Vi har funnet det aller beste kompaktkameraet du kan kjøpe

Alle er gode, men hvilket er best?

Kristoffer Møllevik

Lagre artikkel

Entusiastkompakt, premiumkompakt, ekspertkompakt – et kjært barn har fått mange navn. Ingen er feil eller mer riktig enn de andre, men vi liker entusiastkompakt best. Premiumkompakt høres litt ut som et begrep som utelukkende er forbeholdt toppmodeller (eventuelt gullforgylte utgaver av toppmodeller), og ekspertkompakt får det til å høres ut som du må ha vært aktiv fotograf i et tosifret antall år for å bruke kameraene. Entusiastkompakt er bedre, det forteller oss at dette er et kamera for deg som er mer interessert i fotografering enn bare «knipsing», og som enten vet hvordan man tar gode bilder, eller interessert i og villig til å lære deg det. Tenker nå vi. Er du uenig i den definisjonen, så har du lov til det.

Uansett hva du velger å kalle det, så er dette en kategori kompakte digitalkameraer med langt mer avanserte funksjoner og bedre spesifikasjoner enn hva som har vært vanlig i kompaktkameraklassen. Det største fortrinnet er nok den forholdsvis store bildebrikken, som kan være fra fire ganger til over ti ganger større enn den i et «vanlig» kompaktkamera. I kombinasjon med mer lyssterk optikk gjør dette at disse kameraene tar bilder med lite bildestøy, og når mange av dem i tillegg er utstyrt med gode bildestabiliseringsfunksjoner, egner de seg mye bedre under vanskelige lysforhold enn sine noe billigere småsøsken. Generelt sett kan dette samles under fanen «Mye bedre bildekvalitet».

Når undertegnede blir spurt av venner og kjente om hvilket kamera de bør kjøpe, er svaret mitt som regel alltid, etter en kort samtale om hvilket behov og ambisjoner de har, et entusiastkompaktkamera. Mye av grunnen til det står i avsnittet over. De tilbyr ikke samme fleksibiliteten som et systemkamera der du kan skifte optikk etter ønske, men de fleste av dem kommer med en allsidig brennvidde som tilsvarer en normalzoom, som nok dekker de flestes behov i de fleste tilfellene. De mer avanserte funksjonene gir deg profesjonell kontroll over bildene dine, noe som er veldig fint for deg som er såpass interessert i fotografering at du er klar for å ta steget ut av «auto». Og sist, men ikke minst (eller jo, på en måte) så gjør den kompakte størrelsen at de er mye lettere å ta med seg enn de fleste systemkameraene, slik at det blir mer sannsynlig at kameraet faktisk blir brukt.

«Å, entusiastkompaktkameraer er så fantastiske og fotografering er så gøy og bla bla bla bla - hold nå munn og kom i gang med samletesten for...» sier kanskje du nå. Jesssør, sier vi da. La oss presentere markedets mest interessante modeller:

Som du kan se i tabellen under har hvert kamera ulike styrker og svakheter. Fujifilms X100T har for eksempel den største bildebrikken, men det er også det største kameraet i testen, og det har ikke zoom.

I motsatt ende av størrelsesskalaen finner vi Canon G9 X, som er testens mest kompakte og lommevennlige kamera, men som ikke har like lyssterk optikk som de andre.

Noen har elektronisk søker, andre har ikke det. Noen har berøringsskjerm, andre igjen har ikke det.

Hvilket kamera har best kvalitet på stillbilder og video, hvordan er skuddtakt, betjening og funksjoner? Det skal vi begynne å finne ut av på neste side »

Akkurat i denne kategorien er det vanskelig å kåre noen vinner, for det som er best for oss er ikke nødvendigvis det som er best for deg, og det er forholdsvis store forskjeller på kameraene. Er det viktig å ha et kamera som ser bra ut, slik at det blir en utvidelse av antrekket ditt, litt på samme måte som et armbåndsur? I så fall ville vi sett nærmere på Fujifilm X100Ts retrodesign. Vil du ha noe litt mindre, men som fortsatt har et litt særegent preg, kan Panasonic LX100 være verdt en nærmere titt. Dette er også de to største kameraene i testen, og begge er litt i største laget for å gå med i jakkelommen.

Canon-kameraene og Sony RX100 IV er forholdsvis like i den forstand at samtlige har latt funksjon gå foran form, uten at de er stygge av den grunn. G7X Mark II ligner ganske mye på RX100 IV, men har et bedre kameragrep som vi liker godt. Vi er ikke så veldig begeistret for det klumpete søkerhuste til G5 X, men må innrømme at det gir kameraet et litt «proft» preg. Alle disse tre er litt store for lommene på selv «comfort fit»-bukser, men får plass i en «vanlig» jakkelomme, selv om vekten på over 300 gram gjør at de er litt i det tyngste laget til at undertegnede synes det er komfortabelt i lengden.

Skal du ha et skikkelig lommekamera er det Canon G9 X som gjelder, siden det er slankt nok til å gå i en vanlig bukselomme og lett nok til at vi ikke synes det blir ukomfortabelt å ha med rundt på den måten over tid. Kompaktheten har dog sin pris, og kameraet har hverken søker, fleksibel skjerm eller like lyssterk optikk som de andre kameraene i testen. Det kommer vi mer tilbake til videre i testen.

En søker er den greia du legger øyet inntil på en del kameraer for å se hva du tar bilde av. Kameraene i denne testen med søker, har en såkalt elektronisk søker. Det vil si at istedet for speilreflekskameraenes system av prismer og speil, ser du egentlig på en liten dataskjerm. Søker eller ikke søker er et spørsmål som ser ut til å dele markedet og brukermassen i to. Hvis du har fotografert en stund og kjenner deg selv som fotograf vet du kanskje om en optisk eller elektronisk søker (EVF) er et «må-ha» for deg, og dermed kan du utelukke to av testens kameraer allerede her. Men i tilfelle du er litt usikker, la oss bruke litt spalteplass på noen fordeler og ulemper med å ha en søker.

Det er flere fordeler med en elektronisk søker. Den er gull verdt hvis vi tar bilder i skarpt sollys, når plagsomme refleksjoner kan gjøre det vanskelig å se bildet på skjermen, spesielt hvis kameraet ikke har en fleksibel skjerm som vi kan vri på. Den gjør det enklere å holde kameraet stødig, siden vi får et ekstra «forankringspunkt» mot hodet, som i tillegg er en kroppsdel de fleste av oss har lettere for å holde stille enn for eksempel hendene. Og for noen - og undertegnede inkludert - veldig viktig for «fotofølelsen». Følelsen av at du fotograferer og ikke bare «knipser». Dette er høyst subjektivt, og antakeligvis viktigere for fotografer som har holdt på med systemkameraer noen år, enn for de som skal ha sitt første kamera og til nå har tatt bilder med mobiltelefonen.

Ulempen med en søker på kameraet er at den tar plass og dermed gjør kameraet litt større, i tillegg til at det blir litt mer kostbart. I mange tilfeller kan man klare seg helt fint uten søker, men om mulig foretrekker vi helt klart å ha den.

Fire av testens kameraer er utstyrt med elektronisk søker: Fujifilm X100T, Canon G5 X, Sony RX100 IV og Panasonic LX100. Alle gjør en god jobb og tilfredsstiller våre søkerbehov, men hvis vi likevel må rangere dem, blir det i rekkefølgen over, fra best til «minst god», siden ingen av dem egentlig kan beskrives som dårlige. Etterslepet (som påvirker skarpheten i søkerbildet når vi beveger kameraet) er ganske lik på X100T, G5 X og RX100 IV, mens LX100 sliter litt mer. Ikke veldig mye, men litt.

Fujifilm X100T stikker av med topplassen siden den lar oss velge mellom en elektronisk og en optisk rammesøker. Det vil si at den optiske søkeren ikke ser ut gjennom objektivet som på et speilrefleks, men rett gjennom et vindu over objektivet. En konsekvens av dette er at komposisjonen du ser i den optiske søkeren ikke er helt som det blir på bildet, så det må du ta høyde for under fotograferingen. Fordelen er at den egner seg bedre til å spore motiver i bevegelse, særlig under vanskelige lysforhold. For mer nøyaktig komponering er det bare å slå på EVF-en, som spretter opp inne i den elektroniske søkeren. Vi har ikke brukt den optiske søkeren noe særlig, men det er fint å ha muligheten.

Det er også verdt å nevne at RX100 IV har en nokså spesiell sprett-opp-søker som er skjult inne i kamerakroppen når du ikke trenger den, men som spretter opp og ut ved behov. I tillegg til å være en litt morsom «gimmick» som det kan være kult å vise frem til venner og familie, er det også et kompromiss for å beholde kameraet så lommevennlig som mulig.

Omtrent alle kameraene på markedet i dag har skjermer som er skarpe og lyssterke nok til sitt bruk. Da skiller det mer på hvor fleksible de er, og om det er berøringsskjerm. En fleksibel skjerm gir, som navnet avslører, en større fleksibilitet når vi fotograferer. Det kan være for å se bildet når vi tar selfies, for å fotografere fra høye eller lave perspektiver uten å måtte stå på en stol/legge oss flatt på bakken, og for å unngå plagsomme refleksjoner i skarpt sollys som kan gjøre fotograferingen vanskeligere. Berøringsfunksjonen er veldig fin å ha da den gjør betjeningen av kameraet raskere, og kanskje mest av alt gjør det superenkelt å velge hvor i bildet du vil ha fokus når vi fotograferer, slik at vi slipper å hele tiden måtte fokusere og rekomponere.

Fujifilm X100T og Panasonic LX100 hverken har fleksible skjermer eller berøringsskjerm og faller derfor nederst på lista her. Canon G9 X har heller ikke fleksibel skjerm, den ble nok ofret for å gjøre kameraet så slankt som mulig, men kameraet har i det minste berøringsskjerm. Sony RX100 IV har en delvis fleksibel skjerm (kan vris opp og ned, men ikke til siden), men ikke berøringsmuligheter. Canon G7 X Mark II på sin side har begge deler, men det er storebror G5 X som stikker av med seieren.

Med Canon G5 X får vi en fullstendig utfellbar berøringsskjerm som gir oss maksimal fleksibilitet når vi fotograferer. Dette er for eksempel som er veldig fint å ha hvis vi skal ta bilder på høykant i sterkt sollys, men også for å komme til med kameraet på ellers trange og utilgjengelige steder, og samtidig se hva vi faktisk fotograferer. Den eneste ulempen med denne typen skjerm er at den har lett for å komme i veien for nakkestroppen, hvis du er av typen som bruker sånne, men det kan du komme utenom hvis du erstatter originalstroppen med en mer fleksibel modell fra Peak Design.

Den og mer smart ekstrautstyr kan du lese mer om her: 13 ting du må ha, bør ha og som er kjekt å ha »

Alle kameraene i testen er godt utstyrt for avansert og effektiv betjening. Dette er mer eller mindre et krav for at vi kategoriserer dem som entusiastkompakt. Samtlige har flere kontrollhjul og hurtigmenyer vi kan tilpasse delvis eller helt og de gir oss muligheten til å sette opp funksjonene til alt fra noen til ganske mange av knappene på kameraet. Det er likevel noen forskjeller som er verdt å merke seg.

Fujifilm X100T og Panasonic Lumix LX100 har for eksempel tatt retrokamera-trenden helt ut, og droppet det vanlige modushjulet som lar oss veksle mellom ting som Auto, Program Mode, Lukker- og Blenderprioritet eller ulike scenevalg. Istedet har de ett hjul som er låst til å styre lukkeren, med lukkertidstall skrevet på hjulet, og en god gammeldags blenderring rundt objektivet for å velge blenderåpning. Begge hjulene kan settes på auto hvis du vil la kameraet styre ett eller begge parameteren selv, så på den måten har man et slags automodus.

Dette er likevel funksjoner som antakeligvis vil appellere til mer erfarne fotografer som har og vil ha god kontroll over blenderen og lukkeren. Er du i den kategorien kan denne typen betjening være veldig fin, da det gjør det veldig enkelt å velge lukkertid og blender, selv når kameraet er av, slik at du er klar til skudd med en gang du slår det på.

I den andre enden av skalaen finner vi testens mest kompakte kamera, Canon G9 X. Her har Canon tatt et litt modig valg og fjernet mange av de fysiske bryterne, og legger istedet opp til at vi skal betjene kameraet mest mulig via berøringsskjermen. Dette er ikke fullt så effektivt som en løsning med flere dedikerte fysiske brytere, men det går overraskende fint, og da vi testet det tenkte vi ikke så mye over det etter den første halvtimen.

Det kan du lese mer om i testen av G9 X her »

De tre andre kameraene, Sony RX100 IV, Canon G7 X Mark II og Canon G5 X, er nokså likt utstyrt med fysiske knapper. De viktigste forskjellene er at RX100 IV ikke har et eget hjul for eksponeringskompensasjon og kontrollhjulet rundt objektivet er trinnløst, som er fint for manuell fokus. På G7X II kan vi faktisk velge selv om dette hjulet skal være trinnløst eller gå trinnvis. G5 X skiller seg videre ut fra de to andre ved å ha et ekstra kontrollhjul, som åpner for enda litt flere kontrollmuligheter.

Hvis du er av typen som har lyst til å sette opp kameraet selv, er det helt klart Sony RX100 IV og Fujifilm X100T som gir deg flest muligheter – i den rekkefølgen. Ja, eller, det vil si, Sony gir oss flest funksjoner å velge mellom, mens X100T gir oss flest knapper å endre. Med Sony RX100 IV kan vi faktisk velge mellom 45 til 50 ulike funksjoner som vi kan tildele fire ulike knapper, men ikke, for eksempel, alle knappene på fireveiskontrolleren. Fujifilm på sin side lar oss velge mellom 27 ulike funksjoner til 7 ulike knapper, og gir oss dermed større frihet til å sette opp kameraet slik vi vil. Vi lander egentlig på at vi liker Fujifilms løsning best, siden vi har mer bruk for flere knapper å sette opp enn mange mange funksjoner å velge mellom.

Når det kommer til videofunksjoner skiller Sony RX100 IV og Panasonic LX100 seg ut ved å være de eneste kameraene i testen som kan gjøre opptak i 4K. Dette er ikke noe vi vektlegger så tungt, siden de færreste av oss har store nok TV-er til å få noe nevneverdig utbytte av 4K, men hvis det likevel er viktig for deg er det altså de to som er alternativene. Videokvaliteten her er etter vår erfaring ganske lik, men Sony RX100 IV greier bare å gjøre opptak på rundt fem minutter av gangen på grunn av at kameraet går varmt. Pansonic LX100 er dessuten litt bedre å operere da det har både en dedikert kontrollring for blenderen, samt en trinnløs fokusring for enkel manuell fokus. Så hvis det er 4K du er ute etter ville vi gått for LX100.

Resten av kameraene kan filme i 1080 50p (50 bilder i sekundet) eventuelt 60p hvis du tar opp i NTSC istedet for PAL. Bitraten varierer noe fra kamera til kamera, men i praksis er det ikke mye forskjell å se på akkurat dette punktet. Disse kameraene er ikke laget for å produsere noens neste storfilm, men flere av dem egner seg mer enn ypperlig til videoblogging, ferievideoer og lignende sjangre du kan plage venner og kjente med. Og til det er det særlig to funksjoner vi liker veldig godt som vi har sett etter: God videostabilisering og at kameraet automatisk kan holde fokus på ansiktet til personen som er i bildet.

Det siste er spesielt kjekt hvis du skal lage videoer med deg selv for å legge ut på Facebook, siden det ser veldig pent ut med den lave dybdeskarpheten som er mulig å få med disse kameraene. Alle kameraene klarer dette fint, utenom Fujifilm X100T, som bruker alt for lang tid på å fokusere i dette moduset og blir i praksis helt ubrukelig. Effekten blir mest synlig på Panasonics LX100, som på grunn av sin relativt store Micro Four Thirds-bildebrikke tar bilder med mye mindre dybdeskarphet enn de andre, på samme effektive brennvidde.

Høres begreper som effektiv brennvidde litt gresk ut? Sjekk vår guide til hvordan optikken påvirker bildene dine (Tek Ekstra) »

Men Sony RX100 IV skiller seg likevel ut med enda litt flere videomuligheter enn de andre, og kan blant annet gjøre opptak i full HD med 100 bilder i sekundet (fps); noe som åpner for opp til 4X saktefilm. Det har også tre enda kraftigere saktefilmmodus, hvor det hefftigste tar 1000 bilder i sekundet for 40X sakte film (se det i aksjon her), men opptak disse modusene er såpass korte at de er mer morsomme enn direkte nyttige. Vi får også en god dynamikk i standardmoduset, og i sterkt sollys klarer det fortsatt å bevare detaljer i skyggene. Det bestod ansikts-følgefokus-testen med glans og har testens beste videostabilisering.

Stabiliseringstest

Men det er også verdt å nevne en gang til at Panasonics relativt store bildebrikke gjør det mulig å ta bilder med mye mindre dybdeskarphet, noe som tar seg veldig godt ut på video, og bare det alene gjør det verdt å sjekke den nærmere. Det får videoen til å se litt proffere ut. Det at det ikke har fleksibel skjerm eller berøringsskjerm trekker dog litt ned.

Canons nye G7 X Mark II gjør også en kanonjobb på bildestabiliseringen, og berøringsskjermen gjør det mulig å få veldig fine fokusoverganger fra ett punkt i bildet til ett annet, slik som du ofte kan se bli gjort på film og fjernsyn. De fleste vil nok bli veldig fornøyde med videomulighetene dette gir, men det har altså ikke fordelen av RX100 IVs saktefilm-muligheter eller LX100s lave dybdeskarphet.

Ok, vi skal komme til bildekvaliteten straks, vi lover, men først må vi bare snakke bittelitt om skuddtakten. Skuddtakt er hvor mange bilder kameraet kan ta per sekund, og det mest interessante tallet her er hvor mange bilder det klarer i RAW-format. Å ta bilder i RAW-format gir deg som fotograf mye større kontroll over det ferdige bildet, først og fremst siden det gir oss mye større muligheter for å justere høylys og skygge enn JPEG-formatet. Ulempen er at det krever litt mer jobb siden du må behandle bildene i etterkant, men med litt trening trenger du bare et minutt eller to på å optimalisere et bilde, og resultatet snakker som regel for seg selv. Og når du bruker såpass mange tusen kroner på et kamera, som disse kameraene koster, anbefaler vi at du tar bildene dine i RAW for å få mest valuta for pengene.

Skuddtakten er viktig når vi tar bilder av fartsfylte motiver, enten det er barna som løper rundt i hagen, en kamerat på skateboard eller den håpefulles første straffespark. Da vil en høyere skuddtakt gjøre det enklere fange det «riktige» øyeblikket, og det er større sjans for å finne ett bilde i en serie der de ulike elementene i bildet klaffer.

Canon G9 X og G5 X står til stryk på dette punktet, siden de har en ganske elendig skuddtakt i RAW-format. Planlegger du å bare bruke JPEG har det ikke så mye å si, der klarer de seg fint, men igjen, for å få mest bildekvalitet for pengene anbefaler vi altså at du tar bilder i RAW-format; i det minste i tillegg til JPEG, slik at du har det tilgjengelig hvis behovet dukker opp. Fujifilm X100T stiller også noe svakere enn de andre på dette punktet, skuddtakten er grei, men bufferen klarer bare 7 bilder før den sier stopp, og det er for dårlig.

De andre kameraene, Canon G7 X Mark II, Sony RX100 IV og Panasonic LX100 stiller ganske likt. De klarer en skuddtakt i RAW på litt over 8 bilder i sekundet og har en buffer som gir oss over 20 bilder før kameraet sier stopp. Igjen er det RX100 IV som er ett hakk over de andre med en buffer på 28 bilder, men G7 X Mark II kommer hakk i hel med 26. I JPEG-format er forskjellen større, for her går Sony RX100 IV opp til 16 bilder i sekundet, så fremt vi låser fokus. Her følger LX100 rett bak med 11 bilder i sekundet, i tillegg til at det tømmer bufferen mye raskere enn både RX100 IV og G7 X Mark II, slik at med Panasonic-kameraet vil du være betydelig raskere klar til skudd igjen etter at bufferen er full.

Men uten fasedetekterende fokuspunkter klarer ingen av disse kameraene seg spesielt godt på motiver som beveger seg raskt, men greit nok for hjemmebruk. Skal du ha et kamera for skikkelig fart og spenning bør du sjekke vår test av Sony a6300.

Der får vi nemlig hele 425 velfungerende, fasedetekterende fokuspunkter og en skuddtakt på 11 bilder i sekundet, selv i RAW »

Bildekvaliteten er selvsagt veldig viktig når du kjøper et kamera i denne kategorien, for når du bruker mange tusen kroner på et kamera, er litt av poenget at det skal ta bedre bilder enn mobiltelefonen. Det er selvsagt også viktig at kameraet ved hjelper DEG med å ta gode bilder med smarte funksjoner og god betjening, men de fleste av oss ser jo helst at det ikke skal være utstyret det står på.

Når vi snakker om bildekvaliteten på kameraer som dette ser vi hovedsakelig på optikken og bildebrikken. La oss begynne med den første.

Optikken, eller «linsa» bestemmer i svært stor grad hvor skarpe bildene blir, og har også mye å si for hvordan du vil komponere bildene dine. Den kan også forårsake optiske feil som fortegning, kromatisk abberasjon og vignettering; men dette er ikke spesielt problematisk med disse kameraene, og såpass enkelt å korrigere for i etterbehandlingen, at vi ikke har vektlagt det i denne testen. I stedet skal vi se på zoom, blenderåpning og skarphet.

I en ideell verden hadde vi jo gjerne ønsket oss så mye zoom som mulig, men i den virkelige verden går svært store spenn i brennvidden alltid hånd i hånd med redusert skarphet, lysstyrke og/eller kompakthet. Derfor går kameraene i denne kategorien for kvalitet foran kvantitet, og samtlige er utstyrt med optikk som tilsvarer det vi kaller en «normalzoom», som strekker seg fra en moderat vidvinkel til en forsiktig tele. Størst spenn får vi med Canon-kameraene G5 X og G7 X Mark II, som strekker seg fra 24 - 100 mm (effektiv brennvidde), mens Canon G9 X, Sony RX100 IV og Panasonic LX100 ligger litt bak med henholdsvis 3-, 2,9 og 3,1 ganger zoom. Alle utenom G9 X er omtrent like lyssterke, med største blenderåpning f/1.7 for LX100 og f/1.8 for de andre, før det blender ned til fortsatt ganske lyssterke f/2.8. G7 X Mark II og G5 X holder sine blenderåpninger litt lengre enn de andre, men ikke så mye at det er utslagsgivende.

Du finner brennvidden til hver enkelt på side 1, eller ved å trykke på navnene over for å lese mer om dem i de ulike testene.

Fujifilm X100T er nok en gang den stygge andungen, og er faktisk ikke utstyrt med zoom i det hele tatt. Istedet er kameraet utstyrt med et lyssterkt 35 millimeter objektiv (igjen, effektiv brennvidde) med største blender f/2. Dette er en allsidig brennvidde, men gjør det helt klart mindre fleksibelt enn de andre kameraene i klassen. Om den stygge andungen blir til en svane er så opp til fotografen som bruker det, men vårt inntrykk er at denne tekniske begrensningen også kommuniserer «kvalitet foran kvantitet», noe som særlig interesserte fotografer setter pris på.

Siden disse kameraene har en noe ulik oppløsning, kan vi risikere at for eksempel Sony RX100 IV ser mindre skarpt ut enn Panasonic LX100 når vi sammenligner to bilder tatt omtrent helt likt. Sony RX100 IV har nemlig betydelig høyere oppløsning og tar oss dermed mye tettere på motivet hvis vi zoomer inn slik at vi ser på det piksel for piksel. For å gjøre denne testen litt mer praktisk anvendelig, har vi skalert alle bildene ned til en oppløsning som er høy nok til å skrive dem ut i A4-størrelse i høy oppløsning. Denne oppløsningen er ganske nær Ultra-HD-standarden og vil derfor fungere utmerket på de fleste skjermer og HD- så vel som 4K-TVer, og for print er det nok sjeldent de fleste blant oss skriver ut større bilder enn A4. For større bildestørrelser blir dessuten den tiltenkte seeravstanden som regel større, og kan dermed veie opp for behovet for høyere oppløsning.

Et objektiv kan være mer eller mindre skarpt på ulike kombinasjoner av blenderåpninger, brennvidder (dersom det er et zoom-objektiv) og på ulike steder i bildet. Som regel sliter de mest på de største og minste blenderåpningene, og særlig skarpheten ute i kantene pleier å være dårlig på full vidvinkel. Som regel er det viktigst at bildet er sånn nogenlunde skarpt i den midterste halvparten av bildet, siden det er der vi pleier å plassere de viktigste elementene, men jo mer som er skarpt jo bedre er det. Det er også viktigere at kameraet er skarpt på de store blenderåpningene enn de som, i alle fall i disse formatene der stor dybdeskarphet er vanskelig å oppnå, men igjen – jo mer skarphet, jo bedre.

Med seks kameraer og en enorm mengde muligheter for kombinasjoner av brennvidde og blenderåpning må vi gjøre noen prioriteringer, og vi har derfor valgt å sjekke brennvidder på 35 mm effektiv brennvidde, 50 mm og full tele – den siste varierer noe fra de ulike modellene. Vi har valgt å sjekke de største mulige blenderåpningene på de ulike brennviddene (som vil si f/2.8 på alt utenom 35 mm) f/5.6 og f/8.

Hvis vi begynner på 35 mm og sjekker den største blenderåpningen, er Fujifilm X100T noe skarpere enn de andre kameraene. Ikke mye i midten, men betydelig ut mot kanten. På blender f/5.6 har Sony RX100 IV i stor grad tatt det igjen, mens oppe på blender f/8 er X100T nok en gang i ledelsen.

På grunn av fastoptikken er Fujifilm ute av dansen når vi går opp til 50 mm, og her er det Canons G7 X Mark II som har en liten ledelse på største blenderåpning, men bare i midten av bildet. Ut mot kanten er det et ganske dødt løp mellom Sony RX100 IV og Panasonic LX100 om seieren, mens testens mest kompakte, Canon G9 X, ligger på en klar sisteplass. Den samme tendensen ser vi på blender f/5.6, mens på blender f/8.0 er kameraene nokså like i midten, og LX100 og RX100 IV er tydelig bedre ut mot sidene.

Hvis vi zoomer enda lengre inn, til en effektiv brennvidde på 70 millimeter, og igjen begynner på blender f/2.8, har Panasonic LX100 dratt litt fra de andre i midten av bildet, og ligger ganske likt med Sony ut mot kanten, men når vi blender enda ett hakk ned er det G7 X Mark II og G5 X som ser best ut her. Det er likevel små forskjeller, og selv når vi har skalert bildene ned, må vi se nøye etter for å se forskjellene. Og mens de vil synes på en stor utskrift på veggen, vil de ikke være like tydelige på Facebook eller andre steder du deler bilder digitalt.

Noe annet som har mye å si er hvor mye bildestøy kameraet genererer ved høyere ISO-verdier. Vi har skrevet mer om hva som forårsaker bildestøy i denne artikkelen (Tek Ekstra), men kort fortalt kommer det av at når kameraet ikke får nok lys, må det «skru opp» det som er, og da får vi som et resultat hvite eller fargede «korn» i bildet. I utgangspunktet vil kameraer med større bildebrikke ha bedre forutsetninger for å takle høyere ISO-verdier, i alle fall så fremt de ikke pøser på med desto flere piksler slik at vinninga går opp i spinninga.

Men dette skal vi ikke gå i dybden på i denne artikkelen. I denne guiden, derimot, er det akkurat det vi gjør (Tek Ekstra) »

Som med skarphetstesten over sammenligner vi bildene skalert ned til en størrelse som tilsvarer en høyoppløselig utskrift i A4-størrelse, slik at vi får et resultat som blir nogenlunde praktisk anvendelig. Bildene er prosessert med Adobe Camera RAWs standardinnstillinger for justering av bildeskarphet og reduksjon av fargestøy.

At de tre kameraene fra Canon og Sony RX100 IV presterer såpass likt er ikke så veldig overraskende, siden det er svært sannsynlig at de har samme Sony-produserte bildebrikke. Sammenlignet med bildebrikken som er i mer «tradisjonelle» kompaktkameraer, mobiltelefoner og lommevennlige superzoom-kameraer, er disse kameraenes 1"s bildebrikke ganske stor, men satt opp mot Fujifilms APS-C brikke, som er mer vanlig i større speireflekskameraer, er det ikke overraskende at de små kommer litt til kort.

Selv på en så forsiktig ISO som 400 ser vi at X100T drar tydelig ifra, og kameraets høyeste ISO-verdi, 6400 (ISO 12800 og -25600 er av en eller annen grunn kun tilgjengelig med JPEG) er sammenlignbar med Sony RX100 IV på ISO 800. Så hvis du er på jakt etter et kamera som som skal klare seg godt i vanskelige lysforhold, er det ikke tvil om at det er mest å hente med X100T. Dette kan du selv se og vurdere i bildesammenligningen under.

Det er også verdt å merke seg at til tross for at LX100 har en bildebrikke som er omtrent dobbelt så stor som testens 1"s-brikker – i tillegg til en betydelig lavere oppløsning som skulle gjøre det i stand til å samle mye mer lys per piksel – er det svært liten forskjell på hvor mye ISO-støy vi ser i bildet når vi gjør en slik nedskalert, praktisk sammenligning som dette.

Det er fordeler og ulemper med det meste her i livet, og digitalkameraer er tydeligvis ikke noe unntak. Samtlige av modellene i denne testen er gode kameraer på hver sine måter, men ingen gir oss alle funksjonene vi ønsker oss i én pakke. La oss gå kjapt gjennom dem.

Vi kan jo begynne med å avsløre at hverken Canon G9 X eller - G5 X stikker av med seieren, og det er særlig på grunn av den nesten ubrukelige skuddtakten i RAW-format. Derfor anbefaler vi dem kun til fotografer som enten helt bestemt ikke har lyst å sette seg inn i RAW-prosessering og bare vil bruke JPEG, eller som har veldig god tid under fotograferingen og kan leve med en svært dårlig skuddtakt i RAW-format. Det er mye bildekvalitet å hente på å bruke RAW-format, og hadde vi brukt 8000 kroner på Canon G5 X ville vi jo gjerne hatt så gode bilder som mulig for de pengene – og da er det RAW som gjelder.

Men hvis du likevel vil lese mer om dem, finner du testen av G5 X her:
Endelig et Canon-kompakt med skikkelig søker »

Og Canon G9 X kan du lese om her:
Kanskje den beste bildekvaliteten du kan putte i bukselomma »

Panasonic Lumix LX100 når heller ikke helt opp. Optikken og ISO-egenskapene er ikke nevneverdig bedre enn for eksempel Sony RX100 IV og Canon G5 X/G7 X Mark II. Det eneste virkelige trekkplasteret må være at det har gode videoegenskaper, samt en bildebrikke som gir noe lavere dybdeskarphet enn testens mindre kameraer, noe som igjen gir videoene fra dette et litt proffere preg. Men uten fleksibel skjerm, berøringsskjerm eller spesielt god videostabilisering setter det større krav til deg som fotograf. Til en pris på omtrent 6200 kroner er det likevel såpass mye billigere enn for eksempel Fujifilms X100T, at det kan være verdt å se nærmere på det hvis du kan klare deg uten en fleksibel berøringsskjerm.

Hørtes det interessant ut? Du kan ta en nærmere titt på LX100 i denne testen»

Sony RX100 IV er en hestelengde foran konkurrentene på de fleste punkter. Det er veldig kompakt, om enn ikke like bukselommevennlig som Canon G9 X, men med en lyssterk optikk som klarer seg svært godt på de fleste brennvidder og blenderåpninger. Det har en skuddtakt som er et lite hakk råere enn LX100 IV og Canon G7 X, veldig gode videomuligheter for full HD, åpner for forsiktig 4K-filming, og morsomme (om enn ikke så nyttige) sakte-film moduser. Med den innebygde sprett-opp-søkeren får vi på mange måter det beste fra alle modellene i én pakke, i tillegg til at USB-ladingen gjør det til et veldig fint kamera å ta med på reiser. Vi har dog to ting å utsette på det: Ingen berøringsskjerm og høy pris.

Til en pris på nesten 11 000 kroner koster det nok mye mer enn de fleste av oss er villige til å betale for et kompaktkamera, selv om det er det beste.

Hvis du vil lese mer finner du testen av RX100 IV her: Fortsatt på topp, men veldig dyr »

Og det er nok der Canon G7 X Mark II kommer inn. Vi får ikke den snertne sprett-opp søkeren, ikke 4K, ikke saktefilm, ikke de samme avanserte betjeningsmulighetene og ikke muligheten for å komme opp i en skuddtakt på 16 fps i jpg. Men vi får en bildebrikke og en optikk som er tilnærmet like god, men med litt lengre tele. Vi får gode videomuligheter for «vanlig» Full-HD, som jo er det de fleste trenger, med svært god bildestabilisering og en berøringsskjerm som gjør det enkelt å endre fokuspunkt. Og vi får en betjening som vil fungere veldig fint for de aller fleste, og en skuddtakt i RAW som bare ligger såvidt bak testvinneren.

Men selv om vi liker G7 X Mark II, bør vi nevne at RX100 III fortsatt er å finne i markedet til omtrent samme pris, så det kan være verdt å sjekke det ut hvis søkeren er viktig for deg.

Du kan lese mer om Canon G7 X Mark II her:
G7 X Mark II er et av de beste kjøpene du kan gjøre i entusiastkompaktmarkedet »

RX100 III kan du lese mer om her »

Men dersom det er et rent stillbilde-kamera du er på leting etter, burde du helt klart se nærmere på Fujifilm X100T. Igjen føler vi oss litt handikappet av mangelen på en fleksibel berøringsskjerm, men det pene retrodesignet, den klassiske betjeningen med dedikerte hjul for lukker og blender, samt den gode søkeren gjør mye for å veie opp for det. Mangelen på zoom vil nok skremme bort mange, men når du lærer deg å jobbe med denne begrensningen vil du oppdage at den får deg til å ta bilder på en måte du ellers ikke ville gjort.

Og selv om betjeningen av kameraet kan se litt gammeldags utenpå, har Fujifilm gitt oss svært gode muligheter til å tilpasse de andre knappene, slik at det er ikke noe problem å sette det opp slik du vil ha det selv. Prismessig befinner kameraet seg nok på feil side av 10 000, men X100T har bildebrikken og optikken til å forsvare det; bare sjekk ISO-resultatene på forrige side.

Det er også svært mye fotoglede i et kamera som X100T; det kan du lese mer om i denne testen »

Les også

Sony RX100 V

7. feb. 2017

Slik brukes roboter til å sikre blinkskuddene under OL i Rio

24. juli 2016

Canon PowerShot G7 X Mark II

6. juni 2016

Sony a6300

29. april 2016

Sony Cyber-shot RX1R II

14. april 2016

Olympus PEN-F

5. april 2016