Fargerik fantasihyllest

Eigil Knudsen

30. august 2010, 10:32

Lagre artikkel

Den aldrende, alkoholiserte Doctor Parnassus (Christopher Plummer) og hans besetning på tre, deriblant hans datter Valentina, prøver mot alle odds å tjene til livets opphold med en omreisende, 1800-tallsaktig teaterforestilling. Om bord på teatervognen finnes det et magisk speil som fungerer som en portal inn i fantasien til alle som måtte entre og som har den uimotståelige evnen til å realisere folks innerste drømmer og begjær, om enn for et liten stund.

Parnassus, som kontrollerer "imaginariumet", bærer imidlertid på en dyster hemmelighet. For lenge siden lovet han å gi sin egen datter til selveste djevelen på hennes 16-årsdag i bytte mot evig liv. Men når fødselsdagen nærmer seg foreslår en nå angrende Parnassus et veddemål med djevelen i et forsøk på å redde datteren: Den personen som klarer å forføre fem sjeler i imaginariumet skal få Valentina som premie. En mystisk fremmed ved navn Tony (Heath Ledger) dukker opp og blir raskt en het kandidat, i det som blir en intens, farefull og fantasirik kamp mot klokka.

Forvirret? Vel, om du er blant de heldige som tidligere har kommet helskinnet tilbake fra Gilliams mange psykedeliske, filmatiske utflukter har du egentlig fint lite å frykte. Eks-Monthy Python-medlemmet trives åpenbart på indiescenen, og denne gangen har hans anti-Hollywoodske idealisme kulminert i en kanskje enda mer leken og udisiplinert fantasiorgie enn noen gang tidligere. Ikke bare har han fråtset i bluescreen -og digitaleffekt-løsninger, men kostymedesignernes iherdige innsats ble sågar belønnet med en aldri så liten Oscar-nominasjon.

Det gjorde ikke overraskende også scenografien, og i alle fall ved første gjennomsyn er The Imaginarium of Doctor Parnassus en blendende, fengslende og nærmest hypnotisk visuell opplevelse. Det er alltid herlig å dykke ned i en verden hvor alt synes mulig og hvor uforutsigbarheten er både konsekvent og vedvarende, og Gilliam er forfriskende kompromissløs i sin konstruksjon av abstrakte drømmebilder. Filmen er en slags surrealistisk allegori med symbolikk og kreative visuelle metaforer som til sammen utgjør en smått berikende, om enn tidvis forvirrende, fortelling med både antimaterialistisk samfunnskritikk og moralfilosofiske refleksjoner.

Filmen handler kanskje dypest sett om en fars forhold til sin datter og hans kamp for forsoning og for å rette opp feil fra fortiden. Og oppi det hele representerer fantasien menneskets iboende potensiale for godhet og ondskap og avspeiler også det irrasjonelle, men akk så grenseløse, underbevissthetsunivers.

Men her er det jo også lett å gå seg vill, og Gilliams' visjoner og formidlingsiver til tross; det er noe litt ustrukturert og formløst over selve det filmtekniske håndverket, i den grad dette i det hele tatt er synlig i fargekaoset. Av og til er det noe følelsesmessig treffsikkert over bildene hans, men rett som det er slipper han til Monty Python-ånden i seg med komisk absurde iscenesettelser, noe det for så vidt ikke er noe galt i.

Det er altså ikke vanskelig å la seg underholde og begeistre av Gilliams særegne, berusende originalitet og visuelle oppfinnsomhet, og i kombinasjon med innholdsmessig substans og et svært imponerende skuespillergalleri for indie-film å være, er The Imaginarium of Doctor Parnassus avgjort severdig. Gilliam oppfyller muligens ikke alle sine kunstneriske ambisjoner, men så er kanskje heller ikke disse så store som han av og til gir inntrykk av.

Gilliams fargesprakende fantasiunivers er ganske krevende å gjengi visuelt, men resultatet er likevel ganske upåklagelig. De mange sterke, klare fargene som ofte dominerer skjermen formidles godt, og som vanlig er det gjerne de digitalt genererte delene av bildeflaten som er renest og penest i høy oppløsning. Detaljrikdommen i kostymene og kulissene er også godt ivaretatt. Filmen har ingen merkbare blue-screen-sømmer, så det meste av det dataskapte effektmakeriet er godt integrert. Det mørke partiene, som filmen også har en del av, er imidlertid preget av noe støy.

Det er også lite å si på lyden. Filmen inneholde relativt mye musikk som gjengis klart og tydelig, og det samme gjør de mange kreative lydeffektene.

Tilleggsklippene som følger med filmen er en serie relativt kort snutter som strengt tatt kunne vært slått sammen til færre og lengre klipp. Blant dem finner vi Gilliams egen introduksjon til filmen, kommentarspor, samt redegjørelser for visjonene hans og hvordan idéen ble til i utgangspunktet. Disse er til dels informative supplementer som kan være nyttige å få med seg for å sette filmen i perspektiv.

Som seg hør og bør får vi også et innblikk i de kreative og tekniske prosessene bak noen av de omfattende spesialeffektene i filmen. Blant annet finnes det en ganske interessant snutt hvor vi får se én og samme scene i fire ulike stadier samtidig, fra storyboard-skisse til ferdig rendert datagrafikk.

For øvrig kan det være verdt å merke seg at Imaginarium of Doctor Parnassus var avdøde Heath Ledgers siste film. Gilliam har i den forbindelse også dedisert filmen til ham, og blu-ray-utgivelsen inneholder også et intervju med Ledger hvor han omtaler innspillingen som en svært positiv og befriende opplevelse. Det finnes også et tullete klipp hvor Ledger tester ut kostymer i garderoben. Dette kan være verdt å få med seg for fans av den Oscar-belønte Joker-skuespilleren.