Sony A500 og A550

Are Thunes Samsonsen

11. juni 2010, 14:28

Lagre artikkel

Innledning

Sony A500 og A550 er i skrivende stund de dyreste og mest avanserte crop-kameraene Sony har å by på. De er således eneste tilbud til entusiaster som har investert i Sony-systemet, og som av en eller annen grunn ikke ønsker å ta det økonomiske og funksjonsmessige spranget til Sony A850, som foruten å være fullformat og dermed krever dyrere og tyngre optikk, også er eneste kameramodell over A550 som Sony fremdeles har i produksjon.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene.

Fysisk

Ergonomisk sett ligger begge testkameraene godt i hånden, og de er utstyrt med et grep som burde passe de aller fleste bra, kanskje med unntak av de med svært små hender. De er en tanke tyngre enn andre kameraer i klassen, men det gjør ikke nødvendigvis noe, da det også bedrer stabiliteten. Kameraene er ganske solid konstruert, men skjermen kan ikke vippes helt rundt slik at den ligger beskyttet mot kamerahuset, noe som er et mulig svakhetspunkt. Vippemekanismen er imidlertid solid konstruert, så man skal være maksimalt uheldig om dette skulle føre til noe problem.

Batterikapasiteten er fremragende! Begge kameraene benytter samme batteri, men på grunn av litt lavere oppløsning kan A500 tilby 50 flere eksponeringer per lading enn A550, en forskjell som alt tatt i betraktning er minimal og sannsynligvis knapt merkbar i praktisk bruk.

A550 har en skjerm som har fire ganger så høy oppløsning som A500, men vippefunksjonen er identisk på de to kameraene. Det er også søkeren, som på grunn av Sonys unike system for LiveView er noe (men langt fra mye) mindre enn hos konkurrentene fra andre produsenter. LiveView-systemet kan imidlertid by på raskere autofokus enn noe annet tilsvarende system.

I bruk

Både A500 og A550 har tradisjonelle Sony-funksjoner som vippeskjerm, rask fokus på LiveView, og så videre, men de har også gjort en del merkelige valg på funksjonfronten. De mangler noen helt basale funksjoner, for eksempel nedblendingsknapp og programskift, og har pussige mangler ved andre. Eksempler på sistnevnte er ting som at man må velge hvilken av de to minnekortplassene som skal benyttes, og at man ikke kan velde kameraets beste JPG-kvalitet dersom man samtidig vil ha RAW. Man kan heller ikke bruke den innebygde "digitale telekonverteren" dersom man tar bilder i RAW, men vi bli bedt om å skru over på JPG om man forsøker. I det hele tatt er kameraene litt lite gjennomtenkt på slikt, og dersom man har riktig kombinasjon av innstillinger og ønsket funksjon, vil man møte på hele tre feilmeldinger på rad før man får gjort det man vil. I mellomtiden har motivet selvsagt gått sin vei av ren kjedsomhet.

I testingen støtte vi på store problemer med autofokusen. Ikke i vanlig bruk, riktignok, men på korte avstander til motivet fokuserte samtlige tre eksemplarer vi hadde feil, uansett objektiv eller fokusfunksjon. Hvorvidt dette er et problem kun med kameraene vi mottok til test, eller om problemet også finnes i kmeraer som er sendt ut på markedet vet vi ikke, men vi vil oppfordre kjøpere av A500 og A550 til å teste nettopp dette og returnere kameraet til butikken dersom de skulle finne problemet i sitt eksemplar. Dersom alt ser bra ut, er det lite trolig at kameraet vil utvikle feilen, så da er det ingen grunn til bekymring.

Tempoet kameraene kan stille opp med er forholdsvis bra i forhold til prisen, og på tross av høyere oppløsning og dertil hørende større datamengde, er det A550 som ligger et hestehode foran på dette området.

Brukervennligheten er OK, men virker lite gjennomtenkt og er selv bortsett fra det ikke spesielt god på noen måte. Ikke spesielt dårlig heller, på det aller meste, men det er ikke et område hvor testkameraene skiller seg fra mengden, verken i positiv eller negativ forstand.

Bildekvalitet

Begge kameraene tilbyr god bildekvalitet, i likhet med nesten alle speilreflekskameraer på markedet i dag. Detaljgjengivelsen er bra, spesielt i RAW, som tilbyr en noe bedre bildekvalitet enn de en tanke overprosesserte og "ullne" JPG-filene rett fra kameraet. Bildestøyen er mer under kontroll enn hos noe annet crop-kamera vi tidligere har sett fra Sony, og forholdsvis høye ISO-verdier gir fullt ut brukbar bildekvalitet. Jo høyere man går jo mer støy blir det imidlertid, som alltid, og det blir da mer og mer viktig å bruke RAW. JPG-filene rett fra kamera blir mer og mer utsatt for digital støyfjerning jo høyere ISO-verdien er, noe som også går kraftig ut over detalgjengivelsen. Bildestøyen er forholdvis jevn og behagelig, så skal man fotografere med høy ISO vil det nesten alltid gi bedre resultater å fotografere i RAW og etterbehandle hvert bilde individuelt med tanke på bildestøy.

Fargegjengivelsen er god, og autohvitbalansen er også av de bedre vi har sett. Dersom man har forholdsvis høy toleransegrense for bildestøy er også dynamikkomanget bra, men det taper seg litt dersom man strammer inn på støytoleransen. Alt i alt er bildekvaliteten bra, men ikke helt i verken topp eller bunn.

Oppsummering

Konklusjon

Alt tatt i betraktning er A500 og A550 bra kameraer, men med visse mangler og problemer for enkelte typer brukere. De passer dermed langt ifra for alle. Mangler ved funksjonsutvalget gjør at entusiastene fremdeles ikke har et crop-alternativ fra Sony, og en noe mangelfull brukervennlighet tilsier at A500 og A550 ikke passer de helt grønne heller. De midt i mellom vil nok muligens passe bedre som brukere av disse kameraene, men slik Sonys modellrekke ser ut nå, vil de ha få eller ingen mulighet til å finne et mer avansert kamera dersom de med tiden ønsker seg det. Dette gjør imidlertid selvfølgelig ikke A500 og A550 til noe dårligere kamera.

Mye er nemlig bra med disse kameraene. Batterikapasiteten er topp, tempoet er bra, og bildekvaliteten er også på nesten alle måter god, om enn ikke helt klasseledende. Visse begrensninger er det, som er betinget av Sonys måte å gjøre ting på. For eksempel kan man ikke ta både RAW og beste JPG-kvalitet samtidig, visse funksjoner kan ikke benyttes når kameraet er innstillt på visse måter, og så videre. Dette er irritasjonsmomenter som vil få enkelte til å velge bort Sony, mens de for andre vil være bagateller som ikke medfører vesentlige problemer.

Om de gjennomgående og konsekvente problemene vi opplevde med autofokusen i disse kameraene, er det vanskelig å konkludere noe sikkert. Flere av eksemplarene vi mottok hadde tidligere vært hos andre pressefolk for utprøving, uten at noen av dem hadde påpekt problemer med å få korrekt fokus. Har vi gjort noe feil, eller er vi bare grundigere og mer nøyaktige enn andre? Vi har gjort det vi mener er nødvendig for å være sikre på at det er det siste som er tilfellet, men det betyr ikke at problemet nødvendigvis eksisterer i eksemplarer som har funnet veien til butikker. Det er ofte tidlige eksemplarer som sendes ut til pressen, og feilen kan utmerket godt være fikset i andre eksemplarer enn akkurat dem vi har. Vi er imidlertid nødt til å forholde oss til eksemplarene Sony sender oss, og de målingene tar og resultanene av dem når vi vurderer et produkt, og dommen over autofokusen vil i denne testen dermed bli deretter. Se gjerne bort fra akkurat de resultatene, dersom du foretrekker det når du kjøper et A500 eller A550, men for din egen sjelefreds skyld bør du teste og se om kameraet ditt viser de samme tendensene som våre testeksemplarer.

Med det lille forbeholdet er A500 og A550 absolutt hederlige kameraer, men takket være en minimal prisforskjell er det helt klart A550 som i skrivende stund er det beste kjøpet. Bildekvalitet og opptakstempo er bedre enn A500 kan stille med, og skjermen er MILEVIS bedre å se på. Faktisk er det bare batterikapasitet A500 kan slå A550 på, og det er kun minimalt og sannsynligvis knapt merkbart.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri - A500

Bildegalleri - A550

Sammenlign A500 med A550 her.

Sony satser fremdeles hardt på speilrefleksmarkedet, og blir stadig bedre. De skifter eldre modeller ut med nyere i et imponerende tempo, og har til en hver tid et relativt stort antall ulike speilreflekser på markedet, men en erstatning på gamle - og populære - A700 lar vente på seg, selv om den nå for lengst er offisielt utgått. I en periode var det A850 Sony ønsket sine entusiaster over på, men det slo aldri helt an, siden man da også måtte bytte ut det meste av objektiver. Nå for tiden er A850 et bedre kjøp enn det meste annet på markedet, og det eneste fullformatkameraet som er å få kjøpt nytt til under titusenlappen, men for dem som ønsker å holde seg til cropsensor er det fremdeles A700 erstatteren som er drømmen. Mens man venter på den, er det A500 og A550 som er det beste Sony har å tilby, og det er disse to modellene vi har tittet nærmere på i dagens test.

Rent designmessig er det tydelig at Sony er i ferd med å finne formen. Borte vekke er det stilige - men akk så ukomfortable - grepet som vi fant på f.eks. A230, men A500 og A550 er like fullt lett gjenkjennelige som Sony-kameraer. Grepet er imidlertid blitt SVÆRT mye bedre, og er nå helt på høyden med det beste i prisklassen. Kameraene ligger godt i neven, og man får ikke krampe av å holde hånden krøllet rundt grepet i time etter time. Det er fremdeles et par designmessige endringer vi gjerne hadde sett, men disse er mindre viktige, og noe vi vil komme tilbake til senere.

Og bare så det er sagt: A500 og A550 er praktisk talt identiske rent fysisk. De eneste viktige forskjellene sitter på innsiden, og det er derfor vi har valgt å teste dem sammen. Sonys speilreflekskameraer overlapper nemlig hverandre ofte ganske mye med hensyn til målgruppe, så ved hjelp av denne testen vil det forhåpentligvis bli lettere for våre kjære lesere (begge to!) å finne ut hvilket av kameraene - om noen - som er riktig for nettopp deres behov.

Som diagrammet nedenfor viser er det bare fattige fire gram som skiller de to Sony-modellene som er på testbenken i dag.

Grepet er som sagt godt, og kameraene føles også ganske solide. Som diagrammet over viste, er de også relativt tunge, noe som ofte hjelper på balansen og gjør det lettere å holde kameraet stille når man fotograferer. Den ytre konstruksjonen er helt tydelig i plast, og har en følelse deretter, om også blir en smule forsterket av det som høres ut til å være hulrom under plastskallet, men plast er til syvende og sist et solid materiale som egner seg godt til konstruksjon av kameraer. Ikke nødvendigvis noe å fnyse av, altså, og helt greit i kameraer av langt dyrere slag enn dette.

Kameraehuset har få kunstferdige designgrep på utsiden, og fremstår som ganske strømlinjeformede. Med andre ord er det få kriker og kroker som samler støv og skitt, noe som er en helt klar forbedring i forhold til de tidligste speilrefleksene fra Sony. Vi husker A100 med gru på dette området, for eksempel.

Alle skjøter og sammenføyninger later til å være nøyaktige og solide, og prisnivået tatt i betraktning gir dette et svært positivt inntrykk. Konstruksjonen ser ut til å være god, om enn kanskje ikke oppe på Pentax-nivå, men bra like fullt. Gummilaget på grepet føles bra og gir god friksjon, og i det hele tatt er det svært lite å sette fingeren på her. Lukene for batteri, minnekort og diverse tilkoblingsmuligheter er kanskje litt spinkle, men hengslene er i de fleste tilfeller av metall og virker forholdsvis godt gjennomtenkt og enkle å skifte, så heller ikke her kan vi trekke noe vesentlig.

Som de fleste andre Sony-kameraer er det mange knapper og brytere, og selv om disse ser ut til å være av god kvalitet, sier det seg selv at de konkurrerer om plassen og dermed ikke alltid er optimalt plassert. Av-/på-knappen er for eksempel av dreietypen som vi liker så godt og som også Pentax og Nikon benytter, men på grunn av denne er det ikke plass til kommandohjulet akkurat der hvor vi helst vil ha det. Det sitter fremme på grepet, nedenfor utløserknappen, noe som i og for seg er et OK kompromiss, men som av og til kan føre til at man må endre litt på grepet om kameraet for ikke å få en ukomfortabel pekefinger. Slike kompromisser vil man finne i alle produkter, ikke bare i kameraer, og på grunn av alle knappene vil man finne flere i disse kameraene enn i mange av konkurrentene. Samtidig gjør knappene at det ofte vil være raskere og enkølere å endre en del innstillinger, siden man da slipper å gå via menyene, slik man må med kameraer fra andre produsenter. Denne "en-knapp-per-funksjon"-filosofien har lenge vært en bevisst strategi fra Sony, og vi synes egentlig den fungerer greit. Det er ikke alltid vi er enige i valget av plassering, men noe må nødvendigvis vike plassen for noe annet, og vi synes alt i alt at Sony har gjort en god designjobb her.

Det er nemlig mye som skal ha plass på kameraet. På toppen finner man foruten modushjulet med PSAM- og motivprogrammer en bryter som skifter mellom LiveView og optisk søker, en knapp for å sjekke manuell fokus ved hjelp av en mer tradisjonell LiveView-aktig løsning, knapper for å endre ISO, opptakshastighet og dynamikkomfang. På baksiden, til venstre for skjerm og søker, ligger meny-knappen og knappen for å endre skjermvisning. På høyre side av skjermen finner man det meste av de resterende knappene, blant annet en funksjonsknapp som gir rask og enkel tilgang til de viktigste innstillingene (som man også kan bruke direkteknapper til). Praktisk dersom man skal gjøre flere endringer i innstillingene samtidig.

På baksiden finner man også skjermen som etter hvert er blitt Sonys kjennemerke på speilrefleksfronten, i alle fall i mellomklassen. Den kan vippes opp og ned med 90 grader eller mer i hver retning, men kan ikke roteres eller snus slik at den ligger beskyttet til inn mot kamerahuset.

Sony har praktisk talt siden tidenes morgen vært på topp hva angår batterikapasitet, og A500 og A550 skuffer heller ikke på dette området. Mange produsenter benytter lettere og billigere batterier i sine kameraer i denne klassen, men ikke Sony. Med en batterikapasitet etter CIPA-standarden på 1000 bilder per lading for A500, og 950 for A550, legger Sony seg atter en gang høyt oppe på listen. Og disse tallene er imponerende greier. Batteriet er faktisk litt svakere enn det som Canon EOS 7D bruker, men Sony-kameraene klarer likevel flere bilder per lading. A500 har her samme tall som Nikon D300, et kamera kamera som ved lansering kostet godt over det dobbelte.

Sony gjør det meget skarpt her, og med et ekstra batteri vil man kunne skyte i vilden sky mens man er på ferie. Med bare ett ekstrabatteri - som riktignok er alt annet enn billig - kan man potensielt ta tre tusen bilder per dag, dersom man ikke bruker blits, noe som burde være nok for de alle fleste av oss. Vi synes generelt at alt for mange kameraer avspises med for svake batterier, og derfor er det ekstra gledelig at Sony har gitt A500 og A550 litt ekstra tiger på tanken på dette området. Bare dette er egentlig nok til å kunne anbefale disse kameraene til reiselystne, mener vi.

Skjerm og søker er et område der akkurat disse to Sony-modellene er en smule variable. Som diagrammet nedenfor viser er ikke den optiske søkeren spesielt stor i forhold til konkurrentene, og selv om Sony har forbedret den siden A380 så dagens lys, så er det likevel et langt stykke frem til for eksempel Nikons D90. Forskjellen er liten fra Canons tresifrede serie til Sony A500/A550, men så er det også atskillig mindre kameraer enn dagens testmodeller.

Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

At det er mindre søker i A500 og A550 er imidlertid forståelig, gitt Sonys patent for LiveView, og tatt i betraktning at Sonys løsning på dette området er den raskeste på markedet, synes vi ikke at kompromisset de har innlatt seg på her er så aller verst. Forskjellen i søkerstørrelse er liten og i mange tilfeller knapt merkbar, mens det man tjener på autofokushastighet i LiveView vil mer enn veie opp for det. Desverre er Sonys LiveView alt annet enn presis, på flere måter. Mer om fokuseringen under avsnittet om autofokus, men i tillegg er den ekstra brikken, som tar seg av LiveView-bildet, ikke nøyaktig avstemt med selve bildebrikken i kameraet, slik at nøyaktig komposisjon langs kantene ikke er mulig. I de fleste andre LiveView-løsninger vil man kunne komponere nøyaktig langs bildekantene med LiveView, fordi hele bildet fra brikken vises på skjermen, selv om ikke søkeren i seg selv viser 100% av bildet. Slik er det desverre ikke med Sonys løsning, og her har man dermed ingen mulighet til slik nøyaktig og presis komposisjon.

Informasjonen man finner i den optiske søkeren er også OK, men heller ikke mer. Den er ryddig presentert, men det er ikke mer av den enn at det ikke er spesielt vanskelig å få til. Vi ønsker oss litt mer info i søkeren enn det A500 og A550 tilbyr. Slik det er nå er det situasjoner der man må ta kameraet fra øyet og titte på skjermen for å sjekke en eller annen innstilling, og er man riktig uheldig da så ryker et knallmotiv og sjansen til å få fanget det.

Som tidligere nevnt kan skjermen vippes opp og ned fra sin faste posisjon. Ned til 90 grader, og opp til litt over 90 grader, slik at totalt spillerom for vippen blir på litt over 180 grader. Dette er svært praktisk i mange situasjoner, som for eksempel når man bedriver nærfotografering langs bakken, eller må fotografere på strak arm i en menneskemengde. For rullestolbrukende fotografer, som Xavier, for eksempel, er det også potensielt svært nyttig.

A500 og A550 har nøyaktig lik vippefunskjon på skjermen, og menyer og annet som vises på skjermen er også identisk, men på ett punkt er skjermen forskjellig, nemlig på oppløsningen. A550 har fire ganger så god oppløsning på skjermen som A500 har, og selv om man kanskje ikke skulle tro det var så viktig, så er det faktisk en ikke så rent liten forskjell. Under testingen hendte det titt og ofte at vi hadde brukt A550 en stund og hadde blitt vant til skjermen, og når vi da gikk tilbake til A500 og dens lavoppløselige skjerm er det ikke fritt for at det til tider reiv godt i øynene.

Nedenfor kan du sammenligne samme utsnitt av de to skjermene, og se hvor stor kvalitetsforskjellen egentlig er. Fører du muspilen over bildet nedenfor, vil visningen endres fra A500-skjermen til den fra A550.

Så liten som prisforskjellen er mellom A500 og A550 er i enkelte butikker i dag, undres vi på om ikke bare den regelrett herlige skjermen på A550 er argument nok til å foretrekke det kameraet fremfor lillebroren, men da det fremdeles er mye vi ikke har sett på, holder vi den tanken for oss selv litt til. På neste side skal vi nemlig titte litt på hvordan kameraene er i praktisk bruk.

På funksjonsfronten er A550 og A500 egentlig ikke spesielt imponerende. Riktignok har de begge Sonys på mange måter utmerkede LiveView-løsning, og for ikke å forglemme en interessant løsning for å vippe skjermen opp og ned, men samtidig mangler kameraene en del viktige funksjoner som vi anser som helt nødvendige for en speilrefleks tiltenkt andre enn de helt grønneste av de grønne, og aller helst skulle vi gjerne sett dem i de kameraene også.

For eksempel har Sony i sin visdom (?) bestemt seg for at brukerne av A550 og A500 ikke vil ha behov for programskift-funksjon. For de uinnvidde er det vi savner en mulighet for raskt og enkelt justere lukkertid og blender, uten å endre eksponeringen, mens man bruker programauto (dvs P-modus). Dette har vært mer eller mindre standard i speilreflekskameraer omtrent siden før digitale speilreflekskameraer for almuen ble påtenkt, og vi kan ikke forstå hvorfor i alle dager Sony har valgt å ikke inkludere dette i disse speilrefleksene, som tross alt er de mest avanserte de for tiden har å tilby av crop-typen.

Noen lyspunkt finner vi dog. Blant annet har man nå ikke bare Sonys vanlige LiveView-modus (som strengt tatt ikke er vanlig i og med at det bare er Sony som gjør det på akkurat den måten), men også en mer tradisjonell mulighet, kalt "MF Check LV", som benytter selve bildebrikken og ikke den lille ekstra som Sony vanligvis bruker. Som navnet antyder har ikke Sony gjort noe forsøk på å tilby autofokus i denne funksjonen, men bortsett fra det har den flere fordeler i forhold til Sonys vanlige LiveView. For det første tilbyr den et langt mer nøyaktig utsnitt, slik at man med denne funksjonen faktisk KAN komponere etter bildekanten og ikke sentrum av bildet. For det andre kan man fordi brikken er mye større enn den dedikerte LiveView-sensorbrikken zoome inn og sjekke skarphet etc, faktisk helt til 14 x forstørrelse.

Foruten det har kameraene også doble minnekortplasser (en for SD/SDHC og en for Sonys egen MS-kort), en ny "auto-HDR"-funksjon, samt en funksjon for skyggejustering som også er ny. At det har innebygget trådløs støtte for blitsstyring er også noe vi setter pris på, selv om vi synes det er en noe rar funksjon å ha innebygget når vi samtidig savner flere funksjoner som vi synes er langt viktigere for brukerne.

For nei, vi er desverre ennå ikke helt ferdige med listen over ting som savnes. Vi trodde lenge at A550 og A500 hadde nok av knapper, men så fant vi ut at det var en vi faktisk savnet: Nedblendingsknappen. Faktisk så finnes den ikke på noen av disse kameraene, og det har sin enkle forklaring i at nettopp den funksjonen ikke finnes. Nei, ikke engang i "MF Check LV"-modus - her vil objektivets største blender benyttes åkkesom.

På grunn av sin unike løsning på LiveView, med en egen liten bildesensor som står for fokus og LiveView-bilde, har Sony markedets raskeste autofokus nettopp ved bruk av liveView. Desverre medfører dette ulemper også, som for eksempel at bildet fra LiveView-brikken ikke er nøyaktig det samme som selve bildebrikken gir. Ikke på langt nær, faktisk, så om man benytter bildekantene aktivt i sin bildekomposisjon, noe de fleste seriøse fotografer med god grunn gjør, vil dette ikke være en brukbar funksjon. Er man ferieknipser som stort sett sentrerer sine hovedmotiv, er saken selvsagt ganske anderledes.

Hastighetsmessig er den vanlige autofokusen som vi kjenner også fra andre produsenter helt OK, og dersom funksjonen er skrudd på vil man også få hjelp av søkersensoren som automatisk starter autofokuseringen når man legger øyet til. Funksjonen kan imidlertid også være ganske plagsom. Dersom man slenger kameraet over skulderen og lar det dingle mens man vandrer gatelangs på jakt etter neste motiv, vil autofokusen starte og stoppe i hytt og gevær, noe som kan tappe batteriet raskere enn ellers, og i tillegg lager en del lyd. Vi er litt ambivalent til denne funksjonen, men velger å gi plusspoeng for den, siden man kan velge å slå den av dersom man ønsker det.

Det store ankepunket mot autofokusen, både LiveView og vanlig AF, er imidlertid at den synes å være dønn unøyaktig på korte avstander, dvs rundt et par meter. Da vi tok testbilder av motiver på lange avstander merket vi ikke noe unormalt, men på testlabben vår, hvor vi fotograferer testplansjer med en avstand på omkring to meter, fikk vi stadige fokusproblemer.

Vi testet om og om igjen, både med LiveView og vanlig AF, med fire forskjellige objektiver: To eksemplarer av kitobjektivet på 18-55 mm, ett eksemplar av 50 mm f/1.4 (strengt tatt to, men første eksemplar viste seg å være defekt før vi kom så langt som til testbilder) samt ett eksemplar av Carl Zeiss 85 mm f/1.4. Uansett hva vi gjorde, fikk vi fokusfeil, av det forholdsvis alvorlige slaget. Feilen hadde størst utslag i LiveView, men uansett fokusmetode, fikk vi bilder som var tydelig ute av fokus. Stilte vi fokus manuelt og så skrudde på AF, ble bildene også ute av fokus. Dette skjedde med begge testkameraene, både A500 og A550, og da vi sendte eksempelbilder til Sony og ba om kommentar, fikk vi et annet testeksemplar av A550 til å sammenligne med, og også dette kameraet hadde fokusfeil, om enn kanskje ikke fullt så ille som de to andre kameraene.

Nedenfor ser du et knippe eksempelbilder som viser fokusfeilen. Gitt at det også skjer med 85 mm-objektivet vi tidligere har brukt til å teste andre kameraer uten at slike utslag har gitt seg til kjenne, synes det logisk å slutte at problemet ligger i kamera og ikke i objektiv. Sony har bedt om - og fått - bildene nedenfor i full størrelse med exif, men i skrivende stund har vi ennå ikke mottatt noen respons fra dem basert på disse bildene. For ordens skyld kan vi nevne at alle kameraene hadde firmware versjon 1.00. For å få så lav dybdeskarphet som mulig, og dermed se avvikene tydeligere, har vi på disse bildene konsekvent brukt objektivenes største blender. Det gjør vi selvsagt ikke når vi tester andre sider ved kameraer.

Sony A500: AF 50mm / AF Kitobjektiv / AF CZ 85mm / MF CZ 85mm
Sony A550: AF 50mm / AF Kitobjektiv / AF CZ 85mm / MF CZ 85mm

Så hva er konklusjonen for autofokusen, basert på dette?

Først og fremst, problemet later til å kun oppstå ved korte fokusavstander. At vi ikke hadde antydning til fokusproblemer på lengre avstander, tyder på dette. Dessuten, etter at vi oppdaget problemet testet vi for fokusfeil gjentatte ganger, med tre forskjellige kameraer og fire forskjellige objektiver, og i samtlige tilfeller fant vi fokusfeil av større eller mindre grad, unntatt når vi benyttet manuell fokus for sammenligningens skyld.

Problemet er med andre ord reelt. Spørsmålet er om det også er universelt. At det forekommer i alle tre kameraer kan tyde på det, men samtidig har kameraene vært på markedet ganske lenge nå, og vi har ikke hørt om lignende tilfeller fra annet hold. Det kan dermed være verdt å håpe at dette gjelder testkameraer og ikke kameraer som er sluppet på markedet, og så får Sony selv ta ansvar for ar de har sendt potensielt defekte kameraer ut til test. Ett og annet tilfelle av slikt kan man se bort fra, men når alle tre eksemplarer fremviser samme problemet utgjør det en klar trend, noe vi som testere ikke kan la være å kommentere.

Resultatet er at vi ikke tør å stole på autofokusen i Sony A500 og A550 ved kortere motivavstander, noe som er spesielt synd for kameraer som på grunn av vippeskjermen og LiveView-systemet i utgangspunktet er spesielt godt egnet til makrofotografering. Vi håper dette problemet ikke er omfattende, og dersom det er det er det å håpe at det kan rettes på med en firmware-oppdatering. Dersom så skjer er det sannsynlig at kameraenes autofokus ville fått både en og to stjerner ekstra av oss, men slik er det foreløpig ikke, og dermed blir karakteren deretter. Artikkelen vil selvsagt bli oppdatert dersom vi mottar ny informasjon om dette problemet.

På opptakshastighet gjør Sonyene det slettes ikke verst. A550 legger seg på topp når det gjelder serieopptak i JPG, større oppløsning og dertil hørende datamengde til tross, og lillebror A500 ligger ikke langt bak, og faktisk jevnt med Nikon D90. Sistnevnte begynner etter hvert å bli moden for utskiftning, men kostet ved lansering omtrent det dobbelte av dagens pris på Sonyene, og må strengt tatt betraktes som en modell som hører hjemme minst en halv nisje lenger oppe på stigen enn Sonys bidrag. Det gjør Sonyenes ytelse enda mer imponerende.

Ser vi litt nøyere på opptakshastigheten i JPG, ser vi at A550 holder seg tett opptil avertert hastighet på 5 bilder i sekundet. De første 10 sekundene holdes tempoet oppe, mens det deretter synker litt, noe som gir et snitt på 4,9 bilder i sekundet i ti sekunder. De neste 20 sekundene detter tempoet ned på litt over 3 bilder i sekundet i snitt, og dette later til å være et tempo A550 kan opprettholde svært lenge hvis bare minnekortet er raskt nok. Vi brukte et Transcend class 10 8 GB SDHC-kort i vår test.

A500 holder et litt lavere tempo de første 10 sekundene, men klarer å opprettholde det lenger enn storebroren. 4,5 bilder per sekund er snitthastigheten de første 8-9 sekundene, og deretter legger kameraet seg på 4,3 bilder i sekundet i laaaang tid fremover. På 30 sekunder klarte det 131 bilder, mens A550 på sin side klarte 111.

Ved opptak i RAW er det langt mer data som skal lagres per bilde, og kameraenes evne til å holde farten oppe synker dermed drastisk. A550 møtte veggen etter ca to sekunder med full fart, og sank da fra 5 bilder per sekund til like over ett i sekundet. Den farten ble opprettholdt lenge, før kameraet til slutt gikk tom for damp. På 30 sekunder klarte det 42 bilder i RAW, 31 av dem i løpet av de første 20 sekundene, og 21 av dem igjen i løpet av de første ti.

A500 klarte på sin side knapt ett sekund med full pupp, før tempoet måtte settes ned fra fem bilder per sekund til like over 1,3. Det klarte 17 bilder på 10 sekunder, og deretter ble en hastighet på 1,2 bilder per sekund opprettholdt så lenge vi testet. 41 bilder på 30 sekunder er ikke langt bak A550, men på de første ti sekundene var tempoet merkbart lavere.

Med blits og JPG var begge testkameraene omtrent like raske, og her taper de litt i forhold til feltet. Begge testkameraene klarte omkring 1,2 blitsbilder i sekundet i omtrent 20 sekunder, men gikk etter det tom og måtte lades lenge nok til at gjennomsnittshastigheten over 30 sekunder la seg temmelig nært ett bilde per sekund.

Alt i alt er hastigheten på disse kameraene godkjent uten større problemer. Våre tester på dette er av nødvendighet ganske ekstreme, og de fleste normale brukere får svært sjelden behov for å tyne kameraene sine til de grader som vi gjør her. Forskjellene i praktisk bruk er dermed mindre enn man kan få inntrykk av, noe som er grunnen til at diagrammene over er basert på testing over 10 sekunder, mens vi faktisk tester tempoet i tidsintervaller tre ganger så lange.

Det overraskende her er at A550, med omtrent 15% ekstra piksler som skal lagres og prosesseres, faktisk er raskere enn A500 på det aller meste. Skulle vi tippet uten å teste ville vi umiddelbart trodd det motsatte ville være tilfelle, noe som ville gjort valget mellom disse kameraene til en avveining etter forskjellige behov. Slik det er, favoriserer vi A550 hårfint over A500 når det gjelder hastighet.

Og forresten: Siden de fleste kameraer nå er bra på dette, og de fleste brukere uansett foretrekker kortleser, har vi strengt tatt sluttet å måle overføringshastigheten når vi tester kameraer, men denne gangen gjorde vi det likevel av ren gammel vane. Begge testkameraene la seg på omtrent 15 MB per sekund, som er et svært bra resultat. Dette har tradisjonelt også vært en av Sonys styrker, så vi er ikke spesielt overrasket.

Som Sonyer flest er også disse speilreflekskameraene fulle av knapper, og i det store og hele synes ikke vi det gjør noe. Noen av dem er kanskje ikke helt optimalt plassert, men når flere knapper konkurrerer om plassen, må det nødvendigvis bli slik. Da er det litt merkeligere at man bruker en knapp for å zoome inn i vanlige LiveView, og en annen for å gjøre essensielt det samme i "MF Check LV"-modus. På samme måte synes det også litt ugjennomtenkt hvilke funksjoner man har direkte tilgang til via knapper, og hvilke som kun kan justeres via menyene. Det er Sonys uttalte intensjon at deres speilreflekser skal være de enkleste å bruke for kunder som går direkte fra kompaktkamera til sitt første speilreflekskamera, men om så er tilfelle synes vi de har gjort en i beste fall middels jobb.

Hovedmenyene er helt OK, men langt fra spesielt brukervennlige på noe vis i forhold til konkurrentene. Kameraene kan skilte med en helt grei informasjonsvisning av den pedagogiske typen. Den er en god hjelp for ferske speilrefleksbrukere, men er også en smule inkonsekvent og kan dermed være noe forvirrende også. På visningen av blender og lukkertid er det hele satt opp slik at mørk eksponering er til høyre, og lys eksponering til venstre, mens det på visningen av eksponeringskompensasjon like under (og som av og til er koblet til blender-/lukkervisningen ved hjelp av en pil ovenfra og ned) er omvendt.

Til å skulle være mest mulig brukervennlig for førstegangskjøpere er det fryktelig mye som må foregå manuelt på A550 og A500. Selve skrekkeksempelet er kanskje ikke noe som vil dukke opp særlig ofte, men like fullt er det noe som skulle gått automagisk, om Sony hadde gjort jobben sin her. Sett nemlig at du av en eller annen grunn har satt kameraet ditt til å bruke optisk søker, i "MF Check LV"-modus og RAW, og ønsker å benytte "smart teleconverter". Da vil du først møte på en feilmelding som forteller deg at du må gå ut av "MF Check LV"-modus. Når du har gjort det og trykker på knappen for "smart teleconverter" igjen, vil du få beskjed om at kameraet må settes i LiveView-modus. Om du da gjør det og så trykker på "smart teleconverter" IGJEN, får du til slutt beskjed om at den funksjonen ikke er tilgjengelig i RAW. Uvisst av hvilken grunn, for øvrig.

Joda, dette er et ekstremt tilfelle, og ikke en felle noen vil falle i mange ganger, men det illustrerer den omtanken vi savner litt i disse kameraene. Heldigvis får man på disse tre feilmedingene også beskjed om hva man skal gjøre, i motsetning til den småkryptiske "invalid operation"-meldingen tidligere modeller ga dersom de ble bedt om å gjøre noe de ikke hadde lyst til. En bedre løsning hadde riktignok vært å automatisere prosedyren, med en advarsel om hva som ble gjort, eventuelt endre på måten funksjonene fungerer på.

Dersom dette ikke er nok for deg, har vi flere eksempler. Som vi allerede har nevnt er det positivt med doble minnekortplasser, men det er av begrenset nytte når man må velge mellom dem manuelt med en fysisk bryter innenfor minnekortluken. Dette er helt klart noe som burde vært automatisk, i det minste dersom det ene kortet var borte, defekt eller fullt. Vi kan ikke krefe mer avanserte funksjoner som JPG på ett kort og RAW på et annet, eller samtidig lagring til begge kortene av backup-hensyn, men en liten bryter som ikke bare er knøttliten og vanskelig å betjene med forfrosne hanskekledte fingre, men også på innsiden av minnekortluken, burde Sony kart å unngå. Bare å ha denne funksjonen tilgjengelig i en eller annen meny kunne vært en liten men viktig forbedring i forhold til dette.

En annen justering vi gjerne skulle sett, er en "MF Check LV" funksjon som samtidig koblet kamera og objektiv om til manuellfokus når den ble aktivert, og tilbake etterpå. Slik det er nå må man gjøre dette manuelt, eventuelt tvinge fokuskotoren, noe den absolutt ikke har godt av, og når man er ferdig med funksjonen risikerer man å glemme å stille tilbake til autofokus.

Det viktigste ved et kamera er naturlig nok hvordan bildene blir. Selvsagt er det andre faktorer ved utstyret som påvirker det - er det et kamera du faktisk har med deg, ligger det støtt i hånden, forstår du bruken av det, og så videre - men gitt at du tar de beste bildene du klarer, er det kameraets bildekvalitet som er det avgjørende. Lenge etter at kameraet er pensjonert eller mistet over bord eller knust i sinne, skal du fremdeles ha og verdsette bildene som en gnag kom ut av det.

Dersom det er mulig råder vi generelt sett folk til å fotografere i både JPG og RAW samtidig. Dersom bildene blir bra i utgangspunktet og noen lunde slik man ønsket å gjøre dem, er det ikke så farlig med RAW, og JPG vil sannsynligvis duge mer enn godt nok, men i det øyeblikk man trenger å flikke på bildene for å få dem slik man ønsker, er det RAW som gjelder. Da har man et langt bedre utgangspunkt for etterarbeid, med mange ganger så mye bildeinformasjon i. Tar man både RAW og JPG samtidig, har man også mulighet til å bruke JPG-filene til å gi en kjapp kopi til bestemor, eller ta vare på som en ekstra backup, mens man har RAW-filen i tilfelle nøye etterarbeid skulle være nødvendig. Store minnekort og harddisker er billig for tiden, og blir bare billigere, så kostnadene med slikt er ikke noe motargument.

Men det var generelt. Sonys speilreflekser er sære greier akkurat på dette området. Tar man RAW og JPG samtidig vil kameraet nemlig lagre JPG-filer i stanradkvalitet, mens man ved opptak av kun JPG alene får mulighet til å velge ekstra høy kvalitet på JPG-filene, dvs det Sony kaller "Fine". Vi vil likevel anbefale at man tar både RAW og JPG, da forskjellen mellom de to JPG-kvalitetene i praksis vil være minimal, men det er uansett en særegenhet man bør være oppmerksom på, både når man bruker kameraet og når man ser på testbildene nedenfor.

Sammenligner vi RAW og JPG fra begge kameraene er det tydelig at man har noe å tjene på å skyte i RAW, men dette vil neppe være spesielt tydelig i utskrifter av normal størrelse, med mindre man har behov for å beskjære bildene forholdsvis kraftig.

Ikke overraskende er det mest smell i RAW-filen fra A550, som har litt høyere oppløsning enn A500, og dermed fanger flere detaljer. Likevel, også RAW-filen fra A500 ser bra ut, og i sammenligning ser JPG-filene en smule bløte ut i kanter og overganger. Det er mulig dette ville vært bedre med JPG i Fine i stedet for i Standard, men sannsynligvis skyldes det heller at kameraene underoppskarper JPG-filene en smule i forhold til det som er optimalt. Alle digitale bilder må oppskarpes digitalt i større eller mindre grad. Dette er ikke en reell oppskarping som sådan, men en prosess som fremhever lokale kontraster og overganger, og hvor kraftig og detaljert den bør være vil være avhengig av motivet og lysforholdene. Samtidig tenker produsentene også på hvem som bruker kameraet, og hvor sannsynlig det er at bildene fra det vil bli etterbehandlet. Dermed vil bilder fra kompaktkameraer, hvor etterbehandling ofte er relativt uvanlig, være oppskarpet mer aggressivt i kameraet enn bilder fra speilreflekskameraer vil være. Oppskarping kan ikke gjøres om med godt resultat, mens et underoppskarpet bilde kan skarpes ytterligere opp med godt resultat, så bilder fra speilreflekskameraer vil dermed ofte være mindre aggressivt oppskarpet enn bilder fra kompaktkameraer.

På grunn av nye testrutiner og -plansjer, vil ikke hovedkortbildene som er brukt i denne artikkelen være direkte sammenlignbare med tilsvarende bilder fra eldre tester, men alle hovedkortbildene i denne testen er innbyrdes sammenlignbare. De er alle tatt med samme innstillinger under helt identsike forhold, men det vil likevel være små forskjeller i eksponering og utsnutt, da vi nødvendigvis må bruke ulike objektiver og ikke alle kameraer utnytter det tilgjengelige lyset på samme måte.

Akkurat dette ser vi et godt eksempel på i bildet fra Canons 550D, som er en tanke mørkere enn de andre. Sonys representanter kommer greit ut av dette, selv om disse JPG-filene som nevnt ser litt underoppskarpet ut. Bildet fra GF1 på sin side ser ut som det er en tanke overoppskarpet. Ved første øyekast kan det se bra ut, men effekten er overdrevet og litt vel drøy til at vi kan godkjenne det i dette selskapet.

Råfilene fra de samme eksponeringene ser derimot bedre ut. Både eksponering og oppskarpingsgrad ser mer jevn og lik ut i alle bildene, og selv om Sonys kameraer kan vise til en meget god bildekvalitet i disse bildene, er det likevel Canons representant som trekker det lengste strået, mye takket være sin høyere oppløsning på hele 18 megapiksler, som 550D på ISO 100 faktisk evner å utnytte. Også Sonys A550 får uttelling for oppløsningen, og gir her ørlite granne bedre bildekvalitet enn sine lillebror A500. Panasonic GF1 på sin side imponerer med en bildekvalitet som kan synes å være på høyde med A550, om ikke et like hakk forbi! Imponerende, tatt i betraktning at det har 12 megapiksler mot A550s 14,5.

I praksis er forskjellene mellom disse kameraene, i RAW, svært liten på 100 ISO. Det er nok av detaljer i alle bildene, og under enkle forhold med mer enn nok av lys og kontrast, vil de alle fire kunne yte ganske likt. Skal vi skille snørr fra barter her er det andre ting vi må se på.

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Det er med andre ord helt tydelig at det ikke skal rare oppløsningen til for å kunne skrive ut en grei utskrift i A4-størrelse, gitt at man ikke beskjærer bildet i det hele tatt, så selv om Sony A500 legger seg nederst i feltet vårt av sammenligningskameraer, så er resultatet langt fra katastrofalt. Her kan man kutte bort over halve bildet og likevel få mer enn god nok utskriftskvalitet i A4. Også her ser vi imidlertid at A550 får uttelling for sin høyere oppløsning, og får derfor et høyere resultat. Ikke riktig like mye høyere som forskjellen i megapiksler skulle tilsi, riktignok, men likevel over 10% høyere.

Ser vi på målt MTF50 i forhold til antall megapiksler finner vi ut hvor godt kameraet utnytter antall megapiksler, og ikke overraskende stiller Nikons aldrende D90 høyt her. Det kameraet er kjent for å ha en strålende detaljgjengivelse på sine 12 megapiksler, men likevel er det bare i stand til å gi oss snaue 82% av den teoretisk maksimale detaljgjengivelsen. Dette er imidlertid et svært bra resultat i praksis, og noe som svært få kameraer er i stand til å gjøre det etter. Nærmest i vårt utvalg er det Canon EOS 550D som kommer, men Sonys A500 og A550 er ikke så veldig langt bak. Overraskende nok er det A550 som utnytter megapikslene sine best av de to, mens Canon EOS 500D her kommer på jumboplass.

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

Når vi øker ISO-verdien til 1600 ser vi tydelig at det blir mer støy i RAW-bildene, men ikke i JPG-bildene. Kameraenes støyfjerning tas i bruk for å fjerne støy i JPG-bildene rett fra kamera, men det går også ut over detaljene, og vi ser tydelig at det nå er langt bedre detaljoppløsning i RAW-filene, selv om det også er mer støy. Med optimal etterbehandling av gode RAW-filer er det mulig å få bedre resultat enn JPG-fil rett fra kamera, men det tar tid og krever både innsats og kunnskap, siden hvert motiv med ulik eksponering etc vil kreve individuell behandling.

Også her er det Canon EOS 550D som ligger best an, og dette kameraet får fremdeles god nytte av sine 18 megapiksler, men Sonys bidrag gjør det heller ikke verst. Det har skjedd mye innen digital støybehandling de siste årene, og Sony viser her at de kan sine sager de også, selv om de i dette tilfellet ikke helt har tatt igjen toppen. De tre øverste kameraene har fremdeles en imponerende god bildekvalitet, selv på 1600 ISO. Panasonic GF1 på sin side lider av en bildebrikke som er bare halvparten så stor som de andre, og sliter dermed atskillig mer med støy på denne ISO-verdien, men direkte katastrofalt kan vi ennå ikke kalle resultatet.

På 3200 ISO ser det ut til at GF1 er i ferd med å miste grepet, og denne verdien ville vi kun brukt på det kameraet i nødsfall, eller for å oppnå en spesiell effekt. Sony A500, A550 og Canon EOS 550D begynner alle å slite en del de også, men kan ikke sies å ha bikket helt over riktig ennå. JPG-filenes støyfjerning går nå heftig ut over detaljene, og støyen i RAW-filene er kornete og svært tydelig, men fremdeles er det et brukbart detaljnivå i bildene, og støyen er jevn og av forholdsvis "rolig" karakter. Skal man først måtte godta støy i bildene sine, er dette langt fra verste typen man kan måtte leve med. Canon 550D ser fremdeles best ut, av RAW-filene, og at man på 3200 ISO fremdeles kan skille de skrå kretsene litt til venstre for midten av bildet fra hverandre er intet mindre enn imponerende. På JPG, derimot, er forskjellen nesten ikkeeksisterende.

På 6400 ISO ser Sonyene ut til å sakke akterut, men det ser ikke bra ut for 550D heller. Pussig nok ser det bedre ut for A550 enn for A500, og sistnevnte ser ikke ut til å få uttelling for sin lavere oppløsning i form av mindre bildestøy - snarere tvert imot. A550 imponerer her, og gjør det bedre på høy ISO enn vi har sett fra Sony på lange tider. Både 550D og A550 har fremdeles en del detaljer igjen i RAW-filene, men JPGene ser absolutt ikke bra ut, og støyfjerningsgrøten er i ferd med å overta fullstendig.

På 12800 ISO er det ikke uventet langt fra bra bildekvalitet vi snakker om. Du skal være temmelig desperat for på benytte denne ISO-verdien, og bildekvaliteten blir deretter. Støyfjerningen i kameraene spiser fullstendig opp detaljene i JPG-filene, og i RAW drukner det meste av detaljer i en storm av støy. Det eneste som potensielt kan redde et bilde tatt i 12800 ISO fra å være fullstendig ubrukelig, er at støyen fra alle kameraene fremdeles har en ganske jevn karakter. For ikke mange år siden ville vi for lengst sett striper og fargeflekker i støyen, noe som er klangt vanskeligere å gjøre noe med i etterbehandlingen. 12800-ISO-bilder fra disse tre kameraene derimot, kan med rette etterbehandlingen finne på å kanskje kunne brukes til noe fornuftig, utrolig nok.

Sony A550 / Sony A500 / Canon EOS 550D / Canon EOS 500D Nikon D90 / Sony A380

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke direkte sammenlignbare.

Sony A500, JPG:                           200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800
Sony A500, RAW:                          200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800
Sony A550, JPG:                           200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800
Sony A550, RAW:                          200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800
Canon EOS 500D, JPG:     100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800
Canon EOS 500D, RAW:   100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800
Canon EOS 550D, JPG:     100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800
Canon EOS 550D, RAW:   100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med kameraet satt på automatisk hvitbalanse, med andre ord det som avgjort er mest brukt blant folk flest, og deretter måle differansen mellom bildenes hvitbalanse og det vi på forhånd vet at våre dagslyslamper gir. Vi må likevel gjøre oppmerksom på at dette er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

Selv om resultatene varierer en del alt etter hvilken ISO-verdi som er brukt, vil vi betegne hvitbalansen som bra på begge kameraer. Det dårligste de begge presterer er langt fra katastorfalt, og på det beste er det meget bra. I tillegg er det ekstra bra at det beste resultatet fra A500 faktisk er fra kameraets høyeste ISO-verdi, et område hvor resultatene tradisjonelt pleier å skli helt ut.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO     200: Sony A550 / Sony A500 / Canon 550D / Canon 500D / Sony A380 / Canon 50D / Nikon D90
ISO     400: Sony A550 / Sony A500 / Canon 550D / Canon 500D / Sony A380 / Canon 50D / Nikon D90
ISO     800: Sony A550 / Sony A500 / Canon 550D / Canon 500D / Sony A380 / Canon 50D / Nikon D90
ISO   1600: Sony A550 / Sony A500 / Canon 550D / Canon 500D / Sony A380 / Canon 50D / Nikon D90
ISO   3200: Sony A550 / Sony A500 / Canon 550D / Canon 500D / Sony A380 / Canon 50D / Nikon D90
ISO   6400: Sony A550 / Sony A500 / Canon 550D / Canon 500D /                     / Canon 50D / Nikon D90
ISO 12800: Sony A550 / Sony A500 / Canon 550D / Canon 500D /                     / Canon 50D

Gråtoner (20-23)
Gråtonene på begge kameraene er meget bra over hele fjøla. Det lille av variasjon som finnes er godt innenfor akseptable grenser, og det eneste lille vi finner å påpeke, er en liten tendens til utgliding på 3200 ISO for A550, men på 6400 ISO har kameraet fremdeles gråtonene godt under kontroll, så dette er for en bagatell å regne.

Hvitt og svart (19 og 24)
Det samme gjelder hvitt og svart, og vi har ingen ting å tilføye når det gjelder dette.

Hudtoner (1-2)
Mørk og lys hudtone er ikke like godt under kontroll, noe som i og for seg er ganske naturlig, da dette er farger som er vanskeligere å få korrekt enn helt nøytrale toner av grått. Likevel er dette helt godkjente resultater, og selv om de varierer noe etter hvert som ISO-verdien øker, er variasjonen så moderat at dette ikke er noe problem.

Blått, grønt og rødt (13-15)
Her er det en mye kraftigere feilvisning enn på andre toner vi har sett på, men heldigvis er feilen ganske konsekvent over alle ISO-verdier. Dette er bra fordi man da slipper å forvente andre farger enn man er vant til når man justerer ISO-verdien, og dermed en fordel over enkelte andre kameraer som later til å helt miste kontrollen over fargene på høye ISO-verdier. Vi skulle likevel helst sett at disse fargene var litt nærmere det ideelle enn de er.

Gult, magenta og cyan (16-18)
Kontrollen over CMY-fargene ser ut til å være noe strammere, og selv om vi ser feilvisning også på disse, er resultatet et godt hakk bedre enn på RGB.

Annet
Alt i alt vil vi si oss fornøyd med fargegjengivelsen på Sony-kameraene. Selv om enkelte farger er et stykke fra det ideelle, er fargerommet som helhet godt under kontroll, selv på ekstreme ISO-verdier, og fargerommet er stort og jevnt fordelt. Vi kan ikke si oss annet enn fornøyd med hvor bra Sony A500 og A550 håndterer fargene, og selv om vi ikke snakker om perfekt her, så er dette helt klart på trygg side av godkjent.

Dynamikkomfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamikkomfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamikkomfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamikkomfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På lav kvalitet, altså bilder med stor toleranse for bildestøy, ser vi igjen tendensen fra nettopp målingene av dette. Begge Sonyene legger seg midt i feltet, men A550 ligger jevnt over et lite hakk bedre an enn lillebroren A500, høyere oppløsning til tross. Høyere oppløsning betyr vanligvis mer støy, men her er det tydelig at Sony har implementert en noe bedre prosessering i A550 enn i A500, sannsynligvis for å skille de to ellers så like modellene litt fra hverandre. Uansett, disse resultatene er nesten kjedelig normale, og ikke spektakulære på noen måte, verken i positiv eller negativ retning. Kongen på haugen er fremdeles smått aldrende Nikon D90, som har holdt akkurat denne tronen siden lanseringen for snart to år siden.

Senker vi vår toleransegrense for bildestøy synker også Sonyenes dynamikkomfang. Ved høy kvalitet legger de seg ikke lenger midt i feltet, men havner ganske langt nede, riktignok i godt selskap. Det er fremdeles Nikon D90 som er en klar ener her, med Canon EOS 500D på en god andreplass. Nederst finner vi Sony A500 og A550, sammen med Canon EOS 550D. Med unntak av de helt ekstreme ISO-verdiene er riktignok heller ikke dette katastrofale resultater, men det er heller ikke noe klart punkt hvor resultatene bikker under det akseptable. Verdiene går jevnt nedover, og på de høyeste ISO-verdiene er dynalikkomfanget klart uakseptabelt dersom høy kvalitet er kravet, som definert over.

Solid, ergonomisk bra, og ikke like fullt av støvsamlende kroker som Sony pleier å være. Noe tyngre enn konkurrentene, men det gjør det også lettere å holde kameraet støtt.

Meget bra batterikapasitet, helt i toppen av sin klasse! Skal du ha bedre enn dette, må du nesten tidoble prisen.

Begge kameraene har skjerm som kan vippes opp og ned, men søkeren er mindre enn vi helst hadde sett den. A550 har en skjerm med fire ganger så høy oppløsning som A500, noe som alene er verdt den lille prisforskjellen, og vel så det!

Et noe schizofrent utvalg funksjoner gjør at vi er veldig i tvil om karakteren her, men vi har valgt å være greie. Funksjoner som LiveView og vippbar skjerm trekker opp, men at programskift og nedblendingsknapp mangler trekker ned.

Store problemer med autofokusen gjør at karakteren for dette blir heller laber. Ingen av testeksemplarene vi fikk fra Sony klarte å fokusere riktig på korte fokusavstander. Vi testet med alle fire objektiver vi hadde tilgjengelig, men feilen viste seg hver eneste gang vi sjekket. Et kamera med denne feilen er i mange tilfeller ubrukelig, men vi håper eksemplarer som er sendt ut på markedet oppfører seg bedre enn våre testeksemplarer. Det er vanskelig å si hvilken karakter et fungerende kamera ville fått, men sannsynligvis en del høyere enn dette.

Brukbar hastighet, med A550 klart i teten foran A500, til tross for større datamengde.

Brukervennligheten er midt på treet, så når Sony påstår at hensikten var å lage disse speilrefleksene så brukervennlig som mulig, har de skivebommet en del. Stort sett er det meste ikke katastrofalt, men en del later til å ha vært designet på autopilot. Mye må gjøres manuelt, som burde vært halv- om ikke helautomatisk.

JPG-filene er en tanke tåkete i forhold til hva som er mulig, men alt i alt er bildekvaliteten god. Støyen holdes bra under kontroll selv ved forholdsvis høy ISO, men JPG rett fra kameraet mister en del detaljer pga overaggressiv støyfjerning. A550 overrasker med å være bedre enn A500 på det meste, på tross av høyere oppløsning, men vi synes ikke forskjellen er stor nok til å gi dem forskjellig karakter på dette.

Med lanseringen av A500 og A550 tok Sony mål av seg til å erstatte populære A700 med ikke bare en, men to modeller. Merkelig tanke synes vi. Kameraene er temmelig forskjellige, og vi kan ikke med selv den beste vilje gå med på at disse to kameraene kan på noe vis betraktes som realistiske arvtagere til A700. Men hva er de?

Som vanlig satser Sony hardt på speilrefleksfronten, og med ikke mindre enn ti modeller til under seks tusenlapper, er det ganske tydelig hvor fokuset ligger. Dette ser vi igjen på funksjonssiden, hvor enkelte ting som etter vår mening er absolutt nødvendige, mangler. Sony, derimot, later til å se funksjoner som nedblending og programskift som unødvendige, eller i beste fall noe som kun avanserte entusiaster har behov for. Vi er ikke nødvendigvis enige i dette, men registrerer det bare som enda en indikasjon på at disse kameraene absolutt ikke er noen A700-erstattere, uansett hva Sonys markedsføringsfolk måtte påstå.

A500 og A550 kan imidlertid stille med fordeler som få andre kameraer kan bidra med. Vippeskjermen er i mange situasjoner ideell til makro- og nærfoto, og kameraenes doble minnekortluker er også velkomne, selv om de begrenses noe av at man må velge mellom dem manuelt. I tillegg har begge kameraene en svært god batterikapasitet, som er helt i toppklasse.

Desverre er det en del andre ting som ikke er i toppklasse. Brukervennligheten er for eksempel et område hvor Sony har prøvd og fått til en del, men også bommet på noe. Vi savner den til fingerspissene gjennomtenkte designen som f.eks Pentax kan fremvise, og synes at betjeningen av A500 og A550 fra et brukervennlighetssynspunkt virker temmelig uslepen og ikke helt ferdig.

Alt i alt er det mye bra ved disse kameraene, og det som ikke er fullt så bra er ikke katastrofale ting, med ett unntak: Autofokus. Med alle tre eksemplarene vi hadde tilgang til fikk vi alvorlige fokusfeil på korte avstander, uansett hvilket av våre fire tilgjengelige objektiver vi brukte. Vi testet om og om igjen, men fikk i større eller mindre grad alltid uskarpe bilder på korte avstander, uansett autofokusmetode. Med manuell fokus ble imidlertid bildene skarpe. Hva dette skyldes, vet vi ikke, men vi kan ikke konkludere med annet enn at problemet eksisterer. Hvor utbredt det er i kameraer som er sluppet på markedet kan vi ikke si noe om.

Med disse unntakene er A500 og A550 ganske gjennomsnittlige kameraer, og derfor ikke noe vi synes fortjener noen "Akam Anbefaler", men det betyr ikke at de er dårlige heller. Det er praktisk talt umulig å finne et dårlig speilreflekskamera på markedet i dag, og disse kameraene er langt fra noe unntak fra den regelen, bare man får et eksemplar som ikke har den samme feilen ved autofokusen som alle våre testeksemplarer hadde.

En betraktning og anbefaling vil vi imidlertid komme med, og det er ganske enkelt at dersom det står mellom disse to, kjøp A550. Prisforskjellen er minimal, i skrivende stund er A500 15 kr billigere enn A550 hos FotoVideo, og A550 er faktisk 9 kr billigere enn A500 hos Japan Photo! I de tilfellene hvor det er forskjeller mellom disse to kameramodellene, er A550 nesten uten unntak bedre enn lillebroren, og bare den langt bedre skjermen på A550 er verdt den lille prisforskjellen. Og vel så det. I tillegg er bildekvaliteten et hakk bedre, oppløsningen er høyere uten at det har gått ut over støyegenskapene - faktisk ligger A550 litt foran også her - og i tillegg er også hastigheten på A550 littegrann høyere. A500 vinner imidlertid på batterikapasitet, med CIPA på 1000 mot A550s 950 bilder per lading, men forskjellen er såpass vag og liten at vi ikke synes dette er noe å bry seg om.