Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

SamletestStore wifi-høyttalere

Test av større multiromshøyttalere: Denne gang er billigst også best

Seks multiromshøyttalere av den litt mer omfangsrike typen har vært inne til test. Fra øverst til venstre og rundt med klokken: Denon, Sonos, Bluesound, Audio Pro, Harman Kardon og Yamaha.

Du husker ghettoblasterne fra 80-tallet? Eller – om du er litt yngre – de tidlige variantene av strømmehøyttalere som kom for 15 år siden? Det kom lyd ut av dem, men det var stort sett det eneste positive man kunne si om dem. Lydkvaliteten var jevnt over ikke spesielt god.

La oss så spole kvikt fram til 2021. Nå er situasjonen en ganske annen: Lyden fra strømmehøyttalere med innebygget forsterker er blitt så anstendig at de kan erstatte et ikke altfor dyrt hifi-anlegg bestående av flere bokser.

Hifi-entusiastene griner nok på nesen, men for andre er én boks, eventuelt to bokser i stereo-oppsett, mer enn nok. Disse litt større og mer påkostede strømmehøyttalerne er uansett mer hifi-verdige enn hva de små strømmehøyttalerne vi testet forrige gang er.

Mange muligheter

I tillegg kan slike høyttalere enkelt settes opp i en multiromsløsning der høyttalerne er plassert i ulike rom i huset eller leiligheten, og vi kan styre hvilke enheter musikken strømmes til. Heri ligger muligheter som ikke eksisterte i musikk-streamingens barndom.

Men hvor gode er slike høyttalere egentlig? Og hvilke leverer den beste lydkvaliteten? En test av dette er en takknemlig syssel på mørke og kalde kvelder der covid-19 legger en ekstra skygge over tilværelsen. Da er det bare å finne frem spillelistene med vante testlåter og favoritt-trudelutter, spisse nyvaskede ører og krølle seg sammen i sofaen foran høyttalerne.

Real kos i koronaens tid, altså.

Vår test av seks slike høyttalere viser at kvaliteten er blitt høy. Testen viser at flere av dem spiller veldig høyt – de leverer rett og slett lyd som enkelt fyller store rom – og det uten at lydkvaliteten lider nevneverdig. Flere av høyttalerne leverer også overraskende god lydkvalitet.

Dette er produktene vi har testet:

ProductAudio Pro Addon C10 MKIIBluesound PULSE 2iDenon Home 350Harman Kardon Citation 500Sonos FiveYamaha MusicCast 50
annonsePris3 690,-8 498,-7 471,-6 449,-5 570,-4 299,-
Dimensjoner (H x B x D)166 x 320 x 180 mm420 x 198 x 192 mm225 x 380 x 180 mm212 x 374 x 172 mm203 x 364 x 154 mm123 x 400 x 200 mm
Streaming-standarderAirplay 2, Google Cast, Audio Pro multirom, Spotify ConnectAirplay 2, BluOS, Spotify ConnectAirplay 2, Denon Heos, Spotify ConnectGoogle Cast, Airplay 2Airplay 2, Sonos multirom, Spotify ConnectAirplay 2, MusicCast multirom, Spotify Connect
Innebygd taleassistentByttByttByttJa, Google AssistantByttBytt
BluetoothKrysse avKrysse avKrysse avKrysse avByttKrysse av
Andre tilkoblingerRCA, sub-utgangEthernet, USB-A, optisk/3,5 mmEthernet, USB-A, 3,5 mmIngenEthernet, 3,5 mmOptisk, 3,5 mm, RCA

Best i test: Audio Pro Addon C10 MKII

Med naturlig musikkgjengivelse og romfyllende lyd kommer Audio Pro C10 nærmest fullverdig Hi-Fi. Den lave prisen gjør dessuten at vi kan si: Billigst er best. 

Dette er altså den andre versjonen av denne høyttaleren - MKII - og den mangler det karakteristiske bærehåndtaket i lær, som forrige versjon hadde. C10 MKII er middels stor, har industrielt design og fås i hvit, grå og svart. Den har et kontrollpanel med knapper på toppen.

Den spiller musikk direkte fra de viktigste strømmetjenestene, lar deg strømme via Apples Airplay2, Google Cast (Chromecast) og Bluetooth, dog ikke Bluetooth med aptX-kodek. Akkurat det kan ses som lite viktig, siden de fleste vil bruke slike høyttalere koblet til wifi-nettverket.

C10 MKII har ikke støtte for høyoppløst musikk (24-bit), men du kan spille lossless fra for eksempel Apple Music.

Høyttaleren har en RCA-inngang bak, og kan dermed kobles til musikkspillende dingser som CD-spiller og platespiller (med innebygget phonoforsterker). Vinylentusiaster vil nikke anerkjennende til sistnevnte, men mange vil muligens heller koble platespilleren til et større anlegg. Behov for mer bass? Da kan høyttaleren kobles til en ekstern subwoofer. Hverken optisk eller koaksial inngang er dog på plass.

Bak fronten har den en 13 centimeter stor woofer til mellomtone og lave frekvenser, med en bassport bak, og to 20 millimeter store diskantelementer. Elementene drives av 40 watts og 20 watts klasse D-forsterkere. Audio Pros app er intuitiv i bruk og lett å navigere i.

Når det er sagt begynte det trått. For å koble vår iPhone til denne høyttaleren var ikke helt enkelt – den dukket simpelthen ikke opp. Men etter noen banneord og besvergelser fikk vi det til, og det ble ganske raskt klart at dette låt betydelig større enn boksens størrelse skulle tilsi. Lyden fyller uten problemer en middels stor stue.

Kari Bremnes’ «Månestein» hadde et solid bassfundament i bunnen – og det var faktisk så solid at vi lurte på om bassen ville dominere lydbildet for mye. Men på Talk Talks fine «Happiness Is Easy» var lydbildet balansert, med en solid, men ikke overdimensjonert bassgjengivelse.

Bassgjengivelsen er solid, men ikke svampete, og er i tillegg forholdsvis rask og kontant. Samtidig er det klart at dette ikke er en utpreget rockehøyttaler, noe avspilling av White Stripes’ «You Don’t Know What Love Is» tydelig viser. Garasjerock bør spilles på annet utstyr enn denne.

Nevnte «Happiness Is Easy» kan, med noe utstyr, få noe skjærende og spiss diskantgjengivelse, men ikke her. Diskanten avslørte et vell av detaljer uten å låte hardt og spisst. Det samme inntrykket fikk vi med annen musikk. Björk er ofte en utfordring i så måte, men hennes «Hyper-Ballad» fremsto balansert og fin, og med et anstrøk av varme.

Denne høyttalerens sterkeste side er likevel mellomtonen, og spesielt vokalgjengivelsen, som holder høyt nivå. Björks noe anemiske røst låter mindre anemisk her enn på de andre høyttalerne i testen.

Kari Bremnes låter sjelden anemisk, men det må ordentlig utstyr til for å gjengi det gåsehudfrembringende i stemmen hennes på skikkelig vis. Her er det tilløp til gåsehud.

Få innganger og mangel på støtte for ordentlig høyoppløst musikk til tross: Relativt lommebokvennlige Audio Pro C-10 spiller bedre enn de andre høyttalerne i testen, og er samlet sett testens vinner.

En god allrounder: Sonos Five

Sonos Five har relativt nøytral lyd, men mangler fylden til de beste.

Den tar et vell av strømmetjenester direkte, tillater strømming via Airplay 2, men ikke over Bluetooth. Five kan spille høyoppløst lyd (24-bit) fra Qobuz, Amazon Music og Dolby Atmos. Ryktene sier at støtte for Tidal vil komme.

Høyttaleren tilbyr ikke muligheter for stemmestyring – hverken Amazon Alexa eller Google Assistant er med. Noen vil antagelig savne det. Stemmestyring er dog mulig hvis Five er tilkoblet et annet Sonos-produkt med stemmestyring.

På innsiden har den tre 10 centimeter store bassenheter, en mindre mellomtoneenhet og to diskanter vinklet ut mot hver side. Hvert element får kraft fra en egen klasse D-forsterker. Hverken koaksial eller optisk inngang er å finne her. Har du iPhone tilbyr Sonos romkalibreringsfunksjonen Trueplay via selskapets eminente app – men som vi har nevnt ved flere anledninger: Det er skuffende at ikke Sonos har fått på plass støtte for iPhone 13-serien (eller nyeste iPad, for den del).

Vi opplevde ikke at dette revolusjonerte lydkvaliteten, men så lyttet vi også i anbefalt posisjon foran høyttaleren. Appen inkluderer også en equalizer som mange vil ha nytte av. Konkurrentene har uansett noe å lære av Sonos når det gjelder oppkobling. Vi lastet ned selskapets app, og 35 sekunder senere spilte Sonos Five musikk. Raskere og mer sømløst er det neppe mulig å gjøre det.

Gjengivelsen av Bronski Beats «Smalltown Boy» var både balansert og relativt nøytral. Samme inntrykk fikk vi med Donald Fagens «I. G. Y», men klangen var litt lysere enn hos konkurrentene. Også Talk Talks «Happiness Is Easy» lå i et litt høyere register enn det vi er vant med fra disse låtene.

Tross det lyse preget fremsto ikke diskanten som ubehagelig for ørene; den var snarere litt avrundet og behersket. Dette er positivt. Mellomtonen hadde ikke helt den samme fylden som hos Audio Pro, noe som førte til at Kari Bremnes’ stemme ikke helt hadde de sedvanlige fløyelskvalitetene.

Vokalgjengivelsen var altså ikke på nivå med de aller beste, men det låt likevel ganske godt. Sonos Five produserte et visst bassfundament i bunnen uten at bassen ble for dominerende. Bassen gikk ikke kjellerdypt, men var til gjengjeld hurtig og innbød til driv og tempo.

En styrke ved Sonos Five var høyttalerens evne til å holde styr på kompleks musikk. Der utmerket den seg positivt – den hadde for eksempel god kontroll på det mangefasetterte lydbildet både i Björks «Hyper-Ballad» og Talk Talks «Happiness Is Easy». 

Five viser at Sonos vet hva de driver med. Den leverer flott lyd for deg som ikke liker å fikle for mye med trøblete oppkoblinger og ikke føler behov for å bruke den som høyttaler for andre typer musikkspillere. Men den er kanskje ikke like imponerende som lillebror og tidligere testvinner Sonos One om man ser på størrelse og pris.

Kanskje i overkant nøytral: Bluesound Pulse 2i

Bluesound ser ut til å følge den samme designfilosofien som søsterselskapet NAD: Minimalistisk, lett industrielt design med rene linjer – alt i en middels stor boks.

Også Pulse 2i tar en rekke strømmetjenester direkte, er kompatibel med Airplay2 og har toveis Bluetooth aptX, som innebærer at den for eksempel kan sende musikk til trådløse hodetelefoner eller øreplugger. Høyttaleren spiller høyoppløst lyd, herunder MQA-filer fra Tidal. Høyttaleren har ingen egen mikrofon, men du kan styre den med taleassistenter på andre høyttalere eller mobilen.

Høyttalerelementene er her to 13 centimeter store bassenheter og to 25 millimeter store diskantenheter, som ifølge Bluesound drives av 150 watt forsterkerkraft av klasse D-typen. I likhet med Sonos har Bluesound forstått verdien i brukervennlig tilkobling – her ved hjelp av selskapets app. Det gikk mindre enn ett minutt før Pulse 2i spilte musikk fra Spotify på vår mobiltelefon. Slik skal det gjøres.

Lydmessig var førsteinntrykket at Pulse 2i leverer utpreget nøytral lyd med noe mer sting i diskanten enn konkurrentene. Flere lyttesesjoner senere var det klart at realiteten stemte godt med førsteinntrykket. Den nøytrale gjengivelsen gjør Bluesound til en utpreget lydig formidler av musikk – den hverken legger til eller trekker fra noe i lydbildet. En slik analytisk og hifi-korrekt tilnærming vil mange sette pris på, mens andre vil synes at det blir for klinisk.

I et oppsett med separate enheter kan kliniske tilbøyeligheter justeres med andre komponenter, men her er ikke det mulig. Vi har bare én boks å forholde oss til, og da er ikke til å komme bort fra at Bluesound Pulse 2i i våre ører har en i overkant analytisk akustisk signatur.

Vi har hørt både Jeff Buckleys «Everybody Here Wants You» og Talking Heads’ «Psycho Killer» gjengitt med med mer varme og glød enn her. Diskanten er altså ikke så avrundet som på Sonos Five, og dette kan være høyttaleren for deg som foretrekker musikken presist og detaljert tegnet opp.

Lyden av Sades «Smooth Operator» illustrerer mellomtone og bass: En noe slank mellomtone gjør at vi tidvis savner litt fylde i vokalen. Bassen er relativt behersket og Pulse 2i leverer ikke basstrykket i bunnen som noen av konkurrentene kan skilte med. Ingen hiphop-boks, dette.

De analytiske kvalitetene kommer til sin rett på kompleks musikk, som denne høyttaleren har god kontroll på. Både Björks «Hyper-Ballad» og XTCs «Making Plans for Nigel» fremstår ryddig og er godt organisert. 

Med Pulse 2i leverer Bluesound nøytral kvalitetslyd for deg som vektlegger analytiske kvaliteter i lydgjengivelsen og vil ha mulighet til å spille av høyoppløst musikk. Basshoder bør styre unna.

Tydelig rockepreg: Yamaha MusicCast 50

MusicCast 50 er en middels stor strømmehøyttaler med et litt annerledes design enn de andre produktene i testen – den er rund i formen og er noe mindre minimalistisk enn de andre.

Den spiller musikk fra de viktigste strømmetjenestene direkte, lar deg strømme via Airplay og Bluetooth. Bluetooth har støtte for AAC, men ikke aptX. Du kan også spille av høyoppløste filer, i alle fall lokalt: MusicCast 50 støtter FLAC opptil 192 kHz/24-bit.

Bak chassiset finner vi to 10 centimeter store bassenheter og to 30 millimeter store diskantenheter. Høyttaleren har altså to bassenheter av en viss størrelse.

Å få MusicCast 50 til å spille musikk sendt fra vår mobiltelefon tok sin tid. Kontrasten er stor til konkurrenter som tar seg av oppkoblingen med en app og gjør det unna på et halvminutt. Yamahas app er dessuten hverken den mest moderne eller elegante.

Når det først strømmer musikk ut av høyttaleren har den et solid bassfundament i bunnen, og bassen er attpåtil både kjapp og kontant. Massive Attacks «Karmacoma» får ordentlig trøkk her, og vi liker det. Diskantgjengivelsen er presis uten å bli så spiss at det skjærer i ørene. Björks S-er er tydelige, men aldri så mye at det blir plagsomt.

Vi liker gjengivelsen av gitarstrenger. På Talk Talks «Happiness Is Easy» er strengelyden svært markant – den gjengis med autoritet. 

Hvis vi skal én innvending mot denne høyttaleren, gjelder det gjengivelsen av vokal. Både på Bronski Beats «Smalltown Boy» og Donald Fagens «I.G.Y.» høres vokalen mindre naturlig ut enn ventet, og mangler fylde og kropp. Mellomtonegjengivelsen står følgelig ikke i stil med bass- og diskantgjengivelsen.

Hvordan håndterer så MusicCast 50 kompleks musikk? Middels bra, er inntrykket. Björks «Hyper-Ballad» er en tanke uryddig, mens «Up The Bracket» med Libertines låter bedre.

MusicCast 50 er høyttaleren for deg som tåler litt teknisk strul, gjerne vil bruke den sammen med andre avspillere og spiller mye rytmisk musikk – gjerne i et større rom.

Mye trøkk: Denon Home 350

Home 350 er en relativt stor strømmehøyttaler, men den har likevel relativt diskré og smått minimalistisk design.

Den har innebygget støtte for de viktigste strømmetjenestene, tilbyr strømming via Airplay 2 og Bluetooth. Avspilling av høyoppløste filer er støttet (FLAC opptil 192 kHz/24-bit), men du får ikke innebygd stemmestyring.

Bak fronten har høyttaleren en bassenhet på hele 16,5 centimeter, to mellomtone-drivere på 50 millimeter og to diskantenheter på 19 millimeter, som er vinklet ut til sidene for, om mulig, økt stereoperspektiv. Hver enhet drives av hver sin klasse D-forsterker.

Denon har en app for oppkobling, men den ser ikke ut til å legge opp til full automatikk, så man må gjennom en del steg før avspilling. Vi opplevde det å koble iPhone til Home 350 som noe tungrodd.

I full sving spiller denne høyttaleren høyt og med solid basstrøkk. Det er intet mindre enn overraskende hvor mye bass en slik boks kan levere. «Klubbaktig», sier våre notater, og vi er ikke et øyeblikk i tvil om at bassen er for dominerende. Til dels skyldes det nok bassporten på baksiden, noe som innebærer at noe av buldringen kan reduseres hvis Home 350 ikke plasseres kloss inntil en vegg.

Så oppdager vi at Denon byr på en equalizer, og med bassen skrudd ett hakk ned blir lydbildet straks mer balansert. Bassen er riktignok ikke så kjapp og responsiv som hos de beste konkurrentene. Dette er definitivt en rockehøyttaler.

Vokal gjengis fint og med naturlig autoritet. Stemmene til både Kari Bremnes, Jan Eggum og Warren Zevon låter flott. Diskanten er ikke så skarp og detaljert som hos Bluesound. Følgelig kan Home 350 oppleves som litt lite engasjerende – eventuelt som nøytral og korrekt, alt etter lytterens preferanser.

Når det drar seg til og høyttaleren blir foret med innviklet musikk, er det tydelig at den ikke klarer å organisere greiene 100 prosent. Når kompleksiteten øker sklir musikkens ulike komponenter for mye i hverandre.

Talk Talks «Happiness Is Easy» låter en tanke grøtete. Også Iggy Pops «Lust for Life» stresser høyttaleren, men låter noe bedre.

Uansett: Det svinger av Denon Home 350, og det er nok også mange som vil like dette meget godt.

Mye moro: Harman Kardon Citation 500

Citation 500 er en stor strømmehøyttaler med relativt sobert design, ikke ulikt andre høyttalere i testen.

Den spiller musikk direkte fra de viktigste strømmetjenestene. Du kan ikke strømme musikk via Airplay, men via Google Cast og Bluetooth. Det er dog ikke snakk om Bluetooth aptX. Avspilling av høyoppløst lyd lar seg ikke gjøre, men du får til forskjell fra de andre høyttalerne i testen Google Assistant rett på høyttaleren.

Høyttaleren har to 8,9 centimeter store bass- / mellomtone-elementer og to 20 millimeter store diskantenheter. Disse drives av en forsterker som yter 100 watt (oppgitt av selskapet).

Citation 500 var ikke å finne da vi skulle koble iPhone til høyttaler, og det lot seg simpelthen ikke gjøre tross mange forsøk. Av en eller annen grunn hjalp det å bruke en annen iPhone, men det virker som Harman her kan lære litt av Sonos og Bluesound. Enheten vi testet var riktignok ikke ny, så det kan hende at et tidligere oppsett spilte inn og kompliserte ting.

Vel i gang var det første som slo oss at denne høyttaleren spiller så høyt at den ikke har noen problemer med å fylle ei svær stue med lyd. Det er forsåvidt ikke overraskende, siden Citation 500 er den største høyttaleren i testen.

Den leverer et solid basstrykk uten at bassen dominerer lydbildet fullstendig. Bassen er dog ikke av den raskeste; man merker at den er litt langsom, litt treig. For å sette det på spissen og overdrive litt: The Clash-hymnen «London Calling» nærmer seg reggae her, og det kan vi ikke ha noe av.

Høyttaleren er en smule ivrig i diskantområdet, noe som gjør at trompeten til Miles Davis og sibilantene til Kari Bremnes låter litt spisse og skjærende. På annen musikk merkes ikke dette, så noe stort problem er ikke dette. Mellomtonen har vi ikke så mye å utsette på.

Et ankepunkt er dog at Citation 500 ser ut til å takle kompleks musikk med lite skjematisk struktur og mangfoldig instrumentering mindre godt enn de fleste konkurrentene. Den har problemer med holde styr på både Björk og det nordnorske hardcore-bandet Ondt Blod, som gjengis noe mindre ryddig enn ønskelig.

Den gjør like fullt jobben ganske godt. For tross de nevnte svakhetene har den én styrke en del av konkurrentene ikke har: Den spiller engasjerende og får det til å rykke i rockefoten. Der en del av de andre er nøytrale og kliniske, er Harman Kardon Citation 500 morsom og underholdende.

Eier du noen av produktene i samletesten?

Hjelp andre ved å skrive en anmeldelse

annonse