Canon PowerShot S90
Canon PowerShot S90 kom som en overraskelse da det ble lansert for en knapp måned siden, og tok en ikke så rent liten bit av oppmerksomheten rundt G11, som ble lansert samtidig. Og det er kanskje ikke så rart. Begge kameraene er utpregede entusiastkameraer som har fått oppløsningen begrenset til ti megapiksler, begge støtter RAW og har full frihet hva eksponering angår, og begge kan stille med PSAM-modusene som vi kjenner igjen fra speilrefleks. Joda, g11 har nok noen flere funksjoner enn S90 kan stille med, men til gjengjeld er S90 omtrent halvparten så stort, ikke på langt nær så stygt og har attpå til både større skjerm og en hel blender mer lyssterk optikk på vidvinkel. Ikke en kombinasjon som er lett å slå, selv ikke med G11.
Vi tok med oss en preproduksjonsmodell av S90 til New York for å teste hva det er godt for, men husk på mens du leser dette at det ikke dreier seg om et ferdig kamera. Det vil si, fysisk er det så vidt vi vet ferdig, og i følge Canon Norge skal bildekvaliteten også være representativ for en ferdig modell, men firmware og menyer etc er ennå ikke ferdig, så her kan det godt forekomme endringer og forbedringer innen kameraet blir å finne i butikkene.
Betjening:
Det mest unike med S90s betjening er uten tvil ringen som ligger rundt objektivet og som kan benyttes til ulike formål, alt etter hva man selv vil. På kameraets overside er det en knapp merket "RING FUNC." som man kan, ikke overraskende, bruke for å definere hva ringen skal brukes til. Standard er innstillinge av ISO-verdi, men man har også mulighet til å velge eksponeringskompensasjon, manuellfokus, hvitbalanse, eller zoom. Hva kommandohjulet på baksiden, rundt de vanlige hurtigknappene som alle Canons kompaktkameraer har, brukes til, vil endres etter hva man bruker den fremre ringen til. Vanligvis vil det bety at man bruker den bakre ringen til eksponeringskompensasjon, men dersom man ønsker å benytte frontringen til dette, vil den bakre ringens funksjon automatisk endres til ISO-innstilling.
Alt i alt fungerer innstillingshjulet ganske greit, men det har ikke alltid den responsen vi kunne ønske oss. Forhåndsvisningen på skjermen som skal vise effekten av innstillingene hang ofte etter, og i situasjoner hvor hurtighet var viktig hendte det både titt og ofte at bildet ble tatt før innstillingene hadde tatt full effekt. I noen tilfeller ble heller ikke effekten forhåndsvist på skjermen overhodet, selv om innstillingene tilsa at de skulle være det, og vi ante ikke noe om det før bildet ble tatt og vist på skjermen, med et helt annet utseende enn det vi ble forespeilet. Likevel er det hyggelig at Canon har tenkt nytt her, og det skal ikke rare fiksen i firmware til før det fungerer helt utmerket.
For å gjøre S90 enda mer fleksibelt og tilpasningsvennlig har Canon i tillegg til innstillingshjulet gitt kameraet en egen snarvei-knapp på baksiden, ved siden av bildevisningsknappen, som med ett enkelt trykk tar deg til menyen for hva det nå er du har satt den til å sende deg til. På bildet nedenfor ser du alternativene, som er som følger: Ikke i bruk, ansiktsgjenkjenning, ISO-innstilling, lysmålesystem, forhåndsinnstilt hvitbalanse, egendefinert hvitbalanse, servo AF av/på, digital telekonverter, korreksjon for røde øyne, intelligent kontrast, autoeksponeringslås, fokuslås, og til slutt muligheten til å slå av skjermen.
Selv fant vi det for det meste praktisk å bruke snarveisknappen til inn stilling av lysmålesystem, men vi savnet til tider muligheten til å lagre brukerdefinerte innstillinger ved hjelp av denne knappen. S90 har nemlig også denne muligheten, og sammen med den etter hvert så velkjente "My Menu", en meny man kan selv bestemme innholdet av, er S90 et temmelig fleksibelt og tilpasningsvennlig kamera. Ikke krever det spesielt mye å stille det inn slik man vi ha det heller, så det er ingen grunn til at det bare er de over gjennomsnittet interesserte entusiastene som bør vurdere dette kameraet heller.
Betjeningen for øvrig er det lite å si om, foruten at den er både velkjent og velprøvd. Canon har ikke fiklet for mye med ting som fungerer, og foruten det vi allerede har sagt, har vi lite negativt å påpeke her, kanskje med unntak av at vi synes det bør nevnes at kommandohjulet på baksiden kan være en tanke for løst. Det fungerer både som dreiehjul og som et sett med trykknapper, og man vil av og til oppleve at man dreier litt mens man mener å trykke, eller omvendt, og således velger feil funksjon eller alternativ. Kanskje man burde ha lagt til et alternativ til på snarveiknappen? Det er plass til det i menyen, og det er til tider praktisk å kunne låse de fleste knapper og hjul, slik at man ikke gjør en vådeinnstilling mens man dingler av gårde med kameraet i lommen eller hånden.
S90 har enkelte steder på nettet fått kritikk på grunn av en viss plastfølelse. Dette kjenner vi oss i svært liten grad igjen i, etter å ha hatt kameraet i nesten to uker. Det er naturlig nok ikke like kraftig konstruert som G11 og føles heller ikke slik ut, men så er det heller ikke meningen. De to kameraene har en delvis overlappende målgruppe, det er sant, men bare delvis overlappende. Mange potensielle G11-brukere vil nok også vurdere - og for den saks skyld bli fornøyd med - S90, men S90 er også tiltenkt en større gruppe potensielle kjøpere enn G11. det er temmelig tydelig at S90 også er tiltenkt kjøpere som har lyst på litt mer avanserte løsninger og muligheter enn de fleste kompaktkameraer tilbyr, uten nødvendigvis å ville gå til det steg å kjøpe selveste "frankenkameraet" G11. Vi brukte S90 i pøsende New York-regn, uten større problemer enn at det kom vann på objektivets frontlijnse, noe som av og til ga autofokusen vanskeligheter.
Funksjoner:
S90 har som nevnt en del ting som bør kunne omtales som entusiastfunksjoner. RAW-støtte, og mulighet for å ta RAW og JPG samtidig er en av disse, og optikken med største blender på 2.0 er en annen. Man har også som nevnt funksjoner som gir full kontroll over eksponeringen, noe som desverre også er en sjeldenhet på kompaktkameraer.
Resten av funksjonssamlingen på S90 er for mer normal å regne, i alle fall på kompaktkameraer, men selv om ting som ansiktsgjenkjenning og bildestabilisator ikke akkurat kan regnes som sjeldenheter lengre, er det ikke desto mindre praktiske funksjoner som vi er glade for at man valgte å inkludere. Noen av de normale funksjonene har forresten også fått små tilslag av finesse, som for eksempel at man kan velge om kameraet skal forstørre opp den delen av bildet det fokuserer på eller ikke. Fin liten funksjon som av og til kan bidra til å gjøre fotolivet lettere.
Panasonics etterhvert aldrende LX3 er nok en av S90s hovedkonkurrenter, og det har en viktig fordel over S90, nemlig at det er utstyrt med en standard blitssko, såkalt hotshoe. Den glimrer med sitt fravær på S90, og selv om S90 har en i og for seg ålreit innebygget blits som glir opp når den slås på (og ned igjen når den slås av!), så gir den ikke helt de samme mulighetene som en skikkelig blitssko gir.
S90 tilbyr forøvrig også videoopptak i 640 x 480 pikslers oppløsning, i 30 bilder per sekund. Ikke noe HD-video her altså, men videokvaliteten er helt OK likevel. Zooming mens man filmer er heller ikke noe problem, noe denne videosnutten på ca 64 MB fra San Gennaro-festivalen viser.
Batterilevetiden på S90 er i følge CIPA-standarden ikke mer enn 220 bilder per lading, noe som ikke er langt i fra hva vi klarte ved moderat blitsbruk og forholdsvis lite filming. Det er ikke mye, og er man på en litt intensiv opplevelsesferie vil vi anbefale at man kjøper et ekstrabatteri, men for vårt bruk holdt det fint. Vi brukte fem dager og temmelig nøyaktig ett 4 GB minnekort på å tømme S90s batteri. Da tok vi fire filmklipp og tok alle bilder i RAW+JPG.
Bildekvalitet:
At Canon ikke har gitt S90 mer enn ti megapiksler (på en 1/1,7" brikke) synes vi er et helt greit bytte mot mindre støy enn det ellers ville hatt dersom det hadde fått f.eks. 15 megapiksler, men all den tid vi ikke har noe sammenligningsgrunnlag er det vanskelig å anslå nøyaktig. Faktum er imidlertid at bare de aller færreste trenger noensinne mer enn ti megapiksler i et kompaktkamera, og de besparelsene dette innebærer i forhold til en høyere oppløsning, i form av økt hastighet og kapasitet på minnekortet, som en følge av mindre bildefiler ønsker vi velkommen med åpne armer.
Uten at vi har kjørt S90 gjennom vår testlab er det vanskelig å vurdere bildekvaliteten objetivt, men en subjektiv vurdering skal vi kunne klare, og basert på bilder som det du ser utsnitt av over (klikk på utsnittet for å se hele bildet), tatt på blender f/4.9 på ISO 80 med en lukkertid på 1/125 sek, synes vi at bildekvaliteten er helt grei. Det bærer litt preg av prosessering, men detaljene er likevel til stede og vi er ikke skremt av dette, tatt i betraktning at det kommer fra et kompaktkamera.
Forrige bilde var tatt på maks åpning på tele-enden av S90s brennviddeomfang, mens dette er tatt under helt andre forhold med maks åpning på vidvinkel, noe som vil si blender f/2, tilsvarende 28 mm, ISO 100 og 1/30 sek. Heller ikke her er vi direkte skremt av bildekvaliteten, selv om vi hadde ønsket oss mindre støy i skyggeområdene. At bildestøyen er såpass tydelig allerede på ISO 100 er noe urovekkende, men det er viktig her å huske på at G11 her måtte ha bruke blender f/2.8 og dermed dobbelt så lang lukkertid eller dobbelt så høy ISO, med de følgende det hadde hatt for bildehvaliteten, henholdsvis mht bevegelsesuskarphet og bildestøy. I det hele tatt var vi overrasket over hvor sjelden S90 måtte opp i høyere ISO-verdier enn 320, sannsynligvis på grunn av at vi benyttet kameraet stort sett på vidvinkel (New York er nå engang sånn) hvor den store blenderen fikk fritt spillerom.
Dette bildet av min gamle kompis Kjartan, som har bosatt seg i New York og tydeligvis ikke har hatt godt av det, er tatt med ISO på 320, f/2.0 og 1/60 sek på vidvinkel. Her er støyen i skyggene enda mer fremtredende, men ikke fullt så ille som vi hadde fryktet. Både de blodskutte øynene og det rabiate, blodtørstige blikket kommer klart frem uten at vi lar oss plage av bildestøy. Bildestøyen som er synlig i skyggene har også en forholdsvis behagelig kornstruktur og danner i svært liten grad mønstre eller distinkte flekker av støy som drar til seg oppmerksomheten.
Han Solo derimot, med mye det samme ansiktsuttrykket, er tatt på 800 ISO og f/2.0, og her ser vi antydnuing til at bildestøyen begynner å danne mønstre. Detaljene begynner også å bli utvisket som en følge av støyprosesseringen, og ser vi på RAW-filen så skjønner vi uten vanskeligheter hvorfor. Her er det MASSE bildestøy!
Nedenfor ser du utsnittet fra nederste venstre hjørne på dette bildet tatt på 1600 ISO. Full størrelse i RAW finner du her. Bildestøyen når her uante høyder, og det ser riktig ille ut i RAW. Støyen er svært redusert i JPG i forhold, men dette vil sannsynligvis gå en del ut over detaljene i bildet. Slik støyen er i råfilen, er vi imidlertid noenlundee sikre på at vi ville foretrukket utviskede detaljer fremfor det halvpsykedeliske mønstere som åpenbarte seg på 1600 ISO.
Det må imidlertid påpekes at RAW-støtten i Adobe Camera RAW v5.5 ennå er uoffisiell, og sannsynligvis langt fra optimalisert for dette kameraet. Vi har derfor valgt å bruke RAW-filene kun som illustrasjon i denne artikkelen, og vi tar ikke hensyn til dem i vår vurdering av Canon S90s bildekvalitet.
En god indikasjon på grunnen til dette, er bildet nedenfor. Ved å føre muspilen over det kan du se hvorfan RAW-filen ser ut, og den enorme fortegningen vi da umiddelbart legger merke til tyder temmelig klart på at det er ting som foregår i kameraets bildeprosessering som det ennå ikke er lagt til støtte for i ACR 5.5. Det er også tydelig at S90s reelle vidvinkel er større enn de annonserte 28 mm-ene (tilsvarende), sannsynligvis for å gi kameraet litt spillerom i prosesseringen, nettopp med tanke på oppretting av fortegning av dette slaget.
Denne fortegningen ser vi imidlertid kun på vidvinkelbildene, og aldri i JPG-bildene rett fra kameraet. Vi synes kameraet gjør en god jobb i å rette det opp i etterkant, og vi hadde neppe lagt merke til det om ikke vi hadde kjørt RAW-filene gjennom Adobe Camera RAW. Det er selvsagt synd at det er nødvendig med slik prosessering, for man kunne kanskje utnyttet seg av noen millimeter ekstra vidvinkel dersom man slapp prosesseringen, men alt i alt har vi ikke noen problemer med dette. Det er en relativt vanlig måte å gjøre det på, og blenderen på dette objektivet tatt i betraktning er det en helt grei måte å prioritere på. Det er langt lettere å rette opp fortegning i etterkant enn det er å fuske til en ekstra blender eller to, for å si det mildt.
For å illustrere vårt poenge mht tele og oppretting av fortegning, ser du et tilsvarende bilde ovenfor, tatt på tele. Her er det ingen tegn til at kameraet har måttet fikse på bildet på denne måten. Selv om kameraets prosessor er mer enn rask nok til å gjøre denne typen beregninger på brøkdelen av et sekund, undres vi litt på om ikke dette i teorien kunne åpnet for et kamera som er raskere på opptak på tele enn på vidvinkel. bare en spekulasjon fra vår side.
På vidvinkel er det nemlig også en del CA som må rettes opp, noe bildet ovenfor illustrerer. Ca, eller fargefeilbrytning som det kalles på norsk, oppstår når de ulike fargene i spekteret brytes på forskjellig vis i kameraets optikk. Det er essensielt det samme som forårsaker regnbuer, men med mindre man har fotografert nettopp en regnbue, er de ikke noe man ønsker å ha på bildene sine. CA oppstår gjerne på kontrastrike områder i bildet, og i så måte er vårt eksempel ganske ekstremt, men det er også noe av det verste vi noensinne har sett på dette området. Mye av det er imidlertid fjernet i JPG, og bare en blek skygge ligger tilbake, uten at det kan sies å ha gått vesentlig ut over detaljene i de påvirkede områdene.
Canon S90 synes å gjøre en god jobb med å kompensere for sine svakheter i bildekvaliteten, samtidig som det gjør en like god jobb med å bevare sine styrker på samme område. Man vil ikke få noe super bildekvalitet med noe som helst kompaktkamera, i forhold til en speilrefleks, men sett i forhold til det lover S90 godt.
Har du lyst til å titte mer på bildekvaliteten til S90, så finner du JPG-bilder rett fra kameraet i dette galleriet, og de samme bildene konvertert til JPG fra RAW finner du her. Sistnevnte er konvertert med Adobe Camera RAW 5.5 uten andre endringer enn standardinnstillingene, men RAW-støtten er som sagt uoffisiell og bør tas med en klype salt.
Konklusjon:
Etter å ha tilbragt 14 dager med S90, er vi ganske fornøyd med kameraet, og litt mindre usikker på om det med S90 var så lurt av Canon å forsøke å spenne over det som i bunn og grunn er to brukergrupper. Det klarer jobben ganske så godt, med forbehold om at noen av tingene vi har påpekt her vil være fikset på i en ferdig utgave. Det mange entusiaster og (semi-)proffe fotografer har ønsket seg i lengre tid, er et godt og kompakt kamera som kan ligge fast i lommen som en slags reseve- eller øyeblikkskamera. Med S90 har Canon sannsynligvis stoppet letingen for mange av disse, samtidig som en del kompaktbrukere har fått seg nettopp det de på sin side har ønsket seg: Et fleksibelt og godt kamera som leverer god bildekvalitet og som er enkelt i bruk.
Men har Canon med dette utkonkurrert seg selv? S90 kan stille med en hel blender mer enn G11 på vidvinkel, og selv om sistnevnte både har lengre tele og bedre blender i den enden, er det ikke til å stikke under en stol at mange nok vil foretrekke det mer kompakte kameraet med blender 2 enn det store klumpete, som attpå til er dyrere, selv om det nok har en del flere entusiastrettede funksjoner.
