Revolusjon eller mageplask?

Med annerledeskameraene Sony QX10 og QX100 vil Sony snu mobilfotografering på hodet.

Stig Øyvann

Publisert 8. november 2013

Det ble stor ståhei da Sony lanserte kameraene Sony Cybershot DSC-QX10 og DSC-QX100 tidligere i høst, etter at ryktene om disse hadde svirret en god stund før det. Det er ikke så rart, fordi disse kameraene representerer en helt ny tenking om mobil fotografering.

For det låter jo virkelig besnærende: Hva med å ta optikken og bildebrikken fra et «skikkelig» kamera, og så koble det trådløst sammen med en smartmobil, som dermed fungerer som skjerm og betjeningsenhet for kameraet?

På den ene siden har vi eliminert kamerahuset, på den andre har mobilen fått et adskillig bedre kamera enn det innebygde.

Dette må vel være en overlegen løsning, der vi får det beste fra begge verdener?

Les også: Fotointeresserte fnyser av mobilkameraet

Alle som bryr seg det ringeste om fotografering, snakker om mobilkameraene i foraktelige ordelag. For små bildebrikker, for lite og for dårlig optikk, få eller ingen av de kreative mulighetene som et «skikkelig» kamera tilbyr, og så videre så lenge det er pust igjen.

Ikke desto mindre blir bare flere og flere bilder tatt med mobilkameraer, mange har dette kameraet som førstevalg nå. Olympus tok det egentlig helt på kornet da de for mange år siden begynte å markedsføre de mindre kameraene som brukte FourThirds-teknologi, i stedet for tradisjonelle, store kameraer: «Det beste kameraet er det du faktisk har med deg».

Les også: Mobilkameraet er fremdeles en liten pusling

Sant nok, selvsagt. Du får ikke de beste bildene av å ha et stort, fint speilreflekskamera om du aldri har det med deg og tar bilder med det.

Dermed sitter vi igjen med to fullstendig motstridende krav: Mest og best mulig kamera, og så lite og lett-transportabelt som overhodet mulig. Prioriterer du den ene faktoren høyt, går det ut over den andre, og slik er det bare.

Det er dette Sony nå ønsker å gjøre noe med, med to kameraer med et helt ny og revolusjonerende design. Med utgangspunkt i eksisterende kompaktkameraer har de fjernet kamerahuset, flyttet bildebrikken inn i objektivet og lagt til trådløs kommunikasjon som skal koble kameraet sammen med smartmobilen. Dette har ingen gjort før.

Les også: Fem ting du ikke kan gjøre med et mobilkamera

Det er altså to forskjellige produkter denne testen dekker. Disse kameraene har en del forskjeller, men også en lang rekke fellestrekk. Derfor skal vi se litt på likhetene før vi ser nærmere på egenskapene til de enkelte kameramodellene. Men aller først skal vi kort presentere hva QX-familien til Sony er slags kameraer.

Utvendig er disse kameraene sylinderformete, som et vanlig objektiv. QX10 er 30mm høy, og har cirka 62mm diameter. Vekten er på 105 gram. QX100 er nær dobbelt så høy, med sine 52,2mm, mens diameteren er den samme, 62,5mm. Vekten er på 179 gram.

Inni kameraene er det også forskjeller. QX10 har en bildebrikke som lager bilder på 18,2 megapiksler, mens QX100 leverer bilder på 20,2 megapiksler. QX10 har et 10X zoomobjektiv tilsvarende 25-250mm brennvidde, mens QX100 har en brennvidde som tilsvarer 28-100mm. Minimum blender er f/3.3 for QX10, mens QX100 tilbyr f/1.8.

Med kameraet følger en universaladapter som gjør det mulig å feste kameraet på de aller fleste mobiltelefoner, i tillegg har begge kameramodellene en standard skrufatning for stativ.

Prisnivået på QX10 er knappe 1 700 kroner, mens QX100 koster om lag 3 400 kroner.

På neste side kikker vi på hvordan disse kameraene er i bruk»

http://www.akam.no/artikler/test-verken-fugl-eller-fisk/153871/2

Som tidligere nevnt er begge kameraene i QX-familien basert på tidligere kameramodeller fra Sony. QX10 har sin opprinnelse fra det rimelige kompaktkameraet DSC-WX100, mens QX100 er basert på den langt mer kostbare kompaktmodellen DSC-RX100 II.

Arven fra disse kameraene skulle jo sikret at vi har med modne, funksjonsrike kameraer å gjøre, men dessverre er det ikke slik. Sony har nemlig fjernet store mengder av funksjonaliteten som vi forventer å finne, slik at QX-kameraene igrunnen står ganske ribbet tilbake, når det kommer til muligheter for styring og kontroll.

Mangel-listen over muligheter som ikke finnes i disse kameraene, som vi forventer å finne i et kompaktkamera i dag, er blant annet: Manuelt program; Lukkertidsprioritert program; Blenderprioritert program (dette har QX100); Manuell innstilling av ISO-verdier; Opptak i råformat; Innebygds blits.

..og listen fortsetter, men poenget bør være klart: QX-familien består av kameraer som gir fotografen bare litt kontroll, om enn noe mer enn et rent pek-og-klikk-kamera i Instamatic-tradisjonen.

En slags fordel med dette er jo at kameraene blir mer lettbetjente på dette viset, men det føles stusselig når vi sammenligner med skikkelige kompaktkameraer.

Betjeningen av kameraet gjøres i appen Sony PlayMemories. Den finnes for både Apple iOS, Google Android og for Amazon Kindle Fire. Det er klart at med det sterkt reduserte funksjonsutvalget i kameraet, er det ikke all verden du kan styre i appen.

Det viktigste er selve søkerbildet og programvalg – To auto-programmer og P-program, i tillegg til A-program i QX100s tilfelle. Når vi kjører P og A-programmene, har vi i tillegg mulighet til å stille eksponeringskompensasjon (begge modellene) og blenderåpning (kun QX100).

Det finnes også en velger mellom stillbilder og videoopptak. Zoomen kan fjernstyres ved hjelp av skjermknapper, men ikke ved hjelp av å klype fingrene på skjermen, dessverre. I tillegg er det naturligvis en utløserknapp, og en knapp for å få fram menyen for innstillinger. En fin detalj er at vi kan trykke i søkerbildet for å velge fokuspunkt, dette er noe vi liker.

I innstillingsmenyen finnes tidsinnstilling for selvutløseren, innstilling av hvitbalansen, valg av bildestørrelse, og noen kontroller for utveksling av bilder mellom kamera og mobil.

Og mer tilbyr ikke appen.

Disse kameraenes største svakhet er tiden det tar før man er klar til å fotografere. Dette er slett ikke kameravalget for å ta bilder av situasjoner i farta, øyeblikket er forbi lenge før du er klar til å knipse med disse kameraene – med mindre du velger å knipse "i blinde" uten skjerm ved hjelp av utløserknappen direkte på kameraet.

Oppkoblingen mellom kamera og mobil tar nemlig lang tid, altfor lang til å kunne brukes til snapshot-fotografering.

QX-kameraene bruker Wi-Fi for å kommunisere med mobilen, og den kommunikasjonen må selvsagt settes opp før den er brukbar. Heldigvis er kameraene utstyrt med NFC («Near Field Communication» - nærfeltskommunikasjon), og det forenkler oppkoblingen veldig. Dersom mobilen ikke støtter NFC, blir oppkoblingen straks mer komplisert – og tidkrevende.

Vi har sjekket tiden det tar å få tatt et bilde fra avskrudd utstyr til bildet er tatt, både med en Sony Experia med NFC, og en Apple iPhone 5 uten. For å unngå irrelevant knoting, skrudde vi av pin-koden for å åpne mobilene.

Med NFC er prosedyren som følger: Skru på kamera og mobil, åpne appen på mobilen, vent til den automatiske oppkoblingen er ferdig, og fyr av. På fem forsøk etter litt trening i forkant, klarte vi ikke å få tatt bildet på mindre enn 20,5 sekunder. Snittet var på 22,5 sekunder.

Med en iPhone uten NFC er prosedyren noe mer kronglete: Skru på kamera og mobil, gå inn i oppsettet i mobilen for å velge (det forhåndsoppsatte) Wi-Fi-nettverket til kameraet, gå tilbake og velg appen, og fyr av bildet når alt er klart. Til tross for at det er flere tastetrykk før det er mulig å ta bildet, gikk det ikke langsommere enn med NFC: I snitt ble bildet tatt på like over 20 sekunder, med en bestetid på 17,7 sekunder.

Til sammenligning fikk vi en snitt-tid på 2,8 sekunder med iPhonens innebygde kamera, 4,4 med Sony-en og 3,3 sekunder med et godt, men middels gammelt kompaktkamera.

Det er opplagt at QX-kameraene ikke er riktig valg for å ta vare på øyeblikk som bare skjer uten forvarsel, som avkommets første skritt eller bikkjas ablegøyer når mor kommer hjem.

En annen ulempe i praktisk bruk, er størrelsen og fasongen på kameraene. Den sylinderformede utførelsen på disse kameraene er jo naturligvis en følge av at de tilbyr optisk zoom, men vi vet jo at dette lar seg gjøre langt mer kompakt når vi sammenligner med de minste kompaktkameraene.

For det høres kanskje ikke så mye ut med en diameter på drøye seks centimeter, og en lengde på QX10 som er cirka tre centimeter, eller den noe lengre QX100 på 52,2 millimeter.

I praksis er dette mål som gjør kameraene lite egnet til å bære på seg, uansett om det dreier seg om brystlomma i skjorta eller stikklomma i dressen.

I beste fall klarer du nok å stappe kameraet nedi, men det er verken en diskret eller en spesielt god måte å ha med seg kameraet på. Sammenlignet med en mobiltelefon eller et kompaktkamera av det slanke slaget, faller dette helt gjennom.

Dersom vi fester mobiladapteret til kameraet, legger vi til ganske nøyaktig én centimeter. Det er mulig at Sonys ingeniører har tenkt seg at vi til vanlig skal ha kameraet fast i mobilen, i praksis vil dette aldri skje. Kameraet blir bokstavelig talt en unødvendig stor og tung klamp om foten på mobilen når den skal brukes til noe annet enn som kamera.

Samtidig som at den trådløse oppkoblingen tar seg god tid på å komme i gang, er den også en fordel når den først er oppe og kjører. Da kan du ta morsomme bilder som er vanskelige å få til med et kamera der skjerm og objektiv sitter fast i hverandre.

Det er ved å montere kameraet på et lite stativ at mulighetene åpner seg. Å få alle turdeltakerne med på bildet samtidig, har tradisjonelt betydd tidsinnstilt selvutløser eller å be en forbipasserende om hjelp til å ta bildet. Med mobil og trådløs kommunikasjon kan du ta bildet samtidig som du poserer sammen med gjengen.

Med fjernstyring og stativ kan du også ta "selfies" på helt nye måter, naturligvis. Spørsmålet er vel kanskje mer om at det teller som en "selfie" når bildet ikke inneholder en strak arm som går ut av bildefeltet?

Dette er kanskje den beste egenskapen til disse kameraene. Å ha muligheten til å plassere kameraet oppå bokhylla eller skapet, og likevel ha kontroll på bildeutsnitt og –vinkel fra en plassering du aldri hadde kommet til selv, åpner for kreativitet.

Når dette er sagt, er jo dette ikke en unik egenskap ved QX-kameraene, men størrelsen og vekten til disse kameraene innbyr til å eksperimentere på denne måten.

Enn bildekvaliteten da, holder den mål? Heng med til neste side, så kikker vi nærmere på det»

Så har tiden kommet for å ta systematiske testbilder i Akams fotolab. Det vil si; med disse kameraene er det kanskje litt pompøst å bruke ordet «systematisk» i denne sammenhengen, ettersom vi har sterkt begrensede muligheter til å kontrollere eksponeringen.

I korthet har vi med QX10 valget mellom tre programmer: «Intelligent auto», «Fremragende auto» og P-program. I autoprogrammene gjør kameraet alle andre innstillinger selv, uten at vi kan påvirke de enkelte parameterne for eksponeringen. I P-programmet har vi kun muligheten til å stille eksponeringskompensering i tillegg. Dette gjør naturligvis testfotograferingen til en kortvarig affære, og her er bildene vi fikk.

Automatikken i kameraet søker selvsagt mot laveste ISO-verdi som lysmålingen tillater, slik at i labben vår valgte kameraet ISO 100 som utgangspunkt for testbildene. Det betyr lite bildestøy, og QX10 klarer seg fint her.

Programvaren vi bruker til analysen rapporterte at bildene tatt med autoprogrammene var undereksponerte med et helt trinn. Sammenlignet med Samsung S4 Zoom som vi nylig har testet, er eksponeringen dermed litt mørkere, men med lite støy.

Vi sammenligner her med Samsung S4 Zoom. Holder du musepekeren over bildet, vil tilsvarende testbilde tatt med Samsung dukke opp. Når du fjerner musepekeren, hopper bildet tilbake til Sony QX10:

QX10 med "Fremragende auto", ISO 100 - Samsung S4 Zoom, ISO 100.

QX10 med P-program +1 EV ISO 160, Samsung S4 Zoom, ISO 200

Testbildene er også noe skarpere og mer detaljerte enn Samsungs, dette kan selvsagt også tilskrives at QX10 har to megapiksler mer å rutte med.

Det er helt vanlig at kameraer i konsumentmarkedet lager bilder med høyere fargemetning enn det helt korrekte. Det har sin bakgrunn i at det er forskjell på korrekte og «tiltalende» bilder – og brukerne ønsker ofte høyere fargemetning, slik at bildene blir mer slående i fargegjengivelsen.

For å tilfredsstille fargeanalysen med tanke på eksponering, justerte vi kompenseringen med ett EV-trinn for bildet i P-program. Det gav helt riktig eksponeringsnivå, men gikk ut over fargemetningen: Nå var gjennomsnittlig chroma på hele 129.6%, noe som må sies å være mye.Sony QX10 lagde en gjennomsnittlig fargemetning på 112% i automatikkprogrammene, noe som er innenfor alle rammer.

Studerer vi plottet, ser vi at fargene sklir ut i områdene for lilla og blå. De andre nyansene er riktigere, bare med høyere metning enn det helt korrekte. Gråtonene ligger svært godt samlet. Ifølge produsentene av vårt testsystem er gjennomsnittlig chroma – fargemetning – opp mot 120% tillatelig, og ikke en feil.

Over dette nivået begynner kameraet å overdrive, og gjengivelsen kan etter hvert omtales som feil.

Likevel er fargegjengivelsen bra, det er kun i området for gult/oransje at det er avvik å snakke om.

Det er snaut med innstillingsmuligheter også dette kameraet tilbyr. Den viktigste forskjellen fra QX10 er at kameraet tilbyr A-program i tillegg til to automatikkprogrammer og P-program. QX100 er merket med logoen til Zeiss, et tegn på at dette er et kamera som Sony har gjort seg ekstra umake med optikken. Lysstyrken går da også fra f/1.8 til f/4.9 gjennom zoomområdet på 3.6X, som tilsvarer 28-100mm.

Den automatiske ISO-innstillingen valgte ISO 160 for våre testbilder. Også her ser vi litt mørke bilder, men med svært lite støy. Bildene på 20 megapiksler er også skarpe og detaljerte, merkbart bedre enn Samsung S4 Zoom, som vi har testet tidligere.

QX100 med "Fremragende auto", ISO 160 - Samsung S4 Zoom, ISO 100.

QX100 med P-program +1 EV ISO 160, Samsung S4 Zoom, ISO 200

Også QX100 undereksponerer i automatikkprogrammene, med det samme eksponeringstrinnet på 1 EV som vi så på lillebroren. For å gi analyseprogrammet vårt bilder med riktig lysmengde å tygge på, satte vi også med dette kameraet +1 EV i eksponeringskompensering for testbildene tatt i A- og P-program.

QX100 har lignende egenskaper for fargegjengivelse som QX10. I auto programmene undereksponerte bildene, men gjennomsnittlig fargemetning var respektable 103.2%. Fargeavviket var størst i områdene blått og rødt.

Med eksponeringskompensering i P-program gikk fargemetningen opp i 120.9%, helt klart livlige farger, men ikke uakseptabelt mye. I denne innstillingen var fremdeles gjengivelsen i blått og rødt avvikende, men ikke så mye som i autoinnstillingen. Til gjengjeld begynner gul/oransjetonene å bli litt feil.

Gråtonene var samlet og gode, både i autoprogrammet og P-programmet.

Så har tiden kommet for å samle trådene, og oppsummere hva vi mener om nyskapningene fra Sony.

Først av alt: Sony skal ha skryt, heder og ære for å tillate sine ingeniører til å bokstavelig talt tenke utenfor boksen. Da selskapet lanserte disse to kameraene var det mange som måpte – dette hadde ingen sett før.

Som vi påpekte i begynnelsen av denne artikkelen, er det to fullstendig motstridende krav som settes opp mot hverandre. På den ene siden skal det være så lite og mobilt som mulig, på den andre siden skal bildekvaliteten være så høy som mulig.

Det siste kravet krever større brikker og langt bedre optikk enn det plassen i en gjennomsnittlig mobiltelefon tillater. Nå vet vi at store nok bildebrikker lar seg fint presse inn i en mobiltelefon – det har for eksempel Nokia vist oss.

Da er saken annerledes for optikken. De fysiske lovene er i aller høyeste grad stadig gjeldende, og for å lage gode bilder trenges god optikk. Det tar plass, men vi lurer på om ikke Sony har bevilget seg mer plass enn det som er strengt tatt nødvendig, når vi ser på andre kompaktkameraer.

For det er optikken Sony har prioritert høyest. Prisen det koster er at kameraene blir for omfangsrike til at vi ville vurdert å ha kameraet fast montert på mobilen. Da blir den mye mindre mobil, og det går ikke å ha den i de fleste lommene lenger. Det er uakseptabelt.

I tillegg er oppkoblingen frustrerende treg. Det er ikke snakk om å kunne ta bilder på sekunders varsel, i beste fall har det gått borti et minutt fra kameraet ligger passivt i lomma eller veska til vi er klare til å ta et bilde. Det er alt for lenge.

Til gjengjeld er det moro med fjernstyring på mobilen når den først er oppe og kjører. Det åpner for masser av muligheter til å ta annerledes bilder.

Saken er imidlertid den at fjernstyring via mobilen ikke er unikt for disse kameraene. Sony har en rekke med kameraer som tilbyr dette, fra ganske rimelige lommekameraer opp til de nylig lanserte Alpha 7 proffkameraene. For eksempel har vi Sony-modellen RX100, som koster omtrent det samme som QX100, og har både fjernstyring og andre egenskaper vi har etterlyst i QX-kameraene.

Dette gjør at fjernstyringen ikke er noen grunn i seg selv til å kjøpe QX-kameraene.

Når dette er sagt, så tar disse kameraene gode bilder. Det er spesielt sant for QX100s vedkommende, og selv rimelige QX10 tar helt ålreite bilder, særlig om vi sammenligner med et gjennomsnitts mobilkamera.

QX10 sliter imidlertid litt med å fokusere og ta bra bilder i lite lys, og det er en svakhet å være oppmerksom på. Denne svakheten finner vi ikke igjen i QX100, dette kameraet jobber aldeles utmerket i lite lys.

Sony DSC-QX10 og QX100 faller mellom alle stoler. Kameraene er for trege til å være snapshot-kamera for de spontane øyeblikkene, de er for store og klumpete til å være lommekamera som vi alltid har med oss, de tilbyr for få innstillingsmuligheter og funksjoner til å være entusiast-kompakter for å ta gode bilder, og de koster for mye til å være «lekekamera» man ikke trenger å være redd for.

Når vi i tillegg tar med i betraktningen at det finnes bedre alternativer for alle rollene vi har skissert over – og mange alternativer som klarer flere av rollene samtidig – blir det vanskelig å anbefale disse kameraene.

Det er synd, for vi har fryktelig lyst til å glede oss over nye, kreative løsninger fra fabrikanter som våger å gå sine egne veier. Så da er det bare å krysse fingrene for at Sony finner formelen neste gang – denne gangen er vår dom «close, but no cigar».

Det finnes naturligvis ingen direkte sammenlignbare alternativer til disse kameraene - det er ingen andre som har lagd "objektivkameraer" til å henge på mobiltelefonen. Ser vi på hvilke tidligere kameratyper disse to kameraene er basert på, finner vi Sony DSC-WX100 og Sony DSC RX100 II. Det siste koster imidlertid en del mer enn QX100, så i samme prisleiet er også Sony DSC RX100 et mulig alternativ.

Les også

Sonys spennende konsept blir realitet

Sonys beste speilløse kamera har blitt mye bedre

Nå kan Sonys QX-serie ta video i full HD

– Bare de store overlever

Hva skjer på fotofronten i 2014?

Fotoåret 2013

Året som gikk: Del 4 av 5

Historiens første "selfie"

Får Android også råformatsbilder?

Samsung Galaxy S4 Zoom