Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

TestHTC One Max

For stor for sitt eget beste

Vi har sjelden sett et mindre gjennomført produkt fra HTC.

Design, skjerm og menyer

Slik ser baksiden på HTC One Max ut.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
HTCs design fungerer svært godt på originalen, men elendig på One Max. Den blir rett og slett for stor til å dele det superglatte aluminiumsmaterialet fra One.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Ikke er byggekvaliteten helt på stell heller. Vi får ikke bakdekselet til å sitte skikkelig.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no

HTCs One-serie har fått et nytt medlem. HTC One Max heter skapningen, og den er langt større enn One- og One Mini-modellene vi alt kjenner.

Utseendemessig har One Max mest til felles med minstemann i serien. Både One Max og One Mini har nemlig en litt annerledes design enn originalen. Der originalen har en heltrukket plaststripe som går i flyt mellom metallet på baksiden og glasset på fremsiden, har de to nyere utgavene en plaststripe som heller går utenpå metallet på baksiden, og glasset på forsiden.

Noen små designendringer

Foruten plastrammen rundt tar ikke HTC One Max så mange steg bort fra grunndesignen. Baksiden har blitt avtagbar, men er fortsatt ett stort stykke mattet aluminium.

Bakplaten løsnes med en bryter, og klipses på igjen på samme måte. Vi noterer oss at testeksemplaret vårt ikke alltid ville samarbeide fullgodt, og at vi ofte endte opp med en glipe mellom bakdekselet og selve baksiden på telefonen.

HTC har dessuten flyttet låsetasten, som var på toppen av både One og One Mini. På One Max bor den under volumtastene, på høyre side av telefonen. Her får du altså omtrent samme knappeoppsett som Sony bruker i sine Xperia-modeller.

Forvirrende låsetast

Låsetasten på HTC One var imidlertid ikke bare låsetast – den var også IR-blaster for fjernkontrollfunksjonene i telefonen. Dette lar seg ikke fullt så enkelt flytte til langsidene av telefonen, så HTC har latt det sorte feltet være igjen på toppen av telefonen, med samme plassering og nesten helt likt utseende.

Hvis du oppgraderer fra HTC One til HTC One Max, kommer du sannsynligvis til å irritere deg over at skjermen ikke lyser opp hver gang du trykker på det sorte feltet. Gammel vane går heldigvis over, til slutt.

Store skjermer har tatt over

Store skjermer er utvilsomt i vinden for tiden. Det begynner å nærme seg fire år siden vi måpte over kjempeskjermen i Dell Streak, og undertegnede forstod aldri helt hvordan Samsung Galaxy Note kunne være spesielt praktisk, da den kom, året etter. Med sine skjermer på henholdsvis 5 og 5,3 tommer, når de gamle brettmobilene bare akkurat opp til det som må kalles normalen for toppmodeller i dag.

Grensene flyttes hele tiden. I dag må du nok ha en mobil med skjermstørrelse på greit over 5,5 tommer, før noen legger merke til at den er spesielt stor. HTC One Max har skjerm på 5,9 tommer, og er dermed langt fra størst i feltet.

Som vanlig for One-telefonene har også Max-varianten en meget god skjerm. Den er basert på IPS-teknologi, og har full-HD-oppløsning. Skjermen her er også svært lyssterk, og ser ut til å gjengi forholdsvis korrekte farger, sammenliknet med mange av AMOLED-løsningene på markedet.

De store mobilene har blitt større

Ulempen med de store skjermene er imidlertid at de færreste av oss har hender som vokser i samme takt som mobilene blir større. Der vi kanskje synes fordums brettmobiler, som nevnte Dell Streak, var uhåndterlige, er mobiler som HTC One Max helt på grensen.

Men, det er ikke bare størrelsen som gjør gjør HTC One Max en smule uhåndterlig. Det er, pussig nok, en del av den kritikerroste designen fra originalmodellen som gjør livet litt vanskeligere for Max.

Så glatt og stor at den er vanskelig å holde

Den matte aluminiumsbaksiden er nemlig så glatt, at telefonen med sin betydelige størrelse, og vekt, er ganske vanskelig bare å holde fast med én hånd.

Nå er det ikke unormalt å bruke to hender til å betjene så store mobiler. Men, selv for helt enkle ting, som å panorere en nettside i nettleseren, merker vi at mobilen raskt har lyst til å gli ut av fingrene våre.

Dette er problemer plast eller glass ikke byr på i like stor grad.

Android med fingeravtrykksensor

At One Max er litt knotete å holde melder seg også når vi skal se på en av de store nyhetene her. HTC One Max er nemlig den eneste Android-mobilen nå som har fingeravtrykksensor – knappe to måneder etter at Apple lanserte iPhone 5S med liknende teknologi. For et par år siden kom riktignok Motorola med fingeravtrykksleser i sin Atrix-modell.

Apples variant av fingeravtrykklesing er en Touch ID-sensor, plassert midt i glaninga, der det er mest naturlig å trykke – midt i hjem-tasten på iPhone 5S. Sensoren tåler dessuten godt at du varierer hvordan du legger fingeren på knappen. Så lenge det er riktig finger, åpner telefonen seg, er vårt inntrykk.

Ingenting av dette stemmer for HTC One Max.

Fingermerker på kameraet

Plasseringen av fingeravtrykksleseren gjør at vi til enhver tid går rundt med en flekkete kameralinse. Vi måtte tørke av linsen mange ganger i testperioden - naturligvis også før vi tok testbildene under.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no

HTC har plassert fingeravtrykksensoren på baksiden av telefonen. Den ligger kun noen få millimetre unna kameralinsen, og den leser ikke "stillestående" fingeravtrykk – du må sveipe fingeren over sensoren. Hvis sensoren gjør det den skal, vil du ha oppnådd å åpne telefonen, og å sette et saftig fingermerke over kameralinsen i prosessen.

Hvis sensoren ikke gjør det den skal, må du gjenta sveipet mange ganger. Gjentar du mange nok ganger, må du låse opp telefonen med passordet ditt. Da slutter fingeravtrykksensoren helt å virke, og vil ikke en gang la deg prøve på nytt med en av de to andre fingrene du får lov til å lese inn.

Leser ikke diagonalt?

Hvorfor den så ofte ikke får til å lese fingeravtrykket vet vi ikke helt. Men, One Max er en stor telefon, og så bred som den er, vil høyre pekefinger treffe sensoren diagonalt. Det kan virke som om sensoren bare fungerer når du trekker fingeren bent nedover.

HTC har gjort det mulig å aktivere apper ved å trekke en av de tre registrerte fingrene over sensoren. Dette fungerer greit, når sensoren også gjør det.

Vi liker nye sikkerhetsløsninger. Det er for mange som går rundt med helt usikrede data på mobilen eller nettbrettet sitt, og fingeravtrykk, eller andre former for biometri, kan være en lur og enkel løsning i jakten på et sikkert passord. Vi liker løsningen svært godt i Apples drakt, men i HTCs utgave blir den rett og slett for kronglete, ustabil og vanskelig å ha med å gjøre.

Hjemmeskjermen på HTC One Max. Her er det meste ved det gamle.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Ikonmenyen har ikke fått noen som helst forandringer siden One, til tross for at skjermen på One Max er mye større.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no

Oppdaterte menyer

HTC er selve veteranene når det kommer til å lage sitt eget skall oppå andres menyer. I sine tidligste dager var det Microsofts Windows Mobile HTC kledte opp – nå er det Googles Android. På One Max er det Android 4.3 som gjelder, med HTCs Sense 5.5 oppå.

Her får du altså den nyeste tilgjengelige Android-versjonen som er i bruk i dag. De største nyhetene i denne versjonen av Android er å finne under panseret. Det betyr ikke at de er små, eller ubetydelige – bare at de ikke nødvendigvis er så godt synlige ved første øyekast.

Her handler det aller meste om bedre ytelse, både i menyoverganger og under kjøring av spill og krevende apper.

Ingen store krumspring i Sense

Heller ikke HTCs Sense gjør noen voldsomt store krumspring i denne utgaven. Menyene ser ut omtrent akkurat slik som de gjør på originalen. Det betyr at de er raske og enkle å bruke.

En endring vil være viktig for eventuelle brukere av dagens One. Nå kan du nemlig skru av HTCs Blinkfeed-tjeneste, en Flipboard-aktig innholdstjeneste, som automatisk gir deg haugevis med lesestoff, men som både bruker av datakvoten din, og tar opp en hel hjemmeskjerm. Valgfrihet er bra, og vi forstår ikke alltid hvorfor ikke flere mobilprodusenter gjør det på denne måten.

Lett å finne frem

Bruksmessig er ikke Sense så ulikt vanlig Android. Det grafiske er litt annerledes, men strukturen, med hurtigvalg nederst, hjemmeskjermer i midten, og nedtrekksmeny øverst, er helt lik det vi kjenner fra nesten alle Android-mobiler.

Menyene er ikke vanskelige å forstå, men de kan være litt vanskelige å bruke. Spesielt stusser vi litt over at HTC bare har blåst opp størrelsen på ikonene i appmenyen. Skjermen på HTC One Max er så stor at du skal ha hender som den avskyelige snømannen for å rekke over hele. Undertegnede har noen av redaksjonens største hender, og reagerte med lett irritasjon på all luften mellom ikonene. Luft som like gjerne kunne gått til å gjøre flere ikoner enklere å nå.

At Sense bare scroller en hel hjemmeskjerm om gangen, og ikke lar deg bla trinnløst i listemenyen, er også et irriterende valg for en mobil med så stor skjerm som dette. Ikke bare er det mye luft mellom ikonene, men når du først har funnet appen du er på jakt etter, fyker den til værs så fort du slipper skjermen.

Hvorfor er ikke Sense tilpasset storskjermen?

Vi kunne dessuten gjerne tenkt oss muligheten til å velge orientering for scrollingen i appmenyen. Akkurat som for fingeravtrykksleseren er beint opp og beint ned vanskelige bevegelser når man holder en så diger telefon. Når vi sveiper opp og ned i appmenyen, blir det som regel til at vi sveiper diagonalt mot høyre eller venstre. Her forstår i det minste telefonen hva du ønsker å gjøre.

Når alt det er sagt – Sense er et veldig flott menysystem for telefoner med mer ordinære skjermstørrelser. Det fungerer ekstremt godt på lillebror, HTC One, og gjør det i grunnen også i størstemann One. Men, uten tilpasninger for den voldsomme skjermstørrelsen, og ellers med litt usikker ergonomi for produktet i sin helhet, er HTC One Max rett og slett litt kålete å bruke noen ganger.

Teknologi og funksjoner

Flash begynner det å bli en liten stund siden vi så på en mobil nettleser.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no

Akkurat som HTC One, kommer One Max forholdsvis søkkladet med nye teknologier. Den er i det hele tatt nesten identisk med navnebroren, uten at det trenger å bety så mye.

Nå går tiden riktig nok ganske fort i mobilbransjen, men det som var aller hetest på markedet i vår, er fortsatt en rimelig grei kruttpakke rundt seks måneder senere.

Like rask brikke, raskere programvare

En kraftig firekjernet systembrikke fra Qualcomm står for det du ser på skjermen. Snapdragon 600-brikken har blitt litt frakjørt siden den dukket opp, med HTC One og Samsung Galaxy S4, men den er fortsatt blant det kraftigste du finner på markedet.

Det er dessuten verdt å nevne at HTC One Max vil være raskere på noen områder enn HTC One med programvaren som fulgte med. Google har nemlig gjort store endringer under panseret, for å gjøre Android mer effektivt. Dette er effekter du selvfølgelig vil dra nytte av også på en oppdatert HTC One – Android 4.3-oppdateringen har blitt rullet ut for mellomste modell One de siste par ukene.

Endelig strømsnill Bluetooth

En annen forbedring i Android 4.3 er skikkelig støtte for Bluetooth 4.0, også kjent som Bluetooth Smart, eller Bluetooth Low Energy Mode.

Standarden har eksistert lenge, og mobilprodusentene har hatt brikker med støtte for den omtrent like lenge. Det som har manglet har vært én enkel måte å bruke teknologien på. Både HTC og Samsung har hatt sine egne såkalte API-er, eller utviklerverktøy om du vil, for å hjelpe apputviklere til å bruke deres egen variant av Bluetooth 4.0.

I realiteten har ikke Android-brukere hatt særlig mulighet til å bruke strømsnilt Bluetooth-tilbehør, ettersom veldig få utviklere har valgt å støtte mellomløsningene fra Samsung og HTC. Det formoder vi at vil endre seg ganske raskt, nå som Google har standardisert teknologien i Android-universet.

To nettlesere

Med en prislapp som tilsvarer en helt ålreit bærbar PC, kommer det neppe som noen overraskelse at HTC One Max er en god surfetelefon. Noe annet ville vært svært uventet.

Som vanlig er det to nettlesere som følger med her. Den klassiske Android-nettleseren, der du vanligvis finner produsentspesifikke tilpasninger, og den rene Google-nettleseren Chrome.

Begge nettleserne laster inn sider raskt, og fungerer godt. De har i tillegg hver sine fordeler. Chrome har en rekke skyfunksjoner fra Google, mens Android-nettleseren har et varierende utvalg funksjoner fra telefon til telefon – her er det først og fremst Flash-støtte som stikker seg ut.

Et tilbakelagt stadium?

Flash på Android er egentlig et tilbakelagt stadium. Adobe satser ikke lenger på å presse Flash inn på mobilskjermer, og avsluttet utvikling og sertifisering etter Android 4.0. Likevel dukker det fra tid til annen opp telefoner med Flash-spiller, og One Max er en av disse.

Du kan velge om du vil ha Flash skrudd av eller på i spilleren. Valgfriheten er en fordel, og telefonen advarer deg ganske kraftig før du får aktivere Flash, ettersom spilleren tradisjonelt har vært så dårlig at selv veldig kraftige telefoner sliter med ytelsen på Flash-baserte nettsteder.

I dag gjøres en stadig større andel av nettsurfingen vår med mobile enheter, men fortsatt kan man snuble i en nettside her og der, som ikke har tatt konsekvensen av denne endrede bruken. Hvis det er viktig nok å få sett innholdet, kan man altså skru på Flash for å få sett det man trenger. Før man skrur det av igjen.

E-postklienten i HTC Sense har et av de beste utvalgene i innstillinger vi vet om.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Likevel utnytter den skjermen ganske dårlig. Du får ikke mappevisning og forhåndsvisning av meldinger side om side, for eksempel.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Vi liker at HTC har enkle og oversiktlige knapper for å behandle meldingene.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Office-pakken Polaris Office 5 følger med. Her støttes skylagringstjenesten Google Drive.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Du kan redigere på det meste i Polaris Office. Det er enkelt og greit en av de beste mobile Office-appene vi vet om.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Kid Mode er muligens den verste barneløsningen vi har sett på en telefon levert i Norge noen gang.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Det er ikke så mye tekst her, men telefonen snakker høylydt engelsk - og alle tillatte apper havner i "Games"-kategorien.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Takk for spammen, HTC og Kid Mode.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no

Fungerer som nødløsning

HTC har nemlig helt rett i sin påstand om at Flash-spilleren påvirker nettleserytelsen. I tillegg har vi bare sett et par tilfeller der den mobile Flash-spilleren faktisk fungerer godt sammen med aktive grensesnitt, med knapper og skyveklosser. Ofte finner den ikke ut om du ønsket å trykke på knappen, eller trekke i elementet. Responsen er som regel kjempetreg, hvis ikke spilleren henger.

Flash på telefonen må altså stadig ses på som en nødløsning, men så lenge vi får mulighet til å deaktivere funksjonen når den ikke er i bruk, kan nødløsningen være nyttig når det kniper.

Det er verdt å få med at Flash-spilleren har en egen snarvei i menyene, som spør deg om du ønsker å åpne innstillingene i Chrome eller den vanlige Android-nettleseren. Chrome på mobilen støtter imidlertid ikke Flash i det hele tatt, så hvis du velger feil her kommer du bare til en tom side. Hvis Chrome er favorittnettleseren din, må du altså bytte nettleser et øyeblikk, dersom du støter på en av sidene som ikke er tilpasset mobilsurfing.

E-post

E-postlesere får du også to av i One Max, og de fleste andre Android-telefoner. Igjen er den ene forbeholdt Googles egen tjeneste, mens den andre er universal, og tillater produsentspesifikke tilpasninger.

Her har HTC gjort ganske mye, sammenliknet med e-postlesere du finner på mange andre mobiler. En av våre vante kjepphester, har de imidlertid ikke gjort noe med. Selv på en 5,9 tommer stor skjerm, vil du ofte ikke få se hele e-postmeldingen på skjermen, dersom den er formatert fra avsender, eller inneholder bilder.

Det virker helt merkelig at 1080 piksler i bredden ikke skal være tilstrekkelig til å se en hel e-post. Snur vi telefonen, holder det imidlertid å scrolle opp og ned i meldingen.

Hvorfor utnyttes ikke skjermen?

Vi registrerer at HTC ikke har lagt til noen form for dobbelvisning i e-postklienten. Dette er det mange mobilprodusenter som har, og på store, høyoppløselige skjermer, er det langt mer praktisk enn å bare se én ting av gangen. Selv ikke i landskapsmodus får du muligheten til å se både innboks og melding, slik du får andre steder.

For en telefon av så voldsom størrelse som HTC One Max, er dette litt laber utnyttelse av den store, flotte skjermen.

Meget god synkronisering

Men, videre til det positive. HTCs e-postleser er aldeles ikke håpløs, og inkluderer mye nyttig. Du kan selv bestemme hvor ofte hver enkelt e-postkonto skal sjekkes, og du kan ha forskjellige synkroniseringsregimer avhengig av tiden på døgnet. Det hjelper til med å spare batteri, og det kan være nyttig å ha muligheten til å skru av jobb, når arbeidsdagen er ferdig.

Slett ikke alle telefoner tillater denne typen synkronisering, og av de som tillater det er det mange som kun støtter det for Exchange-baserte kontoer, slik at andre kontoer du måtte legge inn ikke blir styrt på like avansert vis.

Tilpasser seg bruk

Vi setter dessuten spesielt pris på ett av synkroniseringsvalgene – nemlig smart synkronisering. Denne varianten er noe ganske annet enn synkronisering etter fastsatte tider, eller såkalt push-synkronisering, der telefonen henter ned meldinger så fort som de kommer. Her finner telefonen selv ut av hvor interessert du er i innboksen din på et gitt tidspunkt.

Den baserer seg på hvor raskt du er innom innboksen etter hver synkronisering, og justerer synkroniseringsbehovet deretter. Denne funksjonen kan aktiveres både for rushtidsinnstillinger, og for de vanlige innstillingene. Du kan også bruke den på flere kontoer samtidig.

Tydelige hurtigvalg

Mange e-postklienter har litt kryptiske hurtigknapper når du skal svare, eller videresende, e-post. I e-postklienten på One Max er ikke knappene til å ta feil av – de er store og tydelig merket. Det er ikke noe stort problem for de andre enhetene, siden dette er noe man lærer ganske fort under bruk – men vi liker at HTC har gjort det enklere.

Du har også muligheten til å endre måten e-postklienten sorterer innboksen din på. Som regel vil du nok ønske å ha e-posten i kronologisk rekkefølge, men fra tid til annen kan det være veldig praktisk å sortere innholdet etter kontakter du ofte utveksler meldinger med, eller bare de uleste meldingene, slik at du finner igjen den to måneder gamle meldingen du glemte både å lese og å svare på.

Office-pakke

Det følger med en fullversjon av Polaris Office 5 i HTC One Max. Det er en av de beste Office-pakkene for Android, og den har mange valg og muligheter.

For eksempel er det mange Office-pakker som ikke støtter oppretting av PowerPoint-presentasjoner. Det gjør Polaris Office. En egen mulighet for redigering av filer som ren tekst, altså uten formatering av noe slag, er også noe som kan være nyttig for noen.

Polaris Office støtter skytjenesten Google Drive, men ikke Dropbox. Et merkelig valg, men de fleste Android-brukere vil uansett ha en Google-konto, med tilhørende lagring. Og, dokumenter tar ikke allverdens plass, i de fleste tilfeller.

Medfølgende Office-pakke er ikke fullt så kritisk lenger, siden Google deler ut Quickoffice gratis. Tidligere pleide en ålreit Office-pakke for Android gjerne å koste rundt hundrelappen, kjøpt i løsvekt. Vi ser det likevel som en fordel at funksjonaliteten ligger der, og ikke behøver å lastes ned. Dermed er den tilgjengelig når som helst – også hvis du bare skal åpne en fil på flyet, uten nettilgang.

Kid Mode

HTC gjør ikke bare store endringer i Android – de legger også til en del tredjeparts programvare som kan være nyttig.

Den siste tiden har det blitt veldig vanlig å gjøre forholdsvis store inngrep i Android, for å tillate enkelt utlån av mobilen, til barn – eller hvem som helst. Dette har ofte tatt form av enten en ekstra, begrenset, brukerkonto på telefonen, eller en egen låsemekanisme som tar deg rett inn i et lukket miljø.

HTC bruker i stedet løsningen Kid Mode fra Zoodles.

Engelsk språk, høyt volum, og betaling

Den viktigste ulempen er at løsningen er engelsk, selv om enhetsspråket er på norsk. Små barn vil altså neppe forstå så mye av de mange lydeffektene, og den sporadiske teksten på skjermen.

Et annet moment er at appen skrur på volumet for enheten, selv om den var i stillemodus i utgangspunktet. Med tilfeldige lydeffekter som "Zooodles!" og høye plystrelyder, er det hele mildt enerverende for alle andre enn barnet som skal bruke telefonen.

I tillegg er dette en såkalt "freemium"-app, og det som følger med er et prøveabonnement. Du kan naturligvis bruke den i gratisversjon i etterkant, men ønsker du full funksjonalitet, må du betale løpende.

Dette tillegget kunne HTC spart seg

Når appen i tillegg oppfører seg forholdsvis treigt og buggete på en telefon som ellers er lynrask, blir egentlig bildet av en overflødig app komplett. Hverken undertegnede, eller barn, er spesielt tålmodige vesener.

At den også gir deg stadig spam for nye barnespill som kan lastes ned i toppmenyen, under vanlig bruk, blir dråpen som får begeret til å flyte over. Dette trenger vi ikke, HTC.

Her har både Samsung, LG og Nokia langt bedre løsninger. De inkluderer gjerne litt mindre funksjonalitet enn Zoodles gjør – men mye av Zoodles-funksjonaliteten er overflødig, så lenge barnet ikke skjønner språket, eller ikke har tålmodighet til å vente på at appen skal laste de mange ulike skjermene.

Andre tillegg

HTC har lagt ved en gratisutgave av appen SoundHound, som skal la deg identifisere musikk rundt deg. Appen er utmerket, men praksisen med å legge ved apper som forer deg med reklame, er vi ikke helt sikker på om vi liker.

Da har vi mer sansen for at One Max kommer med en ekstra MyVPN-app. I dag er det mange årsaker til at man kan trenge en VPN-løsning – at jobben krever det, er den klassiske årsaken. Men, med overvåkingsskandaler, og regionssperrer på ulike tjenester, har VPN-brukerne blitt betydelig fler enn bare de som trenger en sikker tilkobling til jobben.

MyVPN er en enkel liten app, uten for mye uoversiktlig krimskrams i grensesnittet. Som mange andre VPN-funksjoner i dag, fremstår den muligens som litt komplisert, men det skyldes først og fremst de mange ulike VPN-løsningene som fins, med mye data som skal legges inn i en rekke felter, før tilkoblingen er oppe og går.

Android støtter VPN-løsninger i utgangspunktet, men det er som nevnt mange ulike løsninger for dette. Svært ofte støter vi på problemer med å få ulike VPN-tjenester og ulike VPN-klienter til å fungere sammen. Dette problemet burde være hakket mindre plagsomt når du også har MyVPN som kan ta seg av løsninger som ikke støttes av Android/Sense.

Underholdning

HTCs musikkspiller har mange tøffe funksjoner. Den er en av få telefoner der visualisering faktisk kan være litt stilig også.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Det følger med fjernkontrolløye på telefonen. Hvis ikke alle dine fjernkontroller går i bane rundt en TV-guide, kan det være like greit å ta ned en alternativ app. Smart Remote er vår favoritt - den kan være akkurat så enkel, eller så avansert som du vil at den skal være.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no
Jippi - HTC har gjort det enkelt å ta skjermdumper under videospilling. Vi hadde foretrukket hurtigkontroll for lyset, eller bedre formatstøtte.Foto: Finn Jarle Kvalheim, Amobil.no

Underholdningskategorien er der mobiler med digre skjermer pleier å skinne. Video og spill pleier å ta seg voldsomt godt ut, når skjermstørrelsene begynner å stige. Med 5,9 tommer stor full-HD-skjerm, burde One Max ha de beste forutsetninger.

De siste årene har HTC dessuten hatt et samarbeid med hodetelefonprodusenten Beats. Samarbeidet er avsluttet, og logoen har forsvunnet fra baksiden av One Max. Det fins heller ikke Beats-valg i menyene. Men, Beats er ingen forutsetning for å ha en dugelig kraftig forsterkerdel.

Kan rive av deg ørene

HTC One Max spiller veldig, veldig høyt, og burde klare å drive tungdrevne hodetelefoner svært godt. Bruker du et par mobiltilpassede hodetelefoner risikerer du å rive av deg ørene hvis du er uforsiktig. Vi har prøvd.

Som vanlig får du imidlertid en advarsel om du skrur volumet for høyt. Vi liker veldig godt at HTC gir deg muligheten til å velge bort denne advarselen, etter første gangs visning. Mange telefoner gjør ikke det, og med tungdrevne hodetelefoner, må man gjerne ha voluminnstillingene høyt for å få tilsvarende lydvolum som i de medfølgende øreproppene.

Hvor er equalizeren?

One Max kan altså spille helt vanvittig høyt, men høy lyd er ikke ensbetydende med riktig lyd. Som vanlig er lyden forholdsvis bassig og litt mørk, men her handler veldig mye om smak. På musikk som er svært basstung fra før kan det bli litt i overkant.

Før skilsmissen med Beats, hadde HTC både en rekke lydprofiler tilgjengelig på telefonene sine, der Beats var en av dem, og en skikkelig equalizer, for å stille mer detaljert på lyden. Nå finner vi ingen av delene, selv om vi har lett med lys og lykter, og klødd oss i hodet. Vi har lett både i musikkspilleren og i innstillingsmenyen, der enkelte produsenter «gjemmer» den.

Men, hvis du har sansen for litt mye bass, eller har et sett hodetelefoner som kanskje låter litt spinkle med telefoner flest, er imidlertid One Max et godt valg som musikkspiller.

God musikkspiller ellers

Spesielt godt liker vi musikkspillerens øvrige funksjoner. Vi nevner i fleng; mulighet til å laste ned ekstra informasjon automatisk, finne musikkvideoen på Youtube, lekker albumoversikt, og en visualiseringsløsning som faktisk er at par knepp mer gjennomført enn de pleier å være.

Småting viser også at HTC over tid har jobbet godt med denne appen. For eksempel sirkelen rundt play-knappen. Når du ikke er i det vanlige spillerbildet, der du har den vante fremdriftsindikatoren, viser en lyseblå sirkel rundt play-knappen hvor langt du har kommet i låten. En fiffig detalj, som vi liker.

Når alt det andre er på stell, blir det veldig merkelig at equalizeren skal være sporløst forsvunnet. Vi håper virkelig den kommer tilbake igjen, eller at det bare er vi som ikke har lett godt nok. For, med muligheter til å stille på lyden, hadde One Max vært så godt som komplett for musikkelskere.

Også Googles egen Play Musikk-spiller følger med her. Med tanke på hvor god HTCs egen spiller er, ville vi ikke ofret Google-varianten en tanke, før selskapet eventuelt åpner musikktjenestene sine for norske brukere. Vi måtte uansett innom en snartur, i vår stadige jakt på en måte å stille på lyden. Vi fant ikke noen equalizer her heller.

Svak formatstøtte for video

Til tross for at mobilen er ekstremt godt egnet som lommekino, er videospilleren forholdsvis dårlig. Formatstøtten er nemlig ikke spesielt god, så for å få brukt spilleren må du passe på hvilke formater du tar med deg, hvis ikke dukker videoen kun opp som et utropstegn i oversikten.

Galleri-appen, som du åpner videoer fra, er dessuten voldsomt ustabil på vårt testeksemplar, og ofte faller den bare av skjermen med en beskjed om at prosessen har stoppet.

Når det hele fungerer slik det skal, er grensesnittet ganske lekkert. Informasjonen vi ønsker oss presenteres også godt, med klokke, batterisymbol, og kontroller presentert i egne, transparente, felter som svever over videoavspilleren.

Bruk en alternativ videospiller

Knappen som tar skjermbilder fra videoene du titter på, kan også være kjekk å ha. Men, vi hadde mye heller foretrukket å ha direkte kontroll over lysinnstillingene for skjermen, slik du har på spilleren fra Samsung, og i en rekke andre spillere som kan lastes ned fra appbutikken Google Play.

HTC One er selvsagt mer enn rask nok til å spille av så godt som alle formater, i inntil 1080p-oppløsning. Så det er ingenting i veien for å bruke den som lommekino selv om den innebygde spilleren ikke er så god – da må du imidlertid hente ned en av de mange alternative videospillerne.

Til spill

HTC One Max kjører ikke aller siste innmat, men Snapdragon 600 er likevel en brikke som er rask nok for de aller fleste spill. Det kan også være en fordel av One Max ikke har Android-snarveiene på skjermen, slik at faren for å trykke feil underveis minker.

Spillene vi har kjørt på telefonen har fungert uten problemer, og selv spill med tung 3D-grafikk trekkes greit av One Max.

Ytelsestestene

Mønsteret er tydelig i alle ytelsestestene. Mobilene med Snapdragon 800 har kjørt fra de eldre utgavene kraftig.

Kameraet

Kameraet i HTC One Max er nesten det samme som står i den vanlige One-modellen. Du får ikke mekanisk bildestabilisering her, men den såkalte "UltraPixel"-brikken er med. Det betyr at du får en stor bildebrikke, som tar bilder med fire megapikslers oppløsning.

Vi blir likevel ikke helt overbeviste av bildekvaliteten fra kameraet. Kameraet sliter veldig med dynamikkomfang ute, på lyse dager. Det er vi forsåvidt vant til, men One Max sliter mer enn vanlig. Ikke bare mister skyene på himmelen konturene, men også bygninger blir helt utvasket fordi telefonen overeksponerer.

Å få kameraet til å fokusere tidsnok før bildet tas, er også en utfordring.

Dårlig kompromiss

En av kongstankene bak det spesielle kameraet, er at færre piksler på en bildebrikke i samme størrelse betyr bedre lys. Det gjør det, men det betyr likevel ikke støyfrie bilder. Spesielt ikke når den lave oppløsningen gjør at du ikke kan krympe bildene litt, for å bli kvitt støyen.

Dermed har du små bildefiler, som må brukes i opp mot 100 prosent størrelse, med alt det innebærer av ekstra støy i bildet. De andre problemene gjør at vi ikke ser at One Max tjener noe særlig bildekvalitet på kompromissene som er inngått her.

Forbigått av konkurrentene

Da får du mye mer igjen for å kaste deg på «megapikselracet». Utvalget av toppmodeller som tar bedre bilder enn HTC One Max er stort. Samsung Galaxy S4, LG G2 og Sony Xperia Z1, tar alle langt bedre bilder, under de fleste omstendigheter, enn det vi får ut av One Max. Skal du ha kongen av kameramobiler, heter den Nokia Lumia 1020.

Du kan i noen omstendigheter få bedre bilder i svært dårlig belysning fra One Max. Men de fleste av oss ønsker å ta bilder under mange ulike forhold. Dette kameraet blir for spesialisert, og for dårlig til at vi synes det hører hjemme i en mobiltelefon som koster i overkant av 6000 kroner.

Konklusjon

Foto: HTC

HTCs toppmodell, One, har utvilsomt vært et av årets mobile høydepunkt. Telefonen er helstøpt og flott på de fleste områder. Vi ble derfor veldig spente da HTC nylig lanserte One Max, en gigantversjon av den samme mobiltelefonen.

Kunne den være like god, bare i større format?

Dessverre er den ikke det. Den er faktisk ganske langt fra like god. Det er det mange årsaker til, men en av årsakene handler om designen.

For stor, tung, og glatt

Et forholdsvis glatt ytre i metall, fungerer godt når du har anledning til å holde rundt hele telefonen. One ligger godt i hånden, men One Max gjør det absolutt ikke. Du kan få et visst grep om telefonen hvis hånden din rekker rundt hele telefonen – men når du bruker den med én hånd, ligger fingrene bare på den glatte ryggen til telefonen.

Når vekten er på greit over 200 gram, betyr det at telefonen ligger alt annet enn trygt i hånden din.

Ubrukelig fingeravtrykkleser

Ergonomiproblemene fortsetter. HTC har nemlig bygget inn en fingeravtrykksleser på baksiden av telefonen. I motsetning til Apples variant, er du nødt til å sveipe fingrene over det firkantede feltet, for å få åpnet telefonen.

Problemet oppstår på grunn av størrelsen på telefonen. Når du holder rundt en så diger telefon, kommer nødvendigvis fingrene dine inn diagonalt på baksiden. Fingeravtrykksleseren leser ikke diagonale sveip – ikke engang om du forsøkte å lære den fingeravtrykket ved hjelp av samme typen sveip.

Selv ikke bent loddrett er sensoren 100 prosent samarbeidsvillig heller. At en sensor du må sveipe på ligger kloss inntil kameralinsen er også et tegn på at dette her er fryktelig dårlig gjennomtenkt. Vi måtte tørke av kameralinsen regelmessig i løpet av testperioden.

Super skjerm, men ...

Når det er sagt, den store skjermen, som på sett og vis er årsaken til problemene, holder utmerket kvalitet. Den har full-HD-oppløsning, fordelt på nesten seks tommer. Vi liker den utrolig godt, og både til filmvisning, apper og spill er den finfin.

Men, heller ikke HTCs egne menyer, Sense, tar høyde for storvokstheten til denne karen. Både på One og på One Max har HTC laget app-menyen som en listevisning, inndelt i sider som spretter på plass når du slipper skjermen.

På One er dette en helt utmerket løsning, siden skjermen ikke er større enn at du stort sett når det meste som ligger på den. Ulempen for One Max er at den appen som er plassert øverst på en av sidene, den ligger øverst uansett. Du kan trekke den nedover på skjermen, til den kommer innenfor rekkevidde av fingrene dine, men så fort du slipper, spretter den opp igjen, eller så bytter telefonen side i oversikten.

Hva skjedde med lydinnstillingene?

Manglende gjennomføring preger mye av denne telefonen. Også musikkspilleren, som HTC tradisjonelt har vært så god på. Musikkspilleren er fortsatt en lekker affære med mange funksjoner, og telefonen har en voldsom forsterker som kan rive ørene av deg, hvis du vil.

Ulempen her er at da HTC tok bort Beats-logoen, tok de også bort alle muligheter til å stille på lyden fra telefonen. Det betyr at du er låst til en relativt bassig lyd, som du ikke får endret på. Hva som er god lyd er til syvende og sist mye preget av smak, og det er nok en del som liker lyden One Max gir fra seg. Vi skjønner bare ikke hvorfor et valg som er på så godt som samtlige andre mobiler på markedet er fjernet.

Ubrukelig barnemodus

En egen gjestemodus, kalt Kid Mode, er også inkludert. Det er en tredjeparts gratisapplikasjon, der du kan betale for å få premiumfunksjoner. Underveis gir den deg spam for nye barnespill, den stiller opp volumet fra lydløs modus når appen starter – og den er på engelsk.

Den er med andre ord utmerket godt egnet for norske barn, mellom 2 og 7 som snakker engelsk, og har eget Visa-kort.

Hvor ble byggekvaliteten av?

Der designen på One var supersolid og lekker, er løsningen HTC har valgt for One Max noe mer skranglete. En liten skyvebryter på venstresiden av telefonen klipser fast hele bakdekselet. Vi sliter med å feste det skikkelig, og selv når alle kanter er trykket på, og bryteren har gått i lås, er det fortsatt deler av dekselet som ikke går helt i flukt med telefonen.

Ved siden av den flotte skjermen, er det tillegget av minnekort vi setter mest pris på her. Telefonen er godt spesifisert, og like rask som den mindre modellen – men menyene skjemmes av noe ustabilitet. Google Nå virker ikke alltid som det skal, og galleri-appen kræsjer til stadighet.

At bildekvaliteten fra kameraet også er under pari for en av markedets aller dyreste telefoner, gjør at dette ikke er en telefon vi kan anbefale.

Hva bør du kjøpe i stedet?

Det er kanskje ikke noen overraskelse at ett av de beste alternativene på markedet kommer fra Samsung, og heter Galaxy Note 3. Dette er en gjennomført telefon på alle vis, med raskere maskinvare og bedre kamera enn det du finner i One Max. Prisforskjellen gjør heller ingenting – One Max koster i skrivende stund rundt 6100 kroner, mens Galaxy Note 3 koster 5300 kroner.

Galaxy Note 3 har imidlertid bittelitt mindre skjerm enn One Max. Hvis du virkelig vil ha en storskjerm i lomma, er det Sony Xperia Z Ultra som gjelder. Mobilen har en gigantskjerm på 6,44 tommer, den er vanntett og den har aller nyeste maskinvare. Her sparer du rundt 1600 kroner, og igjen får du et mye mer helstøpt produkt.

Selv Samsungs Galaxy Mega, med 6,3 tommer stor skjerm, mener vi er et bedre kjøp enn denne. Da vi testet den, mente vi den var for dyr, og for lite oppdatert. Det er den egentlig fortsatt på de fleste utsalgssteder, men den er i det aller minste et gjennomtenkt produkt, som du ikke kommer til å irritere deg over å bruke. Handler du den hos NetOnNet, er den i skrivende stund nede i under halv pris av One Max.

Hvis alt du ønsker deg er en rask nok mobil, med kjempeskjerm, begynner vi å nærme oss et røverkjøp. Så godt alle andre aktører tar imidlertid vesentlig mer for akkurat denne modellen.

Les også
Disse mobilene bruker Amobil-leserne
Les også
Derfor tar det så lang tid
Les også
Nei, BlackBerry 10 ble visst ikke noen hit ...
Les også
HTC One Two kommer i februar/mars
Les også
Samsung og HTC disket fra ytelsestest
Les også
Brettmobiler: Vi kårer kongen av gigantmobilene
Les også
HTCs neste toppmodell har lekket
Les også
HTC One med to SIM-kort er lansert
Les også
HTC gir bort skylagring i samarbeid med Google
Les også
Lanserte gigantisk HTC One Max
Les også
Klappet og klart for ny gigant fra HTC
Les også
LG G2: Endelig en vaskeekte toppmodell fra LG
annonse