Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

Panasonic Lumix G2

Overblikk

Introduksjon

Digitale systemkameraer uten speil er et ganske nytt fenomen hvis vi ser bort fra målsøkerkameraer fra Epson og Leica. Olympus og Panasonic lanserte Micro Four Thirds (fortkortes MFT) for to år siden og Panasonic G1 ble det første MFT-kameraet høsten 2008. Siden det har både Samsung og Sony lansert konkurrerende system, og det vil være svært overraskende om ikke Canon, Nikon og Pentax lanserer konkurrerende modeller i løpet av relativt kort tid.

Det har kommet flere MFT-kameraer fra både Olympus og Panasonic siden G1 og for et år siden lanserte Panasonic GH1 som de fleste oppfattet som en oppgradering av G1 med støtte for video. Det gjorde tydeligvis ikke Panasonic for G1 ble lenge solgt i parallell med GH1 og nå har ennå to G1-erstatninger blitt lansert – G2 og G10.

Vi forstår Panasonics behov for en rimeligere versjon av GH1 for selv et år etter lanseringen ligger GH1 på 11000 og oppover i butikkene – med en 14-140mm standardzoom. Mye av prisen ligger imidlertid i objektivet og en GH1 med en 3x standardzoom ville gitt en mye lavere pris.

Panasonic valgte imidlertid å lansere G2 og G10 for å få ned prisen. Vi antar årsaken er en kombinasjon av Panasonics ønske om å beholde GH1 (og en etterfølger til dette) på et høyere prisnivå og ønske om å introdusere noen endringer i kamerahus og elektronikk. Ved første øyekast er G2 og G10 til forveksling lik GH1, men G10 mangler vridbar skjerm og plassering av knapper er også litt endret. Innvendig er det også forskjeller, igjen er G10 enkleste alternativ med den dårligste videofunksjonen og en dårligere elektronisk søker.

G2 som vi ser på i denne testen er en GH1 “light” med nesten samme kamerahus, skjerm og elektroniske søker. Det viktigste manglene i forhold til GH1 er multiformat sensor, stereo mikrofoner og 1080p video. G2 er også forbedret i forhold til GH1 på noen områder, nytt er touchscreen og støtte for SDXC-kort. Vi var imponert da vi testet GH1 og G2 er også et meget bra kamera. Testen starter her, og et sammendrag begynner i neste avsnitt.

Fysisk

G2 er et relativt kompakt systemkamera, mindre og lettere enn speilreflekser og litt større enn de miste speilløse systemkameraene uten søker. Vi bedømmer byggekvalitet som meget bra og ergonomien er også bra størrelsen tatt i betraktning.

Knappene er litt små, men det er uunngåelig på et såpass lite kamera. Panasonic har flyttet litt rundt på knapper og kontrollhjul i forhold til G1 og GH1 og den nye plasseringen fungerer bra. G2 har to røde knapper, en for å starte filming og en for å gå i intelligent auto (iA) modus. Begge er plassert ganske nærme hverandre på toppen av kameraet, og det er ikke helt ideelt.

G2 har fått en ny 14-42mm F3.5-F5.6 standardzoom med noe mindre brennviddeområde enn tidligere (14-45mm). Den er litt lengere, men mer bruk av plast gjør den lettere. Det er et helt OK objektiv tatt prisen i betraktning (rundt 400 kroner ved kjøp sammen med G2), men vi oppfatter den forrige versjonen som et litt bedre objektiv.

G2 har samme søker som i G1 og GH1 og det betyr markedets beste elektroniske søker. LCD-skjermen er mer middels med tre tommers diagonal og 460000 punkter. Skjermen er imidlertid hengslet i siden og det er et stort pluss.

Batterilevetid er en liten svakhet for denne klassen kameraer hvis vi sammenligner med speilreflekser. Problemet er at det ikke finnes noen optisk søker så det må alltid genereres video for søkerbildet og det krever en del strøm. G2 klarer 360 bilder på en ladning testet med CIPA-standarden og det holder for mange, men et ekstra batteri (eller to) er en fordel hvis man ikke kan lade jevnlig.

I bruk

G2 kan appellere både til kompaktkamerabrukere som ønsker bedre bildekvalitet og speilrefleksbrukere som ønsker seg noe mer kompakt eller bedre videomuligheter. Vi oppfatter at G2 kan dekke begge behov rimelig bra.

Speilrefleksbrukere vil stort sett finne det de er vant til, inklusiv ganske bra fokusytelse, RAW-støtte, valg mellom sRGB eller aRGB fargerom, full manuell kontroll og en elektronisk søker som faktisk funger for manuell fokus. Kameraet virker raskt med noen få unntak: Litt liten buffer i RAW-modus og i seribildemodus er det vanskelig å følge motiv som beveger seg fordi søkerbildet ikke oppfriskes raskt nok. Autofokusen sliter også med i slike situasjoner.

Bortsett fra at objektivdekslet må tas av manuelt og blitsen må slås opp trenger ikke G2 være noe vanskeligere å bruke enn det billigste kompaktkamera. G2 bruker samme type teknologi, sensoren er bare en del større og iA-funksjonen (intelligent auto) gjør at kameraet fikser alt selv.

G2 støtter 720p video som kan lagres med AVCHD Lite eller Motion JPG format. Lyden er i utgangspunktet mono, men med ekstern mikrofon får man også stereo lyd.

Bildekvalitet

Bildekvaliteten til G2 bød ikke på noen store overraskelser, og det hadde vi heller ikke forventet. G2 er tross alt tredje generasjon kamera som bruker nesten samme sensor og endringene i bildekvalitet er i kategorien finpussing.

G2 har i likhet med alle MFT en sensor som er like stor som den i speilrefleksene til Olympus, og noe mindre enn de som brukes i begynner- til middelklasse speilreflekser fra Canon, Nikon, Pentax og Sony og mindre sensor betyr litt dårlig ytelse på høy Iso enn de beste speilreflekskonkurrentene, men mye bedre enn kompaktkameraer med liten sensor.

Vi fant ingen spesielle svakheter i bildekvaliteten til G2, men hvor bra det blir avhenger selvsagt også av objektivet som brukes. Standardzoomen virket litt soft på noen bilder og gir heller ikke samme oppløsningsevne som et objektiv som Olympus 35mm F3.5 Makro som vi sammenlignet med på noen testbilder.

Ønsker man å få maksimalt ut av kameraer er det uansett optikk en fordel å bruke RAW-format som gir litt bedre detaljnivå. Her snakker vi imidlertid om små forskjeller som kun vil være synlig på store forstørrelser. G2 fikset eksponering og hvitbalanse bra og fjerner/reduserer fortegning og fargebrytningsfeil for JPG-filer.

Konklusjon

Bildegallerier

Fysisk

G2 tilhører sammen med modellene G1 (som det erstatter), G10 og GH1 Panasonics «store» MFT-kameraer. Alt er som kjent relativt, og i denne sammenheng er stort større enn modeller som GF1 og Olympus sine Pen-modeller, men mindre enn alle 1.5/1.6 crop speilreflekskameraer. G2 er ikke et speilreflekskamera, men speilrefleksens optiske søker er erstattet med en elektronisk så utseendemessig ligner G2 mange av speilrefleksene med et grep på høyre side og søker på toppen av kameraet.

G2 henvender seg derfor mest mot fotografer som ønsker seg tilnærmet speilrefleksfunksjonalitet og bildekvalitet i et litt mindre kamera. G2 balanserer bedre med litt større objektiv enn de minste MFT-modellene og søkeren er også en fordel med litt lengre brennvidder, for eksempel Panasonics 45-200mm eller 100-300mm.

Mens speilrefleksene befinner seg i klassen over G2 er de mest avansert kompaktkameraene og superzoomene i klassen under. En superzoom som Fujifilm HS10 er for eksempel litt større enn G2 med 14-42mm, men HS10 har da 30x zoom mot 3x for standardzoomen til Panasonic.

Nærmeste konkurrent til G2 er (i juli 2010) Samsung NX10 som er samme type kamera med objektiv som kan byttes og innebygd elektronisk søker. NX10 har litt større sensor enn G2, men kamerahuset er likevel ikke større, objektivene til NX10 blir derimot noe større.

G2 er laget vesentlig i plast og finishen er meget bra. Overflaten virker ganske behagelig og ikke like glatt som en del andre modeller. Byggekvaliteten er bra og helt på høyde med speilreflekser i begynnerklassen. Ergonomien er stort sett bra, men skal man lage et lite og lett kamera så må det nødvendigvis gå litt ut over størrelsen på grepet.

G2 er tilgjengelig i flere farger, vi fikk låne et sort kamera av Panasonic for denne testen og det er den mest diskrete fargen (i den grad sort er en farge). Alternativene er rødt eller blått.

Forfra er det ikke mye som skille G2 fra G1 og GH1 bortsett fra navnet og at G2 støtter AVCHD Lite som betyr 720p video. GH1 støtter 1080p. Eneste fysiske endringen er at kontrollhjulet som var plassert på grepet under utløseren er borte – det sitter nå på baksiden av kameraet.

Siden kontrollhjulet er flyttet til baksiden måtte videoutløserknappen også flyttes og den er nå på toppen av kameraet.

Q-meny knappen som satt på toppen er på baksiden ved siden av Display-knappen på G2. LCD-skjermen kan vris i alle retninger på G2, mens den rimeligere modellen G10 har fått fast LCD-skjerm.

Knappene er som før – det vil si litt små, men det er en konsekvens av lite kamerahus. Totalt sett foretrekker vi nok den nye layouten av knapper selv om en endring er litt kjedelig for eksisterende G1 og GH1-brukere.

Toppen av G2 ligner også mye på forgjengerne, men omstokking av knapper som vi har kommentert over gir også noen endringer her.

Videoutløseren sitter nå midt mellom utløserknappen for stillbilder og knappen for Intelligent Auto (iA) som setter kameraet i en pek-og-klikk-modus der det bestemmer alt selv.

Mikrofonene som GH1 hadde på toppen er også borte, og G2 har bare en mikrofon som er synlig ytterst til venstre på bildet under. Ønsker du stereo lyd med G2 må en ekstern mikrofon brukes (ekstrautstyr).

G2 har fått en ekstra bryter på venstre side som gjør det enklere å velge autofokustype.

G2 har stativfeste i den optiske aksen, og batteriluken sitter under grepet. Den beskytter også plassen for minnekort og G2 kan bruke SD, SDHC og de nye SDXC-kortene. Det er ikke mulig å få opp luken mens kameraet sitter på stativ eller har hurtigkobling for stativ montert.

På venstre side av kameraet er det to luker, øverst sitter en som beskytter mikrofoninngangen og under den en som dekker USB, HDMI og A/V ut.

Som nevnt over ligger G2 mellom de minste speilløse systemkameraene og speilreflekser i begynnerklassen i størrelse og vekt. Diagrammet under viser vekten for G2 og noen av konkurrentene, inklusiv bærerem, batteri og minnekort. Merk at vekten er kun kamerahus, bortsett fra for FujiFilm HS10 og Panasonic FZ38 som er superzoomer med fast objektiv. Med en 3x standardzoom veier G2 627 gram, Canon 550D 792 gram og Samsung NX10 647 gram.

Optikk

G2 er et MFT-kamera kan bruke all MFT-optikk direkte. Four Thirds-optikk (forkortes FT) krever en adapter som gir full blenderkontroll, men varierende (til dels dårlig) autofokusytelse. Det finnes også adaptere til en rekke andre objektivfatninger, men de gir ikke autofokus og blender må stilles manuelt på objektivet.

G2 leveres som kun hus, med en 14-42mm F3.5-F5.6 zoom, som pakke med standardzoom og telezoom og vi har også sett den med Panasonics 20mm F1.7.

Akam fikk låne G2 med standardzoomen og det er et nytt MFT-objektiv. I forhold til Panasonic forrige standardzoom, 14-45mm F3.5-F5.6 er zoomområdet litt mindre og det er brukt mer plast i objektivet. Det har også blitt litt lengere, men også og lettere og bryter for bildestabilisator mangler. Dette må styres fra menyene, noe som er mer tungvint. Legger vi kun vekt på spesifikasjoner er den gamle versjonen bedre, men vi ser at pris også er et viktig kriterie i denne klassen.

MFT-objektiv fra Olympus og Panasonic dekker nå et brennviddeområde fra 7 til 300mm, inklusiv to vidvinkelzoomer, to superzoomer og flere varianter av normalzoomer. Panasonic har to telezoomer, en 45-200mm og en 100-300mm, den siste er lansert med forventet levering høsten 2010. Både Olympus og Panasonic vil utvilsomt lansere flere objektiv i tiden fremover, men selv nå er det et rimelig bra utvalg av optikk. Litt avanserte brukere vil nok likevel finne noen hull, for eksempel mangler det både normalzoomer og telezoomer med bra lysstyrke. En MFT-variant av Olympus 12-60mm ville nok fristet mange og det er litt overraskende at det ikke er på plass ennå.

Bildekvaliteten kommer vi tilbake til på denne siden.

G2 har samme skjerm og søker som Panasonic G1 og GH1, og det betyr rimelig bra LCD-skjerm og klassens beste søker. Skjermen har 3:2-format og det er et fornuftig valg mellom standard bildeformat (4:3) og standard videoformat (16:9). Panasonic har en av de mest fleksible skjermløsningene og skjermen kan vris i nesten alle retninger. Oppløsningen på 460000 punkter begynner å bli litt dårligere enn snittet etter hvert som stadig flere speilreflekser får skjermer med dobbelt oppløsning eller mer. I kraftig lys var skjermen OK, og justeringsmulighetene gjorde at det nesten alltid var mulig å vri skjermen slik at skjermbildet ble ennå bedre.

G2 har en nyhet i forhold til tidligere modeller i G-serien og det er trykkfølsom skjerm slik at mange funksjoner kan styres fra skjermen. Vi ble ikke helt overbevist, trykker man mye på skjermen med en finger blir det fort mange fettflekker.

Det følger med en liten plastsak som kan brukes for å peke på skjermen. Det gir bedre presisjon og mindre sjanse for fettflekker – bare man har tid til (og husker) å bruke den. Alle funksjoner kan fortsatt styres med knapper og menyer og hva man foretrekker er i stor grad en smakssak.

Den elektroniske søkeren er den samme som i G1 og GH1 og er den beste vi har sett på et systemkamera så langt. Oppløsning er på 1400000 punkter og søkeren virker stor, større enn flertallet av speilreflekssøkere. I godt lys fungerer den meget bra i de fleste situasjoner, men ved bruk av seriebildefunksjonen henger den ikke helt med og det er vanskelig å følge et motiv i bevegelse. Også i dårlig lys reduseres bildekvaliteten. Det er fullt mulig å fokusere manuelt med denne søkeren og senter av bildet kan forstørres kraftig for bedre presisjon. På stativ kan manuell fokus bli veldig nøyaktig, og selv håndholdt er det mulig å få rimelig bra presisjon.

G2 bruker et oppladbart Li-Ion-batteri. Kapasiteten kan ikke konkurrere med speilreflekser og bruk av optisk søker, men sammenlignet med bruk av Live View på speilreflekser er kapasiteten til G2 ganske bra. G2 leveres med ett batteri og en ekstern lader.

I bruk

G2 er Panasonics tredje generasjon kamera i G/GH-serien og er på mange måter en G1 med video lagt til, eller en GH1 med litt dårligere videofunksjon. Det er altså ikke de helt store endringene fra tidligere versjoner, elektronikken er oppdatert med en ny versjon av bildeprosessoren som Panasonic sier skal gi bedre støybehandling og kontekstsensitiv signalbehandling.

Touchscreen er også en nyhet på G2 og kameraet kan styres nesten fullstendig fra skjermen, eller konvensjonelt med knapper, kontrollhjul og menyer.

G2 har alt vi forventer av et systemkamera som utskiftbar optikk, blitssko og blitser. RAW-støtte er selvsagt på plass og JPG-bilder kan lagres med aRGB eller sRGB fargerom. I tillegg kan både komprimeringsnivå, bildestørrelse og parametre som fargemetning, kontrast og oppskarping justeres individuelt. Iso-området starter på 100 og går opp til 6400.

Panasonic satser på stabilisator i objektivet og normalzoomen 14-42mm har det, men de fleste MFT-objektivene inklusiv Panasonics 20mm F1.7 har ikke stabilisator.

Video

G2 gir video med mono lyd i formatene AVCHD Light eller Motion JPG og 720p som beste oppløsning. G2 kan filme med lavere oppøsning også, men da kun i Motion JPG format. G2 har mikrofoninngang og med ekstra mikrofon gir det også stereo lyd. G2 gir rimelig bra kontinuerlig autofokus i videomodus og er et av de få systemkameraene som klarer det. Vi oppfatter det som et fortrinn i forhold til dagens speilreflekser med videofunksjon, spesielt for amatørbruk.

Vi har forøvrig merket oss at både GH1 og GF1 har blitt hacket og det er laget en uoffisiell firmware som blant annet gir bedre videomuligheter enn kameraene offisielt støtter. Om dette kan/vil bli laget også for G2 vet vi ikke.

Makro

Systemkameraer har ikke en egen makrofunksjon slik som mange kompaktkamerabrukere er vant til. Det rimeligste alternativet for å få makro på G2 er FT-objektivet Olympus 35mm F3.5, men det krever en adapter som også koster en del. G2 gir autofokus med de fleste FT-objektiver, inklusiv 35-millimeteren til Olympus. Panasonic har en firmware-oppgradering for eldre modeller som skal gi tilsvarende kompatibilitet. Standardzoomen til G2 gir forøvrig OK nærbildegenskaper hvis kravene ikke er alt for store, minste område vi kunne ta bilde av med den var 7.6 x 10.1 cm.

Panasonic har helt fra starten med G1 hatt den raskeste fokuseringen blant speilløse systemkameraer. Siden de fire Panasonic modellene vi har testet har vært levert med forskjellige standardobjektiv (G1 med 14-45mm, GH1 med 14-140mm, GF1 med 20mm og G2 med 14-42mm) og objektivene påvirker fokushastighet er det vanskelig å sammenligne direkte, men vi har ikke funnet de store endringene siden G1 ble lansert for to år siden. Med 3x normalzoom og test med kameraet prefokusert til nærgrensen og motivet på omtrent en meters avstand har vi fått fokuseringstider på under halvsekundet for hele brennviddeområdet (og opp til 100mm for 14-140mm på GH1). Vi testet også Olympus 14-42mm fra E-PL1 på G2 og det ga vesentlig dårligere resultat (rundt ¾ sekund), forøvrig ble E-PL1 raskere med standardzoomen til Panasonic.

Vi prøvde også Olympus 35mm makro med adapter og autofokusen virket med det også, like nøyaktig som med manuell fokus. Det gikk imidlertid ganske tregt og G2 brukte vel tre sekunder på samme test som standardzoomen.

I typisk bruk hvor objektivet er nesten korrekt fokusert i utgangspunktet er fokus ennå raskere og ute i godt lys merkes det nesten ikke noen forsinkelse ved fokusering. I dårlig lys blir fokuseringen tregere, men G2 fokuser selv i veldig svakt lys gitt nok tid.

Oppstartstiden er OK på rundt ett sekund. Ikke helt på høyde med Canon 550D, men i praksis er et sekund sjeldent noe problem.

Utløserforsinkelsen er typisk med knapt 1/3 sekund. Både Canon og Samsung er raskere i denne testen.

Hastighetstester som avhenger av lagring til minnekortet er utført med et 32GB Sandisk Extreme III SDHC-kort.

Oppladningstid for blitsen begrenser bilde til bilde frekvensen når blitsen er i bruk, og G2 klarer seg rimelig bra i denne testen.

Panasonic oppgir at G2 skal greie vel tre bilder i sekundet, vi testet med beste JPG-kvalitet og fikk et litt lavere tall. Det er uansett treg oppfriskning av søkerbildet som er setter de største begrensingene for bruken av seriebildefunksjonen. Vi testet serier opp til 40 bilder uten at bildefrekvensen gikk ned.

I RAW-modus merkes begrenset bufferstørrelse og G2 klarer bare 6 bilder før bufferen blir full og frekvensen går ned. Hastigheten stabiliserer seg da på et bilde hvert andre sekund. G2 gir også mulighet til å lagre i RAW + JPG, og da går bufferen full etter 4 bilder og frekvensen synker til et bilde hvert tredje sekund.

Panasonic har fått mye positiv kritikk for designet på sin G/GH-serie av kameraer og endrer naturlig nok lite fra generasjon til generasjon. Eiere av tidligere modeller vil kjenne seg igjen på G2 selv om det er gjort noen justeringer i plassering av knapper og kontrollhjul, og nye brukere bør heller ikke ha noen problemer. Menysystemet er oversiktlig og greit med en knapp (Q-Menu) for “hurtigmenyen” hvor de mest brukte innstillingene kan endres, og en hovedmeny (Menu-knappen) hvor oppsettet av kameraet kan justeres. Det er mulig å velge mellom en rekke menyspråk som engelsk, dansk og svensk, men ikke norsk.

G2 har ett kontrollhjul for å justere lukkertid og blender. To hadde vært ennå bedre, men det er ikke vanlig på de rimeligste speilrefleksene heller. Viktige egenskaper og funksjoner som Iso, eksponeringskompensasjon, hvitbalanse osv. justeres med egne knapper og intelligent Auto har også en egne knapp (iA) på toppen av kameraet som setter det i pek-og-klikk modus uansett hva mudushjulet er innstilt på. I iA-modus gjør G2 så godt det kan helt automatisk. Det gir stort sett et veldig bra resultat, og er ideelt hvis kameraet skal lånes bort til en som ikke kan justere det selv. iA-knappen lyser blått så lenge den er på så det er lett å se når G2 er i denne modusen.

Vi har vært innom skjerm/søker og hurtighet tidligere i testen og bra resultater på disse punktene bidrar også til at vi fikk et positivt inntrykk av G2 i praktisk bruk. Bra ergonomi og byggekvalitet har vi også nevnt tidligere og touch screen gjør det mulig å styre kameraet på en ny måte.

Def følger med en programvare for å organisere bilder og SilkyPix for å konvertere fra RAW-format. Vi har ikke testet denne programvaren. Brukerveiledningen er ganske omfattende og på vel 200 sider i PDF-format. Panasonic har kostet på en del linker i dokumentet, men ikke på sidetallreferanser.

Bildekvalitet del 1

Bildekvalitet del en

Se bilder i full størrelse i galleriet.

G2 er et Micro Four Thirds kamera og det betyr samme sensor som i speilreflekskameraene til Olympus. G2 har 12 megapiksler som er uendret i forhold til G1 som kom for to år siden og GH1/GF1 som begge ble lansert for under et år siden. GF1 har sannsynligvis nesten eksakt samme sensor som G2. Vi forventet derfor ikke de store endringene i bildekvalitet, men G2 har fått oppdatert elektronikk og standardzoomen er også ny.

Oppløsning

Vi har valgt å sammenligne G2 med GF1 og Panasonic E-P1, bildene i øverste rad er tatt med Olympus 35mm F3.5 Makro. Som forventet er resultatene veldig jevne, det er tross alt snakk om samme optikk og identisk, eller nesten identisk sensor. Bildene er tatt med Iso 100, og beste JPG-kvalitet og skal vi kåre noen vinner så må det bli E-P1 som klarer å gjengi linjene litt bedre enn Panasonickameranene.

Neste rad viser tilsvarende utsnitt tatt med standardobjektivene de tre kameraene ble testet med. Panasonics 20mm på GF1 gjør det ikke overraskende litt bedre enn 14-42mm på G2, men standardzoomen til Olympus gir også et bra resultat. Dette utsnittet er fra senter av bildet hvor de fleste objektiver er best.

Neste tabell viser effekten av å øke Iso til 1600. Det er små forskjeller bildene på første rad med, alle tre klarer Iso 1600 rimelig bra. Neste rad i tabellen viser hvor stor forskjell det er på bilder fra kompaktkameraer. Canon G11 og Panasonic LX3 regnes som to av de beste kompaktkameraene ved høy Iso, og Panasonic FZ38 er et av de beste superzoomkameraene.

Hovedkort

Eksemplene under viser utsnitt i 100% fra (nærme) senter av bildet og fra nedre venstre hjørne. Bildene er tatt med laveste Iso for hvert kamera.

Bildet tatt med Olympus 35mm F3.5 Makro er klart bedre enn både G2 med 14-42mm og GF1 med Panasonic 20mm, alle bilder er tatt med F5.6.

RAW-format

Bildene under viser oppløsingskartet tatt med Olympus 35mm Makro på F5.6 i første rad. Til venstre er JPG-bildet generert av kameraet og til høyre er RAW-versjonen. Andre rad viser tilsvarende biler tatt med 14-42mm. RAW-bildene ble konvertert til DNG-format med Adobes DNG-konverteringsprogram og åpnet i Photoshop CS3 med ACR og gitt en forsiktig oppskarping. Bildene er ikke justert utover hvitbalanse og kontrast.

Det er helt klart litt å hente på oppløsning ved bruk av RAW-format på G2, men på bildet fra 14-42mm har G2 fått vekk noe feilbrytning som ACR ikke korrigerer.

Neste eksempel er fra hovedkortet og igjen er det klart at RAW-versjonene gir litt mer detaljer enn JPG-versjonene.

Standardbilde - Rådhuset

Bildene av Rådhuset er tatt med standardzoomen på 14mm og to blendere F3.5 og F5.6. Vi tok tilsvarende bilde med Olympus E-PL1 med Olympus 14-42mm. Bildene er tatt med beste JPG-kvalitet, laveste Iso, blenderprioritet og matrisemåling. Begge objektiver ga litt vignettering på største blender, men det er så og si borte ved F5.6.

Panasonic G2, 14-42mm, F5.6 / Panasonic G2, 14-42mm, F3.5
Olympus E-PL1, 14-42mm, F5.6 / Olympus E-PL1, 14-42mm, F3.5

I tabellen under viser vi tre utsnitt fra bildene over for hver kombinasjon av kamera/objektiv og blender. Begge objektiv blir skarpere nedblendet, men Olympusen gjengir noe mer detaljer og virker litt skarpere.

Standardbilde - Akershus

Bildene av Akershus er tatt tilnærmet samtidig med G2 med Panasonic 14-42mm F3.5-F5.6, Canon 550D med 18-55mm F3.5-F5.6, Samsung NX10 med 18-55mm F3.5-F5.6 og Fujifilm HS10. G2 og HS10 gir bilder i 4:3-format (med standard oppsett) mens 550D og NX10 gir 3:2-format. Utsnittene blir derfor litt forskjellige, og de fire kameraene har også forskjellig antall piksler så her er det ikke lett å sammenligne direkte. Vi håper imidlertid bildene kan gi et inntrykk av hvor store forskjeller det er på de forskjellige systemene. Det var jevnt skyet da bildene ble tatt, men 550D-bildet fikk litt mer kontrastrikt lys.

Panasonic G2, 14-42mm / Canon 550D, 18-55 IS / Fuji HS10 / Samsung NX10, 18-55mm

Bildene er tatt med Iso 100, beste JPG-kvalitet og standardinnstillinger for bildeparametre. HS10-bildet er tatt på F4.0, mens de andre er tatt med F5.6 som er nesten full blender i teleenden av normalzoomene. Til tross for færre piksler enn både Samsung NX10 og Canon 550D klarer G2 å gjengi minst like mye detaljer som NX10 og mer enn 550D. Bildet fra 550D tåler riktignok en del ekstra oppskarping, men virker uansett veldig soft. Nedblending til F8.0 hjelper en del på Canon-objektivet. HS10 med liten sensor, superzoomobjektiv og 10 megapiksler taper (nødvendigvis) både på detaljnivå og støy i bildet, men har 30x zoom og er omtent like stort som G2 med 3x normalzoom.

Feilbrytning

Bildene av Stortinget er tatt samtidig med Panasonic G2, Samsung NX10 og Fujifilm HS10. NX10 valgte en litt lysere eksponering enn de to andre. Hva som er korrekt på et slikt bilde med høy kontrast kan diskuteres. Det finnes ingen kameraer som greier et så stort kontrastområde som vi ser på dette bildet med motlys, hovedmotivet i skygge, lys himmel og sol på bygget helt til høyre i bildet. NX10-bildet er nærmest slik jeg oppfattet plenen og Stortinget, men det gir mer utbrente høylys. G2-bildet kan enkelt lettes opp litt (spesielt i RAW-versjonen av bildet), mens utbrente høylys er det vanskelig å rette opp.

Panasonic G2, 14-42mm / Fuji HS10 / Samsung NX10, 18-55mm

Panasonic har vanligvis veldig bra korreksjon av feilbrytning siden Panasonic korrigerer/reduserer denne typen feil for JPG-bilder. Som utsnittene under viser at resultatet bra her også, men NX10 er ennå litt bedre og HS10 gjør det også bra. Bildene er tatt med omtrent 35mm (fullformat ekvivalent brennvidde).

I motsetning til Rådhusbildet hvor G2 klarte å gjengi minst like mye detaljer som NX10 er det Samsungen som har overtaket her. Bildene er tatt med F4.0.

Omtalen av bildekvalitet fortsetter på neste side.

Bildekvalitet del 2

Bildekvalitet del to

Bildekvalitet ved høy ISO

Bildene under er utsnitt fra hovedkortet ved forskjellige Iso-verdier. Vi viser Iso 400 til 1600, men G2 kan bruke opp til 6400. Bildene er tatt med standardinnstillinger i beste JPG-kvalitet. Det er ganske jevnt mellom G2 og GF1 opp til Iso 800, men på Iso 1600 er forskjellene større og det er mindre støy og artefakter på G2-bildet. Panasonic FZ38 og Fujifilm HS10 blir utklasset når Iso skrus opp.

Støynivået er testet med Imatest og som diagrammet under viser er kurvene relativt flate. For å få til dette må støyreduksjonen økes jevnt og trutt når Iso økes, noe som igjen går ut over detaljnivå i bildene. Sammenlignet med GF1 som bruker en sensor med samme spesifikasjoner er kurvene ennå flatere over Iso 400, og G2 går helt til Iso 6400 mens GF1 stoppet på 3200. Det er JPG-filer med standardinnstillinger som er testet.

Panasonic G2
Panasonic GF1
Samsung NX10
Fujifilm HS10

Eksponering og dynamisk omfang

Dynamikkomfang er målt med Imatest og G2 ligger stort sett over snittet av kameraene vi sammenligner med, spesielt i testen med høy kvalitet.

Høy kvalitet betyr at krav til signal/støyforhold er høyere enn for lav kvalitet.

Fargegjengivelsen er testet i Imatest med automatisk hvitbalanse og henholdsvis dagslyslamper og en blanding av daglyslamper og andre lyskilder. Firkantene i diagrammet representerer et perfekt resultat mens sirklene er målte verdier for kameraet.

Hvitbalanse dagslyslamper - G2 / Hvitbalanse blandet lys - G2

sitat""

Bildet under viser de forskjellige fargene hvor nummer på fargekartet matcher nummeret på diagrammet over.

Konklusjon

Oppsummering og Konklusjon

Kompakt systemkamera med størrelse og vekt mellom de mest avanserte kompaktkameraene og de enkleste speilrefleksene. G2 er laget vesentlig i plast og overflaten er litt ruglete grepet har et belegg med bra friksjon. Totalt sett virker G2 solid med et gjennomtenkt design. Litt små knapper og størrelsen på grep og kamerahus gjør at G2 ikke helt kan konkurrere med de beste speilrefleksene, men de er da også vesentlig større og tyngre.

Optikk:

G2 kan bruke alle MFT-objektiver. FT-objektiver kan brukes med en adapter og full automatikk, men autofokusytelsen er veldig varierende. Det er også mulig å montere objektiv fra de fleste andre kameramerker ved hjelp av adaptere, men disse kan kun brukes med manuell fokus og blenderstyring. Det er bare noen få av Panasonics objektiver som har stabilisator.

G2 selges vesentlig sammen med en 14-42mm F3.5-F5.6 normalzoom eller med to objektiver, normalzoomen pluss en 45-200mm telezoom. Begge disse har stabilisator og selv om standardzoomen er en relativt billig konstruksjon med objektivfatning i plast er det optisk et helt kurant objektiv.

LCD-skjermen er på tre tommer og med middels oppløsning for klassen. Skjermen er imidlertid hengslet i siden og kan vris i nesten alle retninger og det får G2 plusspoeng for. Panasonic har en av de beste elektroniske søkerne på markedet og den brukes i G2, men ikke i G10 som har en enklere variant. Oppfriskning av søker i seriebildemodus alt for treg i forhold til en speilreflekssøker.

Batterilevetiden er helt OK, og ganske bra for et kamera som kun har Live View modus. Sammenlignet med speilreflekser er det et stykke igjen.

Touch screen er en nyhet på G2 i forhold til tidligere modeller og G2 er bra utstyrt med både manuelle og automatiske funksjoner. I forhold til toppmodellen GH1 mangler det litt, video er begrenset til 720p (mot 1080 for GH1) og G2 mangler også “ekte” 3:2 og 16:9 moduser hvor diagonal bildevinkel beholdes ved bytte fra standard 4.3-modus. G2 har en egen intelligent auto (iA) knapp på toppen som gjør det veldig enkelt å alltid kunne komme over i full auto modus uansett hvordan kameraet er innstilt.

Panasonic har markedets raskeste autofokus for speilløse systemkameraer. Den var både rask og nøyaktig med standardzoomen og telezoome vi testet på G2. Tidligere Panasonicmodeller har hatt dårlig autofokuskompatibilitet med FT-optikk, men med G2 fungerer autofokusen med de fleste FT-objektiver også, men til dels langsomt. Manuell fokus fungerer også rimelig bra med G2 takket være høy oppløsning på den elektroniske søkeren og forstørrelse av en del av bildet.

Sammenlignet med speilreflekser klarer G2 seg rimelig bra på autofokushastighet, omtrent som på de enkleste speilrefleksene for enkeltbilder. Seriebilder er fortsatt et problem, til dels fordi søkeren ikke oppfriskes godt nok i seribildemods, til dels fordi fokuseringen ikke helt henger med.

G2 virker sjeldent tregt i bruk. Unntaket er seriebilder med RAW-format (eller RAW + JPG) hvor bufferen går full alt for fort. Med JPG er det nesten umulig å fylle bufferen og da klarer G2 nesten 3 bilder i sekundet selv for lange serier.

G2 scorer bra på betjening og brukervennlighet med bra menyer, et gjennomarbeidet brukergrensesnitt og touch screen.

Bildekvaliteten er på speilrefleksnivå. Spesielt på med høye Iso-verdier er forskjellen til kompaktkameraer stor selv om Micro Four Thirds kameraer ikke er helt på høyde med de aller beste speilrefleksene på dette området.

Konklusjon

Systemkameraer uten speil har økt kraftig i popularitet de siste årene. Panasonic startet det hele med modellen G1 høsten 2008 og siden det har det dukket opp konkurrenter fra Olympus, Samsung og Sony. G2 som vi har testet her er en oppgradering av originalen G1 hvor den største endringen er at G2 støtter video opp til 720p i formatene AVCHD Lite og Motion JPG. En annen nyhet er at G2 har fått touch screen slik at kameraet i stor grad kan styres fra skjermen for de som ønsker det.

Kamerahuset er nesten likt G1 med unntak av at Panasonic har flyttet litt på noen knapper og kontrollhjulet. Skjerm og elektronisk søker er de samme som på G1 og det er ingen ulempe for søkeren er best i denne klassen og LCD-skjermen er hengslet i siden og har veldig bra justeringsmuligheter.

Bildekvaliteten er bra og G2 har en 12 megapiksel sensor som har vært "standard" på Micro Four Thirds kameraer og Olympus Four Thirds speilreflekser de siste to årene. Både sensor og bildebehandlingen i kameraene forbedres/justeres selvsagt over tid, men bildekvaliteten til alle disse kameraene er i praksis på samme nivå.

Nærmeste konkurrenter til G2 er Panasonics egen GH1 og Samsung NX10. GH1 har nesten samme kamerahus som G2, men multiformat sensor og en bedre videofunksjon. NX10 er Samsungs første systemkamera og har samme speilreflekslignende design som G2 med innebygd elektronisk søker. NX10 har imidlertid mye dårligere søker og en fast LCD-skjerm.

Andre konkurrenter er modeller fra Olympus og Sony, men ingen av de har innebygd søker. Olympus har imidlertid en god elektronisk søker som kan monteres i blitsskoen. G2 ligger mellom kompaktkameraer og speilreflekser i størrelse og vekt, og G2 konkurrer til en viss grad også med kameraer fra disse klassene. Blant kompaktkameraene er modeller som Canon G11, Panasonic LX3/LX5 og noen avanserte superzoomer de mest aktuelle kandidatene. G2 gir klart bedre bildekvalitet, mens kompaktkameraene kan lages vesentlig mindre eller omtrent like store med mye mer zoom. Speilreflekser varier fra marginalt til vesentlig større enn G2, har tilsvarende eller bedre bildekvalitet, men dårligere integrert videofunksjon. Seriebildefunksjonen er bedre på de fleste speilreflekser.

Prismessig lå G2 over både kompaktkameraer og de rimeligste speilrefleksene da vi sjekket priser i begynnelsen av august 2010. I prisguiden fant vi G2 hus til rundt 4900 kroner, G2 pluss 14-42 F3.5-F5.6 standardzoom til 5300 kroner og en pakke med G2, standardzoomen og en 45-200mm telezoom for ca 7600 kroner.

Vi mener Panasonic har gjort en meget bra jobb med G2 og det fortjener klart en Akam Anbefaler utmerkelse. Ulemper er prisen som ligger litt over de nærmeste konkurrentene og kun 720p video mens Panasonic støttet 1080p allerede for et år siden i GH1. Vi oppfatter derfor GH1 som et ennå bedre, men dyrere kamera.

annonse