TestTesla Model S

Elektromotoren hviner idet 2,1 tonn aluminium og batterier kastes avgårde

Vi har testet teknologien i elbilenes konge.

Kapittel 2

En gigantisk skjerm

Når du cruiser avgårde er det to åpenbare ting som slår deg. Først av alt den totale mangelen på knapper, brytere og dippedutter. Foruten en knapp for nødblinken, som Tesla er pålagt å ha der, samt en lik knapp som åpner hanskerommet, er nemlig alt av kontroller stappet inn i det som har blitt kjennetegnet til Model S, den andre tingen du helt klart vil legge merke til: En 17 tommer stor og berøringsfølsom skjerm.

Fra denne styrer du det meste i bilen. Selve grensesnittet er todelt, og alt det tekniske skjuler seg i en innstillingsmeny du finner via en knapp nede i venstre hjørne av skjermen. Her kan du regulere og få informasjon om det meste: Alt fra hvilken versjon av programvaren du kjører, hvilke farger menyen skal ha, fjæringshøyden, åpning og lukking av soltaket eller bakluken, regulering av lyktene og hvor mye strøm som skal genereres når du bremser.

Det meste er her temmelig elegant og intuitivt. Vil du åpne soltaket, får du opp et stort bilde av bilen sett ovenfra. Drar du fingeren over skjermen åpner soltaket seg akkurat så langt som du dro fingeren, både frem og tilbake. Om du svinger inn i et boligfelt med krappe fartshumper kan du få bilen til å heve seg selv, og ønsker du strammere styring kan du sette rattet i en egen sportsmodus – alt mens bilen er i fart.

Utenom selve innstillingsmenyen byr også skjermen på et underholdningssystem, drevet av en Tegra 3-prosessor fra Nvidia. Via en serie av knapper langs toppen av skjermen kan du svitsje mellom en mediaspiller, et ryggekamera, telefonboken, en nettleser, GPS-en og en egen liten funksjon som viser energiforbruket de siste kilometerne. Sistnevnte vil nok pirre den indre nerden hos mange, men gjør ellers ikke så mye nytte for seg: foran rattet er det nemlig et eget lite instrumentpanel til føreren som viser det viktigste tallet – den gjenstående rekkevidden til batteriet. Rekkevidden kan vises som både en teoretisk rekkevidde, som er de 500 kilometerne Tesla påstår bilen skal holde ut, og en kalkulert rekkevidde basert på kjøringen du har gjort den siste tiden. Denne rekkevidden er normalt betydelig lavere.

Det er litt uvant at alt du skal gjøre i bilen innebærer å ta på en gigantisk skjerm. Denne gir naturligvis ikke taktil tilbakemelding på samme vis som knapper og hjul, men du blir raskt fortrolig med den. Alle knappene er på faste steder. De du har behov for å trykke på i fart er store, mens enkelte av knappene for mindre kritiske funksjoner er ganske små. Selv om førsteinntrykket var at bilen har kaotisk mange innstillinger virket det hele intuitivt etterhvert som vi fikk tatt den i bruk.

Oppdaterer seg selv

Vi har tatt av motorveien, og ligger på de små og overraskende godt vedlikeholdte fylkesveiene mellom Asker, Hyggen og Oslofjordtunellen. Teslaen ligger fjellstøtt i de mange svingene, men det vi merker oss er at det er mer bak den 17 tommer store skjermen. I bilen sitter det nemlig et SIM-kort som lar bilen kommunisere med omverdenen, og der vi nå kjører er det periodevis bare Edge-dekning. Det er tydeligvis ikke nok til å laste ned kartdata fortløpende, for kartet vi har foran oss er ofte bare grått – med en liten pil i midten som sier ifra om at bilen vår eksisterer ett eller annet sted i verden.

Model S har nemlig ikke kartene lagret i bilen som standard. Om noe hadde vi forventet at kartene fungerte uavhengig av mobildekning i en bil til over 750 000 kroner.

Det samme SIM-kortet er også grunnen til at du finner en fungerende nettleser i skjermen. Ja, for du leste riktig: Dette er en bil med en fullverdig nettleser som lar deg surfe relativt fritt på Internett mens du kjører. Den spiller riktignok ikke av video, da det er ulovlig å ha i nærheten av føreren, men alt annet fungerer fint. Det meste er riktignok noe tregt – responsen når vi for eksempel ruller oss ned en nettside er åpenbart ikke på topp, og vi kjenner at den lille Tegra-prosessoren sliter, men det fungerer.

At bilen har mobildekning har også en tredje, hendig funksjon: Den kan motta programvareoppdateringer på direkten. Tesla pusher disse med jevne mellomrom mens du sover, slik at du våkner til enten nye funksjoner eller en feil som er rettet. Det er tross alt ikke mange mekaniske deler i denne bilen sammenlignet med andre biler, så veldig mye kan løses via ren programvare.

Da Tesla i vinter slet med at bilene ikke ladet seg i den norske vinterkulda, var det et problem de til slutt løste ved å oppdatere programvaren – uten at en eneste bil måtte ta veien til verkstedet. Modellen vi duret utover langs Drammensfjorden med hadde versjon 5.9 av programvaren, men Tesla har fortalt oss at 6.0 straks er på vei – med blant annet stemmestyring inkludert.

Komforten du forventer

Etter noen timer på veien har vi lagt Oslo bak oss, og passert flere bomstasjer uten å bidra med en eneste krone til den splitter nye motorveien vi nå freser avgårde på. Ruten vi har valgt innebærer egentlig flere hundrelapper i bompenger, men siden politikerne hadde knøttsmå elbiler i tankene da de dumpet avgiftene – ikke et råskinn av en sportsbil med over 400 hestekrefter – så slipper vi det.

Med et par timer på rumpa har vi også fått et inntrykk av komforten til denne doningen. Bilen har bøtteseter, noe den så absolutt trenger når du klemmer pedalen i bånn på vei ut av en sving, så at den som sportsbiler flest oppleves som noe hard å sitte i er egentlig relativt greit. Justeringsmulighetene er mange, og vi fant etter hvert en relativt god sittestilling. Totalopplevelsen er veldig god, mye fordi bilen ellers er så utrolig stillegående, responsiv og regelrett deilig å håndtere. Men med noen timer på baken blir du minnet på at det du sitter i er og forblir en spesiell krysning mellom en sports- og lukusbil.

Mens vi suser nordover på E6, i vår egen stillegående boble med en og annen Model S susende forbi, var det en tanke som stadig slo oss: Det er mange som eier Model S i Norge i dag, ergo er det mange som kjører rundt med en den svære skjermen i dashbordet. Hvor trygt er egentlig det?

En av kameramennene våre, som satt i passasjersetet store deler av turen, fant det nemlig nyttig å sjekke kommentarfeltet på artiklene våre med jevne mellomrom. Det var tross alt 1.april da vi var på veien, og for hver gang kameramannen flirte av en kommentar ble blikket til føreren dratt vekk.

Jevnt over opplevde vi likevel ikke skjermen som direkte forstyrrende: Som så mye annet havnet den rett og slett ute av fokus selv etter lang tid med helt kliss lik og kjedelig motorvei fremfor oss. I praksis skilte den seg ikke fra det mylderet av knapper du ellers må famle med i en bil. Den var der, men det er ikke en ting du stirrer på konstant fordi den viser deg kule grafer.

På mange måter er det bedre å ha en svær skjerm på 17 tommer, enn en mobilskjerm på fire tommer, dersom du er tjukk nok i huet til å sjekke nettaviser mens du kjører. Og bak dette har du egentlig et viktig poeng: Om noen kjører i grøfta eller frontkolliderer fordi de satt og leste dagens nyheter på vei hjem fra jobb, så er ikke det skjermens skyld. Det ansvaret ligger på personen som i utgangspunktet bestemte seg for å lese nyhetene.