E-M10 II vet nesten ikke selv at det er et «billigkamera»

Populære OM-D E-M10 har fått en oppgradert oppfølger.

Kristoffer Møllevik

14. november 2015, 08:00

Lagre artikkel

Den forholdsvis lave prisen kombinert med avanserte funksjoner har gjort E-M10 til et av Olympus' mest populære kameraer, og et av de mer populære kompakte systemkameraene på markedet. Nå har kameraet fått sin «Mark II».

Navnet på nykommeren er Olympus OM-D E-M10 II, og er altså et kompakt, speilløst systemkamera i Micro Four Thirds-systemet. Det vil si at bildebrikken i kameraet er noe mindre enn en APS-C- og fullformats-brikker, men mye større enn bildebrikkene vi som regel finner i et kompaktkamera.

Få oversikt over hva forskjellene er:
Sjekk ut vår store guide til bildebrikker » (Tek Ekstra)

Med en utsalgspris på beskjedne 5500 kroner for kamerahuset ligger kameraet i det nedre prissjiktet for systemkameraer. Olympus kaller det også selv for et «intro-kamera», altså en litt lettere modell for nye brukere som ikke er vant til avanserte systemkameraer. Til tross for dette er kameraet på mange måter utstyrt som et mye mer profesjonelt kamera enn prisen antyder, på godt og vondt.

På den posititive siden har kameraet fått den innebygde, 5-aksede bildestabiliseringen fra det nesten dobbelt så dyre OM-D E-M5 II. Kameraets høyoppløselige elektroniske søker (EVF), har fått en oppgradering fra 1,4- til 2,3 millioner bildepunkter. Makro-fotografer kommer til å sette pris på den nye «focus bracketing»-funksjonen, der kameraet tar flere bilder med litt ulik fokus, slik at de kan kombineres til ett bilde med større dybdefokus.

7

Bra

Olympus OM-D E-M10 Mark II

annonse

Sjekk laveste pris på Prisjakt

7

Bra

Fordeler

• +
  Rask fokus
• +
  God, fem-akset «sensor-shift» bildestabilisering
• +
  Svært god søker og berøringsskjerm
• +
  Kompakt utforming
• +
  Klassisk, pent design
• +
  God betjening
• +
  Rask buffer og grei skuddtakt
• +
  God bildekvalitet
• +
  Smart funksjon for fokus-stabling
• +
  Mange tilpassningsmuligheter i menyene
• +
  Hyggelig pris

Ting å tenke på

• —
  Ikke værtett
• —
  Skjermen er bare delvis utfellbar
• —
  Relativt få tilpassningsmuligheter for knappene
• —
  Menyene kan fremstå som vanskelige, med mye å navigere i
• —
  Lite kameragrep
• —
  Kun kontrastbasert fokus
• —
  Middelmådig batterikapasitet
• —
  Batteriet kan ikke lades via USB i kameraet

Rent prismessig er det fortsatt ikke mye som skiller Olympus OM-D E-M10 II fra forgjengeren, noe som kan ha å gjøre med at kameraet til nå har vært lite tilgjengelig, og mange butikker har ikke hatt det på lager på lenge. Men med en pris på rett over 5000 kroner for kamerahuset alene, må vi si at vi synes vi får ganske mye for pengene.

Den elektroniske søkeren har fått seg en oppgradering siden sist, og har nå dobbelt så høy oppløsning som hos forgjengeren. Dette er for så vidt på høyde med mange av de langt dyrere systemkameraene på markedet. Men noe som er vel så interessant som oppløsingen, er responstiden; altså hvor rask skjermen er. Det har mye å si for fotograferingen, så det skal vi teste ut på neste side.

At vi får den fem-aksede bildestabilisatoren fra OM-D E-M5 II i ett kamera til halve prisen er også spennende, og viser at Olympus ikke leker systemkameraprodusent; her skal det lages skikkelige saker. Men for å ikke gjøre sine dyrere kameraer bortkastet, har de kuttet ned på enkelte områder. Kameraet er for eksempel ikke værtett, som vil si at det i utgangspunktet ikke tåler noe særlig regn eller vannsprut. Skuddtakten er også såvidt dårligere enn hos E-M5 II, men vi mistenker at det muligens blir enda større forskjell når vi tester med RAW- og kontinuerlig fokus. Dette og mer skal vi se nærmere på neste side.

_{^{* Laveste tilgjengelige pris i skrivende stund, hentet fra pristjenesten Prisguide.no.}}

Som bildet på forrige side viste, er Olympus OM-D E-M10 et kompakt systemkamera som ikke tar store plassen i ryggsekken, eller i en litt romslig jakkelomme.

Baksiden er forholdsvis beskjedent «beknappet». Fireveiskontrolleren kan tilpasses etter behov (litt, i alle fall), det bakre kontrollhjulet er lett tilgjengelig for tommelen, og det solide tommelgrepet kompenserer for det noe mer beskjedne grepet foran

To kontrollhjkul oppe på selve kameraet. I «Manuell» kan vi velge hvilket som skal være blender og lukker, og i blender- eller lukkerprioritet kan vi velge hvilket som skal styre blenderen/lukkeren, og hvilket som skal styre eksponeringskompensasjonen. Da kan du for eksempel ha det slik at eksponeringskompensasjonen (eks-komp) er variabel, slik at lukkeren alltid er på bakre hjul og blenderen på fremre (og eks-komp-en på det andre). Eller slik at eks-kompen alltid er på det samme (for eksempel det bak), og blenderen/lukkeren er på det andre.

Den elektroniske søkeren er plassert sammen med sprettopp-blitsen i en konstruksjon som er ment å ligne på de gode gamle prismehusene, fra Olympus' analoge storhetstid som speilreflekskameraprodusent. Resultatet er helt klart veldig retro, men også ganske klumpete. Brillebrukere kan finjustere okularet i den elektroniske søkeren for å kompensere for brillestyrke. Skjermen kan vippes omtrent 90 grader oppover, men ikke ut, eller helt over kameraet. Altså ikke det helt store for «selfies». Men er det ikke det vi har kameraet foran på mobilen til uansett?

Blitsen spretter opp fra «prismehuset» dersom du skulle få bruk for den. Slike innebygde blitser bør i utgangspunktet bare brukes som fyll-lys eller i «nødstilfelle».

Batteriet og minnekortet må inn på undersiden av kameraet. Dette kan være litt irriterende hvis du skal bruke kameraet mye på stativ, da kameraplaten på stativet kan blokkere luken, slik at du må skru kameraet av platen for å skifte minnekort eller batteri. Til gjengjeld skal det mer til for å åpne luken i vanvare under håndholdte opptak. Her ser vi også hvor strømlinjeformet kameragrepet foran på kameraet er.

7

Bra

Olympus OM-D E-M10 Mark II

annonse

Sjekk laveste pris på Prisjakt

7

Bra

Fordeler

• +
  Rask fokus
• +
  God, fem-akset «sensor-shift» bildestabilisering
• +
  Svært god søker og berøringsskjerm
• +
  Kompakt utforming
• +
  Klassisk, pent design
• +
  God betjening
• +
  Rask buffer og grei skuddtakt
• +
  God bildekvalitet
• +
  Smart funksjon for fokus-stabling
• +
  Mange tilpassningsmuligheter i menyene
• +
  Hyggelig pris

Ting å tenke på

• —
  Ikke værtett
• —
  Skjermen er bare delvis utfellbar
• —
  Relativt få tilpassningsmuligheter for knappene
• —
  Menyene kan fremstå som vanskelige, med mye å navigere i
• —
  Lite kameragrep
• —
  Kun kontrastbasert fokus
• —
  Middelmådig batterikapasitet
• —
  Batteriet kan ikke lades via USB i kameraet

Kompakte systemkameraer blir stadig mer, vel - kompakte, og i dagens marked fremstår ikke OM-D E-M10 II som like liten som forgjengeren gjorde i sin tid. Selv om det med litt kompakt optikk får plass i en romslig jakkelomme, vil vi ikke akkurat kalle det et lommekamera. Det er likevel blant de mindre systemkameraene der ute, og kommer ikke til å ta stor plass i en ryggsekk, skulderveske eller lignende.

Da Olympus skulle vise kameraet frem for oss her «på berget», kunne de knapt ha valgt en bedre testarena for det nye kameraet enn en tur med noen kjappe RIB-båter. De raske båtene hopper og spretter rundt i bølgene, og du bør alltid holde deg fast. Da er det en fordel å ha et kompakt, lett kamera som du kan operere med én hånd. Som vi kunne se av bildene på forrige side er grepet foran på kameraet i slankeste laget for vår smak, men med kamerastroppen godt sikret rund nakken og med støtte fra det solide tommelgrepet gikk det overraskende fint å ta bilder fra båten, og gjøre enkle endringer i innstillingene underveis.

De som har drevet med foto et par tiår eller mer vil nok sette pris på det klassiske retrodesignet, med en sølvgrå metallplate på topp og i bunn, og et gummigrep i mellom med en lærlignende tekstur. Tradisjon tro har Olympus også lagt til et «prismehus» hvor de har plassert den elektroniske søkeren og sprettoppblitsen, men dette skaper en ganske klumpete konstruksjon som bryter med det ellers så kompakte og strømlinjeformede designet. I praksis har det ikke veldig mye å si, men undertegede synes i grunn Fujifilms noe flatere konstruksjon på X-T10 er penere.

Den midtstilte plasseringen av søkeren var nødvendig på eldre systemkameraer på grunn av speilsystemet, men er ikke det på speilløse kameraer. Flere nyere kameraer velger å plassere søkeren ut på venstresiden, som for eksempel Panasonics GX8 og Sonys a6000. Da kan høyre-øyde fotografer bruke søkeren uten å gjemme hele ansiktet vekk bak kameraet, men det blir det altså verre med hos OM-D E-M10 II. Er du venstre-øyd har det ikke noe å si fra eller til.

Idé-tørke? Eller vil du lære litt mer fototeknikk? Sjekk ut de mange flotte bidragene til Bildekritikken vår for inspirasjon og konstruktiv kritikk »

Hvis du er kjent med kameraene fra Olympus vil ikke dette være nytt for deg, men de har altså en noe særegen betjening på systemkameraene sine. Der mange kameraprodusenter velger å gi hver av knappene på fireveiskontrolleren bakpå kameraet en dedikert standardfunksjon (se for eksempel Panasonic GX8), er disse knappene helt blanke bakpå Olympus OM-D E-M10 II. I standardoppsettet er de satt til å enkelt og raskt velge fokuspunkt, men vi kan endre funksjon på to av dem (ned og høyre). De ni valgmulighetene vi får her er ikke akkurat overveldende, men så lenge én kan settes til å styre både ISO og hvitbalanse, og den andre til å styre opptaksmodus, er i grunn de viktigste funksjonene dekket. Det hadde vært greit å hatt muligheten til å la en tredje fireveis-knapp styre fokusmodus.

Heller ikke de tre programmerbare funksjonsknappene eller videofunksjonsknappen kan brukes til å velge autofokusmodus, bare til å fokuspunkt, eller velge manuell fokus. For mer kontroll må vi inn i hurtigmenyen. Olympus har heldigvis noen andre, smarte funksjoner som gjør litt opp for det litt låste betjeningsystemet. Et av dem er at du kan tildele funksjonsknappene «bracket»-kontroll. Bracketing er å ta flere bilder på rappen med litt ulik innstilling, og her får vi raskt mange valgmuligheter for hånden. E-M10 II kan for eksempel «bracketere» fokus, slik at du tar mange bilder på med litt forskjellig fokus. Disse kan så settes sammen til ett bilde med større dybdefokus, eller du kan bare bruke det som litt ekstra sikring hvis du er i tvil om at fokus kommer til å treffe.

I vår bruk har vi endt opp med å la fireveiskontrolleren stå i standardinnstillingen og styre fokuspunkt, ikke brukt funksjonsknappene noe særlig, men heller gjort de fleste innstillingsendringene i hurtigmenyen, noe som alt i alt har fungert helt greit.

Den elektroniske søkeren har ikke bare fått høyere oppløsning siden forrige utgave av kameraet; sammenlignet med Mark I oppleves søkeren på Mark II som mer presis, med et bedre bilde og høyere dynamisk rekkevidde. Visningsforsinkelsen er mindre og tilnærmet umerkelig. I godt lys er oppdateringsfrekvensen så høy at du nesten ikke legger merke til det, men innendørs på kveldstid kan du for eksempel merke at bildet henger litt etter ved raske bevegelser. Dette gjelder også skjermen. Til elektronisk søker å være er dette i grunn veldig bra, og hvis du først og fremst er vant til mobilkameraet ditt kommer du ikke til å synes dette er noe problem. Profesjonelle konsertfotografer og andre som ofte skal ta bilder på steder med lite lys kan nok bli litt slitne av det.

Skjermen kan vippes 90º opp, men ikke helt over slik som mange mer «selfie»-vennlige kameraer. Går det an å ta bilder av seg selv med det likevel? Selvsagt, du ser det bare ikke på skjermen samtidig, så du bør ta noen flere slik at du er sikker på at det ble bra. Trikset er å peke objektivet ned på brystkassen i stedet for rett mot ansiktet, så får du ikke så altfor mye luft over hodet.

Berøringsfunksjonen på skjermen har vi stort sett valgt å slå av, siden det er minst like enkelt å endre fokuspunkt med de fysiske knappene. For de som likevel ønsker å ha denne muligheten kan du velge å bruke berøringsskjermen til å endre fokuspunkt, eller at den skal ta bilde når du trykker på skjermen.

Olympus OM-D E-M10 II har fått bildebrikken fra storebroren OM-D E-M5 II, og har dermed de samme 81 fokuspunktene. Dessverre er ingen av dem fasedetekterende, slik at kameraet kun baserer seg på kontrastbasert fokus. Kontrastbasert fokus er i prinsippet veldig enkel: Kameraet fokuserer litt frem og tilbake, og velger den fokusavstanden med sterkest kontraster, som i de fleste tilfellene betyr at bildet er skarpt. Dette er i grunn det samme som du gjør selv når du stiller fokusen i for eksempel en kikkert, bare at kameraet kan gjøre det mye raskere og med større presisjon.

Det eneste problemet med denne fokustypen er at kameraet i utgangspunktet ikke vet hvilken retning fokus er, slik at det bruker litt lengre tid på å søke frem og tilbake enn kameraer med fasedetekterende fokuspunkter, og dermed egner de seg som regel ikke like bra til bevegelige motiver, som for eksempel sportsfotografering.

Til tross for dette er den kontrastbaserte fokusen svært rask, og kameraet greide seg overraskende bra på bevegelige motiver så lenge de ikke holder for høy fart. Når hunden kom luntende mot kameraet i lett trav traff det på flere bilder enn det bommet på (rundt åtte av ti), og det samme gjaldt når vi tok med barna opp på sykkelbanen (de minste holder jo ikke så høy fart). Hunden i fullt firsprang ble derimot vanskeligere, og her traff fokusen på bare omtrent halvparten av bildene.

For skarpe bilder må du også bruke lukkeren og blenderen riktig, og det kan du lære mer om i denne guiden (Tek Ekstra) »

Dette holder ikke for en sports- eller fuglefotograf, men for litt fartsfylte familiebilder går det helt fint så lenge du tar bilder i serie. Hvis fokus treffer på to eller tre av ti bilder, er det jo større sjanse for å få det riktig hvis du faktisk tar ti bilder. I litt roligere former får vi god hjelp av ansikts- og øye-fokus, som gjør det enkelt å treffe med fokus der det skal være.

Makro-fotografer kommer til å sette pris på den nye funksjonen der kameraet kan ta mange bilder i en rask serie med litt forskjellig fokus. Disse kan så settes sammen i for eksempel Photoshop til ett bilde med større dybdeskarphet.

Forgjengeren, OM-D E-M10, var som en nedpriset versjon av storebroren OM-D E-M5, og selv om de hadde samme bildebrikke, måtte E-M10 nøye seg med 3-akses «sensor shift»-stabilisering der storebroren dekket fem akser. Med E-M10 II har også stabiliseringen fått seg en oppgradering, og dekker i likhet med OM-D E-M5 II fem akser. Dette betyr at bildebrikken kan flytte på seg i kameraet og kompensere for bevegelser i fem forskjellige retninger.

Det fine med et slikt system er at du kan få stabiliseringshjelp uansett om optikken du bruker har innebygget bildestabilisering eller ikke. Riktignok sliter bildebrikke-basert stabilisering ofte på lange brennvidder (da er det bedre enn optisk), men på moderate brennvidder fra 100 mm (effektiv brennvidde) og nedover fungerte det veldig bra. Til høyre har vi tatt et bilde med en effektiv brennvidde på 100 mm, og burde etter den gamle tommelfingerregelen hatt en lukkertid på minimum 1/100s.

Som bildet viser fikk vi akseptabelt skarpe bilder helt nede i så lange lukkertider som 1/5s. Her var riktignok feilprosenten mye høyere enn med lukkertiden på 1/50s, og bare ett av fem bilder var akseptable, men vi synes likevel det er svært bra, særlig når vi tar kameraets lave pris med i betraktningen.

Med låst fokus klarer kameraet en skuddtakt på rett over åtte bilder i sekundet i RAW-format (høy skuddtakt), men når vi tar bilder med kontinuerlig autofokus faller hastigheten ned til 4-5 bilder i sekundet (lav skuddtakt). I høy skuddtakt fikk vi tatt 16 bilder før bufferen var full og hastigheten måtte ned, men med lav skuddtakten kan vi holde det gående svært lenge før kameraet må ha en liten pustepause. Dette tyder på at selv om bufferen ikke er veldig stor, er den rask, og kameraet trenger ikke lange pausen før det er klart til en ny «sprint».

Fire til fem bilder i sekundet med aktiv autofokus er helt OK, men litt lite hvis du skal fotografere mye action. Da ville vi heller sett nærmere på Sonys a6000. For roligere fotografer og familiebruk fungerer det helt fint, det er bare det at du sitter kanskje igjen med ett brukbart bilde per serie, istedet for to eller tre. Kan du låse fokus på ett sted, som for eksempel på straffemerket hvis du tar bilder av en fotballkamp, blir det jo også bedre.

Du kan lese testen av Sony-kameraet her: Lynkjappe a6000 skuffer ikke »

Men noe som er ganske plagsomt er at kameraet låser autofokusen hvis du har valgt opptaksinstillingen høy skuddtakt, selv om du har valgt kontinuerlig autofokus. Her synes vi overstyringen heller skulle gått den andre veien.

Der forgjengeren ble presentert som et nybegynnerkamera (og fortsatt blir det), blir Olympus OM-D E-M10 II presentert som et kamera for «fotoentusiaster» på Olympus' hjemmesider. Hvorfor ikke kreative fotoentusiaster som storebror EM-5 II presenteres som vet vi ikke, kanskje er det skjermen? Men nå sporer vi av. Vi synes i alle fall merkingen som et kamera for fotoentusiaster passer bedre enn nybegynnerstemplet forgjengeren fikk.

Selv om prisen på OM-D E-M10 II gjør det tilgjengelig som et nybegynnerkamera, og Olympus selv kaller det en «innstegsmodell», er det nemlig lite som tyder på at dette er noe for nybegynnere. I all retferdighet: Kameraet er enkelt nok å bruke, og «Auto»-moduset er lett å finne, men inne i menyene overvelder Olympus oss med valgmuligheter.

Misforstå oss rett, for vi setter vanligvis pris på å i stor grad kunne tilpasse kameraene vi bruker vår bruk og våre preferanser. Og hvis du tar deg tid til å bli kjent med OM-D E-M10 II får du nettopp dette i stor grad - noe som igjen er veldig bra den lave prisen tatt i betraktning. Det er kjempefint at vi kan velge retning på fokusringen, om vi vil at søkeren skal vise bildet slik kameraet kommer til å ta det, om vi vil at ISO-en skal gå i hele-, halve- eller tredjedelstrinn, og mange, mange andre lignende valg. Men det burde vært mulig å slå dem av.

Hvis en fersk systemkamerabruker forviller seg inn i disse menyene er det ikke godt å vite hva resultatet blir. Sannsynligvis at han slår av kameraet i panikk. Det er rett og slett så mange valg at det tar lang tid å navigere i menyen, og hvis man i vanvare har gjort noe merkelig er det ikke bare bare å finne ut hva det egentlig var og hvordan man får det tilbake. Det er heller ikke enkelt å forstå hva alle valgene gjør. Det burde vært mulig å slå av de mest avanserte valgmulighetene, da dette er ting du gjerne bare stiller inn én gang. På den måten hadde ikke nybegynnere trengt å stresse med hva et tredjedelstrinn er og hva det har med ISO og gjøre, og mer avanserte brukere hadde fått mindre å bla gjennom.

7

Bra

Olympus OM-D E-M10 Mark II

annonse

Sjekk laveste pris på Prisjakt

7

Bra

Fordeler

• +
  Rask fokus
• +
  God, fem-akset «sensor-shift» bildestabilisering
• +
  Svært god søker og berøringsskjerm
• +
  Kompakt utforming
• +
  Klassisk, pent design
• +
  God betjening
• +
  Rask buffer og grei skuddtakt
• +
  God bildekvalitet
• +
  Smart funksjon for fokus-stabling
• +
  Mange tilpassningsmuligheter i menyene
• +
  Hyggelig pris

Ting å tenke på

• —
  Ikke værtett
• —
  Skjermen er bare delvis utfellbar
• —
  Relativt få tilpassningsmuligheter for knappene
• —
  Menyene kan fremstå som vanskelige, med mye å navigere i
• —
  Lite kameragrep
• —
  Kun kontrastbasert fokus
• —
  Middelmådig batterikapasitet
• —
  Batteriet kan ikke lades via USB i kameraet

Olympus OM-D E-M10 II har en bildebrikke av Micro Four Thirds-typen. Blant systemkameraene er dette en ganske liten bildebrikke (det går grovt regnet fire av den på en fullformatsbrikke). For å likevel takle relativt høye ISO-verdier har kameraet derfor en nokså beskjeden oppløsning på 16 megapiksler, etter dagens standard. Dette er likevel mye mer enn de fleste har bruk for, og det er mulig å ta høyoppløselige utskrifter i A3, selv beregnet for kort seeravstand.

Hvor mange megapiksler trenger du? Er store bildebrikker bedre enn små? Og ikke minst: Hva er egentlig en bildebrikke?
Du kan lese vår guide for å finne ut av det (Tek Ekstra) »

Opp til 1000 ISO er bildestøyen i grunn uproblematisk, men på høyere ISO enn det blir JPEG-bildene fra kameraet litt for myke for vår smak dersom de skal brukes i full oppløsning. Vi har ofte en grei toleranse for bildestøy i RAW-bilder, og litt avhengig av motivet kan vi fint gå helt opp til ISO 3200 hvis vi må. Ved ISO 6400 synes vi bildestøyen er for fremtredende til at vi ville brukt bildene i stor oppløsning, og alt herifra og oppover i JPEG ser veldig «mobilfoto» ut på grunn av støyreduksjonen.

Dette er for så vidt bra for et kamera med Micro Four Thirds-brikke, og helt på høyde med de dyrere modellene i dette segmentet. Hvis du hovedsakelig deler bildene dine på nett, og ikke skal ta særlig store utskrifter av dem kan du trygt presse ISO-en litt, men for store forstørrelser vil vi holdt oss under ISO 400 så lenge det er mulig.

JPEG-ene rett fra kameraet er svært pene så lenge vi ligger under ISO 800. Da får vi pent oppskarpede bilder med sterke, varme farger, selv om det selvsagt er mye å hente på å heller bruke RAW når det kommer til dynamikken. For noen motivtyper opplever vi oppskarpingen som litt i kraftigste laget, for eksempel på bilder med mye vegetasjon og høy dybdeskarphet.

Tar du bilder i RAW får du full kontroll over dette, men skulle du likevel ønske å bruke JPEG, gir OM-D E-M10 II oss fine muligheter til å justere dette selv. Da kan du får en bildestil som passer deg, rett fra kameraet.

Vi tar for det meste bilder i RAW-format når vi kan, men JPEG har sine fordeler »

Olympus OM-D E-M10 II oppfører seg som et mye dyrere kamera enn det egentlig er, og vi glemmer i grunn overraskende raskt bort at dette er et kamera til såvidt over 5000 kroner. Uansett hvordan man vrir og vender på det er 5000 kroner mye penger for de fleste av oss, men vi føler at vi får mye igjen for dem med E-M10 II.

Et godt systemkamera i semi-proff klassen koster raskt over 10 000 kroner, men hvis vi sammenligner OM-D E-M10 II med storebror OM-D E-M5 II, eller en av våre favoritter fra Panasonic, Lumix DMC-GX8 (begge er godt og vel dobbelt så dyre), må vi si at E-M10 II greier seg bra.

Den største ulempen med OM-D E-M10 II sammenlignet med de to andre, er nok at kameraet ikke er værtett. Det betyr i praksis at når det regner må du finne en måte å holde det tørt på, eller la det ligge igjen inne. Selv et kamera som ikke er værtett tåler noen dråper regn, men ikke den langvarige eksponeringen for elementene som mange profesjonelle er avhangige av at deres kameraer må tåle. Den kompakte størrelsen har gått på bekostning av ergonomi og betjening; der blir E-M10 II underlegen Panasonics noe større, og dobbelt så dyre GX8. På en annen side gjør det at E-M10 II får greit plass i for eksempel en jakkelomme.

Det er kanskje særlig den gode bildestabiliseringsfunksjonen som gir dette «billigkameraet» muligheten til å gni skuldre med de dyre gutta, men også den svært gode elektroniske søkeren, de mange tilpassningsmulighetene og smarte funksjoner som for eksempel fokus-stabling. En svært rask autofokus hjelper også på, selv om den kontinuerlige autofokusen ikke er veldig pålitelig når vi tar bilder av ting i høy fart.

Hvis vi tenker på OM-D E-M10 II som et nybegynnerkamera, savner vi sårt en mulighet for å gjemme de mer avanserte menyvalgene. Som for eksempel «Flicker reduction» som lar deg velge visningsfrekvensen på skjermen slik at du ikke ser flimring når du fotograferer i kunstig lys. Mer avanserte fotografer vil sette pris på disse menyvalgene, men vil neppe ha behov for å gå tilbake til dem ofte. Det å kunne gjemme disse valgene ville gjort det enklere for nybegynnere å lære seg de viktigste funksjonene, og så ville vi ikke måttet bruke tid på å bla oss forbi dem på leting etter andre innstillinger.

Som et førstegangskamera for noen som bare er vant med mobilen, synes vi ikke Olympus OM-D E-M10 II er brukervennlig nok. Men det er ikke et dumt sted å starte hvis du for eksempel skal over til systemkamerasiden, fra for eksempel et mer avansert kompaktkamera. Har du optikk i MFT-systemet fra før av gjør den lave prisen det til et fint ekstrakamera hvis du allerede har en større modell og tidvis ønsker deg noe mindre, men likevel avansert. Med MFT-systemet får du et stort økosystem av optikk som passer til fra flere produsenter, og når kamerahuset blir utdatert og må byttes, kan du velge blant både Olympus og Panasonic uten at du må skifte ut optikken.

Men hvis du vil ha et enda mindre systemkamera, anbefaler vi at du sjekker ut Panasonics lille GF7 »

7

Bra

Olympus OM-D E-M10 Mark II

annonse

Sjekk laveste pris på Prisjakt

7

Bra

Fordeler

• +
  Rask fokus
• +
  God, fem-akset «sensor-shift» bildestabilisering
• +
  Svært god søker og berøringsskjerm
• +
  Kompakt utforming
• +
  Klassisk, pent design
• +
  God betjening
• +
  Rask buffer og grei skuddtakt
• +
  God bildekvalitet
• +
  Smart funksjon for fokus-stabling
• +
  Mange tilpassningsmuligheter i menyene
• +
  Hyggelig pris

Ting å tenke på

• —
  Ikke værtett
• —
  Skjermen er bare delvis utfellbar
• —
  Relativt få tilpassningsmuligheter for knappene
• —
  Menyene kan fremstå som vanskelige, med mye å navigere i
• —
  Lite kameragrep
• —
  Kun kontrastbasert fokus
• —
  Middelmådig batterikapasitet
• —
  Batteriet kan ikke lades via USB i kameraet

Les også

Olympus PEN-F

5. april 2016

Kompakte systemkameraer

1. aug. 2015

Olympus OM-D E-M10

28. juli 2015

Ny Olympus tryller seg til 40 megapiksler

6. feb. 2015