Dette kameraet er en perle for stillbildefotografen

Vi har testet Fujifilm X-E2.

Johannes Granseth

Lagre artikkel

I 2012 lanserte Fujifilm sitt første kamera med X-fatning, Fujifilm X-Pro1. Helt siden den sagnomsuste Fujifilm Finepix X100 ble sluppet året før, hadde folk ønsket seg et X-kamera som kunne noe X100 ikke kunne, nemlig å skifte objektiv. X-Pro1 kunne dette, og ikke nok med det, det nye kameraet hadde også en banebrytene sensor ved navn X-Trans CMOS. Sammen med de tre Fujinon-objektivene som ble sluppet med kameraet, tilbød X-Pro1 bildekvalitet som begynte å puste fullformatskameraene i nakken.

Mot slutten av 2012 slapp Fujifilm sitt andre kamera med X-fatning, Fujifilm X-E1. Dette huset var hakket mindre enn X-Pro1, og ikke minst var prisen noe hyggeligere.
Siden 2012 har det skjedd mye med X-systemet til Fujifilm, ikke bare har vi fått mange flere kameramodeller og objektiver, men Fujifilm har også begynt å oppdatere de første X-modellene sine. Sent i fjor fikk Fujifilm X-E1 sin oppfølger, Fujifilm X-E2.

Fujifilm X-E1 er et kritikerrost og godt likt kamera, som etter hvert har funnet veien ned i mange kamerabager. Så når vi nå har etterfølgeren her, lurer vi: Hvor godt er det nye kameraet? Kan X-E2 fylle sin populære forgjengers sko? Er det verdt å oppgradere til X-E2 om du allerede har en X-E1?

Med disse spørsmålene i bakhodet, har vi tatt en nærmere titt på Fujifilm X-E2.

Les også: Test av Fujifilm X100S

Fujifilms X-serie kjennetegnes av det som må kunne sies å være et av markedets mest vellykede retrodesign. Dette er også tilfellet for X-E2, og ved første øyekast er det nærmest umulig å skille X-E2 fra sin forgjenger - dette er ikke en negativ ting. X-E2 er tilgjengelig i to forskjellige farger, helsvart, som er den modellen vi har testet, og svart/sølv. Den sistnevnte fargen gir helt klart mest retrofølelse, mens den helsvarte nok er mer diskret og noe mer "vanlig".

Byggekvaliteten må sies å være god, og vi merker ingen slark eller knirking når vi bruker X-E2. Huset er utført i en blanding av magnesium og plast, men plasten er ikke noe vi legger merke til, med mindre vi leter etter den.

Med sine 350 gram med batteri og minnekort synes vi huset er uventet lett når vi plukker det opp uten å ha et objektiv påmontert. Om dette er negativt eller positivt, får bli opp til hver enkelt fotograf å avgjøre. Så fort vi monterer et objektiv på huset, synes vi balansen blir god og vekten mer riktig.

Alle knapper og hjul gir god respons og er solide, selv om de fleste av dem er laget i plast. På framsiden har kameraet et uthevet, gummiert grep. Grepet gjør kameraet godt å holde i kombinert med med de fleste av objektivene i X-serien. Med de største objektivene synes vi kanskje at kameraet blir noe “feilproposjonert”, men dette har mer med størrelsen på huset å gjøre, og er jo et vanlig problem blant de
speilløse systemkameraene.

X-E2 er utstyrt med en romslig skjerm på tre tommer, med 1 040 000 punkter. Dette er en oppgradering av både størrelse og oppløsning sammenliknet med X-E1, som vi egentlig ikke blir særlig overrasket over å se. X-E1 har en smått skuffende skjermoppløsning på bare 480 000 punkter, så det er fint å se at Fujifilm nå har gitt sin entusiast-modell en skikkelig skjerm.
Skjermen er skarp og fin i bruk, og det er enkelt
å for eksempel se om et bilde er i fokus eller ikke. Selv i sterkt sollys er skjermen lys nok til å kunne brukes både som søker og for å titte igjennom bilder. Skjermen har 3:2-format, noe som gjør at vi får et større bilde, og siden kameraet har en sensor i samme format, slipper vi den sorte linjen under bildet som vi ellers hadde fått med en 4:3-skjerm.

Det vi imidlertid skulle ønske oss, var at skjermen var vridbar slik som på noen av de andre modellene til Fujifilm, som for eksempel X-M1 eller den nye X-T1. Det er alltid kjekt å ha muligheten til å vinkle skjermen etter behov, så dette er noe vi håper å se i neste utgave av kameraet.

I likhet med de fleste andre speilløse systemkameraer, har X-E2 ingen optisk søker.
I stedet benytter Fujifilm seg av en elektronisk søker, som enkelt forklart er en liten skjerm som henter bildet sitt direkte fra bildesensoren. Den elektroniske søkeren som sitter i X-E2 er den samme OLED-søkeren med 2,36 millioner bildepunkter som sitter i X-E1. Nytt er imidlertid at den nå beholder en oppdateringsfrekvens på 50+ bilder per sekundet, også i svak belysning. Vi opplever søkeren som klar og skarp helt ut til kantene, og vi er ikke særlig plaget med hakking eller at bildet fryser.

Til venstre for søkeren sitter et diopterhjul som lar deg stille inn søkeren til den synsstyrken du har.
På høyre side finner du en sensor som når aktivert merker om du har øyet mot søkeren, og automatisk bytter mellom LCD-skjermen og søkeren.

Hvis du ikke ønsker å bruke den automatiske sensoren kan du skru av denne, og velge mellom å bruke bare skjermen, eller bare søkeren. En ny modus lar deg bruke kun søkeren, men holder den avslått inntill sensoren registrerer at du legger kameraet mot øyet - kjekt hvis du vil spare batteri.

Sensoren fungerer greit, selv om vi i blant synes den er litt treg til å registrere at vi har lagt øyet mot søkeren. Vi får ofte lyst til å skru av sensoren og selv velge enten søkeren eller skjermen,
men her kommer vi til et av de punktene vi ikke liker med X-E2. På andre X-kameraer, som for eksempel X-E1, finnes det en knapp merket View Mode.

Denne knappen lar deg enkelt bla igjennom valgene for søker og skjerm. Av en eller annen grunn har Fujifilm valgt å fjerne denne knappen på X-E2, og vi må inn i menyer for å bestemme hvilken søkermodus vi vil bruke.

Det er altså ikke lenger mulig å på egenhånd enkelt velge mellom skjermen og søkeren om hverandre mens vi fotograferer. I stedet blir vi nødt til å la sensoren gjøre denne jobben, og det er ikke alltid vi synes det er en så god løsning, for eksempel blir jo skjermen stående på hele tiden mens vi bærer rundt på kameraet i hånden.

Dette synes vi er irriterende, og håper Fujifilm i en fremtidig firmware-oppdatering gir oss muligheten til å la en av kameraets funksjonsknapper fungere som View Mode-knapp.

Batteriet som sitter i X-E2 er det samme NP-W126-batteriet som sitter i forgjengeren. Det skal i følge CIPA klare 350 bilder, noe som egentlig ikke er spesielt imponerende. Vi kunne godt tenkt oss et bedre batteri, men det skal dog sies at vi i løpet av testperioden aldri har blitt overrasket med tomt batteri mens vi var ute og fotograferte.

Med litt sparsommelig bruk klarer du trolig å klemme ut mange flere bilder enn det oppgitte antallet på 350, men vi ville nok likevel ha investert i et ekstra batteri for å være på den sikre siden.

Det følger med en ekstern lader som jo gjør at du kan lade et batteri, samtidig som du bruker kameraet
med et annet et. Laderen bruker omlag to
og en halv time på å fullade et tomt batteri.

Noe av det som gjør Fujifilm sin X-serie ganske unik blant de fleste andre kamerasystemer, er måten du betjener kameraene på. For å fullføre retrostilen, har de fleste kameraene i X-serien dedikerte hjul for lukkertid og eksponeringskompensasjon, mens de fleste XF-objektivene har en blenderring som lar deg styre blenderen.

På X-E2 sitter lukkertidshjulet umiddelbart til
venstre for utløserknappen og er enkelt å betjene med høyre hånd. Hjulet er markert med hele trinn, som går fra fjerdedels sekund, opp til raskeste lukkertid på 1/4000 sekund. Bulb er markert med en B, og bokstaven T gir deg tilgang til lukkertider helt ned til 30 sekunder (kontrolleres via kameraets fireveis-kontroll).
Kameraets sync-speed på 1/180 er også på plass, og markert med en X.

Til slutt på hjulet finner du en rød A.
Setter du hjulet i denne posisjonen, er kameraet i blenderprioritet. Den samme røde A’en finner du igjen på blenderringen på de ulike XF-objektivene, slik at du også kan sette kameraet i lukkerprioritet. Hvis du velger A på både lukkertidshjulet og blenderringen, kan du bruke kameraet i Program-modus.

Helt ytterst på høyre side av kameraet finner du hjulet som lar deg kontrollere eksponeringskompensasjon. Dette hjulet ligger rett ved der det er naturlig å hvile høyre tommel, slik at det er meget enkelt å vri på hjulet med tommelen.
Nytt for X-E2 er at dette hjulet nå lar deg kompensere med +/-3 EV, i stedet for bare +/-2 EV som på de gamle modellene.

Noen vil kanskje avfeie X-E2s retro-utforming som gimmik eller designvalg, som har liten positiv påvirkning på selve fotograferingen. Vi er imidlertid av den oppfatning at det finnes noen fordeler ved denne betjeningsløsningen.

En ting er at siden hjulene fysisk er merket med de ulike verdiene, så er det veldig enkelt å se hva slags innstillinger kameraet står i. Vi trenger bare å kaste et kjapt blikk ned på kameraet for å se om vi har aktivert eksponeringskompensasjon, eller om vi har valgt en blender som gir den dybdeskarpheten vi ønsker. Kameraet behøver ikke engang å være slått på for å kunne fortelle oss dette.

De "mekaniske" knappene og hjulene i metall gir dessuten en god taktil og organisk følelse, som vi på et vis synes knytter oss nærmere til fotograferingen. Vi opplever at denne betjeningsløsningen gjør at vi tenker oss litt mer om, og vi jobber kanskje noe saktere enn vanlig. Fordelen med dette er at det inviterer til å jobbe mer bevisst, og det blir mindre tilfeldig knipsing.

Dette forutsetter selvsagt at vi har tid til å jobbe på denne måten, og selv om vi liker den følelsen betjeningsløsningen gir oss, må vi nok innrømme at denne løsningen ikke alltid er så rask som vi skulle ønske. Særlig synes vi det er dumt at lukkertidshjulet bare er delt inn i hele trinn, og at vi må vri på et eget tommelhjul for å benytte oss av verdiene i mellom de hele trinnene.

Vi synes at i de situasjonene som krever raskere betjening fungerer det best å bruke for eksempel blenderprioritet i stedet for manuelle innstillinger. X-E2 leser som regel lyset veldig godt på egenhånd, og sammen med eksponseringskompensasjons-hjulet er det enkelt å ha god kontroll over eksponeringen også i de halvautomatiske modiene.

Ellers har kameraet fire programerbare funksjonsknapper, en til høyre for utløserknappen merket Fn, en nederst til venstre for skjermen merket Fn 2, en rett over denne merket AE, og ned-knappen i fireveis-paden merket AF. Som standard er Fn-knappen satt opp til å styre ISO, så de fleste vil nok la denne knappen være ISO-knapp, og da har du i praksis kun tre programerbare knapper.

Som nevnt tidligere har X-E2 dessverre ingen View Mode-knapp, denne knappen er nå merket med Q. Et trykk på Q-knappen gir deg direkte tilgang til en rekke av kameraets innstillinger, som for eksempel hvitbalanse og instillinger for blits og bildestil. På denne måten er de fleste av kameraets instillinger tilgjengelige ved kun ett knappetrykk, noe som gjør at vi sjelden behøver å grave oss langt inn i menyene.

Det skal dog sies at de fleste av valgene som er tilgjengelig i Q-menyen kun er aktuelle hvis vi skyter i JPEG, og vi kunne gjerne tenke oss å selv få bestemme hvilke valg som dukket opp i menyen. Hvis vi skal tillate oss å drømme litt, kunne vi også ha tenkt oss at når vi holdt Q-knappen inne fungerte den som en femte Fn-knapp. Dette kunne forsåvidt også ha vært aktuelt for å gi alle Fn-knappene doble funksjoner, og er kanskje noe som kan bli tilgjengelig med en fremtidig firmware-oppdatering.

Alle knapper bortsett fra utløserknappen, lukkertids-, og eksponeringskompensasjons-hjulet er i plast, men de er alle solide og responsive. For å få plass til en større skjerm har knappene til venstre for skjermen krympet noe sammenliknet med forgjengerens, men vi hadde likevel ingen problemer med å betjene disse.

Et av de største ankepunktene ved de første kameraene i X-serien, var utvilsomt autofokushastigheten. Dette bøtet Fujifilm på med versjon to av deres X-Trans CMOS-sensor, som først var å finne i Fujifilm X100S. X-Trans CMOS II-sensoren inneholder nemlig over 100 000 fasedekterende pixler som sørger for meget raske autofokus, og vi ble veldig glade når vi fikk vite at denne sensoren også har funnet veien til X-E2.

I løpet av testperioden har vi brukt kameraet i kombinasjon med fire av XF-objektivene, og med samtlige av dem har vi merket markant forbedrede autofokusegenskaper sammenliknet med X-E1. Selve hastigheten er definitivt raskere, men det vi kanskje la mest merke til var at nøyaktigheten også er mye bedre. Sammenliknet med tidligere modeller føles X-E2s autofokus mye sikrere, og vi opplever mye sjeldnere at kameraet jager fram og tilbake.

X-E2 har også mulighet for kontinuerlig autofokus, men dette er ikke kameraets sterkeste side.
Vi merker at kameraet henger bedre med enn tidligere modeller fra Fujifilm, men det er tydelig at X-E2 ikke egner seg som et actionkamera. Nå er det nok ikke action-fotografene som er målgruppen til dette kameraet heller, så vi er villige til å se litt gjennom fingrene når det kommer til dette. Men likevel, rom for forbedring her altså.

Hvis belysningen blir så dårlig at fasedekterende autofokus ikke fungerer godt, vil kameraet automatisk gå over til å bruke kontrastbasert autofokus, noe som gjør at kameraet låser fokus tregere. Vi synes likevel at hastigheten er rimelig god også med kontrastbasert autofokus aktivert, og opplever sjelden at kameraet ikke klarer å låse fokus i dårlig belysning.

I noen tilfeller opplevde vi imidlertid at kameraet av en eller annen grunn plutselig valgte å bruke kontrastbasert fokus, selv om vi befant oss i godt lys. Dette skjedde bare en gang innimellom, og hvis vi prøvde å låse fokus igjen på samme sted med en gang, valgte kameraet som regel fasedetekterende autofokus igjen. Vi klarer ikke å skjønne at det skal være noe poeng med at kameraet oppfører seg slik, og forhåpentligvis er dette noe Fujifilm kan rette på i en firmware oppdatering.

OBS! Kameraet er ikke testet med firmware 1.20 som kom den 20.02.2014.

Det er ikke bare autofokusen som får et løft med X-Trans CMOS II, men også manuell fokus. Med Fujifilm X100S fikk vi i tillegg til fokuspeaking, en helt ny fokusmetode som Fujifilm kaller Digital split image, og disse to fokusmetodene er nå også på plass i X-E2. Peaking er tilgjengelig i fargen hvit, og du kan velge mellom to intensitetsnivåer, “Low” og “High”. Vi synes absolutt at High gir tydeligst og best resultat.

X-E1 har også fått peaking i seneste firmware oppdatering, mens X-E2 lanseres med denne funksjonen fra start, og vi synes det fungerer mye bedre på X-E2 enn det gjør på forgjengeren.
Markeringen er tydeligere, og det fungerer like godt samme om vi bruker søker eller skjerm. På X-E1 synes vi ikke det fungerer like godt i søkeren.

Den andre manuelle fokusmodusen, som Fujifilm kaller Digital split image, er enkelt forklart en digital versjon av split-fokus-skivene som var å finne i mange eldre analoge kameraer.
Digital split image fungerer kun med kameraer som har den nye X-trans-sensoren, og er derfor bare tilgjengelig på X-E2.

Vi synes både fokuspeaking og digital split image fungerer godt, men skal vi velge en favoritt, blir det nok peaking. Den elektroniske søkeren lar oss nærmest se i mørket, og peakingen kommer oss til unnsetning når autofokusen ikke klarer å låse på grunn av mangel på lys.

Som tidligere nevnt er ikke X-E2 et actionkamera, men det har likevel muligheten til å skyte syv bilder i sekundet. Vi har ikke hatt mulighet til å nøyaktig måle denne hastigheten, men vi har inntrykk av at kameraet yter som lovet.

For denne hastigheten må du imidlertid ofre kontinuerlig autofokus, og dersom du ønsker dette, er du nødt til å skru over på moderate tre bilder i sekundet.

X-E2 har også forbedret skrivehastighetene sammenliknet med forgjengeren, og vi hadde ingen problemer med å ta relativt lange serier i både JPEG og RAW uten at bufferminnet ble fullt.

Noe som for tiden brer seg som en farsott over kameraverdenen, er muligheten for å trådløst koble kameraene sammen med andre duppeditter via teknologier som Wifi, Bluetooth eller NFC. Fujifilm har også kastet seg på denne bølgen, og har utstyrt X-E2 med en Wifi-antenne. Dessverre har de valgt en ganske spartansk tilnærming til dette, og det eneste denne funksjonen gjør, er å gi oss mulighet til å laste opp bilder på en smarttelefon eller et nettbrett, samt å geotagge bildene via smarttelefonens GPS.

Dette gjøres via en gratis app som du laster ned til din telefon eller ditt nettbrett. Selve prosessen med å koble kameraet og telefonen sammen er litt krøkkete, men når vi først har fått kontakt fungerer alt som det skal. Å overføre et bilde tar ikke mer enn et par sekunder, noe som imponerer oss.

Det må nevnes at kameraet ikke klarer å sende RAW-filer på denne måten, og vi blir altså nødt til å ha JPEG-filer for få det til å fungere. Heldigvis har X-E2 en veldig god innebygd RAW-converter, så vi kommer oss rundt dette problemet ved å lage JPEG-versjoner av de RAW-filene vi har lyst til å sende over til telefonen.

Det vi savner, er imidlertid muligheten til å fjernstyre kameraet via telefonen vår. Dette er mulig hos flere av kameraets konkurrenter, og Fujifilm har også sørget for at denne muligheten er på plass i sitt nyeste X-kamera, X-T1. X-E2 har altså ikke fått støtte for dette, men vi ser ingen grunn til at ikke også dette kameraet skulle klare det, og vi krysser derfor fingrene for at dette blir tilgjengelig via firmware i løpet av nærmeste framtid.

Vi ønsker oss også en enklere måte å koble sammen kameraet og telefonen på. En QR-kode på skjermen til kameraet slik Olympus gjør det, hadde gjort oss veldig glade.

Som de fleste kameraene i X-serien er X-E2 bygget med stillbilde-fotografenes behov i høysetet, og en konsekvens av dette er at videofunksjonene ikke kan sies å være prioritert.

X-E2 lar deg filme i full HD (1080p) med enten 30 eller 60 bilder i sekundet i ca 14 minutter av gangen, eller i HD (720p) med enten 30 eller 60 bilder i sekundet i ca 27 minutter av gangen. Kameraet lar deg ikke kontrollere eksponeringen med manuelle instillinger, men du kan bruke eksponeringskompensasjon for å ha en viss kontroll.

Kameraet har en lydinngang, den er riktignok 2,5mm, men lar deg i hvert fall koble til en mikrofon med 3,5mm plugg ved hjelp av en adapter. Hvis du ikke har en ekstern mikrofon, har kameraet en innebygd stereomikrofon. Dessverre er det ingen lydutgang på kameraet. For å få skarpe bilder kan du velge mellom manuell fokus, eller kontinuerlig autofokus med eller uten ansiktsgjenkjenning aktivert.

X-E2 har ingen dedikert knapp for video, men du aktiverer videoopptak ved å velge funksjonen i menyen som kommer opp når du trykker på kameraets Drive-knapp.
Du kan benytte deg av ti forskjellige film-simuleringsinstillinger når du filmer.

Samme hvor godt et kamera er skrudd sammen, hvor raskt det fokuserer, eller hvor godt det ligger i hånden, så er det én ting som hvis den ikke er bra gjør alt dette uvesentlig, og det er selvsagt bildekvaliteten. For de aller fleste av oss handler fotografering til syvende og sist om at vi har lyst til å fange verden rundt oss på bilder, og da vil vi selvsagt at bildene skal bli så gode som overhodet mulig.

Når det kommer til bildekvalitet, er det ingen tvil om at Fujifilm allerede har lagt lista høyt med sine tidligere kameraer. I Fujifilm X-E2 sitter akkurat den samme bildesensoren, X-Trans CMOS II, som sitter i X100S. Begge kameraene har også den samme EXR II-prosessoren ombord, og siden vi likte bildekvaliteten på X100S veldig godt da vi testet det, følte vi oss ganske sikre på at X-E2 ikke kom til å skuffe oss da vi trykket inn utløserknappen for første gang.

En av tingene som kjennetegner X-Trans CMOS-sensoren fra Fujifilm, er dens mangel på antialiasfilter. Dette fører enkelt fortalt til meget skarpe bilder med veldig god detaljgjengivelse. Vi synes at detaljgjengivelsen er så god at den lett konkurrerer med detaljgjengivelsen til mange dyrere fullformatskameraer. Flere av bildeeksemplene i denne testen er beskjært i etterkant, og vi synes vi kan beskjære ganske kraftig inn før detaljnivået i bildene avslører oss.

Vi har stort sett fotografert i RAW-format i løpet av testperioden. Vi er vant til at det kan lønne seg å gi RAW-filer et lite dytt på skarphetsskalaen i etterbehandlingen, men med X-E2 er dette strengt tatt ikke nødvendig. RAW-filene rett ut av kameraet er faktisk til tider så skarpe at vi noen ganger heller har vurdert å dempe skarpheten noe, i hvert fall på bilder av mennesker, der det i noen tilfeller kan bli skjemmende med for mye detaljer i huden og liknende. Dette er jo uansett et luksusproblem, og vi er jevnt over veldig fornøyde med detaljnivået filene holder.

Kameraene i X-serien har etter hvert blitt kjent for at de yter godt på høye ISO-verdier. Også X-E2 gjør det meget godt her, og vi har ved flere anledninger brukt kameraet på verdier helt opp til og med ISO 6400, som er høyeste ISO tilgjengelig i RAW. Det er ingen nevneverdig støy før etter ISO 1600, og vi har ingen problemer med å sette kameraet i Auto-ISO med ISO 6400 som maks-tak.

Ja, det er støy på de høyere verdiene, men kameraet har veldig god kontroll på denne støyen, og vi synes egentlig den minner mer om filmkorn enn ISO-støy. Fargestøy ser vi heller ikke særlig mye til. Og når vi er inne på farger, så må vi si at vi er imponert over at fargemetningen og kontrastnivået holder seg mer eller mindre lik helt opp til ISO 6400.

Til høyre ser du eksempler på de tre høyeste hele ISO-verdiene som er tilgjengelig i RAW. All støyfjerning er skrudd av. Velg hvilke to bilder du vil sammenligne i rullgardinene, og dra streken frem og tilbake.

De fleste kameraer i dag takler sRGB uten større problemer. De fleste takler også det større AdobeRGB-fargerommet, men det innebærer i det minste en noe større utfordring enn sRGB, og vi har derfor målt fargegjengivelsen fra JPEG-filer med standardinnstillinger rett fra kameraet, tatt opp i AdobeRGB.

Til høyre kan du se nærmere på fargegjengivelsen til testkameraet i forhold til det perfekte. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Vi er generelt meget fornøyd med fargegjengivelsene til X-E2, så da vi hadde kjørt kameraet igjennom Ima-testen og fikk se at det faktisk har en del tydelige avvik, så må vi nok si at vi ble litt overrasket. I praktisk bruk leverer kameraet jevnt over gode og naturlige farger, og vi vil spesielt trekke fram kameraets evne til å gjengi hudtoner som spesielt gode. Fujifilm er sågar kjent for sine hudtoner, og vi kan bekrefte at denne Fuji-mojoen også er på plass i X-E2.

Filene tåler en god del fargejustering i etterkant, dette gjelder både for JPEG-filer og RAW-filer, men du har selvsagt mest å gå på hvis du skyter i RAW. En annen ting som kameraet gjør særdeles godt, er gråtoner, enten vi velger å konvertere i kameraet eller om vi gjør det i for eksempel Lightroom.

Hvis man tar opp i JPEG, tilbyr kameraet opptil ti bildestiler, eller som Fujifilm kaller det, Film-simuleringsmodier. Disse bildestilene er altså laget for å etterlikne flere av de analoge film-typene Fujifilm er kjent for, og du kan velge mellom Provia/Standard, Velvia/Vivid, Astia/Soft, Pro Neg. Hi, PRO Neg. Standard, Monochrome, Monochrome+Yellow filter, Monochrome+Red filter, Monochrome+Green filter og Sepia.

Etter et par uker med X-E2 som fast følgesvenn må vi si at vi liker dette kameraet veldig godt. Det har en størrelse som gjør at det er meget enkelt å ha med seg, og vi har lett for å glemme at vi har det med, helt til vi har bruk for det. Det skal dog sies at vi sjelden har hatt det med oss uten å bruke det mye, for dette kameraet innbyr virkelig til fotografering.

Retrodesignet og de mekaniske innstillingshjulene, sammen med den relativt gode byggekvaliteten, gjør at vi får lyst til å bruke X-E2, og vi tar oss ofte i at kameranerden i oss ubevisst sitter og fikler med kameraet når vi egentlig burde ha konsentrert oss om andre ting. Som vi var inne på tidligere, gir kameraet oss følelsen av å være nærmere knyttet til fotograferingen, vi blir tvunget til å jobbe noe saktere, og vi tenker ofte nøyere igjennom ting som komposisjon og valg av kamerainnstillinger.

I tillegg til at størrelsen på X-E2 gjør det enkelt å ta med seg, gjør den også at kameraet forsvinner litt når vi fotograferer. Med dette mener vi at det er mer diskret i bruk, og vi opplever at det er enklere å komme tettere innpå motivene våre, og at folk føler seg mindre “truet” enn hva de kanskje hadde gjort hvis vi hadde brukt et mer vanlig speilreflekskamera.

Når vi kommer hjem etter å ha vært ute med X-E2 og slenger over dagens fangst på Macen, blir vi ofte sittende med et smil rundt munnen mens vi blar oss igjennom bildene. X-E2 har rett og slett klasseledende bildekvalitet som utfordrer mange av de aller beste kameraene som finnes på markedet i dag. Kameraet leverer rene og fine bildefiler, med detaljnivå og skarphet som bør kunne sies å være god nok selv for de mest kresne pixel-peeperne blant oss.

Fujifilm har jevnt og trutt bygd ut sitt X-system med en rekke objektiver, og flere er på vei. Fujinon-glasset holder stort sett veldig høy kvalitet, og de fleste grunnleggende brennvidder er nå dekket.
Så er du interessert i en X-E2, så bør du ikke la optikk-utvalget stoppe deg.

Selv om vi liker kameraet ser vi også at det har sine svakheter. Betjeningsløsningen kan til tider være noe kronglete, og egner seg nok ikke for meget rask betjening. X-E2 er heller ikke et kamera for nybegynneren, da det krever at du har ganske god oversikt over grunnleggende fototeknikk for å få mest ut av kameraet.

Autofokus-teknologien til Fujifilm har etter hvert blitt veldig god, men vi ser fortsatt at det er et lite stykke igjen før kameraene blir like raske som noen av konkurrentenes produkter. Kort sagt er Fujifilm X-E2 ikke et kamera som egner seg for action-fotografen, så er du av det slaget, så bør du kanskje se deg om etter et alternativ. Det samme gjelder hvis du trenger et værtett kamera, for her har ikke X-E2 mye å skilte med.

Vi vil også nevne at Fujfilm nettopp har sluppet et kamera ved navn X-T1 som blant annet har forbedret kontinuerlig autofokus og er værtett. Vi har ikke testet dette kameraet enda, og kan derfor ikke si noe om hvordan det klarer seg mot X-E2. Men det skiller per dags dato noen tusenlapper i pris i X-E2s favør, og siden begge kameraene har samme bildesensor og prosessor og således bør ha samme bildekvalitet, så er det altså noen penger å spare på å gå for X-E2, dersom du ikke har bruk for hurtigheten og værtettheten som X-T1 tilbyr.

Hva så med spørsmålene vi stilte oss i begynnelsen av testen, hvordan klarer X-E2 seg sammenliknet med sin forgjenger X-E1? Vi synes ikke X-E2 er noen revolusjonerende oppgradering av forgjengeren, men snarere en videreutvikling av et allerede godt kamera. Autofokus er forbedret, og vi har fått en del nye funksjoner som for eksempel Wifi og eksponeringskompensasjon med +/- 3 EV. Bildekvaliteten til X-E1 var allerede meget god, og den er bare marginalt forbedret i X-E2.
Eier du forgjengeren, er dette altså ikke alene noen oppgraderingsgrunn.

Hvis du derimot er på jakt etter ditt første Fuji X-kamera, og står mellom X-E1 og X-E2, mener vi at X-E2 per dags dato vil være det beste kjøpet. Det er ikke mange tusenlappene som skiller dem, og vi mener de nye funksjonene, den store skjermen, den forbedrede søkeren og den raskere autofokusen er verdt denne ekstra kostnaden.

Med en Fujifilm X-E2 får du et avansert fotografisk verktøy som både utfordrer deg som fotograf, og samtidig evner å belønne deg med fantastiske bilder når du legger litt ekstra i det og gjør en god jobb bak kameraet. Vi har ingen problemer med å anbefale Fujifilm X-E2.

Les også

Fujifilm FinePix X100T

10. feb. 2015

Fujifilm X-A1

5. juli 2014

Nå får X-T1 værtett zoomobjektiv

17. juni 2014

Fujifilm X-T1

5. april 2014

Fujifilm X-T1

28. jan. 2014

Slipper portrettobjektiv og pusser opp X100S

7. jan. 2014

Speilløst systemkamera

21. nov. 2013

Fujifilm-familien vokser stadig

18. okt. 2013