På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.
Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».
Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.
I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.
Noe av det aller heftigste VR kan by på akkurat nå
VR-entusiastene har fått et nytt leketøy.
Det er over fem år siden den første HTC Vive så kontorlokalenes lys, og samtidig ble VR – virtuell virkelighet – for alvor tilgjengelig for folk med interessen og nok penger på bok.
Jo, Oculus var tidligere ute med prototyper og demonstrasjoner, men med en liten margin var det HTC som var først i butikkhyllene. Og siden har de på ett vis konkurrert, men også eksistert greit side om side.
De to selskapene satser nemlig på litt forskjellig teknologi, og Oculus har i hovedsak hatt en dreining mot en «frittstående» opplevelse – altså VR helt uten kabler og krevende oppsett med basestasjoner for å spore bevegelser.
HTC har også testet ut alternativ sporingsteknologi gjennom Vive Cosmos, men med Vive Pro 2 er vi tilbake til den gamle oppskriften med sporende basestasjoner montert rundt et predefinert spillområde.
Er du ukjent med teknologien, fungerer altså dette slik at basestasjonene sørger for å holde kontroll på hvor hodesettet og håndkontrollerne til enhver tid befinner seg, og datamaskinen putter så disse bevegelsene inn i den virtuelle verdenen.
Mer om hvordan dette virker finner du i testen av den første Vive.
Endelig en fullverdig arvtager til den originale Vive. Men høy pris gjør at den er forbeholdt de mest ihuga entusiastene.
Fordeler
- +Velfungerende virtuell virkelighet
- +Høy oppløsning og 120 Hz
- +Gode justeringsmuligheter
- +Godt balansert, føles ikke «framtung»
- +Doble kameraer
- +Fastmonterte men avtagbare hodetelefoner
- +Kompatibel med gamle og nye basestasjoner
- +Kompatibel med gamle og nye kontrollere
- +Kompatibel med annet VR-utstyr fra HTC og Valve
Ting å tenke på
- —Pris
- —Den hersens kabelen...
- —Vi får stadig litt «tunnelsyn»
- —Krever nøyaktig justering for ikke å være uklar
- —Trenger et skikkelig godt grafikkort for å klare høyeste oppløsning og bildefrekvens
Ellers røpes mye av navnet: HTC Vive Pro 2 er en videreutvikling av den første Vive Pro. Pro betyr at produktet i hovedsak er rettet mot «profesjonelle», det vil si bedrifter og private VR-entusiaster. Det gjenspeiler seg også i prislappen på nærmere ni tusen kroner for kun hodesettet.
Designmessig minner Pro 2 om den første Vive Pro. Nykommeren har riktignok fått en annen farge, men den store forskjellen sitter skjermer og linser. Det nye VR-visiret kan by på bedre oppløsning, større synsvidde og høyere bildefrekvens enn forgjengeren.
| Oppløsning | Synsbredde | Bildefrekvens | |
|---|---|---|---|
| HTC Vive Pro 2 | 4896 x 2448 piksler (2448 x 2448 per øye) | 120 grader | 120 Hz |
| HTC Vive Pro | 2880 x 1600 piksler (1440 x 1600 per øye) | 110 grader | 90 Hz |
| HTC Vive | 2160 x 1200 piksler (1080 x 1200 per øye) | 110 grader | 90 Hz |
For vår test sendte HTC over en pakke bestående av det nye hodesettet, samt andre generasjon håndkontrollere og basestasjoner. Men her må vi straks få legge til at selve hodesettet også vil fungere med det gamle utstyret.
I tillegg trengte vi en datamaskin som kunne sparke greit fra seg – dette for å mate Vive Pro 2 med grafikk som gir en viss realisme. «5K-oppløsning» med en oppdateringsfrekvens på 120 Hz kommer ikke av seg selv.
For vår del ble det benyttet en datamaskin bestykket med et Nvidia GeForce 2080 Ti grafikkort. og en AMD Ryzen 9 5950X prosessor. Sistnevnte er på godt norsk «major overkill», ettersom det i et spill- og VR-oppsett er langt viktigere å ha muskler i grafikkdelen. Men ettersom vi også tester prosessorer er vi velsignet med å kunne plukke fra øverste hylle der.
Kjente takter
Med HTC Vive Pro 2 satses det altså på en velprøvd oppskrift, og løsningen byr sånn sett ikke på noen spesielle overraskelser. Å sette opp et spilleområde med basestasjoner tar fremdeles tid og krever en viss nøyaktighet – og kan være litt trøblete dersom du ikke har en kåk med god plass.
Vi skal ikke påstå at vi merker noen faktisk forskjell mellom å bruke Vive Pro 2 med første generasjonen basetasjoner og de nyere Valve 2.0-utgavene. Nøyaktigheten og presisjonen virker for oss å være på samme nivå med det gamle systemet, men nå har vi også kun hatt noen få kvadratmeter i stua å boltre oss på.
For det skal nevnes at de nyere Valve 2.0-utgaven støtter både et større område og gjør det mulig å bruke flere basestasjoner for å få bedre dekning av spillområdet.
Håndkontrollerne har fått ny farge, men ellers har det dessverre ikke skjedd så mye nytt fra HTC på den fronten. Vi la merke til at de nye har et mer tilfredsstillende triggerklikk, men det var det.
Vi kan legge til at Vive Pro 2 – sammen med de nye basestasjonene – også kan brukes sammen med Valves kjekke Index-kontrollere. Dessverre er disse enn så lenge ikke offisielt tilgjengelige her på berget.
Poenget er uansett at du egentlig ikke trenger å oppgradere basestasjoner og kontrollere dersom du allerede har et Vive-oppsett som fungerer tilfredsstillende.
I tillegg til maskinvare kommer programvare, og her har vi kommet noen hakk lenger enn da vi testet Vive Pro. Det er stadig mye som skal installeres, for både HTC og Valve skal ha inn diverse apper, butikker og drivere, men det virker i det minste som om programmene snakker med hverandre bedre enn tidligere.
Vi opplevde i det minste ikke at de forskjellige programmene kranglet om kontrollen.
Det har også blitt enklere og mer stabilt å styre og kjøre i gang VR-opplevelsene vel inne i de forskjellige virtuelle grensesnittene.
Som å ta på seg briller
Selve HMD-en er selvfølgelig en annen sak. Det er her mye av magien skjer, og Vive Pro 2 byr på de mest magiske VR-øyeblikkene vi har opplevd hittil.
Dette har ikke bare med nyere, bedre og kraftigere maskinvare å gjøre, men også det faktum at vi de siste årene faktisk også har fått noen mer enn halvgode VR-titler. Herunder skal vi fremheve den eminente Half-Life: Alyx, som undertegnede har spilt langt mer enn strengt tatt nødvendig i forbindelse med denne testen.
Å gå fra Vive Pro 2 tilbake til den originale Vive var en skikkelig øyeåpner. Typisk nok kan vi bare reagere på laber bildekvalitet etter at vi har fått oppleve hvor bra det faktisk kan være. Følelsen var litt som å gå fra å se noe i HD-oppløsning til å sette på en gammel VHS-kassett (spør en voksen).
For dem som går den andre veien, altså fra den gamle Vive til en Pro 2, vil opplevelsen trolig være som å få på seg helt nødvendige og nypussede briller.
Grunnet VRs natur er det ikke mulig å vise skjermbilder som demonstrerer forskjellen. For det er ikke bare snakk om en stor forskjell i antall piksler, men også blant annet hvordan linseelementene er utformet.
Den absolutt mest markante forandringen ligger nok likevel i den velkjente «gitterdør-effekten», som kommer av at det er mulig å se mellomrommet mellom de enkelte pikslene i hodesettet. Sammenlignet med den opprinnelige Vive er dette knapt mulig å skue i Pro 2-hodesettet.
Jo, vi kan fremdeles skimte dette «gitteret», spesielt på slikt som en himmel eller horisont som virker noen hakk gråere enn den hadde trengt å være. Gjenstander langt unna blir fort litt uskarpe, og det kan merkes på noe tekst. Men på nærliggende objekter er det svært vanskelig å få øye på.
Dette fører også til at tekst nå stort sett – både i spill og menyer – fungerer utmerket, mens også slikt som at bruk av lys og refleksjoner i langt større grad føles naturlige og troverdige.
Er det perfekt? Nei, hodesettet må justeres nøye og sitte perfekt for at ting ikke skal oppleves som uklart. Du kan i tillegg ha på deg briller dersom du sliter med synet, ettersom hodesettets maskedybde kan justeres, men da må du belage deg på ytterligere «tunnelsyn». Det må du egentlig uansett – 120 grader er langt unna vanlig synsvidde, og begrensningen går da vitterlig i høyden også.
Men hjernen er grei sånn, etter noen minutter i et simulert miljø har du for vane å glemme at du ser alt gjennom en maske eller «kikkert».
Det vi på den annen side fort legger merke til i VR, er ytre stimuli som ikke skal være der, og «problemet» med den hersens ledningen som henger nedover ryggen er vi ennå ikke kvitt.
I teorien er Vive Pro 2 også kompatibel med selskapets egen trådløse løsning med det klingende navnet Vive Wireless Adapter. Men denne setter visstnok begrensninger på både oppløsning og oppdateringsfrekvens, og krever dessuten en oppgradert batteripakke.
Under vår test av Pro 2 har vi uansett ikke hatt denne trådløsadapteren tilgjengelig, så vi har ikke fått sjekket ut dette.
Komfort som Vive Pro
Selv om forgjengeren Vive Pro også kom med en begrenset visuell oppgradering fra den originale Vive, var det nok likevel den økte komforten og de mer praktiske løsningene som solgte den pakka.
Med Vive Pro 2 har egentlig ikke HTC funnet på noe nytt. Sånn sett er designen ganske så lik, med etter hva vi kan bedømme de samme frontkameraer og mikrofoner.
Ergonomien har HTC heller ikke gjort noen store sprell med, og det er helt greit for oss . Her får vi nemlig god balanse og myke skumgummiputer som gjør det mulig å spille i timevis uten å få kink i nakken.
Festesystem med skruknott og fastmonterte hodetelefoner gjør det også til en relativ enkel operasjon å ta hodesettet av og på – så det er ikke noe strev å ta en fem minutters pause heller.
Og det trenger vi av og til. Altså, hodesettet på sine omtrent 850 gram er fremdeles litt tungt, og det er lett å bli «varm i maska» – spesielt i spill som krever litt bevegelse eller stresser deg litt. Og det er også gjerne poenget med en del VR-opplevelser.
Som på forgjengeren er det også mulig å ta av de fastmonterte hodetelefonene dersom du ønsker å bruke dine egne. Da kan du i teorien hente lyd trådløst eller via en USB-C-port på selve hodesettet.
Vi vil hevde at lyden i disse hodetelefonene er god nok, selv om de ikke helt kan måle seg med større øreklokker til flere tusenlapper. Fordelen av at de er fastmonterte må ikke undervurderes, og vi liker at de også kjapt kan «vippes ut» for tidvis lufting – eller for å senke blodtrykket et par hakk når det går heftig for seg i den virtuelle virkeligheten.
Konklusjon
HTC Vive Pro 2 bygger på den forbedrede komforten og ergonomien til forgjengeren Vive Pro. Men der sistnevnte i mer begrenset grad føltes som en skikkelig visuell forbedring sammenlignet med originalen, tar Pro 2 steget fullt ut.
For de som skulle gå fra en førstegenerasjons HTC Vive til Pro 2, snakker vi om en ny og bedre opplevelse på alle måter. Pro 2 er enklere og bedre å bruke, og visuelt sett er det som å ta på seg nypussede briller. Eller å bytte til en høyoppløst skjerm.
Så er det også det som har skjedd. For selv om Pro 2 kan by på både større synsvidde og høyere oppdateringsfrekvens enn forgjengerne, er det et spørsmål om hvor mye forskjell du i praksis vil merke der. Men at selve bildekvaliteten er tatt til et nytt nivå, er udiskutabelt. I tillegg til høyere oppløsning, sørger den langt svakere «gittereffekten» for at bruk av farger og lys blir mer effektiv.
Da vi for tre år siden testet Vive Pro, var vi i tvil om den var verdt å oppgradere til fra originalen. Med Vive Pro 2 er det ingen tvil. Her får både komforten og grafikken det løftet som skal til, og du klarer deg fint med de opprinnelige håndkontrollerne og basestasjonene.
For utålmodige sjeler som allerede sitter med en Vive Pro, er det ikke like enkelt. Pro 2 byr sånn sett ikke på noen ergonomiske nyvinninger, kun en god visuell boost. Om det er verdt pengene, må nesten være opp til den enkelte. Vi hadde trolig spart til neste generasjon, men har du et knakende godt grafikkort, stor sans for VR og ikke minst har økonomien i orden, er det ikke noe direkte bomkjøp heller.
For det er ingen tvil om at Vive Pro 2 har gitt undertegnede den absolutt råeste VR-opplevelsen hittil, og det blir usigelig tungt å måtte gå tilbake til den originale Vive etter testperioden.
Samtidig er det åpenbart at prisen – spesielt for totalpakka dersom du ikke har en heftig PC fra før – sørger for at det er en opplevelse trolig kun de aller mest innbitte VR-fantastene vil unne seg.
Sånn sett er det greit å minne om at den originale Vive også kan oppgraderes med et bedre lyd- og festesystem.
For deg som i større grad vil ha noe som er enkelt å sette opp og bruke, mens det i samme slengen ikke nødvendigvis blakker deg, vil frittstående systemer som for eksempel Oculus Quest 2 kunne hjelpe på VR-kløen for mange.
Vi kan også minne om at PlayStation 4 har sitt eget VR-hodesett, men om du ikke eier et allerede, vil du kanskje heller vente på VR til PS5.
Ellers finnes det også aktuelle alternativer vi ikke har fått testet. Valve Index er dessverre stadig ikke offisielt tilgjengelig i Norge, men er ikke helt umulig å få tak i heller. Av alternativer til HTC har vi dessuten løsninger som HP Reverb G2 og Oculus Rift S.
Men dersom det ikke er et spørsmål om penger, ville uansett HTC Vive Pro 2 vært blant de øverste på vår ønskeliste akkurat nå.
Endelig en fullverdig arvtager til den originale Vive. Men høy pris gjør at den er forbeholdt de mest ihuga entusiastene.
Fordeler
- +Velfungerende virtuell virkelighet
- +Høy oppløsning og 120 Hz
- +Gode justeringsmuligheter
- +Godt balansert, føles ikke «framtung»
- +Doble kameraer
- +Fastmonterte men avtagbare hodetelefoner
- +Kompatibel med gamle og nye basestasjoner
- +Kompatibel med gamle og nye kontrollere
- +Kompatibel med annet VR-utstyr fra HTC og Valve
Ting å tenke på
- —Pris
- —Den hersens kabelen...
- —Vi får stadig litt «tunnelsyn»
- —Krever nøyaktig justering for ikke å være uklar
- —Trenger et skikkelig godt grafikkort for å klare høyeste oppløsning og bildefrekvens
