På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.
Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».
Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.
I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.
Ti måneder etter lansering: Apple Arcade er fantastisk på sitt beste
Mikrotransaksjonsfritt og deilig, men utvalget kunne vært større.
Innhold
Ingen liker mikrotransaksjoner lenger. Da de kom skulle de være en enkel måte å betale for småting på. Lavterskelpris som gjorde handel på nett og i apper enklere og kjappere. Siden den gang har spesielt spill på mobil i mange fall nær utelukkende handlet om hvor mye du er villig til å betale for å få den «loot boxen» som i størst mulig grad garanterer at du vinner mot han russeren som åpenbart har kjøpt hvert eneste produkt appen tilbyr.
Apple Arcade er ment å være motgiften til denne prismodellen. Tjenesten koster 59 kroner i måneden og gir deg tilgang på et lite traktorlass av små og store spill - spill der du ikke må kjøpe deg opp og frem hvis du vil vinne.
Apple lanserte spilltjenesten sin i fjor høst, og vi har ikke gjort en skikkelig test av den før nå. I mellomtiden har innholdsmengdene gått opp og ett av de viktigste lanseringsspillene for tjenesten endelig blitt ferdig. Derfor faller det seg naturlig å se hvordan ståa er for Apples spilltjeneste.
Tjenesten fungerer på tvers av (nesten) alle Apple-dingser, enten du bruker Mac, iPhone, iPad eller Apple TV. Jeg testet den på en iPhone 11 Pro Max, iPad Pro og på Apple TV 4K.
Langt mellom de store titlene
Hvis det skal være noen vits å betale en fast månedspris for Arcade må det være noe der å pusle med. Utvalget er avgjørende for at tjenesten skal være nyttig, ellers risikerer den å bli en Netflix-variant der du har sett alt fra før. Og utvalget er kanskje det svakeste elementet ved Apple Arcade.
Apple er ikke fryktelig flinke til å trekke frem Arcade-tjenesten sin i andre avdelinger av App Store, så man får ikke allverdens innsikt i utvalget før man faktisk hopper til Arcade-fanen og blar rundt på egen hånd. Da min jakt etter noe gøy å spille startet var det litt vanskelig å drille ned i utvalget. Det er mange titler her, men relativt få titler innenfor hver spillsjanger. Spesielt de litt påkostede storspillene var det et stykke mellom.
Småtitlene som det er flere av kunne man håpet på ga unike og gode opplevelser, og det gjør noen av dem, men mange havner «utenfor» det i hvert fall jeg ser etter av ulike årsaker. Flere er så stiliserte og spesielle i uttrykket at de små demosnuttene får det til å se ut som om noen har gjort spill av en barnebok. Andre igjen drar pikselkunstgreia litt vel langt.
De gangene noen har forsøkt å starte helt nye appbutikker har ofte inntrykket vært at mye av innholdet er billig og unyttig. Windows Phone og Samsung Bada var proppfulle av såkalte soundboards - apper der du kunne trykke på knapper for å lage lyder, for eksempel prompelyder eller sitater fra kjente TV-serier. Apple Arcade har kvaliteten i orden - men stilvalgene som er tatt for en del av innholdet gjør at mye havner i kurven for «spesielt interesserte».
Hvor er spillerne?
At det er forholdsvis få titler innenfor hver sjanger eller type speiles også av at det ikke virker å være fryktelig mange som spiller Arcade-spill. Mange store titler i tjenesten har under ti anmeldelser. Det er en relativt uvant tilstand i Apples ellers så hyperaktive App Store.
Men det speiler kanskje også det at tjenesten rett og slett ikke markedsføres så veldig hardt inni nevnte butikk. Og med tanke på det litt magre utvalget blir avhengigheten til stortitler som nevnte Beyond a Steel Sky desto større.
Frem til den dukket opp for et par uker siden var det Oceanhorn 2 som måtte fungere nesten alene som representant for mer klassiske «adventure»-spill i Arcade. Oceanhorn-serien holder god kvalitet, men den bærer ikke en spilltjeneste alene.
Tre av de beste spillene
De tre første spillene jeg bet meg fast i var Frogger in Toy Town, Sonic Racing og Jenny LeClue. Dette er også tre av de mer profilerte spillene i tjenesten, der Frogger ble vist frem på scenen da Apple lanserte hele tjenesten. Det handler om å få frosken sin til å hoppe over veien uten å bli påkjørt av stadig mer vanvittig trafikk.
Etter hvert blir hindringene mange også utenfor veien, med kanoner og bøker stablet opp på upraktiske steder. Du skal hoppe fra begynnelse til slutt i hvert brett, og samle med deg småfroskene du finner underveis. Spillet er en videreutvikling av den gamle Frogger-serien, og som klassikeren den er fungerer den godt pyntet opp med moderne grafikk.
Sonic Racing overrasket meg mest, samtidig som den egentlig ikke burde det. Underveis i jakten på gode spill var det flere kommentarer i App Store og på internett som hevdet den var blant de beste titlene på Arcade. Jeg har aldri vært noen stor Sega-fan og har derfor ikke en spesiell plass i hjertet for det blå pinnsvinet. Men i Racing-versjon funker det definitivt.
Dette er som om en gjeng andre dyr har kapret alle kjøretøyene i Mario Kart. Det er rask racing med sprø våpen og små biler som snurrer for et godt ord. Veldig gøy alene, enda mer gøy med flere.
Jenny LeClue er et detektivspill med forholdsvis høy stilfaktor. En forfatter har gått seg fast i de samme slappe historiene, og nå krever forlaget at han bygger inn litt mord og ordentlige mysterier, fremfor den vanlige suppa. Og Jenny LeClue må løpe rundt i detaljerte, hovedsakelig sideskrollende brett for å løse mysteriene. Hvem drepte rektoren? Og hvorfor?
Til tross for et veldig spesielt utseende, fungerer spillet veldig godt og er spennende og morsomt tidsfordriv av en type og kvalitet jeg forbinder mest med de beste 10-dollar-kjøpene av uavhengige småspill på spilltjenesten Steam.
Det aller beste spillet(?)
Jeg spilte ferdig Jenny LeClue, og er stadig mistenksom til Frogger in Toy Town - den er ikke dyr målt i mikrotransaksjoner, men har en tendens til å gjøre meg så irritert at telefonen som flyr gjennom vinduet kan komme til å koste litt. Sonic og kameratene hans ble værende på mobilen, men har ikke fått så mye tid som kvaliteten på moroa tilsier.
Forsinkede Beyond a Steel Sky var spillet som først fikk meg til å lette på et øyenbryn for Arcade. Det skulle kommet i fjor, men det er her nå, og det landet raskt på iPaden da det var ute. iPad Pro 12,9 sammen med en Xbox-kontroller og trådløse hodetelefoner tok med ett spranget fra «nettbrett pluss pluss» til å inkludere spillkonsoll i beskrivelsen.
Neida, dere som venter på neste Xbox og PlayStation har selvsagt ikke noe å bekymre dere over på grafikkfronten. Hvis du vil ha strålesporing og dynamisk oppfriskingsrate med fotorealistiske fjes på spillfigurene er det fortsatt kraftigere jern enn en iPad Pro du trenger.
Den konsollopplevelsen det er snakk om her er følelsen av både omfang, historie og velskrudd spillmekanikk. Beyond a Steel Sky gir den spillfølelsen jeg har inntrykk av at Nintendo har jaktet mer eller mindre vellykket på i alle år; en spillopplevelse som aldri har vært forankret i de drøyeste ytelsene, men i gode totalpakker der historien og selve spillet overskygger viktigheten av antall polygoner på skjermen.
Vår hovedmann, Robert Foster, skal finne ut av hvor en kidnappet gutt har blitt av, og er det ikke noe som er litt snodig med denne verdenen? Blant roboter som ber deg om å fortsette å smile må du løse små og store gåter for å komme videre i handlingen, der du selvsagt også har stjålet en annens identitet.
Noen dager på besøk på et forblåst sørland betød at den lille iPad-skjermen ble en svært god nødutgang da innholdet på familiens store TV-skjerm ble for monotont og Home and Away-preget. Spillet er så solid skrudd sammen at det suger deg inn og ikke har noen problemer med å holde deg fanget i sin alternative verden, selv om det skjer ting rundt deg.
Apples økosystem
En stor fordel for Arcade er at det virker på tvers av alle større enheter Apple lager. Dermed kunne jeg lett fyre opp Apple TV-en min og fortsette spillinga da jeg kom hjem. Men her merket jeg for aller første gang akkurat hvor stor ytelsesforskjellen på ny og gammel Apple-prosessor kan være. Du aner forskjellen når du bruker en ny og en gammel iPhone om hverandre, men som regel er enklere apper og menyopplevelsen skrudd for å oppleves omtrent like god, samme hvor du bruker dem.
Beyond a Steel Sky derimot viste temmelig tydelig at den tre år gamle A10X Fusion-prosessoren i Apple TV-en ikke har frasparket som A12Z Bionic i iPad Pro har. Det går fint an å spille spillet på Apples TV-boks, men etter flere timer på råsterke iPad Pro var det umulig å ikke merke den litt ujevne bildeflyten. Det ble ikke det samme og det ble ikke like lett å komme inn i Union City-verdenen som vår helt labber rundt i. iPaden ble hentet frem igjen.
Men selv om Beyond a Steel Sky åpenbart ikke skal konkurrere med PlayStation 5, er det et grafisk krevende spill - mye mer så enn mesteparten av Arcades øvrige innhold. At du kan ta med deg spillfremgangen sømløst fra liten til større skjerm, bruke den samme kontrolleren og de samme hodetelefonene om du vil, gjør dette ekstremt fleksibelt. Ta frem spillet ditt på iPhonen på bussen, fortsett på Apple TV når du kommer hjem og plukk frem iPaden hvis du vil spille videre på hytta.
For nesten alle spill er dette en særdeles god opplevelse, selv om mitt favorittspill akkurat nå ikke imponerte så mye som håpet her.
På sitt beste er Apple Arcade fantastisk, men ...
Apple Arcade får på pussig vis fly litt under radaren på Apples dingser. Den er en tjeneste inni en annen tjeneste, en «butikk» inni en mye større butikk. Den har dermed ikke sin egen søkefunksjon, og den tilgodeses bare med én oversiktsside når du åpner App Store.
All annen informasjon om Arcade-innholdet må utgå fra den ene siden, der du enten kan velge mellom kuratert innhold i lister og artikler, eller en langt mer generell «alle spill»-oversikt. Til å ikke være et overflødighetshorn av spill blir Arcade faktisk litt rotete når tjenesten presses inn i et hjørne av App Store. Samtidig er det jo logisk sett der løsningen hører hjemme - å spre nedlastbare apper til flere ulike avdelinger på samme telefon kunne blitt enda mer forvirrende.
Jeg vet ikke akkurat hva Apple skulle gjort for å få Apple Arcade ryddigere og kjappere å komme i gang med, men i dagens løsning er det noe som skurrer.
Mengden innhold er kanskje den viktigste negative faktoren med Arcade. Med hundrevis av små og større titler er det ikke akkurat tomt i glasset, men gitt at App Store ellers tilbyr millioner av apper fremstår Arcade som en lillebror der du må håpe at noe som fanger akkurat din interesse tilbys.
Hvis jeg jakter på et kort, men spennende, førstepersons adventurespill på verdens største spilltjeneste, Steam, kan jeg være helt sikker på at det er hundrevis av titler til mellom en hundrings eller tre som passer beskrivelsen. Følelsen av å «måtte ta til takke» med det som er der er langt mer påtrengende i Arcade.
Utvalget er uansett stort nok til at du garantert finner noe, men finner du noe nytt å spille når du ser etter neste tittel?
Prisen for å prøve er i hvert fall så lav at den er helt akseptabel, og på sitt beste kan tjenesten og spillene i den være helt fantastiske. Med nye spill lagt til hver uke er det ikke utenkelig at neste tittel gir seg selv så fort du blir ferdig med det du spiller nå, og hvis ikke er det jo enkelt å si opp.