Vi bygger HTPC - del 4

Anders Thomas Windsor

10. februar 2005, 15:00

Lagre artikkel

Innledning

Windows XP Media Center Edition er et alternativ for HTPC-er

Vi er kommet frem til del 4 av vår artikkelserie "Vi bygger HTPC". I del 1 så vi på ulike begreper omkring HTPC og tok for oss hva en HTPC er, mens vi i del 2 tok for oss det mer praktiske - inkludert selve byggingen av HTPC-en. I del 3 tok vi for oss bilde og lyd.

I denne delen skal vi gjennomgå den mest essensielle programvaren for en HTPC og oppsettet av denne programvaren. Vi vil gå ekstra grundig inn på ffdshow, som er et program som utfører postprosessering.

Hva er så postprosessering? Det er rett og slett endring av dataene etter at de er lest fra en DVD, en DivX-fil eller hva som helst annet. I denne artikkelen skal vi gi en kjapp innføring i postprosesseringens muligheter og litt starthjelp.

Det er på ingen måte en komplett og dyptgående guide for alle innstillingsmuligheter. I motsetning til hva mange tror, kan bildekvaliteten fra en PC slå de fleste DVD-spillere som ikke er skalert med en ekstern (og dyr!) bildebehandler, bare man tar seg litt tid til å stille inn programvaren skikkelig. Ulempen er at dette krever en del tid og eksperimentering, og dessuten en relativt oppegående PC.

Fordelene med postprosessering avhenger av hva man bruker til å se filmene på og hvilket medium man spiller dem fra. Med en projektor er det meget nyttig, mens det på et gammelt TV-apparat er til mindre hjelp. Dette både fordi man ikke ser så store forskjeller på en vanlig TV, og ikke minst fordi en PC ikke uten videre kan gi det RGB-signalet en TV trenger for å yte sitt beste (det går riktignok an å gjøre visse triks med kabellodding og programmet PowerStrip, men dette er både avansert og direkte farlig for skjermkort og TV).

Så har man kun en vanlig TV uten VGA- eller DVI-inngang, vil som regel en vanlig DVD-spiller gi best resultat. S-video (ikke S-VHS, som mange feilaktig kaller det) og kompositt (må ikke forveksles med komponent) gir langt fra like god bildekvalitet, og det er bare disse to utgangene de aller fleste skjermkort til PC kan by på.

Men hva er det konkret vi gjør? Man kan si at postprosessering fungerer som en equalizer for video, og det med tre hovedmetoder. Den første er å skalere bildet til en høyest mulig oppløsning (fordi høyere oppløsning gjør at bildet kan gjøres skarpere med færre bivirkninger). Den andre er støyfjerning, og den tredje er å gjøre bildet skarpere. Til disse oppgavene er ffdshow meget godt egnet. Dette er en filterpakke der man har en rekke muligheter for å forandre bildet.

Dette er også litt av problemet, siden det kan være vanskelig, og virke litt overveldende, å sette seg inn i hva alle disse funksjonene gjør. Og det er alltid folk som vil motsette seg å forandre på bildet på denne måten. "Man mister informasjon" er ett av hovedargumentene mot bruk av programvare som ffdshow. Et annet argument er at det legges til "falsk informasjon".

Og ja, man mister informasjon, men det er mest relevant hvis man driver med filmproduksjon eller liknende. Dessuten er selv DVD-spor komprimerte, og dermed er det borte informasjon alt i utgangspunktet. Det forsvinner jo også informasjon hvis man for eksempel fjerner røde øyne på et foto, men det er likevel ønskelig. Det legges også til informasjon, siden ffdshow kan beregne seg frem til ny informasjon ut fra det som er der fra før, noe som vil føre til et bedre bilde.

Så langt er alt bare lykke og velstand, men ikke uventet så dukker det opp problemer. Hovedproblemet er at det er relativt få avspillingsprogrammer som støtter filtrering på denne måten.

Kjente programmer som WinDVD og PowerDVD støtter for eksempel ikke ffdshow. De to viktigste alternativene som støtter ffdshow er ZoomPlayer Pro og TheaterTek. Men også disse programmene må konfigureres for å støtte ffdshow.

ZoomPlayer er et rent avspillingsprogram uten egne DVD-dekodere, så også slike må være installert for å kunne spille av filmer. Dette gjør at programmet er noe mer innviklet, men samtidig er det mye mer allsidig og gir mye større muligheter til å ta egne valg. Dessuten er automatiseringen med fjernstyringsprogramvare som Girder og NetRemote et stort pluss.

På filterområdet var den tidligere sjefen Sonics Cinemaster-pakke, men den ble først overkjørt når det gjelder bildekvalitet av WinDVD 5, og senere av både NVIDIAs filter og dScaler 5. Den siste har åpen kildekode og altså er gratis til privat bruk, men har den ulempen at den ikke kan dekode materiale som er beskyttet med Macrovision, så da må man i tillegg ha programmer som tar seg av dette (for eksempel DVDIdle Pro).

Det første man må gjøre, er selvsagt å laste ned ffdshow. Problemet der er at den versjonen som ligger på Source Forge-hjemmesiden faktisk ikke er den beste, selv om den er nyere. Den beste versjonen finnes derimot her og heter ffdshow-20040801a_preview_SSE2.exe.

Denne versjonen er optimalisert for Pentium 4-prosessorer og gir meget gode resultater på slike systemer. På datamaskiner uten SSE2-støtte bør man nok heller holde seg til Source Forge-versjonen.

For å konfigurere ZoomPlayer går man inn på "Player Options" (man får frem dette ved å høyreklikke i videovinduet). Her må man slå på "Advanced Mode" (nederst i høyre hjørne) og deretter velge DVD.

Under "DVD Setup", som er det første man kommer til, trykker man på "Customized (Recommended)"-arkfanen, kontrollerer at WinDVD, dScaler 5 eller NVIDIA er satt opp som Video Decoder (Sonic Cinemaster er som nevnt overgått av alle disse nå, og PowerDVD har så dårlig bildekvalitet at det motarbeider hele poenget med ffdshow).

Klikk så på "Add" under "Additional filters". I den listen som kommer opp, står ffdshow. Når det gjelder audio, kan man fritt velge det man liker. Et klikk på "Register Selected Filters", og ZoomPlayer bør være klart til bruk.

I TheaterTek er det hele enklere, her er det bare å velge "Configuration" og gå til video-arkfanen. Der velger man ffdshow fra listen under "Post Processing".

Nå kommer det morsomme, nemlig å få ffdshow til å gjøre sitt. Fra startmenyen velger man "ffdshow configuration" (hvis man bruker ZoomPlayer kan man også høyreklikke i videovinduet, velge "Filter Properties" og klikke på "FFDShow").

Det aller første man må gjøre, er å bestemme hva slags filer man vil at ffdshow skal ta seg av. Dette gjøres under "Codecs". Det anbefales kun å velge "Raw video" og "all supported". Vil man for eksempel avspille XviD, bør det heller gjøres med egen kodek. Dette gir bedre bildekvalitet og prosessorutnyttelse.

Husk at konfigurasjonen ofte ser litt forskjellig ut fra versjon til versjon av ffdshow, så disse skjermbildene kan være litt unøyaktige.

Over til selve bildebehandlingen. Det er to filtre som har mest å bety: "Blur & NR" og "Resize & Aspect". Hvis man først markerer "Blur og NR", ser man to piler ved siden av valgboksen. Disse gjør at man kan flytte filteret opp og ned og altså avgjøre hvilken rekkefølge filtrene blir kjørt i. Det viktige er at "Blur & NR" står over "Resize & Aspect", og at det er valgt et filter over dette igjen. Mange bruker dScaler sharpen (en SSE2-optimalisert utgave kalt FLT_Sharpness_SSE2.dll er vedlagt hvis man velger AndyIEGs overnevnte optimaliserte ffdshow) til dette, da det er et høykvalitets skarphetsfilter.

Andre bruker "Levels", der man faktisk ikke trenger å endre noe, man må bare ha det aktivisert. Så må boksen ved disse valgene merkes, slik at disse filtrene blir kjørt. Det kan være fristende å markere OSD-boksen, men la være. Dette suger uforholdsmessig mye prosessorkraft. Hvis man lurer på om ffdshow faktisk gjør endringer i bildet, kan man heller velge det tredje nederste, "Miscellaneous", og klikke på "Flip video". Hvis ikke bildet da vises opp ned, er ikke ffdshow i bruk.

Årsaken til at man tar "Blur & NR" først er at det krever mye mer prosessorkraft å gjøre dette etter at man har økt oppløsningen på bildet. De to aktuelle valgene under "Blur & NR"er "Gradual denoise" og "Denoise3d". Det er stor enighet om at Denoise3d gir de beste resultatene, men det krever da også mer prosessorkraft.

Når det gjelder ffdshow må man bare eksperimentere seg frem og se hva man liker. Gode innstillinger å begynne på er 25 på "Gradual denoise" eller 0.5, 0.5 og 5 på "Denoise3d".

På "Resize & Aspect" er det optimale valget avhengig av hvor kraftig prosessor man har. Det vil alltid være gunstig å kjøre så høy oppløsning som mulig her og deretter la skjermkortet nedskalere bildet til den oppløsningen bildet til fremviseren skal ha.

Bare husk at jo større oppløsning man velger å skalere bildet opp til, jo mer prosessorkraft trengs. En Pentium 4 på minimum 3 GHz bør ikke ha noen problemer med å skalere opp til for eksempel 1920x1780, noe som gir svært gode resultater.

En digitalprojektor (LCD, DLP eller D-ILA) yter alltid best med den oppløsningen fremviserbrikken har, så se i bruksanvisningen under "native resolution" og sett oppløsningen i skjermkortets drivere (eller eventuelt med PowerStrip, hvis ikke skjermkortets drivere støtter den oppløsningen som trengs).

Trerørs CRT-projektorer, CRT-TV-er og tradisjonelle CRT-PC-skjermer har ingen optimal ("native") oppløsning, men de har noe som kalles "sweet spot", som er det området den fungerer best. Det avhenger av kvaliteten, størrelsen på rørene og mange andre ting. Man ser som regel at bildet blir mindre skarpt når man går for høyt på oppløsningen fordi de linjene et CRT-bilde består av begynner å overlappe hverandre. Blir oppløsningen for lav, vil det være synlige TV-linjer i bildet, som ikke er særlig pent å se på.

Under "Resize & Aspect" står det også "Settings", som er der man velger hvilken algoritme som skal brukes i oppskaleringen. De to metodene som fungerer best, er "Lanczos" og "Bicubic". Jo høyere parameter man velger på Lanczos, jo mer prosessorkraft kreves. Den vedtatte sannheten er at over fire er unødvendig, men enkelte hevder at de får best resultat med mye høyere parametre. Også dette er noe man må eksperimentere seg frem til selv.

I tillegg bør man velge å gjøre bildet skarpere. Når det gjelder verdien på "Luma sharpen" og "Chroma sharpen", opplyser mannen som lager den mest interessante ffdshow-versjonen, AndyIEG på avsforum.com, at man bruker uforholdsmessig mye prosessorkraft ved å bruke Croma sharpen. Dessuten har det ikke så mye virkning. Luma sharpen er den metoden som gir resultater for prosessorkraften, og det er styrken på denne man bør eksperimentere med.

Det siste man bør gjøre i ffdshow er å gå til "Output" og sette det til kun YV12, da dette fargeformatet er det beste for et skjermkort. Dermed kan man starte den første filmen for å se hva man syns om resultatene.

Vi har tatt oss den friheten å låne noen bilder fra en artikkel på nettsiden HTPCnews.com som viser noen av forskjellene før og etter bruk av fddshow:

Alle bilder fra HTPCnews.com

Her er bildekvaliteten blitt markant bedre på scenen fra Star Wars. Men som man kan se på scenen fra Austin Powers, er det også mulig å gå for langt. Man kan se at det er dannet en del prikker og forstyrrelser i bildet, spesielt ved persiennene og rundt hodet til vår venn Austin. Dette er typiske tegn på at man har vært for voldsom med skarpheten.

Det som nemlig skjer ved å øke skarpheten, er (selvsagt svært forenklet forklart) at kontrasten mellom ulikt fargede piksler økes. Det fører til bedre opplevd skarphet, siden bildet strengt tatt ikke er blitt skarpere, bare forandret.

På DivX-fronten blir det hele litt vanskeligere. For det første er det kjørt ulike former for filtrering når filmene gjøres til DivX. Dermed er det ikke alltid nødvendig å gjøre det senere. Eller kanskje man må bruke litt mindre aggressive innstillinger.

Å oppskalere bildet lønner seg som oftest uansett, og skader iallfall sjeldent. Husk også at det kan kreve mer prosessorkraft når det er snakk om DivX. En helt annen sak er det at å kjøre DivX og lignende omkomprimerte formater (siden de stort sett alltid er lagd på grunnlag av en DVD) aldri vil gi et bilde som er like bra som originalen.

Sonefri DVD-spiller
Fordi noen kloke hoder et sted har bestemt seg for å gjøre livet til filmentusiaster litt mer vanskelig enn nødvendig, hender det at man får tak i en film som ikke er av typen sone 2. Dette problemet kan løses på to måter: Enten ved å skaffe et program som går rundt sonebegrensningen, for eksempel AnyDVD eller VLC, eller med den litt mer permanente løsningen, som er å "flashe" DVD-spillerens BIOS. For de som ikke kjenner begrepet, så er det å overskrive den innebygde styringsprogramvaren (kalt firmware) på spilleren med ny og forhåpentligvis bedre utgave.

Problemet med oppgradering av styringsprogramvaren er at man risikerer (selv om sannsynligheten er liten) at noe går galt, og i verste fall slutter spilleren da å virke. Det finnes nærmest et utall spillere, og det er mange steder å få ny firmware på. For å få hjelp til en spesiell modell anbefaler vi å spørre på forumet, da det er mange som kan hjelpe der. Men et par tips kan vi gi: Det beste vil nesten alltid være å flashe med et DOS-basert program etter å ha startet opp enten fra en diskett (er det noen som fortsatt bruker det?) eller en oppstartbar CD.

Et lurt knep der er å bruke installasjons-CD-en til Windows 98, men husk at den ikke kan lese NTFS-formaterte partisjoner, så firmwaren som skal flashes må ligge på en FAT-partisjon. Skal man gjøre det under Windows, er det viktig at man avslutter alle programmer før man flasher, og aller helst starter om maskinen først. At noe låser seg under prosessen er det siste man ønsker. I tillegg lønner det seg å sørge for at man ikke har en plate i spilleren under prosessen. For å være helt sikker kan det også lønne seg å koble fra alle eksterne lagringsenheter.

PowerDVD og WinDVD
To av de vanligste avspillingsprogrammene for DVD-materiale er WinDVD og PowerDVD. Det er en stor sjanse for at et av disse følger med en DVD-spiller, et hovedkort eller skjermkort. Begge programmene er greie på den måten at de er enkle å bruke og sette opp. Bildekvaliteten er dessverre en helt annen sak. Når får man egentlig noe gratis som er verd særlig mye penger?.

PowerDVD er direkte dårlig og den utgaven av WinDVD som følger med selv ny maskinvare, pleier av en eller annen merkelig grunn å være versjon 4, selv om det er ganske lenge siden versjon 5 med sterkt forbedret bildekvalitet kom på markedet. Den store ulempen her er jo at selve avspillingsprogrammene ikke kan brukes med ffdshow-filtrert video.

WinDVD 4 alene vil gi et bedre bildekvalitet enn PowerDVD alene, og det har også flere innstillingsmuligheter og funksjoner. Hvis man bare vil komme i gang med DVD-avspilling fortest mulig, med minst mulig bry uten at bildekvaliteten har høyeste prioritet, er begge disse gode valg.

Girder
Som tidligere nevnt er Girder et glimrende program om du har fjernkontroll til PC-en. Læringskurven kan dog være litt bratt.

Om du først behersker programmet kan du kontrollere så og si alle aspekter ved PC-en. En nærmere gjennomgang av programmet blir for omfattende i denne artikkelen, men du finner mer informasjon på hjemmesiden til programmet som er lenket ovenfor.

I denne delens "nevn så mange programmer som mulig"-ånd, tar vi også med en omtale av Windows Media Center Edition. Denne delen er ikke skrevet av artikkelforfatteren, men av forfatteren av de tre første delene av denne artikkelserien - Øivind Dahle.

For mange er tanken bak en HTPC at man går helt bort fra mus og tastatur, og heller benytter seg av en fjernkontroll. Dette betyr igjen at man må benytte programvare som støtter dette og som er enkel å bruke.

Microsoft har nylig lansert Windows-versjon for stuebruk, og det er ingen hemmelighet at denne er utviklet nettopp for de som vil benytte fjernkontroll. Undertegnede har ikke svelget agnet helt og foretrekker å benytte mus og tastatur til sin HTPC.

Samtidig liker jeg tanken på at alt kan styres med en helt vanlig fjernkontroll. I vårt tilfelle ble fjernkontrollen levert sammen med TV-kortet, noe de fleste TV-kort tilbyr.

Windows Media Center fordelt på 100 tommer

Førsteinntrykk
Når Windows produserer noe nytt er ofte brukergrensesnittet imponerende. I dette tilfelle tar det pusten fra en. Programmet starter lett opp og er enkelt å styre via mus eller fjernkontroll. Vi synes også det er en fordel å benytte tastatur her.

Menyen er delt opp slik at du enkelt kan nå dit du vil. Det mest imponerende her er følelsen av at man "stuper" inn i undermenyene. Dette kan nesten ikke forklares, men må nesten oppleves.

Løsningen passer meget godt til alle ulike oppløsninger, enten det er 800x600 eller 1600x1200 som benyttes. Dette er med hånden på hjertet noe av det mest spreke brukergrensesnittet jeg noen gang har sett.

Den første timen gikk med til å sprette ut og in av menyer, samt beundre det behagelige fargevalget som er benyttet. Så langt var alt bare fryd og gammen.

Inntrykk etter en tids bruk
Etter å ha kost meg med et mediasenter på et 100-tommer stort bilde en stund, var det tid for å teste dette fullt ut. Da jeg har en del musikk liggende, tenkte jeg like godt å overføre litt av musikken inn i mediasenteret. Ca 18 000 MP3-filer på disk ble valgt som målgruppe.

Det er enkelt å velge ut mapper du vil knytte til løsningen. Dette bør være overkommelig selv for de uten spesielle kunnskaper innen data. Når det er sagt, tok det uhorvelig lang tid før programmet konstaterte at filene var knyttet opp.

Så var det på tide å stupe inn i musikksamlingen. Vi merket oss raskt at de som har mye musikk, nok lett vil miste litt oversikt. Det er utrolig viktig at du har kategorisert musikken din riktig og at den har korrekt informasjon, ellers blir det mye rot i programmet.

Her er noen skjermbilder fra mediaavspilling i Windows Media Center:

klikk for større bilder

Problemer
Underveis opplevde vi derimot en del "småbugs" ved Windows Media Center. Ctrl-Alt-Del-knappene ble brukt flittig, og dette bildet ble undertegnede etter hvert godt kjent med:

Vi la også merke til at det er utrolig tungvint å navigere til en artist som starter med en bokstav langt ut i alfabetet. Det finnes riktignok en egen søkefunksjon, men vi fant fort ut at fjernkontrollen vår ikke fungerte særlig bra sammen med denne. Løsningen ble å benytte tastaturet, slik at man kan navigere seg dit man vil så å si umiddelbart.

Undertegnede fikk også store problemer ved avspilling av film og TV. Dette ville rett og slett ikke fungere etter at noen nye musikkfiler ble lagt inn. Mine erfaringer fra denne fronten er derfor minimale.

Jeg syns også det var uhyre tungvint å lage egne musikklister som enkelt kan hentes frem ved ulike anledninger. Kort sagt viste programmet seg å være svært tungvint på dette området.

En siste ting er som vi var inne på i del 2 av denne artikkelserien, er at Windows Media Center rett og slett ikke støtter alle drivere. Da vi forsøkte oss frem med ulike grafikkdrivere, også drivere direkte oppdatert gjennom Windows, var disse tilsynelatende ikke skikkelig støttet. Riktignok fungerte Windows Media Center, men vi mistet den lekre "stup-følelsen" som menyene hadde gitt oss tidligere.

Oppsummering
Til tross for en del problemer, kan vi anbefale at man forsøker seg på Windows Media Center. Det er slett ikke sikkert alle vil opplevde de samme problemene som oss. Bruk av Windows Media Center er langt på vei en vanesak, og kanskje blir man bare mer og mer glad i det etter hvert.

Vi oppsummerer Windows Media Center Edition 2005 slik:

+ Flott brukergrensesnitt
+ Enkelt å komme igang med

- Begrensede muligheter
- Støtter ikke alle drivere
- Virker rotete hvis du fyller opp med mye musikk, bilder og film

Vi håper at denne lille artikkelen har fanget interessen hos noen for hva ffdshow kan utføre med de riktige innstillingene. Samtidig ønsker vi lykke til med å finne de innstillingene som passer deg og ditt oppsett best.

Hvis man vil bli virkelig avansert, går det an å bruke AviSynth 2.5 til skaleringen istedenfor ffdshows interne rutiner, men da begynner det virkelig å kreve sin prosessor. Dessuten blir det altfor innviklet å komme inn på nå. Men det skal ifølge "menigheten" gi enda bedre bilde og kan så avgjort være bryet verdt.

Samtidig håper vi å ha gitt en liten smakebit på hva Windows Media Center kan tilby. Kanskje ble du skremt av de problemene vi opplevde, men vi kan likevel anbefale at man tester ut dette lekre grensesnittet for stue-PC-er.

Da er vi ved veis ende i vår firdelte artikkelserie "Vi bygger HTPC". Forhåpentligvis har vi vært inne på noen gode poenger underveis, og kanskje også tent HTPC-gnisten hos en del?

Ut over vinteren og våren kommer vi tilbake med mer stoff om HTPC her på Hardware.no. Uten å avsløre for mye, er det en større artikkelserie på gang - som vi håper vil bli meget interessant.

Artikkelforfatteren ønsker å rette en stor takk til forumbrukeren Mastiff, som har vært til meget god hjelp med innspill og ekspertise innen ffdshow.

Les også

Vi bygger HTPC - del 3

1. feb. 2005

Vi bygger HTPC - del 2

16. jan. 2005

Vi bygger HTPC - del 1

9. jan. 2005