Fujifilm X100

Byggekvalitet & betjening

Fujifilm X100 er noe av det mest spennende og retro-lekre som er annonsert siden Olympus E-P1. Da det ble vist frem på Photokina 2010 kalte vi det for "noe av det lekreste vi har sett siden Eva mistet fikenbladet", et utsagn vi fremdeles står ved. Selv om det er omkring to måneder til de første eksemplarene kommer på markedet, har vi fått låne en pre-pre-produksjonsmodell fra Fujifilm Norge. Ingen begrensninger ble lagt på hva vil kunne undersøke og vurdere, men det sier seg selv at et kamera som er så tid de grader i tidlig og uferdig utgave som dette, ikke kan testes på samme måte som vi vanligvis tester kameraer.

Vanlig prosedyre for kameraprodusenter er nemlig å jobbe med kamera og dets programvare noenlunde samtidig, et stykke på vei, før man på ett eller annet punkt før lansering låser kameraets utvikling fysisk. Det settes så i produksjon fremover mot lanseringsdagen, uten at dets interne programvare (også kjent som firmware) ennå er ferdigstilt. Kameraet vi har fått låne er ikke langt fra ferdig rent fysisk, men firmwaren i det er LANGT fra ferdig. Det gir seg utslag i at kameraet til stadighet låser seg, ikke adlyder knapper og brytere, eller rett og slett spontant slukner. I tillegg slettes alle innstillinger når kameraet slås av, noe man må gjøre stort sett etter hvert eneste bilde tas.

Alt dette er ting som selvsagt ikke vil være et problem i den ferdige varen, og vi har derfor ikke tatt hensyn til det utover de problemer vi eventuelt måtte overvinne for å få et inntrykk av kameraet.

Fysisk er kameraet for stort til egentlig å kunne kalles et kompaktkamera, men selv om det er utstyrt med en fast 23 mm (tilsvarende 34,5 mm i fullformat) med 2.0 som største blender og 16 som minste, er det mer nærliggende å sammenligne Fujifilm X100 med enkelte speilløse systemkameraer som finnes, og som kan utstyres med et såkalt pannakakeobjektiv. Gjør man det, er ikke lenger Fujifilm X100 spesielt stort eller tungst, selv om det nok fremdeles vil stille høyt i vektklassen. Litt tykt er det dog, og inklusive objektivet og dets deksel nærmer det seg 5,5 cm på sitt tykkeste. Selve huset er noe rundt 3,3 centimeter - kanskje ikke et fedmeproblem, men definitivt ikke et akkurat slankt kamera.

Det første de fleste legger merke til ved X100 er imidlertid hvor lekkert retro det er. Dette minner mest av alt om enkelte kameraer fra bestemors guttedager, dengang kameraer ble bygget for å tåle sn støyt såvel som ha et vakkert ytre. Akkurat det ser det ikke ut til at Fujifilm har hatt problemer med, for dette kjennes ut som et masivt og solid stykke arbeid. For det meste. Batteriluken klikker urovekkende når vi tapper på den med en finger, og i likhet med lukkemekanismen dens er den litt spinkelt konstruert. Ikke er det noen pakninger å spore heller, noe vi synes det må være lov å kreve i et kamera i denne prisklassen.

Men dette er også omtrent det eneste vi har å klage på hva angår byggekvaliteten. Grepet, topplokket og baksiden føles alle ut som solide og gjennomtenkte saker. Stilrent er det også, og det er ikke mange kanter og kroker hvor skitt kan samle seg her.

Hva objektivet angår, så er det ikke store saken, men det føles godt og nøyaktig sammensatt. Helt ytterst har det en slank metallring som kan skrus av for å gjøre plass til forsatser som filtre, telelinser eller vidvinkeladaptere. Den glir lett og lar seg lett skru av og på, og når den er påmontert kameraet er den anonym og gjør ikke mye av seg.

Innenfor den finnes en fokusring, som er servokoblet til kameraet. Man kan med andre ord ikke fokusere manuelt uten strøm. Dette synes vi er en smule synd, siden det ofte er en fordel å kunne forhåndsfokusere, og i tillegg mangler slike elektriske overføringer den følelsen med fokuseringer som mekaniske løsninger ofte kan tilby. Likevel, det er ikke noe være-eller-ikke-være problem, og vi mistenker at årsaken har med størrelse å gjøre. Fokusringen er også etter vår mening en del for smal til å være komfortabel, men også det er nok av størrelseshensyn. På manuellfokus får man i søkeren (eller skjermen, om man foretrekker det) en ganske fin avstandsindikator som angir hvor man fokuserer. Denne tar også hensyn til blenderen, og angir dermed også dybdeskarpheten dynamisk. Hvordan manuellfokus fungerer vi praksis fikk vi imidlertid ikke sett nøyere på, da den ikke så ut til å fungere i vårt lånte preproduksjonskamera.

Helt inne ved kamerahuset finner vi en blenderring, med gode fingergrep på hver sin side av objektivet. Blenderringen alene er nok til at det går et sukk av savn gjennom forsamlingen, mistenker vi, og på et kamera som dette er det helt og holdent på sin plass! Et X100 uten en manuell blenderring ville vært et langt mindre interessant stykke utstyr. Blenderringen har klikkstopp for hver hele blender, fra 2.0 til 16, og deretter automatikk-modus, merket med en A på blenderringen. Det er ingen spesielle sperrer eller låser som hindrer at man skrur over til A om man dreier ringen for langt, men det gjør heller ikke så mye. Mange slike låser er mer til hinder enn til nytte, og med litt øvelse får man denne raskt inn i fingrene.

Alt i alt er det lite Fujifilm kunne ha gjort medre når det gjelder X100s optikk. Noen ønsker seg større vidvinkel, mens for eksempel undertegnede ville gjerne hatt mer tele, og atter andre ønsket seg blender 1.4 i stedet for 2.0. Alt dette hadde nok vært mulig, men hadde ført til en langt mindre kompakt helhet, så vi synes Fujifilm har gjort akkurat riktige valg her.

Søkeren er en av de store sensasjonene ved X100. Her kan man velge mellom en elektronisk søker med 100% søkerbilde, eller en optisk søker som viser mer enn det kameraet faktisk tar bilde av. Alle nødvendige data vises i søkeren, uansett hvilken man velger, og selv med den optiske søkeren er det mulig å få vist en forhåndsvisning av eksponeringen dersom man trykker utløserknappen halvveis ned. Denslags dobbeltsyn kan imildertid også til tider være litt plagsomt, så vi håper det er mulig å skru denne funksjonen av når man ikke trenger den.

På toppen av X100 finner man like gjennomtenkte detaljer som ellers. det vil si, detaljer og detaljer, dette er også her et temmelig minimalistisk og stilrent kamera, men det vi ser, liker vi, stort sett.

Lukkertidshjulet er forholdsvis stort og vil se kjent ut for de av leserne som har brukt nyere kameraer i Leicas M-serie. Selve hjulet bligger mot kameraets bakside, slik at det er mulig å på et vis endre lukkertider med tommelen uten å ta kameraet fra øyet. Bra, selv om det nok vil være en litt for fiklete løsning for mange. I den ene enden av skalaen på hjulet finner man den samme A-en som på blenderringen, bare at denne selvsagt kontrollerer lukkertidene og ikke blenderåpningen. Setter man kameraet på A-begge steder, får man tilsvarende Programautomatikk, men så vidt vi kan se finnes det ikke muligheter for å forskyve verdiene kameraet velger uten å påvirke eksponeringen. I andre enden av skalaen finner man B for bulb (visstnok begrenset til 30 sekunder) og T for time, det vil si at man åpner lukkeren med ett trykk på knappen, og lukker den med neste trykk. Om den samme 30-sekunders begrensningen gjelder også her, vet vi ikke. Foruten bokstavene kan man også velge lukkertider fra 1/4 sekund til 1/4000 sekund, i hele trinn. Det er ingen angivelse av blitssynkroniskeringstid på hjulet.

Er det å påvirke eksponeringen du ønsker å gjøre, kan du gjøre det med eksponeringskompensasjonshjulet helt til høyre på kamerahusets topp. Det er omtrent som en mindre versjon av lukkertidshjulet, men med mulighet for justering av eksponeringen fra -2 EV til +2, i 1/3 EV trinn. Også dette ligger slik til at det kan betjenes med tommelen, men desverre gjør det at man også svært ofte kommer borti det og endrer innstillingene. Heller ikke her er det noen form for låsemekanisme, annet enn de vanlige klikkstoppene, og det burde det kanskje vært. På den annen side er X100 et utpreget gatafotokamera, og vi må si at vi har litt sansen for Fujifilms designvalg også her. Man har tydelig valgt å ikke sy puter under brukerens armer, og heller la ham/henne ta ansvar for egen fikling med innstillingene. Dersom det var en lås på dette hjulet, ville det i mange tilfeller vært til hinder for å reagere raskt nok.

På toppen av X100 finner man Fn-knappen, forholdsvis liten, men ganske lett å nå for pekefingeren likevel. Fn-knappens funksjon kan man definere selv, og ISO er standardvalget. Andre muligheter er ting som bildestørrelse, bildekvalitet, utvidet dynamikkomfang, filmsimulering, ND-filter, autofokusmodus, videoopptak, eller forhåndsvisning av dybdeskarphet.

Den siste knappen på toppen er utløserknappen, med en av/på dreiebryter rundt. Utløserknappen har skrugjenger for vanlig gammeldags mekanisk snorutløser.

På X100s fremside er det ikke så mye å melde om, foruten objektivet, men det finnes en diode som fungerer som hjelpelys for autofokusen, en liten blits, et hull vi tipper er mikrofonen, samt søkervinduet og en bryter for å veksle mellom optisk og elektronisk søker. Helt ute på ene siden finner man en knapp for å velge mellom enkeltskudds autofokus (AF-S), serieopptaksautofokus (AF-C), eller manuell fokus (MF). Sistnevnte er øverst, og nederst er AF-C, og da alstå AF-S i midten. Gangen i bryteren er ganske kort, så i noen situasjoner kan det være vanskelig å sette den i midtposisjonen. Dermed risikerer man å i farten sette kameraet til MF i stedet for AF-S. På grunn av det skulle vi helst sett MF i midten, siden man som oftest ikke har dårlig tid når man benytter manuellfokus. Det er imidlertid ikke alltid tilfellet med AF-S og AF-C.

På baksiden finnes det desto mer brytere og slikt, men det er likevel ikke veldig mange av dem, i forhold til de fleste andre kameraer. Vi skal ikke gå nærmere inn på hva de alle gjør, da det ennå er temmelig avhengig av en fungerende firmware, men noen av dem skal vi si noen ord om.

Oppe ved lukkertidshjulet og eksponeringskompensasjonshjulet finner vi nemlig en merkelig liten bryter som vi ikke vet hva er for noe. Den ser ikke ut til å ha noen som helst funksjon i vårt testeksemplar, og den er så spinkel og ulik resten av kameraets byggekvalitet at vi begynte alvorlig å lure da vi fikk se den. Den står ikke i stil med resten av kameraet overhodet, og er så sjaber at vi til å begynne med trodde det var meningen den skulle kunne bikkes opp og ned, i tillegg til høyre/venstre, samt trykkes inn. Der tok vi feil.

Heldigvis er dette eneste tilfellet av slikt vi kan finne på baksiden, og vi blir svært overrasket om ikke denne bryteren er erstattet med bedre saker innen X100 viser seg i butikkene. For øvrig håper vi denne bryteren vil kunne brukes som zoombryter for bildevisningen, siden den enkelt kan betjenes med tommelen, og det kan være litt upraktisk å være nødt til å bruke knappene på venstre side for dette.

Vårt testeksemplar er så tidlig i produksjonsprosessen at det er fullt av feil i firmwaren, og det er ikke til å unngå at dette går ut over brukeropplevelsen. Tar vi høyde for dette, er det imidlertid ikke vanskelig å med hånden på hjertet si at X100 er en fryd å bruke. Ta imidlertid dette med en klype salt, for det er ennå en del ting vi ikke var i stand til å se på i løpet av våre få og korte dager med X100.

En ting vi overraskende nok fikk se på, er bildekvaliteten.

Praktisk bruk og bildekvalitet

Etter vennlig, men svært tydelig ønske fra Fujifilm Norge, har vi valgt å ta bort bildene som lå her. Teksten nedenfor er den originale teksten, som blant annet omtaler de bildene vi ikke lenger viser.

After request from Fujifilm Norway, we have agreed to remove the sample pictures from the site.

Vanligvis når det er preproduksjonsmodeller vi har på testbenken, er bildekvaliteten en av de tingene vi ikke kan se så nøye på, fordi slike modeller er langt fra kalibrert og optimalisert. I mange tilfeller er det også en betingelse for å få låne kameraet at vi ikke vurderer bildekvaliteten. Noen slike restriksjoner har ikke Fujifilm gitt oss, så bildekvaliteten må vi se nærmere på, dog ikke uten forbehold. For det første finnes det ikke noen fullgod RAW-behandler for dette kameraets råfiler ennå, så vi ser kun på JPG-filer. For det andre er som nevt firmwaren langt fra ferdig, og bildekvaliteten er dermed ikke representativ. Det synes imidlertid trygt å anta at den ikke vil bli dårligere når kameraet foreligger i sin endelige og ferdige versjon.

Til sist må vi også gjøre oppmerksomme på at det ikke er "Fine" JPG-kvalitet som er X100s standardvalg, men "normal", noe vi ikke visste da enkelte av disse testbildene ble tatt. Dette gjelder imidlertid bare enkelte (men langt fra alle) av eksempelbildene, og ikke testbildene hvor vi sammenligner ISO og lignende.

Alle bildene vi viser her ble for øvrig tatt håndholdt, og mange av dem innendørs. Vi brukte ikke blits, og foruten rettvending der det var nødvendig, samt konvertering fra JPG (sRGB) til PNG, er ingen etterbehandling utført. I alle tilfeller er det kameraets autohvitbalanse og omgivelsenes lys som bestemmer fargegjengivelsen.

Vi la merke til at X100 av og til ikke fikk eksponeringen helt riktig, men der man har tid til det, er det en enkel sak å kompensere for det med hjulet på toppen, eventuelt endre blender eller lukkertid, og ta et nytt bilde. Dessuten er det sannsynlig at lysmåleren, i likhet med det meste andre, vil forbedret frem mot ferdig versjon av kameraet.

I det store og hele fungerte dog både lysmåler og autofokus fint, selv i dårlig lys. En av de store fordelene med optisk rammesøker er at den aldri blir mørkere, uansett hvilket objektiv som sitter på. Man risikerer selvsagt å glemme å ta av objektivdekselet, men det vil man forhåpentligvis merke på eksponeringstidene. Vi la for øvrig merke til at den optiske søkeren var pittelitt mørkere enn den rent fysisk er (i kantene), på grunn av projiseringen av eksponeringsinformasjon og rammer og slikt som tar litt lys. Dette var imidlertid knapt merkbart, og ikke noe problem.

Bildet nedenfor er av en eller annen slags metallboks som vi fant i Torshovdalen, og som vi valgte å benytte som testmotiv. I likhet med de andre eksempelbildene, kan dette klikkes for full størrelse. I tillegg kan man klikke på teksten under hvert av utsnittene nedenfor for å se full størrelse av de bildene også.

X100s første normale ISO-verdi er 200. Det har riktignok en ukalibrert verdi tilsvarende 100 også, men denne så ikke ut til å fungere skikkelig i vårt testkamera, og alt vi endte opp med var et kraftig overeksponert bilde. Derfor har vi ikke tatt det med her. Som nevnt er alle utsnittene nedenfor tatt fra bilder som ble tatt med "fine" JPG-kvalitet. Fokus ligger midt i bildet, på hengselen som vi har forstørret i utsnittene.

Litt bevegelsesuskarphet i 400 ISO bildet ødelegger desverre litt for inntrykket, men detaljnivået er likevel bra i begge bildene. Spesielt er detaljgjengivelsen i 200 ISO bildet godt, tatt i betraktning at det her dreier seg om JPG-filer rett fra kameraet, i tillegg til at kameraet er å betrakte nærmest som en prototype. Vi sier oss smått imponert.

Også 800 og 1600 ser bra ut. Ikke det samme detaljnivået som ved 200 ISO, men bra likefullt. Også her må vi knipe oss litt i armen for å huske på at den endelige bildekvaliteten sannsynligvis vil være enda bedre.

På 3200 ISO merker vi tendenser til bildestøy, og litt grøting av bildet som en konsekvens av støyfjerningen i JPG-konverteringen, men det er ikke så veldig kraftig just ennå. Støyfjerningen lot vi for øvrig stå på standard gjennom det hele.

6400 ISO begynner imidlertid å bli litt i overkant tåkete, og vi ser her at vi har mistet ganske mange detaljer i forhold til bildene tatt med lavere ISO. Alle bildene av metallkassen er for øvrig tatt på blender 8, så det kan heller ikke være diffraksjonseffekter som skaper uklarheten.

På 12800 ISO, en utenkelig verdi for ikke så veldig mange år siden, har vi mistet det meste av detaljer. Bildet er tåkete, grøtete og generelt lite detaljrikt som en følge av en ganske kraftig støyfjerning. Når en skikkelig kalibrert råfilbehandler foreligger, vil vi tippe at råfilene på denne ISO-verdien viser både langt mere støy, og langt flere detaljer. For å fremheve kontrasten har vi satt bildeutsnittet med 12800 ISO ved siden av det samme 200 ISO utsnittet som vi viste over.

Vi benyttet også anledningen til å kjøre X100 delvis gjennom våre vanlige testrutiner, men siden det som nevnt ikke finne fullgod råfilbehandler til X100s RAW-filer ennå, må vi begrense oss til å sammenligne JPG-filene. I tilleg valgte vi å være litt fandenivoldske og gi X100 litt å bryne seg på, i form av Nikon D7000 som fikk velfortjent skamros i vår test.

X100 holder bra stand i forhold til D7000, tatt i betraktning at vi her sammenligner noe av det beste som er tilgjengelig av crop-speilrefleks, og som attpå til har høyere oppløsning, med et kaamera som er å betrakte som pre-alpha. I ren detaljgjengivelse holder X100 følge med D7000 temmelig langt, selv om D7000 naturlig nok drar fra i høy-ISO-enden av skalaen, og det til tross for D7000s mye høyere oppløsning. X100 mister mye av fargene etter hvert som ISOen øker, og dette er noe vi håper vil bedre seg når kameraet er ferdig og slippes på markedet.

Alt i alt er vi temmelig imponert over bildekvaliteten til X100, spesielt tatt i betraktning at det vi har testet er en svært tidlig preproduksjonsmodell og at bildekvaliteten nesten helt sikkert vil være like god eller enda bedre i det ferdige produktet. I tillegg har vi her sett på JPG-bilder, og nesten uten unntak vil en nøye behandlet RAW-fil kunne gi en betydelig økning i bildekvalitet.

Vil X100 bli det legendariske kameraet det legges opp til at det skal bli? Vil det i sin ferdige utgave være verdt den ganske heftige prisen? Det er vanskelig å si på basis av modellen vi har sett på, men med mindre Fujifilm virkelig driter på draget på ett eller annet er muligheten så absolutt til stede. X100 er helt klart et prestisjeprodukt for Fujifilm, og den entusiastiske mottagelsen det har fått etter den første annonseringen på Photokina tyder på at interessen er stor. Fujifilm har mange ganger vist at de kan hvis de vil, og når det gjelder x100 har de rett og slett ikke råd til å ikke ville. Hvis Fujifilm ikke gjør sitt ytterste for å få X100 så godt som mulig, skyter de seg selv i foten, og det tror vi de er for smarte til å gjøre.

Les også: Retroentusiastkompakt fra Fujifilm

Les også: Fujifilm letter på sløret

Les også: Det perfekte speilreflekskamera?

Les også
Fujifilm FinePix X100
annonse