Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

TestAlienware 18

– Et beist strandet på jorda

Alienwares nyeste spillbærbare tygget seg gjennom alt vi hev på den.

Anders Brattensborg Smedsrud, Hardware.no

Innledning

I en tid hvor majoriteten roper etter ultrabooker her og nettbrett der, er det lett å lure på hva Dell tenker når de atter en gang slår på stortrommen og lanserer den femte generasjonen av sin massive spillbærbare, Alienware 18. For massiv er virkelig det ordet som best beskriver modellen vi har fått tilsendt til test. Den veier inn på ikke mindre enn 5,5 kilogram og skygger for utsikten med sin 18,4-tommer store skjerm. Å dra med seg testobjektet til og fra jobb i en ukes tid har i alle fall fungert godt som treningserstatning for en travel journalist.

Vekten er imidlertid det for en grunn. Under panseret ligger nemlig komponenter du normalt ville dratt kjensel på fra det stasjonære markedet. For med hele to GeForce GTX 780M fra Nvidia, og en firekjerners Core i7-prosessor fra Intel, har Dell virkelig strekt seg til toppen av varehylla når de har valgt komponenter til sitt nye spillbeist.

Så er det jo nettopp dette Alienwares bærbarserie handler om: Å gi stasjonær ytelse, i bærbar form. Det kan alltids diskuteres om 5,5 kilogram er spesielt bærbart, men målgruppen er nok verken den travle studenten eller den flittige kontoristen, men heller gutter og jenter som er glade i å kunne ta med seg spillopplevelser ut av bunkersen. Om ferden går over gata til naboen eller til LAN-treff i andre landsdeler er likegyldig. Det er uansett mye lettere å pakke ned og flytte på en bærbar enn en stasjonær datamaskin, og det er jo heller ikke alle som har plass til en tårn-PC ved siden av skrivebordet sitt.

Skulle du av disse eller andre grunner har lyst på en kraftig bærbar datamaskin som du kan spille alle de mest krevende spillene på, er Alienware uten tvil en aktuell produsent for deg – om du har økonomi som tåler det, da. Alienware 18-serien starter nemlig på 18 000 kroner og jobber seg oppover mot 30-tallet, som den også tipper over om du er riktig så kresen av deg. Nå skal vi kanskje ikke klage over prisen: Alienwares egen M18x satte deg nemlig tilbake med småheftige 43 000 kroner i sin tid. Dagens testobjekt er blitt en god del rimeligere, men med prislappen på 29 000 kroner er den nok fortsatt forbeholdt de spesielt interesserte.

Dog kunne markedssjef for Dell Norden, Philip Eide, under lanseringen av den nye bærbar-serien i sommer fortelle oss at Norge er det landet der Alienwares maskiner går raskest unna.

På innsiden

Selv om spesifikasjonene på vår testmaskin i grunn taler for seg selv, skal vi ikke bare ta de rå tallene for god fisk. Vi skal se på hvor godt de ulike komponentene er satt sammen, og nøyaktig hvilken ytelse flerfoldige tusenlapper og en etter hvert vond rygg kan gi deg. Siden det her er snakk om en bærbar må man virkelig være nøye ved valg av komponenter, da det ikke er selvsagt at du kan bytte dem ut siden.

Men som vi ser når vi skrur av bunnplata, er vi ikke helt låst. To plasser for minnebrikker er tilgjengelig for utskifting, og det samme er batteriet og de to lagringsenhetene. Harddisken og SSD-en ligger stablet oppå hverandre på motsatt side av det store Bluray-drevet, og det er altså ikke noe i veien for å skifte ut snurredisken for en SSD til.

Som vi ser finner vi i Alienwares 18-serie komponenter som kan forsvare litt ryggvondt. Som de fleste andre maskiner fra det øvre prissjiktet som har kommet siden i sommer, er også denne utstyrt med en av Intels nye Haswell-prosessorer. Fokuset i den såkalte Haswell-generasjonen ligger på strømsparing og effektivisering, men hjernen i dagens testkandidat er absolutt ingen forsiktig stakkar.

Heller ikke topplokket slipper unna de mange LED-lysene, men vi synes Alienware 18 heller mer mot gjennomført enn overdrevent.Foto: Anders Brattensborg Smedsrud, Hardware.no

Core i7-4800MQ heter den utvalgte, og den er virkelig ikke redd for å ta i et tak når det trengs. Den kjører normalt på 2,7 GHz over alle fire kjernene, men kan strekke seg helt til 3,7 GHz under de mest krevende operasjonene.

Integrert i denne prosessoren ligger også Intels innebygde grafikkløsning, HD 4600 – men det er ikke for å få daff integrert grafikk du kjøper en Alienware-maskin. For mens den integrerte løsningen gjør susen i kontorprogrammer, til nettsurfing og under videoavspilling, er det med Nvidias kraftige dedikerte grafikk at moroa virkelig begynner. Alienware 18 har nemlig to GeForce GTX 780M-kort i SLI på plass under panseret. Oss bekjent er det få andre tilbydere av dette oppsettet for bærbare maskiner i dag, og vi er i alle fall spente på å finne ut hva for slags sprell dette paret kan utrette sammen.

Resten av innmaten i maskinen er relativt ordinær. Vi finner i vårt testeksemplar 16 GB minne, en SSD på 256 GB for operativsystem og favorittapplikasjoner, samt en snurredisk på 750 GB for lagring av diverse bilder, musikk og video. Ellers kan Alienware 18-serien skilte med den nye trådløse overføringsstandarden 802.11ac, som gir opptil tre ganger så høy overføringshastighet som eldre n-standarden.

Men nok om innmaten for nå, det neste vi skal gjøre er å gå maskinens eksteriør nærmere i sømmene »

Testmaskinen har vært på lån fra Dell.

I bruk

Alienware 18 er maskulin i alle ledd, og ser du etter en elegant eller snerten maskin kan du trygt gå videre i full visshet om at du ikke vil finne maskinen din her.

For du kjenner igjen en Alienware når du ser en, enten det er på basis av den massive størrelsen, de mange og ofte glorete LED-lysene, eller den umiskjennelige logoen. Årets modeller fra Alienware tar godt vare på arven fra tidligere iterasjoner, men samtidig som testmodellen vår hedrer sine forfedre tones det hele en smule ned – i alle fall ved første øyekast. Å kalle en Alienware stilren klarer vi ikke, men de er likevel inne på et spor vi kan like.

Borte er det regnbuefargede tastaturet fra forgjengeren, og selve kroppen har i denne omgang fått en noe mer diskrét utførelse i mørkegrått og matt sort. De mange LED-lysene som tidligere har prydet serien er ikke borte, men er kanskje litt mer stilrene og tøffe, fremfor en feststarter. Men vi kommer ikke bort fra pyntelysene. Dette er, sammen med ytelsen, noe av det som gjør en Alienware til en Alienware, og som tiltrekker seg nysgjerrige spillglade ved hver lansering.

Med Alienware FX kan du styre hver av maskinens 10 lyssoner.Foto: Anders Brattensborg Smedsrud, Hardware.no

Ved hjelp av et eget program kan lysene styres i alle mulige kombinasjoner. Hele 10 ulike soner rundt omkring på maskinen kan justeres hver for seg med en eller to farger, eller du kan slippe hele spekteret i regnbuen løs. Alle mulighetene, med uendelige blinkeeffekter og overganger, kan enten gjøre deg sprø, eller henrykt.

I samme program kan du for øvrig lage dine egne profiler også. En profil kan kobles til og aktiveres når du starter et bestemt program. Opptaksprogram som Fraps, VoIP-programmer som Skype, eller overklokkingsprogramvare kan altså startes automatisk når du åpner favorittspillet ditt. Om du trives best med rød LED-belysning i actionspill og blå i kjørespill tar Alien FX seg av dette for deg også.

Tungvekter

Det er ikke til å komme bort fra at Alienware 18 er en svær datamaskin. Størrelsen eser raskt når produsentene ønsker å ha med alt, men vi lurer på om ikke Dell i dette tilfellet burde skåret igjennom og sagt farvel til den optiske stasjonen. Jo, en Bluray-spiller er kjekk å ha, og det finnes jo mange som fortsatt har fysiske spill i hyllen. Men når de ikke inngår ett eneste kompromiss ender man opp med en pakke som blir unødvendig stor.

sitat"Sekken var ikke stor nok"

Steam, Origin og Uplay finnes alle der ute, og med drevet ute av veien kunne produktdesignerne hos Dell stått mye friere da de utformet den nye bærbar-serien, som tross alt skal ta med seg flere spillglade inn i 2014 og holde de med selskap i flere år fremover. Dessuten, all vekt denne kolossen kunne hatt råd til å fjerne, burde vært trimmet bort. 5,5 heftige kilo, for ikke å snakke om strømforsyningen på ytterligere 1300 gram, er et lite prosjekt å ta med seg på tur. Under testperioden måtte undertegnede frem med en egen transportbag til paret, da sekken ikke var stor nok. La oss også understreke at du ikke bør bla opp 20-30 lapper for denne og forsøke å flytte den med én hånd – her må begge hender i arbeid.

Selv om det kan virke som vekten er et svært stort ankepunkt, trenger den ikke være det dersom du ikke planlegger de alt for store krumspringene med den. Og en god ting kommer faktisk også ut av det hele: Maskinen føles veldig solid bygget. Mens det ytre skallet består av hardplast, er rammen som holder den sammen av skikkelig barskt stål. Du merker også at den er solid når du åpner skjermen for første gang – hengslen gir nemlig skikkelig motstand, noe som bidrar til at skjermen ikke står og skjelver bare du kommer borti maskinen, og vinkelen holdes på plass.

Behagelig tastatur, men ingen skrivemaskin

Tastaturet er så klart også belyst, og makro-tastene til venstre kan ha en annen farge enn resten om det er ønskelig.Foto: Anders Brattensborg Smedsrud, Hardware.no

Det såkalte «Island-style»-tastaturet, hvor hver tast er adskilt og står på egne ben opp fra basen, og er populært blant andre produsenter, har heller ikke i denne iterasjonen fått innpass hos Alienware. Tastaturet er behagelig og relativt stille å skrive på. Tastene faller mykt men kontant sammen ved bare lette trykk, og du er aldri i tvil om kommandoene dine registreres.

Men selv om tastaturet i seg selv er svært behagelig, anbefales du ikke å planlegge lengre skriveøkter på Alienware 18. For å nå de gode tastene må du nemlig først forsere den fem centimeter høye veggen som utgjør basen av spill-kolossen. Dette kan føre til en svært anstrengt stilling for håndleddene dine, som raskt blir slitne. I tillegg er dette lett å kompensere for ved å heise skuldrene tilsvarende, og uten å høres ut som HR-ansvarlige vil vi påstå at dette ikke er optimalt i lengden.

I Alienware FX-programmet kontrollerer du også alle makrotastene som du finner på tastaturets venstre side. Disse kan tildeles spesifikke funksjoner som kan være alt fra å åpne programmer, til å utføre tastaturkombinasjoner, eller fungere som snarveier i spill.

Overflaten som du hviler håndleddene dine på føles veldig myk og behagelig ut. Her ligger det en form for gummiering som også bidrar til å kutte fettmerker, som nok kan være en fordel en usunn helgekveld på spilltreff.

Under tastaturet finnes selvfølgelig en pekeplate. Denne er det lite hokus-pokus med, sett bort i fra at den er svært nøyaktig, støtter flerbevegelser og panorering, og selvsagt lyser den. Nettopp lyset under pekeplaten er er en påfugl-egenskapene vi likte best. Ikke bare er den lysende flaten kul, men den hjelper deg å få øye på den i mørket også. Det eneste savnet hos pekeplaten var størrelsen, siden den faktisk er litt liten. Pekeplatene på samtlige Ultrabooks-maskiner vi har inne til testing er langt større, og her lar vi oss ikke narre av forholdene. Likevel, selv om en stor pekeplate er nødvendig om man skal utnytte flerbevegelser fullt ut,så eier du ikke en Alienware uten å spandere på deg en skikkelig spillmus også, og pekeplatens funksjoner kommer da naturlig nok i andre rekke.

Alienware 18 tok seg godt ut i blått, men du kan velge mellom rød, rosa, oransje, hvit, grønn, grå, lilla, gul, brun og mange flere om dette ikke er din favoritt. .Foto: Anders Brattensborg Smedsrud, Hardware.no

Den lille pekeplaten gjør det dog godt igjen med sine to dedikerte venstre- og høyreklikk-knapper. Disse gir i motsetning til pekeplaten fysisk respons, og denne alternative måten å klikke seg rundt på verdsetter i alle fall vi, til tross for at den ikke er like moderne som den knappløse pekeplaten som først ble introdusert på Apples maskiner. Disse knappene er i likhet med tastene behagelige og nesten lydløse i bruk.

Skjermen kunne vært større

I en tid hvor markedet oversvømmes av såkalte retina-skjermer, eller skjermer med høyere oppløsning enn 220 piksler per tomme, har Alienware valgt å holde seg til full-HD. Dette er nok ikke et dumt valg, da bildeflyt er mye viktigere enn litt bedre oppløsning for en seriøs spiller.

Selv om du ser hver enkelt piksel godt, plaget aldri dette oss. Den 18,4 tommer store skjermen er som resten av maskinen massiv, og gir fra seg livlige farger uten at de blir alt for mettede.

I tillegg er den svært lyssterk. Med vårt testverktøy målte vi lysstyrken til hele 312 nits, noe som gjør at den legger seg på toppen blant sammenligningsgruppen og banker sin egen lillebror fra i fjor. Til innendørs bruk er denne lysstyrken mer enn god nok, og du kan til og med driste deg til å ta den med deg ut i skyggen når sommeren en gang kommer igjen. I sola kan du i likhet med de fleste andre datamaskiner få problemer med å se noe som helst på skjermen.

Overflaten på skjermen er halvblank, og refleksjoner kan sees også med lysstyrken skrudd opp til maks. Men vi har sett mye verre, og refleksjonene er aldri ødeleggende til den grad at det tar fokus bort fra det som skjer på skjermen. Innsynsvinklen er også prima, og siden det er snakk om en sidebelyst LED-skjerm kan man ane lysere partier helt ytterst i kantene, men lyslekkasje er absolutt ikke noe problem. Sortnivået er også godt.

Skjermen lar seg bøye godt bakover, slik at den kan brukes komfortabelt mens du sitter med den på fanget. Rundt skjermen går dog en ganske kraftig sort ramme, og vi kan ikke annet enn å spørre oss hvorfor ikke Dell har tatt steget fullt ut og spandert på en 20-tommers skjerm først som sist.

Over skjermpanelet finner vi et webkamera som filmer i full-HD, pluss en mikrofon slik at du kan ha videsamtaler over Internett.

Tilkoblinger

Maskinen byr på USB-porter i lange baner, hele fire stykker, med to på hver side av maskinen. Det skulle være nok til spillmus, håndkontroller for bilspill og styrespak for flysimulatoren. Den siste kan man vel avse til en kaffevarmer?

På venstresiden finner vi også HDMI og Mini DisplayPort om du vil ta bildet over på en enda større skjerm, eller skaffe deg litt større boltreplass på skrivebordet. Ellers finner vi tilkoblinger for lydutstyr, og en minnekortleser som tar flere av de vanligste formatene, på henholdsvis venstre og høyre side. En Ethernet-port med gigabitnettverk, så vel som det omtalte Blueray-drevet, er også på plass på høyresiden av maskinen.

To lydkilder

Høyttalerne på denne maskinen er absolutt ikke så verst, om du sammenligner med andre bærbare. Til forskjell fra Ultrabook-maskiner og andre tynnere modeller har nemlig Alienware 18 et eget basselement. Til den audiofile er neppe lyden som strømmer ut av de to høyttalerne noen gavepakke, men de kan gjøre en god nok jobb om du plutselig skulle ende opp med ansvaret for kveldens nachspiel – eller om du bare vil kose deg med en TV-serie.

For all form for spilling er like fullt et par gode støyisolerende hodetelefoner helt nødvendig. Det gir så klart god og fyldig lyd, men den kanskje viktigste egenskapen disse gir deg under kampens hete, er fred i kropp og sinn. Når maskinen fyrer opp sine to særs heftige grafikkkort ønsker du nemlig ikke å sitte uten forsvar for ørene dine. Om du kun bruker de integrerte høyttalerne vil du nok merke støyen ganske godt.

Hvis du liker å spille på et offentlig sted kan du også gjerne ta med noen ørepropper til de uheldige som skulle befinne seg i umiddelbar nærhet av deg. Viftene i maskinen gir da fra seg en konstant ujevn lyd, som kanskje mest av alt minner om de irriterende sirissene som du finner i sydligere strøk blandet med vanlig viftesus.

Høye temperaturer og mye støy er noe du rett og slett bare må finne deg i dersom du ønsker skikkelig kraftig maskinvare. Men gladnyheten her er at Alienware 18 holder seg relativt kjølig og stillegående når du ikke spiller med den, som målt av idle-temperatur med den integrerte skjermbrikken aktiv.

Load-målingene som er tatt etter flere runder med 3D-mark, viser at det med den dedikerte grafikkløsningen aktiv ble litt mer støy, og en god del mer varme. Og også mens treskerverket stod på tomgang på skrivebordet, gav den med jevne mellomrom fra seg mindre sjarmerende viftelyder.

Husk laderen

Til tross for den strømeffektive Haswell-prosessoren, gjør nok de to kraftige og strømsultne skjermkortene sitt for å forkorte batteritiden til testkandidaten vår. Det følger med et høykapasitetsbatteri med 8 celler på 86 Wh. Dette ville i en ordinær bærbar maskin holdt i både én, og kanskje opptil to arbeidsdager, men Alienware 18 er ingen ordinær bærbar datamaskin.

Alienwares nyeste er nemlig et litt spesielt tilfelle. For mens andre bærbare kun leveres med en integrert grafikkbrikke, kommer denne bamsen med en integrert óg en dedikert løsning. For å bytte mellom disse to grafikkløsningene må du dog foreta en full omstart av maskinen. Et kjedelig faktum, men Nvidias Optimus-teknologi, som ellers sørger for sømløs veksling mellom flere grafikkløsninger fungerer rett og slett ikke i SLI-konfigurasjoner. Men som vi skal se av batteritestene er det kanskje verdt en omstart den dagen du befinner deg utenfor rekkevidden av et støpsel.

Batteritiden måler vi på to ulike måter, og den første testen er det bransjestandarden MobileMark som står for. Her kjører vi testløpet «Office Productivity», som simulerer en arbeidsøkt på kontoret. Denne testen går på runddans til maskinen takker for seg. Den andre måten vi tester på er å spille av et HD-filmklipp i 720p-oppløsning i mediespilleren VLC, og ser hvor lenge datamaskinen klarer seg på batteridrift.

For begge batteritestene setter vi lysstyrken til så nærme 150 candela per kvadratmeter (nits) som mulig. Dette er en lysstyrke som holder greit for vanlig innendørs bruk. I tillegg velger vi alltid maksimal batterisparing for den integrerte grafikkløsningen.

Som vi ser er ikke batteritiden noe trumfkort for Alienware-en. Batteriet går fort unna, til tross for at målingene vi presenterer i grafen er utført med den integrerte og strømsparende grafikkbrikken. I MobileMark klarte Alienware 18 3 timer og 20 minutter, og i VLC 3 timer og 15 minutter med avspilling av et HD-klipp.

Vi lot også maskinen ta en runde i MobileMark med sin dedikerte GTX 780M SLI-løsning, noe som resulterte i at batteriet holdt i 2 timer og 23 minutter – altså 143 minutter. Det vil si at du har ganske nøyaktig en time å tjene på å manuelt bytte over til det integrerte skjermkortet om du ikke planlegger å legge ut på krevende spilleventyr. Etter batteritesten la vi merke til at batteriet tok veldig lang tid å lade opp igjen. Beregn minst 4,5 – 5 timer for å ta batteriet fra dødt til 100 prosent.

Det aller mest interessante med Alienware har alltid vært ytelsen. Vi slipper monsteret løs på neste side »

Ytelse

Systemytelse

Alienware 18 er en dedikert spillbærbar. Naturlig nok ønsker vi da å sammenligne med maskiner i omtrent samme klasse – om nå enn ikke i samme vektklasse For litt over et år siden var det lillebroren til dagens testkandidat som stod på testbenken vår. Alienware M17x blåste den gang kraftig fra seg, og fikk gode skussmål av oss. Vi tar også med en annen spill-bærbar fra fjoråret, Toshiba Qosmio X870 og en kraftig sak fra Samsungs ganske nylanserte 7-serie, nemlig Chronos.

Mens gamlefar Alienware og Toshibaen begge har forrige generasjons Intel-prosessor, Ivy Bridge, samt en av Nvidias dedikerte skjermkort fra øvre del av GTX 600M-serien, har Samsungen på sin side en AMD Radeon 8870M-brikke for grafikk og en i7-3635QM-prosessor fra Ivy Bridge-generasjonen.

Det blir spennende å se hvordan høstens nyhet hamler opp med forrige generasjons konger.

Første testen ut er det Cinebench 11,5 som tar seg av for oss. Her brukes ren prosessorkraft til å rendre et bilde – først med én prosessorkjerne (og én prosesstråd), deretter med alt den har av muskler.

Vi noterer at den nye Haswell-prosessoren ikke har noe problem med å innta pallen, og hver kjerne viser at det bor krefter også i denne strømeffektive brikken.

I videokonverteringsprogrammet Handbrake satte vi i gang konvertering av en filmsnutt på omtrent én time. Vi ser at forskjellen i prosessorkraft mellom de fire kjempene er minimal, selv når maskinen må jobbe lenge under press med en så krevende oppgave.

Samsung sin utsendte gjør en knallgod jobb, og plasserer seg foran dagens kandidat ut. Alienware anno 2013 viser dog krefter overfor sitt eldre søsken, som den slår med noen skarve sekunder.

Vi er i ferd med å gå over til måleprogrammet ATTO for måling av diskytelse, da vi har lagt Windows sin opplevelsesindeks på hylla. Derfor har vi foreløpig lite sammenligningsgrunnlag for dagens testkandidat.

ATTO sjekker lagringsmediets ytelse på filer fra 512 byte til 8 megabyte, og gir oss kort og greit maksimal overføringsytelse. ATTO konkluderte med at Alienware 18 sin SSD skriver med en hastighet på respektable 431 MB/s, og leser med 521 MB/s.

Syntetisk spillytelse

Selv om motstanderne ikke er til å kimse av, er det to mot en på skjermkortfronten. Feigt eller ei, med sine to GeForce GTX 780M ville det overraske oss stort om ikke Alienware 18 skulle toppe tabellen i spilltestene våre.

Chronos sitt Radeon 8870 og Qosmios GTX 670M møter sammen med fjorårets Alienware, med sine to Radeon 7970 i CrossfireX, likevel opp til kamp.

Resultatene av de syntetiske målingene ble ikke helt som forventet. Årets Alienware stakk enkelt av med gullmedaljen i 3DMark med sine GTX 780M, mens dens egen lillebros frekt snappet førsteplassen på OpenGL-ytelse, og sendte dagens testmaskin ned til annenplass. Samsung Chronos gjør det også godt i sistnevnte test, og fellesnevneren her er AMDs Radeon-kort, som går Nvidia en høy gang på OpenGL-ytelse.

Detter er også de første testene hvor Toshiba Qosmio viser svakheter. Dens enkeltkort er rett og slett sjanseløst mot de optimaliserte Radeon-kortene, og GTX-paret som sitter i Alienware 18.

Av 3D-mark poengene ser vi likevel hvor godt de to kameratene til Nvidia jobber sammen, og det har vært en tydelig utvikling på grafikkfronten det siste året når vi sammenligner med forrige års Alienware-modell.

Vi legger de syntetiske testene på hylla og går over til det som virkelig gjelder, nemlig ytelsen i faktiske spill.

Spillytelse

Vi kan blåse spenningen allerede nå, for som vi ser av samtlige resultater er de to kraftkarene i Alienware 18 ustoppelige. De blåser gjennom spillene våre som om de var fra Amiga-perioden.

I Far Cry 2 ligger ytelsen stabilt på mellom 165 og 174 bilder i sekundet, noe som er betydelig flere FPS enn konkurrentene klarer å produsere på grafikkinstillingene våre, som var DirectX 10 samt «High» over hele linja.

Seiersrusen må ha blitt med over i ytelsestestingen av den eldre Half Life 2 Lost Coast, for her stanger GTX-kortene regelrett i taket. De kommer ikke «lenger» enn til 290 fps, som nok heller kommer av restriksjoner i driveren enn arbeidslyst.

I Just Cause 2 mistenker vi at prosessoren setter en stopper for den kraftige maskinen. Som vi ser går nemlig modellen fra fjorårets Alienware-serie nesten forbi årets modell ved den laveste oppløsningen, noe som er litt merkelig da ytelsen deretter daler kraftig.

Ikke at man skal klage over 80 bilder i sekundet på høye grafikkinnstillinger dog, men det kan tyde på at det ligger en sperre og lusker, som slår inn rundt 80 bilder i sekundet. Dette kan være irriterende om man for eksempel vil koble Alienwaren sin til en 120 hertz-skjerm med dette spillet.

Det er ikke før vi kommer til siste spilltest, Metro 2033, at monsterkortene i dagens testmaskin må jobbe for føden. Her ser vi at mens de starter friskt på 100 fps, synker bildeoppdateringen naturlig ettersom oppløsningen stiger.

Metro 2033 er et svært krevende spill, og vi testet det med naturligvis med DirectX 11 og en haug spesialeffekter påslått. I tillegg til at det krever litt arbeid, vises det et tydelig skille mellom årets og fjorårets skjermkortserie her. Om du ønsker å spille de aller mest krevende spillene, som Metro 2033 helt klart er en god referanse for, må du værsågod å investere i et nytt SLI-oppsett – i alle fall om du vil spille over den magiske 60 fps-grensen.

Alienware 18 viser tydelig hvilken kraftplugg den er, og det er på tide med noen avsluttende ord »

Konklusjon

Med Alienvare 18 strekker Dell ut sine armer og omfavner den mobile spilleren. Vi har fastslått at denne nye kreasjonen er er beist uten sidestykke i den bærbare klassen. Her er det mye arbeidslyst å finne, og kolossen pløyde igjennom alle våre tester uten å felle en svettedråpe. Varm og bråkete ble den dog, men såpass må en forvente når man presser så mange godsaker som Dell har gjort, inn i en formfaktor du, om enn med nød, kan bære med deg.

Akkurat som at man kan velge mellom flere konfigurasjoner når det kommer til grafikkenhet og mengde minne, skulle vi likt å se Dell tilby en modell uten optisk drev. Testmaskinen er nemlig så tung og massiv at den kanskje selv skammer seg litt. Stål utgjør også rammen som hele maskinen er bygget rundt, og kunne kanskje vært vurdert skiftet ut med et lettere materiale, til tross for at byggkvaliteten uten tvil er god.

sitat"Med råsterk grafikk sabler den ned all motstand"

I tillegg til byggekvaliteten har vi sansen for tastaturet og pekeplaten, som er behagelige og presise. Lydopplevelsen er også av de bedre man kan få fra en bærbar maskin, og de to høyttalerne får også litt hjelp fra det dedikerte basselementet. Vi tror også Alienware har valgt rett da de inkluderte en full-HD-skjerm - bildeoppdatering er viktigere enn oppløsningen, som uansett er mer enn god nok på den 18 tommer store lyssterke skjermen.

Det finnes ingen over og få ved siden av. Alienware 18 er et beist.Foto: Anders Brattensborg Smedsrud, Hardware.no

Det siste ankepunktet vi har i tillegg til vekten, blir prisen. Mens basismodellen starter på 18 000, blir det raskt dyrere om du skal løfte din Alienware 18 over hva konkurrentene kan matche. Til gjengjeld flyr den som demonstrert skyhøyt over når den først er i gang, og du kan få en pakke som ikke ligner grisen hva gjelder ytelse.

Du betaler skjorta for formfaktoren, men det har spillere på farten alltid måtte gjøre. Dessuten er det en viss sjarm med Alienware. De distinkte LED-lysene har vi blitt litt glade i, og vi kommer ikke bort fra at det er en opplevelse å i alle fall ha muligheten til å fyre i gang favorittspillet ditt med alle effekter skrudd på også utenfor spillhulen din hjemme.

SSD-en sørger for god svært rask oppstart, og vil alltid være der for favorittspillene dine. Resten av hurven kan stues inn på den store snurredisken som også følger med.

Om du ønsker deg det absolutt råeste innen bærbar spilling er det uten tvil Alienware du skal se til. Med sin kraftige prosessor og to råsterke grafikkkort sablet vår utsendte ned all motstand, gjorde narr av konkurrentene, og vi vet at den fortsatt har reservekrefter i bakhånd for å takle morgendagens spill.

Som du sikkert skjønner har vi skikkelig sansen for Alienwares nyeste spillbærbare. Den har ytelse som gir nerden i deg abstinenser når du forlater den til fordel for en Ultrabook eller et nettbrett. Derfor må prisen ta skylda for at vi ikke drar frem anbefalt-merket vårt.

Du betaler rett og slett litt i overkant for herligheten med to skjermkort. Lommeboken din vil uten tvil komme bedre fra det hele om du klarer deg med bare ett toppkort, og heller er beredt på å kjøpe ny maskin igjen om to-tre år. Da kan du også få en maskin som er mye lettere, og som klarer å skifte mellom den integrerte grafikkbrikken og det dedikerte skjermkortet automatisk.

Om du vil se flere bilder av Alienware 18, kan du bli med oss da vi pakket opp beistet her »

annonse