lik som Plus-modellene fra Apple.

På innsiden av UMIDIGI Z Pro finner vi MediaTeks krafthus Helio X27. Dette er en prosessor med ti kjerner, fordelt på tre sett med forskjellige klokkehastigheter.

To av kjernene er den kraftige Cortex A72-typen, klokket til 2,6 GHz. Denne tar de tunge takene. De siste åtte kjernene er alle av Cortex A53-varianten, der fire er klokket til 2,0 GHz og resten til 1,6 GHz. Sistnevnte er ekstra strømgjerrige, og driver lette oppgaver.

4 GB minne burde også bety hyggelig ytelse, men det er imidlertid noen snublesteiner her. For det første er minnet av den eldre LPDDR3-varianten, og for det andre er Helio X27 bygget på eldre 20 nanometers produksjonsprosess.

Men den kanskje største snublesteinen er grafikkdelen Mali T880MP4, som må sies ikke helt å kunne måle seg med tilsvarende løsninger fra eksempelvis Qualcomm og Apple. Det synes godt i de syntetiske tallene under:

• Forklaring: Snapdragon 835 – lilla, Snapdragon 821 Pro – brun, Snapdragon 821 – svart, Snapdragon 820 – grønn, andre – lyseblå

Samtidig er det slik at tallene er mye bedre enn tall fra andre telefoner i samme prisklasse – mest av alt fordi denne brikken skal konkurrere med toppbrikker fra konkurrentene, men selges i en telefon som prises i mellomklassen.Sammenlignet med Snapdragon 625-brikken i Motorola Moto G5 Plus nesten dobler Z Pro tallene i AnTuTu og enkeltkjernet ytelse i Geekbench, samtidig som den ligger over med god margin i alle de andre testene også.

Ser man mot Snapdragon-brikkene fra 820-serien og oppover er det imidlertid en annen historie, og Helio X27 henger litt bakpå. Men gjenspeiles det i opplevd ytelse?

Da vi først testet telefonen, med Android 7.0 ombord, var svaret et kort og greit «nei».

Rett før publisering av denne testen landet imidlertid Android 7.1.1 til Z Pro, og med programvaren på plass ble navigasjonen langt bedre umiddelbart. Motorola Moto G5 Plus ligger stadig et bittelite skritt foran – men avstanden er knapt merkbar.

I en telefon til rett over 3 000 kroner er det imidlertid nesten dårlig gjort å klage på ett og annet hikk nå og da, når resten av telefonen oppfører seg så pent. Navigasjonen er nesten uten unntak en fryd etter oppdateringen.

Fingeravtrykksleseren som sitter i Z Pro er for øvrig også en fryd i bruk. Det er Googles standard-løsning for biometri som benyttes, og du kan legge til inntil fem fingeravtrykk.

Enda viktigere er det at telefonen med ny programvare tilnærmer seg standard Android i enda større grad enn før. Det betyr at du vil få en svært stabil og forutsigbar telefon, som ikke tynges ned av et tungt grensesnitt på toppen. Man har også i samme slengen tatt en aldri så liten språkvask rund baut, og engelsken er nå (stort sett) grammatisk korrekt og utvetydelig.

Noe kuriøst er det imidlertid at UMIDIGI her virker å være et lite skritt foran en del andre konkurrenter hva angår «ren» Android. Her har man nemlig tatt skrittet helt mot grensesnittet i Googles egne Pixel-telefoner, med en seksjon i bunnen av hjemskjermen markert med et eget, halvgjennomsiktig felt.

Her ligger som før de viktigste appene dine, men nå kan du simpelthen dra feltet oppover for å komme til selve appmenyen. Denne har fått en overhaling, og er nå kliss lik den vi finner hos Pixel og Pixel XL.

Vi mener selvsagt ikke med dette at Google Assistant og alle de mer avanserte funksjonene i Pixel-telefonene følger med på lasset.

Uansett: ellers er det kun noen få tilpasninger her og der som skiller seg ut, eksempelvis i innstillingene og i nedtrekksmenyen. Denne er her helt sort, der den i helt standard Android har en dus gråfarge.

Øvrige forskjeller handler utelukkende om et par detaljer i innstillingene og et par UMIDIGI-spesifikke apper – for eksempel kamera- og album-appen. Dette er samme opplegg produsenten benyttet i UMi Plus, og filosofien er videreført.

Med Android 7.1.1 introduserte Google en slags digital variant av Apples 3D-Touch-løsning, der man kan hente frem en snarveismeny ved å holde inne på et ikon. «Quick Shortcuts», kalte de det. I motsetning til hos Apple har dette imidlertid null og niks å gjøre med om du presser hardt, og heller å gjøre med om du hviler fingeren litt på appikonet.

Gjør du eksempelvis det på Gmail, vil du få opp et tilbud om å skrive en ny mail umiddelbart – uten å måtte åpne appen først. Dette er integrert i de aller fleste av Googles egne apper, og også i noen andre utvalgte – slik som Spotify.

En gimmick, vil noen kanskje tenke. Nja, tja – faktum er at det fungerer, ser bra ut og sparer deg for tid. Hadde dette vært undertegnedes privattelefon, ville funksjonen sannsynligvis vært i flittig bruk.

Det at funksjonen er med her viser også tydelig at UMIDIGI akter å legge seg tett opptil Android slik Google selv forsøker å selge det. Mange andre produsenter har rett og slett luket dette effektivt ut av sine systemer.

UMIDIGI lenge utstyrt telefonene sine med mange gode funksjoner her og der, og disse har vi tidligere funnet en lang liste av i innstillingsmenyen. Nå har man ryddet litt opp her, og under fanen «Smart Assistant» finner man nå fire valg: LED-lys-innstilling, lysmodus, nettverkstilgangsregulering og knappeinnstillinger.

Før oppdateringen klagde vi litt over at UMIDIGI hadde fjernet noen tilvalg vi var blitt glade i fra testen vår av UMi Plus. Dette inkluderte hurtigfunksjoner via knappene – men det oppleves i ettertid som litt unødvendig syting. I realiteten er det ikke veldig viktig – og med Android 7.1.1 har UMIDIGI dessuten lagt til flere nye og nyttige ting.

Men for å ta det enkleste først, skal vi starte med knappeinnstillingene. Her får du valget mellom virtuelle skjermknapper eller de fysiske, kapasitive knappene ved siden av hjemknappen, samt bytte om på meny- og tilbake-knappene. Vi ser ingen tungtveiende grunn til å bruke virtuelle knapper, all den tid de fysiske er der og sparer skjermarealet for knapper.

En liten bit kuriosa: menyknappen er virkelig en menyknapp, og ikke knappen for appveksler. Dette gjelder både de virtuelle og fysiske knappene. Appveksleren får du om du holder inne på hjemknappen i et sekund. Dette var en svært funksjonell (og vanlig) løsning i Android cirka anno 2011, men i dag er den for det meste forlatt. Ikke at det er så farlig, for begge deler fungerer godt – her er det snakk om tilvenning og egen preferanse.

En bitteliten forbedring fra tidligere er dessuten at de kapasitive (og usynlige) knappene nå faktisk deaktiveres totalt når de virtuelle knappene benyttes.LED-varsel-innstillingene har på sin side skiftet navn, men funksjonaliteten er den samme som før – her kan du tilpasse fargen på LED-dioden øverst på fronten av telefonen. Du kan velge mellom fargene grønn, rød og blå, og tilegne dem til for eksempel tapte anrop, nye meldinger, lavt batteri, lading og usette varsler. Smart!

Slik kan du enkelt og greit vite om du faktisk burde vekke telefonen for å ta den tapte telefonsamtalen, eller om det bare er Facebook som vil varsle deg om at tante Birgit har lagt ut et nytt bilde av puddelen sin.

Vi savner imidlertid app-spesifikke anordninger, samt flere fargevalg. OnePlus 3 beviste at det var mulig, så hvorfor ikke også her?

Neste valg under «Smart Assistant» er noe UMIDIGI har døpt «Eyebrow mode». Sannsynligvis er dette litt, eh, merkelige navnet et spor av kinesisk, men det gir tross alt litt mening: her kan du velge forskjellige fargeprofiler for skjermen, alt ettersom hvilken situasjon du befinner deg i. For utendørsbruk har du en grønnfarget innstilling, og du har selvfølgelig en nattmodus som siler ut blått lys.

Til slutt har også «Smart Assistant» en splitter ny funksjon. Den heter «Network Access Control». Her kan du – som du sikkert gjette – regulere nettverkstilgangen til forskjellige apper. Dette er dessuten adskilt for Wi-Fi og mobildata, så du kan finjustere tilgangen til hver enkelt app. Smart!

En tilsvarende funksjon, som vi tidligere fant i en tidligere og dårligere versjon under «Smart Assistant»-fanen, er muligheten for å finregulere bakgrunnsprosesser. Dette er nå omdøpt til DuraSpeed, og aktivert lar det deg enkelt og greit velge hvilke apper som skal få lov til å kjøre for fullt i bakgrunnen mens du holder på med noe annet. Dermed kan du enkelt begrense enkelte prosesser, dersom de av en eller annen grunn skulle oppføre seg uskikkelig.

Både nettverks- og prosessreguleringen er noe i alle fall undertegnede ville satt stor pris på om fantes i alle telefoner. Det gir deg som bruker langt mer makt og mandat til å ordne opp i eventuelle problemer på telefonen, og synes UMIDIGI fortjener en aldri så liten klapp på skulderen.

For øvrig er batteristyringen, som tidligere lå under «Smart Assistant», er nå flyttet til selve batterimenyen og delvis erstattet med Androids innebyggede løsning. Du får imidlertid stadig valget mellom to batterimoduser: «Prestasjonsmodus» og «Balansert modus» (aktivert som standard). I sistnevnte modus synker den opplevde ytelsen noe, men ikke mer enn at man opplever bittelitt mer venting nå og da.

Under testperioden lot vi Prestasjonsmodus være aktivert hele tiden, og batteritiden opplevdes allikevel som mer enn tilstrekkelig.

På skjermsiden er UMIDIGI Z Pro utstyrt med et 5,5 tommers panel prydet med 1920 x 1080 piksler. Dette gjør skjermen skarp og god – men ikke skarpere enn at enkeltpiksler kan skjelnes uten alt for store anstrengelser.

For ordens skyld: Millioner av mennesker lever fint med denne typen pikseltetthet; det er tross alt det Apple kaller «retina» og benytter i dagens generasjon iPhone-modeller. Så å kalle dette uskarpt ville vært en fryktelig stor overdrivelse.

Skjermen har videre mer enn akseptabel fargegjengivelse og innsynsvinkel, og en dynamikk som matcher langt dyrere telefoner her på hjemmemarkedet. Det er også lyssterkt nok for vanlig utendørsbruk, og de medfølgende temaene er rene og pene.

Ingenting alvorlig å ta telefonen på her, altså.

Der vi virkelig har en høne å plukke med Z Pro er på lydsiden. At bunnhøyttaleren låter spakt overrasker neppe noen, all den tid den nok er av billigste sort og dessuten spiller alene. Det ser kanskje ut som om det er to høyttalere i bånn, men den ene høyttalergrillen skjuler sannsynligvis bare en mikrofon eller noe slikt.

Verre enn svak høyttalerlyd er den lave og litt skuffende lyden i hodetelefoninngangen. Her hadde vi rett og slett forventet mer. Spesielt dersom sporet du hører på er lavt mikset i utgangspunktet – men også normalt bråkete listepop og dansehits sliter her.

Benytter du bluetooth-hodetelefoner unngår du naturligvis dette problemet totalt, og i en tid der stadig flere gjør nettopp dét er det mindre prekært. Snart vil nok avspilling gjennom USB Type-C bli mer og mer vanlig også. Men det er allikevel noe du burde merke deg.

En annen ting sånn rent underholdningsmessig er at grafikkbrikken som sitter under skallet som nevnt ikke er den kraftigste. Ikke at du vil merke dette under vanlig bruk eller små mobilspill, men til VR er dette neppe en vinner – spesielt ikke om et år eller to.

I sum betyr dette ikke spesielt mye for underholdningspotensialet – det betyr bare at du må være forberedt på at dine Sennheiser HD800-klokker vil trenge pustehjelp hvis de brukes mot Z Pro. Vel, det ville de nok uansett, men her mer enn andre steder.

Punktet det knytter seg størst forventninger til her er uten tvil kameraet, som jo er dobbelt bak. Den eneste konkrete funksjonen vi finner som utnytter denne kuriøse maskinvaren er en funksjon for lav dybdeskarphet i kamera-appen: «Bokeh». Aller først trodde vi at den kun baserte seg på digital magi. Dårlig digital magi, dertil.

Men etter litt fikling frem og tilbake må vi innrømme at vi tok ganske grundig feil der. Grunnen til misforståelsen er at andre doble kameraløsninger vi har prøvd ut gjør ganske åpenbare ting.

Apple lar deg for eksempel zoome, mens LG gir deg en ekstrem vidvinkel. Huaweis løsning lar deg, eh, ta svart/hvitt-bilder, og skal visstnok gi bedre bilder i krevende lysforhold.

«Bokeh» lar deg ikke gjøre noen av disse tingene; det er en litt dårlig navngitt refokuseringsløsning, av noe samme art som det vi fant i HTC One M8. I korte trekk kan det forklares slik: de to kameraene sitter litt fra hverandre, og samler følgelig dybdeinformasjon om bildet på samme måte som øynene våre. Dermed kan du i etterkant gå inn i bildet og velge fokusering, eventuelt fremheve enkelte deler av bildet ved å gi andre deler lav dybdeskarphet.

Denne dybdeskarpheten kan reguleres digitalt fra f/11 til f/0.8, med noe varierende hell. Ett eksempel kan du se under:

Løsningen er ikke perfekt, og nyttepotensialet er litt, vel, tvilsomt. Men det kan faktisk være nyttig dersom du vil ta et makrobilde, men også ønsker at bakgrunnen skal være skarp. Da kan du i etterkant dra f-stoppet til f/11, og få et skarpt bilde over det hele.

Det er også bygget inn en 3D-visningsløsning, som i all sin enkelhet benytter dybdeinformasjonen til å la deg se et objekt fra flere kanter ved å vippe på telefonen eller dra i bildet. Ikke så nyttig, men gøy. UMIDIGI har altså benyttet de to kameraene til noe, selv om vi helt klart har sett mer nyttige løsninger av samme sort.

Kameraet ellers er ikke så verst, men i dårlig lys henger det tydelig etter flere konkurrenter – særlig den strålende Motorola Moto G5 Plus. Her blir det fort mye grums, og en egen nattmodus gjør ikke resultatene mye bedre. Riktignok blir bildet som helhet noe lysere og detaljert, men på bekostning av et skyhøyt støynivå.

Å bedrive nattfotografering med en mobiltelefon er selvsagt kun for de spesielt interesserte uansett, men for å vise til et mer konkret eksempel: tar du bilder fra et kveldsvorspiel og forventer å kunne publisere dem i høy kvalitet dagen derpå, vil du bli kraftig skuffet:

Sånn ellers er det et ålreit og relativt høyoppløst kamera det er snakk om her. Støynivået er kanskje litt høyt noen ganger, og fargene kunne vært bedre. HDR aktiveres ikke automatisk, og når det brukes slører det til detaljene i bildet om du forstørrer det. Men ellers: en grei allrounder.

Z pro skal også ha ros for å ha en firedelt blits på baksiden, som gir bedre hudtoner og mer naturlige farger. Men enda viktigere er det at det faktisk sitter en myk blits på fremsiden, og denne aktiveres automatisk.

Vi ble ganske overrasket da den aktiverte seg selv første gang, for den synes overhodet ikke under det sorte frontglasset. Men den sitter der, og den er utrolig nyttig. Undertegnede er av den oppfatning at nettopp frontkameraer oftere trenger litt blitshjelp enn bakkameraer, all den tid de gjerne er mindre lysfølsomme i utgangspunktet. Sjekk grensesnitt-GIF-en øverst i avsnittet for å se blitsen.

Frontkamerakvaliteten ellers er helt OK, men støyreduksjonen gjør seg igjen svært gjeldende om man forstørrer bildet. Her har kineserne en liten jobb å gjøre, dersom de vil nå helt opp på dette punktet. Totalt sett er det imidlertid greie kamaeraer til hverdagsbruk.