Vi har testet LGs enorme fremtidsmobil

Verdens første med fleksibel skjerm, og selvreparerende lakk.

Finn Jarle Kvalheim

7. februar 2014, 08:26

Lagre artikkel

Frem til høstparten i fjor var fleksible telefoner bare noe du fant i science fiction-litteraturen. Etter flere år med bisarre prototyper, er teknologien endelig på markedet, om enn i telefoner som ser noen hakk mer ordinære ut enn mange nok hadde ventet seg. LG er først ut her til lands, og vi har fått modellen G Flex inn til test.

Når man skal svelge skuffelsen over at både G Flex, og Samsungs Galaxy Round, likner mye på de andre telefonene på markedet, er det viktig å få med seg at dette er førstegenerasjonsprodukter. Dette er de første spede forsøkene med denne typen teknologi, og det er sannsynligvis flere generasjoner frem til mobilene du kan klappe rundt håndleddet.

Dermed står vi igjen med et viktig spørsmål; hva er teknologien godt for?

I G Flex har LG brukt den fleksible skjermen til å lage en mobil som er bøyd i lengderetningen. Telefonen er av det enorme slaget, ettersom skjermen er hele seks tommer. Her ligger også en viktig del av det den buede skjermen skal avhjelpe.

For det første skal buen sørge for at mikrofonen er nærmere munnen din når du snakker. Mikrofonen pleier å sitte i bunnen av mobiltelefonene, og på de fleste modeller som har denne skjermstørrelsen, havner mikrofonen ganske langt unna ansiktet ditt når du snakker i den. Dette skal altså G Flex gjøre på en bedre måte.

Lydkvaliteten under samtale er god i G Flex, men vi kan ikke si vi har vært veldig plaget av dårlig lydkvalitet i brettmobiler tidligere, selv om mikrofonen altså havner et stykke unna.

En ting vi faktisk plages litt med på så store mobiltelefoner, er skjermstørrelsen. Nesten alle brettmobiler har tilpasninger for enhåndsbruk, men slike tilpasninger rekker bare så langt, når store deler av skjermen likevel er utenfor rekkevidde av tommelen.

At G Flex buer så sterkt som den gjør, får den store skjermen til å føles hakket mer kompakt når den er i bruk. Det er rett og slett litt enklere å nå de øvre og nedre delene av skjermen når telefonen balanseres midt i én hånd.

Akkurat som i LG G2 er det som fins av taster på G Flex flyttet til baksiden. Men, også her kan du vekke telefonen ved å tappe to ganger på skjermen i kjapp rekkefølge. Løsningen fungerer mesteparten av tiden, og virker å bli mer presis om du lar hvert trykk vare akkurat lenge nok.

Les testen av LG G2

Når skjermen tennes ser du ned på det LG kaller en P-OLED-skjerm (Plastic organic light-emitting diodes). Dette er kort fortalt en AMOLED-skjerm plassert på plastfolie i stedet for på glass. Dermed tåler den litt mer, og man kan for eksemepel bøye G Flex helt flat, uten at skjermen skal ta skade av det.

Du bør likevel være litt forsiktig om du skal gjøre dette partytrikset ofte – toppskjermen er nemlig i glass, og tåler ikke at du bøyer den for mye.

Skjermen i seg selv er altså seks tommer stor. Dette er ikke en full-HD-skjerm – du må klare deg med 1280 x 720 pikslers oppløsning. Det er litt lite sammenliknet med andre telefoner i samme størrelse, men her får du i det minste alle underpikslene du skal ha, i et fullt RGB-mønster, og ikke en Pentile Matrix-variant, der pikslene deler underpiksler for bestemte farger.

Før testproduktet dukket opp, la vi ikke nevneverdig merke til svakheter ved skjermen. Når vi ser litt nærmere på den endrer dette seg. Av en eller annen grunn er skjermen treg. Skarpe farger bruker lang tid på å bli helt erstattet av nye skjermbilder. For eksempel blir den lysende, hvite, klokken på låseskjermen, hengende igjen over hjemmeskjermene i mange sekunder, mens den gradvis viskes ut og forsvinner.

Spesielt tydelig er det med skjermen på middels belysning, når du trekker ned toppmenyen over appmenyen. Da står omrissene av apper igjen på øverste del av skjermen, der telefonen skal vise en tett gråfarge. Lenger nede skal menyen være transparent, så der ville det uansett ikke vært mulig å se noe til dette.

En annen ting som plager oss er at skjermen ikke viser helt rene farger. Spesielt gråtoner, rødt og hvitt får iblandet støy. Hvitt fremstår mer som beige, og en tett rødfarge har islett av mørkere farger; den ser rett og slett litt ut som en rød bil som har blitt kjørt et par uker på slapseføre.

Vi har prøvd to fabrikknye telefoner, og begge oppfører seg noenlunde likt. Tilbakemeldingen fra LG er at denne oppførselen ikke skyldes defekter i skjermen, men at plast rett og slett lukker varmen inne i større grad enn glass, og at kontrastene i strømstyrke som skal til for å få til et fargeskifte er større enn om skjermen var festet på glass.

Fra eldre LCD-skjermer, vet vi at bytte mellom farger, og da ofte mellom bestemte fargetoner, var en vanskelig nøtt tidligere. Dette har imidlertid ikke vært noe synlig problem i den senere tid, før nå.

Vår vurdering er at dette i og for seg ikke er veldig dårlig. Det er ikke sikkert du, eller noen rundt deg, legger merke til det ved første øyekast. Men, over tid vil du se det, og mest sannsynlig vil det irritere deg. Med tanke på kvaliteten på skjermene i andre toppmodeller om dagen, er dette for dårlig – spesielt når vi vet at en av LGs virkelige styrker er at de kan skjerm, og bildekvalitet.

LG lover at eventuelle restbilder aldri skal bli sittende på skjermen i mer enn ti sekunder. Det er heller ikke i alle sammenhenger det er synlig, selv om det innimellom er tydeligere enn ellers – spesielt ved middels lysstyrke. LG sier også at dette er egenskaper som hverken blir bedre, eller verre, over tid.

En prislapp på rundt 6000 kroner gir heller ikke maskinvaren mye slingringsmonn før skuffelsen er et faktum.

Byggekvaliteten er et lite usikkerhetsmoment her. Vanligvis er det ganske greit å få et slags inntrykk av hvor godt en telefon er bygget, men dette er tross alt en telefon som skal tåle behandling litt utenom normalen, selv om dette ikke er en av de virkelig robuste telefonene på markedet.

Dekselet på baksiden skal altså tåle at den vrir litt på seg, eller klemmes flat mot beinet når telefonen ligger i lomma. Dermed kjennes det nesten ut som om LG har lagt inn litt slingringsmonn i bakplaten. Det gjør igjen at det som ellers ville vært en stiv og solid bakplate, som på G2, føles bitttelitt knirkete. Klemmer du på den hører du av og til at plasten flytter på seg.

Det trenger slett ikke å bety at telefonen er mindre holdbar, men på en mer ordinær telefon ville vi tenkt at passformen på delene kanskje var litt dårlig. Her aner vi at våre vanlige kriterier kommer til kort.

Ser du nærme på telefonens bakside, og langs kantene, vil du se at det er to typer lakk på bakdekselet. En mørkegrå som går helt ut i kantene, og en litt lysere, og blankere, lakk som starter halvannen millimeter lenger inn.

I øyekroken ser dette bare ut til å være naturlige skygger, men lakken som begynner lengst inn på bakdekselet, er den samme som skal kunne reparere seg selv. Får du små riper i bakdekselet, skal disse bli borte i løpet av få minutter, etter at du for eksempel har sluttet å gni den med stålull. En litt mer realistisk bruk er at telefonen gnikker mot et nøkkelknippe i lommen.

Vi prøvde å ripe opp baksiden på testproduktet. Først brukte vi stålull, og deretter brukte vi en binders. Resultatet ble som forventet – til dels store sår, og riper, i baksiden på telefonen.

Det tar forholdsvis lang tid før lakkens reparerende egenskaper begynner å melde seg for alvor. Men, etter en stund blir det litt vanskeligere å se ripene, avhengig av lyset rundt.

Et par timer senere, har ripene vi laget fortsatt ikke forsvunnet. Fra noen vinkler ser vi dem akkurat like godt som da vi laget dem, men de er muligens ikke like umiddelbart synlige i vanlig lys, som de var helt i starten.

For oss ser det mer ut som om lakken forsøksvis kamuflerer ripene, heller enn at den jevner dem ut. Forskjellen er heller ikke stor nok til at vi føler oss helt sikre på at dette virker.

Hvis du har prøvd LGs siste telefonmodeller blir du kanskje litt overrasket når du starter opp en fersk G Flex. Her er nemlig menyene annerledes enn vi er vant til.

Menyene er litt mørkere enn vi er vant til fra LG, og ikonene preges i større grad av knallfarger. I det hele tatt virker ikke dette så unaturlig, tatt i betraktning at de fleste mobilskjermene fra LG er LCD-varianter, som ikke bryr seg om hvor lys, eller mørk, grafikk som skal vises.

Med en OLED-skjerm teller imidlertid både farger og lys. Jo mer svart du kan bruke i menyene, desto større del av skjermen kan være inaktiv. I en OLED-skjerm produserer hver enkelt piksel både farge, og lyssetting. På en LCD-skjerm vil du uansett ha bakbelysning som krever omtrent like mye strøm, samme hva slags farge du skal vise.

Strukturmessig har det ikke skjedd stort med menyene. Det meste her har mye til felles med det vi kjenner fra LGs øvrige Android-telefoner. Til tross for noen ekstra valg her og der, bør det også være en smal sak for de fleste å gå over til en G Flex fra hvilken som helst Android-telefon.

Vi liker at LG har lagt ved muligheten til å kjøre en forenklet utgave av menysystemet. I kombinasjon med den enorme skjermen kan dette være en god, om enn svindyr, første smarttelefon for deg som kanskje har litt dårlig syn, eller ikke har brukt en smarttelefon før.

Sist, men ikke minst, noterer vi oss at LG stadig inkluderer en av universets mest irriterende ordlister. Den har sine egne idéer om det meste du forsøker å skrive. Hvis du ikke orker å lære opp den dumme ordlisten, gjør det egentlig ikke så mye. Den enorme skjermen tillater nemlig et tastatur som det er så godt som umulig å bomme på.

Det går fort og greit å skrive tekstmeldinger uten ordliste. Ser du mennesker som går rundt med en G Flex mens de banner høyt, er det sannsynligvis fordi de har glemt den på.

Lydkvaliteten under samtale er god, og volumet kan bli forholdsvis høyt.

Akkurat som med G2 noterer vi oss et tilnærmet evigvarende batteri. I testperioden ladet vi telefonen annenhver dag, med forholdsvis tung bruk. Det lader også svært fort.

Å doble batteristanden fra 15 prosent til 30 prosent, er gjort på kun få minutter med laderen tilkoblet. Hvis dette skjer littt ut på dagen, tillater 30 prosent batteri tung bruk av både 4G, Bluetooth og det meste annet, resten av kvelden. Imponerende.

LG G Flex er en skikkelig kruttønne av en mobil. Det skal godt gjøres å finne en telefon i butikken som har vesentlig heftigere spesifikasjoner enn denne. Her får du Qualcomms firekjernede Snapdragon 800-brikke. Med 32 GB lagringsplass, 2 GB RAM, og et enormt batteri på 3500 mAh, er dette altså en velutstyrt sak.

Med støtte for de raskeste nettverksstandardene, enten det er snakk om hjemmeruter eller mobilnett, er det egentlig bare minnekortplass og utskiftbart batteri vi kunne ønsket oss av det som ikke er med i denne pakken. Enkelte vil kanskje etterlyse en ekstra gigabyte RAM også, slik som du får i Samsungs Galaxy Note 3.

At telefonen er såpass godt spesifisert betyr også at noen elementer av denne testen vil virke noenlunde selvsagte.

Ett av de litt åpenbare punktene handler om nettsurfing. LG G Flex er mer enn rask nok til å gi en knallgod surfeopplevelse. Som de fleste nyere telefoner kommer den med både den klassiske Android-nettleseren, og Google Chrome.

Det er i den gode gamle Android-nettleseren mobilprodusentene vanligvis gjør sine tilpasninger, mens Google Chrome er kliss lik på tvers av hele Android-universet.

LG har ikke gått fullt så langt i tilpasningene av Android-nettleseren som mange andre produsenter, men noen små og trivelige funksjoner har de lagt inn. Nå kan du for eksempel sveipe opp eller ned med to fingre, for å gå til toppen, eller bunnen, av nettsiden du ser på.

Capture Plus-funksjonen lar deg ta et ufyselig langt skjermbilde av hele nettsiden du leser, mens en funksjon for å lese senere, lar deg lagre hele siden i nettleseren, slik at du kan hente den frem igjen også når du er utenfor dekning.

Ser vi tilbake til Chrome, er det først og fremst synkroniseringen på tvers av enheter som utgjør merverdien her. Du logger inn med Google-kontoen din, og derfra og ut er alle Chrome-nettleserne synkroniserte, både når det gjelder åpne faner, og bokmerker.

LG har lenge stått bak en av de beste mobile e-postklientene vi vet om. Her får du full styring på det meste. Samme hva slags kontotype det gjelder, kan du sette opp hyppigere sjekk i et angitt rushtidsområde. Dermed kan du sette mobilen til å synkronisere jobbadressen din oftere i arbeidstiden, mens den private e-posten synkroniseres oftere utenfor arbeidstiden.

Her får du også felles innboks, der du kan samle flere adresser. Meldingene fargekodes, slik at det er enkelt å se hvilken adresse de har kommet inn på. Som vanlig i LGs nyere produkter, gleder vi oss over at e-postleseren ikke tar hensyn til all formateringen som følger med i meldingene den mottar.

Du kan altså helt fint få se hele meldingen på skjermen, uten å måtte panorere i alle himmelretninger, slik du må på mange andre telefoner.

Vi nevnte at Samsungs Galaxy Note 3 har mer RAM enn LG G Flex. Det er muligens ikke noe dumt valg. Når innboksen blir tilstrekkelig full blir G Flex til slutt ganske treg. Men, så hører det til at vi synkroniserte en hel innboks, som ikke har vært tømt på et par år. Ryddigere mennesker enn undertegnede vil mest sannsynlig aldri oppleve dette.

Det er verdt å nevne at e-postklienten setter opp de fleste vanlige e-postadresser uten annen hjelp fra deg enn brukernavn og passord. I noen tilfeller må den imidlertid ha litt ekstra informasjon av deg, og i vårt tilfelle gjaldt det Exchange-kontoen vår. Ut over dette gikk det meste på skinner.

Det følger ikke med en fullverdig Office-pakke på LG G Flex. Du får imidlertid med Polaris Viewer, slik at du enkelt kan åpne vedlegg som måtte dukke opp i innboksen din.

Fravær av Office-pakke var et større problem tidligere, da det fantes få gratis Office-pakker på markedet. Nå er veien relativt kort til Googles egen QuickOffice, som ble gratis i fjor.

Kunne vi valgt ville vi likevel foretrukket at QuickOffice var forhåndsinstallert, i stedet for prøveversjonen av Polaris Office. Å måtte installere applikasjoner for såpass grunnleggende behov som dette, er ikke alltid så praktisk. Spesielt ikke med tanke på at behovet av og til melder seg når man er godt utenfor god mobildekning.

LGs egne sikkerhetsfunksjoner lider under en rekke forholdsvis dårlige oversettelser. Heldigvis blir de langt mer forståelige om du stiller telefonen over på engelsk en kort periode.

Under valget "Min lokaliseringsnotat", dukker følgende forklaring opp; "Send melding til forhåndsvalgte kontakter for å dele posisjonen din når du ringer dem eller motta/savner dine samtaler".

Et kjapt språkbytte avslører at telefonen kan sende ut posisjonsdata fra GPS når du ringer ut, eller når noen ringer deg. Denne appen inneholder en del funksjoner som kan være nyttige, til tross for de litt snodige oversettelsene.

Valget "Ikke-brukmelding av telefon" lar deg sende ut tekstmeldinger til nødkontaktene dine dersom telefonen ikke har vært i bruk på lang tid. Et annet valg her gjør det samme dersom du ringer noen av nødnummerne.

Det er også mulig å få telefonen til å varsle nødkontaktene hvis den beveger seg utenfor et fastsatt område.

Alt i alt ser vi svært godt nytten av noen av disse funksjonene, men vi tror kanskje flere ville brukt dem om oversettelsene hadde vært bedre.

Apropos oversettelser. LG G Flex skal kunne oversette selv også. Quick Translator bruker kameraet, eller mikrofonen, på telefonen for å oversette tekst, eller tale.

Vi har sett slike løsninger tidligere. Google har en, og Samsung pleide tidligere å inkludere sin egen løsning. Begge disse variantene fungerer bedre enn LGs løsning. Av en eller annen grunn leser telefonen titt og ofte en rekke "søppeltegn" i stedet for den faktiske teksten foran den.

Resultatet blir oversettelser fulle av tilsvarende intetsigende tegn. Vi vet ikke helt hvordan vi skal tolke dette.

Du får en gratis ordliste med i telefonen, som skal gi mer presise oversettelser. Men, hvis ikke telefonen får til å lese riktig tekst i utgangspunktet, vet vi ikke helt hva den skal med et større ordforråd.

Bytter du derimot til stemmeoversetteler blir saken en ganske annen. Fra engelsk oversetter den uten problemer, nærmest uansett uttale. Forsøker du å få den til å oversette fra norsk, må du sannsynligvis snakke en slags bokmålliknende variant for å få riktig respons, men da er også appen relativt treffsikker.

Quick Translator er altså et kjekt hjelpemiddel som lommeparlør, men til å oversette tekst er, iallfall denne utgaven, forholdsvis hjelpeløs.

En god notatapp er gull verdt. Idéer og huskelister må kunne rables ned i en fart. Appen LG har lagt ved er perfekt for dette formålet. Her kan du velge hvor mye du vil legge inn i notatet ditt. Hvis du vil trenger du ikke å forholde deg til noe som helst, annet enn det store pluss-tegnet som åpner et nytt notat.

Hvis det ikke er tilstrekkelig med litt tekst, kan du legge til både bilder, lydklipp og annet krimskrams. Av en eller annen grunn kan du også endre fargen på hele notatet. Utgangspunktet er lysegult, men hvis du vil kan du gjøre det virtuelle arket lyserosa.

Det er ikke alle funksjonene vi helt skjønner vitsen med, men appen er akkurat det en digital notatblokk skal være; rask, enkel og funksjonell. At du selv kan velge å gjøre mer ut av notatene dine er bare en bonus, så lenge det ikke går i veien for den grunnleggende funksjonen.

Av en eller annen grunn har LG lagt ved to forskjellige apper for notater. Notebook-appen er litt mer omfattende enn den andre. Her får du mange flere funksjoner, i en app som minner sterkt om Samsungs litt forvokste S-Note-app.

Der tillegg av ekstra elementer er noe man kan velge å gjøre i den vanlige notat-applikasjonen, virker det mer som om Notebook-appen tar utgangspunkt i at du skal samle mange typer informasjon. Dermed er den kanskje mer egnet til idémyldring og forelesningsnotater den andre appen er.

Med to apper som gjør nesten de samme tingene, er det uunngåelig at noen vil klage over for mange ikoner i menyene, for mye rot, og for lite resterende lagringsplass til brukeren. Samtidig er det ikke nødvendigvis dumt med valgfrihet. Ingen av appene er dårlige, men de har altså litt forskjellig tilnærming til notatene dine.

En tredje måte å ta notater på er gjennom Quick Memo, som du får tilgang på ved å holde inne volumtast ned, når telefonen er låst.

Før i tiden hørte det med til unntakene om man fikk filbehandler med i Android-telefonen sin. Det gjør det ikke nå lenger, og de sør-koreanske merkene har vært flinkest i klassen på å legge ved akkurat denne funksjonen.

Det er tross alt praktisk å kunne finne tilbake til lagrede filer – også om man ikke har installert noen app som kan åpne filene direkte.

LGs variant gir deg en typeinndelt oversikt, i tillegg til en mulighet til å se hele filstrukturen uten slike inndelinger. Det er et stort pluss at filutforskeren også er koblet opp mot Dropbox. En ting vi synes er litt merkelig, er at LG har alliert seg med Box.com for skylagring. Det er nemlig Box-appen, og ikke Dropbox-appen som følger med når telefonen er ny.

Støtte for denne tjenesten ligger ikke i filutforskeren.

LGs filutforsker er ellers kjapp og intuitiv. Den gjør akkurat det den skal gjøre, og er et verdifullt tillegg når du ønsker å navigere i filene dine uten å være helt avhengig av å ha riktig app for å åpne dem.

Batteriet i LG G Flex er et såkalt "stacked" batteri, som består av mange små elementer som er stablet for å utnytte mest mulig av plassen inni telefonen. Men, for LG har det tydeligvis ikke holdt å legge ved et av markedets største batterier. Her har de også lagt ved gode strømsparefunksjoner.

Du velger selv hva slags terskel batterisparingen skal slå inn på. Hvis du ikke endrer det, slår den inn ved 30 prosent gjenværende kapasitet. Her kan du velge hvilke funkjsoner som skal skrus av, du kan sette en maksimal lysstyrke, og du kan skru av vibrering, for å nevne noe.

Aktiverer du strømsparingen på den forhåndsvalgte batteriprosenten, samtidig som du går ganske hardt til verks med sparekniven, kan G Flex mest sannsynlig klare seg enda et døgn, etter de to den i utgangspunktet holder.

Det begynner å bli svært respektabelt, med tanke på at mobiler flest holder såvidt over en hel dags bruk, når de havner mellom våre klør.

Gigantskjermen som pryder LG G Flex er prima til video og underholdning. Her merker vi knapt noe som helst til svakhetene i skjermen som vi nevnte på første side av testen.

I stedet får vi en klar, og forholdsvis høyoppløst, filmopplevelse. Det er greit med lys i skjermen, selv om det er en OLED-variant.

Den medfølgende videospilleren er knallgod, slik de fleste videospillerne LG leverer, og har levert, er. Den bommer på en og annen videofil, men i det store og hele, kan du stort sett overføre det du måtte ha av video til telefonen, uten å trenge å tenke på om filtypen er støttet.

Det er likevel ikke alt som imponerer oss. Selv om vi synes designen på G Flex er morsom, synes vi LG har gjort lite ut av dette i menyene. Ved siden av en låseskjerm som endres etter hvordan du holder telefonen din, har selskapet lagt ved noe de kaller Quick Theater.

Dette er et slags underholdningssenter, som kan åpnes fra egen app – men hvis du viser den frem, er det nok mer sannsynlig at du velger å bruke to fingre på låseskjermen, som du så trekker mot hver sin side. Handlingen likner litt på å trekke fra hverandre scenetepper.

Bak gardinene skjuler det seg tre valg. Bildegalleri, videovisning, og Youtube.

Dette er i og for seg et ganske stilig konsept, men det strander litt på gjennomføringen. Quick Theater virker bare når du holder telefonen horisontalt, uavhengig av om du har autorotasjon på skjermen. Den er heller ikke dypt integrert i appene den er koblet mot.

Resultatet blir tidvis forvirrende. Har du tittet på en video valgt fra Quick Theater, insisterer telefonen på å gå tilbake til den videoen. Det skjer innimellom også om du trykker på Youtube-valget, som egentlig burde ledet et helt annet sted.

Hvis autorotasjon er avskrudd, kan du fortsatt fint bruke Quick Theater. Men, velger du Youtube-valget, kommer du direkte inn i en app som i utgangspunktet kun virker i portrettmodus.

Det er selvsagt små innsigelser, og Youtube-"problemet" kureres enkelt ved å skru på autorotasjon i telefonen. Men, vi kommer ikke helt unna at dette føles litt halvveis. Det er en god telefon å se video på, men akkurat Quick Theater, forsøker på enkleste vis å gjøre et poeng av den buede skjermen. Tøft å vise frem, men vi foretrekker nok å bruke hver enkelt app i løsvekt.

Den gode formatstøtten gjør seg gjeldende også i musikkspilleren. Her støttes FLAC-filer i 24 bits, og 192 Khz. Det er ikke så forferdelig mange som trenger dette, men for at man skal dra nytte av den gode lydkvaliteten slike opptak byr på, må også resten av telefonen være god på lyd.

Det er LG G Flex, og det er også allerede testede G2. Begge telefonene spiller høyt, og noenlunde balansert, uten for mye fokus på enkelte deler av lydområdet.

Det er krefter nok i telefonen til at den kan drive selv ganske voksne hodetelefoner godt.

Selve musikkspilleren er også av det ålreite slaget. Her kan du sortere musikken din på flere ulike måter. De vanlige måtene å gjøre dette på, er ved å organisere etter sjanger, artist og album. Her kan du for eksempel også hente musikk fra Dropbox-kontoen din, eller direkte fra filsystemet på telefonen.

Dette er gull verdt om du organiserer musikken din først og fremst i mapper, og ikke har fått lagt til gode ID-tagger i filene.

Den gode lydkvaliteten LG G Flex stiller med, gjør seg selvsagt gjeldende også for musikktjenester. Kjører du Wimp, eller Spotify på høyeste kvalitet, får du svært så god lyd ut av telefonen.

Det er også verdt å nevne at øreproppene som følger med er av det svært gode slaget. Så god som lyden er her, må du relativt høyt opp i pris for å få løse ørepropper som spiller bedre. Hvis du ikke er innstilt på å bruke over 500 kroner på nye propper, eller å bytte til vanlige hodetelefoner, kan det være like greit å bruke de LG har lagt ved i G Flex-pakken.

Vi synes ikke den buede skjermen gjør noe særlig til eller fra for spillopplevelsen på LG G Flex. Den voldsomme skjermstørrelsen gjør det litt enklere å fordype seg i gjennomførte spill.

Det er imidlertid ikke alle spill som øker detaljgjengivelsen uten at telefonen har full-HD-skjerm. Dermed blir det ikke plass til noe særlig mer på denne skjermen, enn på minimodellene, med ned mot 4 tommers skjermer og samme oppløsning som i G Flex.

Alt i alt er dette likevel en kvass spilltelefon. Den har den beste ytelsen du kan få kjøpt, enn så lenge, og den digre skjermen på seks tommer. At batteriet er så kraftig som det er, gjør selvsagt at du kan spille ekstra lenge, og likevel ha mulighet til å ta i mot en samtale.

Som vanlig er det verdt å nevne at G Flex har Android-tastene som deler av skjermmenyen. Det betyr at det er fort gjort å komme borti snarveiene når du spiller. Vi opplevde likevel ikke dette som noe stort problem på G Flex. Det skyldes muligens den store skjermstørrelsen.

Kameraet i LG G Flex har mange likheter med det du finner i LG G2, men det mangler en av de viktigste egenskapene. G2 har nemlig mekanisk stabilisert optikk. Like fullt synes vi G Flex tar relativt gode bilder – også innendørs.

Telefonen tyr sjelden til blitsen, og fanger bildene relativt kvikt, selv når lyset ikke er all verdens.

De eneste to tingene vi kan sette fingeren på her, er at deler av bildet av og til blir litt i mørkeste laget, og at enkelte bilder blir litt uklare. Begge disse tingene er klassiske problemer med mobilkamera.

Det vi ikke ser så mye til er for tung bildebehandling gjort av programvaren. I enkelte telefoner går rett og slett programvaren i veien for gode bilder, ved å gjøre alt for mye. De vanligste måtene dette viser seg, er ved at bildet ender opp som et "oljemaleri", ved at det dukker opp kantete ting i bildet, som ikke hører hjemme, eller hvis du ser hvite striper langs etter kontrastene i bildet.

På denne fronten er LG G Flex altså noenlunde ryddig. Hadde telefonen hatt mekanisk stabilisert optikk, slik G2 har, hadde vi sannsynligvis sett færre uklare bilder. Like fullt er dette godkjent for en toppmodell.

Hils på LG G Flex. Det er den første telefonen på det norske markedet som har fleksibel skjerm. Det er også den første telefonen vi vet om som har et bakdeksel som skal reparere små riper helt av seg selv. På toppen av det hele er den svært sterkt spesifisert.

Dette er altså en toppmodell fra innerst til ytterst. Det bør den også være, når den koster rundt 6000 kroner, og er en av de dyreste telefonene på det norske markedet.

Skjermen er imidlertid ikke fullt så heftig som vi kanskje hadde håpet. Mens de fleste mindre telefoner har full-HD-oppløsning, må G Flex klare seg med halvparten så mange piksler. De er fordelt ut over en skjerm som er større enn de fleste telefoner i samme prisklasse.

Merkelig nok er det likevel ikke oppløsningen i skjermen som plager oss. Den kunne gjerne vært høyere, men det er en annen svakhet vi legger langt bedre merke til. Skjermen sliter nemlig med å produsere klare farger. Spesielt gråfarger, og rødt opplever vi som relativt grumsete på denne skjermen. Også hvitt får av og til et litt skittent preg.

At skjermen av og til er treg, og lar forrige skjermbilde henge igjen etter at et nytt er hentet frem, er heller ikke noe vi setter pris på. Det er ikke sikkert du legger merke til det med det samme, men du vil sannsynligvis se det over tid. Vi anbefaler at du tar LG G Flex nærmere i øyensyn, før du eventuelt kjøper den.

LG har bekreftet at denne typen svakheter er en egenskap ved den fleksible skjermteknologien som brukes i telefonen.

På innsiden sitter den raskeste maskinvaren du får tak i i dag. Telefonen gjør det svært godt i ytelsestester, og står ikke nevneverdig tilbake for noen av de andre toppmodellene.

Menyene er for det meste kjappe og gode. De virker kanskje ikke fullt så gjennomarbeidede som de vi fant i G2. En og annen, sjelden, treghet dukker opp, og det samme gjør en del svake oversettinger.

Alt i alt er dette imidlertid en lynkjapp telefon, som kjører det meste du kan tenke deg av apper uten problemer. LG har også lagt ved en solid andel egen programvare, og funksjonalitet. For deg som ikke liker omfattende menyer kan det være en ulempe, for deg som foretrekker en mest mulig komplett telefon ut av esken, er det en stor fordel.

Som vanlig for LGs telefoner, er G Flex en svært kompetent underholder. Vi merker omtrent ikke noe til svakhetene i skjermen ved videoavspilling, og telefonen er dessuten svært musikalsk.

G Flex kommer nemlig med noen av de beste øreproppene vi har funnet i esken til en telefon. Formatstøtten er også veldig god, enten du spiller musikk eller film.

Vi hadde kanskje håpet at LG gjorde litt mer ut av sin første telefon med fleksibel skjerm. Vi klarer ikke helt å la være å ergre oss over den litt svake bildekvaliteten i skjermen heller.

Til tross for det er det mye å applaudere ved G Flex. Den er den første telefonen i sitt slag her til lands, og er toppspesifisert på alle andre områder. Men – langt rimeligere konkurrenter har de siste par årene kjempet den hardeste krigen på bildekvalitet. Et område G Flex kommer til kort på.

Dermed koker det ned til om du er villig til å betale det G Flex koster, samtidig som du er villig til å leve med noe dårligere bildekvalitet, i bytte mot å ha første generasjon av en teknologi som sakte, men sikkert, vil endre måten mobiltelefonene våre fungerer.

Hvis bildekvalitet er alt for deg, bør du styre unna G Flex, og heller ta en titt på konkurrentene Sony Xperia Z Ultra, eller Samsung Galaxy Note 3. Begge telefonene er store, har utmerkede skjermer, og er ellers ikke så ulike G Flex i spesifikasjoner.

Hvis du ikke vil ha en giganttelefon, men fortsatt vil ha den fabelaktige batteritiden G Flex stiller med, ville vi vurdert LG G2. Vi vet knapt av noen annen telefon som varer like lenge på en lading.

Les også

Her er LGs neste generasjon bøyde mobiltelefon

5. jan. 2015

Kappløpet mot bøyelige mobilskjermer er i gang

21. nov. 2014