Test

Nikon D90

Detaljgjengivelse

Det er mange ting som sammen gjør et kamera til godt, men alle disse er til ingen nytte om ikke bildekvaliteten holder mål. På denne siden ser vi derfor nærmere på kameraets evne til å gjengi detaljer, og på neste side finner du mer om andre aspekter av bildekvaliteten, som hvitbalanse, fargegjengivelse, og dynamisk omfang.

Om man har det travelt med å få bilder sendt til bestemor eller avisdesken, er det en fordel å slippe å etterbehandle dem før de blir brukbare, men dersom man skal ha 100% optimal kvalitet ut av bilder tatt under vanskelige forhold blir man gjerne nødt til å etterbehandle bildene. Først ser vi derfor på hvordan kameraets JPG-filer er i forhold til RAW-filene.

JPG eller RAW?

Utsnittet til venstre ovenfor er fra et JPG-bilde som er ubehandlet og kommer rett fra kameraet. Vi har benyttet D90s "standard"-bildestil, men det har også andre som "nøytral", "levende" (for øvrig en ganske dårlig oversettelse av "vivid"), "monokrom", "portrett" og "landskap". Alle kan justeres og tilpasses brukerens behov, og man kan endre både skarphet, kontrast, lysstyrke, fargemetning og nyanse. Standard-stilen har i utgangspunktet en oppskarping på 3, på en skala fra null til ni, og leverer et greit resultat, men ikke helt optimalt når vi ser på vårt hovedkortmotiv. Hva som er optimalt vil variere avhengig av lysforhold og motiv, men oppskarpingen på denne bildestilen synes noe tam i utgangspunktet. Dette er ikke noe problem i seg selv, når man har såpass utstrakte justeringsmuligheter som man har i D90. Resultatet vil likevel være helt greit i de fleste tilfeller, om man ikke orker å prøve seg frem til det man liker best. Likevel er som vanlig RAW-resultatet hakket bedre, konvertert til TIFF med Adobe Camera RAW på standardinnstillinger.

JPG:

Sammenligner vi JPG-bildet fra forrige avsnitt med tilsvarende fra D80 ser vi ganske umiddelbart hvor mye som egentlig har skjedd siden dengang D80 var nytt og fikk ros for svært god bildekvalitet. D90 ligger flere hestehoder foran, og vi mistenker at D90 ville slått forgjengeren på dette punktet selv med optimal justering av D80s JPG-filer rett fra kameraet. Kvaliteten D90 leverer her er imponerende også i forhold til D300 og også sammenlignet med et knippe konkurrenter.

RAW:

Samme tendenser er tydelig i RAW, og også her dankes aldrende D80 fullstendig ut av nykomlingen, som for øvrig gir både D300 og Canon EOS 50D hard konkurranse. Sistnevnte flyter litt på sin noe høyere oppløsning, men om D300 leverer bedre detaljgjengivelse enn D90 er det med minimal margin - om noen i det hele tatt. Hva andre konkurrenter i samme prisklasse angår, hevder D90 seg helt i toppen, uansett megapikselantall.

Skarphet

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Kvalitetsskala for MTF50 (corr) ved 120 linjer per tomme.

Teoretisk maksimum for D90 er omkring 2800 LW/PH, men vårt målte resultat på 2344 er også svært bra. Man kan med den detaljgjengivelsen skrive ut et ubeskåret bilde i plakatstørrelse, om man bare har printer som klarer det, noe de alle færreste har. Dette resultatet legger seg tett ved konkurrenter som Canon EOS 50D og Pentax K20D som begge på papiret har høyere oppløsning enn D90.

Justerer vi for underoppskarping får vi et resultat på 2663, som oppløsningen tatt i betraktning er svært bra, og merkbart bedre enn storebror D300.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Så langt har både hovedkortbildet vårt og målingene signalisert det samme, nemlig at D90 kan skilte med fremragende detaljgjengivelse. Hva sier så sinekartet vårt om den saken?

Joda, tendensen er der også på sinekartet, selv om den ikke er like klar som på våre MTF-målinger. D90 mister styringen rundt 28-29, ørlite granne etter at D300 ser ut til å få problemer. Dette er et fremragende resultat, og D90 havder seg med dette langt fremme i feltet. Pentax K20D og Nikons egen D700 ser faktisk ut til å være de eneste sammenligningskameraene som kan hamle opp med D90 på dette området.

D90 imponerer stort på detaljoppløsning ved lav ISO-verdi, såpass er temmelig klart, men hva skjer når vi øker lysømfintligheten?

Bildestøy

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

1600 ISO:

På 1600 ISO vlir gapet mellom D90 mog forgjengeren enda større enn det var tidligere. D80 sliter virkelig, og D90 begynner å kjenne presset på JPG, men på RAW klarer D90 seg fremdeles bra. D300 begynner imidlertid å vise muskler i forhold til D90 og ser ut til å ha tatt igjen det tapte. D700 har ingen problemer, men også Canon EOS 50D og Pentax K20D klarer seg godt i konkurransen med D90. På 1600 ISO kan D90 levere utmerkede resultater dersom man etterbehandler RAW-filer eller fininnstiller JPG-innstillingene på forhånd, noe som absolutt ikke er så verst i det hele tatt.

3200 ISO:

På 3200 begynner også D90 å slite litt, og støyen begynner for alvor å gå ut over bildekvaliteten. JPG-filen bærer preg av å ha mistet mye detaljer på grunn av støyfjerning, og selv om den har flere detaljer enn JPG-bildet, er RAW-filen også ganske så kornete av støy. Likevel, D80 har her helt mistet sporet og har for lengst beveget seg ut til terrenget. Filene fra D80 er på denne ISO-verdien knapt brukbare selv ganske kraftig nedskalert, enten på skjerm eller i små utskrifter. K20D og 50D synes ørlite granne bedre enn D90, mens D300 nå er tydelig bedre enn både dem og lillebror. D700 troner ikke uventet på toppen, med sin fenomenale ISO-ytelse.

6400 ISO:

På 6400 ISO er det ingen av våre sammenligningskameraer bortsett fra D700 som klarer seg med æren i behold, med D300 på en fjern andreplass. Også D90 har sklidd helt ut her, men ikke på langt nær så mye som Sony A700, som mest ser ut som noe fra impresjonismens storhetstid. Skal man bruke bilder fra D90 på denne ISO-verdien må man pent belage seg på å skalere kraftig ned eller konvertere bildet til svart-hvitt. Dette duger nemlig til avistrykk i relativt små størrelser, men ikke stort annet.

Måler vi støyen ser vi mye av det samme. Selve mengden støy er ganske lik på D80 og D90, men støyens beskaffenhet er langt bedre på D90. Den danner i langt mindre grad iøynefallende mønstre, linjer og flekker, og kornene som dannes er jevnere fordelt. D300 kan som diagrammet viser by på langt mindre støy enn noen av lillebrødrene, og D700 ligger her enda bedre an. Det er ikke unormalt at kameraer med Bayer-filter har langt mere støy i den blå kanalen enn de andre, men forskjellen vi ser i D90 er likevel en smule heftigere enn vi vanligvis ser. Sony A350 har litt av den samme tendensen, og vi lurer på om ikke dette kan være en indikasjon på at det kan være noe å hente på dette området i en eventuell forbedret firmware.

Nikon D90 / Pentax K20D / Canon 450D / Canon EOS 40D / Canon EOS 5D
Nikon D80 / Nikon D60 / Nikon D300 / Nikon D700 / Sony A700 / Sony A350