Linux Mint 4.0

Robin Heggelund Hansen

23. februar 2008, 14:36

Lagre artikkel

Linux Mint er en relativ ny Linux-distribusjon med en fødselsdag så sent som i august 2006. Når distribusjonen først kom ut var det ment som en variant av Ubuntu med støtte for multimedia og DVD "ut-av-esken". Siden den gang har Mint utviklet seg og er nå blant de mest populære Linux-distribusjonene på distrowatch.

I Mint finner vi flere unike konfigurasjonsverktøy, god multimedia-støtte, en helt ny meny for skrivebordsmiljøet Gnome og støtte for Ubuntus pakkebrønner. Med tanke på at Mint er basert på Ubuntu, burde brukervennligheten også være på topp.

Det store spørsmålet vi skal finne ut av, er selvfølgelig om Mint kan overgå sin storebror.

Vi takker Bent Olav Eng for en introduksjon til Linux Mint, og for sine erfaringer på dette området.

Som de fleste andre Linux-distribusjoner kan Linux Mint lastes ned som en LiveCD - dvs. en CD du kan kjøre distribusjonen fra, uten å måtte installere noe på harddisken. LiveCD-en finner du her.

Med unntak av et annerledes utseende, er installasjonen prikk lik den vi finner i Ubuntu 7.10. Vi går derfor ikke i detaljer om installasjonsprosessen denne gangen.

Ubuntu er en distribusjon som stort sett har holdt seg til det samme utseendet i snart to år. Hvis jeg skulle oppleve å teste nok en distribusjon med det samme brune utseendet - selv om distribusjonen er basert på Ubuntu - ville jeg nok ha store problemer med å ta distribusjonen seriøst. Heldigvis har utviklerne bak Mint innsett dette, og gitt distribusjonen en full visuell overhaling.

Om distribusjonens standard utseende er likandes, får du nesten bestemme selv. Personlig lar jeg meg ikke skuffe eller imponere av det jeg ser - du kan jo tross alt forandre utseendet til det ser ut som dine villeste drømmer. Men jeg kan trygt si at Linux Mint ikke ser ut som noen annen distribusjon som har vært på min testbenk, og det er vel det viktigste - at Mint skiller seg ut og står på egne ben.

Ubuntu har høstet mye god kritikk for sitt "Restricted Drivers"-verktøy, som automatisk finner drivere som ikke følger med Linux-kjernen og lar deg installere dem. Dette er en enkel og lettvinn måte å installere Nvidia- eller AMD-skjermkortdrivere på, så det er ikke overaskende at dette verktøyet også er å finne i Linux Mint. Men vent, det er mer!

Hvis du er heldig har du et trådløst nettverkskort som enten har støtte i Linux-kjernen, eller blir installert automatisk av "Restricted Drivers"-verktøyet. Hvis ikke er sannsynligheten stor for at du må ty til bruk av NDISwrapper.

NDISwrapper er et verktøy som kort fortalt lar deg bruke Windows-driverne for nettverkskortet ditt i Linux. Problemet med NDISwrapper er at det kan være et herk å konfigurere. Heldigvis er Linux Mint en av de svært få distribusjonene som har et velfungerende konfigurasjonsverktøy for NDISwrapper. Vi har ikke et nettverkskort som vi kunne teste verktøyet med, men mottakelsen på diverse forum og andre anmeldelser har vært svært god. Verktøyet heter "Wireless Windows Drivers" og finnes i menyen.

En av tingene Canonical skrøt mye av når de lanserte den seneste utgaven av Ubuntu, var at skrivere automatisk ble konfigurert. Det eneste du trengte å gjøre var å plugge dem inn og skru dem på. Av en eller annen grunn fungerer ikke dette i Mint.

Hvis du har lyst å benytte deg av de seneste driverne fra AMD eller Nvidia - Mint benytter seg av Ubuntus pakkebrønner, som ikke oppdateres med nye pakker så ofte - kan du benytte deg av Envy. Envy er i utgangspunktet et program skrevet for Ubuntu og Debian, men som følger med i standardinstallasjonen til Linux Mint. Envy hjelper deg med å installere skjermkort-driverne som AMD/Nvidia legger ut på sine nettsteder.

Når du logger inn for første gang vil du bli møtt av MintAssistant (bildet under). Her vil du bli stilt to spørsmål. For det første får du bestemme om du vil aktivere root (administrator)-kontoen, eller om du heller vil benytte deg av sudo for å få administrative rettigheter. Sistnevnte er standard oppførsel i Ubuntu og Linux Mint, mens førstnevnte er standard i mer eller mindre alle andre Linux-distribusjoner.

I korte trekk er forskjellen at du, med aktiv root-konto, blir nødt til å skrive inn passordet til root hver gang du vil ha administrative rettigheter. Med sudo trenger du bare å skrive inn ditt eget passord for å få disse rettighetene. Med andre ord slipper du å huske et ekstra passord ved bruk av sudo-metoden.

Det siste MintAssistant spør deg om er om du vil bli mottatt med korte, men morsomme, sitater hver gang du starter en terminal. Nødvendig? Nei. Men det kan jo hende at det minsker hatet nye Linux-brukere gjerne har for terminalen, hva vet vel jeg.

Jeg synes dog muligheten for å aktivere root-kontoen er et fint valg å få, spesielt for oss som er vant til det fra andre distribusjoner. For nye brukere - til Linux og Mint- er sudo en enklere måte å gjøre ting på, men det er uansett fint å kunne velge mellom disse.

Vi finner også en rekke gode programmer i standard-installasjonen av denne distribusjonen. Her kan vi trekke frem Amarok og Mplayer, som begge er noe av de beste multimedia-programmene Linux har å by på. Amarok er gjerne ikke inkluderte i distribusjoner som Ubuntu og Fedora, fordi det er et KDE-basert program og ikke Gnome-basert, som er standard skrivebordsmiljø i tidligere nevnte distribusjoner. Dette er synd siden det virkelig er den beste musikkavspilleren Linux har å by på - etter min mening naturligvis.

En annen liten nyttefunksjon verdt å nevne er at du enkelt kan lage PDF-filer. Utviklerne av distribusjonen har lagt til en PDF-skriver som standard, slik at når du skal "skrive ut" noe trenger du bare å velge "PDF Printer" for å kunne lagre hva enn du vil lagre som PDF. Dette er en funksjon som også er tilgjengelig i Ubuntu, men er en viktig funksjon vi mente burde nevnes.

Linux Mint-folket har også lagt til et program kalt APTonCD. Dette er et program som lar deg lage din egen pakkebrønn for APT på en CD eller DVD. Noe som er greit hvis du skal til et sted uten Internett, eller vil ta backup av programmer som ikke finnes i standard pakkebrønn.

Merkelig nok er ikke et godt konfigurasjonsverktøy for Compiz-fusion lagt til som standard. Men med alle disse andre positive egenskapene, er det litt vanskelig å irritere seg over noe som er så enkelt å installere.

I tillegg har vi også de gode tingene fra Ubuntu som full tilgang til NTFS (Windows)-partisjoner gjennom ntfs-3g, automatisk gjenkjenning og enkel tilgang til andre partisjoner, automatisk konfigurasjon av mediataster på tastaturet, optimal skjermoppløsning blir valgt automatisk og integrasjon med Tracker skrivebordssøk.

Oversettelsen ser også ut til å ha smittet over fra Ubuntu, dvs. at ikke alt er oversatt til f.eks. Norsk. Men det er snakk om mer en enn 80% oversettelse, så jeg kan vel si meg fornøyd da jeg ikke irriterer meg over at noe plutselig står på engelsk, men her er det vel smak og behag som gjelder.

Hvis du noen gang trenger hjelp med Mint, trenger du bare å åpne IRC-klienten X-Chat - installert som standard - og du vil automatisk komme inn i en hjelpekanal for distribusjonen.

Mint-utviklerne har også inkludert noen egne verktøy. MintDesktop (avbildet ovenfor) er et program som enkelt lar deg konfigurere hva som skal vises av snarveier på skrivebordet, samt stille inn nautilus visningsmodus og om Mint automatisk skal lete etter nettverkssteder. Det som er litt rart med MintDesktop, er at det ikke er slått sammen med MintAssistant som vi har nevnt litt lengre opp. Begge programmene kjøres mest sannsynlig én gang per konto, dessuten kan det være greit å kjøre MintDesktop ved første innlogging.

Vi finner også et verktøy for å laste opp filer til en server, for så å kunne dele denne filen med andre. MintUpload (avbildet ovenfor) lar deg gjøre nettopp dette. Du kan lagre opptil 1 GB, hvor hver fil kan utgjøre 10 MB hver. Disse filene vil bli på serveren i to dager før de slettes. Når du har lastet opp filen(e), vil du få en nettadresse som du kan sende til andre i en e-post. For å velge hvilken fil som skal lastes opp, er det bare å høyre-klikke på en fil og velge Upload fra menyen. Enkelt og greit.

Hvis du har lyst å laste opp større filer kan du alltids betale for en Mint-space-konto. Da vil du kunne lagre filer opptil 1 GB uansett størrelse, og disse vil bli på serveren i syv dager. Selv om du benytter deg av Mint-space kan du også bruke gratis-tilbudet.

Hvis du har tatt en titt på bildet av skrivebordet - øverst på siden - så har du kanskje lagt merke til at Linux Mint ikke følger referansedesignet til skrivebordsmiljøet Gnome. For det første er det nå kun brukt ett panel - mot to som er standard. Vi kan også se at panelet er fått et annet utseende enn den lyse-grå fargen som vanligvis gjør Gnome-skrivebordet gjenkjennelig.

Det som uansett står mest ut er den nye menyen - MintMenu. Ta en titt på videoen under.

Linux Mints utgave av Gnome-menyen samler "de tre menyene" - Gnomes standardoppsett benytter seg av tre forskjellige menyer: programmer, steder og system - i en enkel meny. Menyen er enkel og oversiktelig å bruke, og inkluderer dessuten en søkefunksjon. Søkefunksjonen er dessverre ikke integrert med Tracker slik at du kan søke etter dokumenter, nettsteder, sanger, filmer eller andre filer, slik du kan i med KDEs Kickoff-meny. Søkefunksjonen gjør det enkelt å finne programmer i menyen, men vi håper at en Tracker-integrasjon er planlagt for fremtidige utgivelser.

Det som er mulig å gjøre - og som kanskje burde vært satt som standard. Er å skru på en innstilling som lar MintMenu vise beskrivelser under hvert program. På denne måten er det lettere å vite hva f.eks. Envy egentlig er, noe som kan være til hjelp for nye brukere av Linux Mint.

Vi opplevde at MintMenu enkelte ganger hang seg opp, eller brukte lang tid på å reagere. Utviklerene skal være klar over dette problemet og en omskrevet versjon av menyen skal være klar i neste utgave av distribusjonen. Heldigvis er det ikke vanskelig å gå tilbake til Gnomes standard meny(er).

Linux Mint har et eget verktøy for å installere såkalte .mint-filer - MintInstall. Dette fungerer på mange måter likt som PC-BSDs PBI system. Hovedforskjellen her er at .mint filer ikke inkluderer selve programmet, men informasjon om hvor denne kan lastes ned.

For de som leste vår test av PC-BSD vet at vi gav mye pepper for denne måten å installere programvare på. Heldigvis lener ikke Linux Mint på denne installasjonsmetoden alene, men benytter Debians pakkesystem APT og Ubuntus pakkebrønner. Ja, du leste riktig. Linux Mint benytter seg av Ubuntus pakkebrønner, dvs. at du får tilgang til de nøyaktig samme pakkene som i sistnevnte distribusjon, pluss alle Linux Mint-pakkene selvfølgelig. Trolig vil ikke Mint-pakker skape noen problemer i Ubuntu heller, men jeg har ikke lest noe om dette eller fått testet det selv.

Oppdateringsverktøyet i Linux Mint - MintUpdate (avbildet ovenfor) - er en fin forbedring ovenfor det vi finner i Ubuntu. MintUpdate gir deg en sikkerhetskarakter på oppdateringene tilgjengelig. Oppdateringer er rangert fra 1-5, hvor 1 er pakker testet av Mint-utviklerne, og 5 er pakker som er kjent for å skape problemer. De fleste oppdateringene ligger på en 3-er, som betyr at de ikke er testet, men kommer fra Ubuntus pakkebrønn og er trolig sikker å installere. MintUpdate viser vanligvis ikke pakker rangert 4 eller 5, men dette kan du naturligvis konfigurere selv.

Multimedia-støtten i Linux Mint er eksemplarisk. Mint spilte av alt vi kastet mot det om det så var en mp3-fil eller en HD-film i matroska. På nettet gikk alt også brillefint. Flash og java er installert som standard, og mplayer-plugin spiller av trailere i hvilket som helst format det måtte være. DVD var heller ikke værre enn å sette inn filmen og spille av. Det blir rett og slett ikke enklere enn dette.

Mye av grunnen til at slik multimediastøtte ikke er standard i andre distribusjoner som f.eks. Ubuntu, er pga. programvarepatenter som gjelder i bla. USA. I slike land er brukerne nødt til å betale lisens-penger for å kunne benytte seg av diverse codecs, som f.eks. mp3. I Norge har vi derimot ikke dette problemet, noe som gjør at vi kan nyte Linux Mint med god samvittighet.

Jeg har alltid hatt lyst til å si dette foran et publikum, og jeg er glad for at jeg endelig har fått sjansen. Jeg er imponert.

Hvis Ubuntu hadde noen mangler, så har Linux Mint fjernet disse, samtidig som det klarer å skille seg såpass ut og stå på egne ben. Det eneste negative jeg egentlig har å komme med, er Mints nye svar på menyen i Gnome-skrivebordet. Selv om ideen er god, virker det ikke som menyen er helt klar for generelt bruk enda. Men dette er noe utviklerne har lovet å endre til neste utgave av distribusjonen - som skal baseres på Ubuntu 8.04.

I Linux Mint får du (med unntak av menyen) stabiliteten og brukervennligheten fra Ubuntu, suveren multimedia- og maskinvare-støtte, pluss en rekke funksjoner og verktøy som gjør Linux-opplevelsen enklere enn noen gang.

Siden Linux Mint også er kompatibel med Ubuntu, burde det i de fleste tilfeller ikke være et problem å benytte seg av en "tutorial" eller andre hjelpemidler egentlig ment for Ubuntu. En bruker av sistnevnte distribusjon burde heller ikke ha noe problem med å hjelpe deg, dersom du skulle trenge det. Og med tanke på hvor mange som faktisk bruker Ubuntu, er dette langt fra negativt!

Skulle jeg krone en konge over alle Linux-distribusjoner når det gjelder brukervennlighet, så måtte det nesten bli Linux Mint!

Helt til slutt, her er noen lenker som kan være nyttige for de som vil prøve denne Linux-distribusjonen:

• www.linuxmint.com
• LiveCD (Denne artikkelen har testet "Main edition")
• Brukerguide (PDF)
• Wiki
• Forum

Les også

KDE 4.0

20. feb. 2008

Fedora 8

15. jan. 2008

Hvem bruker desktop-Linux?

23. nov. 2007

Ubuntu 7.10

29. okt. 2007

Mandriva One 2008

26. okt. 2007