Fujifilm Finepix Z33 WP

Edmund Schilvold

3. juli 2009, 12:44

Lagre artikkel

Overblikk

Dette er sannsynligvis markedets minste vanntette kompaktkamera. Det veier bare 128 gram, alt inkludert, og glir lett ned i en lomme. Og siden kameraer fra Fujifilm pleier å levere god bildekvalitet, ser dette i utgangspunktet meget interessant ut.

Fysisk

Kameraet kan vel ikke akkurat kalles vakkert, men har i grunnen et nokså tiltalende og artig utseende. Når det gjelder robusthet, sier ikke Fujifilm noe om kameraets evne til å tåle støt, slag og kulde – det vi får vite, er at kameraet skal være vanntett ned til dybder på tre meter.

Noe av det negative vi umiddelbart legger merke til, er at fronten på objektivet sitter svært utsatt til. Det finnes ikke noe deksel, og glasset sitter heller ikke nedsenket i forhold til resten av fronten – snarere tvert imot. Men, vi kan forstå at man må inngå noen kompromisser når man skal lage et så lite vanntett kamera som dette.

Selve objektivet har et zoom-omfang som går fra 35 til 105 mm. Kameraet mangler dermed en skikkelig vidvinkel. Men, kameraet er til gjengjeld lite og kompakt.

Medaljen har som kjent ofte en bakside, og baksiden er den delen av kameraet vi er minst begeistret for. Der finner man en heller eksentrisk gummibelagt knapperad som det i beste fall tar litt tid å venne seg til.

I bruk

Kameraet er tålelig kjapt på det fleste områder, selv om autofokusen kan være noe treg, og visningen av bilder kunne ha vært raskere. Den minst brukervennlige siden ved dette kameraet er menyene, som vi vet at flere har irritert seg litt over. Hurtigmenyene er nemlig lagt opp på en slik måte at man ikke ser alternativene før man har valgt dem. Etter hvert som man venner seg til kameraet, vil kanskje ikke dette være noe problem, men sammenliknet med menyene på de beste av konkurrentene synes vi at menyene på Z33 WP er litt for uoversiktelige og spesielle.

Videre mangler kameraet funksjoner som optisk bildestabilisering, super makro og HD-video. Igjen, det mest positive med dette kameraet er at det er lite og lett.

Bildekvalitet

De store overraskelsene kom da vi begynte å analysere bildekvaliteten. Z33 WP setter nemlig nye rekorder – dessverre på de gale områdene. Bildekvaliteten er rett og slett elendig – i hvert sammenliknet med hva man i dag bør kunne forvente av et kompaktkamera. Kameraet sprengte vår vanlige støymålingsskala fullstendig, og vignettering (mørke bildekanter) er også et problem, spesielt på tele. Det er nesten ubegripelig at det står Fujifilm på dette kameraet. Og at Fujifilm på sine nettsider kan få seg til å presentere bildekvaliteten som ”powerful”, helt uten reservasjoner, sier noe om hvor mange klyper med salt man må bruke når man leser produsentenes egne presentasjoner.

Oppsummering

Konklusjon

Z33 WP er det fjerde kameraet i vår ”vanntett-runde” denne sommeren, og det kameraet vi er lengst unna å kunne anbefale.

Canon PowerShot D10 hadde utmerket detaljgjengivelse, Panasonic Lumix DMC-FT1 hadde vidvinkel og HD-video, Olympus Mju Tough 8000 hadde ekstraordinær robusthet. Z33 WP har ingenting av dette – de eneste markante fordelene det har er lav vekt og beskjeden størrelse – i kombinasjon med brukbar vanntetthet.

Bildekvaliteten er imidlertid så dårlig at man skal ha et veldig sterkt behov for lav vekt for å kunne rettferdiggjøre kjøp av Z33 WP framfor andre vanntette kameraer.

Klikk her for å lese hele testen
Bildegalleri

Utseendemessig framstår Z33 WP som en ganske morsom liten sak, og det gjør ikke noe at kameraet er tilgjengelig i både limegrønt, blått, rødt og svart. Dette, samt at kameraet kun veier 128 gram, og likevel skal være vanntett ned til tre meters dybde, utgjør kameraets nøkkelfortrinn.

Huset er relativt lite og tynt, og formen og de avrundede kantene gjør at det er behagelig å holde i. Dessverre er huset også preget av en forholdsvis stor glassflate – den som sitter foran selve objektivet – som framstår som veldig utsatt for alt fra fingeravtrykk til slag. Det finnes ikke noe deksel, og glasset er heller ikke nedsenket, slik det er på for eksempel Canon PowerShot D10 og Panasonic Lumix DMC-FT1.

Baksiden av huset gjør oss også betenkt. De to kolonnene med gummibelagte knapper fungerer for så vidt OK, men form og layout oppleves som litt eksentrisk sett i forhold til hva som er vanlig. Vår magefølelse sier nei, dette er ikke noen optimal løsning.

Objektivet kan i beste fall kalles gjennomsnittlig. Zoom-området begynner på 35 mm, og slutter på 105 mm. Det samme gjelder blenderåpninger – objektivet har en største blender på f. 3,7 (ved 35 mm), og en minste blender på f. 4,2 (ved 105 mm). Det er synd at objektivet mangler 28 mm vidvinkel – dette gjør at kameraet er lite eget til klassiske landskapsbilder.

Skjermen kan heller ikke sies å være noe mer enn gjennomsnittlig – hvis den da er det. Størrelsen er på 2,7 tommer, og oppløsningen på 230.000 punkter. Fujifilm framhever riktignok at overflaten er behandlet med en særskilt coating, slik at skjermbildet skal være lettere å se i sollys, men vi kan ikke si at vi merket noen særlig forskjell på denne skjermen og skjermen på andre vanntette kameraer. Skjermen synes heller å være mindre lyssterk enn man i visse situasjoner kunne ønske, selv når lysstyrken er skrudd opp til maksimum.

Ifølge CIPA-standarden kan kameraet ta 200 bilder før batteriet går tomt, og det plasserer Z33 WP i den nedre enden av kapasitetsskalaen. De fleste nye kompaktkameraer har en kapasitet på mer enn 200. Unnskyldningen til Z33 WP er selvfølgelig den beskjedne størrelsen.

Mekanismen for åpning og lukking av luken til batterirommet virker robust, men vi hadde foretrukket en annen løsning – man må først dra en liten knapp sideveis, og så dra selve luken en annen vei mens man holder den lille knappen nede. Det er litt for plundrete, selv om det sikkert gjør sjansen for at luken skal sprette opp minimal. Canon, Panasonic og Olympus har alle valgt mer lettvinte løsninger på sine vanntette kameraer. Hvorfor velger da Fujifilm den mest knotete?

På batteriet står det 3,7 V, 740 mAh. Typen er Litium-ion.

Verdens minste vanntette kamera (dette ifølge Fujifilm) er et forholdsvis ukomplisert kamera hva funksjoner angår. Det har den etter hvert ganske vanlige samlingen programmer – ”portrett”, ”landskap”, ”sport”, ”natt”, ”solnedgang”, ”snø”, og så videre, og en egen modus for autovalg av program, men mangler ellers en del av de finessene som man finner på de litt større konkurrentene. Ansiktsgjenkjenning er imidlertid med.

Bildestabilisering

Det eneste kameraet tilbyr på dette området er et eget ”anti-blur”-program, altså et program som skal forhindre uskarphet. Så vidt vi kan bedømme, gjør ikke dette programmet noe annet enn å kjøre opp ISO-verdien, slik at lukkertiden kan gjøres tilsvarende raskere.

Makro

Kameraet har en makro-modus, men med en nærgrense på cirka åtte centimeter, er den ikke noe særlig bedre enn middelmådig. Olympus Mju Tough 8000 har for eksempel en nærgrense på bare en centimeter i super makro-modus. Selv om brennvidden i makro-modus er noe forskjellig, blir forstørrelsen likevel bedre med Olympus-kameraet. Men, som bildet under viser, kan man da komme tett nok på når motivet er passe stort.

Video

Man kan velge mellom de to tradisjonelle oppløsningene – 640 x 480 og 320 x 240 (30 bilder per sekund, maks filstørrelse 2 GB), men det er også alt. Ingen HD-muligheter her. Videokvaliteten står i stil med bildekvaliteten – det vil si under pari.

AF-hastigheten er en av dette kameraets svakheter. I tillegg sliter kameraet noe mer enn konkurrentene med å fokusere i dårlig lys – vi fant at kameraet ved minste brennvidde-innstilling måtte ha minimum 1,5 EV i lys for å klare å fokusere. Tilsvarende tall for Olympus Mju Tough 8000 og Canon Powershot D10 er henholdsvis 0,9 og 0,8 EV.

Z33 WP gjør det imidlertid bra på oppstartstid. Faktisk best av alle kameraene i denne sammenlikningen.

Utløserforsinkelsen uten blits er lik null, slik den pleier å være på nyere kompaktkameraer, men Z33 WP gjør det forholdsvis dårlig på dette området når blits skal fyres av.

Kameraet er heller ikke spesielt raskt på fotografering av enkeltbilder.

På blitsfotografering plasserer kameraet seg omtrent midt imellom de raskeste og tregeste.

Kameraet er ikke spesielt glad i seriebilde-modus, og blir fullstendig utklasset av konkurrentene.

Det samme gjelder for filoverføring.

Som nevnt innledningsvis har kameraet en litt sær og krøkkete menyutforming. Vi tenker da særlig på hurtigmenyene, som er lagt opp slik at man ikke ser hva man kan velge av alternativer før man har bladd igjennom hele listen. Ett eksempel på dette er selvutløser-menyen. Videre er det ingen hurtigtast for hvitbalanse, ISO-verdi eller eksponeringskompensasjon. For å få fatt i slike innstillinger, må man gå inn i hovedmenyen og bla seg nedover i den. Dette gjør kameraet merkbart mer tungvint å bruke enn de andre vanntette vi har testet – i hvert fall hvis man liker å sette visse parametere manuelt. Kjører man med full automatikk på alt, er selvfølgelig ikke menyene et like stort problem, siden man da ikke har det samme behovet for å benytte seg av dem.

Vi nevnte også lukkemekanismen for batteriluken – den er av den plundrete typen. Når Canon, Panasonic og Olympus alle har valgt den enklere varianten, skjønner vi ikke helt hvorfor Fujifilm vil ha brukeren til å ”rive av seg neglene” hver gang batteriet skal lades eller minnekortet skal skiftes.

Sammenlikningskameraene er som følger:
Canon PowerShot D10: 35 til 105 mm, 12 megapiksler.
Panasonic Lumix DMC-FT1: 28 til 128 mm, 12 megapiksler.
Pentax Optio W60: 28 til 140 mm, 10 megapiksler.
Olympus µ 1050 SW: 38 til 114 mm, 10 megapiksler.
Olympus µ Tough 8000: 28 til 102 mm, 12 megapiksler.

Samlige av disse kameraene, som alle i større eller mindre grad er vanntette, er blitt testet her på akam i løpet av de siste halvåret. Så langt er det imidlertid kun Canon Powershot D10 som har fått vår helhjertede anbefaling. Olympus µ 1050 SW begynner å bli et gammelt kamera, men er med for at vi skal kunne se forskjellen (eller mangelen på sådan) på dette og det nye Tough 8000.

Vi begynner som vanlig med sinekartet, som er en plansje som blant annet viser en rekke fine og til dels hårfine horisontale og vertikale linjer. Bilder av sinekartet kan fortelle mye om et kameras evne til å skille mellom og gjengi fine detaljer. Det er også avslørende hva kvaliteten på konvertering av rådataene fra sensoren angår. Ingen av kameraene nevnt over tilbyr noen mulighet for arkivering av råfiler, men man kan ha i bakhodet at alle bilder begynner sitt liv som samlinger av rådata fra bildebrikken. I de fleste kompaktkameraer blir imidlertid disse dataene straks konvertert til JPEG-bilder i kameraet, uten at brukeren har noen særlig mulighet til å påvirke det som skjer.

Under ser vi resultatene fra fotograferingen av sinekartet med Fujifilm Z33 WP:

Resultatet for ISO 64 kan til nød passere, men detaljgjengivelsen i bildet er selv ved denne lave ISO-verdien relativt dårlig - linjene stopper omtrent ved tallet 20, hvis ikke litt før. Det er svakt.

Ofte er resultatene for de to laveste ISO-verdiene så godt som identiske, men ikke i dette tilfellet - ISO 100 fører til en klart dårligere detaljgjengivelse enn ISO 64. Linjene stopper omtrent ved 18, og de er mer kornete enn i ISO 64-bildet.

Ved ISO 200 faller kvaliteten enda litt mer - nå er linjene enda mer påvirket av støy.

Det samme gjentar seg ved ISO 400, og nå begynner bildekvaliteten å bli virkelig dårlig. Vi måtte ta utsnittet høyere opp for i det hele tatt å finne synlige linjer. Hvis vi sier at linjene stopper ved tallet 16, har vi vært ganske snille.

Interessant nok synes ISO 400 og 800 å være omtrent likeverdige hva bildekvalitet angår. Ja, faktisk synes ISO 800 å gi en anelse bedre detaljgjengivelse enn ISO 400. Dette er uvanlig, og kan muligens skyldes at støyreduksjonen i kameraet er sterkere ved 400 enn ved 800, og at sensoren ikke produserer noe særlig mer støy ved 800 enn ved 400.

Virkelig stygt blir det først ved ISO 1600, men et dårlig resultat ved denne ISO-verdien må betraktes som normalt så lenge vi snakker om kompaktkameraer.

Så til neste sammenlikning - ulike kameraer ved ISO 100:

Bildet fra Z33 WP har en særdeles svak kontrast, men selv det å øke kontrasten, noe vi eksperimenterte med i Photoshop, forandrer ikke det faktum at detaljgjengivelsen er dårlig - det blir bare lettere å se hvor dårlig den er. Mens Z33 WP gir opp alt ved cirka 18, går Canons D10 helt til 23-24.Panasonic tar linjene til cirka 22, og selv det gamle 1050 SW fra Olympus, som vi kritiserte sterkt for dårlig bildekvalitet, gjør det betydelig bedre enn Z33 WP. Ja, alle sammenlikningskameraene, inkludert Olympus Mju Tough 8000 og Pentax Optio W60, gjør det bedre enn Z33 WP.

Det noe kryptiske begrepet MTF står for "Modulation Transfer Function". Kort fortalt gir det en mulighet til å måle et systems evne til å gjengi detaljer - på en objektiv måte. Noen sammenlikner MTF med frekvens. De fleste av oss kjenner begrepet frekvens fra lydverdenen, og MTF kan også sies å handle om frekvens (linjepar per måleenhet). I motsetning til i lydverdenen måles altså frekvensen i forhold til avstand, ikke i forhold til tid. De som ønsker å lese mer om dette, vil finne en meget grundig forklaring (på engelsk) ved å klikke her.

Imatest sier seg stort sett enig i de observasjonene vi alt har gjort med øyet (det står altså ikke så galt til med synet vårt likevel). Resultatene gjelder bilder tatt ved ISO 100.

Ved korrigering for underoppskarping (Imatest skarper bildet når programmet mener at kameraet burde ha skarpet det mer for å kompensere for den softingen av detaljer som alltid oppstår som en følge av den digitale teknologien), blir resultatene noe annerledes. Z33 WP klarer nå såvidt å slepe seg forbi det gamle 1050 SW, men gjør det fortsatt dårligere enn Tough 8000, som vi også kritiserte sterkt for dårlig detaljgjengivelse.

MTF regnes for øvrig for å kunne gi en pekepinn på hvor store bilder man kan skrive ut. Derav tabellen under.

Det store spørsmålet nå blir hvorvidt resultatene fra sinekartet også gjelder andre typer fotografering der gjengivelsen av slike hårfine detaljer som på sinekartet kanskje er mindre viktig. Sinekartbildene tas dessuten vanligvis ved brennvidde (zoom-innstilling) på cirka 50 mm, sinekart-resultatene sier lite eller ingenting om kantskarphet ved bruk av vidvinkel.

Utsnittene under viser hovedkortet i 100 prosent. Det første utsnittet er fra midten, det andre fra nedre venstre hjørne. Alle bilder er tatt ved ISO 100, med en zoom-innstilling et sted omtrent midt mellom vidvinkel og tele.

Denne gangen bekrefter sammenlikningen av hovedkortutsnittene stort sett det inntrykket vi dannet oss på grunnlag av sinekart-bildene. Utsnittet fra midten av Z33-bildet viser at kvaliteten er dårlig - bildet ser ut som det er tatt ved ISO 400, ikke ved ISO 100. Bildet fra Canon PowerShot D10 har en helt annen klarhet. Z33-bildet befinner seg på omtrent samme nivå som bildene fra Olympus-kameraene og fra Pentax Optio W60 - skjønt vi foretrekker nok bildet fra Z33 framfor det fra Pentax W60.

Det var ISO 100. Ved høyere ISO-verdier vil forskjellene sannsynligvis bli enda tydeligere:

Som forventet er det ingen av kameraene som leverer særlig vakre bilder ved høye ISO-verdier. Fujifilm gjør det imidlertid verre enn noen av de andre allerede ved ISO 400. Det er mye støy i ISO 400-bildet fra Z33, også fargestøy. Selv de grøtete bildene fra Pentax og fra Olympus-kameraene er nok å foretrekke framfor det fra Z33.

Ved ISO 800 er det vanskeligere å felle en klar dom - Z33-bildet er muligens å foretrekke framfor bildene fra Olympus-kameraene, men det har et problem - kameraet har eksponert noe for lyst, slik at deler av bildet er nesten utbrent. Vinnerne i denne runden blir (nok en gang) Canon og Panasonic.

ISO 1600 er alltid en nødløsning, uansett hva slags kompaktkamera man har, og ingen av kameraene representert over gjør det særlig bra ved denne ekstreme ISO-verdien. Men måtte vi velge et av bildene, ville nok valget ha falt på det fra Panasonic.

Bildestøy-kurven for Z33 er så dramatisk at den ikke fikk plass i vår vanlige layout - for at den skulle få nok rom, måtte vi sette maksimum opp fra 4 til 8. Det er med andre ord mye støy i bildene fra Z33, og mer støy enn det som er vanlig for kameraer i denne klassen.

Årsaken til "berg-og-dal-banen" mellom ISO 400 og 800, er sannsynligvis at kameraet er programmert til å øke graden av støyreduksjon kraftig når man går opp til ISO 800. Resultatet er at så mye av støyen blir fjernet at Imatest finner omtrent like mye støy ved ISO 800 som ved ISO 200, noe som egentlig er helt unaturlig.

Så er vi kommet til neste post på programmet - bildene av rådhuset. Bildet er tatt ved ISO 100, ved en zoom-innstilling omtrent midt mellom vidvinkel og tele.

Bildet over er så lite at det sier lite om eventuelle forskjeller mellom sentrum og ytterkanter. Utsnittene, derimot, forteller ofte en langt mer interessant historie.

Samtlige bilder er tatt ved ISO 100, men ikke alle er tatt under nøyaktig samme forhold: Bildene for Fujifilm Z33, Canon D10, Panasonic DMC-FT1 og Olympus Tough 8000 er fotografert på én og samme dag, på omtrent samme tidspunkt, mens bildene for Pentax W60 og Olympus 1050 SW ble tatt på forskjellige dager sist vinter.

Canon er, som vi ser, igjen den klare vinneren, i hvert fall når det gjelder detaljgjengivelse, mens Panasonic redder litt av æren ved å ta andreplassen. Når det gjelder de tre andre, er nok bildet fra Fujifilm det beste totalt sett - dette på grunn av fargegjengivelsen og fraværet av kromatisk aberrasjon og skarpingshaloer. Men hadde vi sett kun på detaljgjengivelsen, ville vi nok ha gitt tredjeplassen til Olympus 1050 SW, mens Fujifilm og Olympus Tough 8000 ville ha fått bli igjen og krangle om sisteplassen.

Når Fujifilm ikke gjør det fullt så dårlig i rådhus-runden som vi hadde forventet, skyldes nok det at Z33 ikke lider like mye av uskarphet i kantene av objektivet som Olympus-kameraene. Dermed gjør Z33 det bedre når vi sammenlikner bildekanter enn når vi ser på områder nær sentrum. Det meste av det lille Z33 har av detaljgjengivelse blir bevart ut til kantene, mens Olympus' detaljgjengivelse, som er bedre enn den til Z33 når vi ser på midten, faller når man nærmer seg sidene.

Under er en sammenlikning av utsnitt fra midten av bildene fra Fujifilm Z33 WP og Panasonic DMC-FT1:

Utsnittene over viser med all tydelighet hvor stor avstand det er mellom Fujifilm Z33 og Panasonic DMC-FT1. Og DMC-FT1 er ikke en gang det beste på detaljgjengivelse - det kameraet er Canon D10.

Z33 gjør det overraskende bra på fortegning. Ifølge Imatest er forvrengningen nesten null både ved vidvinkel (35 mm)og tele (105 mm). Dette kan skyldes at kameraet korrigerer for forvrengningen ved hjelp av programvare.

Analysen av lysavfall, derimot, gir Z33 nok et minus i margen. Lysavfallet er riktignok bare middels ved vidvinkel, men ved tele er det nesten dobbelt så stort som det til de "verste" av de andre kameraene. Dette stemmer med våre visuelle observasjoner. Vignettering (mørke kanter) var godt synlig i bildet tatt på tele.

Verdien for "veiling glare" er et mål for faren for at det skal oppstå problematiske refleksjoner i objektivet. Fujifilm Z33 tildeles her en relativt lav verdi av Imatest, og gjør det altså forholdsvis bra på akkurat dette området.

Poenget med hvitbalanse er å kompensere for fargen til lyset man fotograferer i, et lys som ofte har en blålig eller gulaktig tone. Vår "stress-test" av hvitbalansen går ut på at vi avfotograferer en plansje med bestemte farger, og deretter lar Imatest vurdere hvor stort avviket er mellom ideell fargegjengivelse og det som faktisk kommer ut av kameraet. Z33 gjør det, som vi ser, relativt dårlig - det er et betydelig avvik mellom plansjens faktiske farger, og de fargene man finner i fotografiet av plansjen.

Dynamisk omfang sier noe om hvor stort omfang av kontraster kameraet kan "se". Har et kamera lavt dynamisk omfang, vil det ha en tendens til enten å la mørke partier gå over i svart, eller å la lyse partier gå over i hvitt og bli utbrent, avhengig av situasjonen og hva man velger å måle lyset etter. I den mørke enden av konstrastskalaen vil ofte støy påvirke det dynamiske omfanget fordi støyen fra elektronikken i kameraet blir høy sett i forhold til det tilgjengelige lyset som kommer inn (signalet).

Z33 begynner bra - og menger seg faktisk med de beste ved ISO 64 og ISO 100. Men etter denne lovende starten faller Z33 plutselig ned til bunnivå ved ISO 200. Så leverer kameraet et brukbart resultat ved ISO 400, og et utmerket resultat ved ISO 800, før det stuper ned i avgrunnen igjen ved ISO 1600. Det er for øvrig interessant at kurven for støy i den blå kanalen er nesten nøyaktig omvendt i form av kurven for dynamisk omfang. Det tyder på en sammenheng.

Kromatisk feilbrytning (også kalt aberrasjon) skyldes ujevn brytning av lysets bølgelengder i glasset i objektivet, og lilla ofte vanskeligst å kontrollere. Slik feilbrytning er gjerne lettest å oppdage langs kanter med høy kontrast, og akam.no stopper derfor gjerne ved Stortinget, der spesielt lyktestolpen til høyre på bildet har vist seg velegnet for testing av feilbrytning. Denne gangen fikk vi ikke plassert oss akkurat der vi vanligvis står, siden det der satt en større forsamling blomstrende solbadere. Men det er også en lyktestolpe i bakgrunnen.

35 mm, ISO 100:

Utsnitt fra bildet over:

Det er vanskelig å se noen aberrasjon av betydning i dette utsnittet - det er riktignok en antydning til lilla på venstre side av lykten, men for vanlige dødelige er nok dette å betrakte som mer eller mindre irrelevant.

Imatest finner heller ikke mye aberrasjon i forbindelse med sin analyse av sinekartet. Som ved måling av fortegning gjør Fujifilm det meget bra. Hadde bare bildekvaliteten vært like bra på andre områder!

Til slutt tar vi en titt på detaljgjengivelsen i bildet av Stortinget. Den store forskjellen på dette bildet og bildet av Rådhuset, er (bortsett fra at det er et bilde av Stortinget) at dette bildet er tatt ved det som er maksimal vidvinkel for Z33 WP – 35 mm.

Til tross for overeksponeringen i bildet fra Z33 WP (kameraet har forresten en tendens til å eksponere noe for lyst), er det ikke vanskelig å se at detaljene er langt bedre definert i bildet fra Panasonic DMC-FT1, i hvert fall når vi ser på senterutsnittet. Når vi ser på kantutsnittene, er forskjellen noe mindre, hvilket tyder på at Z33 WP har jevnere optisk kvalitet over det hele enn konkurrenten. Dermed blir avstanden mindre.

Lite og lett. Vanntett til tre meter. Spesiell utforming, men relativt behagelig å holde i. Ikke noe objektivdeksel – glasset er utsatt for riper og fingeravtrykk. Unødvendig kronglete åpning av luken for batteri- og minnekortrommet. Litt for sær utforming av knappene på baksiden.

Kun 200 i CIPA-verdi - blant de svakeste i klassen på levetid. Men separat lader medfølger.

Middelmådig. Ikke særlig mye å gå på når det gjelder lysstyrke.

Mulighet for "intelligent" valg av program, godt utvalg av programmer. Ellers heller tarvelige tilstander. Ikke HD-video. Ikke optisk bildestabilisering. Ikke noe LED-lys. Ikke super-makro. Ikke noe histogram til forhåndsbedømming av eksponering. Etc.

Litt treg, særlig i svakt lys. Takler halvmørke dårlig – slutter å virke når andre kameraer fortsatt klarer å fokusere. Minimale tilpasningsmuligheter.

Litt mye utløserforsinkelse ved bruk av blits. Svakt på filoverføring. Raskt på oppstart. For øvrig stort sett gjennomsnittlig.

Litt krøkkete på betjening. Primitive hurtigmenyer. Eksentrisk utforming av knappene på baksiden. Tungvint å endre ISO, hvitbalanse og eksponeringskompensasjon m.m. Tungvint åpning av luken til batterirommet.

Svært mye støy. Elendig detaljgjengivelse. Unøyaktig hvitbalanse. Men bra dynamisk omfang på lav ISO. Lite kromatisk aberrasjon. Lite uskarphet i kantene. Men mye lysavfall, særlig på tele.

Det finnes kun et par argumenter for kjøp av dette kameraet – kombinasjonen av lav vekt og brukbar vanntetthet (hvis man ikke trenger begge deler, bør man se på andre kameraer), samt lav pris. Kanskje kunne vi også ha tatt med utseende. Men bildekvaliteten er så dårlig at vi ikke er i nærheten av å kunne anbefale det. Og brukervennligheten er heller ikke noe å skryte av.

Vi hadde forventet mer fra et navn som Fujifilm, hvis kameraer vi flere ganger har berømmet for god bildekvalitet. Men Z33 WP har så mye støy og så dårlig detaljgjengivelse at det nesten ikke er til å tro. Hvis man tåler 50–80 gram ekstra i vekt, og er villig til å betale litt mer, kan man få kameraer som befinner seg på et helt annet nivå både når det gjelder brukergrensesnitt og bildekvalitet – vi tenker da på for eksempel Panasonic Lumix DMC-FT1 og Canon PowerShot D10. Og er robusthet det aller viktigste, er det vanskelig å finne noe mer solid enn Olympus Mju Tough 8000.
Bildegalleri

Les også

Canon D10, Fujifilm Z33 WP, Olympus Tough 8000 og Panasonic DMC FT1

25. juli 2009