For Guds skyld, ligg unna

Eigil Knudsen

4. desember 2010, 19:08

Lagre artikkel

Evan Baxter (Steve Carell) er et pliktoppfyllende junior-kongressmedlem som akkurat har flyttet inn i et nytt, stort hus sammen med sin familie. Baxter har et forsiktig ønske om å forandre verden, men hans politiske ambisjoner går ut over både utover familielivet og utfordrer hans moralske integritet. En dag får han besøk av ingen ringere enn Gud (Morgan Freeman) som befaler ham å bygge en ark, men uten å fortelle hvorfor. Baxter tviler, men når byggematerialer dukker opp på mystisk vis samtidig som han fotfølges av ville dyr, setter han i gang byggingen og forvandles like greit også til en Noah-aktig figur.

Åh, Gud bedre. Ja, dette er akkurat så teit som det høres ut som, verken mer eller mindre. Og Evan Almighty er faktisk en av de dyreste komediene noensinne, noe jeg ikke kan forstå på noen annen måte enn at filmprodusentene har solgt IQ-en sin til høystbydende og således klart å ende opp med dette plastikkkledde hulrommet av en film.

Filmen er kort oppsummert en usammenhengende, ufrivillig bisarr, pinlig og selvparodisk sammensurium av dysfunksjonell, resirkulert komikk og fornærmende banal moralprekener. Den føles nesten fordummende å se på, og det er et mirakel at skuespillerstørrelser som Morgan Freeman og John Goodman har klart å rote seg inn i denne skampletten på ellers respektable CV-er.

Det er en tidvis nesten uspiselig overfladisk sentimentalitetssødme bestående av barnslig, platt sukkerspinnteologi og familieproblematikk like gripende som en Omo-reklame. Ikke for å kritisere religion i seg selv, men som tema i en ellers svært lettbent komedie føles det litt som om Valgerd Svarstad Haugland skulle dukke opp som toastmaster på julebordet.

Èn ting er å hente inspirasjon fra bibelske fortellinger, men den bokstavelige gjenfortellingen her blir intet mindre enn svimlende absurd, og under "høydepunkt"-scenen hvor arken raser nedover byens hovedgate på flodbølgen er det lite annet som skyller over deg enn overveldende oppgitthet. Samtidig kan man dog konstatere at man i det minste klarte å oppnå en brukbar spesialeffekt med alle pengene.

Evan Almighty er sikkert velment, og jeg skal motvillig innrømme av et par av Carells reaksjoner i filmen fremkalte lett humring av nese-utpust-typen, men ikke mer. Filmen er rett og slett veldig, veldig dårlig, og uheldigvis ikke på den ufrivillig morsomme måten, men på den kjedelige. Den kan fint unngås, selv for hardbarkede Steve Carell-fans.

Den rent tekniske bildekvaliteten på Blu-ray-versjonen av Evan Almighty er det lite å si på. Bildet er klart, fint og skarpt, og digitalt støy virker mer eller mindre fraværende. Fargegjengivelsen virker korrekt og naturlig.

Det audiomessige er også upåklagelig på utgivelsen, og alle detaljene i lydbildet gjengis tydelig. Dialogen er klar, og det er godt trykk i musikken. Det er først mot slutten under filmens klimaks at lydanlegget virkelig får kjørt seg, og her er det tung bass og bra, kinoaktig surroundeffekt.

Denne utgivelsen har ingenting av ekstramateriale.

Ikke at det redder filmen, men det tekniske på denne utgivelsen er i alle fall ingen flaskehals. Ekstramateriale er i dette tilfellet ikke ønskelig, og mangelen på sådan trekker derfor faktisk opp helhetsinntrykket.