Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

En ny legende?

Introduksjon

Panasonic viste i januar frem sitt hittil mest avanserte videokamera for hjemmebrukeren. Ved første øyekast kan det se ut som en oppgradering av SD9, som vi har testet tidligere, men ved nærmere undersøkelse virker det nesten som et nytt kamera. Gamle CCD-er er byttet ut med mindre CMOS-brikker, og ny opptikk og en søker er noe av det vi kan kose oss med i dette kameraet. Så gjenstår det å se om det er verdt de tolv tusenlappene du må ut med for å skyte neste familiegjenforening i full HD.

TM300 stiller ikke alene i denne klassen. I klassen hvor alle tar opp i AVCHD og er så små at du får plass i en jakkelomme finner vi kameraer fra både Sony og Canon. Nærmeste konkurrent er kanskje Canon HF S10, men det er ikke til å stikke under en stol at dagens testmodell ser hakket kvassere ut på spesifikasjonslista.

Sist gang vi testet slike kameraer, Panasonic SD9 og Canon HF100, var det førstnevnte som trakk det lengste strået. Vi har ikke fått fatt på et eksemplar fra Canon eller Sony denne gangen, men som nevnt kan det se ut som Panasonic stiller i en litt egen klasse denne gangen. 3 CMOS-brikker og 5.1 surround skal overbevise oss om dette. La oss ta en titt.

Fysikk og funksjoner

Design og byggekvalitet

Kameraprodusentene har kommet et stykke de siste årene når det kommer til design. Med TM300 understreker Panasonic dette. Nesten litt vemodig, for jeg er ikke lenger forbauset over helhetlig fargebruk, stilrene knapper og former lik Christina Aguilera på en god dag. Jeg kunne sikkert kommet med synsing og merknader, men på dette nivået er det snakk om smak og det ville aldri blitt mer enn synsing.

Isteden vil jeg trekke frem en smart detalj som tjener designet. Istedenfor å plassere en designmessig stygg tilbehørsko på toppen som vanlig, har Panasonic satt den på siden bak blitsen. Med en liten medfølgende adapter får du skoen rett vei og resultatet er at både funksjonalitet og design vinner.

Byggekvalitet er kanskje mer relevant nå som tilsynelatende alle kameraer har utseende med seg. I TM300 har de ikke lagt skjul på at plastikk er fellesnevneren. Men misforstå meg rett; du ville kanskje ikke bygd en skyskraper i plastikk, men på et videokamera fungerer det ganske bra. Kameraet fremstår solid og tettbygd.

Det er ingen knapper som stikker urovekkende langt ut eller andre ting som sitter utsatt til. Alt sklir strømlinjeformet sammen og utgjør en helhetlig og robust kamerakropp. Det er klart, jeg ville nok vært forsiktig med å bruke LCD-skjermen som håndtak, men det er vel heller regelen enn unntaket.

Som seg hør og bør er det en del tilkoblingsmuligheter og det er faktisk ingen som ikke har et deksel over seg. Det tjener designet og ikke minst holder det sand og støv ute. Så skal det nevnes at gummidekselet over lydkontaktene nok kunne sittet litt bedre, men det blir en bagatell.

Det er sjelden noe poeng å traske lenge rundt grøten. Panasonic TM300 er både pent og robust nok for de fleste. Her er det ingen åpenbare akilleshæler, så dette er rett og slett veldig bra.

Ergonomi

Nå skal vi se nærmere på hvordan denne lekre kamerakroppen gjør det i hånden på oss mennesker. Er knappene for små? Søkeren for liten? Det er tid for å se nærmere på ergonomien.

Vi starter med grepet. Et godt grep om kamera betyr at det rett og slett er behagelig å holde i og at du ikke må anstrenge deg for å holde det på plass. I tillegg er det en fordel å ha alle nødvendige knapper lett tilgjengelig. Alt dette avhenger til en viss grad av den enkeltes hånd og er i så måte en individuell sak. Likevel finnes det eksempler på kameraer som er vanskelige å holde uansett. Det er naturlig nok uønsket.

TM300 er såpass lite at de med små hender vil få perfekt grep om den rue overflaten som er på grepfeltet. Strammer vi holdereimen, som for øvrig er helt ok, går det ganske fint for oss andre også. Grepet er betydelig bedre enn på stamfaren SD9.

Det merkes fort at dette er et lite kamera. Så selv om det ikke er noen stor utfordring å starte opptak, må en være litt fleksibel i leddene. Noe sier meg at dette er ganske uunngåelig med et så lite kamera.

Søkeren kan trekkes ut.

Men til tross for at det er et så lite kamera, har Panasonic faktisk tatt seg bryet med å plassere en søker på kameraet. Dette er veldig greit om det skulle være mye sol og LCD-skjermen ikke klarer å vise bilde klart nok. Søkeren trekkes lett ut av kamerakroppen og da er det ikke noe problem å se i den.

Strømbryterhjulet for å bytte mellom opptaks- og avspillingsmodus er tydelig markert og det er akkurat vanskelig nok å bytte modus, slik at det ikke skjer ved et uhell. Resten av knappene er ikke revolusjonerende responsive, men de fungerer til sitt bruk. Jeg skulle kanskje sett at rec-knappen hadde et litt tydeligere ”klikk”. Jeg forestiller meg at med en kopp saft og to års bruk kan det bli vanskelig å merke om du virkelig startet opptaket eller ikke.

Under LCD-skjermen er det noen knapper, bla. menyknapp. Disse er rett og slett ganske dårlige og det er nesten rart ikke Panasonic har kostet på seg litt mer her. Det er vanskelig å kjenne om du faktisk trykket og hadde det ikke vært for tydelig merking ville jeg vært usikker på hvor knappene fysisk satt hen også.

Lite hjelper det da når du først klarte å gå inn i menyen at berøringsskjermen som du bruker for å navigere med ikke er den beste. Med litt trening klarer du å navigere deg frem, men se for deg en litt stresset situasjon og du må stille hvitbalanse. Da kan dette bli en utfordring. Trykker du for eksempel repetitivt på samme knapp klarer ikke kameraet å oppfatte mer enn det første trykket.

Helt i front på kameraet har vi en fokusring. I den grad det er liten nok dybdeskarphet på et slikt kamera til at en ser noe forskjell er ringen meget god å vri på og er helt på høyde med tilsvarende servofokuser på dyrere kameraer. Ringen kan eventuelt brukes til å styre zoom, men dette blir fort upraktisk.

Så med noen unntak er vi rimelig fornøyd med ergonomien her. Det er litt å gå på i knappene og berøringsskjermen.

Funksjoner

Dette videokameraet koster litt penger og hovedårsaken til dette ligger i funksjonaliteten. Kameraet er stappet fullt av mer eller mindre nyttige egenskaper som skal gjøre din feriefilm til den beste.

Men først det grunnleggende. Med sine tre bildebrikker av typen CMOS tar kameraet opp i AVCHD med en oppløsning på 1920x1080. Om ønskelig kan du justere ned oppløsningen til 1440x1080 og dermed spare litt plass. Det er blant annet slik HDV gjør det. Du kan også velge en lavere bitrate for å få plass til mer video. Maks bitrate er 17Mb/s. Canon har til sammenligning mulighet for 24Mb/s på sine modeller.

Innebygget i kameraet har vi 32GB lagringsplass. Dette holder til godt over fire timer i maks kvalitet. Setter du inn et SD-kort får du fort mer. Og det burde heller ikke være noe problem å ha med seg et par av dem.

Jeg nevnte så vidt berøringsskjermen og at det kunne være vanskelig å bruke den, men om du først finner veien til menyen og orker og trykke deg nedover åpner det seg en verden av muligheter. Antakelig flere muligheter enn folk flest har brukt for, men for teknologifantaster som undertegnede er dette himmelen.

For eksempel har jeg lyst til å justere eksponeringen manuelt. Så jeg setter kameraet i manuell modus og trykker et par ganger på skjermen for å finne eksponeringen. Da dukker et histogram opp. Jeg har valgt at det skal dukke opp akkurat der. Med hjelp av zebra-striper i tillegg bestemmer jeg meg for en eksponering og setter fokusen i manuell. Så fort jeg vrir på fokushjulet dukker en liten rute opp som hjelper meg med fokuseringen.

Men mens jeg driver med dette løper tilfeldigvis Elvis forbi kameraet. Var ikke han dø? Nå har jeg ikke tid til å fokusere mer, så jeg trykker raskt på full auto. Ansiktsgjenkjenningen fungerer og drar kjensel på Elvis. Det tar ikke lang tid før både fokus og eksponering er låst til kongens ansikt. Dessverre glemte jeg å trykke rec tidsnok. Ikke noe problem. Pre-rec sto på, så jeg har opptakk også et par sekunder før jeg trykket. Flaks!

Tilfeldigvis hadde jeg også justert på lyden i forkant. Jeg byttet fra surround til zoom-mic. Slik at når jeg zoomet etter han mot slutten av opptaket hørte jeg han fortsatt relativt godt. Jeg kunne selvfølgelig justert mikrofonnivået selv, men jeg stolte på kameraets evne til å velge nivå. Med zoom-mic vil det også fjerne stereoinformasjon og fokusere mer på det som er rett foran. Alternativt kunne jeg brukt ”fokusmic”, som gjør det samme uten at du behøver å zoome.

Jeg hadde også på vindkutt, men hadde hevet bassnivået, så stemmen hans ble ganske behagelig å høre på. Hadde han sagt fra på forhånd kunne jeg gitt han en mikrofon isteden, for mikrofoninngang er selvfølgelig på plass.

Litt senere på denne fiktive dagen bestemmer jeg meg for å ta en timelapse av en liten blomst som gror. Selvfølgelig hadde jeg blitt så begeistret da jeg så Elvis at jeg glemte å slå av opptaket. Vanligvis ville minnekortet vært fult av asfalt og innerlommer, men siden TM300 har en egen sensor som merker hvordan du holder kameraet slo det av opptaket selv når jeg la kameraet tilbake i lomma. Fem minutter senere slo kameraet seg av. Dette er nyttige funksjoner, men som også kan være ugunstige iblant. Da gir Panasonic deg lov til å slå dem av. Bra!

Så med nesten fullt batteri setter jeg på makrofunksjonen og timelapse.

Klumsete strømkontakt gjør at det ikke går å bytte fra batteri til nettstrøm uten å slå av kamera. Et av få trekkpunkter.

Jeg tror kanskje poenget mitt begynner å tre frem her. For et drøyt år siden skrøt jeg uhemmet av alle mulighetene til Sony SR12. ”Funksjonsbomben” SR12 blekner litt i forhold til Panasonic TM300. Og ikke bare er det mange av dem, men de lar seg styre. Ikke nok med at de kan slås av, men de kan tilpasses. Ord blir fattige, dette må oppleves.

Og med det som bakteppe blir det litt meningsløst å klage på ”shooting guide”-funksjonen som konstant forteller deg at du panorerer for fort. Det er jo bare å slå den av.

Når det kommer til manuell kontroll av grunnleggende eksponering, hvitbalanse og fokus er TM300 bra, men kan ikke måle seg med kontrollen du har på et mer profesjonelt kamera. Og så kan jeg foreslå for Panasonic at de implementerer en video-inn – mulighet. Det er vel det eneste jeg kan komme på som mangler.

Nå har jeg vel antakelig bare rispet i overflaten, men tror nok dere forstår poenget mitt. Rått!

Bruk og bildekvalitet

I bruk

Nå skal vi ta en titt på hvordan dette kameraet fungerer i praksis. Førsteinntrykket er ganske bra. Det er lett å forstå de essensielle funksjonene og så snart jeg forstod at det var berøringsskjerm, var alle kameraets funksjoner innen rekkevidde. Litt dumt er det likevel at berøringsskjermen ikke er helt lett å bruke. Dette resulterer i at du rett og slett holder deg unna å stille på ting underveis. Men så spør jeg meg: Hvem er det egentlig som gjør det uansett?

Oppstartstid kan være viktig for mange. Det kan ofte være forskjellen mellom å klare å fange et veldig spesielt øyeblikk og ikke. TM300 har en funksjon som kalles ”Quick-on”, det sier seg vel selv hva den gjør. Eneste ulempen er nok at den bruker litt strøm, men det er uvisst hvor mye. Men det er kanskje litt uvesentlig, for uten denne funksjonen (vi måler alltid uten) tar det intet mindre enn 3.5 sekunder fra du vrir bryteren til opptaket kan starte. Det er et sekund bedre enn alt annet vi har registrert.

Slår vi på ”Quick-on” tikker vi inn på 2,9 sekunder. Det er intet mindre enn imponerende! Tiden er en gjennomsnittstid og da er det vært å nevne at i et par tilfeller klarte vi å starte opptak etter 2,9 sekunder også uten ”Quick-on”!

Batteritiden er vesentlig og vår klassiske batteritest som skal simulere normal bruk varte i 121 minutter denne gangen. Det plasserer TM300 tilnærmet likt som SD9 og Sony sitt HC9. To timer er ikke lenger banebrytende, men svært tilfredstillende.

Under overskriften ”funksjoner” gikk vi gjennom en del av mulighetene som ligger i dette kameraet funksjonsmessig. Kunsten i TM300 sitt tilfelle er å ikke drukne i dem og kunne plukke ut de som er nyttige for deg i dine situasjoner. Mange av disse funksjonene kan du ha påslått hele tiden uten at det gjør noe skade.

Og med kameraet i full auto, så er det faktisk ganske enkelt å bruke.

Surround-mikrofon er en festlig finesse. Det er nesten godt gjort å få plass til fem retningsstyrte mikrofoner når de ligger flatt på kamera som her. Men: En nærmere undersøkelse av opptakene i lydetterarbeid viser faktisk at kameraet er overraskende godt til å høre hvor lyden kommer fra. Her er det faktisk et fullverdig surround-lydbilde.

Selve lydkvaliteten holder ikke akkurat kringkastingsnivå derimot. Det mangler varme i lyden, samtidig hører kameraet veldig mye og det er ikke nødvendigvis bra. Det er ikke alt vi vil høre. Det kan virke som mye av dette er med vilje for å få frem taletydeligheten. Og på et par TV-høytalere vil det kanskje virke mer tiltalende.

Bildekvalitet

Panasonic har ustyrt TM300 med 3 CMOS-sensorer. På grunn av teknologien bak CMOS hevder flere og flere at en får bedre bildekvalitet med en slik brikke fremfor mer tradisjonelle CCD-brikker. Samtidig er det visstnok veldig energieffektivt. Tre av disse brikkene betyr en for hver primærfarge, noe som skal resultere i bedre fargegjengivelse. Til gjengjeld blir fort brikkene mindre, det kan det gå ut over lysfølsomheten.

Optisk er det ikke så mye spennende å fortelle. Leica har levert optikken med 12x zoom. Det merkes fort at det ikke er en spesielt vid linse, men det kan en sjelden vente av forbrukerkameraer.

Noen objektiver har en tendens til å bøye bildet i kantene, dette er naturlig nok ikke ønskelig og gir samtidig en pekepinn på hvor pengene er brukt, eller ikke brukt i det hele tatt for å si det sånn. Derfor gjør vi en enkel test hvor vi filmer et rutenett og ser hvordan det former seg i kantene. Hos dagens testmodell må vi si oss rimelig fornøyd. Det er ikke vanskelig å se tønneformen i testbildet vårt, men det er ikke verre enn at vi aksepterer det. Men kanskje et punkt å forbedre til neste modell?

Når det kommer til lysfølsomhet legger Panasonic TM300 seg helt på linje med hva som er å forvente. Ikke regn med at du kan filme så mye etter solnedgang eller uten lys i taket, men om en av de to er oppfylt, skulle det gå fint. I verste fall har vi ”Color Night View”, som i praksis bare er en veldig treg lukker. Jeg synes dette er en dårlig løsning og ville heller sett en infrarød nattmodus slik for eksempel Sony har. Ingen er tjent med video som består av 2-3 uklare bilder i sekundet.

Fargegjengivelse er alltid noe folk spør etter. I hjemmevideo er det ofte ønskelig med presise farger og ikke minst bilder med mye sprut i fargene. Og det er på dette feltet de tre bildebrikkene kommer til gode. Trodde jeg i hvert fall…

Datamaskinen hjelper oss å måle fargegjengivelsen. Det betyr at vi kan gå ganske i detalj på hvor bra gjengivelsen er. Og av bildene kan dere tydelig se at det er et stykke mellom ønsket farge og gjengitt farge. Spesielt de blå fargene avviker, men også de gule har et hint av grønt i seg.

Legger vi vitenskapen til side, må jeg påpeke at jeg ikke har reagert på grønn sol eller manglende metning i havet. Bildene fremstår skarpe og fine.

Så vil jeg trekke frem en ting jeg oppdaget. I testrommet vårt har vi spesielle lysstoffrør for å gi rett lys til testbilder. Og lysstoffrør og CMOS-brikker behøver ikke være en god kombinasjon. Pga. måten brikkene fungerer kan det oppstå stygge linjer på bildet. Dette er ikke noe spesielt for dette kameraet, men noe å tenke på nå som CMOS-brikker blir mer og mer vanlige.

Rullende bilde som følge av CMOS-brikke er ikke spesielt for TM300.

Det er ikke på bildekvaliteten Panasonic TM300 utmerker seg. På samtlige punkter er det mer å gå på. Likevel må ikke folk tro at dette er et stort ankepunkt. Den merkbart bedre bildekvaliteten finner du ikke før du investerer et betydelig større beløp i et videokamera. I så måte kunne vi sikkert lagt på en ekstra stjerne, men det er fint å ha noe å gå på.

(PS: Vi skal prøve å få lagt ut litt redigert video i nær framtid, så følg med!)

Konklusjon

Jeg skal ikke legge skjul på at disse små, artige AVCHD-kameraene tiltaler meg veldig. For to-tre år siden så vi at tapekameraer ble utfordret av minnebaserte løsninger og nå vil jeg rett og slett påstå at det gamle magnetbåndet sliter. AVCHD har i teorien bedre bildekvalitet, veier mindre, bråker mindre og ikke minst tar mindre plass. Eneste ulempen er at det er tungt å redigere. De fleste redigeringsprogrammer har nå støtte for AVCHD, men det krever sin maskin.

Men selv i denne spennende kategorien videokameraer er det mulig å hevde seg et ekstra hakk. Og det er akkurat det Panasonic har gjort med TM300. De har laget et videokamera som har sine svakheter, men som til gjengjeld er så sterkt på andre områder at det overskygger svakhetene. Vi skal ikke se bort i fra at knappene kunne vært litt bedre eller at berøringsskjermen ikke når toppen, men det er ikke så kritisk at det ødelegger.

Derimot er det forbausende mye teknologi i dette kameraet. Vanligvis ville det vært en artig side ved kameraet, men her blir det faktisk en utgjørende faktor. Samtidig er det raskt, kan lagre 4 timer i høyeste kvalitet på innebygget minne, lett å ta med seg, tåler en støyt, pent… Ja, point taken.

Spørsmålet blir nok da: Er det verdt 11’000 kroner?

Hvis du er innstilt på å bruke over ti tusen kroner på et hjemmevideokamera så ja, utvilsomt. På den andre siden; om lommeboka og fornuften tilsier noe annet så nei. Jeg tror nok at du får langt rimeligere kameraer som vil tilfredsstille de flestes behov og som samtidig har mange av de samme kvalifikasjonene som TM300.

Men for alle del: Panasonic HDC-TM300 er bra. Veldig bra. Nesten legendarisk.

annonse